Jul i Flåklypa

JUL I FLÅKLYPA

1

Kapittel 1 Den lille fjellbygda Flåklypa finnes ikke på noe kart. Det er en klynge vindskjeve trehus, der tiden har stått stille. Den ene ­dagen er den andre lik, og fra år til år er det lite som forandrer seg. Bortsett fra én ting: været. I Flåklypa er man vant til at ­sommeren er varm, høsten våt og vinteren lang og iskald. Ingen har opp-levd en jul uten snø på trærne og høye brøytekanter. Ikke før i år. Lille julaften er bare noen dager unna, og selv ikke det høyeste fjellet bak Flåklypa har fått hvit hette på toppen. Nå har folk begynt å bli bekymret. Hvor blir det av den vakre snøen?

2

3

4

Selv om han ikke sier stort, er Reodor Felgen blant dem som undrer seg over været. Den kjente sykkelreparatøren og oppfinneren med sans for det umulige, holder til på et sted ingen skulle tro at noen kunne bo. Der deler han hus med sine to gode venner og hjelpere Solan og Ludvig. Solan Gundersen er sagbruksarbeider, evig optimist og konstant blakk. Folk sier at det han mangler i banken, har han i kjeften. Ludvig er Solans rake motsetning. Aktiv pessimist, og så mørkredd at han må holde seg selv i hånden når han skal ut om natten.

Folk i Flåklypa er sjelden oppom det ombygde sykkelverkstedet.

Men de både ser og hører at det foregår ting der oppe. Det er bare noen dager siden det smalt fælt. Reodor holdt på med testing av “Felgen Spesial”, en ny type høyeksplosiv jetmotorbensin til hans nyeste oppfinnelse: en ombygget langkjelke med jetmotor på hekken og alskens moderne styringsteknologi i midtkonsollen. Det eneste den mangler er bremser.

— Og så trenger den snø, sier Reodor Felgen og titter opp himmelen, som ikke viser tegn til å slippe ned noen etterlengtede fnugg.

Men dette er ikke argumenter som demper Solans iver etter å teste Sklimaxen, som de har døpt den nye kjøredoningen. Han fortsetter å mase.

— Vel, vel. En liten tur, da, mumler Reodor og heller nok en skvett “Felgen Spesial” på tanken. En svært fornøyd Solan setter seg på førerplassen og tester rattet.

5

— Dette ender med forferdelse, kommer det fra en hoderystende Ludvig, som har trukket seg langt unna kjelkemonsteret.

— Jekk opp geipen. Her er det ingenting som kan gå galt, roper Solan muntert og tråkker gassen i bånn.

Kjelken starter med et smell og fyker av gårde. Reodor blir liggende igjen på den snøfrie bakken med sot i fjeset, og undre på om han fylte på for mye spesialbensin. Noen meter unna titter ­Ludvig engstelig opp bak en stein. Han ser Solan streve med å styre ­Sklimaxen over lyng og mose. Den skjener vilt til høyre og venstre. Og det er vel og bra så lenge den lynraske dingsen befinner seg på trygg avstand fra ham. Men brått kommer kjelken farende rett mot ham. Ludvig rekker ikke engang å skvette før han blir truffet og havner foran på den løpske kjelken.

Trær, busker og grener fyker forbi. Ludvig, som hater fart og spenning, har et svare strev med å holde seg fast. Han prøver å rope til Solan at han ikke må kjøre ned postbudet, som er i ferd med å slippe en avis ned i postkassen deres. Men Solan har ennå ikke kontroll. I siste øyeblikk klarer postbudet å kaste seg til siden. Men siste utgave av Flåklypa Tidende blir med videre på den ville ferden gjennom skogen.

6

7

Reodor Felgen kommer seg på bena og får gnidd øynene rene for sot. Han står på tunet mellom verkstedet og tømmerhuset og speider urolig etter de to på kjelken. Så høres et høyt smell. Reodor frykter det verste, men etter noen nervepirrende sekunder raver Solan ut av skogen med skjeve kjørebriller og en ødelagt kjelke på slep. Bak ham tasser en oppskrapet Ludvig med avisen over hodet.

— Åssen gikk dette da, gutter? undrer Reodor bekymret.

— Det hadde gått strålende hvis han tusseladden hadde holdt øya på veien, svarer Solan misfornøyd og drar vekk avisen.

Under den dukker et bustete hode med to store, plirende øyne fram.

— Se hva som kommer, sier Ludvig og holder fram avisen.

Tre korte ord skriker mot dem fra forsiden: SNØ TIL JUL! Reodor blar opp i avisen for å se om det står noe mer. Men han finner ingenting.

— Alle vet at Flåklypa Tidende ofte har overskrifter om været, sier han og legger til: — Overskrifter som ikke holder det de lover.

Solan blir drømmende i blikket. — Tenk så fort kjelken vil gå når snøen kommer! sier han og traver optimistisk mot huset.

— Å nei, ikke tenk på det, da, sier Ludvig og tusler sakte etter.

8

9

Alle i Flåklypa drømmer om dalende snøfiller og grove istapper som stuper ned fra takskjegget. Mest desperat er gutten som står utenfor et vindskjevt hus og fantaserer om neste vinter-OL. Uten snø å trene på blir det ikke mange medaljer på ham. De fine, nye skiene står fortsatt ubrukt i boden. Damen som driver gavebutikken i Flåklypa, er også fortvilet. Hun har brukt masse penger på store og fine juledekorasjoner i grønt og gull som hun har hengt over gaten. Men uten snø ser de lange remsene nakne og rare ut.

Og uten julestemning går julehandelen dårlig.

Den gamle mannen som kjøpte splitter ny snøskuffe allerede i oktober, er den sinteste. Flåklypa Tidende skrev jo allerede da på

10

førstesiden at snøen var i vente. Men de venter fremdeles, både snøskuffen og eieren.

Da gamlingen får øye på den høye og tynne redaktøren i Flåklypa Tidende, Frimand Pløsen, stanser han ham og skjeller ham huden full.

— Hvis det ikke kommer snø snart, sier jeg opp abonnementet mitt! avslutter han.

Frimand Pløsen svarer ikke. Han bare tar av seg hatten og bukker.

— Det får være grenser for hva vi pressefolk skal være ansvarlig for, tenker han mens han går videre.

11

Men det er ikke leserne hans enig i. På veien til redaksjonen må Pløsen tåle både alvorsord og trusler. Omsider kommer han seg i dekning i Flåklypa Tidendes rotete lokaler. Her ligger gamle aviser og papirer i høye stabler. Idet Pløsen smeller igjen døren, velter en av papirstablene, og han får øye på sin til tider trofaste høyre hånd snorksovende over pulten sin.

— Så der er du, sier Pløsen og rusker liv i avisens sportsjournalist, Melvind Snerken, som lider av kronisk og vedvarende arbeidsvegring. Snerken setter seg opp og prøver å gni søvnen ut av øynene.

— Hvem vant?, mumler han og famler etter notisblokka si, som han ikke har notert i på flere uker.

— Ingen kjøper avisen vår lenger, sier Pløsen tungt og dumper ned på den slitte redaktørstolen.

12