Instinktet til å helbrede Noe som alltid har fascinert meg, er at folk i alle kulturer opp gjennom historien har lagt hendene sine på andre mennesker for å lindre smerte, dempe symptomer og ofte helbrede en sykdom fullstendig. Dette er ikke så overraskende når man tenker på at når vi skader oss, er det vårt første instinkt å sende helbredende tanker med en gang til det stedet som gjør vondt, helt uten å tenke oss om. Dette gjør vi ved å legge hendene våre på det. Når dette skjer med oss som barn, slår mor armene trøstende rundt oss og «blåser på» skaden. Dette instinktet er en kjærlig handling som kommer før det oppstår noen rasjonelle tanker om hva vi bør gjøre med problemet. Man trenger ikke å tenke på hvordan man skal være kjærlig eller støttende, man bare er det. Midt i 1980-årene ble jeg «oppmuntret» til å oppdage hva dette betydde i praksis. Jeg hadde i månedsvis hatt kroniske ryggsmerter og isjias, og legen min var opprådd. Han foreslo at jeg skulle oppsøke en healer. «Tross alt,» sa han, «hva har du å tape på det?» Resultatet ble at ryggsmertene ble betraktelig lindret, og jeg lurte på hvordan det hadde skjedd. Men besøkene mine hadde overbevist meg om at jeg allerede visste hvordan det foregikk. Jeg hadde «gjort det» for andre helt siden jeg var barn.
Å oppdage subtile energier Møtet med denne healeren viste seg å forandre livet mitt. Jeg var en nysgjerrig pasient, og Dennis, healeren min, gjorde sitt beste for å svare på spørsmålene mine. Han forsikret meg om at jeg ville gjøre mine egne oppdagelser. Dette brakte meg inn på området for healing og subtil energimedisin, som er de terapiformene der man arbeider med «subtile» energier. Subtile energier forflytter seg raskere enn med lysets hastighet, så 19