Finnmarksvidda - en skietnografisk ferd gjennom Sameland

95440_finnmarksvidda_cs6_.indd 6

09/10/13 14.40

s t e i n p. a a s h e i m

Finnmarksvidda En skietnografisk ferd gjennom Sameland

95440_finnmarksvidda_cs6_.indd 3

09/10/13 14.40

Innhold

95440_finnmarksvidda_cs6_.indd 5

7

Forord

8

Skietnografiens far

38

Lapperne er en hendøende Nation; om ikke lang Tid vil deres Tilværelse tilhøre Historien

66

Thomas Eira holdt kniven, medens Ole Somby bankede den ind

84

Om å leve på disp

100

Kilpisjärvi

126

Den finske kilen

142

Norges nest siste lappolog

166

«et særdeles smukt cranium»

188

«Finnbiff», «lappebiff» eller «skavet kjøtt av reinsdyr»?

206

«95 mer eller mindre fuldstændige skeletter ...»

224

Kæm e kvæn?

235

Sluttord

236

Finnmark på kartet

258

Utvalgt litteratur

260

Bilderegister

09/10/13 14.40

Forord

Den røde tråden i denne boka består av tre lange skiturer i indre Finnmark. Ledsagere – og initiativtagere – har vært tre historikere fra Universitetet i Tromsø: Einar Niemi, professor i historie, Harald Dag Jølle, nå polarhistoriker ved Norsk Polarinstitutt, og Rune Sundelin, i dag ansatt ved Høgskolen i Finnmark.

Jeg fornærmer ingen når jeg sier at nøkkelrollen har ligget hos professoren. Denne boka kunne ikke ha blitt til uten samarbeidet med Einar Niemi, finnmarking med røtter i både det kvenske og det samiske, og den fremste autoritet på innvandringshistorien på Nordkalotten. Jeg har sant nok ført alt i pennen selv, og eventuelle feil må jeg nok ta på min egen kappe. Men Einars kunnskap, veiledning, innspill og utallige «feltforedrag» utgjør fundamentet i boka.

Mange av mine turer og ekspedisjoner har vært til øde fjell. Spenningen har ligget i vissheten om at det aldri har vært mennesker der tidligere. Andre ganger fascineres jeg av det motsatte, nysgjerrigheten på dem som har vandret før meg. Spenningen ligger i å forestille seg hvordan de første fotsporene ble til.

Denne beretningen hører til den siste kategorien. For meg har dette prosjektet vært like

spennende som noen klatreekspedisjon. Det har vært en oppdagelsesreise på mange plan og langs mange akser, med utgangspunkt i skisporet over vidda. Vi har lansert et nytt begrep: «skietnografi». Forklaringen og definisjonen står å lese på de påfølgende sidene.

«I fotsporene til» er en egen sjanger blant moderne eventyrere og oppdagere. Til enhver tid er det en eller annen eventyrer som går i fotsporene til en eller annen annen eventyrer – og skriver bok om det. Denne beretningen tar det helt ut. Vi har gått i fotsporene til en hel kultur, eller rettere: i fotsporene til mange kulturer og mange folkeslag. Begreper som «multietnisk» og «fargerikt fellesskap» var dagliglivet i Finnmark lenge før det ble moteord sørpå.

Det er for lengst slutt på de klassiske oppdagelsesreisene. Og kanskje bør begrepet «oppdagelsesreise» uansett skrives i anførsel.

Slik svarte en stammehøvding i Afrika da han møtte sin første explorer: – Her er det ingen ting å oppdage. Vi har vært her hele tiden. Å gjenoppdage er også en form for oppdagelse. Å se verden med nye øyne blir aldri utdatert. Den endelige historieboka vil aldri bli skrevet. Dette har vært en utrolig oppdagelsesreise, uten anførsel.

7

95440_finnmarksvidda_cs6_.indd 7

09/10/13 14.40

kryssing av riksgrensa

mellom Norge og Finland kan by på utfordringer. Det ville trolig ha vært enklere å benytte porten, som vi senere fikk vite lå noen hundre meter til venstre.

32

95440_finnmarksvidda_cs6_.indd 32

09/10/13 14.41

til Norge. Iallfall føles det slik da vi må løfte pulker og klatre over det to meter høye gjerdet som skiller Norge fra Finland. Det er derfor man setter opp gjerder – for å hindre uønsket passering.

Vi tror det er lovlig. Gjerdet gjelder kun for reinsdyr, slik hensikten var da sperringen mellom de to lands reinflokker ble iverksatt i 1852. «Iverksatt» i hvert fall på papiret. Men rein var rein og gikk hvor den ville. Først etter en serie med konvensjoner og kommisjoner som gjentok seg til langt inn på 1900-tallet, ble Norge og Finland i 1935 enige om at et gjerde var eneste løsning. Finland skulle gjøre jobben, men utgiftene deles. Jobben ble ikke gjort. Ny konvensjon i 1948 om «forholdsregler mot at rein kommer over grensa mellom de to riker», og i 1957 var skillegjerdet ferdig fra treriksrøysa Norge/Sverige/Finland til treriksrøysa Norge/Finland/Sovjet. Det er altså dette gjerdet vi smyger oss over.

Men man skal ikke lenger tilbake enn 1970-årene før en slik grensepassering var en høyst tvilsom handling. For ikke å si direkte ulovlig. Selv ble jeg stoppet av en finsk militærpatrulje i 1977 da jeg kom på ski fra Finland og skulle inn i Pasvik. Grensa mellom Norge og Finland måtte passeres på de offisielle passeringspunktene. Det var selvfølgelig ikke det finske grensepolitiets problem at jeg på ski i løssnøen ville bruke mange dager til Rajavartio, hvorfra jeg kunne entre mitt eget land på lovlig vis.

Og i enda nyere tid har Vegard Ulvangs treningsturer fra Øst-Finnmark inn i Finland blitt registrert som mistenkelige skispor og ureglementert passering av riksgrensa. Det var en av de vintrene på begynnelsen av 90-tallet, da halvparten av alle guttebarn i Finnmark ble døpt Vegard, at foreldrene i Kirkenes fikk en telefon fra politiet. «Fremmedpolitiet», som

de ble kalt. En patrulje hadde kommet over skøytespor innpå fjellet som krysset grensegjerdet inn i Finland. Smale skøyteski mil etter mil over Sør-Varangers øde vidder. Kunne det være noen andre enn Vegard Ulvang? Det kan det vel, svarte pappa Ulvang, som tok telefonen. Men alle visste jo at det kunne det ikke.

Og Vegard selv har flere historier fra sine bokstavelig talt grensesprengende villmarksferder, da han og brødrene på geriljavis snek seg forbi de finske grensevaktene i kano i ly av nattemørket. De var endog freidige nok til å tømme fiskegarna til grensepolitiet.

Selvfølgelig hadde vi ikke behøvd å klatre over gjerdet. Det hadde vært enklere å bruke porten som lå et steinkast vest for oss. Men sånn er det når man ikke er lokalkjent.

Det to meter høye reingjerdet markerer for øvrig Europas eldste landegrense. Eller iallfall en del av den. Strengt tatt starter den i Iddefjorden. Professoren holder en av sine feltforelesninger i ly av riksrøys nr. 317, reist i 1765, sist kontrollert i 2000, neste gang i 2025, y-koordinatene på grensebolt S og grensebolt N hhv 319496,77 og 319498,49 (EUREF89). Det siste er i tilfelle noen skulle tukle med steinrøysa. Men det er det ingen som tør. For den som «forandre eller reent udkaste noget Grendse Røsz, skal til Skrek og Avskye for andre saa ildsindende, paa Giernings-stedet ophænges», som det står i den opprinnelige grensetraktaten. Jeg ville ikke ha vært trygg på at de ikke hadde en alternativ løsning i bakhånd her hvor det ikke finnes trær til «ophænging».

Landegrenser kommer og går. Nye land oppstår, gamle grenser forsvinner. Familieatlaset i bokhylla er utdatert etter fem år. Da er det ikke så lite oppsiktsvekkende at riksgrensa over Finnmarksvidda har ligget på samme sted i over 250 år. skietnografiens far

95440_finnmarksvidda_cs6_.indd 33

33

09/10/13 14.41

34

95440_finnmarksvidda_cs6_r1.indd 34

14/10/13 11.50

Det hadde vært nærliggende å tro at den uvanlig stabile grensa her nord gjenspeiler et tilsvarende uvanlig harmonisk forhold hos de som bor her. Men man skal ikke ha gravd dypt i historien for å se at bruksrettigheter, eiendomskrav, etnisk tilhørighet, religion og alt som skaper konflikt ellers i verden, sannelig er til stede i fullt monn også på disse viddene.

Mer folketomme er de ikke.

En kjapp gjennomgang av ferske finnmarksaviser gjør det nærliggende å hevde at den uvanlig stabile grensa ikke er på grunn av harmonien, men på tross av konfliktene. Nå er det muligens urettferdig å tolke finnmarkingenes uttrykksform – formulert som leserinnlegg i Finnmarksposten, Altaposten og Finnmark Dagblad – gjennom søringens briller. I dette fylket hvor en politibetjent sørfra

hallström ankom Syväjärvi etter at alle hadde lagt seg. Men da de banket på, dukket den ene etter den andre opp fra mørket. «Först en gubbe – så en ungflicka ur en säng – så en ung mann– så en kraftfull matrona – en gubbe till etc. hundar – en katt m.m.» «jag tar en bild av Pekka då han kastar sig på släden och försvinner.»

Dette kan vi alt om – jfr s. 194.

«… gränsen fara vi förbi utan

att märka», skrev Hallström i 1926.

Det er vanskelig å unngå å merke riksgrensen mellom Norge og Finland i dag.

skietnografiens far

95440_finnmarksvidda_cs6_r1.indd 35

35

14/10/13 11.59

ble gjort til narr i Alta tingrett da han krevde straff for en storkjeftet rabagast som kalte han for «hestkuk». – Jeg ville ha vært stolt over en slik betegnelse, sa forsvarsadvokaten, og tilføyde at han burde ha bedt om å få det skriftlig.

Uansett hva forklaringen skulle være, tilbake til lesiden av riksrøys nr. 317. Her er hovedlinjene: Den store nordiske krig tok slutt i 1720–21. Med det også Sveriges posisjon som europeisk stormakt. I kjølvannet av fredsoppgjøret ble det bestemt at grensa mellom Sverige og Norge (den gang Danmark-Norge, mens Finland var underlagt Sverige) skulle gås opp.

Fram til da hadde store deler av Nordkalotten vært administrert som såkalte «fellesdistrikter» mellom Danmark-Norge, Sverige-Finland og Russland. Denne enigheten om ikke å ta det så nøye hvor det ene landet sluttet og det andre begynte, gikk helt tilbake til 12–1300-tallet, med avtaler om felles beskatningsområder.

Det norsk-russiske fellesdistriktet strakte seg langs kysten helt fra Lyngen til østligst på Kolahalvøya. Etter hvert kom de tilgrensende statene på banen og begynte å skattlegge «sine» innbyggere. Enkelte områder fikk på dette viset besøk av skatteoppkrevere fra tre forskjellige land.

I praksis var store deler av Finnmarksvidda svensk beskatningsområde. For eksempel hadde svenskene bygget en kirke i Kautokeino allerede i 1641. Arbeidet med å forberede grensetraktaten mellom Norge og Sverige tok ti år. Det går fortsatt gjetord om major Peter Schnitlers endeløse og milelange vandringer for å intervjue de fastboende i grensetraktene, fra Østfold til Sør-Varanger. Tipper vår egen professor skulle ha gitt mye for å hatt den jobben. «Major Peter Schnitlers grenseeksaminasjonsprotokoller 1742–1745» er et enestående kulturhistorisk dokument.

36

95440_finnmarksvidda_cs6_.indd 36

– Ikke minst vitner alle de samiske stedsnavnene her nord om at selv de mest fjerntliggende delene av Nordkalotten for lengst var tatt i bruk til beite og fangst, kommer det fram under forelesningen – som for øvrig kombineres med nøtter, og rosiner og varm saft på termos.

I forelesningsnotatene mine, notert med blåfrosne fingre i ly av en haug med steiner, framgår det at 1751 er et sentralt årstall. Da ble Strømstadstraktaten undertegnet, grensetraktaten som for første gang trakk opp klart definerte grenser på Nordkalotten. For Finnmarks del ble det bygget 56 grenserøyser for å markere skillet mellom Norge og Sverige.

Inkludert altså varden på toppen av Ur’devarri, hvor tre historikere og en eventyrer klatret over gjerdet ved lunsjtider en vinterdag omtrent 250 år senere.

Lenger sør fulgte grensa i hovedsak Kjølen og vannskillet, og var i det store og hele allerede godt etablert. I indre Finnmark, «Sør-Fieldit», var det derimot ikke like opplagt. Samene som brukte området, hadde ikke noe forhold til hvilken konge som gjorde krav på hva – annet enn gjennom skattene de ble avkrevd fra varierende kanter. Den gamle gjeteren med stjernelue og kommager kunne nok svare Schnitler på hvordan han og forfedrene hadde brukt fjellet. Men var han norsk eller var han svensk – eller finsk eller russisk? Han fulgte bare reinens vandringer mellom kalving ved kysten og vinterbeite i innlandet. Innlandsbøndene, som i stor grad også var samer, var heller ikke mer fastboende enn at også de trakk ut til Finnmarkskysten og tilbrakte sommeren med fiske.

finnmarksvidda

09/10/13 14.42

eventyreren: –Ta det sakte en gang til.

Professoren: – Historien gjentar seg, sier man gjerne. Men det gjør den jo ikke. Derimot er mange av drivkreftene de samme.

På den annen side, hva annet er det å lære av enn historien?

skietnografiens far

95440_finnmarksvidda_cs6_.indd 37

37

09/10/13 14.42

Finnmark på kartet

da manuskriptet til denne boka for lengst var ferdig, kom det plutselig opp: Vi må jo ha med et gammelt kart over Finnmark. Enhver reiseberetning med respekt for seg selv trenger kart. I en skietnografisk beretning bør det dessuten være noe med historisk sus. Derpå fulgte en telefon til Kartverket: Har dere noen gamle kart over Finnmark? Det er omtrent som å ringe Vinmonopolet og spørre om de har rødvin.

Det ble inngangen til kartografenes fascinerende verden. «Gamle kart over Finnmark» kunne glatt ha fylt en ny bok. Her er et bittelite utvalg, fra de første kartene med henvisning til Lappland og Finnmark til det aller ferskeste grensekartet ved inngangen til 1900-tallet. Mye av skituren foregikk langs riksgrensa. Derfor er grensekartene viet større plass enn kystområdene.

Ved siden av å være vakre kunstverk, inneholder de gamle kartene også mye kulturhistorie. Historiker Benedicte Gamborg Briså ved Nasjonalbibliotekets kartsamling har vært en viktig medspiller i arbeidet med dette kapitlet. Hun formulerer dette bedre enn jeg greier: «Gamle kart er både bærere av kulturell bagasje, og de representerer det som var moderne den gang de var nye. For å få innblikk i den historien som gamle kart byr på, må de forstås ut fra sin samtid og det rådende verdensbilde den gang kartet ble laget. Men kartografene hadde også sine egne intensjoner, og det er mulig å spore både religiøse og politiske agendaer.

Med dette som bakteppe, blir gamle kart en portal inn til et stort mentalt, kulturelt, intellektuelt og historisk univers.»

236 finnmarksvidda

95440_finnmarksvidda_cs6_.indd 236

09/10/13 14.45

Hartmann Schedel – 1493 et av de første «moderne» kartene over Skandinavia og Nord-Europa ble trykket av Hartmann

Schedel i Nürnberg i 1493. Her henger Finnmark sammen med Grønland og er bebodd av «Wildlappen».

Forestillingen om ville mennesker i nord, noen ganger framstilt som pygmeer, går igjen i mange tekster og på flere av de eldste kartene vi kjenner. På Claudius Clavus’ kart fra 1427, som er det eldste kjente håndtegnede nordenkart, finner man både «Findlappi» og «wildhlappeladi» som betegnelser lengst i nord.

finnmark på kartet 237

95440_finnmarksvidda_cs6_.indd 237

09/10/13 14.45