Filosofisk førstehjelp by Cappelen Damm AS

Filosofisk førstehjelp

Øyvind Kvalnes

Filosofisk førstehjelp

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2022 ISBN 978-82-02-74541-7 1. utgave, 1. opplag 2022 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Sats: Type-it AS, Trondheim 2022 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2022 Satt i 10,8/14 pkt. Sabon og trykt på 60 g Enso Creamy 2,0 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Innhold

Innsjekk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Del 1: Snakke sammen 1. Filosofisk førstehjelp . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 2. Aktiv lytting . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 3. En atmosfære av vennlighet . . . . . . . . . . . . . . 4. Svimmel . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 5. Uforklarlig dødsfall . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 6. Spellemannslaget . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 7. Se meg! . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 8. Månens mørke bakside . . . . . . . . . . . . . . . . . .

17 25 34 42 49 57 67 75

Del 2: Søke sammen 9. Den usynlige gorillaen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 85 10. Forskjellige folk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 92 11. Navigasjonshjulet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 99 12. Skapende motstand . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 106 13. Plussknapper . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 116

14. Kritiske øyeblikk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 124 15. Lave skuldre . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 132 Del 3: Satse sammen 16. Det risikofylte livet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 17. Modige mor . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 18. Aktør eller brikke . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 19. Skikongene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 20. Hvis isen brister . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 21. Svensken, dansken og norsken . . . . . . . . . . . . 22. Når hjerter åpner seg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 23. Klimaduellen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

141 154 160 169 177 185 191 199

Utsjekk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 207 Takk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 217 Litteratur . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 219

Innsjekk «Nå har du vel glemt noe», sa grønnsakshandleren og blunket til meg. Jeg skjønte hva han mente. Når jeg handlet i denne butikken, pleide jeg alltid å kjøpe med meg en flaske Tøyencola. Dette er en lokal brus som mange i Oslo har som favoritt. Oppskriften står på etiketten, så hvem som helst kan lage sin egen. Her hadde vi et oppfinnsomt og smart produkt fra byen vår, som kunne ta opp kampen med de svære multinasjonale leskedrikkene. Ikke rart at jeg og mange andre i hovedstaden både drakk og heiet på Tøyencola. Dette var den kuleste og beste colaen. Hvorfor la jeg ikke en flaske med Tøyencola på disken denne ettermiddagen? Fordi jeg hadde lest at eierne hadde satt kryptiske meldinger om korona og konspirasjonsteorier på brusetiketten. Meldingene pekte til nettsider som antydet at viruset ble spredt gjennom 5G-nettet, og at folk som Bill Gates kjente til covid-19 lenge før utbruddet kom, og dermed kunne tjene seg rik på det. Det sto også i avisen at eieren av Tøyencola hadde oppsøkt sykehus i Oslo med kamera, for å skaffe bevis for at koronaen var en bløff. 7

Jeg fortalte grønnsakshandleren at det var slutt med Tøyencola for meg. Det er farlig å gi næring til konspirasjonsteorier i samfunnet, mente jeg. Derfor ville jeg holde meg unna denne brusen heretter. Mannen bak disken ristet på hodet. Han syntes det var tøvete å boikotte en leskedrikk bare på grunn av noe sånt. «Hvor ender vi opp da? Vi vet nesten ingenting om folkene som har laget varene i butikken her. Vil du ha moralpass for alt dette?» Han pekte på hyllene som var fulle av varer. «Kanskje det her bare er en spøk, fortsatte han. Kanskje Tøyencola-folkene bare prøver å erte sånne som deg?» Nå ble jeg nysgjerrig på hva grønnsakshandleren selv mente om koronasituasjonen. Kom han til å ta imot tilbudet om vaksine? Han var usikker, og sa at han syntes det var mange ulne beskjeder som kom fra helsemyndighetene. Hva visste de egentlig om bivirkninger? Vaksinen var kommet mistenkelig raskt. Hvordan kunne forskerne ha funnet fram til den så fort? Svaret mitt var at forskningen som frambrakte vaksinen, ikke startet fra null da krisen kom. Forskerne kunne bygge videre på ting de visste fra før, så tempoet var det ingen grunn til å være mistenksom overfor. Slik gikk praten en stund. Jeg pakket varene i poser og betalte. Til slutt var vi helt enige om at de mest ekstreme utsagnene om vaksinen ikke kunne være riktige. Det ligger ikke mikrochips i den som myndighetene kan bruke til å kontrollere borgerne. Så fikk vi ellers være enige om å være uenige om Tøyencola og reaksjonen på eierens oppførsel. 8

Dette ble en saklig samtale mellom to personer med ulikt syn på pandemien. Grønnsakshandleren ga meg noe å tenke på, og omvendt. Det var oppløftende at vi klarte å ha en respektfull liten prat om en sak som gjerne får det til å tordne og lyne mellom folk. Korte samtaler med folk med andre perspektiver er ganske uvanlig, og dessuten forfriskende. Samtalen med grønnsakshandleren satte meg på ideen om å bruke filosofi for å få til slike meningsutvekslinger. Både før og under den globale pandemien har folk dyrket omgangen med likesinnede og slått brutalt ned på avvikende standpunkter. Offentlige debatter preges av skarpe ytringer som jager folk ned i skyttergraven. Mange sårede og skadde sleper seg vekk fra stridssonen, overbevist om at de aldri skal tilbake dit igjen. De som blir værende, er de mest hardtslående aktørene. De har gjerne også hardest hud, men er ikke nødvendigvis de klokeste blant oss. På denne tiden hadde jeg lest Arne Næss’ bok Livsfilosofi, en noen og tjue år gammel klassiker som jeg hadde gått glipp av da den kom ut. En setning jeg hadde festet meg ved, var denne: «I en atmosfære av vennlighet kan man tåle mye fra andre.» Den gir ekstra god mening i en tid med skarpe fronter og et uvennlig ytringsklima. Vi har godt av å møte motforestillinger, men for at vi skal ta dem innover oss og lære av dem, fordres det en vennlig atmosfære. Jeg fornemmer at vi lever i en tid med et ekstra stort behov for filosofisk refleksjon, en avspent, vennlig og saklig undersøkelse av tingenes tilstand. Både i stor og 9

liten skala er det mye som er skadet i relasjoner mellom mennesker. Krisene vi opplever splitter oss i stedet for å virke samlende. Nære relasjoner forgiftes av affektfulle ytringer. Da gjelder det å erstatte skjellsord med det poeten Helge Torvund har kalt sjelsord – ord som berører, styrker og løfter andre. I møte med en grønnsakshandler eller et annet menneske som du er uenig med, kan du i hovedsak velge mellom fem strategier. Du kan: • Misjonere: Fortelle den andre hva du allerede vet er sant og riktig, på en mest mulig overbevisende måte, for å omvende vedkommende til ditt syn. • Konversere: La uenigheten ligge, og styre samtalen inn på andre og mer ufarlige arenaer. • Kverulere: Presse og vri på den andres standpunkter, uten tanke på å omvende eller skape ny læring og erkjennelse, med eller uten glimt i øyet. • Kansellere: Avstå å snakke videre med denne personen som har meninger du ikke kan akseptere. • Filosofere: Utforske saken sammen, lytte aktivt til den andre, prøve å finne årsakene til at dere er uenige og være beredt til å revurdere egne oppfatninger. Det finnes tid og sted for alle disse strategiene. Oddingen Herdis Moldøen har fortalt meg at hun av og til konverserer med bussjåfører på lange strekninger. Hvis bussen er mer eller mindre tom, setter hun seg lengst 10

framme og inviterer sjåføren til en prat. En gang fikk hun skyss med Haukeliekspressen helt hjem til leiligheten sin i Oslo. Hun var eneste passasjer, og sjåføren ville yte ekstraservice. Jeg har spurt henne om hva som er nøkkelen for å få til slike samtaler. «Det starter med samtale om vær og vind, og latter over det som blir sagt. Om det er noe som går over streken, for eksempel om innvandring, glemmer en det temaet og snakker om noe som er komfortabelt for begge parter.» Det er fint å konversere, men noen ganger trenger vi å sette alvorlige saker på dagsorden. Er det alltid best å filosofere? Finnes det ikke folk som det er best å ikke ha noe mer kontakt med? Er det ikke nettopp i møtet med en person med avvikende syn på hva som er helsemessig bra for folk og samfunn, at vi enten burde misjonere eller kansellere? Du møter en klimaskeptiker, en vaksinemotstander eller en rasist, og har knallgode argumenter for at de er på villspor. Blir det ikke da feil å legge opp til en samtale hvor det er åpent hvem som har rett? Det er ikke nødvendigvis noe galt med de fire første strategiene, men du bør i det minste gjøre et bevisst valg. En filosofisk samtale er en aktivitet som foregår mellom nysgjerrige mennesker som setter egne vurderinger og antakelser på spill. De er åpne for å revurdere standpunktene sine. Tenk deg en fastlåst diskusjon i en kommune. Noen vil bygge gondolbane til toppen av fjellet. Andre mener det blir for store inngrep i naturen. Beskyldninger om skjulte agendaer og mørke motiver preger menings11

utvekslingene. Gammelt personlig fiendskap som har preget lokalmiljøet lenge, får ny næring. Det er mye kverulering og krangel. Her trenger de å koble seg over på et filosofisk spor og stille seg åpne for at motparten kan ha noen vettuge argumenter. Jeg har et grunnsyn som går ut på at filosofi er for viktig til å overlates til filosofene. I 2002 ga jeg ut boken Du er filosofen: Spørsmål til dine svar sammen med Einar Øverenget. Der var budskapet at enhver kan ta på seg rollen som filosof. Tenkerhatten er elastisk og passer på alle hoder. Filosofi er ikke en profesjon. Det er smart å overlate jussen til jurister og strømkoblingene til elektrikere, men det er annerledes med filosofi. Der kan alle tre inn på arenaen og ytre seg om tilværelsens mysterier og gåter. Det finnes fagfilosofer som Einar og meg selv, med doktorgrad i filosofi. Vi har kunnskap om filosofiens historie og begreper, men ikke nødvendigvis den fantasien som skal til for å besvare filosofiske utfordringer i hverdagen. Noe av det mest givende vi kan holde på med, er å få andre til å filosofere. Målet mitt når jeg filosoferer med folk som ikke er fagfilosofer, er å gjøre meg selv overflødig. Jeg ønsker å mobilisere tankekraften hos den andre, slik at jeg kan trekke meg tilbake. Igjen er dette annerledes enn situasjonen for en jurist eller en elektriker. Begge har spesialisert fagkunnskap som gjør at de trengs hver gang det oppstår en krise i møte med lovverket eller i sikringsboksen. Det er en spesiell form for filosofering jeg vil ta for 12

meg i denne boken, en som jeg kaller filosofisk førstehjelp. Jeg skal prøve å vise hva filosofien har å tilby i akutte situasjoner når noe viktig står på spill: En eller flere personer står fast og kommer seg ikke videre på egen hånd. De trenger rask og god hjelp, før de synker dypere ned i en fortvilende uenighet eller konflikt. Det kan også være at de strever med å finne ut av ting sammen. De kan være enige om at det trengs en effektiv vaksine for å beskytte befolkningen mot smitte, men klarer ikke å få ut det beste hos hverandre i prosessen med å lage den. Da kan de trenge filosofisk førstehjelp, for å finne gode rutiner for å lytte til hverandre og bryne ideer og forslag mot saklige motforestillinger. Underveis deler jeg noen erfaringer med å utøve filosofisk førstehjelp, og med å selv trenge hjelp. En fagfilosof kan naturligvis også gå seg vill og være fortvilet. Da oppsøker jeg gjerne folk som viser omsorg og kan hjelpe meg med å sortere tankene. Det trenger slett ikke være en fagfilosof. Jeg håper at denne boken kan bidra til at flere våger seg ut i filosofiske undersøkelser av egne og andres antakelser om tilværelsen. Når alt kommer til alt, er det altså du som er filosofen. Boken har tre deler. Den første heter Snakke sammen, og handler om hva som må være på plass for at folk skal kunne filosofere og snakke sammen på en konstruktiv måte. Jeg vil løfte fram hvilke egenskaper som trengs for å utøve filosofisk førstehjelp og mer allment for å skape små og store samarbeidsmirakler. Folk som skal delta i en konstruktiv samtale om viktige 13

ting, trenger å være aktivt lyttende, vennlige, saklige, modige og uegoistiske. Dette er fem samtaledyder som vi trenger for å oppnå kontakt og samarbeid på tvers av politiske, kulturelle og sosiale skillelinjer. Den midterste delen heter Søke sammen, og tar for seg hvordan de fem samtaledydene fungerer i praksis. En spesiell utfordring er at mennesker ser og opplever verden svært ulikt. Vi legger ofte merke til og blir opptatt av helt ulike aspekter ved en og samme situasjon. Forskjeller mellom folk er både en berikelse og en kilde til misforståelser og frustrasjon. Boken avrundes med delen Satse sammen, som undersøker hvordan vi forholder oss til risiko og sjansespill i det vi sier og gjør sammen. Det å kaste seg frampå og ta sjanser er avgjørende for å få til ting i fellesskap. Risiko innebærer at vi blir sårbare og kan komme til å tape, men hvis vi ikke satser, skjer det ingenting. Vi har mange utfordringer som bare kan løses gjennom koordinert innsats og samarbeid. Det gjelder både globalt (klimakrise, økende sosiale ulikheter og gryende politisk uro) og lokalt (fastlåste konflikter om f.eks. kjønn, helse, skole, trafikk). Det haster med å bygge og vedlikeholde de sterke fellesskapene som får oss til å løfte sammen. Filosofisk førstehjelp kan demme opp for bitter rivalisering, og skape grunnlag for små og store samarbeidsmirakler.

del 1

Snakke sammen

1 Filosofisk førstehjelp I oppveksten drømte jeg om å bli fredsmekler. Når jeg ble voksen, skulle jeg reise rundt i verden og skape fred og forsoning mellom folk som kriget og kranglet. Moren min var sosialarbeider. Jeg likte å høre om arbeidet for folk som slet. Hverdagen hennes var å dempe konflikter og skjerme svake parter mot overgrep. Hun snakket med folk, lyttet til hva de hadde å si, og lette etter løsninger. Denne arbeidsformen ville jeg overføre til hele verden. Tenk å være en global sosialarbeider, en som fikk folk til å åpne hjertet for hverandre og bli venner igjen! Jeg drømte om å reise til stridsområder og skride ned flytrappen med dokumentmappe under armen mens blitslysene blinket og journalister stakk fram mikrofonene sine for å fange mine første ord i stridens land. Jeg lovet å ikke dra derfra før partene var kommet til enighet og freden igjen kunne senke seg over landet. Så har jeg altså ikke blitt en global sosialarbeider og fredsmekler, men filosof. Det har plassert meg langt vekk fra verdens konfliktområder. De stridene jeg har hatt nærkontakt med, har aldri handlet om liv og 17

død, men om nabokrangler, kjærlighet og sjalusi, barns bosted etter brudd, kollegaer som ikke tåler trynet på hverandre, og lignende hverdagskonflikter som finnes overalt i et samfunn. Jeg har ikke aktivt gått inn for å mekle og ordne opp i slike situasjoner heller. En doktorgrad i filosofi gjør meg ikke særlig skikket til å gjøre det. Jeg har prøvd å holde tenksom avstand til strid og smerte. Det jeg etter hvert har fått erfaring med, er å være samtalepartner for folk som står i et dilemma eller andre krevende valgsituasjoner. Hvordan beholde vennskapet i et kjæresteforhold som er slutt? Hva skal vi si til en dement mor som graver og spør og er dårlig til å takle dårlige nyheter? Stadig oftere handler det om å forholde seg til mennesker med andre holdninger og synspunkter enn en selv. Hva burde Per si til datteren sin som vanker i et hus hvor det bor vaksineskeptikere? Hvordan burde Mette håndtere den snille og hyggelige naboen som har rasistiske holdninger? Er det greit å ansette en dyktig kranglefant som har kommunistiske sympatier? Svar på slike spørsmål kan vi få gjennom filosofisk førstehjelp. Hva skal til for å tine opp et frossent hjerte? Hvordan komme forbi mistroen og anklagene som regjerer her? Filosofisk førstehjelp består i å lytte aktivt, stille spørsmål og hjelpe aktørene til å se situasjonen fra mer enn ett bestemt ståsted. Når du står i en konflikt, ser du gjerne situasjonen gjennom et lite kikkhull. Den andre parten står og kikker fra et annet kikkhull, og ser naturlig nok noe helt annet enn du gjør. 18

Begynnelsen på slutten på en konflikt kan være å anerkjenne disse forskjellene i perspektiv. De steile frontene mellom folk, den skarpe og uforsonlige tonen i meningsutvekslinger, forsterkes når kontakten skjer på digitale flater. I sosiale medier trekkes vi mot likesinnede, og får etter hvert lite trening i å samtale konstruktivt med folk som er uenige med oss. I tillegg kan vi ytre oss anonymt, noe som gjerne senker terskelen for å bruke nedsettende og sårende betegnelser. Kommentarfeltene blir dermed en plass for å tømme seg for sine mørkeste forestillinger om andre mennesker. Med anonymiteten forsvinner det anstendighetsfilteret som gjerne finnes i en dialog ansikt til ansikt. Når du er anonym, kan du si hva som helst om hvem som helst når som helst, uten å stilles til ansvar. Dette skaper en feighet som forgifter det offentlige ordskiftet. Her vil jeg prøve å lansere filosofisk førstehjelp som en helbredende motgift. Alle mennesker kan brått ha behov for alminnelig førstehjelp. I det ene øyeblikket er alt vel, i det neste er det krise, og vi trenger rask og kyndig bistand. Båten velter og vi trekkes i land med lungene fulle av vann. Vi kolliderer med et tre under en skitur, eller vi kutter oss dypt i fingeren med den skarpe kniven. Da håper vi at førstehjelpen er nær. Filosofisk førstehjelp har røtter tilbake til antikken. Sokrates var den første filosofiske førstehjelperen, med sine invitasjoner til samtale på torget i Athen. Her kunne folk komme med plagene sine og få filosofisk rettledning. Den besto gjerne av flere spørsmål enn 19

svar. Sokrates betraktet seg selv som en fødselshjelper for tanken. Han hjalp andre til å føde egne ideer, ved å spørre og grave i folks forestillinger om hva som ga mening i livet. De som forventet å få svarene servert, forlot torget i skuffelse. Sokrates’ motto var: «Kjenn deg selv.» Det hentet han fra en inskripsjon som sto over tempelinngangen til orakelhelligdommen i Delfi, representert ved en prestinne, Pythia, som kunne forutsi framtidige hendelser. På et tidspunkt uttalte hun at Sokrates var den klokeste blant grekerne. Dette kunne ikke filosofen selv forstå. Samfunnet var jo fullt av kloke mennesker. Hva kunne orakelet egentlig mene med å si dette om Sokrates? Etter å ha snakket med flere av dem som ble regnet for å være ekstra kloke, oppdaget han at de hadde svært høye tanker om egen klokskap. Det var liten tvil og usikkerhet hos dem. Her skilte Sokrates seg ut. «Det eneste jeg vet, er at jeg ikke vet noen ting.» Kanskje dette var innsikten som prestinnen i Delphi mente at Sokrates hadde i større grad enn andre. Han stilte spørsmål ved både egne og andres antakelser, og var en motvekt til de skråsikre og påståelige borgerne rundt seg. «Kjenn deg selv» er også et motto som den filosofiske førstehjelpen har beholdt gjennom århundrene. Ethvert filosofisk førstehjelpsskrin har gjerne disse ordene preget inn i lokket. Det å bli kjent med seg selv går i denne tradisjonen ut på noe helt annet enn å reise til en øde øy eller finne seg en ensom fjellhylle for å kjenne etter hva som rører seg i ens aller innerste. Å 20

kjenne seg selv innebærer å finne seg til rette som et sosialt, relasjonelt vesen. Se deg omkring i din sosiale krets – hva betyr jeg for andre mennesker, og hva betyr de for meg? Hva betyr foreldre, søsken, onkler og tanker, fettere og kusiner, venner og kjente, kollegaer og naboer for meg, og jeg for dem? Innbakt i det sokratiske mottoet ligger en tanke om at mennesker er gjensidig avhengige av hverandre. Hver for oss er vi sårbare og svake. Isolasjon tømmer oss for mot og energi. Det er sammen at vi er hardføre og kraftfulle vesener og kan takle verdens utfordringer. I likhet med annen førstehjelp er den filosofiske til for å lindre akutte smerter og plager. Noen ganger har vi tid til å fyre opp sigaren, helle rødvin i glasset og lene oss tilbake i sofaen, klar til filosofisk samtale. Ingenting haster. Vi kan bruke de neste timene til å la tanken vandre formålsløst fra det ene til det andre. Røykringene stiger mot taket, uten at vi er under press til å ta stilling eller bestemme oss for noe. Her er det ikke behov for å slå alarm og prøve seg mer eller mindre stødig på filosofisk førstehjelp. Vi kan i hovedsak skille mellom to former for filosofisk førstehjelp. Den ene oppstår når noen brått står i et dilemma hvor de er usikre på hva de skal gjøre. Her trengs det akutt filosofisk situasjonshjelp. Den kan bestå i å være med på å klargjøre hva som er alternativene, og hva de innebærer for berørte parter. Det er den andre som skal ta beslutningen, men filosofen kan hjelpe til med å sortere hvilke hensyn som står på spill.

• Du skal være med på å ansette en ny kollega. Den klart beste kandidaten til jobben har en fortid i SIAN (Stopp islamiseringen av Norge). Han tar avstand fra organisasjonen nå. Her får han kollegaer som er muslimer. Er det greit å ansette ham? Burde det i så fall legges lokk på fortiden hans, eller er det best å være åpen om den med en gang? • Under et foreldremøte på skolen er det en far som kaller en annen far for en drittsekk. De to er uenige om organiseringen av 17. mai-feiringen neste år. Det blir stille rundt bordet når denne skarpe replikken faller. Så fortsetter møtet som om ingenting har skjedd. Burde du gjøre noe etterpå for å markere at dette var uakseptabel ordbruk? Hvordan bør du i så fall gå fram? • Tolv år gamle Kim er en gutt som har fortalt at han opplever å være født i feil kropp, at han egentlig er jente. Foreldre og venner har støttet Kim i hans ønske om å starte hormonell behandling og skifte juridisk kjønn. Om noen år, når Kim blir atten, kommer valget om å også foreta kirurgiske inngrep for å fullføre overgangen. Nå kommer Kim til deg og forteller om egen tvil. Kanskje dette ikke er rette veien å gå likevel. Kim vil ikke skuffe alle dem som har heiet fram til nå, og spør om du synes det er lurt å hoppe av prosessen. Hvordan kan du være en støtte for dette barnet, og gi gode råd for veien videre?