Farlig farvann av Viveca Sten

Viveca Sten

FARLIG FARVANN

Oversatt av Astrid M. Almaas

Viveca Sten Originalens tittel: I de lugnaste vatten Oversatt av Astrid Martinussen Almaas Opprinnelig utgave: © 2008 Viveca Sten First published by Forum Bokförlag. Sweden Published by arrangement with Nordin Agency AB, Sweden Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2014 ISBN 978-82-02-43604-9 1. utgave, 1. opplag 2014 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen, 2014 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

PROLOG Det var helt stille, så fredfullt som det bare kan være om vinteren, mens skjærgården tilhører de fastboende og høylytte sommergjester ennå ikke har tatt øyene i besittelse.

Vannet var mørkt og speilblankt, vinterkulden hvilte tungt på overflaten. På svabergene lå noen spredte snøflak som ennå ikke hadde smeltet. En flokk silender avtegnet seg som prikker mot himmelen, og solen hang fremdeles lavt over horisonten.

– Hjelp meg, skrek han. – Hjelp meg, for guds skyld.

Tauenden som ble kastet ut til ham, var knyttet som en løkke.

Han tredde den famlende over kroppen i det iskalde vannet.

– Hal meg opp, gispet han og grep etter båtripen med fingre som allerede hadde begynt å stivne i kulden.

Da ankeret som tauenden var festet til, ble slengt over relingen, virket han nærmest forbauset, som om han ikke skjønte at det snart ville dra ham ned mot bunnen.

At han bare hadde noen sekunder igjen å leve før kroppen hans skulle gå samme vei som det tunge jernloddet.

Det siste man så, var en hånd viklet inn i fiskegarn som brøt overflaten. Så lukket vannet seg igjen med en nesten uhørlig, surklende lyd.

Deretter hørtes bare motordur, idet båten langsomt snudde og begynte å tøffe innover igjen med kurs mot havnen.

Mandag, første uke

1 – Kom hit, Pixie. Kom hit!

Mannen kikket irritert etter daksen som la på sprang bortover stranden. Riktignok hadde tispen vært innestengt i båten i flere dager, men litt lydighet burde hun kunne vise. Egentlig burde han hatt henne i bånd. På Sandhamn, i skjærgården utenfor Stockholm, var det båndtvang om sommeren, men han hadde ikke hjerte til å følge påbudet når hunden frydet seg sånn over å få løpe fritt.

Det var forresten ikke mange mennesker på stranden så tidlig om morgenen. Innbyggerne i de få husene som lå i strandkanten, hadde knapt nok våknet. Det eneste som hørtes, var måkeskrik. Luften var frisk og klar, og natteregnet hadde etterlatt seg en nyvasket følelse. Solen varmet allerede og bar bud om nok en strålende dag.

Sanden var hardpakket og behagelig å gå på. Lave furutrær vek plassen for strandrug og malurt ispedd blomstrende klynger av gule strandblomster. I vannkanten lå noen spredte, ilandskylte tangklaser, og ute ved Falkenskär skimtet han en seilbåt med kurs østover.

Hvor hadde den forbaskede bikkja gjort av seg?

Han gikk etter lyden. Hunden bjeffet høyt og opphisset, og den vesle halen viftet ivrig frem og tilbake. Ved en klippe sto hun og snuste på noe, men han kunne ikke se hva det var.

7

Han gikk bort for å undersøke det og kjente en ubehagelig lukt. Da han kom nærmere, vokste den til en sur og nærmest kvelende stank.

På bakken lå noe som så ut som en gammel bylt med filler.

Han bøyde seg for å føyse bort hunden og oppdaget at bylten var et gammelt fiskegarn fylt med sjøgress og tang. Plutselig skjønte han hva det var han så.

Fiskegarnet endte i to nakne føtter. På begge to manglet det flere tær. Bare beinpipene stakk ut av det som var igjen av den innskrumpede, grønnaktige huden.

Han kjente en brå brekningsfornemmelse. I neste øyeblikk vrengte hele magesekken seg. Rosa oppkast sprutet ut av munnen. Det traff skoene hans, men han registrerte det ikke.

Da han klarte å rette seg opp igjen, tok han litt sjøvann for å skylle munnen. Deretter fant han frem mobilen og slo nummeret til politiets vaktsentral.

2 Kriminalbetjent Thomas Andreasson så virkelig frem til ferien. Fire uker i sommerhuset på Harö i Stockholmskjærgården. Morgenbad. Padle i kajakk. Grille. Ta en svipptur til Sandhamn for å hilse på gudsønnen sin.

Thomas Andreasson likte å ta sen ferie, for da var vannet varmere og været som regel bedre. Men akkurat nå, rett etter Sankthans, var det vanskelig ikke å lengte bort fra byen og ut til øygarden.

Siden han begynte å arbeide på voldsavsnittet i Nackapolitiet året før, hadde han hatt hendene fulle. Det hadde vært mye å lære selv om han hadde jobbet i politiet i fjorten år, de siste åtte i sjøpolitiet.

Der hadde han kjørt de fleste båttypene som sjøpolitiet disponerte, fra Stridsbåt 90 til Skerfe-båter og ribb. Skjærgården kjente han som sin egen lomme. Han visste nøyaktig hvor de umerkede grunnene lå, og hvilke rev som var ekstra farlige ved lavvann.

Som sjøpolitimann hadde han sett mye rart og hørt mange fantastiske forklaringer på hvorfor enkelte båtførere kjørte som de gjorde, særlig når det var alkohol med i bildet.

Han hadde håndtert alt fra stjålne båter og skadeverk til villfarne utlendinger og tenåringer som hadde kjørt på land.

Lokalbefolkningen pleide med jevne mellomrom å klage over 9

at folk drev med tjuvfiske på private fiskesteder. Det var ikke så mye sjøpolitiet kunne gjøre med det, annet enn å lukke øynene for at den rettmessige eieren til fiskestedet beslagla de ulovlige garnene og beholdt dem som plaster på såret.

I det store og hele trivdes han svært godt, og hadde det ikke vært for at vesle Emily hadde meldt sin ankomst, hadde han nok aldri overveid å søke en stilling som kriminalbetjent inne på fastlandet.

Etterpå, da alt virket forgjeves, hadde han ikke orket å flytte på seg. Han hadde med nød og neppe klart å holde seg flytende ved å ta én dag av gangen.

Tempoet hos Nacka-politiet var imidlertid høyt og intensivt, og han fant seg forbausende godt til rette med den nye arbeidsformen, selv om han fra tid til annen, særlig på sommeren, lengtet etter friheten som sjøpoliti ute i skjærgården.

Margit Grankvist, en kollega som hadde langt mer erfaring som kriminalbetjent enn ham, stakk det kortklipte hodet inn av døren og avbrøt ham i grubleriene.

– Bli med inn til Gamlingen, Thomas. De har funnet et lik ute på Sandhamn.

Thomas kikket opp.

Gamlingen var synonymt med sjefen for Nacka-politiets kriminalenhet, Göran Persson. Navnebror til statsministeren, noe han ikke kunne fordra. Han var svært nøye med å påpeke at hans politiske ståsted ikke nødvendigvis var det samme som statsministerens. Hvor han sto, ville han imidlertid ikke ut med. Siden han også var omtrent like fyldig som statsråden, nærte han en svært begrenset entusiasme for alle lignelser som hans velvillige kolleger strødde om seg med.

Han var en politimann av den gammeldagse sorten, påholden og nokså fåmælt. Samtidig klarte han å skape en god 10

stemning rundt seg og var godt likt av arbeidskameratene.

Han var grundig, kunnskapsrik og svært erfaren.

Da Thomas kom inn på kontoret til Gamlingen, satt Margit der alt med en av sine utallige kaffekopper. Kaffeautomaten på kontoret produserte en drikk som kunne ha avlivet det meste, så sterkt minnet den om revegift. Hvordan Margit kunne helle innpå så store mengder, var for ham ubegripelig. Selv hadde han for første gang i sitt liv gått over til å bli tedrikker.

– Man har altså funnet liket av en mann på nordvestsiden av Sandhamn, sa Gamlingen. – Kroppen er temmelig oppløst og har tydeligvis ligget i vannet en god stund.

Margit noterte noe på blokken før hun kikket opp.

– Hvem var det som fant ham?

– En stakkars seiler. Fyren er naturligvis svært oppskaket.

Det var ikke noe vakkert syn. Han slo alarm for en drøy time siden, like før klokken sju i morges. Han var ute og luftet hunden da han mer eller mindre snublet over liket.

– Foreligger det mistanke om drap? spurte Thomas mens han fant frem sin egen notisbok. – Noen tegn til mishandling eller annen form for vold?

– Det er for tidlig å si. Liket var tydeligvis viklet inn i et fiskegarn av et eller annet slag. Sjøpolitiet er på vei ut for å undersøke saken, og det er ordnet med transport av liket.

Gamlingen stirret megetsigende på Thomas. – Du har jo et hus på Harö. Er ikke det naboøya til Sandhamn?

Thomas nikket.

– Det tar ti–femten minutter fra øy til øy.

– Utmerket. Lokalkunnskap. Du får dra ut til Sandhamn og ta en titt. Og hilse på dine gamle venner i Sjøpolitiet.

11

Et finurlig smil lekte om munnen på kriminalsjefen.

– Er det noe som tyder på at dette bør etterforskes som en drapssak? spurte Thomas og kastet et blikk på Gamlingen.

– Inntil videre behandler vi det som et mistenkelig dødsfall. Skulle det vise seg å være en drapssak, får Margit være etterforskningsleder, men foreløpig tror jeg du kan ta deg av det.

– Det passer bra for meg, sa Margit. – Jeg har hendene fulle med alle rapportene som skal leveres før ferien. Det er bare å forsyne seg!

Hun nikket ettertrykkelig for å understreke det. Det var tydelig at nedtellingen til ferien hadde begynt. Bare noen få dager med papirarbeid igjen, så ventet friheten i form av et leid feriehus på vestkysten og fire uker sammen med familien.

Gamlingen kastet et blikk på klokken.

– Jeg har pratet med helikopterfolkene. Det ene helikopteret er i byen og kan plukke opp deg og teknikerne om tjue minutter. Du må bare kjøre til landingsplattformen ved Slussen. Du kan sitte på med Sjøpolitiet inn igjen. Eller ta en av Waxholmsbåtene. Det siste sa han med et flir.

– Ikke meg imot, smilte Thomas. – Du kan kommandere meg ut på helikopterferd når som helst.

Gamlingen reiste seg for å markere at møtet var over.

– Da sier vi det. Gi beskjed når du er tilbake, så jeg vet hvor vi står.

Han stanset i døren og klødde seg på haken.

– Og du, Thomas. Ta det litt med ro der ute. Det er midt på sommeren og høysesong for turistnæringen. Vi trenger ikke en masse opphissede feriegjester og journalister som innbiller seg ting. Du vet hvordan kveldsavisene er. De leng12

ter etter å bytte ut agurknyhetene med spekulasjoner om et skjærgårdsdrap.

Margit smilte oppmuntrende til Thomas.

– Dette klarer du fint. Ring meg hvis du lurer på noe. Og vær forsiktig med å trekke noen slutninger før teknikerne har sagt sitt.

Thomas tok på seg skinnjakken som han alltid gikk med, uansett vær.

– Tror du helikopteret kan sette meg av på Harö når vi er ferdig? slengte han ut av seg idet han gikk.

– Selvfølgelig. Når regjeringsflyet kunne frakte Thomas Bodström på ferie til Hellas, kan vel Stockholm-politiet fly Thomas Andreasson til landstedet hans.

Gamlingen lo godt av sin egen morsomhet.

Margit ristet på hodet, men kunne ikke annet enn å dra på smilebåndet. – Vi snakkes i ettermiddag. Hils ut til skjærgården.

Hun vinket til avskjed.

3 – Hallo.

Nora Linde grep automatisk mobiltelefonen og svarte, før hun innså at det var alarmen som pep, ikke telefonen. Riktignok hadde hun en vekkerklokke som virket helt greit, men det var lettere å stille inn mobilen sånn at den gjorde dobbel nytte for seg. Nora strakte seg. Deretter snudde hun seg og gransket ektemannen, som lå ved siden av henne i sengen.

Henrik sov som et barn. Nora misunte ham evnen til å sove seg gjennom hva som helst. Det eneste som klarte å vekke ham, var personsøkeren fra sykehuset – da kunne han være våken i løpet av et sekund.

Han hadde nesten ikke forandret seg siden de giftet seg for snart tolv år siden. Mørkebrunt hår, senete mage- og armmuskler som stammet fra årevis med kappseiling, følsomme legehender med lange, vakre fingre. Nora misunte ikke Henrik den stilige profilen med en elegant, nærmest gresk nese.

Derimot syntes hun at den var bortkastet på en mann. Det var i alle fall det hun pleide å si for å trøste seg selv, fordi hennes egen nese var altfor butt etter hennes smak. Det mørket håret til Henrik hadde fått et grått stenk – en påminnelse om at han nettopp hadde fylt trettisju år, akkurat som henne.

Mobilen durte igjen.

Nora sukket. Å stå opp kvart på åtte mandag til fredag var 14

ikke akkurat det hun forbandt med ferie, men hadde man barn på ei øy som Sandhamn, så gikk de på svømmeskole.

På de klokkeslettene som var satt opp.

Med et gjesp slengte hun på seg morgenkåpen og tasset inn på barnerommet. Simon, som var seks år, lå i en merkelig, foroverbøyd stilling med hodet boret ned i puten. Det var neste utrolig at han klarte å puste.

Adam, som nettopp hadde fylt ti, hadde sparket av seg dynen og lå på tvers i sengen. Det hvitblonde håret var fuktig av svette og krøllet seg litt i nakken.

Begge to sov dypt.

Svømmeskolen til Simon begynte klokken ni. Adam begynte halv elleve, dermed rakk hun og Simon hjem akkurat tidsnok til å sjekke at eldstemann fikk i seg frokost før han syklet av sted.

Perfekt timing, med andre ord.

Antakelig kom hun til å savne samværet med de andre mødrene og fedrene den dagen også Simon var stor nok til å sykle av gårde på egen hånd. Det var jo ganske koselig å sitte ved bassengkanten og småprate mens ungene øvde på svømmetakene sine.

Mange av foreldrene hadde hun selv gått på svømmeskole med da hun var barn, derfor kjente hun de fleste. På den tiden var det imidlertid ikke snakk om å bade i et oppvarmet basseng og varme seg i badstuen etterpå. I stedet steg man hutrende ut i sjøen ved Fläskberget, stranden på nordsiden av øya, der svømmeskolen hadde holdt til før bassengområdet ble bygget.

Hun kunne ennå huske hvor ulidelig kaldt hun syntes det var. Men svømmemerkene sine hadde hun tatt i vann som holdt seksten grader, og de befant seg fremdeles et eller an15

net sted. Trolig i foreldrenes hus bare noen hundre meter unna.

Nora gikk inn på badet for å gjøre seg i stand. Mens hun pusset tennene, stirret hun søvndrukkent på sitt eget speilbilde. Rufsete, rødblondt hår klippet i en pasjefrisyre.

Oppstoppernese. Grå øyne. Veltrent kropp, gutteaktig ville kanskje noen si.

Hun var rimelig fornøyd med utseendet. Det meste i alle fall. Aller best likte hun de lange, veltrente beina som var et resultat av mange års joggerunder. Hun tenkte så godt når hun jogget. Brystene var ikke akkurat noe å skryte av, særlig ikke etter to barn, men i dag fantes det heldigvis push-upbehåer. Det hjalp jo alltids litt.

Mens hun dusjet, tenkte hun på hvor mye Sandhamn hadde forandret seg siden hun var barn. Trafikken ut til øya hadde økt i takt med den voksende sommerbefolkningen. Nå hadde man sjøfly som tilbød sommerturistene en halvtimes flytur over skjærgården, og helikopterfirma som fløy sultne spisegjester ut til Seglarrestauranten. Konferansesenteret som lå i KSSS, det gamle klubbhuset til Kungliga Svenska Segel Sällskapet, som ble bygget i 1897 i nasjonalromantisk stil, holdt åpent året rundt. I tillegg kunne man leie kajakker og retroinspirerte sykler for å ta seg rundt på øya.

Under regattaer og internasjonale kappseilaser pleide fintfolket å samles i Sandhamn. Da økte Gucci-tettheten med flere hundre prosent, som Henrik pleide å si når den store bryggen foran klubbhuset ble fylt opp av elegante kvinner i dyre klær og middelaldrende menn som bar både de trinne magene og de stinne lommebøkene sine med selvsikker pondus.

Enkelte klaget over den økende trafikken og de mange 16

turistene på øya, men de fastboende innbyggerne som tjente til livets opphold på feriegjestene, var stort sett positive til utviklingen.

Kontrasten mellom sommermånedene, med to–tre tusen sommergjester og hundre tusen besøkende, og vinterens ett hundre og tjue fastboende øyinnvånere, kunne imidlertid ikke vært større.

Selv om Thomas hadde tilbrakt hver eneste sommer i Stockholms skjærgård, syntes han den var ufattelig vakker i den klare morgenluften. Å fly med helikopter ut til Sandhamn var et uventet privilegium. Utsikten fra den brede frontruten var enestående. Øyene som lå spredt utover det glitrende vannet, var sylskarpe i konturene. Det så ut som om de lå og fløt i vannskorpen.

De hadde fløyet over Nacka og ut mot Fågelbrolandet. Da de hadde lagt Grinda bak seg og kom ut i den ytre skjærgården, endret landskapet karakter. Den indre skjærgårdens lysegrønne løvtrær og åpne jorder ble erstattet av steinete øyer og holmer med lave, vindskjeve furuer og nakne svaberg.

Da de fløy over Runmarö, åpnet den særpregede Sandhamnsmynningen seg foran dem – en tettbebyggelse av røde og gule hus akkurat der sundet mellom Sandhamn og Telegrafholmen begynte.

Thomas ble aldri lei av å se den velkjente silhuetten av det vesle tettstedet helt uti havgapet. Det hadde ligget her helt siden slutten av femtenhundretallet, da det var toll- og losstasjon, hadde opplevd russiske plyndringstokt og iskalde vintrer, dampskipfartens spede begynnelse og krigsårenes isolasjon. Den dag i dag var det en levende bosetning i ytre del av skjærgården.

17

Thomas myste gjennom solbrillene og speidet nedover.

Ved de tjæremalte trebryggene lå motor- og seilbåter fortøyd, og bak dem skimtet han det gamle lostårnet som tronet på øyas høyeste punkt. Utenfor flytebryggene duppet hvite bøyer, mens de grønne og røde prikkene viste vei for både nyttetrafikk og lystbåter. Det var tidlig om morgenen, men passasjen var allerede fylt av hvite seil på vei ut i skjærgården.

Bare noen minutter senere fløy de inn over Sandhamn. Piloten rundet den prangende tollstasjonen fra syttenhundretallet, Tullhuset, og helikopterplattformen kom til syne. Han satte helikopteret forsiktig ned midt i den oppmalte firkanten, bare noen meter fra bryggekanten.

– Jeg kan vente cirka en halv time, men så må jeg dra. Piloten så spørrende på Thomas.

Thomas kikket på klokken og tenkte seg om.

– Jeg tror ikke vi blir ferdige så fort. Du kan like gjerne dra. Vi kommer oss tilbake på en annen måte.

Han snudde seg mot de to teknikerne, som hadde løftet de svarte veskene sine ned på plattingen.

– Da går vi. Vi skal til den vestre stranden nord for Koberget. Sjøpolitiet er allerede på plassen. Motorisert ferdsel er forbudt på øya, så vi får nøye oss med en rask skogstur.