KuRioSiTeTSKabineTTeT
Kapittel 1 Tallene mine, de nye Tallene mine
306
Til nå har jeg
funnet 306 forskjel-
lige utstoppa dyr i
Villa Humbug.
Hver dag oppdager
jeg nye. Det fineste er den utrydda DODO-FUGLEN. Det er nok også noe av det mest ulovlige vi eier.
15
Det er så mange skjulte
rom jeg har funnet de dagene jeg har bodd
alene med Bestefar i Villa Humbug. De skjulte rommene har dukket opp på Havfruerommet, i stallen, tårnene og andre steder
som jeg helst ikke vil fortelle om – i tilfelle Bestefar får snusen i det. Han stjal faktisk oppskriften min på
MIRAKELPULVERET. Det er ikke
HELT lett å glemme sånt.
3
Mamma melder meg på telefonen tre ganger hver dag for å høre om jeg er trygg. Kl. 08.00, 12.20 og 20.00.
Hun er som vanlig helt punktlig. Hun er nok litt bekymret for meg, mammaen min. Jeg orker ikke å
tenke på hvor mange meldinger og telefoner det hadde blitt om hun hadde visst at jeg for noen uker siden reiste alene til Myanmar. For ikke å snakke om at Bestefars ekskjæreste, Vanessa Jones, brukte så mye av mirakelpulveret mitt at hun til slutt forsvant i et eneste stort PLOPP. Mamma er et levende eksempel på at foreldre sjelden har godt av å vite alt.
40 MILLIONER
Bestefar og jeg arvet 40 millioner kroner da Vanessa ploppet. Det er SYKT mye penger. Jeg kunne faktisk kjøpt 560 000 sukkerspinn for den summen. Når jeg tenker på alle millionene, blir jeg helt svimmel. Bestefar, som lenge har savnet rikdom og berømmelse, blir slettes ikke svimmel. Han elsker hver eneste million, og vil bruke dem på dyre sigarer,
helikopter og biler. Men vi har faktisk en diger villa, Villa Humbug, med knuste vinduer, hull i taket
og trær som har vokst gjennom veggene. Jeg har derfor bestemt at vi kan bruke
10 000 kroner nå, og spare resten.
9
Den kjøttetende planten i Villa Humbug, Humboldt, har fått ni grønne blader den siste uka. Han vokser for hver dag. Selv om han er en kjøttetende plante, har jeg funnet ut at han er aller mest glad i minigulrøtter. Og østers fra en innsjø i Japan.
17.00
Det er klokkeslettet for den daglige ettermiddags-teen i blåbærlunden sammen med Bestefar. I dag skal vi spise makroner og napoleonskake og diskutere hvordan bruke pengene smartest mulig. Eller som Bestefar alltid sier: hvordan vi GØYEST kan bruke alle pengene.
Kapittel 2 10 000 KRoneR –
Lucy, der er du! ropte Bestefar. – Kom og se annonsen for dette helikopteret!
VÆRSÅSNILL! Kan vi ikke kjøpe det? Jeg har ikke kjørt helikopter siden jeg rømte fra presidenten i Frankrike. Det var den gangen jeg arrangerte strikkhopp i bursdagen hans.
Bestefar grøsset litt og knipset bort en oliven. – Huff … Det var veldig dumt, det som skjedde med presidentens kone da hun strikkhoppet. Men jeg visste da ikke at strikk kunne RÅTNE. Og hun hadde jo ikke trengt å spise en HEL kake HVER dag!
Jeg himlet med øynene og ristet bestemt på hodet.
– Nei, vi skal ikke kjøpe noe helikopter, Bestefar.
– Ja, ja. Det er lov å prøve. Smak denne kaken, Lucy.
Den er IKKE råtten.
Vi spiste kaker og
drakk te, og Bestefar prøvde som vanlig å overtale
meg til å røyke sigar.
– Ingen sigar, takk! Nå må vi finne ut hvordan vi skal bruke de 10 000 kronene.
Jeg la en bunke monopolpenger på bordet. – For at det skal være enklere for oss å planlegge. Du er jo ikke alltid så realistisk, mumlet jeg.
– Sigarer! sa Bestefar og tok opp en tusenlapp. – Jeg
vil bruke minst ti tusen
kroner på skikkelig
dyre sigarer. Sånne
med gullkant og bringebærsmak.
– Nei, sa jeg og la seddelen tilbake. – Hele livet har
jeg drømt om en bestefar.
Nå når jeg endelig har
funnet deg, skal du ikke få
bruke ti tusen kro -
ner på noe som kan
kverke deg, sa jeg og
kløp ham i nesen.
– Fyrverkeri og raketter! foreslo jeg i stedet.
– Ikke dumt. Ingen har vel tatt skade av litt fyrverkeri, sa Bestefar.
– Sett av fem tusen kroner til fyrverkeri.
– Avtale. Fem tusen igjen, sa jeg.
Vi ble sittende og tenke, begge to.
Humboldt sto mellom oss og nøt sola. Jeg knakk av små biter minigulrot som jeg prøvde å kaste inn i munnen hans. Han snappet dem fornøyd til seg med den lange tunga.
Bestefar sukket. – Jeg hadde trodd vi kunne finne på noe skikkelig moro HUMBUG for pengene fra Vanessa. Jeg pirket vekk rosa kakekrem som hadde havnet inne i det ene neseboret mitt og ba ham forklare hva han mente med «moro humbug».
– Sånn vi hadde her før! sa Bestefar, – den gangen vi hadde de gode, gammeldagse
FAMILIEN
VON HUMBUGFESTENE!
Det var karuseller, bikinidamer, sirkushester, flammeslukere, fioliner, trommer og meterhøye kaker
OVERALT!
Jeg savner de festene! Jeg er lei av fiskegrateng og havregryn
med rosiner, jeg vil ha østers og champagne!
Humboldt kviknet enda mer til da han hørte ordet «østers».
Han spyttet ut minigulrota og så seg rundt etter mer
eksklusiv mat. Jeg lot ham slikke av den rosa kremen
jeg fremdeles hadde små rester av inni nesen min. Det kilte så mye at jeg begynte å fnise.
Jeg hadde sett bilder av de gamle familiefestene i Villa Humbug.
Spesielt hadde jeg likt loppesirkuset, de dansende elefantene og fontenene med bringebærbrus. For ikke å
snakke om bildene fra den gangen det ble flydd inn et helt orkester som satt og spilte fra luftballonger. Jeg
tror det var den samme festen hvor de hadde synkronsvømmende delfiner i bassengene. Jeg forsto godt at Bestefar savnet sånne familiefester. Men det var ett stort problem: Familien von Humbug var nesten borte.
– Bestefar, vi har jo bare én eneste Humbugfamiliegjest vi kan invitere. Selv om hun er veldig snill, så HATER hun humbug. Vil du virkelig lage
HUMBUG-FEST
for deg, meg og mamma?
Noe hardt stakk inn i øreflippen min. Det var Humboldt som hadde satt de små tennene sine i den.
– Au!
Han så på meg med såret blikk.
– Unnskyld, Humboldt. Det var ikke
meningen å glemme deg.
Humboldt lente det lille hodet sitt inntil meg og smattet fornøyd.
– Hva mener du, Lucy?
sa Bestefar og løftet øyebrynet. – Det finnes jo en haug av Humbug-er rundt i verden.
Jeg sukket. Stakkars Bestefar. Nå begynte han å bli glemsk. Jeg krøp opp i fanget hans og ga ham en trøstende klem.
– Husker du ikke hva advokaten sa da du og jeg møtte hverandre første gang? Han hadde prøvd å få tak i et medlem av familien von Humbug i ti år. Siden mamma hadde byttet navn til Larsen, fant han oss ikke. Og han klarte ikke å få tak i andre som het von
Humbug heller.
– Det er bare oss igjen: mamma, deg og meg. Og Humboldt.
Bestefar så forundret på meg. Så begynte han å le så mye at han hostet kake utover bordet.
– Lucy, kjære deg. Bare fordi en ADVOKAT ikke klarer å finne flere fra familien von Humbug, betyr det da ikke at vi ikke finnes! Gjennom hundrevis av år har vi Humbug-er perfeksjonert kunsten å
UNNGÅ advokater og skatteinnkrevere.
Jeg stirret på Bestefar. Jeg hørte hva han sa, men jeg forsto det likevel ikke.
– Men jeg spurte mamma hvor alle fra familien von Humbug hadde blitt av. Hun sa hun trodde de hadde rotet seg bort i labyrinter, jungler og grotter – slik som du hadde gjort.
Nå lo Bestefar enda høyere.
– Jeg hadde da IKKE rotet meg bort! Jeg visste
NØYAKTIG hvor jeg var, hele tiden. Sånn er det med de andre også. Alle fra familien von Humbug er der ute i verden og holder på med humbugen sin.
Kapittel
3
Familien von Humbug
Bestefar smattet, spiste rosa kakekrem og nynnet.
– Tenk at du aldri har kommet på å spørre meg
om familien vår, Lucy. Det burde du jo gjort mye
tidligere, jeg kunne fortalt deg SÅ mye, sa han mens han brettet papirfly av pengesedler.
Jeg så på ham med smale øyne. Bestefar hadde fått vokse opp i Villa Humbug med en stor familie rundt
seg. Han hadde hatt ALT jeg noensinne hadde drømt om!
Du skjønner, det som skjedde, da jeg ble født, var at mamma hadde fått nok av Bestefar og humbugen hans. Hun byttet navn til Irene Larsen og flyttet inn i verdens mest ryddige leilighet. Hun tenkte nok at det beste for et barn er å vokse opp uten tarantellaer i dusjen og krokodiller i hagen.
Jeg har virkelig prøvd så hardt jeg kan å være en Larsen, slik som mamma. Men det har vært nesten
HELT UMULIG.
Uansett hvor mye jeg har prøvd, har alt jeg har gjort, ført til rot, eksplosjoner og meldinger hjem fra skolen. Det er fordi jeg har vært en von Humbug hele tiden. Og endelig, da jeg fant Villa Humbug og Bestefar, forsto jeg hvor jeg kom fra og hvorfor jeg er som jeg er.
Bestefar stappet papirflyet i jakkelomma og begynte i stedet å pusse på smaragdringen sin.