Exit
Belinda Bauer
Exit Oversatt av Guro Dimmen, MNO
Belinda Bauer Originalens tittel: Exit Oversatt av Guro Dimmen Copyright © Belinda Bauer 2021 First published in Great Britain in 2018 by Bantam Press, an imprint of Transworld Publishers Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2021 ISBN 978-82-02-68931-5 1. utgave, 1. opplag 2021 Omslagsdesign: Marius Renberg Omslagsfoto: AdobeStock Sats: Type-it AS, Trondheim, 2021 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen, 2021 Satt i 10/12 pkt. Sabon og trykt på 70 g Enso Creamy 1,8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til Sarah Adams – min snille, smarte, tålmodige, eksepsjonelle redaktør.
del én
Jobben
Nøkkelen lå under matten. Som vanlig. Felix Pink syntes forutsigbarheten i det var beroligende – selv om det forutsigbare resultatet var døden. «Da setter vi i gang», sa Chris og stakk nøkkelen i låsen. Chris snakket for mye, men Felix påpekte det aldri. Han trodde kanskje det var nerver. Selv hadde han sluttet å være nervøs for lenge siden. Nå kremtet han bare og dro litt i ermene, og så gikk han inn etter sin medsammensvorne. Huset luktet av det støvet som legger seg på innsiden av pilleglass. De gjorde gjerne det, disse husene. De sto i entreen, og Chris ropte: «Hallo?» Ikke en lyd, bortsett fra en klokke som tikket et eller annet sted. Ikke en ordentlig klokke, kunne Felix høre, men en batteridrevet en, en som tikket med små, falske tikk som skulle få folk til å tro at det var snakk om den gode, gamle kvaliteten. Han ble oppmerksom på en liten lapp på det tredje trinnet, brettet til et lite telt, som et bordkort i et bryllup. ANDRE ETASJE Han løftet opp beskjeden og viste den til Chris, som tok fatt på trappen. Felix ble stående et øyeblikk og brette papiret omhyggelig sammen før han la det ned i stresskofferten, så tok han et fast tak om gelenderet. Han var forsiktig av natur, men i forbindelse med jobben ble det til en bevisst anstrengelse. 9
Chris sto og ventet på ham øverst i trappen. «Hallo?» «Hallo.» Svaret var tynt og skrøpelig. Inne på det store hovedsoverommet lå det en mann i sengen. Han satt oppreist, støttet opp av puter og vendt mot karnappvinduet, som hadde utsikt mot et lignende vindu på den andre siden av gata. «Rufus Collins?» spurte Felix. Mannen i sengen nikket så vidt. «Jeg er John, og dette er Chris.» Mr. Collins nikket igjen, som om han visste hvorfor de var der – og så lukket han øynene. Felix hadde valgt navnet John fordi han syntes det lød kompetent. Margaret hadde hatt en lege som het John Tolworth og som lenge hadde virket kompetent. Det var ikke hans skyld at døden likevel hadde seiret. Til slutt seiret den uansett over dem alle. Han visste ikke hva Chris egentlig het. Det var bedre slik. Det sto en stol ved siden av sengen, og Felix satte seg i den og plasserte stresskofferten på gulvet ved siden av. Det var ikke plass til den på nattbordet, for det var fullproppet av piller og papirlommetørklær. Sylinderen sto også der. Matt grått metall, som en liten vannlunge, koblet til et gjennomsiktig plastrør som førte til ansiktsmasken som hang under mannens hake. En medtatt strikk løp fra masken, rundt nakken og over ørene hans, og fikk dem til å bøye seg litt. En beinete hånd var lagt beskyttende over masken, som om noen kunne komme til å stjele den. «Jeg skal hente en stol til», sa Chris og gikk ut av rommet. Felix kikket bort på Mr. Collins. Han var gammel, men neppe eldre enn ham selv, altså syttifem. Denne mannen var imidlertid syk, og det var en stor forskjell; han så ut som om han var hundre. Den gulaktige huden lå så stramt over kinnene og pannen hans at den så ut som om den skulle sprekke. Når han pustet kunne det høres en skrapelyd i hal10
sen, som om han trengte å hoste, men ikke hadde krefter til det. Chris kom pesende inn med en liten lenestol i tre, og satte den fra seg på den andre siden av sengen med et høylytt dunk. Mr. Collins slo opp øynene og grep etter masken. «Unnskyld», sa Chris. Den syke mannen lukket øynene igjen. Og så ventet de. Huset var så stille at Felix kunne høre klokken tikke sine falske tikk i etasjen under. Fra tid til annen vislet bilene forbi utenfor, i tillegg var det altså Mr. Collins’ pust. Hvert pust skilte seg fra det forrige, som om han måtte oppdage pusten på nytt hver eneste gang og så forsøke å finne ut hva som fungerte best. Noen åndedrag var korte og gispende, andre var lange og hvesende. Den lille rallingen var det eneste konstante. Felix foldet hendene i fanget som en prest, og ventet. «Hvor mye tid har vi?» spurte Chris og så mot døren. Felix hadde et armbåndsur, men han så ikke på det. «Det har ingen hast», sa han. Det var sant. Det var ofte slik. Det skjedde sjelden raskt. Iblant skjedde det overhodet ikke … Det kom til å skje, eller så skjedde det ikke. De klarte det, eller så klarte de det ikke. Det endelige resultatet var naturligvis uunngåelig, men på kort sikt måtte en dødsledsager lære seg å være tålmodig. Felix hadde alltid vært en tålmodig mann. Han hadde faktisk lekt litt med tanken på å kalle seg Job i stedet for John, men Job ville ha vekket interesse på en måte som John aldri gjorde. Og interesse burde man for enhver pris unngå. Men i likhet med Job ventet han. De ventet, begge to. Én time. To. Felix måtte vokte seg for søvnen. Han syntes det var vanskelig å sove om natten, men dormet gjerne om dagen. 11
Men aldri når han var på jobb. Han gransket bokhyllen og mintes plottene i de bøkene han hadde lest. Dickens. Tolkien. Han tenkte på bryllupet sitt og prøvde å huske alle gjestene. Chris løste et sudoku med et par progressive briller som klamret seg til nesetippen. Felix hadde aldri fått til å bruke progressive briller. Optikeren, Mrs. … et eller annet, hadde sagt at han hadde godt syn for alderen, og det var enda en trøst. Han hadde mistet en knapp på mansjetten. Ergerlig. Men han hadde alltid noen ekstraknapper, så en av dem ville sannsynligvis passe … Han undertrykket et gjesp, av respekt for den syke mannen, men savnet følelsen av en fullstendig rensing av åndedrettssystemet. Han hadde lest et eller annet sted at da jernlungen først ble lansert, hadde pasientene dødd selv om de pustet, fordi det ikke var tatt høyde for de sporadiske sukkene. Bare å puste var ikke nok. Han lurte på om det faktisk stemte. Man måtte være så forsiktig nå for tiden. Det gikk noen barn forbi utenfor. Skoleslutt. Felix husket det pussig nok bedre nå enn han hadde gjort tidligere. Den lange veien. Den tunge vesken. Liksomslåssingen som noen ganger ble til ramme alvor. Han kikket ned på de slitte skoene og de oppskrapte knærne og hørte magen rumle … Forsiktig løftet han stresskofferten opp på knærne. Mr. Collins åpnet øynene og så på ham. «Er det greit at jeg spiser litt?» spurte Felix høflig. Mr. Collins så litt lattermild ut. «Sett i gang», hvisket han. «Kan jeg hente noe til deg?» Mr. Collins ristet nesten umerkelig på hodet. Felix tok frem en rød, skotskrutet termos og en foliepakke som inneholdt lunsjen hans. Loff med jordbærsyltetøy – en barnslig preferanse han aldri hadde klart å kvitte seg med, til tross for alderen og alvoret. Han hadde overlevd rasjoneringer. Mannen i sengen så på at han spiste brødskiven. Lyden av barna ble fjernere og forsvant. Klokken lot som om den tikket. 12
Chris’ hake falt ned på brystet, og munnen åpnet seg. Felix spiste brødskiven og drakk te til, så dro han et rent papirlommetørkle frem fra lommen, tørket av den lille koppen og skrudde den på termosen igjen. Han brettet folien til en pen liten firkant som kunne brukes på nytt. Han la begge deler tilbake i stresskofferten, sammen med det tilsølte papirlommetørkleet, og lukket lokket stille. Før han rakk å klikke den igjen, løftet Mr. Collins masken opp mot ansiktet. «Takk», mumlet han og døde. De tok oppsummeringsmøtet på en kafé i nærheten. Det var ikke så mye å si, men Chris bestilte en toast med skinke og ost, et stykke kaffekake og en stor cappuccino. Felix hadde allerede spist, men han bestilte likevel te for å holde ham med selskap. Mens de ventet på maten, sa Chris: «Jeg gir meg med dette.» Det så ut som om han hadde ventet seg motbør, og da det ikke kom noen, fortsatte han: «Det er blitt for mye for meg. For mye død.» Felix beveget teposene rundt i kannen. «Ja», sa han, som om han skulle til å si noe mer, men så gjorde han det ikke likevel. Lot bare ja-et henge der mellom dem. Sannheten var at han ikke klandret Chris. Han var selvfølgelig skuffet over at han ga seg, for det betydde at han måtte venne seg til en ny person. Han følte også at Chris oppga et viktig arbeid. Det var ikke mange nok av dem i utgangspunktet. Det var noe av det Geoffrey ofte sa i de springende telefonsamtalene de noen ganger hadde sent på kvelden. Det trengs flere som oss, sa ofte Geoffrey. Gode menn som er villig til å påta seg ansvaret. For hvis ikke vi gjør det, hvem skal gjøre det da? Si meg det, Rob. Hvis ikke vi gjør det, hvem da? Geoffrey kalte ham ofte Rob. Felix lurte ofte på om Geoffrey var full, i så fall klandret han ham ikke. Geoffrey 13
hadde Parkinsons og måtte bruke krykker og noen ganger rullestol, og Felix syntes han hadde lov til å være full så lenge han klarte å holde et glass til leppene uten å søle. Han hadde selvfølgelig aldri møtt mannen. Visste ikke engang hvor han bodde. Ledsagerne var svært påpasselige med privatlivet. Geoffrey oppfordret til bruk av pseudonymer og ba alltid Felix om å legge på hvis han ble oppringt av noen som utga seg for å representere ledsagerne. Beskytt oss alle, Rob, hadde han snøvlet. Vi bærer denne hemmeligheten sammen. Det var Geoffrey som hadde kalt dem dødsledsagerne. Vi er litt som musketerene, er du ikke enig? hadde han sagt til Felix mer enn én gang. Alle for én, og én for alle. For ikke alle har råd til å dra til Sveits. Felix lurte på om det betydde at Geoffrey ikke hadde råd til å dra til Sveits. En geskjeftig kruttønne av en kvinne med håret samlet i en gyllen knute plasserte maten på bordet foran dem, og Felix blunket seg ut av sine egne tanker, tilbake til kafeen. «Hva tror du?» sa Chris, som om han gjerne ville overtales til å bli, men Felix avsto fra det. Å ledsage noen ut av livet var basert på frivillighet. Det innebar at det var opp til Chris om han ville forlate gruppen, akkurat som det var opp til klientene om de ville forlate livet – uten at noen skulle dømme dem for det eller stille spørsmål ved det, eller overtale noen til å la være. Og dessuten, hvis Chris ønsket å gi seg, da var han muligens ikke lenger riktig person til å være dødsledsager, tenkte Felix. Da var han ikke tilstrekkelig standhaftig. Standhaftighet var ikke så fasjonabelt lenger, men det var en kvalitet Felix alltid hadde beundret. Han likte å tro at han hadde vært en standhaftig mann for Margaret. Selv etter at hun hadde etterlatt ham med alle minnene. Selv etter det. Standhaftig. «John?» «Ja?» Et kort øyeblikk var Felix helt blank, så husket han 14
at Chris hadde spurt ham om hva han syntes om at han forlot dødsledsagerne. Så han kremtet og sa: «Jeg skjønner det godt», og Chris nikket takknemlig, som om Felix hadde støttet beslutningen hans aktivt. Chris tok en diger bit av toasten sin, og en lang streng av smeltet ost buktet seg fra underleppen og tvers over det marineblå slipset hans. Det rykket i Felix, men han klarte å holde seg fra å tørke det bort. Chris var ikke sønnen hans. Chris avsluttet toasten uten flere osteulykker, og så spiste han kaken og drakk cappuccinoen. De ble oppfordret til å ta offentlig transport til og fra jobben for å unngå at bilene deres ble fanget opp av overvåkningskameraer. Derfor gikk de til Bristol Temple Meads sammen, og Chris tok ham i hånden og sa Lykke til, John, og Felix sa noe lignende tilbake, og så gikk Chris for å ta toget hjem. Felix trodde kanskje han bodde i nærheten av Winchester, men han var ikke sikker. Selv gikk han tre kilometer til busstasjonen og tok bussen tilbake til North Devon. Mabel ventet på ham i entreen, hun stirret olmt på ham, og det lå en pytt ved bakdøren. Til pass for ham, antakeligvis. Han kikket på klokken. Han hadde vært borte i ni timer. Neste gang skulle han be naboen, miss Knott, om å passe på henne. Miss Knott avbrøt alltid spaserturene deres for å spørre ham hvordan det sto til med Mabel, som om bikkja hadde vunnet Crufts hundeutstilling, som om hun ikke var en skrubbekost med en ånde som kunne fjerne maling. Han åpnet døren til hagen, og Mabel sendte ham et drepende blikk som fortalte ham at det var for sent nå. Før hun spankulerte langsomt ut. Han fikk fjernet pytten ved hjelp av sportssidene i gårsdagens Telegraph og en flaske klor. Da han hadde vasket hendene, satte han stresskofferten fra seg på kjøkkenbor15
det og tok ut termosen, vasket den, snudde den opp ned på tørkestativet og gjorde det samme med den tilhørende plastkoppen. Han brettet ut folien brødskiven hadde vært pakket inn i, ristet bort smulene og tørket av en syltetøyflekk med chiffonkluten. Så brettet han den sammen til en firkant igjen og la den ned i den andre skuffen ovenfra, sammen med flere av samme sort, og en samling papir og plastposer, gummistrikker og hyssing. Til slutt tok han ut den sølvfargede sylinderen med dinitrogenoksid og den gjennomsiktige plastmasken, og renset dem for … alt … før han la dem i to ulike plastposer. I morgen skulle han ta med seg sylinderen og kaste den i en søppelbøtte i nærheten av biblioteket, for han måtte uansett innom for å forlenge lånet av en bok om sjøfuglenes trekkruter. Dagen etter skulle han kaste masken og plastrøret i noen andres søppel. Felix hadde aldri likt å kvitte seg med bevisene. Det føltes så snuskete. Det dødsledsagerne gjorde, var selvfølgelig ikke ulovlig, det hadde han forsikret seg om. Så lenge de ikke aktivt hjalp klientene. Ikke oppfordret dem. Ikke ga dem sylinderen med dinitrogenoksid – eller det Geoffrey kalte «dødsremediet». Så lenge de bare satt der og var vitner til livets slutt, var alt greit. Klienten døde raskt og smertefritt, og familien kunne finne trøst i at deres kjære ikke hadde dødd alene, men at de selv hadde sluppet å bli involvert. Alle fikk det de ville ha. Noen ganger ble forsikringsselskapene snytt for et par premier, men ettersom unødvendig langvarig lidelse var en betingelse for at kontrakten skulle innfris, var Felix’ samvittighet ren som snø. Og likevel ville det vært tåpelig å la ting ligge og slenge, ting som kunne få en mistenksom type til å stille ubehagelige spørsmål ved det som umiddelbart så ut som en dødssyk pasients naturlige død. Felix Pink hadde aldri vært en tåpelig mann. Han åpnet hjørneskapet. Hans egne dinitrogenoksid16
sylindere sto bak hundefôret. Han hadde sikret seg dem fra den samme tamme tannkirurgen som Geoffrey hadde anbefalt, etter den tredje eller fjerde avslutningen han hadde bistått ved. Etter Mrs. Casper – en søt dame med motonevronsykdom. På dette tidspunktet hadde Felix sett tilstrekkelig til å vite at det ga en enkel og god avslutning på livet. Han kjøpte en ny sylinder fra tid til annen, bare for å være helt sikker på at alt fungerte som det skulle. En dag kom han selv til å trenge den, og da sto den der. Jo før jo heller, tenkte han. Men ikke før Mabel, så klart, for nå som bichipoo-er og poodledoodle-er hadde gjort sitt inntog, var det ingen som ville overta en pjuskete gammel blandingshund – kanskje særlig ikke en pjuskete gammel blandingshund som likte å gni ansiktet inn med revebæsj. Men når Mabel var borte, da var hans tid kommet … Mabel hadde spist Lam og grønnsaker kvelden før, så han trodde kanskje hun burde holde seg unna rødt kjøtt i kveld. Tunfiskgodt var en mulighet, eller Kyllinggryte. Han holdt boksen på en armlengdes avstand, så han kunne lese ingrediensene på kyllinggryten, og ble skuffet over å oppdage at den bare inneholdt sju prosent kjøtt. Kjøttprodukt, sto det. Det kunne altså hende at de sju prosentene ikke engang var kylling. Felix spekulerte på hvilken type kjøtt som var dårligere enn kylling, slik at produsentene hadde valgt å kalle det «kjøtt» i stedet for å legge kortene på bordet og utbasunere det. Mabel dyttet borti leggen hans med nesen. «Ja da, ja da», sa han. Han tippet tunfisken oppi skålen hennes og plasserte skålen på den lille plastmatten som beskyttet gulvet mot søl. Før han hadde rukket å rette seg opp, på en slik måte at han tok hensyn til hoften, hadde Mabel spist opp tunfisken og kikket nå forventningsfullt opp for å få mer. Han ignorerte henne og gikk langsomt opp til soverommet deres for å legge bort den marineblå regnfrakken. Det var nok siste gang han brukte den i år, med mindre det kom en plutselig kuldebølge. 17
Han ble stående foran de åpne dørene et øyeblikk og vurdere garderoben sin med et praktisk blikk. Felix Pinks kleskjøpende dager var over. Han hadde kjøpt sin siste trepakning med underbukser for et år siden, og sokkene han hadde nå, kom til å holde resten av veien. Det var en underlig følelse – å skulle bli overlevd av sokkene sine. Selv om dette var noe som allerede hadde skjedd med en del andre ting. Det siste huset. Den siste bilen. Felix lurte på hvor nyansert han klarte å bli. Hvor lavt han kunne gå. Den siste boksen med barberskum? Det siste syltetøyglasset? Noen ganger lurte han på om hans siste tanke kom til å være halvliteren med melk som gikk til spille i kjøleskapet hans. Han hadde tre dresser – én i tweed, én marineblå med nålestriper og én svart – og fem skjorter: fire hvite og én i dempede ruter. Til utendørsaktiviteter, visstnok, selv om han utelukkende brukte den i hagen. To bukser, én grå og én brun, tre slips og tre par sko – et par brune golfsko, et par blanke, svarte pensko som han bare brukte i begravelser, og et par uforståelige mokasiner, som han aldri brukte, siden han anså enhver form for mokasiner som en styggedom. Han hengte opp den marineblå regnfrakken ved siden av en kort, beige jakke med glidelås. Felix hadde forsont seg med store deler av garderoben, men den beige jakken plaget ham fremdeles. Margaret hadde kjøpt den på Marks & Spencer for mange år siden, og han hadde vært sjokkert i det stille. Felix var ingen eventyrer, men han kunne aldri ha funnet på å kjøpe noe så sedat. Noe så gubbete. Han hadde sett gamlinger med akkurat den jakken i flere tiår nå. Gjerne med matchende sikspens og stokk. Han hadde et vagt minne om faren i den samme jakken, og kanskje bestefaren også. At Margaret hadde ansett dette som et passende plagg for ham, i en alder av sekstifire, hadde vært et sjokk for ham. 18
Problemet var at han nå brukte den hele tiden! Den var varm, men ikke for varm. Den kunne vaskes i maskinen, og den tørket på et øyeblikk, og da så den helt ny ut, og den passet til alt i garderoben hans. Den gjorde et elegant antrekk mer uformelt og et uformelt antrekk mer elegant. Av prinsipp hadde Felix nå tilbrakt ti år med å lete etter noe som kunne erstatte den når den endelig ble utslitt, men den ble aldri utslitt, og han var i altfor stor grad en mann av sin generasjon til å klare å kvitte seg med noe som var fullt fungerende, selv om han fikk en eksistensiell krise hver gang han tok den på. Han lukket døren til garderobeskapet og gikk ned og så opptaket av ettermiddagens Countdown. Mabel bjeffet for å fortelle ham at hun trengte hjelp til å komme seg opp i sofaen. Margaret hadde aldri latt Mabel sitte i sofaen, men så snart hun var borte, hadde Felix tenkt: Hvorfor ikke? Han knaket seg opp på beina og skulle til å løfte hunden opp på puten ved siden av seg, men før han rakk å bøye seg, hoppet hun opp, smatt forbi ham og slapp seg ned på det stedet han akkurat hadde sittet og som fremdeles var varmt. «Kom deg bort, Mabel», sa han strengt, men hun ignorerte ham. «Du», sa han og dyttet borti henne. «Gå og legg deg på plassen din.» Mabel spilte død, samtidig som hun himlet med øynene, og Felix sukket. Det var dette som var Hvorfor ikke. Enda en ting Margaret hadde hatt rett i. Mabel var en svært målbevisst hund som aldri ga seg i en slik kamp. Det eneste som hindret henne i å vinne den hver eneste gang, var hans fysiske overtak, hans evne til å løfte henne opp og flytte henne bort. Om Mabel hadde hatt det samme overtaket, trodde kanskje Felix at han hadde måttet se Countdown fra hagen, med nesen presset mot stuevinduet. Han lot henne ligge og gikk i stedet til kjøkkenet for å gjøre ferdig puslespillet. Han hadde alltid sett på seg selv som en pusler, og nå 19
hadde han gitt seg i kast med et særdeles utfordrende snølandskap med reinsdyr. Det besto av to tusen brikker. Det het Frossen vidde. Og det var på viddene han var … Reinsdyrene var ikke noe problem. Dem var han bortimot ferdig med. Snøen derimot, den var et problem. Felix hadde fire hjørner og mesteparten av rammen, samt en og annen flekk med hvit snø eller blå himmel som hadde falt på plass, mer takket være flaks enn evner, men mesteparten av snøen og tuene med gult gress lå fortsatt i esken i et forsmedelig kaos. Felix hadde jobbet med puslespillet i snart seks måneder, men klarte sjelden å plassere mer enn et par brikker om dagen. Han hadde definitivt overvurdert seg selv, men han hatet å gi opp. Han løftet opp en tue. Den så akkurat ut som hundre andre tuer, men han visste at det var den samme tuen som hadde hjemsøkt ham i ukevis. Han hadde gransket hver eneste mulighet grundig, stått lent over bildet på esken med et forstørrelsesglass slik at han kanskje kunne klare å finne de minste detaljer – det oppstykkede, brune gresset, den myke, hvite snøen under – men han lurte på om denne tuen kanskje hørte til et helt annet puslespill. Felix brukte likevel femten minutter på å lete videre før han bestemte seg for å fortsette neste dag. Han løftet opp litt himmel fra himmelhaugen. Lyseblå, karakterløs, med tre innsving og én utsving. Han visste ikke hva de egentlig het, disse innsvingene og utsvingene, eller om de i det hele tatt hadde noe ordentlig navn, men det var det han kalte dem. Innsvinger og utsvinger. Ikke at det hadde noe å si: De var alle på feil sted, eller hadde feil blånyanse. På esken sto det ALDER 8+. Felix fnøs. Telefonen ringte, og han uffet seg, kikket på klokken og rynket pannen. Klokken var over ni, så det kunne bare være Geoffrey. Selv før klokken ni ble han sjelden oppringt av noen, bortsett fra telefonselgere, og de var stort sett roboter nå. Felix savnet nesten gamle dager da han hadde kunnet slenge på røret overfor virkelige folk. «Rob?» sa Geoffrey. «Chris gir seg!» 20
«Ja, han fortalte meg det», sa Felix. «Det er virkelig synd», sa Geoffrey. «Vi har ikke råd til å miste folk. Vi har så mye å gjøre.» «Har vi?» sa Felix, litt overrasket. «Selvfølgelig. Vi oversvømmes omtrent.» «Oversvømmes vi?» «Ja visst», sa Geoffrey. «Vi får tjue henvendelser i uken.» Felix var overrasket over at dette lave tallet fikk Geoffrey til å føle seg oversvømt – særlig siden han visste at ikke alle var passende klienter. Dødsledsagernes oppgave var å hjelpe folk med dødelige sykdommer, og dem som hadde smerter som gjorde at livet deres ikke lenger var til å holde ut. Geoffrey hadde sagt til Felix en gang for lenge siden at de ikke var interessert i å bistå folk som var «litt lei». Felix var skuffet over at tjenestene deres var såpass lite etterspurt, men så reklamerte de heller ikke med det på Gule sider. Deres operasjon var av den hemmelige sorten, noe som bare ble formidlet muntlig og svært dempet. Den ble drevet av instinkt, tillit og hemmelighold, og at det ikke var snakk om mer enn tjue oppringninger i uken, måtte bety at behovet var mye større. Så han undertrykket skuffelsen og spurte: «Og hvor mange dødsledsagere finnes det?» «Sju», sa Geoffrey. «Seks nå.» Dette kom som en stor overraskelse på Felix. Han hadde ikke ant at det fantes så få av dem. Han hadde aldri sett for seg et antall, men hadde han blitt presset til å gjette, ville han nok ha sagt hundre likesinnede spredt ut over det ganske land. Han hadde åpenbart tatt feil. Av en eller annen grunn hadde han alltid sett for seg at han var en liten del av et mye større nettverk. Et tannhjul i et maskineri av en viss størrelse. Ikke et krigsskip eller et jagerfly akkurat, men kanskje et damplokomotiv eller en kirkeklokke. Det var ganske skuffende å finne ut at han var fjæren i en brødrister. I tillegg følte han seg litt støtt over å bli kalt Rob, når Geoffrey bare trengte å holde orden på sju verdifulle fotsoldater. 21
Nå seks. Men så gikk det opp for ham at selv om Geoffrey hadde husket hva han het, ville det vært John, og det var jo ikke det han het, så han ble krenket og tilga i samme øyeblikk. Felix var god på det. Han hadde så store ting han kunne være opprørt over i livet sitt at det hadde blitt mye enklere å tilgi de små. Geoffrey sukket. «Du ville vært overrasket om du hadde visst hvor vanskelig det er å få tak i nye frivillige. Mange, mange mennesker støtter det vi driver med, men svært få ønsker å faktisk utføre det. Og mange av dem som er villig til å gjøre det, er bare ikke … passende.» «Det kan jeg tenke meg», sa Felix. «Ja», sa Geoffrey. «Man kan virkelig ikke være forsiktig nok.» «Jeg skjønner», sa Felix. «Så hvem skal jeg jobbe sammen med nå?» Dødsledsagerne jobbet alltid i par. Geoffrey sa at det handlet om emosjonell støtte, men Felix – regnskapsfører på sin hals – trodde kanskje også det var for å forsikre seg om at ingen stjal noe. Han hadde utført nesten alle oppdragene sammen med Chris. Bare i forbindelse med den første jobben hadde han blitt paret med en munter middelaldrende kvinne som het Wendy, som visstnok selv hadde dødd like etterpå. Geoffrey hadde fortalt ham at hun hadde blitt kvalt av et godteri under en yogatrening, noe Felix syntes var så besynderlig at det antakeligvis var sant. «Jeg skal løse det», sa Geoffrey, «du hører fra meg.» «Takk, Geoffrey.» «God natt, John.» Felix la på, og så ropte han inn i stuen: «Hagen, Mabel!»
Den hengivne kone og mor
Felix hadde alltid på seg sin fineste dress når han dro for å besøke kona og sønnen. Den marineblå nålestripede, med hvit skjorte til, og dessuten det blå og grønne Argyll-slipset Margaret hadde kjøpt til ham den siste gangen hun husket at det var jul. Fineste smekke og skjortebryst. Det var det hun hadde kalt det. Det var ikke slikt man hørte lenger – ingen av de gamle uttrykkene, egentlig. Og de nye besto bare av f-ord. Det var en strålende aprilmorgen. Solen skinte, men det var ikke for varmt, og det blåste en mild bris. Felix hadde kjøpt blomster på nærbutikken. En bukett gule tulipaner som for så vidt var fine, men pakket inn i flere lag med plast og brunt papir, når alt de egentlig trengte, var et stykke god, gammeldags hyssing som kunne holde dem sammen. Han åpnet bagasjerommet, tok ut termosen og den sammenleggbare campingstolen og trasket oppover åssiden. Margaret og Jamie var gravlagt side om side i skråningen med utsikt over byen. Bak den kunne man se elvemunningen. Det var et nydelig sted. Felix hadde betalt for det som opprinnelig var en dobbeltgrav, like ved eiketreet, for mange år siden, men da Jamie døde, hadde de lagt ham her, og Felix hadde forhandlet seg frem til en tredje grav ved siden av de andre to. Vedkommende som egentlig hadde tinget denne graven, hadde innsett at det bak Felix’ underlige forespørsel hadde stått en desperat mann, mens han 23
selv bare var en mann med et motvillig behov. Han hadde gjort en enormt god handel, men det var greit for Felix. Han hadde penger nok og ikke lenger så mye å bruke dem på. Nå fant han trøst i å vite at så snart han døde, skulle han nok en gang innta sin plass ved siden av kona og sønnen. Han sto i fotenden av graven og hørte en svarttrost briljere i en hekk i nærheten. «Hei, Margaret», mumlet han. Svarttrosten svarte ham med en lang og lykkelig lungefull, men Margarets gravstøtte sa bare: HENGIVEN KONE OG MOR
Felix skulle ønske han hadde valgt en annen inskripsjon. Han hadde sett denne i utallige nekrologer, derfor hadde det – i en tid av store endringer – føltes trygt for ham. Men etter som tiden gikk, syntes han det lød som om kone og mor var alt Margaret hadde vært, og det var veldig langt fra sannheten. Likevel var det først etter hennes død at det virkelig hadde gått opp for Felix at hun hadde vært solen, og at han og Jamie bare hadde vært to små planeter som gikk i bane rundt henne, holdt på plass av hennes tyngdekraft og opplyst og varmet av hennes stråler. Alle hadde likt Margaret. Likt vennligheten hennes, likt klokskapen og humoren hennes, og så hadde de nedlatt seg til å like ham også, bare fordi han var sammen med henne. Men da Margaret begynte å forlate ham, hadde vennene hennes forsvunnet også, inntil Felix var fullstendig alene med henne. Og deretter fullstendig alene uten henne, og da hun døde, hadde han vært så sliten at han bare så vidt greide å tenke klart. Hennes langsomme exit hadde vært som en dampveivals som prøvde å kjøre ham ned mens han hadde tumlet fra fortauskant til fortauskant og prøvd å unnslippe det uunngåelige. Det føltes ofte som om han også var død, for han var bare en blek skygge av den han en gang 24
hadde vært, som en kraftløs blondegardin i et vindu uten trekk. Uten deg er jeg ingenting. Det var det han burde ha fått risset inn i steinen. De hadde i alle fall lyktes med Jamies … TATT FOR TIDLIG FRA DEM SOM ELSKET HAM INDERLIG
Inderlig hadde vært Margarets beslutning. Felix hadde aldri sett inderlig på en gravstøtte før, og syntes det var litt voldsomt. De hadde diskutert det. Kranglet, faktisk. Nå gikk det opp for ham at det hadde vært den eneste ordentlige krangelen han og Margaret noensinne hadde hatt. Den eneste gangen hun hadde blitt ordentlig opprørt over noe. Hver gang han så på ordene nå, visste han at hun selvfølgelig hadde hatt rett, og at inderlig ikke bare var vesentlig, men faktisk det mest avgjørende med hele steinen – og at han selv hadde vært uutholdelig dum som hadde tenkt og sagt noe annet. Margaret hadde hatt rett i alt. Han erfarte fortsatt dette hver eneste dag. Hver gang han kjørte seg fast eller ble forvirret, spurte Felix seg selv: Hva ville Margaret ha gjort? Og svaret pleide å åpenbare seg for ham som om hun sto like ved siden av ham og hvisket ham i øret. Unge, fornuftige Margaret, så klart. Ikke gamle, triste Margaret, som hadde mistet all fornuft og all hukommelse, og som klamret seg til armen hans og sa Du må love meg dette! Lov meg at du tar vare på Jamie! Han kunne bare svare Jeg lover, for hun visste ikke at sønnen deres allerede var død. Felix kastet forrige ukes nelliker i hekken, så vasket han plastvasen og fylte den med vannet han hadde tatt med i en flaske, og så arrangerte han de nye tulipanene. Han brettet papiret til en liten firkant og la det under en stein, så det ikke skulle blåse bort. Han skulle ta det med hjem. Kildesortere det. To ulike bøtter, naturligvis. Begge upraktisk 25
store, begge laget av plast. Og så skulle det komme en lastebil som spydde ut dieseldamp og gjøre sitt for å redde planeten … Han slo ut den sammenleggbare stolen og satte seg. Kirkegården var fylt av nytt liv. Trærne sang sine raslende sanger mens små dyr og fugler pilte rundt i utkanten, og alle spurvene og meisene fløy rundt med gresstrå eller dunete fjær i nebbet. En humle drønnet tungt forbi, som om den var satt i feil gir, og svarttrosten spratt ut av hekken igjen for å vise Felix en bit oransje hyssing. Felix smilte og lukket øynene. Dette stedet ga ham trøst og helbredelse. Ga ham styrke til å fortsette. Han håpet at det en dag skulle gi ham styrke til å gi opp. Måkene skrek over hodet hans. Brått kom han til å tenke på da han hadde fisket med Jamie. Han hadde betraktet sønnen sin da han festet et stykke makrell på en krok, livredd for at han skulle gjennombore de små, myke fingrene … Jeg KLARER det! La meg GJØRE det! Felix lo lavt. De hadde ikke fått noe, så klart. Hvordan skulle det ha gått til? Jamie hadde vært så oppglødd at han hadde sveivet inn hvert tiende minutt for å sjekke agnet. Det var nok til å ta motet fra den mest suicidale fisk. Smilet hans forsvant. Det var vanskelig å unngå å gli fra disse minnene over i de som var mye vanskeligere: fra minnene om gutten til minnene om den unge mannen hvis langsomme død hadde fått flåten av tro til å synke. De hadde klamret seg til den skjøre flåten i to elendige år, drevet rundt på et hav av falske forhåpninger og plattheter ytret av leger som gjorde sitt beste, uten at det noensinne var tilstrekkelig. De hadde visst det, alle sammen, men aldri snakket om det. I stedet hadde de småpratet og spilt canasta i Jamies sykehusseng, eller sittet tause sammen mens han sov, mens han ble mindre for hvert utpust, til han knapt syntes under dynen. I dette rommet hadde de strålt av optimisme. Oppløsningen hadde de spart til parkeringsplassen … Ingen snakket om den uavlatelige parkeringen som er 26
påkrevd når man er pårørende til en som er innlagt med langvarig sykdom. To ganger per dag parkerte de, hver eneste dag, i den dystopiske mangeetasjers betongbygningen som luktet av urin og smog. Småpengene man hele tiden måtte ha til billettautomaten. Den lange køen ved bommen. At man hele tiden glemte hvor bilen sto. Var det denne raden? Dette nivået? Dette parkeringshuset ? Den eneste gangen Margaret hadde brutt sammen under hele dette lange marerittet, var en gang da de ikke klarte å finne bilen. Til slutt hadde hun lent seg over et fremmed panser og grått mens han hadde stått ved siden av henne og strøket henne ubehjelpelig over ryggen og tviholdt på nøklene til ingenting. I begravelsen hadde Felix hatt et intenst ønske om å slå til presten. Gud tok ikke vare på dem. Det var de og bare de som tok vare på hverandre. Han og Margaret hadde tatt vare på Jamie, og så hadde han tatt vare på Margaret da hun ikke lenger kunne ta vare på seg selv, og nå hadde han ingen å ta vare på, bortsett fra Mabel. Og ingen tok vare på ham.