Velkommen til oss av Eivind Hofstad Evjemo

Velkommen til oss Eivind Hofstad Evjemo

Velkommen til oss – E ­ ivind Hofstad Evjemo © CAPPELEN DAMM AS 2014 ISBN 978-82-02-45211-7 1. utgave, 1. opplag 2014 Design og ombrekk: Jørn Aagaard Foto på omslag: Ivar Kvaal Forfatterportrett: Birgit Solhaug Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2014 Satt i 10/13,5 pkt. Plantin Std og trykt på Munken Print Cream 80/1,5 Takk til Norsk kulturråd for uvurderlig støtte.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Å, vi trodde vi hadde funnet lykken!

Wenche Behring Breivik

Prolog 29. juli 2011

Den siste plenklipperen skrus av halv fem, hagen åpner seg brått i et solgløtt, bare for straks å bli lagt i skygge på ny. Noen bærer ut bord og stoler, en nabo strammer tauet til henge­ køyen slik at den som vil hvile skal slippe å sneie bakken.

Høyttalerledningene når akkurat ut til balkongdøra, og man ser at det er godt. Rolig jazz siver ut mellom knottsvermer og syriner, mellom lekebasseng og dartbrett. Sella bærer ut glass, asjetter og bestikk på et brett, setter fram et askebeger siden hun tidligere på dagen fant en pakke sigaretter i en gjenglemt jakke i gangen, og nå vil prøve å røyke for første gang på flere år. En glassfugl pynter opp på hagebordet, den har et skår i buken. På lekeplassen sparker en voksen ballen så høyt at det i et lite øyeblikk virker som om den aldri vil komme ned igjen.

Ungene vil snart konkurrere om å fange ballen før den treffer bakken, en av dem vil komme til å snuble i et gjerde og begynne å blø. Senere vil en annen av dem skjære seg på kniven under kveldsmaten og få et plaster rundt fingeren. En siste skal, etter å ha lagt seg, få besøk av en mor eller far som ønsker å lese litt fra sengekanten.

Under og bak dette tikker familien av i krysset etter flere timer på hovedveiene, sjåføren velger et lavere gir nå da de kjører inn i nabolaget med sine mange Ingen-barn-å-miste-skilt festet til trær og lyktestolper. De har mange mil i kroppene, luften i bilen er oksygenfattig og tung, de har slengt ispapir og take-away-eskene med stivnet hamburgerdressing på gulvet.

Det er god plass ettersom det nå mangler en passasjer. Vannflaskene er tømt. Brusen står varm og kullsyreløs i kopp­holder­ festet på passasjersiden. Det er en lys bil, hagevekstene, trærne 9

og husveggene reflekteres over frontruta, menneskene kan så vidt skimtes under overflaten. Ting er ellers ved det vanlige, hundeklistremerkene henger fremdeles på bak­v induet der jenta festet dem for noen år siden, hullet i veien merkes fremdeles like tydelig når høyre framhjul kommer nedi, men irritasjonen er ikke like stor; sjåføren banner ikke når brusflaska faller ned i gulvet. Og sola står og står og står. Ferga som skal føre øyboerne hjem, venter på at et betongskip skal få snudd i det trange sundet. Man kan høre fortvilte rop fra broen.

Arild er den første som vender seg om, han står på plena og sprøyter tennvæske ned i kullet, men er omsorgsfull nok til å slippe trykket rundt flaska og derved gestalte en nøktern form for respekt. Bilen glir nedover gaten, nesten demonstrativt sakte, som om den forsøker å gjøre seg viktigere enn den egentlig er. Tilhengeren skjelver når hjulene slår ned i hullene i veien, restlengden på festestroppene dras over asfalten, trist som et trekkdyr som ikke lenger greier å holde hodet oppe. Fot­ballen sparkes over gjerdet som omringer lekeplassen og ut i veien, slik at bilen må stoppe for ikke å treffe barnet som kommer løpende etter. I noen få sekunder fryses situasjonen; barnet blir stående, bilen blir stående, vannsprederen rekker å rotere fire ganger uten at noe skjer. Det lempes bark ned ei skråning. Til slutt er det barnet som bryter forhekselsen og løper over veien.

Der plukker det opp ballen under en bærbusk og skynder seg tilbake til de andre. For følget fortsetter reisen nedover.

Sella kommer ut. Hun stopper på det øverste trinnet i trappa og avventer situasjonen. I hendene har hun en ildfast form med et kjøttstykke pakket inn i aluminiumsfolie. I små glasskopper: sitronskiver, hakkede mandler, basilikum fra eget bed. Hun skimter moren og faren i framsetene, moren holder i rattet med begge hendene. Hun ser brødrene, den yngste med ei støttepute rundt nakken. De har vært borte i en uke og vender tilbake like tomhendte som da de dro. Huset har stått med gardinene trukket for, en nabo tok inn posten og klippet plenen mens de var borte. De trengte ikke engang å spørre ham.

De har hentet henne, tenker Sella, de har ført henne hjem.

10

Sella snur og går inn i huset igjen og demper musikken. Så går hun ut og lister seg bort til Arild som nettopp har sluppet en fyrstikk ned i kullet og står og bøyer seg bakover, slik at flammene ikke skal nå ham. Det syder og knitrer, Arild klapper rastløst med grillklypa, myser med øynene. Solbrillene ligger skjult i gresset ved parasollfoten, hver gang han snur seg er det nesten så han tråkker på dem.

Sella forsøker å finne et sted hvor hun fritt kan betrakte hjemkomsten. Hun ser hvordan de rygger tilhengeren på plass på gårdsplassen, så det skal være kort vei til inngangsdøra.

Sella ser bestemoren sitte på trappa, hun ser jentas brød­re forsvinne inn i huset og komme ut med arbeidshansker på hendene, hun ser at det i vinduene i nabohusene er bevegelse i gardinene, som yngel søker opp mot vannoverflaten når noen rører i den. Mørke sekker, mørke telt, våte joggesko, og mørke liggeunderlag står plutselig til alles beskuelse på gårdsplassen, men mennene arbeider like raskt som teaterarbeidere som bare har noen sekunder på å endre et scenebilde før teppet må opp på ny. Stappfulle poser, klær som fremdeles lukter svakt av jord og salt og gress og hav. De har sikkert satt en spile i kjellerdøra så den skal bli stående åpen, tenker Sella, for alt skal ned, ned. Etterpå kan guttene spille badminton over et nett som strekker seg fra husveggen og til et tre i bakhagen, etterpå kan de blande saft og sette ut noen ekstra stoler med puter i, livet må tross alt gå videre.

Så sitter Sella og Arild til bords. De spiser økologiske chorizo og bratwurst-pølser, litt dyrere enn de vanlige grillpølsene og kjøpt fra et gårdsutsalg, indrefilet av kalv som har ligget i en hvitløksmarinade i tjuefire timer, det er fetaost, mandeloliven og hjemmelaget aioli. Og de har nybakt focaccia med rosmarin og en rød spanjol på karaffel. De har altfor mye mat. Sella sier: «Vi har altfor mye mat.»

«Som vanlig», svarer Arild.

«Hysj», sier Sella.

«Hva var det?»

11

«Nei, det var ingenting.»

Katten tiggende under bordet.

Sella og Arild spiser, og de spiser godt. De drikker opp vinen og tar ikke opp dette med familien, sier ingenting om at de har kommet hjem og hva det måtte bety, selv om det er det eneste Sella tenker på. Hun ser for seg hvordan yttergangen er fylt med jakker og sko, at det sikkert er trengsel på kjøkkenet der brødmaten er satt fram, syns det er rart at Arild ikke nevner det, han har siden den dagen vært så oppmerksom på tragedien, har lest alt som har stått om den i avisene, slutter alltid å tygge når nyhetsoppleseren presenterer hovedsakene i radioen.

Når de første regndråpene treffer pannen hans møtes de med mistenksomhet, han ser opp i himmelen med et skeptisk ansiktsuttrykk: Var det en regndråpe eller noe annet? Kunne det vært ytterpunktet av naboens vanningssystem, blåst inn av vinden? Men man hører at barna kalles inn fra lekeplassen, at hageputer og klesvask blir samlet og slengt inn i gangene. Og flere dråper faller og flere dråper faller og straks åpner himmelen seg og et mildt juliregn faller; begynnelsen på et uvær som noen av nabolagets menn for lenge siden så komme velt­ende over fjellet gjennom kikkertene sine, og som nå endelig har nådd helt fram. Og det trommer plutselig mot hustak og biltak, først fredelig, men så høyere og høyere, det trommer på postkasselokk og det vrimler i overflaten av et halvtømt plastbasseng, som om millioner av rumpetroll akkurat nå holdt på å klekkes ut i det. Man kan se de utegående hundene presse seg inn imot leveggen i inngjerdingen sin, at det drypper gjennom åpne takvinduer, og man kan se at det er godt.

Familien har skrudd på lyset inne på kjøkkenet, men spiser middag i den andre enden av huset, foran vinduet som vender mot bakhagen, hvor det står en dukkestue og et huskestativ.

Sella hadde gått dit for noen kvelder siden. Hun sto i krattet og så inn i hagen. Det var derfor hun visste at de hadde spisebordet foran et vindu som nesten fylte hele veggen og som sikkert gav gjestene følelsen av å spise ute i det fri, det var derfor hun 12

visste om dukkestuen og huskestativet, og hvor utsprunget alle blomstene var i bedene. Hun hadde vært forsiktig, hadde løpt opp bak garasjen til naboen og ventet der til hun var helt sikker på at ingen hadde sett henne. Hun fant så en sti eller passasje som nabolagets unger brukte som snarvei når de skulle til lekeplassen, hun skrittet over et lite felt med urter, var nøye med ikke å sette spor i jorda, og stanset til slutt bak en busk rynkeroser. Hun ville bare se alt før det var for sent, mens hagen fremdeles lå der som om ingenting hadde skjedd. Hun så en barndom lagt til rette for og ønsket; det var noe utenfor som hadde revet jenta med seg. Denne plenen, disse trærne var helt uten skyld, tenkte hun, verken dørhåndtaket i balkongdøra, dukkestuegardinene med blondekanter eller tornene på rosestilkene som hadde rispet så mange ganger i barnas hud, kunne klandres på noen som helst måte. Hun innbilte seg at det kom løpende en gutt inn i hagen, at han passerte i høy fart med den ene armen veivende som et rotorblad. En far kom ut med hendene på ryggen og blikket festet til jorda på leting etter en bortkommen teltplugg. Eller kanskje kom jenta rundt hushjørnet, vakker, vakker, det var jo henne alle savnet mest: Hun bar teltposen i hånden, hadde på seg en tynn jakke, en shorts med mange lommer, hun hadde bleike legger, gule jogge­sko.

På panna hadde hun en hodelykt festet med strikk; den lignet en potetspire som hadde slått seg ut av moderplanten. Men hun var rolig og fin i ansiktet. Hun tittet omkring seg, været landskapet, løftet på noen steiner, strøk kanskje hånden over stammen på kirsebærtreet, oppgitt over hvor stille alt hadde blitt. Kanskje la hun seg ned på bakken, ble liggende og se opp i himmelen en liten stund, men spratt opp med en gang hun kjente fuktighet mot huden. Hun kostet av seg gresset som klistret seg til baklommene, snøt seg i hånden og gikk videre på leting etter et bedre sted å slå seg ned, denne gangen med hodelyktens lys virrende foran seg på bakken.

Det var først og fremst dette åpne som Sella så etter, alt liv som hun trodde fantes overalt bare man så nøye nok etter.

Snegle­hus. Hagen lå der rett foran henne, huset lå der rett foran 13

henne, sollyset kunne når som helst flomme inn over nabo­ laget, markisene kunne når som helst få sitt stikkord og rulle seg selv ut, slik at ingen skulle behøve å spise med sola i øynene.

Selv en setning som send salaten, er du snill, kunne i et slikt perspektiv være oppfylt med en uutsigelig mening, for i den lever alle fremdeles.

Sella åpner kjøleskapet og lar øynene gli over hyllene.

«Vil du ha noe dessert?» roper hun.

«Nei», roper Arild. «Jeg er mett.»

«Vi har vaniljesaus.»

«Nei», roper Arild igjen.

Hun tenker at dersom hun skulle gjort noe for familien, ville hun bakt til dem. Det ville vært en måte å insinuere at nabolaget ønsket dem velkommen tilbake på, at Sella var en slags selvutnevnt ambassadør for alle dem som ønsket å si at vi imøtekommer deres sorg. Hun lukker kjøleskapet og går bort til skuffen for mel, nøtter og tacoskjell, og der Arild oppbevarer sine pakker med frokostblanding. Om Arild hadde kunnet lest tankene hennes, ville han ha sagt at dette behovet for å gjøre godt uten at noen hadde bedt om det, var så typisk for henne. Men det skulle ikke få stoppe henne, her var de bare forskjellige.

Sella stabler melposer på kjøkkenbenken uten helt å ha bestemt seg for hva hun vil med dem. Hun tenker på bestemoren som alltid bakte til familier som sørget, at hun bare møtte opp på døra, selv om hun ikke kjente de pårørende særlig godt, og overrakte dem kaker, rundstykker eller ferske brød, mente at de i hvert fall skulle slippe å bekymre seg over om det fantes mat nok i huset ettersom det nå sikkert rydde sørgende familiemedlemmer inn over dørtersklene.

Sella plukker ned kokebøkene fra kjøkkenskapet, støv som har samlet seg på framsiden virvles opp, hun finner riktig kapittel, blar langsomt gjennom det. Kransekaker er for julete, synes hun, kanelboller er bedre, men det beste ville kanskje bare vært å bake noen enkle, nøytrale rundstykker. De kan 14

etes som de er, eller bare med en osteskive og litt marmelade.

Hun leser oppskriften en gang til, stående. Henter ut egg og smør fra kjøleskapet, skjærer av en god smørklatt og slipper den ned i en suppekjele, følger smelteprosessen som hun framskynder ved å røre hastig med en gaffel. Men mens hun står slik over smøret blir hun igjen usikker: Kjenner jeg egentlig disse menneskene? Vil de tolke det som en høflig gest eller vil de se det som en invadering av sitt privatliv? Som en måte å suge barmhjertighetspoeng ut av deres sorg? Hun vrir av bryterne på nytt, setter seg ned på en stol. Jeg må trå forsiktig, tenker hun. Dette er en tragedie som ikke kan sammenlignes med noe, og jeg kan ikke uten videre ta plass i den.

«Vil du ha litt vaffel, da?» roper hun.

Men hun får ikke noe svar. Hun reiser seg og kakker fire egg opp i en plastbolle, rører dem ut med mel og smør og pisker til røren blir jevn og fin, setter på vaffeljernet, og når den blir varm nok smører hun den og auser over. Den første blir for tykk, den eser ut mellom jernplatene og renner ut på kant­ ene. Da hun åpner jernet revner vaffelhjertet på midten og hun må bruke litt tid på å få deigrestene ut fra ruglene. Men de neste platene blir bedre, de siste perfekte. Hun tenker at bestemoren tross alt tilhørte en annen tid, hvor det var kortere mellom husene, og hvor det å gi noe ubedt ble sett på som naturlig, noe man nesten måtte forvente av hverandre.

Sella steiker opp hele røra, for både Sella og Arild kan likegodt spise kalde vafler. Hun kan ikke gå med vafler til familien, det ville vært for lettvint, på kanten til det skammelige, vafler kan de fint lage selv. Hun pakker dem i stedet inn i aluminiums­folie, legger dem i brødboksen og slår igjen lokket, skynder seg å ta av forkleet og henge det tilbake på knaggen bak døra. Setter melet tilbake i skuffen, drar kluten over benk­ ene, slår hånden hardt på lysbryteren og forlater kjøkkenet, trer inn i det neste rommet.

Om hun snur seg og ser ut av vinduet, vil hun se at hagebordet, hvor de for ikke lenge siden satt og spiste, nå er blitt omdannet 15

til sitt vanlige; duken er glattet ut, benken skjøvet inntil bordet, askebegeret som forble ubrukt står og gulper regnvann, mens den store keramikkpotten med de oransje ringblomstene, er flyttet ned på bakken. Hun setter seg, legger hendene på magen og presser stolryggen en anelse tilbake for bedre bekvemmelighet. Lenge blir hun imidlertid ikke sittende før hun er oppe igjen på nytt. Hun legger sammen stuepleddene og henger dem over armlenene på sofaen, hun går så ned i kjelleren og bytter kattesand med askespaden – hvorfor hun begynner her vet hun ikke – og setter drittposen på trappa, lukket med en stram knute. Så setter hun seg på knærne foran ovnen og begynner å skrubbe overflatene med den grove siden av en svamp. Hun minnes en helstekt ørret, fiskefettet hadde vellet ut av sprekker i folien og dryppet ned på ovnsbelegget og siden satte det smak på fløtepotetene. Hun skyller svampen i bøtta til vannet blir svart som en pupill, tørker ovnen ved å vri bryteren til 200 grader. Arild kommer inn og bøyer seg ned med en slags forhåpning om å se noe godt ese i en kakeform, men må innse at det ikke er noe der. Han legger seg foran fjernsynet i Sellas hjørne, der hun har sine uleste aviser og ukeblader i en kurv stående på gulvet. Og straks skal katten komme hoppende opp i fanget hans, da Arilds fang fremdeles er det foretrukne hvilestedet i huset. Den begynner straks å male.

Hagebordet står i skygge. Grillen står i skygge. I regnet skjules små haglkorn som treffer taksteinen og faller ned gjennom rennene som små glassplinter i et støvsugerrør. Øyboerne har endelig kommet seg hjem, men håndklærne fortsetter å gli av knaggene på badene i protest.

Sett fra oven kunne man tro at ingenting hadde skjedd.