Et sprang i tiden
Madeleine L’Engle
Et sprang i tiden Oversatt av Heidi Sævareid
Madeleine L’Engle Originalens tittel A Wrinkle in Time Oversatt av Heidi Sævareid Copyright © 1962 by Crosswicks, Ltd. Originally published in the United States by Farrar Straus & Giroux Published by arrangement with Lennart Sane Agency AB Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2018 ISBN 978-82-02-56914-3 1. utgave, 1. opplag 2018 Sitatet på side 93 og side 132 er hentet fra Stormen av William Shakespeare, i Halldis Moren Vesaas’ oversettelse. Det Norske Samlaget (1998) Omslag: Copyright © Disney 2018 Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Satt i 10/14 pkt. Sabon og trykt på 80g Ensolux cream 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til Charles Wadsworth Camp og Wallace Collin Franklin
Innhold 1. Fru Hva
9
2. Fru Hvem
26
3. Fru Hvilken
40
4. Den Svarte Tingen
55
5. Tesserakten
71
6. Den gylne middelvei
85
7. Mannen med de røde øynene
104
8. Den gjennomsiktige søylen
120
9. DET
130
10.
Det absolutte nullpunkt
147
11.
Tante Vesen
158
12.
Dårskap og svakhet
172
EN
Fru Hva Det var en mørk og stormfull natt. Margaret Murry satt i fotenden av sengen på loftværelset sitt, tullet inn i et gammelt lappepledd. Utenfor ble trærne pisket av en nådeløs vind. Bak trærne raste skyene hektisk over himmelen, og innimellom rev månen flenger i skydekket og kastet spøkelsesaktige skygger over bakken. Huset skalv. Og Meg skalv i pleddet sitt. Vanligvis var hun ikke redd for uvær. – Det er ikke bare uværet, tenkte hun. – Det er uværet på toppen av alt annet. På toppen av meg. På toppen av Meg Murry, som gjør alt galt. Skolen. Alt var galt på skolen. Hun hadde fått lavere og lavere karakterer, og nå var hun blant de dårligste i klassen. Den morgenen hadde en av lærerne hennes sagt ergerlig til henne: «Ærlig talt, Meg, jeg forstår ikke hvordan et barn med så intelligente foreldre som dine kan være en så elendig elev. Hvis du ikke klarer å forbedre deg, må du gå året om igjen.» I lunsjen hadde hun herjet og skapt seg litt for å prøve å komme seg ovenpå igjen, og en av jentene sa hånlig: «Vi går jo ikke på barneskolen lenger, Meg. Hvorfor må du alltid oppføre deg så barnslig?» På vei hjem fra skolen, da hun kom gående bortover med 9
armene fulle av bøker, hadde en av guttene sagt noe om den «dumme lillebroren» hennes. Da hadde hun slengt fra seg bøkene i veikanten og taklet ham med full styrke, og kom hjem med opprevet bluse og et stort blåmerke under det ene øyet. Sandy og Dennys, de ti år gamle tvillingbrødrene hennes, hadde kommet hjem fra skolen en time tidligere enn henne. De var forferdet. «La oss ta oss av slåssingen når det trengs,» sa de til henne. En mistilpasset skoletaper – det er det jeg er, tenkte hun bistert. Det er det neste de vil si. Ikke mor. Men de vil si det. Alle Andre. Jeg skulle ønske far hadde – Men fortsatt var det ikke mulig å tenke på faren uten at tårene presset på. Bare moren hennes kunne snakke om ham på en naturlig måte. Hun kunne for eksempel si: «Når faren din kommer tilbake –» Kommer tilbake fra hvor? Og når? Moren måtte da vite hva folk sa, hun måtte da være klar over den ondskapsfulle, skadefro sladderen. Hun måtte da vel kjenne seg like såret som Meg. Men hun viste i så fall ikke noe tegn på det. Ingenting vippet henne ut av balanse – hun var rolig som alltid. Hvorfor kan ikke jeg også skjule det? tenkte Meg. Hvorfor må jeg alltid vise alt? Vinduet klapret vilt i vinden, og hun trakk pleddet tettere om seg. En lodden, grå kattunge lå sammenkrøllet på en av putene hennes, og den gjespet og viste frem den rosa tungen før den stakk hodet innunder labbene og sovnet igjen. Alle sov. Alle unntatt Meg. Selv Charles Wallace, den «dumme lillebroren», som hadde en egen evne til å vite det om hun var våken og lei seg, og som pleide å komme listende opp loftstrappen til henne, slik han hadde gjort så mange netter før – selv Charles Wallace sov. 10
Hvordan kunne de sove? Hele dagen hadde det vært orkanvarsler. Hvordan kunne de la henne ligge her på loftet i den skranglete messingsengen, når taket når som helst kunne bli revet av slik at hun ble slengt opp mot den ville nattehimmelen, for så å lande gudene vet hvor? Hun klarte ikke lenger å kontrollere skjelvingene. Det var du som ba om å få loftsrommet, sa hun strengt til seg selv. Mor lot deg få det fordi du er den eldste. Det er et privilegium, ikke en straff. «Men når det er orkan, er det ikke noe privilegium,» sa hun høyt. Hun slengte fra seg pleddet i fotenden og reiste seg. Kattungen strakte seg dovent og så opp på henne med store, uskyldige øyne. «Bare sov,» sa Meg. «Og vær glad du er en kattunge og ikke et monster, som meg.» Hun så på seg selv i speilet på skapdøren og skar en forferdelig grimase så reguleringen lyste mot henne. Automatisk justerte hun brillene, trakk fingrene gjennom det musebrune håret sånn at det sto rett til værs, og ga fra seg et sukk som nesten var like høylytt som vinden utenfor. Tregulvet var kaldt å stå på. Vinden trengte seg inn gjennom sprekkene i vinduskarmen, til tross for det ekstra vindusglasset som liksom skulle skjerme mot stormen. Hun kunne høre hvordan vinden ulte i pipen. Helt nede i første etasje begynte Fortinbras, den store svarte hunden, å bjeffe. Han var nok også redd. Hva var det han bjeffet på? Fortinbras bjeffet aldri uten grunn. Plutselig husket hun hva hun hadde hørt da hun var på postkontoret for å hente posten. En landstryker skulle ha stjålet tolv lakener fra fru Buncombe, politikonstabelens kone. De hadde ikke fakket ham, og kanskje var han på vei til familien Murrys hus akkurat nå. Det lå jo ensomt til ved en grusvei med 11
lite trafikk, og denne gangen var han kanskje ute etter mer enn bare laken. Meg hadde ikke fulgt så nøye med på hva som ble sagt om landstrykeren, for akkurat da hadde postdamen smilt sukkersøtt til henne og spurt om hun hadde hørt noe fra faren sin i det siste. Hun gikk ut av soverommet, tok seg frem gjennom det halvmørke hovedloftet og støtte borti pingpong-bordet. Flott, nå får jeg blåmerke på hoften på toppen av det hele, tenkte hun. Så gikk hun rett på det gamle dukkehuset sitt, gyngehesten til Charles Wallace, de elektriske togene til tvillingene. «Hvorfor må alt skje med meg?» spurte hun en stor teddybjørn. Ved foten av loftstrappen sto hun stille og lyttet. Ikke en lyd kom fra høyre, der rommet til Charles Wallace lå. Til venstre lå rommet til foreldrene, hvor moren sov alene i den store dobbeltsengen. Ikke en lyd derfra heller. Hun listet seg bortover i gangen og inn på rommet til tvillingene, og dyttet på brillene enda en gang, som om de kunne hjelpe henne å se bedre i mørket. Dennys snorket. Sandy mumlet noe om baseball, og så ble det stille. Tvillingene hadde ingen problemer. De var ikke veldig gode på skolen, men ikke dårlige heller. De var helt fornøyde med en jevn strøm av B-er, og en og annen A eller C. De var sterke, gode til å løpe, gode i all slags idrett, og når folk kom med vittigheter om noen i familien Murry, handlet de aldri om Sandy og Dennys. Hun gikk ut av rommet til tvillingene, fortsatte videre ned til første etasje og skrittet over det syvende trappetrinnet, som knirket. Fortinbras hadde sluttet å bjeffe. Altså var det ikke landstrykeren denne gangen. Fort ville ha fortsatt å bjeffe hvis det var noen her. Men hva om landstrykeren kommer likevel? Hva om han har en kniv? Ingen bor nær nok til å høre oss om vi skrek og skrek og skrek. Ingen ville brydd seg, i alle fall. 12
Jeg lager meg litt kakao, avgjorde hun. Det vil muntre meg opp, og hvis taket blåser av, forsvinner jeg i alle fall ikke sammen med det. På kjøkkenet var lyset allerede tent, og Charles Wallace satt ved bordet og drakk melk og spiste brød med syltetøy. Han så liten og sårbar ut der han satt alene på det store, gammeldagse kjøkkenet – en lyshåret liten gutt i lyseblå pysj, med føtter som dinglet minst tretti centimeter over gulvet. «Hei,» sa han muntert. «Jeg har ventet på deg.» Under bordet lå Fortinbras ved føttene til Charles Wallace og håpet på en smule eller to. Nå løftet han det smale, mørke hodet og så på Meg, og halen slo mot gulvet. Fortinbras hadde dukket opp på trammen deres en vinterkveld. Da var han en halvvoksen, skranten valp som noen hadde forlatt. Faren til Meg hadde fastslått at han var halvt Llewellyn setter og halvt greyhound, og han var slank og mørk, og vakker på sin helt spesielle måte. «Hvorfor kom du ikke opp på loftet?» spurte Meg. Hun snakket til broren sin som om han var på samme alder som henne, minst. «Altfor mye vind på det der loftet ditt,» sa den lille gutten. «Jeg visste at du kom til å komme ned. Jeg begynte å varme litt melk til deg. Den er nok klar nå.» Hvordan hadde det seg at Charles Wallace alltid forsto alt om henne? Hvordan kunne han vite det? Han lot aldri til å vite – eller bry seg om – hva Dennys og Sandy tenkte på. Det var morens tankeliv, og Megs, som han hadde en skremmende innsikt i. Var det fordi folk var litt redd for ham at de hvisket og tisket om at den yngste i familien Murry ikke var spesielt oppvakt? «Jeg har hørt at smarte folk ofte får underutviklede barn,» hadde Meg en gang overhørt at noen sa. «De to guttene virker 13
som greie, vanlige barn, men den lite pene jenta og lillebroren – de virker ikke særlig oppegående.» Det var sant at Charles Wallace sjelden snakket når det var noen andre der, så mange trodde at han aldri hadde lært å snakke. Og det var sant at han ikke hadde snakket i det hele tatt før han var nesten fire år. Meg pleide å bli blek av raseri når folk så på ham, smekket med tungen og ristet sørgelig på hodet. «Du skal ikke bekymre deg for Charles Wallace, Meg,» hadde faren en gang sagt til henne. Meg husket det godt, for det var like før han dro sin vei. «Det er ingenting i veien med hodet hans. Han bare gjør ting på sin egen måte, når han føler for det.» «Jeg vil ikke at han skal bli dum, sånn som meg,» hadde Meg sagt. «Kjære deg, du er ikke dum,» hadde faren svart. «Du er som Charles Wallace. Din utvikling må skje i sitt eget tempo. Det er bare sånn at det tilfeldigvis ikke er det vanlige tempoet.» «Hvordan kan du vite det?» hadde Meg spurt. «Hvordan vet du at jeg ikke er dum? Er det ikke bare fordi du er glad i meg?» «Jeg er glad i deg, men det er ikke derfor jeg vet det. Mor og jeg har gitt deg flere tester, det vet du jo.» Joda, det stemte. Meg hadde skjønt at en del av de «lekene» foreldrene hadde lekt med henne var en form for tester, og at hun og Charles Wallace hadde fått flere enn tvillingene. «IQtester, mener du?» «Ja, noen av dem var det.» «Er IQ-en min i orden?» «Mer enn i orden.» «Hva er den, da?» «Det har jeg ikke tenkt å fortelle deg. Men den gir meg en 14
forsikring om at både du og Charles Wallace kommer til å kunne gjøre omtrent hva dere vil når dere blir voksne og finner ut hvem dere vil være. Bare vent til Charles Wallace begynner å snakke. Da får du se.» Og jammen hadde han ikke hatt rett i det, skjønt han hadde dratt sin vei før Charles Wallace begynte å snakke. Det skjedde helt brått, uten noen fase med babyspråk først – han snakket i fulle setninger fra dag én. Faren ville ha vært så stolt! «Best du sjekker melken,» sa Charles Wallace til Meg. Han hadde en tydeligere og klarere uttale enn de aller fleste andre femåringer. «Du vet jo at du ikke liker melk med snerk.» «Du helte i altfor mye melk.» Meg kikket oppi kjelen. Charles Wallace nikket fredelig. «Jeg tenkte mor kanskje hadde lyst på litt.» «Lyst på hva da?» sa en stemme, og der sto moren deres i døren. «Kakao,» sa Charles Wallace. «Har du lyst på et smørbrød med leverpølse og kremost? Jeg kan gjerne lage en til deg.» «Det høres deilig ut,» sa fru Murry, «men jeg kan lage den selv hvis du er opptatt.» «Jeg gjør det så gjerne.» Charles Wallace skled ned fra stolen og travet bort til kjøleskapet. Pysjamasføttene hans tasset kattemykt over gulvet. «Hva med deg, Meg?» spurte han. «Et smørbrød?» «Ja takk,» sa hun. «Men ikke leverpølse. Har vi tomater?» Charles Wallace kikket inn i grønnsaksskuffen. «Én. Greit om jeg bruker den på Meg, mor?» «Jeg kan ikke tenke meg en bedre måte å bruke den på,» smilte fru Murry. «Men ikke snakk så høyt, er du snill. Med mindre du vil at tvillingene også skal komme ned.» «La oss være ekskluderende,» sa Charles Wallace. «Det er mitt nye ord for dagen. Imponerende, ikke sant?» 15
«For et vidunderbarn,» sa fru Murry. «Meg, kom her, så jeg får se på det blåmerket.» Meg satte seg på kne foran moren. Lyset og varmen på kjøkkenet hadde gjort henne så avslappet at loftsfrykten var borte. Den dampende kakaoen duftet deilig i kjelen; geraniene blomstret i vinduskarmen, og en vase med bitte små, gule krysantemum sto midt på bordet. De røde gardinene med blått og grønt geometrisk mønster var trukket for, og det var som om de gjorde hele rommet muntert. Ovnen mol som et stort, søvnig dyr; lysene glødet rolig og sterkt; utenfor i mørket kastet den ensomme vinden seg fortsatt mot huset, men de rasende kreftene som hadde skremt Meg mens hun satt alene på loftet, var nå dempet av den velkjente tryggheten på kjøkkenet. Under stolen til fru Murry ga Fortinbras fra seg et fornøyd sukk. Fru Murry rørte forsiktig ved blåmerket på kinnet til Meg. Meg så opp på moren med en blanding av kjærlig beundring og gretten bebreidelse. Det var ingen fordel å ha en mor som var forsker, og som i tillegg var en skjønnhet. Fru Murrys flammende røde hår, porselenshud og mørkelilla øyne med lange, mørke øyevipper, virket enda mer slående sammenlignet med Megs ufattelig musegrå utseende. Håret til Meg hadde sett greit nok ut så lenge det var pyntelig flettet. Da hun begynte på ungdomsskolen, ble det klippet, og nå strevde hun og moren med å sette det opp. Den ene siden ble alltid krøllete og den andre rett, og dermed så hun mye kjedeligere ut enn før. «Du vet visst ikke hva det vil si å moderere seg, gjør du vel, kjære?» spurte fru Murry. «Jeg lurer på om du noen gang kommer til å lære hva den gylne middelvei er. Litt av et blåmerke du fikk av Henderson-gutten. Forresten, rett etter at du hadde lagt deg, ringte moren hans for å klage over at du hadde jult ham opp så voldsomt. Jeg sa til henne at siden han er ett 16
år eldre og minst ti kilo tyngre, så syntes jeg det var jeg som burde klage. Men hun mente visst at alt var din skyld.» «Det kommer vel an på hvordan man ser på det,» sa Meg. «Vanligvis synes folk det er min skyld, samme hva som skjer, selv om jeg ikke har hatt noe å gjøre med det. Men jeg angrer på at jeg sloss med ham. Uken har bare vært så fæl. Og jeg er full av vonde følelser.» Fru Murry strøk Meg over det bustete håret. «Vet du hvorfor?» «Jeg hater å være en raring,» sa Meg. «Det er vanskelig for Sandy og Dennys også. Jeg vet ikke om de egentlig er som alle andre, eller om de bare klarer å late som om de er det. Jeg prøver også å late som, men det nytter ikke.» «Du er altfor direkte til å klare å late som om du er noe du ikke er,» sa fru Murry. «Jeg er lei for det, Meglet. Hvis far var her, kunne han kanskje ha hjulpet deg, men jeg tror ikke det er noe jeg kan gjøre før du har klart å pløye deg igjennom litt mer tid. Så kommer det til å bli lettere for deg. Men det hjelper jo ikke noe særlig nå, gjør det vel?» «Hvis jeg bare ikke hadde sett så frastøtende ut, så kanskje – hvis jeg bare var pen, som deg –» «Mor er ikke litt pen; hun er vakker,» erklærte Charles Wallace der han sto og skar opp leverpølse. «Derfor skal jeg vedde på at hun så skrekkelig ut da hun var på din alder.» «Det har du helt rett i,» sa fru Murry. «Bare ta tiden til hjelp, Meg.» «Vil du ha salat på smørbrødet, mor?» spurte Charles Wallace. «Nei takk.» Han skar smørbrødet i to, la den på en tallerken og satte den foran moren. «Din er ferdig snart, Meg. Jeg tror jeg skal ta en prat med fru Hva om deg.» 17
«Hvem er fru Hva?» spurte Meg. «Jeg tror jeg vil være eksklusiv en stund når det gjelder henne,» sa Charles Wallace. «Løksalt?» «Ja takk.» «Hva står fru Hva for?» spurte fru Murry. «Det er det hun heter,» svarte Charles Wallace. «Du vet det gamle huset i skogen som barn ikke tør å gå i nærheten av fordi det sies at det spøker der? Der bor de.» «De?» «Fru Hva og de to vennene hennes. Jeg var ute med Fortinbras for et par dager siden – du og tvillingene var på skolen, Meg. Vi liker å gå tur i skogen, og plutselig satte han etter et ekorn, og jeg satte etter ham, og sånn havnet vi ved spøkelseshuset, så jeg møtte dem rent tilfeldig, kan man vel si.» «Men ingen bor der,» sier Meg. «Det gjør fru Hva og vennene hennes. De er veldig hyggelige.» «Hvorfor sa du ikke noe om dette før?» spurte fru Murry. «Og du vet jo at du ikke får forlate hagen uten å spørre, Charles.» «Jeg vet det,» sa Charles. «Det er en av grunnene til at jeg ikke sa det til deg. Jeg bare løp etter Fortinbras uten å tenke. Og så bestemte jeg meg uansett for at det beste var å spare dem til et nødstilfelle.» Et friskt vindkast grep fatt i huset og ristet det, og plutselig begynte regnet å piske mot vinduene. «Jeg tror ikke jeg liker denne vinden,» sa Meg nervøst. «Vi kommer nok til å miste noen taksteiner, det er sikkert,» sa fru Murry. «Men dette huset har stått her i nesten to hundre år, og jeg tror nok det kommer til å bli stående litt til, Meg. Det har vært mye sterk vind her oppe i åsen før.» 18
«Men dette er en orkan!» jamret Meg. «På radioen sa de at det var en orkan!» «Det er oktober,» sa fru Murry til henne. «Det har vært uvær i oktober før.» Idet Charles Wallace kom med smørbrødet til Meg, krøp Fortinbras frem fra under bordet. Han ga fra seg en langtrukken, lav knurring, og de kunne se hvordan den mørke pelsen langsomt reiste seg på ryggen hans. Meg fikk også gåsehud. «Hva er det?» spurte hun engstelig. Fortinbras stirret på døren som førte inn til fru Murrys laboratorium, som var det gamle meierirommet rett ved siden av kjøkkenet. Bakenfor laboratoriet var det et spiskammers med en dør som førte ut i friluft, skjønt fru Murry hadde gjort sitt beste for å innprente familien at de måtte komme inn gjennom garasjedøren eller hoveddøren, og ikke gjennom laboratoriet hennes. Men det var laboratoriedøren og ikke garasjedøren Fortinbras knurret på. «Du gikk vel ikke fra noen stinkende kjemikalier over bunsenbrenneren, mamma?» spurte Charles Wallace. Fru Murry reiste seg. «Nei. Men jeg tror likevel jeg får gå og se hva det er som uroer Fort.» «Det er landstrykeren, jeg er sikker på at det er landstrykeren,» sa Meg nervøst. «Hvilken landstryker?» spurte Charles Wallace. «På postkontoret i ettermiddag sa de at en uteligger hadde stjålet alle lakenene til fru Buncombe.» «Da får vi sette oss på putevarene, da,» sa fru Murry muntert. «Jeg tror ikke engang en landstryker ville være ute en natt som denne, Meg.» «Men det er antagelig derfor han er ute,» jamret Meg, «for å prøve å finne et sted å ikke være ute.» 19
«I så fall tilbyr jeg ham å sove på låven til det blir morgen.» Fru Murry gikk raskt og bestemt mot døren. «Jeg blir med.» Stemmen til Meg var skingrende. «Nei, Meg, du blir her hos Charles og spiser smørbrødet ditt.» «Spise!» utbrøt Meg idet fru Murry gikk ut gjennom laboratoriet. «Hvordan kan hun forvente at jeg skal spise?» «Mor kan ta vare på seg selv,» sa Charles. «I alle fall fysisk sett.» Men han satt ved bordet på farens stol og sparket i stolbeina; og i motsetning til de fleste små barn hadde Charles Wallace evnen til å sitte i ro. Etter en liten stund som kjentes som en evighet, kom fru Murry inn igjen og holdt døren opp for – var det landstrykeren? Meg hadde liksom trodd at landstrykere var litt større. Det var umulig å se kjønn eller alder, for personen var fullstendig innpakket i klær. Mange skjerf i ulike farger var knyttet rundt hodet, og en herrehatt i filt satt på toppen. Et sjokkrosa, bredt sjal var knyttet rundt en grov frakk, og svarte gummistøvler dekket føttene. «Fru Hva,» sa Charles mistenksomt, «hva gjør du her? Og på denne tiden av døgnet?» «Nå skal du ikke bekymre deg, vennen min.» En stemme kom et sted fra innsiden av den oppslåtte kragen, sjalet, skjerfene og hatten, og den hørtes ut som en port som ikke hadde vært oljet på en stund. Likevel var den ikke ubehagelig. «Fru – eh – Hva – sier at hun har gått seg vill,» sa fru Murry. «Vil du ha litt varm kakao, fru Hva?» «Ja takk, gjerne,» svarte fru Hva og tok av seg hatten og sjalet. «Egentlig gikk jeg meg ikke vill, jeg ble mer blåst ut av kurs. Og da jeg skjønte at jeg hadde havnet ved huset til lille Charles Wallace, tenkte jeg at jeg bare ville komme inn og hvile meg litt før jeg fortsatte videre.» 20
«Hvordan visste du at dette var huset til Charles Wallace?» spurte Meg. «Jeg kjente det på lukten.» Fru Hva knyttet opp et blått og grønt paisleyskjerf, deretter et med rødt og gult blomstermønster, så enda et med blomstermønster, i gull denne gangen, og til slutt et rødt og svart tørkle. Under alt dette var tynt grått hår knyttet opp i en liten, men ryddig knute oppå hodet. Øynene hennes var lyse og skarpe, nesen var en rund, myk klump, og munnen var stram og rynkete som et høsteple. «Her var det da deilig og varmt,» sa hun. «Sitt ned, sitt ned.» Fru Murry pekte på en stol. «Vil du ha et smørbrød, fru Hva? Jeg har nettopp spist et med leverpølse og kremost; Charles spiste et med syltetøy; og Meg hadde salat og tomat på sitt.» «Hm … skal vi se,» sa fru Hva ettertenksomt. «Jeg er lidenskapelig begeistret for russisk kaviar.» «Du smugkikket!» ropte Charles indignert. «Vi sparer den til bursdagen til mor, og du får ikke noe!» Fru Hva ga fra seg et dypt, ynkelig sukk. «Nei,» sa Charles. «Ikke la deg overtale, mamma, ellers blir jeg veldig sint. Hva med tunfisksalat?» «Greit,» sa fru Hva ydmykt. «Jeg kan lage det,» tilbød Meg, og gikk til spiskammeret for å hente en boks tunfisk. Himmel og hav, tenkte hun, her kommer denne gamle damen brasende inn midt på natten, og mor oppfører seg som om det ikke er noe rart med det i det hele tatt. Jeg skal vedde på at det er hun som er landstrykeren. Jeg skal vedde på at hun stjal de lakenene. Og Charles Wallace burde så visst ikke være venner med henne, særlig ikke når han ikke engang vil snakke med vanlige folk. «Jeg har ikke vært lenge her i nabolaget,» sa fru Hva idet 21
Meg skrudde av lyset i spiskammeret og kom inn på kjøkkenet igjen med tunfisken, «og jeg trodde ikke jeg kom til å like naboene i det hele tatt, helt til søte lille Charles kom bort med hunden sin.» «Fru Hva,» sa Charles Wallace strengt, «hvorfor tok du lakenene til fru Buncombe?» «Vel, jeg trengte dem, søte Charles.» «Du må levere dem tilbake med det samme.» «Men søte Charles, det kan jeg ikke. Jeg har brukt dem.» «Det var veldig galt av deg,» skjente Charles Wallace. «Hvis du hadde et så sterkt behov for laken, burde du ha spurt meg.» Fru Hva ristet på hodet og smekket med tungen. «Dere har ikke noen laken å avse. Det har fru Buncombe.» Meg skar opp litt stangselleri og blandet det med tunfisken. Etter å ha nølt litt åpnet hun kjøleskapet og tok ut en krukke med søt sylteagurk. – Ikke at jeg skjønner hvorfor jeg gjør dette for henne, tenkte hun mens hun kuttet opp sylteagurken. – Jeg stoler ikke det spor på henne. «Si til søsteren din at jeg er til å stole på,» sa fru Hva til Charles. «Si at jeg har gode hensikter.» «Veien til helvete er brolagt med gode hensikter,» sa Charles med høytidelig tonefall. «Du godeste, den gutten er en luring.» Fru Hva så begeistret på ham med varme i blikket. «Flaks at han har noen som kan forstå ham.» «Men jeg er redd han ikke har det,» sa fru Murry. «Ingen av oss kan riktig forstå oss på Charles.» «Men i det minste prøver dere ikke å legge bånd på ham.» Fru Hva nikket ivrig. «Dere lar ham være seg selv.» «Her er smørbrødet ditt,» sa Meg og ga det til fru Hva. «Er det greit at jeg tar av meg støvlene før jeg spiser?» spurte fru Hva, men plukket likevel opp smørbrødet. «Hør nå.» Hun 22
beveget føttene opp og ned i støvlene, og de kunne høre hvordan det surklet i vann. «Tærne mine er helt fuktige. Problemet er at disse støvlene er en tanke for små for meg, og jeg klarer aldri å ta dem av alene.» «Jeg skal hjelpe deg,» sa Charles. «Ikke du. Du er ikke sterk nok.» «Jeg skal hjelpe.» Fru Murry satte seg på huk ved føttene til fru Hva og begynte å dra i den ene våte støvelen. Da den løsnet, skjedde det brått. Fru Murry dumpet ned, og fru Hva ramlet bakover sammen med stolen, med smørbrødet løftet høyt i en tynn, gammel hånd. Vannet sildret ut av støvelen og utover gulvet og den tykke filleryen. «Å kjære vene,» sa fru Hva der hun lå på gulvet på den veltede stolen med føttene i været. På den ene foten satt en sokk med røde og hvite striper, på den andre satt fortsatt støvelen. Fru Murry reiste seg. «Går det bra med deg, fru Hva?» «Hvis du har noe lindrende salve, så kan jeg smøre den på stoltheten min,» sa fru Hva, der hun fortsatt lå på gulvet. «Jeg tror den er forstuet. Litt nellikolje blandet med hvitløk pleier å være bra.» Og så tok hun en stor bit av smørbrødet. «Reis deg opp, er du snill,» sa Charles. «Jeg liker ikke å se deg ligge på gulvet på den måten. Du overdriver.» «Har du noen gang prøvd å komme deg på beina med forstuet ære?» Men fru Hva karret seg opp og rettet på stolen, før hun satte seg ned på gulvet igjen med støvelbeinet strakt ut foran seg, og tok en ny bit. Hun beveget seg smidig til å være så gammel. I alle fall var Meg ganske sikker på at hun var en gammel kvinne – en veldig gammel kvinne. Med munnen full beordret hun fru Murry: «Nå – dra mens jeg nå likevel ligger her!» Ganske rolig, som om det ikke var noe rart med gamle 23
damen og støvlene, dro fru Murry helt til den andre støvelen ga slipp på foten. På denne foten satt det en blå- og grårutete sokk, og fru Hva satt der og sprikte med tærne og spiste opp smørbrødet, glad og fornøyd. Så kom hun seg på beina. «Ah,» sa hun, «det var bedre,» og tok begge støvlene og ristet dem over vasken. «Jeg er mett i magen og varm inni og utenpå, og det er på tide jeg drar hjem.» «Burde du ikke bli over til i morgen?» spurte fru Murry. «Å takk, kjære deg, men jeg har altså så mye å gjøre at jeg ikke kan kaste bort tid på lettsindigheter.» «Det er en altfor stormfull natt til å være ute.» «Jeg elsker stormfulle netter,» sa fru Hva. «Jeg ble rett og slett bare tatt av et vindkast og blåst ut av kurs.» «Vent i det minste til sokkene dine er tørre –» «Våte sokker plager meg ikke. Jeg likte bare ikke vannet som skvulpet rundt i støvlene. Du skal ikke uroe deg for meg, lille fugl.» («Lille fugl» var ikke noe man vanligvis kom på å kalle fru Murry.) «Jeg skal bare sitte ned en liten stund og stikke føttene i støvlene, og så tar jeg fatt på resten av veien hjem. Apropos resten, forresten så finnes det noe som heter tesserakt.» Fru Murry ble veldig blek, og hun famlet bak seg for å støtte seg på en stol. «Hva sa du?» Stemmen hennes skalv. Fru Hva trakk på seg den andre støvelen. «Jeg sa,» gryntet hun og presset foten oppi, «at det er» – press – «noe som heter» – press – «tesserakt.» Foten gled på plass i støvelen, og fru Hva grep sjal, skjerf og hatt og hastet ut av døren. Fru Murry sto helt stille og gjorde ingenting for å hjelpe den gamle damen. Idet døren gikk opp, for Fortinbras pesende inn på kjøkkenet, våt og blank som en sel. Han så på fru Murry og pep. Døren smalt igjen. 24
«Mor, hva er det!» ropte Meg. «Hva var det hun sa? Hva er det?» «Tesserakten –» hvisket fru Murry. «Hva mente hun? Hvordan kan hun ha visst det?»