Etsprangitiden
MadeleineL’Engle
Etsprangitiden
OversattavHeidiSævareid
MadeleineL’Engle
Originalenstittel AWrinkleinTime OversattavHeidiSævareid
Copyright©1962byCrosswicks,Ltd. OriginallypublishedintheUnitedStatesbyFarrarStraus&Giroux PublishedbyarrangementwithLennartSaneAgencyAB
Norskutgave:
©CAPPELENDAMMAS,Oslo2018
ISBN978-82-02-56914-3
1.utgave,1.opplag2018
Sitatetpåside93ogside132erhentetfra Stormen avWilliamShakespeare, iHalldisMorenVesaas’oversettelse.DetNorskeSamlaget(1998)
Omslag:Copyright©Disney2018
Sats:Type-itAS
Trykkoginnbinding:ScandBookUAB,Litauen2018
Satti10/14pkt.Sabonogtryktpå80gEnsoluxcream1,8.
Materialetidennepublikasjoneneromfattetavåndsverklovensbestemmelser. UtensærskiltavtalemedCappelenDammASerenhvereksemplarfremstillingog tilgjengeliggjøringbaretillattidenutstrekningdeterhjemletilovellertillatt gjennomavtalemedKopinor,interesseorganforrettighetshaveretilåndsverk.
Utnyttelseistridmedlovelleravtalekanmedføreerstatningsansvarog inndragning,ogkanstraffesmedbøterellerfengsel.
www.cappelendamm.no
TilCharlesWadsworthCamp og
WallaceCollinFranklin
Innhold
1.FruHva
2.FruHvem
3.FruHvilken
4.DenSvarteTingen
5.Tesserakten
6.Dengylnemiddelvei
7.Mannenmedderødeøynene
8.Dengjennomsiktigesøylen
9.DET
10.Detabsoluttenullpunkt
11.TanteVesen
12.Dårskapogsvakhet
FruHva
Detvarenmørkogstormfullnatt.
MargaretMurrysattifotendenavsengenpåloftværelset sitt,tulletinnietgammeltlappepledd.Utenforbletrærnepisketavennådeløsvind.Baktrærnerasteskyenehektiskover himmelen,oginnimellomrevmånenflengeriskydekketog kastetspøkelsesaktigeskyggeroverbakken.
Husetskalv.
OgMegskalvipleddetsitt.
Vanligvisvarhunikkereddforuvær.–Deterikkebare uværet,tenktehun.–Deteruværetpåtoppenavaltannet.På toppenavmeg.PåtoppenavMegMurry,somgjøraltgalt.
Skolen.Altvargaltpåskolen.Hunhaddefåttlavereog laverekarakterer,ognåvarhunblantdedårligsteiklassen. Denmorgenenhaddeenavlærernehennessagtergerligtil henne:«Ærligtalt,Meg,jegforstårikkehvordanetbarnmed såintelligenteforeldresomdinekanværeensåelendigelev. Hvisduikkeklareråforbedredeg,mådugååretomigjen.»
Ilunsjenhaddehunherjetogskaptseglittforåprøveå kommesegovenpåigjen,ogenavjentenesahånlig:«Vigår joikkepåbarneskolenlenger,Meg.Hvorformådualltidoppføredegsåbarnslig?»
Påveihjemfraskolen,dahunkomgåendebortovermed
armenefulleavbøker,haddeenavguttenesagtnoeomden «dummelillebroren»hennes.Dahaddehunslengtfraseg bøkeneiveikantenogtaklethammedfullstyrke,ogkom hjemmedopprevetbluseogetstortblåmerkeunderdetene øyet.
SandyogDennys,detiårgamletvillingbrødrenehennes, haddekommethjemfraskolenentimetidligereennhenne.De varforferdet.«La oss taossavslåssingennårdettrengs,»sa detilhenne.
Enmistilpassetskoletaper–deterdetjeger,tenktehunbistert.Deterdetnestedevilsi.Ikkemor.Men de vilsidet.
AlleAndre.Jegskulleønskefarhadde–
Menfortsattvardetikkemuligåtenkepåfarenutenat tårenepressetpå.Baremorenhenneskunnesnakkeomham påennaturligmåte.Hunkunneforeksempelsi:«Nårfaren dinkommertilbake–»
Kommertilbakefrahvor?Ognår?Morenmåttedavitehva folksa,hunmåttedaværeklaroverdenondskapsfulle,skadefrosladderen.HunmåttedavelkjenneseglikesåretsomMeg. Menhunvisteisåfallikkenoetegnpådet.Ingentingvippet henneutavbalanse–hunvarroligsomalltid.
Hvorforkanikkejegogsåskjuledet?tenkteMeg.Hvorfor måjegalltid vise alt?
Vinduetklapretviltivinden,oghuntrakkpleddettettere omseg.Enlodden,gråkattungelåsammenkrølletpåenav putenehennes,ogdengjespetogvistefremdenrosatungen førdenstakkhodetinnunderlabbeneogsovnetigjen.
Allesov.AlleunntattMeg.SelvCharlesWallace,den «dummelillebroren»,somhaddeenegenevnetilåvitedetom hunvarvåkenogleiseg,ogsompleideåkommelistendeopp loftstrappentilhenne,slikhanhaddegjortsåmangenetterfør –selvCharlesWallacesov.
Hvordankunnedesove?Heledagenhaddedetværtorkanvarsler.Hvordankunnedelahenneliggeherpåloftetiden skrangletemessingsengen,nårtaketnårsomhelstkunnebli revetavslikathunbleslengtoppmotdenvillenattehimmelen,forsåålandegudenevethvor?
Hunklarteikkelengeråkontrollereskjelvingene.
Detvardusombaomåfåloftsrommet,sahunstrengttil segselv.Morlotdegfådetfordiduerdeneldste.Deteretprivilegium,ikkeenstraff.
«Mennårdeterorkan,erdetikkenoeprivilegium,»sahun høyt.Hunslengtefrasegpleddetifotendenogreisteseg.Kattungenstraktesegdoventogsåopppåhennemedstore,uskyldigeøyne.
«Baresov,»saMeg.«Ogværgladduerenkattungeogikke etmonster,sommeg.»Hunsåpåsegselvispeiletpåskapdørenogskarenforferdeliggrimasesåreguleringenlystemot henne.Automatiskjustertehunbrillene,trakkfingrenegjennomdetmusebrunehåretsånnatdetstoretttilværs,ogga frasegetsukksomnestenvarlikehøylyttsomvindenutenfor.
Tregulvetvarkaldtåståpå.Vindentrengteseginngjennom sprekkeneivinduskarmen,tiltrossfordetekstravindusglassetsomliksomskulleskjermemotstormen.Hunkunnehøre hvordanvindenulteipipen.Heltnedeiførsteetasjebegynte Fortinbras,denstoresvartehunden,åbjeffe.Hanvarnok ogsåredd.Hvavardethanbjeffetpå?Fortinbrasbjeffetaldri utengrunn.
Plutselighuskethunhvahunhaddehørtdahunvarpåpostkontoretforåhenteposten.Enlandstrykerskullehastjålet tolvlakenerfrafruBuncombe,politikonstabelenskone.De haddeikkefakketham,ogkanskjevarhanpåveitilfamilien Murryshusakkuratnå.Detlåjoensomttilvedengrusveimed
litetrafikk,ogdennegangenvarhankanskjeuteettermerenn barelaken.Meghaddeikkefulgtsånøyemedpåhvasomble sagtomlandstrykeren,forakkuratdahaddepostdamensmilt sukkersøtttilhenneogspurtomhunhaddehørtnoefrafaren sinidetsiste.
Hungikkutavsoverommet,toksegfremgjennomdethalvmørkehovedloftetogstøttebortipingpong-bordet.Flott,nå fårjegblåmerkepåhoftenpåtoppenavdethele,tenktehun.
Sågikkhunrettpådetgamledukkehusetsitt,gyngehesten tilCharlesWallace,deelektrisketogenetiltvillingene.«Hvorformåaltskjemedmeg?»spurtehunenstorteddybjørn.
Vedfotenavloftstrappenstohunstilleoglyttet.Ikkeenlyd komfrahøyre,derrommettilCharlesWallacelå.Tilvenstre lårommettilforeldrene,hvormorensovaleneidenstoredobbeltsengen.Ikkeenlydderfraheller.Hunlistetsegbortoveri gangenoginnpårommettiltvillingene,ogdyttetpåbrillene endaengang,somomdekunnehjelpehenneåsebedreimørket.Dennyssnorket.Sandymumletnoeombaseball,ogsåble detstille.Tvillingenehaddeingenproblemer.Devarikkeveldiggodepåskolen,menikkedårligeheller.DevarheltfornøydemedenjevnstrømavB-er,ogenogannenAellerC. Devarsterke,godetilåløpe,godeiallslagsidrett,ognår folkkommedvittigheteromnoenifamilienMurry,handlet dealdriomSandyogDennys.
Hungikkutavrommettiltvillingene,fortsatteviderened tilførsteetasjeogskrittetoverdetsyvendetrappetrinnet,som knirket.Fortinbrashaddesluttetåbjeffe.Altsåvardetikke landstrykerendennegangen.Fortvillehafortsattåbjeffehvis detvarnoenher.
Menhvaomlandstrykerenkommerlikevel?Hvaomhan harenkniv?Ingenbornærnoktilåhøreossomviskrekog skrekogskrek.Ingenvillebryddseg,iallefall.
Jeglagermeglittkakao,avgjordehun. Detvilmuntremeg opp,oghvistaketblåserav,forsvinnerjegiallefallikkesammenmeddet.
Påkjøkkenetvarlysetalleredetent,ogCharlesWallacesatt vedbordetogdrakkmelkogspistebrødmedsyltetøy.Hanså litenogsårbarutderhansattalenepådetstore,gammeldagse kjøkkenet–enlyshåretlitenguttilyseblåpysj,medføttersom dingletminsttretticentimeterovergulvet.
«Hei,»sahanmuntert.«Jegharventetpådeg.»
UnderbordetlåFortinbrasvedføttenetilCharlesWallace oghåpetpåensmuleellerto.Nåløftethandetsmale,mørke hodetogsåpåMeg,oghalenslomotgulvet.Fortinbrashadde dukketopppåtrammenderesenvinterkveld.Davarhanen halvvoksen,skrantenvalpsomnoenhaddeforlatt.Farentil MeghaddefastslåttathanvarhalvtLlewellynsetteroghalvt greyhound,oghanvarslankogmørk,ogvakkerpåsinhelt spesiellemåte.
«Hvorforkomduikkeopppåloftet?»spurteMeg.Hun snakkettilbrorensinsomomhanvarpåsammealdersom henne,minst.
«Altformyevindpådetderloftetditt,»sadenlillegutten. «Jegvissteatdukomtilåkommened.Jegbegynteåvarme littmelktildeg.Denernokklarnå.»
HvordanhaddedetsegatCharlesWallacealltidforstoalt omhenne?Hvordankunnehanvitedet?Hanlotaldritilå vite–ellerbrysegom–hvaDennysogSandytenktepå.Det varmorenstankeliv,ogMegs,somhanhaddeenskremmende innsikti.
Vardetfordifolkvarlittreddforhamatdehvisketogtisket omatdenyngsteifamilienMurryikkevarspesieltoppvakt? «Jegharhørtatsmartefolkoftefårunderutvikledebarn,» haddeMegengangoverhørtatnoensa.«Detoguttenevirker
somgreie,vanligebarn,mendenlitepenejentaoglillebroren –devirkerikkesærligoppegående.»
DetvarsantatCharlesWallacesjeldensnakketnårdetvar noenandreder,såmangetroddeathanaldrihaddelærtå snakke.Ogdetvarsantathanikkehaddesnakketidethele tattførhanvarnestenfireår.Megpleideåbliblekavraseri nårfolksåpåham,smekketmedtungenogristetsørgeligpå hodet.
«DuskalikkebekymredegforCharlesWallace,Meg,» haddefarenengangsagttilhenne.Meghusketdetgodt,for detvarlikeførhandrosinvei.«Deteringentingiveienmed hodethans.Hanbaregjørtingpåsinegenmåte,nårhanføler fordet.»
«Jegvilikkeathanskalblidum,sånnsommeg,»hadde Megsagt.
«Kjæredeg,duerikkedum,»haddefarensvart.«Duersom CharlesWallace.Dinutviklingmåskjeisittegettempo.Det erbaresånnatdettilfeldigvisikkeerdetvanligetempoet.»
«Hvordankandu vite det?»haddeMegspurt.«Hvordan vet duatjegikkeerdum?Erdetikkebarefordiduergladi meg?»
«Jegergladideg,mendeterikkederforjegvetdet.Mor ogjeghargittdegfleretester,detvetdujo.»
Joda,detstemte.Meghaddeskjøntatendelavde«lekene» foreldrenehaddelektmedhennevarenformfortester,ogat hunogCharlesWallacehaddefåttflereenntvillingene.«IQtester,menerdu?»
«Ja,noenavdemvardet.»
«ErIQ-enminiorden?»
«Merenniorden.»
«Hvaerden,da?»
«Det harjegikketenktåfortelledeg.Mendengirmegen
forsikringomatbådeduogCharlesWallacekommertilå kunnegjøreomtrenthvaderevilnårdereblirvoksneogfinner uthvemderevilvære.BareventtilCharlesWallacebegynner åsnakke.Dafårduse.»
Ogjammenhaddehanikkehattrettidet,skjønthanhadde drattsinveiførCharlesWallacebegynteåsnakke.Detskjedde heltbrått,utennoenfasemedbabyspråkførst–hansnakket ifullesetningerfradagén.Farenvillehaværtsåstolt!
«Bestdusjekkermelken,»saCharlesWallacetilMeg.Han haddeentydeligereogklarereuttaleenndeallerflesteandre femåringer.«Duvetjoatduikkelikermelkmedsnerk.»
«Duhelteialtformyemelk.»Megkikketoppikjelen.
CharlesWallacenikketfredelig.«Jegtenktemorkanskje haddelystpålitt.»
«Lystpåhvada?»saenstemme,ogderstomorenderesi døren.
«Kakao,»saCharlesWallace.«Hardulystpåetsmørbrød medleverpølseogkremost?Jegkangjernelageentildeg.»
«Dethøresdeiligut,»safruMurry,«menjegkanlageden selvhvisdueropptatt.»
«Jeggjørdetsågjerne.»CharlesWallacesklednedfrastolenogtravetborttilkjøleskapet.Pysjamasføttenehanstasset kattemyktovergulvet.«Hvameddeg,Meg?»spurtehan.«Et smørbrød?»
«Jatakk,»sahun.«Menikkeleverpølse.Harvitomater?»
CharlesWallacekikketinnigrønnsaksskuffen.«Én.Greit omjegbrukerdenpåMeg,mor?»
«Jegkanikketenkemegenbedremåteåbrukedenpå,» smiltefruMurry.«Menikkesnakksåhøyt,erdusnill.Med mindreduvilattvillingeneogsåskalkommened.»
«Laossværeekskluderende,»saCharlesWallace.«Deter mittnyeordfordagen.Imponerende,ikkesant?»
«Foretvidunderbarn,»safruMurry.«Meg,komher,såjeg fårsepådetblåmerket.»
Megsattesegpåkneforanmoren.Lysetogvarmenpå kjøkkenethaddegjorthennesåavslappetatloftsfryktenvar borte.Dendampendekakaoenduftetdeiligikjelen;geraniene blomstretivinduskarmen,ogenvasemedbittesmå,gulekrysantemumstomidtpåbordet.Derødegardinenemedblåttog grøntgeometriskmønstervartrukketfor,ogdetvarsomom degjordehelerommetmuntert.Ovnenmolsometstort,søvnigdyr;lyseneglødetroligogsterkt;utenforimørketkastet denensommevindensegfortsattmothuset,menderasende kreftenesomhaddeskremtMegmenshunsattalenepåloftet,varnådempetavdenvelkjentetrygghetenpåkjøkkenet. UnderstolentilfruMurrygaFortinbrasfrasegetfornøyd sukk.
FruMurryrørteforsiktigvedblåmerketpåkinnettilMeg. Megsåopppåmorenmedenblandingavkjærligbeundring oggrettenbebreidelse.Detvaringenfordelåhaenmorsom varforsker,ogsomitilleggvarenskjønnhet.FruMurrysflammenderødehår,porselenshudogmørkelillaøynemedlange, mørkeøyevipper,virketendamerslåendesammenlignetmed Megsufatteligmusegråutseende.HårettilMeghaddesett greitnokutsålengedetvarpynteligflettet.Dahunbegyntepå ungdomsskolen,bledetklippet,ognåstrevdehunogmoren medåsettedetopp.Denenesidenblealltidkrølleteogden andrerett,ogdermedsåhunmyekjedeligereutennfør.
«Duvetvisstikkehvadetvilsiåmoderereseg,gjørdu vel,kjære?»spurtefruMurry.«Jeglurerpåomdunoengang kommertilålærehvadengylnemiddelveier.LittavetblåmerkedufikkavHenderson-gutten.Forresten,rettetteratdu haddelagtdeg,ringtemorenhansforåklageoveratduhadde julthamoppsåvoldsomt.Jegsatilhenneatsidenhanerett
åreldreogminsttikilotyngre,såsyntesjegdetvarjegsom burdeklage.Menhunmentevisstataltvardinskyld.»
«Detkommervelanpåhvordanmanserpådet,»saMeg. «Vanligvissynesfolkdeterminskyld,sammehvasomskjer, selvomjegikkeharhattnoeågjøremeddet.Menjegangrer påatjegslossmedham.Ukenharbareværtsåfæl.Ogjeger fullavvondefølelser.»
FruMurrystrøkMegoverdetbustetehåret.«Vetduhvorfor?»
«Jeg hater åværeenraring,»saMeg.«Detervanskeligfor SandyogDennysogså.Jegvetikkeomdeegentligersomalle andre,elleromdebareklarerålatesomomdeerdet.Jegprøverogsåålatesom,mendetnytterikke.»
«Dueraltfordirektetilåklareålatesomomduernoedu ikkeer,»safruMurry.«Jegerleifordet,Meglet.Hvisfarvar her,kunnehankanskjehahjulpetdeg,menjegtrorikkedet ernoejegkangjøreførduharklartåpløyedegigjennomlitt mertid.Såkommerdettilåbliletterefordeg.Mendethjelperjoikkenoesærlignå,gjørdetvel?»
«Hvisjegbareikkehaddesettsåfrastøtendeut,såkanskje –hvisjegbarevarpen,somdeg–»
«Morerikkelittpen;hunervakker,»erklærteCharlesWallacederhanstoogskaroppleverpølse.«Derforskaljegvedde påathunsåskrekkeligutdahunvarpådinalder.»
«Detharduheltretti,»safruMurry.«Baretatidentilhjelp, Meg.»
«Vilduhasalatpåsmørbrødet,mor?»spurteCharlesWallace.
«Neitakk.»
Hanskarsmørbrødetito,ladenpåentallerkenogsatteden foranmoren.«Dinerferdigsnart,Meg.Jegtrorjegskaltaen pratmedfruHvaomdeg.»
«HvemerfruHva?»spurteMeg.
«Jegtrorjegvilværeeksklusivenstundnårdetgjelder henne,»saCharlesWallace.«Løksalt?»
«Jatakk.»
«HvastårfruHvafor?»spurtefruMurry.
«Deterdethunheter,»svarteCharlesWallace.«Duvetdet gamlehusetiskogensombarnikketørågåinærhetenav fordidetsiesatdetspøkerder?Derborde.»
«De?»
«FruHvaogdetovennenehennes.JegvarutemedFortinbrasforetpardagersiden–duogtvillingenevarpåskolen,Meg.Vilikerågåturiskogen,ogplutseligsattehan etteretekorn,ogjegsatteetterham,ogsånnhavnetvived spøkelseshuset,såjegmøttedemrenttilfeldig,kanmanvel si.»
«Meningenborder,»sierMeg.
«DetgjørfruHvaogvennenehennes.Deerveldighyggelige.»
«Hvorforsaduikkenoeomdettefør?»spurtefruMurry. «Ogduvetjoatduikkefårforlatehagenutenåspørre,Charles.»
«Jegvetdet,»saCharles.«Deterenavgrunnenetilatjeg ikkesadettildeg.JegbareløpetterFortinbrasutenåtenke. Ogsåbestemtejegmeguansettforatdetbestevaråsparedem tiletnødstilfelle.»
Etfrisktvindkastgrepfattihusetogristetdet,ogplutselig begynteregnetåpiskemotvinduene.
«Jegtrorikkejeglikerdennevinden,»saMegnervøst. «Vikommernoktilåmistenoentaksteiner,detersikkert,» safruMurry.«Mendettehusetharståttherinestentohundre år,ogjegtrornokdetkommertilåbliståendelitttil,Meg. Detharværtmyesterkvindheroppeiåsenfør.»
«Mendetteerenorkan!»jamretMeg.«Påradioensadeat detvarenorkan!»
«Deteroktober,»safruMurrytilhenne.«Detharvært uværioktoberfør.»
IdetCharlesWallacekommedsmørbrødettilMeg,krøp Fortinbrasfremfraunderbordet.Hangafrasegenlangtrukken,lavknurring,ogdekunnesehvordandenmørke pelsenlangsomtreistesegpåryggenhans.Megfikkogsågåsehud.
«Hvaerdet?»spurtehunengstelig.
FortinbrasstirretpådørensomførteinntilfruMurryslaboratorium,somvardetgamlemeierirommetrettvedsidenav kjøkkenet.Bakenforlaboratorietvardetetspiskammersmed endørsomførteutifriluft,skjøntfruMurryhaddegjortsitt besteforåinnprentefamilienatdemåttekommeinngjennom garasjedørenellerhoveddøren,ogikkegjennomlaboratoriet hennes.Mendetvarlaboratoriedørenogikkegarasjedøren Fortinbrasknurretpå.
«Dugikkvelikkefranoenstinkendekjemikalieroverbunsenbrenneren,mamma?»spurteCharlesWallace.
FruMurryreisteseg.«Nei.Menjegtrorlikeveljegfårgå ogsehvadetersomuroerFort.»
«Deterlandstrykeren,jegersikkerpåatdeterlandstrykeren,»saMegnervøst.
«Hvilkenlandstryker?»spurteCharlesWallace.
«Påpostkontoretiettermiddagsadeatenuteliggerhadde stjåletallelakenenetilfruBuncombe.»
«Dafårvisetteosspåputevarene,da,»safruMurrymuntert.«Jegtrorikkeengangenlandstrykervilleværeuteennatt somdenne,Meg.»
«Mendeterantageligderforhan er ute,»jamretMeg,«for åprøveåfinneetstedå ikke væreute.»
«Isåfalltilbyrjeghamåsovepålåventildetblirmorgen.» FruMurrygikkrasktogbestemtmotdøren.
«Jegblirmed.»StemmentilMegvarskingrende.
«Nei,Meg,dublirherhosCharlesogspisersmørbrødet ditt.»
«Spise!»utbrøtMegidetfruMurrygikkutgjennomlaboratoriet.«Hvordankanhunforventeatjegskalspise?»
«Morkantavarepåsegselv,»saCharles.«Iallefallfysisk sett.»Menhansattvedbordetpåfarensstologsparketistolbeina;ogimotsetningtildeflestesmåbarnhaddeCharles Wallaceevnentilåsitteiro.
Etterenlitenstundsomkjentessomenevighet,komfru Murryinnigjenogholdtdørenoppfor–vardetlandstrykeren?Meghaddeliksomtroddatlandstrykerevarlittstørre. Detvarumuligåsekjønnelleralder,forpersonenvarfullstendiginnpakketiklær.Mangeskjerfiulikefargervarknyttet rundthodet,ogenherrehattifiltsattpåtoppen.Etsjokkrosa, bredtsjalvarknyttetrundtengrovfrakk,ogsvartegummistøvlerdekketføttene.
«FruHva,»saCharlesmistenksomt,«hvagjørduher?Og pådennetidenavdøgnet?»
«Nåskalduikkebekymredeg,vennenmin.»Enstemme kometstedfrainnsidenavdenoppslåttekragen,sjalet,skjerfeneoghatten,ogdenhørtesutsomenportsomikkehadde værtoljetpåenstund.Likevelvardenikkeubehagelig.
«Fru–eh–Hva–sierathunhargåttsegvill,»safruMurry. «Vilduhalittvarmkakao,fruHva?»
«Jatakk,gjerne,»svartefruHvaogtokavseghattenog sjalet.«Egentliggikkjegmegikkevill,jegblemerblåstutav kurs.Ogdajegskjønteatjeghaddehavnetvedhusettillille CharlesWallace,tenktejegatjegbarevillekommeinnoghvile meglittførjegfortsattevidere.»
«HvordanvissteduatdettevarhusettilCharlesWallace?» spurteMeg.
«Jegkjentedetpålukten.»FruHvaknyttetoppetblått oggrøntpaisleyskjerf,deretteretmedrødtoggultblomstermønster,såendaetmedblomstermønster,igulldennegangen,ogtilsluttetrødtogsvarttørkle.Underaltdettevartynt gråtthårknyttetoppienliten,menryddigknuteoppåhodet. Øynenehennesvarlyseogskarpe,nesenvarenrund,myk klump,ogmunnenvarstramogrynketesomethøsteple.«Her vardetdadeiligogvarmt,»sahun.
«Sittned,sittned.»FruMurrypektepåenstol.«Vilduha etsmørbrød,fruHva?Jegharnettoppspistetmedleverpølse ogkremost;Charlesspisteetmedsyltetøy;ogMeghaddesalat ogtomatpåsitt.»
«Hm…skalvise,»safruHvaettertenksomt.«Jegerlidenskapeligbegeistretforrussiskkaviar.»
«Dusmugkikket!»ropteCharlesindignert.«Visparerden tilbursdagentilmor,ogdufårikkenoe!»
FruHvagafrasegetdypt,ynkeligsukk.
«Nei,» saCharles.«Ikkeladegovertale,mamma,ellersblir jegveldigsint.Hvamedtunfisksalat?»
«Greit,»safruHvaydmykt.
«Jegkanlagedet,»tilbødMeg,oggikktilspiskammeretfor åhenteenbokstunfisk.
Himmeloghav,tenktehun,herkommerdennegamle damenbrasendeinnmidtpånatten,ogmoroppførersegsom omdetikkeernoerartmeddetidetheletatt.Jegskalvedde påatdeter hun somerlandstrykeren.Jegskalveddepåat hun stjaldelakenene.OgCharlesWallaceburdesåvisstikkevære vennermedhenne,særligikkenårhanikkeengangvilsnakke medvanligefolk.
«Jegharikkeværtlengeherinabolaget,»safruHvaidet
Megskruddeavlysetispiskammeretogkominnpåkjøkkenetigjenmedtunfisken,«ogjegtroddeikkejegkomtilålike naboeneidetheletatt,helttilsøtelilleCharleskombortmed hundensin.»
«FruHva,»saCharlesWallacestrengt,«hvorfortokdu lakenenetilfruBuncombe?»
«Vel,jeg trengte dem,søteCharles.»
«Dumåleveredemtilbakemeddetsamme.»
«MensøteCharles,det kan jegikke.Jeghar brukt dem.»
«Detvarveldiggaltavdeg,»skjenteCharlesWallace.«Hvis duhaddeetsåsterktbehovforlaken,burdeduhaspurtmeg.»
FruHvaristetpåhodetogsmekketmedtungen.«Derehar ikkenoenlakenåavse.DetharfruBuncombe.»
Megskaropplittstangselleriogblandetdetmedtunfisken. Etteråhanøltlittåpnethunkjøleskapetogtokutenkrukke medsøtsylteagurk.–Ikkeatjegskjønnerhvorforjeggjør detteforhenne,tenktehunmenshunkuttetoppsylteagurken. –Jegstolerikkedetsporpåhenne.
«Sitilsøsterendinatjegertilåstolepå,»safruHvatil Charles.«Siatjeghargodehensikter.»
«Veientilhelveteerbrolagtmedgodehensikter,»saCharlesmedhøytideligtonefall.
«Dugodeste,denguttenerenluring.»FruHvasåbegeistret påhammedvarmeiblikket.«Flaksathanharnoensomkan forståham.»
«Menjegerreddhanikkehardet,»safruMurry.«Ingen avosskanriktigforståosspåCharles.»
«Menidetminsteprøverdereikkeåleggebåndpåham.» FruHvanikketivrig.«Derelarhamværesegselv.»
«Herersmørbrødetditt,»saMegoggadettilfruHva.
«Erdetgreitatjegtaravmegstøvleneførjegspiser?»spurte fruHva,menplukketlikeveloppsmørbrødet.«Hørnå.»Hun
bevegetføtteneoppognedistøvlene,ogdekunnehørehvordandetsurkletivann.«Tærnemineerheltfuktige.Problemet eratdissestøvleneerentankeforsmåformeg,ogjegklarer aldriåtademavalene.»
«Jegskalhjelpedeg,»saCharles.
«Ikkedu.Duerikkesterknok.»
«Jegskalhjelpe.»FruMurrysattesegpåhukvedføttenetil fruHvaogbegynteådraidenenevåtestøvelen.Dadenløsnet,skjeddedetbrått.FruMurrydumpetned,ogfruHvaramletbakoversammenmedstolen,medsmørbrødetløftethøyti entynn,gammelhånd.Vannetsildretutavstøvelenogutover gulvetogdentykkefilleryen.
«Åkjærevene,»safruHvaderhunlåpågulvetpådenveltedestolenmedføtteneiværet.Pådenenefotensattensokk medrødeoghvitestriper,pådenandresattfortsattstøvelen.
FruMurryreisteseg.«Gårdetbrameddeg,fruHva?»
«Hvisduharnoelindrendesalve,såkanjegsmøredenpå stolthetenmin,»safruHva,derhunfortsattlåpågulvet.«Jeg trordenerforstuet.Littnellikoljeblandetmedhvitløkpleier åværebra.»Ogsåtokhunenstorbitavsmørbrødet.
«Reisdegopp,erdusnill,»saCharles.«Jeglikerikkeåse degliggepågulvetpådenmåten.Duoverdriver.»
«Hardunoengangprøvdåkommedegpåbeinamedforstuetære?»MenfruHvakarretsegoppogrettetpåstolen, førhunsattesegnedpågulvetigjenmedstøvelbeinetstraktut foranseg,ogtokennybit.Hunbevegetsegsmidigtilåvære sågammel.IallefallvarMegganskesikkerpåathunvaren gammelkvinne–enveldiggammelkvinne.
MedmunnenfullbeordrethunfruMurry:«Nå–dramens jegnålikevelliggerher!»
Ganskerolig,somomdetikkevarnoerartmedgamle
damenogstøvlene,drofruMurryhelttildenandrestøvelen gaslipppåfoten.Pådennefotensattdetenblå-oggrårutete sokk,ogfruHvasattderogspriktemedtærneogspisteopp smørbrødet,gladogfornøyd.Såkomhunsegpåbeina.«Ah,» sahun,«detvarbedre,»ogtokbeggestøvleneogristetdem overvasken.«Jegermettimagenogvarminniogutenpå,og deterpåtidejegdrarhjem.»
«Burdeduikkebliovertilimorgen?»spurtefruMurry.
«Åtakk,kjæredeg,menjegharaltså så myeågjøreatjeg ikkekankasteborttidpålettsindigheter.»
«Deterenaltforstormfullnatttilåværeute.»
«Jegelskerstormfullenetter,»safruHva.«Jegblerettog slettbaretattavetvindkastogblåstutavkurs.»
«Ventidetminstetilsokkenedineertørre–»
«Våtesokkerplagermegikke.Jegliktebareikkevannet somskvulpetrundtistøvlene.Duskalikkeuroedegformeg, lillefugl.»(«Lillefugl»varikkenoemanvanligviskompå åkallefruMurry.)«Jegskalbaresittenedenlitenstundog stikkeføtteneistøvlene,ogsåtarjegfattpårestenavveien hjem.Aproposresten,forrestensåfinnesdetnoesomheter tesserakt.»
FruMurrybleveldigblek,oghunfamletbaksegforåstøtte segpåenstol.«Hvasadu?»Stemmenhennesskalv.
FruHvatrakkpåsegdenandrestøvelen.«Jegsa,»gryntethunogpressetfotenoppi,«atdeter»–press–«noesom heter»–press–«tesserakt.»Fotengledpåplassistøvelen, ogfruHvagrepsjal,skjerfoghattoghastetutavdøren.Fru Murrystoheltstilleoggjordeingentingforåhjelpedengamle damen.Idetdørengikkopp,forFortinbraspesendeinnpå kjøkkenet,våtogblanksomensel.HansåpåfruMurryog pep.
Dørensmaltigjen.
«Mor,hvaerdet!»ropteMeg.«Hvavardethunsa?Hvaer det?»
«Tesserakten–»hvisketfruMurry.«Hvamentehun?Hvordankanhunhavisstdet?»