Mary Higgins Clark
Et hjerte til begjær Oversatt av Elsa Frogner
Originalens tittel: Just Take my Heart Oversatt av Elsa Frogner Copyright © 2009 by Mary Higgins Clark First published by Simon & Schuster, 2009. All rights reserved Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2010 Published by arrangement with Sane Töregård Agency, AB. ISBN 978-82-02-31274-9 1. utgave, 1. opplag 2010 Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: Scandbook AB, Sverige 2010 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til John Conheeney ektemann i særklasse og våre vidunderlige barn og barnebarn Med kjærlighet
1
Det var den nagende følelsen av truende dommedag, ikke den sure vinden, som fikk Natalie til å flykte fra Cape Cod og tilbake til New Jersey i grålysningen mandag morgen. Hun hadde regnet med å finne ro i det koselige Cape-huset som en gang hadde vært bestemorens, og som nå var hennes, men det iskalde sluddet som pisket mot vinduene, økte bare redselen hun følte. Og så, da en feil med kraftforsyningen la huset i mørke, ble hun liggende våken, sikker på at hver eneste lyd skyldtes en inntrenger. Etter 15 år var hun sikker på at hun ved en tilfeldighet hadde snublet over svaret på hvem som hadde kvalt romkameraten hennes, Jamie, den gangen begge var unge, fremadstrebende skuespillere. Og han vet at jeg vet det, tenkte hun. Øynene hans fortalte meg det. Fredag kveld var han kommet sammen med en gruppe til siste forestilling av En sporvogn til begjær på Omega Playhouse. Hun hadde spilt Blanche DuBois, den mest krevende og givende rollen i hennes karriere frem til i dag. Anmeldelsene hadde vært strålende, men rollen hadde rent følelsesmessig vært en belastning. Da noen banket på døren til garderoben hennes etter forestillingen, hadde hun derfor vært fristet til ikke å svare. Men det hadde hun likevel gjort, og alle trengte seg på for å gratulere. Og plutselig gjenkjente hun ham. Nå var han i slutten av 40-årene. Ansiktet var blitt fyldigere, men han var uten tvil personen på det bildet som var fjernet fra Jamies lommebok etter at liket ble funnet. Jamie hadde vært så hemmelighetsfull når 7
det gjaldt ham, hadde bare omtalt ham som Jess. «Det er kjælenavnet mitt på ham,» hadde hun sagt. Jeg ble så rystet at da vi ble presentert, kalte jeg ham Jess, tenkte Natalie. Alle skravlet så intenst at jeg er sikker på at ingen andre la merke til det. Men han hørte meg. Han hørte at jeg sa navnet hans. Hvem kan jeg fortelle det til? Hvem vil tro meg? Mitt minne om et lite bilde som Jamie hadde gjemt i lommeboken? Jeg fant det bare fordi jeg hadde lånt henne Visakortet mitt, og måtte ha det igjen. Hun sto i dusjen, og ropte at jeg kunne ta det ut av lommeboken hennes. Da var det jeg så bildet, stukket vekk i en av lommene, bak et par visittkort. Alt Jamie noen gang fortalte meg om ham, var at han hadde prøvd seg som skuespiller og ikke var god nok, pluss at han sto midt i en skilsmisse. Jeg prøvde å fortelle henne at det var verdens eldste historie, tenkte Natalie, men hun ville ikke høre. Hun og Jamie hadde delt en leilighet på West Side frem til den forferdelige morgenen da Jamie ble kvalt under en tidlig joggetur i Central Park. Lommeboken hennes lå på bakken, penger og armbåndsur var vekk. Det samme var bildet av «Jess». Det fortalte jeg politiet, tenkte hun, men de tok det ikke alvorlig. Det hadde vært flere ran i parken nettopp den morgenen, og de var sikre på at Jamie tilfeldigvis ble et av ofrene. Det eneste fatale offeret, viste det seg. Det hadde striregnet gjennom Rhode Island og Connecticut, men idet Natalie kjørte nedover Palisades Parkway, avtok regnet. Som hun kjørte videre, kunne hun se at veiene allerede holdt på å tørke. Ville hun føle seg trygg hjemme? Hun var ikke så sikker på det. Etter at moren ble enke for 20 år siden, født og oppvokst på Manhattan som hun var, hadde hun uten å nøle solgt huset og kjøpt seg en liten leilighet nær Lincoln Center. I fjor, da Natalie og Gregg ble separert, hadde hun hørt at det beskjedne huset i nordlige New Jersey, der hun vokste opp, var til salgs igjen. 8
«Natalie,» hadde moren sagt med advarende stemme, «du gjør et skrekkelig feilgrep. Jeg tror du er gal som ikke prøver å få ekteskapet ditt til å lykkes, og det å løpe hjem igjen er aldri svaret for noen. Du kan aldri gjenskape fortiden.» Natalie visste at det var umulig å få moren til å forstå at den konen Gregg ønsket og trengte, ikke var det mennesket hun noen gang kunne være for ham. «Det var ikke riktig av meg å gifte meg med ham,» sa hun. «Han trengte en kone som kunne være en ordentlig mor for Katie. Det kan ikke jeg. I fjor var jeg bortreist i til sammen et halvt år. Det går simpelthen ikke. Jeg tror at når jeg flytter ut av Manhattan, vil han forstå at ekteskapet virkelig er over.» «Du er fortsatt forelsket i ham,» hevdet moren. «Og han i deg.» «Det betyr ikke at vi er riktige for hverandre.» Akkurat det har jeg rett i, tenkte Natalie og svelget klumpen i halsen som alltid kom når hun tillot seg å tenke på Gregg. Hun ønsket hun kunne fortelle ham hva som var hendt fredag kveld. Hva ville hun ha sagt? «Hva gjør jeg med vissheten om at jeg vet hvem som drepte min venninne Jamie, og uten det minste bevis som kan underbygge det jeg vet?» Noe slikt ville hun ha sagt, men det kunne hun altså ikke. Sjansen var altfor stor for at hun ville være ute av stand til å motstå ham når han tryglet henne om å prøve en gang til. Selv om hun hadde løyet og sagt at hun var interessert i en annen, hadde det ikke stanset oppringningene hans. Idet hun svingte av fra hovedveien og inn på Walnut Street, kjente hun hvordan hun lengtet etter en kopp kaffe. Hun hadde kjørt i ett strekk, og klokken var kvart på åtte. På en vanlig dag hadde hun på denne tiden drukket minst to kopper. De fleste av husene i Walnut Street i Closter var blitt revet for å gi plass til nye og luksuriøse hjem. Hun pleide å spøke og si at nå hadde hun meterhøye hekker på hver side av huset, og at dette hindret ethvert innsyn fra naboer. 9
Før i tiden hadde familien Keene bodd på den ene siden, og Foleyene på den andre. I dag visste hun knapt hvem naboene var. Følelsen av noe fiendtlig slo mot henne idet hun svingte inn foran huset og trykket inn fjernkontrollen for å åpne garasjedøren. Idet døren begynte å heve seg, ristet hun på hodet. Gregg hadde hatt rett da han sa at hun alltid ble den rollefiguren hun spilte. Selv før påkjenningen ved å møte Jess var nervene i ulage, akkurat som nervene til Blanche DuBois. Hun kjørte inn i garasjen og stoppet bilen, men av en eller annen grunn trykket hun ikke straks inn knappen som ville få døren bak henne til å lukke seg. Isteden åpnet hun bildøren, skjøv opp kjøkkendøren og gikk inn. Hun kjente at behanskede hender trakk henne inn, virvlet henne rundt og slengte henne ned. Smellet av hodet mot tregulvet sendte smertebølger gjennom skallen, men hun kunne likevel se at han hadde regnfrakk og plastbeskyttelse over skoene. «Vær så snill,» sa hun. «Vær så snill.» Hun holdt opp hendene for å verge seg mot pistolen som pekte mot brystet hennes. Klikket da han trykket ned sikringen, var svaret hun fikk.
2
Punktlig som alltid svingte Suzie Walsh av fra Route 9W klokken ti minutter på åtte, og kjørte hjem til arbeidsgiveren hun hadde hatt i mange år, Catherine Banks. Nå hadde hun vært hushjelp for den 75 år gamle enken i 30 år, og på alle hverdager ankom hun bestandig klokken åtte om morgenen, og dro igjen etter lunsj klokken ett. Som den ivrige teaterelskeren hun var, nøt hun vissheten om at den berømte skuespilleren Natalie Raines hadde kjøpt huset ved siden av Mrs. Banks året før. Natalie var Suzies absolutte yndlingsskuespiller. For bare to uker siden hadde hun sett henne i En sporvogn til begjær, og kommet til at ingen kunne ha spilt den skjøre heltinnen Blanche DuBois bedre, ikke engang Vivien Leigh i filmen. Med sine forfinede trekk, den slanke kroppen og kaskaden av lyst hår var hun akkurat slik Blanche skulle være. Til nå hadde ikke Suzie møtt Raines ansikt til ansikt. Hun hadde bestandig håpet at hun ville støte på henne i supermarkedet en dag, men ennå var ikke det hendt. Hver gang Suzie kom på jobb om morgenen, eller dro hjem om ettermiddagen, sørget hun for å kjøre langsomt forbi huset til Raines, selv om det om ettermiddagen betydde at hun måtte svinge rundt kvartalet for å komme seg ut på motorveien. Denne mandag morgenen fikk Suzie nesten innfridd sine ønsker om å se Natalie Raines på nært hold. Idet hun kjørte forbi huset hennes, kom den berømte skuespilleren akkurat ut av bilen. Suzie sukket. Bare det lille glimtet av hennes idol ga dagen en egen glans. 11
Klokken ett samme ettermiddag, etter et muntert farvel til Mrs. Banks og utstyrt med morgendagens handleliste, satte Suzie seg inn i bilen og rygget ut av oppkjørselen. Hun nølte et øyeblikk. Sjansen for å få se Natalie Raines to ganger på samme dag var forsvinnende liten, og dessuten var hun trett. Men vanen tok styringen, og hun svingte bilen til venstre og kjørte langsomt forbi nabohuset. Og stoppet brått. Døren til garasjen sto åpen, det samme gjorde bildøren på sjåførsiden. Alt var nøyaktig som det hadde vært i morges. Men Natalie forlot aldri en åpen garasjedør, og aldri i livet om hun var den typen som lot en bildør stå åpen hele dagen. Jeg burde nok bare passe mine egne saker, tenkte Suzie, men det kan jeg ikke. Hun svingte opp mot huset, stoppet og gikk ut av bilen. Med usikre skritt gikk hun inn i garasjen. Den var liten, og hun måtte halvveis lukke den åpne bildøren for å komme seg frem til kjøkkendøren. På dette tidspunktet var hun sikker på at noe var galt. Et blikk inn i bilen hadde vist henne at det lå en håndveske på passasjersetet og en koffert i baksetet. Da hun ikke fikk noe svar etter å ha banket på kjøkkendøren, ventet hun litt, men så – fordi hun ikke fikk seg til å gå uten å vite mer – tok hun i dørklinken. Døren var ulåst. Uroen for at hun kunne bli arrestert for å krenke privat eiendomsrett, var så absolutt til stede; likevel var det noe som fikk Suzie til å åpne døren og gå inn på kjøkkenet. Så begynte hun å skrike. Natalie Raines lå som en bylt på kjøkkengulvet, og den hvite, patentstrikkede genseren var gjennomtrukket av blod. Øynene var lukket, men et lavt ynk av smerte presset seg ut av henne. Suzie kastet seg ned foran henne samtidig som hun fikk opp mobiltelefonen og ringte 911. «Walnut Street nummer 80, Closter,» skrek hun inn i røret. «Natalie Raines. Jeg tror hun er skutt. Skynd dere. Skynd dere. Hun holder på å dø.» 12
Hun slapp telefonen. Så strøk hun Natalie over hodet og sa trøstende: «Alt kommer til å gå bra, Ms. Raines. De sender en ambulanse, og den kan være her hvert øyeblikk, det lover jeg.» Det kom ingen lyder fra Natalie mer, og øyeblikket etter stoppet hjertet. Hennes siste tanke var ordene Blance DuBois uttaler i slutten av skuespillet: «Jeg har alltid satt min lit til vennlighet fra fremmede.»
3
I natt hadde hun drømt om Mark. Det var en av disse ulne, utilfredsstillende drømmene der hun kunne høre stemmen hans og vandret gjennom et mørkt, grottelignende hus og lette etter ham. Emily Kelly Wallace våknet med det velkjente tungsinnet som ofte kom etter en slik drøm, men var fast bestemt på at det ikke skulle få farge dagen. Hun gløttet bort på Bess, malteseren på fire og et halvt kilo som broren, Jack, hadde gitt henne til jul. Bess lå i dyp søvn på den andre puten, og synet av hunden ga straks trøst. Emily kom seg opp av sengen og snappet til seg den tykke morgenkåpen som alltid lå lett tilgjengelig på det kalde soverommet. Så løftet hun opp en Bess som våknet høyst motvillig, deretter gikk hun ned trappen i sitt hjem i Glen Rock, New Jersey, huset hun hadde bodd i det meste av sine 32 år. Etter at en veibombe i Irak drepte Mark for tre år siden, bestemte hun seg for at hun ikke ville bli boende i leiligheten deres. Omtrent et år senere hadde faren, Sean Kelly, skrevet dette beskjedne huset i kolonistil over på henne. Sean hadde lenge vært enkemann, men nå skulle han gifte seg igjen og flytte til Florida. «Det er tvers gjennom fornuftig, Emily,» hadde han sagt. «Ingen pantegjeld, og skatten er slett ikke så ille. Du kjenner de fleste av naboene. Gi det en sjanse. Men hvis du så finner ut at det ikke går, er det bare å selge. Og så har du penger til et depositum.» Men det har gått, tenkte Emily idet hun hastet ut på kjøkkenet med Bess under armen. Jeg stortrives her. Tids14
bryteren på kaffekjelen var innstilt på klokken syv, og nå ga den fra seg pipelyder som annonserte at den var klar. Frokosten besto av nypresset appelsinjuice, en ristet engelsk muffins og to kopper kaffe. Bærende på kopp nummer to løp Emily opp igjen for å dusje og kle seg. En ny, rød genser med rullekrage ga fjorårets koksgrå buksedress en munter vri. Passende til en dag i retten, kom hun til. Dessuten en brukbar motgift mot denne overskyede marsdagen og drømmen om Mark. Et øyeblikk ga hun seg tid til å vurdere om hun skulle la det glatte, brune håret henge fritt, men bestemte seg for å sette det opp. Så fulgte et lett strøk med maskara og leppestift. Da hun tok på seg de små øreringene i sølv, slo det henne at hun aldri tok seg bryet med å ha rouge i kinnene mer. Da hun var syk, hadde hun aldri gått uten. Nede igjen slapp hun Bess ut i hagen en gang til, og så – med en kjærlig klem – tok hun den inn igjen. 20 minutter senere kjørte hun inn på parkeringsplassen ved tinghuset i Bergen County. Selv om klokken bare var kvart over åtte, var plassen som vanlig nesten halvfull. Som assisterende statsadvokat ved statsadvokatens kontor de siste seks årene hadde Emily aldri følt seg mer hjemme enn når hun gikk ut av bilen og krysset asfaltveien frem til tinghuset. Emily var høy og slank – og uvitende om hvor mange beundrende blikk som fulgte henne, der hun raskt beveget seg forbi ankommende biler. Tankene var allerede fokusert på avgjørelsen som snart burde komme fra storjuryen. I flere dager nå hadde storjuryen hørt vitneutsagn i saken som gjaldt mordet på Natalie Raines, Broadway-stjernen som var blitt skutt og drept i sitt hjem for nesten to år siden. Selv om han alltid hadde vært mistenkt, var den separerte ektemannen, Gregg Aldrich, først blitt formelt arrestert for tre uker siden, da en angivelig medskyldig hadde stått frem. Det var ventet at storjuryen skulle utstede tiltale om kort tid. Han gjorde det, sa Emily ettertrykkelig til seg selv idet 15
hun kom inn i tinghuset, gikk gjennom lobbyen og fortsatte trappen opp til annen etasje. Jeg ville gitt mye for å ha den saken, tenkte hun. Statsadvokatens kontor, som befant seg i tinghusets vestre fløy, ga plass til 40 assisterende statsadvokater, 70 etterforskere og 25 sekretærer. Hun tastet inn sikkerhetskoden med den ene hånden, skjøv opp døren og vinket til sentralborddamen, så fikk hun av seg ytterjakken før hun kom frem til det lille vindusløse avlukket som var hennes kontor. Møblene besto av en stumtjener, to stålgrå arkivskap, to umake stoler til vitneintervjuer, et 50 år gammelt skrivebord og hennes egen svingstol. Og plantene som sto på toppen av arkivskapene og ytterst på skrivebordet, var – som Emily selv uttrykte det – hennes forsøk på å gjøre Amerika grønnere. Hun slengte jakken over den ustø stumtjeneren, satte seg i stolen og rakte hånden ut etter Lopez-saken, en hjemlig krangel som var kommet ut av kontroll og hadde endt med drap. To små barn var nå morløse, og faren deres var havnet i arresten. Og min jobb er å få ham fengslet, tenkte Emily og åpnet mappen. Saken skulle etter planen begynne i neste uke. Klokken var kvart over elleve da telefonen ringte. Det var statsadvokaten, Ted Wesley. «Kan du stikke innom meg et øyeblikk, Emily?» spurte han, og så la han på røret uten å vente på svar. 50 år gamle Edward «Ted» Scott Wesley var Bergen Countys statsadvokat, og ble regnet for å være en vakker mann. Han var 1,88 meter høy, og den ranke holdningen fikk ham ikke bare til å se enda høyere ut, men ga ham en aura av myndighet som en journalist en gang beskrev på denne måten: «Den gir de snille gutta trøst, og må føles foruroligende for enhver som ikke har grunn til å sove godt om natten.» De midnattsblå øynene og den tykke, mørke hårmanken, som nå begynte å vise nyanser av grått, utfylte bildet av en imponerende leder. 16
Etter at hun hadde banket på den halvåpne døren og var kommet inn på kontoret hans, merket hun til sin overraskelse at sjefen så granskende på henne. Til slutt sa han kort: «Hei, Emily. Du tar deg strålende ut. Føler du deg slik også?» Dette var ikke et henslengt spørsmål. «Aldri hatt det bedre.» Hun prøvde å lyde nonsjalant – ja, avvisende, faktisk – som om hun lurte på hvorfor han hadde tatt seg bryet med å spørre. «Det er viktig at du føler deg i god form. Storjuryen har satt Gregg Aldrich under tiltale.» «Så de gjorde det!» Adrenalin skjøt gjennom henne. Selv om hun hadde vært sikker på at det kom til å skje, visste hun også at saken i det store og hele var basert på indisier, og at rettssaken absolutt ikke var avgjort på forhånd. «Det har drevet meg til vanvidd å se det krypdyret breie seg i sladrespaltene og løpe omkring med månedens sjarmtroll, når man vet at han lot kona ligge igjen og blø i hjel. Natalie Raines var en absolutt fantastisk skuespiller. Når hun kom ut på scenen, var det simpelthen magi.» «La ikke Aldrichs sosiale liv drive deg til vanvidd,» sa Wesley mildt. «Bare se til at han blir parkert for godt. Saken er din.» Det var dette hun hadde håpet å høre, likevel tok det litt tid før det sank inn. Dette var den slags rettssak en statsadvokat som Ted Wesley reserverte til seg selv. Den kom til å bli en sikker gjenganger i overskriftene, og Ted Wesley elsket overskrifter. Forbauselsen hennes fikk ham til å smile. «Emily, strengt konfidensielt og bare mellom oss, jeg har fått nyss om en jobb på høyt nivå i den nye administrasjonen. Denne utfordringen tiltaler meg, og Nan ville trives med å bo i Washington. Som du vet vokste hun opp der. Og jeg vil nødig være midt i en rettssak hvis situasjonen går i den retningen jeg håper. Så Aldrich er din.» Aldrich er min. Aldrich er min. Dette var den saftige saken hun hadde ventet på før hun ble avsporet for to år 17
siden. Vel inne på sitt eget kontor igjen vurderte hun å ringe faren, men slo tanken fra seg. Han ville bare formane henne om ikke å arbeide for hardt. Og broren, Jack, som arbeidet som edb-utvikler i Silicon Valley, ville si nøyaktig det samme, tenkte hun. Dessuten var Jack trolig på vei til jobb, for klokken er bare halv ni i California, tenkte hun videre. Mark, Mark, jeg vet hvor stolt du ville ha vært av meg … Hun lukket øynene et øyeblikk. En bølge av intens lengsel skylte gjennom henne, men så ristet hun på hodet og strakte seg etter Lopez-mappen. Igjen leste hun hver linje som sto der. Begge var 24 år gamle. De hadde to barn, var separert, han kom hjem og tryglet om gjenforening; hun stormet ut av leiligheten, så prøvde hun å passere ham ute på den slitte marmortrappen i den gamle boligblokken. Han hevdet at hun falt. Barnevakten som hadde fulgt dem ut av leiligheten, sverget på at han hadde dyttet. Men hennes utsikt hadde vært blokkert, tenkte Emily da hun gransket bildene fra trappen. Telefonen ringte. Det var Joe Lyons, forsvareren som var utnevnt i Lopez-saken. «Jeg vil gjerne stikke innom for å snakke om Lopez-saken,» sa han. «Dere har tatt helt feil. Han skjøv henne ikke. Hun snublet. Det var en ulykke.» «Vel, ikke ifølge barnevakten,» svarte Emily. «Men la oss ta en prat. Det passer fint klokken tre.» Idet hun la på, så hun granskende på bildet i mappen av den gråtende saksøkte samme dag som han ble stilt for retten. En uønsket følelse av usikkerhet plaget henne, ville ikke gi henne fred. Jo, hun måtte stilltiende innrømme at hun tvilte. Kanskje falt virkelig kona hans. Kanskje var det en ulykke. Før i tiden var jeg så tøff, sukket hun. Jeg begynner å tro at jeg kanskje isteden burde ha vært forsvarsadvokat.
4
Gjennom de skråstilte, gammeldagse persiennene ute på kjøkkenet sitt hadde Zachary Lanning samme morgen holdt et vaktsomt øye med Emily mens hun inntok sin raske frokost. Mikrofonen han i all hemmelighet hadde klart å plassere i skapet over kjøleskapet da entreprenøren hennes hadde latt døren stå ulåst, gjorde at han fikk høre de tilfeldige kommentarene til hundevalpen, som satt på fanget hennes mens hun spiste. Det er som om hun snakker med meg, tenkte Zach lykkelig, der han sto og stablet esker på lageret på Route 46, der han jobbet. Det lå bare omtrent 20 minutters kjøretur fra huset han hadde leid, og der han hadde bodd under ny identitet helt siden han flyktet fra Iowa. Arbeidstiden var fra halv ni til halv seks, et skift som passet perfekt for hans behov. Han kunne betrakte Emily tidlig om morgenen, og så dra på jobb. Når hun kom hjem om kvelden, kunne han besøke henne igjen mens hun laget middag. Iblant hadde hun selskap, og det gjorde ham sint. Hun tilhørte ham. Men én ting var han sikker på: Det fantes ingen spesiell mann i hennes liv. Hun var enke, det visste han. Hvis de tilfeldigvis møttes ute, var hun elskverdig, men fjern. Han hadde fortalt henne at han var svært netthendt hvis hun noen gang skulle trenge små reparasjoner, men hadde straks skjønt at hun aldri kom til å ringe. Akkurat som alle de andre gjennom hele livet hans hadde hun bare avvist ham med et blikk. Hun forsto simpelthen ikke at han holdt øye med henne, at han beskyttet henne. Hun forsto 19
simpelthen ikke at det var meningen at de to skulle være sammen. Men det skulle nok forandre seg. Med den spinkle, middels høye kroppen, det tynne, sandfargede håret og de brune små øynene var Zach en mann i slutten av 40-årene som ingen enset, en mann som de fleste ikke ville huske å ha møtt noen gang. De fleste ville i hvert fall aldri forestille seg at han var målet for en nasjonal menneskejakt etter at han med kaldt blod hadde myrdet sin kone, pluss hennes barn og mor. Dette hadde han gjort i Iowa for halvannet år siden.
5
«Jeg har sagt det før, og jeg kommer til å gjenta det i månedene som kommer, for du trenger å høre det, Gregg.» Advokat Richard Moore så ikke på klienten som satt ved siden av ham, mens sjåføren langsomt manøvrerte bilen gjennom mengden av mediefolk, som fortsatt ropte spørsmål og siktet med kamera på dem ute på parkeringsplassen ved tinghuset i Bergen County. «Denne saken er avhengig av vitneutsagnet fra en løgner som også er vaneforbryter,» fortsatte Moore. «Det er ynkelig.» Det var dagen etter at storjuryen hadde tatt sin avgjørelse. Statsadvokatens kontor hadde gitt beskjed til Moore, og det var blitt bestemt at Aldrich skulle overgi seg denne morgenen. De hadde akkurat forlatt rettssalen til dommer Calvin Stevens, som informerte dem om utfallet og mordanklagen, og fremsatte et kausjonskrav på en million dollar, som øyeblikkelig var blitt etterkommet. «Hvorfor stemte så storjuryen for tiltale?» spurte Gregg Aldrich med monoton stemme. «Blant advokater sies det ofte at påtalemyndigheten kan tiltale et skinkesmørbrød om dette måtte være ønskelig. Det er svært lett å få noen tiltalt, spesielt i en høyprofilert sak som denne. Alt denne tiltalen betyr, er at det er nok bevis til at man kan gå videre. Pressen har holdt det gående. Natalie var en stjerne, og bare navnet hennes blir nevnt, får de solgt aviser. Nå kommer altså denne langtidsvaneforbryteren Jimmy Easton, som ble tatt på fersk gjerning under et innbrudd, og hevder at du betalte ham 21
for å drepe din kone. Straks det blir en rettssak og du blir frikjent, vil publikum raskt miste interessen.» «Akkurat slik de mistet interessen for O.J. etter at han ble frikjent for mordet på sin kone?» spurte Aldrich, og det var et anstrøk av hån i stemmen. «Richard, både du og jeg vet at selv om en jury finner meg ikke skyldig – og du er langt mer optimistisk om utfallet enn jeg – vil denne saken aldri være over hvis ikke den karen som drepte Natalie, banker på statsadvokatens dør og tilstår alt. I mellomtiden er jeg ute på kausjon, og har måttet gi fra meg passet, noe som betyr at jeg ikke kan forlate landet. Noe som igjen er fantastisk for en som driver i min bransje. For ikke å si et ord om at jeg har en 14 år gammel datter med en far som kommer til å bli hengt ut på forsidene i aviser, på TV og på nettet i lange tider fremover.» Richard Moore unnlot å komme med ytterligere forsikringer. Gregg Aldrich var både intelligent og realistisk, ikke den typen klient som godtok den slags. På den ene siden var Moore klar over at påtalemyndigheten hadde alvorlige problemer med denne saken, avhengige som de var av et vitne de visste at han kunne spidde under kryssforhør. På den annen side hadde Aldrich rett i at nå som han var blitt formelt anklaget for mordet på sin fraseparerte hustru, spilte det ingen rolle hvordan dommen kom til å bli. Enkelte ville aldri kvitte seg med mistanken om at han var en drapsmann. Men, tenkte Moore beskt, jeg vil heller at han skal takle den situasjonen enn at han blir sittende i fengslet på livstid etter en domfellelse. Og var han morderen? Det var et eller annet som Gregg Aldrich ikke fortalte ham, det var Moore sikker på. Han forventet ikke noe i nærheten av en tilståelse fra sin klient, men nå som tiltalen bare var en dag gammel, var han allerede begynt å lure på hva slags informasjon Aldrich holdt tilbake, og om den eventuelt kunne bli en belastning under rettssaken. Moore kikket ut av vinduet. En miserabel marsdag, som passet fullkomment til stemningen inne i bilen. Ben Smith, 22
privatetterforskeren som hadde arbeidet for ham i 25 år, og som iblant også påtok seg jobben som sjåfør, satt ved rattet. Noe ved holdningen hans fortalte Moore at Ben fikk med seg hvert ord av det han og Aldrich snakket om. Bens skarpe hørsel var et pluss i hans bransje, og Moore utvekslet ofte hypoteser med ham etter samtaler med klienter i bilen. Nå fulgte 40 minutter med stillhet, og så stoppet de foran Park Avenue-leiligheten på Manhattan der Gregg Aldrich bodde. «Her er vi, i hvert fall for øyeblikket,» sa Aldrich da han åpnet bildøren. «Det var snilt av deg å hente meg og kjøre meg tilbake igjen. Som jeg tidligere har sagt, kunne jeg ha møtt deg et eller annet sted og spart deg for rundturen over broen.» «Det var ikke noe bry, og jeg skal nå likevel tilbringe resten av dagen på New York-kontoret,» svarte Moore nøkternt. Han rakte ham hånden. «Husk hva jeg sa, Gregg.» «Det er prentet inn i hukommelsen.» Aldrichs stemme var fortsatt helt tom. Dørvakten kom hastende over fortauet for å holde opp bildøren. Idet Gregg Aldrich mumlet takk, så han mannen inn i øynene og merket seg den dårlig skjulte opphisselsen som han visste at enkelte opplevde når de fikk være nære tilskuere til en sensasjonell kriminalhistorie. Jeg håper du hygger deg, tenkte han bittert. I heisen opp til leiligheten i 15. etasje spurte han seg selv: Hvordan kunne alt dette skje? Og hvorfor fulgte jeg etter Natalie til Cape Cod? Og kjørte jeg virkelig til New Jersey den mandagsmorgenen? Han husket at han hadde vært så ulykkelig, trett og sint at han etter hjemkomsten hadde tatt sin vanlige løpetur i Central Park. Senere hadde han fått en støkk da det gikk opp for ham at han hadde jogget i nesten to og en halv time. Eller hadde han gjort det? Det gjorde ham skrekkslagen at han ikke lenger var helt sikker.
6
Emily innrømmet for seg selv at kombinasjonen av Marks død og hennes egen plutselige sykdom hadde knust henne fullstendig. I tillegg kom farens giftermål, hans beslutning om å flytte til Florida for godt, pluss det at broren Jack hadde takket ja til et jobbtilbud i California. Til sammen var dette følelsesmessige slag som fikk henne til å vakle. Hun var klar over at hun hadde gjort gode miner til slett spill da både faren og broren bekymret seg over at de skulle til å forlate henne på et slikt tidspunkt i hennes liv. Hun visste også at det at faren skrev huset over på henne, med Jacks dyptfølte samtykke, ga samvittigheten deres en viss lindring. Ikke at de bør føle noen skyld, tenkte hun. Mor har vært død i tolv år, og far og Joan har hatt kontakt de siste fem. Begge nærmer seg de 70. De liker å seile, og har rett til å kunne gjøre det året rundt. Og selvfølgelig kunne ikke Jack la en slik jobb gå fra seg. Han har Helen og to små unger å tenke på. Likevel var Emily klar over at ikke å kunne se faren, broren og hans familie med jevne mellomrom hadde gjort tilpasningen til et liv uten Mark enda vanskeligere. Sant nok var det herlig å være tilbake i huset; det ga henne en «tilbake-til-røttene»-følelse som i seg selv var helende. Men de naboene hun fortsatt kjente igjen fra den tiden hun vokste opp, var tross alt på alder med foreldrene hennes. Og husene til dem som hadde solgt og flyttet, var nå bebodd av familier med små barn. Det ene unntaket var den 24
stillferdige, lille karen som hadde leid nabohuset, og som litt sjenert hadde sagt at han var tilgjengelig dersom hun noen gang trengte å få reparert et eller annet. Hennes første reaksjon hadde vært kontant avvisning. Det siste hun ønsket eller trengte, var en nær nabo som kunne tenkes å åle seg innpå under dekke av hjelpsomhet. Men så gikk månedene, og det lille hun så av Zach Lanning hvis de tilfeldigvis ankom eller forlot sine hjem på samme tid, fikk henne til å skru vaktsomheten ned noen hakk. I de første ukene etter at hun fikk tildelt Aldrich-saken, brukte hun lange og mange timer på å gjennomgå og fordøye alle tilgjengelige opplysninger. Det ble nødvendig for henne å dra fra kontoret klokken fem, storme hjem for å lufte Bess og gi henne mat, for deretter å dra tilbake til kontoret frem til klokken ni eller ti om kvelden. Hun likte de kravene arbeidet stilte til henne. Det ga henne mindre tid til å dvele ved sin egen sorg. Og jo mer hun fikk vite om Natalie, jo mer følte hun et visst slektskap med henne. Begge hadde vendt tilbake til sitt barndomshjem, Natalie på grunn av et brutt ekteskap, Emily på grunn av et knust hjerte. Emily hadde et sant vell av nedlastet informasjon om Natalies liv og karriere. Hun hadde trodd at Natalie var naturlig blond, men bakgrunnsmaterialet avslørte at hun hadde forandret hårfargen fra brunette da hun var i begynnelsen av 20-årene. Da Emily fikk se fotografier av henne fra den tiden, ble hun slått av likheten mellom dem. Det at Natalies besteforeldre kom fra fylket i Irland der hennes egne besteforeldre var født, fikk henne til å lure på om de for fire eller fem generasjoner siden ville ha vært betraktet som «kissing cousins», som var den irske betegnelsen på fjerne slektninger. Selv om hun nøt prosessen med å forberede en ny sak, og absolutt ikke hadde noe imot de lange arbeidsdagene, begynte hun ganske snart å innse at å løpe frem og tilbake fra kontoret for å ta hånd om Bess simpelthen ble for tidkrevende. Dessuten fikk hun dårlig samvittighet fordi Bess var alene så lenge hver dag, og nå til langt på kveld. 25
En annen hadde også lagt merke til det. Zach Lanning var begynt å gjøre hagen klar for vårplanting. En ettermiddag ventet han til etter at hun hadde sluppet Bess inn i huset. «Miss Wallace,» begynte han, og sto der med halvt bortvendt blikk. «Jeg kan ikke unngå å legge merke til at du kommer hjem på grunn av hunden, og jeg ser at du skynder deg ut igjen. Jeg har lest om den store saken du holder på med, og det må være masse jobb med den. Det jeg mener å si er at jeg elsker hunder, men huseieren er allergisk, og vil ikke at jeg skal ha hund i dette huset. Det ville glede meg veldig å ha hunden din – jeg hørte deg kalle henne Bess – til å holde meg med selskap når jeg kommer hjem. Hvis ditt hus er sånn som dette, er verandaen på baksiden innbygget og oppvarmet. Så hvis du bare vil sette buret der ute og gi meg nøkkel til verandaen, kunne jeg ta henne ut, gi henne mat og gå lange turer med henne. Min hage er inngjerdet, så hun kunne løpe litt omkring mens jeg jobber i hagen. Og så kunne jeg levere henne tilbake og låse døren etter meg. På den måten kunne du slippe å bekymre deg for henne. Jeg vedder på at hun og jeg vil komme fint overens.» «Veldig pent av deg, Zach. La meg bare tenke litt over det, men akkurat nå har jeg det kjempetravelt. Jeg ringer om en dag eller så. Står du oppført i telefonkatalogen?» «Jeg har bare mobil,» svarte han. «La meg skrive ned nummeret.» Da Emily kjørte vekk fra huset og til kontoret igjen, kunne Zach nesten ikke beherske opphisselsen. Straks han fikk nøkkel til verandaen, ville det være enkelt å ta et voksavtrykk av låsen på døren som førte til resten av huset. Han var sikker på at hun ville takke ja til tilbudet, for hun elsker virkelig den lille pelslurven, tenkte han. Og bare jeg kommer meg inn, vil jeg gå opp på soverommet hennes og kikke i skuffene. Jeg ønsker å berøre alt hun har på seg.
7
Alice Mills avskydde tanken på å bli innkalt som vitne i rettssaken. Tapet av hennes eneste barn, Natalie Raines, hadde gjort henne mer forvirret enn bitter. Hvordan kunne han gjøre det mot henne? var spørsmålet hun stilte seg igjen og igjen hver eneste dag. Og samme spørsmål hjemsøkte henne om natten. I drømmen som stadig gjentok seg, prøvde hun bestandig å nå Natalie. Hun måtte advare henne. Noe fryktelig kom til å skje henne. Men så ble drømmen til et mareritt. Mens Alice løp blindt i mørket, kjente hun at hun snublet og falt. Den svake duften av Natalies parfyme fylte neseborene. Uten å se visste hun at hun hadde snublet over liket av Natalie. Da var det hun kunne våkne og skrike: «Hvordan kunne han gjøre det mot henne?» idet hun satte seg opp med et rykk. Etter det første året kom marerittet sjeldnere, men så kom det hyppigere etter at Gregg ble tiltalt og mediehysteriet begynte. Derfor var det at da Alice fikk en telefon i midten av april fra assisterende statsadvokat Emily Wallace, som ba henne komme inn til en samtale neste morgen, valgte hun å tilbringe natten i den behagelige stolen der hun ofte sovnet når hun satt og så på TV. Hun håpet at hvis hun falt i søvn, ville det bare bli en lett slumring som ikke tillot henne å synke inn i marerittet. Planen virket ikke. Bare at denne gangen ropte hun Natalies navn da hun våknet. Resten av natten satt Alice våken og tenkte på datteren hun hadde mistet, grublet over 27
minnet om at Natalie var født tre uker for tidlig og kom på hennes 30-årsdag. Og selvsagt – etter et ekteskap som til hennes sorg hadde vært barnløst i åtte år, var Natalie kommet som en sann gave fra himmelen. Og så tenkte Alice på kvelden for noen få uker siden, da søstrene hennes hadde insistert på å ta henne med ut på middag i anledning av 70-årsdagen, og skåle for henne ved bordet. De var redde for å nevne Natalie, men jeg insisterte på at vi måtte skåle for henne også, mintes Alice. Vi klarte til og med å spøke om det. «Tro meg på mitt ord, Natalie ville aldri ha tillatt at vi feiret hennes 40-årsdag,» hadde hun sagt. «Husk at hun bestandig sa at i showbusiness er det lurest å være evig ung.» Hun er evig ung, tenkte Alice med et sukk da hun reiste seg fra lenestolen klokken syv om morgenen og bøyde seg for å ta på seg tøflene. De giktiske knærne var alltid verst om morgenen. Med en liten grimase kom hun seg opp, gikk over stuegulvet i den lille leiligheten i West Sixtyfifth Street, lukket vinduene og trakk opp persiennene. Som alltid satte synet av Hudson River henne i bedre humør. Natalie hadde arvet hennes kjærlighet til vannet. Derfor hadde hun så ofte kjørt opp til Cape Cod, selv om det bare var for et par dager. Alice strammet beltet på den myke badekåpen. Hun nøt den friske luften, men det var blitt kaldere i løpet av natten, og nå var det småkaldt i stuen. Hun skrudde opp termostaten, gikk ut på kjøkkenet og strakte seg etter kaffekannen. Den var stilt inn på 06.55. Kaffen var ferdig trukket, og koppen hennes sto på den lille skjenken ved siden av. Nå burde hun i det minste spise en skive brød, hun var klar over det. Men det orket hun ikke. Hva ville aktor spørre henne om? undret hun mens hun bar koppen med seg til spisekroken, og satte seg ved bordet i stolen som ga best utsikt mot elven. Og hva kan jeg tilføye til det jeg fortalte etterforskerne for mer enn to år siden? At Gregg ønsket forsoning, og at jeg innstendig ba datteren min om å gå tilbake til ham? 28
At jeg var så inderlig glad i Gregg? At jeg nå avskyr ham? At jeg aldri kommer til å fatte hvordan han kan ha gjort dette mot henne? Til intervjuet valgte Alice svart buksedress og hvit bluse. Søsteren hadde kjøpt klærne til henne til Natalies begravelse. I løpet av disse to årene var hun blitt litt tynnere, og jakken hang løst. Men hvilken rolle spilte vel det? spurte hun seg selv. Hun var sluttet med å farge håret, og nå var det tindrende hvitt, med naturlig fall som sparte henne for mange turer til frisersalongen. Vekttapet hadde fått rynkene i ansiktet til å bli enda dypere, men hun hadde ikke energi til å fortsette med ansiktsbehandlinger, som Natalie alltid hadde minnet henne på. Møtet var satt til klokken ti. Klokken åtte gikk Alice ned, spaserte et kvartal forbi Lincoln Center, gikk ned på undergrunnsbanen og tok toget som stoppet ved Port Authority Bus Terminal. På den korte turen grep hun seg i å tenke på huset i Closter. En eiendomsmegler hadde sagt at hun ikke burde prøve å selge det mens avisene daglig skrev om Natalie. «Vent litt,» hadde han foreslått, «og så maler du hele interiøret hvitt. Det vil gi en følelse av noe rent og friskt. Og så selger vi.» Alice visste at mannen verken hadde ment å være uforskammet eller ufølsom. Det var bare det at tanken på at Natalies død på en måte skulle renvaskes, gjorde så forferdelig vondt. Da hans eksklusive rett til å ha huset på salgslisten tok slutt, fornyet hun ikke kontrakten. Da hun kom til Port Authority, myldret det som vanlig av folk som ilte inn og ut av bygningen, som hastet til og fra plattformer for å nå sine busser eller praie en drosje. Å være her minnet Alice om de gangene hun og Natalie hadde vært her. Hun kunne se seg selv haste av sted sammen med Natalie etter skoletid, til opptaksprøver på reklameinnslag på TV eller lignende. Og det så tidlig som da hun fortsatt gikk i barnehagen. 29
Selv den gangen hadde folk stoppet for å se på henne, tenkte Alice, der hun ventet i køen for å kjøpe en turretur-billett til Hackensack, New Jersey, der tinghuset lå. Når alle de andre ungene hadde langt hår, hadde Natalie hatt pasjehår og pannelugg. Hun var et vakkert barn som skilte seg ut. Men det var mer enn som så. Stjernestøv klebet seg til henne. Etter alle disse årene ville det ha føltes naturlig å gå til Port 210, der bussen til Closter gikk, men Alice gikk med blytunge skritt til Port 232 og ventet på bussen til Hackensack. En time senere gikk hun opp trappen til tinghuset i Bergen County, og da hun la håndvesken frem for elektronisk sikkerhetskontroll, spurte hun forsagt om veien til heisen opp til statsadvokatens kontor i annen etasje.
8
Samtidig som Alice Mills gikk av bussen i kvartalet nedenfor tinghuset, leste Emily gjennom notatene til intervjuet med Billy Tryon og Jake Rosen, de to etterforskerne som hadde arbeidet med Natalie Raines-saken helt fra begynnelsen av. De hadde vært de to fra statsadvokatens kontor som hadde svart på oppringningen fra Closter-politiet etter at de var kommet hjem til Natalie og funnet den døde. Tryon og Rosen hadde satt seg i stoler tvers overfor skrivebordet hennes. Som vanlig når Emily så på dem, ble hun plagsomt bevisst den sterke kontrasten i sine reaksjoner overfor nettopp disse to. Jake Rosen, 31 år gammel, 1,82 meter på strømpelesten, spenstig og med kortklipt, lyst hår og trivelig væremåte, var en dyktig og flittig etterforsker. Hun hadde arbeidet med ham for flere år siden, da begge var blitt overført til ungdomsavdelingen, og de var kommet godt overens. I motsetning til et par av kollegaene, inkludert Billy Tryon, hadde det aldri sett ut som han mislikte å ha en kvinnelig overordnet. Men Tryon var en ganske annen type. Emily og andre kvinner på avdelingen hadde alltid merket den dårlig skjulte fiendtligheten hans. Alle var fortørnet over at bare fordi han var statsadvokat Ted Wesleys fetter, var ingen klager, uansett hvor berettiget de var, blitt rettet mot ham. Men en dyktig etterforsker var han; Emily hadde ingen grunn til å tvile på det. Skjønt det var alminnelig kjent at de metodene han iblant brukte for å få sine domfellelser, noen ganger balanserte på kanten av det lovlige. I årenes 31
løp hadde han fått mange beskyldninger av saksøkte som sint nektet for at de var kommet med de belastende verbale uttalelsene han beskrev i sin edsvorne vitneforklaring under rettssaker. Selv om hun forsto at alle etterforskere fra tid til annen får den slags innsigelser, var det ingen tvil om at Tryon hadde mer enn sin andel av dem. Han var også den første etterforskeren som hadde reagert på Eastons ønske om å få snakke med noen fra statsadvokatens kontor etter at han ble arrestert for innbrudd. Emily håpet at avskyen hun følte for Tryon, ikke kunne merkes da hun så ham sitte der så henslengt i stolen. Med det værbitte ansiktet, det ustelte håret og de halvlukkede øynene så han eldre ut enn sine 52 år. Skilt som han var, og kjent for å betrakte seg selv som uimotståelig, var hun klar over at enkelte kvinner utenfor kontoret fant ham tiltrekkende. Avskyen hun følte ble enda større da hun hørte at han sa til folk at hun ikke var tøff nok til å føre denne saken. Men etter å ha gransket saksmappen måtte hun medgi at han og Rosen hadde gjort en grundig jobb da de etterforsket åstedet og forhørte vitner. Hun kastet ikke bort tid på høflighetsfraser, åpnet bare permen som lå øverst på arkivmappen på skrivebordet. «Moren til Natalie Raines vil være her om en liten stund,» sa hun kontant. «Jeg har gjennomgått deres rapporter og hennes første forklaring til dere den natten Natalie døde, samt den skriftlige redegjørelsen noen få dager senere.» Hun så opp på de to. «Etter hva jeg ser her, var morens første reaksjon at hun absolutt nektet å tro at Gregg Aldrich kunne ha noe med dette å gjøre.» «Stemmer,» bekreftet Rosen lavt. «Mrs. Mills sa at hun elsket Gregg som en sønn, og at hun hadde bønnfalt Natalie om å gå tilbake til ham. Hun mente Natalie arbeidet altfor hardt, og ønsket at hun skulle vie mer tid til sitt personlige liv.» «Man skulle tro hun heller ønsket å drepe ham,» kom det sarkastisk fra Tryon. «Isteden er hun bekymret og urolig for ham og ungen hans.» 32
«Jeg tror hun forsto Aldrichs frustrasjon,» sa Rosen henvendt til Emily. «De vennene vi snakket med, var alle enige om at Natalie var arbeidsnarkoman. Det ironiske er at det som drev ham til mord, kan få jurymedlemmer til å føle medynk med ham. Selv hans egen svigermor syntes synd på ham. Hun tror ikke engang at han gjorde det.» «Når snakket en av dere sist med henne?» spurte Emily. «Vi ringte henne like før Eastons kunngjøring nådde avisspaltene, for vi ville ikke at hun skulle lese om det. Hun ble virkelig sjokkert. Før den tid ringte hun et par ganger for å høre om det var noen utvikling i saken,» forklarte Rosen. «Den gamle damen ønsket noen å snakke med,» innskjøt Tryon likeglad, «så da gjorde vi det.» «Så pent av deg,» glefset Emily. «Jeg ser i hennes forklaring at Mrs. Mills snakket om Natalies romkamerat, Jamie Evans, som ble myrdet i Central Park 15 år før Natalie døde. Du spurte henne om hun trodde det kunne ha noen tilknytning til dette?» «Hun sa at det umulig kunne være slik,» svarte Tryon. «Hun fortalte oss at Natalie aldri møtte kjæresten til Jamie, men hun visste at han var gift og angivelig var i ferd med å få skilsmisse. Natalie hadde bedt venninnen bryte forholdet fordi hun mente at han lurte henne. Natalie sa at hun så bildet av ham en gang, og da det var borte fra romkameratens lommebok etter mordet, mente hun at det kunne være en forbindelse, men etterforskerne på saken var ikke enige. Det hadde vært en rad med overfall i parken omtrent på den tiden. Lommeboken til Jamie Evans lå på bakken, men penger og kredittkort var vekk. Armbåndsuret og øredobbene også. Politiet tror at hun satte seg til motverge, og endte med å bli drept. Uansett fikk de aldri greie på hvem denne kjæresten var, men de mente altså at det var et overfall som var kommet ut av kontroll.» Telefonen ringte, og Emily tok den. «Mrs. Mills er kommet,» sa resepsjonisten. «Greit. Kommer straks.» 33
Rosen reiste seg. «Hva om jeg henter henne, Emily?» Tryon rørte seg ikke. Emily så på ham. «Vi kommer til å trenge en ekstra stol,» sa hun. «Har du noe imot å hente en?» Tryon kom seg på bena. «Trenger du virkelig oss begge for dette? Jeg holder på å gjøre meg ferdig med min rapport om Gannon-saken, og jeg tror neppe mamsen vil komme med noen overraskelser.» «Hennes navn er Mrs. Alice Mills.» Emily gadd ikke å skjule irritasjonen. «Jeg ville sette pris på om du kunne utvise litt mer følsomhet.» «Opp med haken, Emily. Jeg trenger ingen instruksjoner.» Han så henne rett inn i øynene. «Og glem ikke at jeg jobbet med saker på dette kontoret mens du gikk i tredje klasse.» Idet Tryon gikk, kom Rosen inn sammen med Alice Mills. Emily merket seg straks sorgen som hadde gravd seg inn i den eldre kvinnens ansiktstrekk, den lille skjelvingen i halsen og det at klærne så ut til å være for store for henne. Fortsatt stående presenterte Emily seg, kondolerte og ba henne sitte ned. Da hun hadde satt seg ned i kontorstolen igjen, forklarte hun for Natalie Raines’ mor at det var hun som skulle føre saken, og at hun ville gjøre sitt beste for å få Gregg Aldrich domfelt og oppnå rettferdighet for Natalie. «Og kall meg Emily, er du snill,» avsluttet hun. «Takk,» sa Alice Mills lavt. «Jeg vil gjerne få sagt at folk fra ditt kontor har vært særdeles imøtekommende. Jeg skulle bare ønske de kunne gi meg min datter tilbake.» Et bilde av Mark som sa farvel til henne den siste gangen, lynte gjennom Emily. «Og jeg skulle ønske jeg kunne bringe henne tilbake,» svarte Emily, og håpet at klumpen i halsen ikke kunne merkes. Den neste timen, rolig og uten å vise tegn til hastverk, gjennomgikk Emily forklaringen Alice Mills hadde gitt for to år siden. Til hennes forferdelse ble det snart tydelig at Natalies mor fortsatt var usikker på om Gregg Aldrich 34
kunne ha begått forbrytelsen. «Da de fortalte meg om Easton, ble jeg lamslått og nedtrykt, men det var i det minste en lettelse å høre sannheten. Men jo mer jeg leser om denne Easton, jo mer undrer jeg meg.» Hvis juryen tenker på samme måte, er jeg fint ferdig, tenkte Emily og gikk videre til neste tema hun ønsket å diskutere. «Natalies romkamerat, Jamie Evans, ble drept i Central Park for mange år siden. Jeg forstår det slik at Natalie mente at den mystiske karen venninnen pleide å omgås, kunne være ansvarlig?» «Både Jamie og Natalie er borte,» sa Alice Mills og ristet på hodet for å blunke vekk tårer. «Og begge myrdet … Hvem kunne ha tenkt seg en slik usigelig tragedie?» Hun tørket øynene med et lommetørkle, så fortsatte hun: «Natalie tok feil. Hun så et bilde av denne mannen i Jamies lommebok en gang, men det var minst en måned før Jamie ble drept. For alt Natalie visste, kunne Jamie selv ha kastet det. Jeg tror Natalies reaksjon kan sammenlignes med det jeg føler akkurat nå. Hun og Jamie sto hverandre så nær. Hun følte behov for å bebreide noen, straffe noen for hennes død.» «Slik som du ønsker å straffe Gregg Aldrich?» spurte Emily. «Jeg ønsker å straffe hennes morder, hvem han nå måtte være.» Emily orket ikke å møte den nakne pinen i den andre kvinnens ansikt. Dette var den delen av jobben hun fryktet. Hun innså at det var den empatien hun følte når hun så smerten hos offerets familie, som drev henne til å yte sitt absolutt beste i retten. Men i dag, av en eller annen grunn – og i enda større grad enn før – kjentes denne smerten ekstra tung og personlig. Å gjøre et forsøk på å lindre denne morens sorg med ord var umulig. Dette visste og forsto hun. Men jeg kan hjelpe henne ved ikke bare å bevise for en jury, men også for henne, at Gregg Aldrich var ansvarlig for Natalies død, og at han fortjener den strengeste straff 35
dommeren kan gi ham – et liv i fengsel uten prøveløslatelse. Og så gjorde hun noe hun ikke hadde regnet med å gjøre. Idet Alice Mills reiste seg for å gå, skyndte hun seg rundt skrivebordet og la armene om den nedbrutte moren.