Et elskelig menneske
Tidligere utgitt: Nattbilde, roman 1978 Ingen fugl Fønix, noveller 1979 Otto, Otto, roman 1983 Det sønderknuste hjerte, roman 1985 Dagers ende, roman 1987 Triptykon, roman 1989 Et virkelig liv, roman 1991 Utsatt hjemkomst, roman 1996 Bruckner. En lengsel, roman 1997 Body & Soul, noveller 1998 Forventning og innfrielse, noveller 2000 Camille, roman 2001 Et spørsmål om trøst, noveller 2003 Prins Carlo, roman 2005 Nord og andre noveller, 2006 Bengt Sivesind. Den sensuelle livsfølelsen, kunstbok 2007 (Labyrint Press) Tingenes tilstand, roman 2008 Sikadene, noveller 2009 Ljublju, roman 2011 Et personlig anliggende, roman 2013 Ada, roman 2014 En enda større ensomhet, noveller 2016
Odd Klippenvåg
Et elskelig menneske roman
© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 ISBN 978-82-02-59713-9 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Foto: Reinsfeldt, Anne-Lise / Norsk Folkemuseum Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: Scandbook UAB, Litauen, 2018 Satt i 10/14.4 pkt. Sabon og trykt på 80 g Ensolux cream 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendam
Til Jon
– EN MANN VAR NETTOPP INNOM og spurte etter deg. Jeg pleide å ringe Alice hver torsdag ved stengetid, og hendte det en sjelden gang at jeg glemte det, kontaktet hun meg. Naturligvis var jeg nyfiken etter å få vite om noe var blitt solgt i galleriet, og var det ikke, ønsket jeg å høre hvordan besøket hadde vært de dagene hun hadde sittet for meg. Men alt er fortid nå. Alt er slutt. Alice var uansett en velsignelse, vennlig og pliktoppfyllende. Jeg ansatte henne da jeg fylte femtifem. Det avlastet meg. Jeg kunne reise mer, også til utlandet for å se utstillinger, og ble jeg syk om så bare av en forkjølelse, stilte Alice velvillig opp. Normalt ville jeg knapt husket dette. For i løpet av en dag kommer det så mange slags mennesker innom galleriet, ofte bekjente som vil slå av en prat, trofaste kunder for eksempel, eller kunstnere. Derfor hadde jeg neppe enset hva Alice sa om hun ikke selv hadde fortsatt og fortalt hvordan hun var blitt oppmerksom på denne mannen. Jeg husker hun fortalte at den fremmede lenge hadde gått rundt og kikket mer inn på henne gjennom den åpne døren til kontoret enn 7
på maleriene. Følgelig kom jeg til å spørre om mannen ikke hadde presentert seg eller lagt igjen en beskjed. – Nei, svarte Alice, ingen ting. Fortsatt kunne jeg ha avledet henne eller tøyset det bort, privatlivet mitt har jeg bestandig vernet om, men fordi hun ga seg til å beskrive mannen, prøvde jeg å se for meg hvem det kunne ha vært uten å dra kjensel på noen. Hun beskrev ham som en kar omtrent på min egen alder, som høy og slank, i beige kappe, gråhåret og litt rødmusset i kinnene. Etter flere minutter, kanskje et kvarter, trodde hun, var mannen gått opp i andre etasje, for så å komme ned straks etter og direkte bort til henne og spurt om det ikke var Birger Mostul som drev dette galleriet. Det hadde hun selvfølgelig bekreftet. Hun hadde sagt at eieren, altså jeg, ville være å treffe neste dag. Etterpå var mannen blitt stående taus i døråpningen, så skuffet, syntes hun, men så hadde han takket for opplysningen, vendt seg hastig og gått. Hun sa det var ganske merkelig, mannen virket så beveget. Fordi hun brukte et så alvorsfylt ord, måtte jeg selv spørrende gjenta det. – Ja, svarte Alice, jeg finner ingen bedre måte å si det på. Det dukket ikke opp noen neste dag. Ikke dagen etter heller. Forresten tenkte jeg ikke mer på det Alice hadde fortalt. Det var så mye å gjøre. Den gamle utstillingen skulle rigges ned, og en ny monteres. Dessuten tok jeg en svipptur til Stockholm en helg for å være med på feiringen av en venn som fylte rundt år. Jeg kunne spart meg reisen, for den ble en skuffelse. Stockholm var like grå som Oslo, og Bo Jönsson var blitt en patetisk eldre herre som gjorde seg til latter for langt yngre menn. Hvordan kan et menneske forandre 8
seg slik? undret jeg før jeg like etter midnatt snek meg ut fra den støyende festen i den store leiligheten i Drottninggatan. Jeg hadde håpet å rekke innom Liljevalchs konsthall før jeg måtte ut til flyplassen, men så ringte Bo neste morgen og insisterte på å treffes. Vi møttes i baren på hotellet, mer hadde jeg ikke tid til, løy jeg, og mens vi satt der, ble jeg bare sikrere i bedømmelsen av Bo. Det viste seg at han hadde forelsket seg i en nesten tretti år yngre mann. Da jeg spurte om hvorfor Bo ikke hadde presentert ham på festen, fikk jeg vite at vennen ikke hadde vært til stede grunnet jobbreise i USA. Fraværet hadde gjort Bo manisk og eksaltert, forsto jeg, det var derfor Bo hadde danset og flørtet snart med den ene, snart med den andre av de unge gjestene. Holder jeg virkelig av Bo? måtte jeg spørre meg. Jeg skjønte at alt mellom oss var hendt for lenge siden, og da vi skiltes med en klem og gjensidige forsikringer om å se hverandre snart igjen, var jeg fylt av blandede følelser. Tilbake i Oslo ble jeg plaget av en uvisshet som dukket opp av og til. Det var en mistanke om at alt er forgjeves. Alt jeg har gjort. Et helt liv. Fordi jeg fant en mail fra Alice, dro jeg innom det mandagsstengte galleriet. Over halvparten av bildene var solgt. Det gledet meg naturligvis. Jeg ringte til og med kunstneren for å orientere henne, men Terese virket uopplagt og mutt; en stund trodde jeg at jeg hadde vekket henne enda det var langt utpå formiddagen; så hørte jeg klirr av servise og vann som rant fra en spring; da sluttet jeg at hun i alle fall var oppe av sengen. Før jeg avsluttet den korte samtalen, hørte jeg også en mann i bakgrunnen, en støyende kolshoste, dermed forestilte jeg meg en mistrøstig kjøkkenscene, at mannen lente seg ut av et vindu og røykte, halvnaken, og at sigarettrøyken drev inn 9
selv om det motsatte var hensikten, inn på Terese som sto der midt på gulvet, i morgenkåpe, barføtt med oppfliset, rød neglelakk på tærne slik jeg hadde sett henne engang. Etterpå ble jeg sittende i flere minutter ved skrivebordet på kontoret. Jeg følte mismotet igjen. Jeg tenkte på hvor få malere det fins som virkelig kan snakke fyllestgjørende om kunsten sin, og slett ikke Terese. Til sist reiste jeg meg og drev rundt i galleriet. Nå og da stanset jeg for å betrakte noen av bildene av vaser, krukker og urner. Mange var tydelig inspirert av egyptisk og gresk kunst. Noen var fylt med visne blomster, hvite liljer og kalaer. Andre gapte med tomheten sin. Da jeg kom ut på gaten, ble jeg blendet av skarpt solskinn. Det varte bare et øyeblikk, for solen forsvant bak drivende skyer. Men det regnet ikke, og jeg spaserte hjem til leiligheten gjennom Slottsparken hvor trærne allerede sto med sprakende høstfarger, krysset Parkveien og fortsatte opp Riddervoldsgate. Spaserturen hjalp litt på humøret, derfor traktet jeg en kanne grønn, kinesisk te og satte meg i yndlingsstolen, en gammel ørelappstol fra barndomshjemmet. Jeg kom til å tenke på Bo igjen, på det sterke begjæret jeg hadde følt en gang. Jeg husket at Bo hadde vært utstyrt med en pussighet, en ståpikk som alltid pekte til venstre og som skrubbet besynderlig enten man tok den sånn eller slik. Jeg tenkte på livet mitt. Fordi jeg hele tiden kastet blikk rundt i stuen, på veggene hvor maleriene henger tett, begynte jeg også å undre meg over at Terese ikke hadde vist særlig glede over at hun hadde solgt så godt. Var det på grunn av mannen hun hadde på besøk, at hun kviet seg? Så vidt jeg visste, hadde hun ingen fast partner. Var hun bare utslitt etter all jobbingen? Førtifem verk var det blitt for å fylle begge eta10
sjene i galleriet. Uansett håpet jeg at hun ikke var på vei inn i samme slags depresjon som hadde kostet henne to arbeidsår for en tid tilbake. Idet jeg skulle til å gi meg i kast med bunken av aviser jeg ikke hadde fått lest mens jeg var i Stockholm, sanset jeg plutselig hvordan solen skinte inn gjennom de høye vinduene. Dermed ble jeg sittende og stirre på det skjeve lysrektanglet på gulvet, halvt over det persiske teppet, halvt over parketten. Så reiste jeg meg og gikk bort til det nærmeste vinduet og kikket ut. Det var blå himmel over hustakene. Tørre fortau. Jeg tenkte: Hvorfor ikke kjøre til hytta? Fordi Alice skulle betjene galleriet, hadde jeg tre fridager foran meg. Om jeg bestemte meg raskt, kunne jeg være ute av byen før ettermiddagsrushet. Jeg sto litt og veide for og imot. Og så bestemte jeg meg for å dra. Den påfølgende søndag satt jeg i galleriet med en behagelig følelse. Sjøluften hadde gjort meg godt. Det kom en jevn strøm av besøkende, likevel var det en merkelig rolig stemning. Når jeg kikket opp fra boken jeg leste, en bok om dansk malerkunst i det nittende århundre, så jeg rett på maleriet jeg anser som det aller fineste Terese har gjort. Maleriet viser en sort urne med hvite kalaer som bøyer seg nedover sidene, visnende, med lysebrune render ytterst på de rynkede kronbladene. Blomstene utånder, hadde jeg høytidelig tenkt mens jeg oppholdt meg på hytta med utsikt over havet. – God dag, herr Mostul! Jeg kvakk, for jeg hadde ikke hørt at noen kom og stilte seg i døråpningen til kontoret. Det sto en mann der, og da jeg hadde besvart hilsenen, trodde jeg at jeg fikk solgt dagens første bilde, bare en halvtime etter at jeg hadde åpnet. Jeg gjorde en bydende bevegelse med hånden for at 11
kjøperen skulle slå seg ned på stolen framfor skrivebordet. Men mannen rørte seg ikke. Mannen ble stående og se smilende på meg. – Kjenner du meg ikke igjen, Birger? spurte han. Med beklagelse måtte jeg tilstå at jeg ikke gjorde det, deretter reiste jeg meg nølende. – Jeg er Kjerand, sa mannen, trådde over terskelen og rakte fram hånden. I det samme husket jeg hva Alice hadde fortalt, og brått gjenkjente jeg trekk i det furete ansiktet. Visst var det Kjerand, Kjerand Li! Jeg tok hånden over bordet, og i de sekundene vi sto slik, raste det minneglimt gjennom hodet, av lek i snø og granskog, bad i skogtjern. Da vi slapp, gikk jeg hurtig rundt bordet og mente det måtte være hundre år siden vi hadde sett hverandre. Så lenge var det vel neppe, mente Kjerand, men kanskje rundt tretti. Jeg var på nippet til å omfavne ham, men grep i stedet om overarmen før jeg klappet den ene skulderen. Etter at Kjerand hadde satt seg på stolen, lente jeg meg mot kanten av skrivebordet. Jeg kjente meg underlig opprømt over hvordan fortiden var dukket opp, barndom og ungdom, og så ba jeg ham fortelle, spurte hva han gjorde i Oslo. Han fortalte at han skulle reise tilbake til Telemark neste dag og at han hadde tenkt det kunne vært gildt å treffe meg før han dro. Sporenstreks foreslo jeg derfor at vi kunne spise middag sammen. Vi ble enige om at jeg skulle møte ham etter stengetid, på Bondeheimen hvor han bodde. Alt skjedde så raskt og hektisk, og da Kjerand merket at et ungt par ønsket å snakke med meg, mente han at han heftet meg. Det benektet jeg, men det hjalp ikke. Jeg så at han ikke lenger holdt blikket 12
mitt, at han ble sittende og fomle urolig med de store, litt svulne hendene. Deretter gjorde jeg noe dumt; jeg reiste meg fra bordkanten, dermed spratt han også opp. Han tolket åpenbart alt som tegn på at det korte besøket var over; det gjorde ikke saken bedre at jeg på nytt grep om overarmen hans. Kjerand trakk fram et par brune skinnhansker, og et øyeblikk stusset jeg, for så kaldt var det da ikke. Jeg var over en halvtime forsinket da jeg gikk for å treffe Kjerand. Et kvarter over tre, hadde jeg sagt. Nå nærmet klokken seg fire. Slik var det nesten hver søndag: Folk ga seg til, og jeg kviet meg for å avvise noen. Da jeg så Kjerand stå og vente på fortauet utenfor Bondeheimen, visste jeg at jeg burde ha forberedt ham på forsinkelsen. Jeg tenkte også på alt jeg kunne spurt Kjerand om før han forlot galleriet. Om familien selvfølgelig. – Der er du, sa Kjerand. Jeg unnskyldte meg og forklarte at jeg ofte ikke kunne stenge galleriet akkurat på slaget. Det kommenterte ikke Kjerand, og idet jeg atter tok meg i å legge en hånd på overarmen hans, spurte jeg om hva Kjerand ønsket å spise. Noe italiensk, fransk eller kanskje thai? – Det er det samme for meg, svarte Kjerand, mat er mat. Jeg repliserte at det kunne vel diskuteres, men Kjerand fulgte ikke opp. Vi begynte å gå mot Karl Johan, og fordi Kjerand forholdt seg så taus, spurte jeg om hvordan det sto til i Øyfjell og om han fremdeles hadde kontakt med de gamle skolekameratene. – Det er mest som før, stille og rolig, sa Kjerand, Tollef treffer jeg ofte. Jeg mintes Tollef, en av de mest forsagte i klassen. 13
Da jeg fikk vite at Tollef var gift og jobbet som snekker, spurte jeg: – Enn du, er du gift? – Jeg har vært, sa Kjerand. Han utdypet ikke mer, om han var skilt eller hadde mistet konen i sykdom for eksempel; i stedet la han til at han hadde en datter som bodde i Rauland. Han sa han skulle hilse fra Jarbjørg, søsteren, hun bodde på Høydalsmo. På Karl Johan var det temmelig stille, slik en hustrig ettermiddag i september. Det drev noen utenlandske turister der, en gruppe smilende japanere. Hele tiden prøvde jeg å komme på et sted vi kunne spise siden Kjerand var så vag i ønskene sine. Jeg visste om en indisk restaurant i Øvre Slottsgate, derfor spurte jeg om det kunne være noe. – Jeg spiser hva som helst, svarte Kjerand, men indisk mat har jeg aldri spist … I noen sekunder følte jeg en brå ergrelse over at han var så usikker og beskjeden. Selv var jeg blitt temmelig sulten, dermed slo jeg frampå om vi likevel skulle forsøke indisk. Kjerand gikk med på det, og vi var heldige og fikk et ledig vindusbord i hjørnet ved inngangen. Det ble et forunderlig måltid. Etter at vi en stund hadde bladd taust i den store menyen, ba Kjerand meg om å bestemme hva vi skulle spise. Jeg smilte og lot som jeg ikke hadde hørt det han sa. Fordi jeg ikke husket om jeg hadde fortalt at jeg ønsket å spandere måltidet, opplyste jeg om det. Kjerand protesterte ikke, og så sa jeg at jeg ville starte med en mulligatawny-suppe som forrett. Kjerand ville ikke ha forrett, verken suppe eller noe av alt det andre jeg foreslo. Da jeg ga meg til å ramse opp hovedrettene, avbrøt han og spurte hva jeg hadde tenkt å spise. Jeg valgte Chic14
ken Tikka, men da Kjerand hørte at det var kylling med ris, salat og en sterk tandoori-saus, foretrakk han heller lam. Valget falt til slutt på lam i masala-saus, og garlic nan, som jeg sterkt anbefalte til oss begge. Så fort vi fikk drikkevarene, vanlig norsk pils, som Kjerand hadde sagt til den hyggelige kelneren, en mann i førtiårene, hevet vi glassene og skålte. Jeg sa at dette treffet virkelig var en stor overraskelse, og Kjerand nikket. Fordi jeg hadde ansiktet hans så tett innpå, kunne jeg ikke unngå å tenke at Kjerand var en kjekk mann. Jeg likte de brune, alvorlige øynene. De fyldige leppene. Og hendene. En gang hadde Kjerand vært en skøyeraktig og vilter gutt, mintes jeg. En som lo ofte. Nå måtte jeg undre meg over tausheten, over hendene som dreide urolig på ølglasset mens blikket stadig søkte ut på gaten. – Jeg solgte barndomshjemmet i Øyfjell tidlig på 80-tallet, fortalte jeg bare for å si noe. – Jeg husker det, sa Kjerand. Så fikk jeg vite at det var den eldste sønnen til Tollef som bodde i huset nå. Det ante jeg ikke. Men Kjerand opplyste at de som først hadde kjøpt, var flyttet etter et par år. Idet suppen min kom, sa plutselig Kjerand: – Det er en fin utstilling du viser i galleriet. Jeg trodde ikke Kjerand hadde brydd seg om å se maleriene til Terese, derfor sa jeg det, at jeg mente han var gått straks etter at vi hadde snakket sammen. Da svarte han noe jeg burde ha skjønt, at han hadde sett utstillingen før, en dag det hadde sittet en kvinne på kontoret. – Det var Alice, sa jeg, hun er datter til en jeg studerte sammen med. Kjerand ville vite om det var kunst jeg hadde studert, og da jeg fortalte at det var økonomi, virket det som han ble 15
forbauset. Uansett spurte han ikke mer, og da vi fikk hovedrettene, konsentrerte vi oss om maten. Han likte lammet, men mest skrøt han av nanbrødet. På nytt skålte vi, jeg klinket til og med borti ølglasset hans. Likevel var ikke stemningen slik jeg hadde forventet. Praten gikk trått, og jeg måtte tenke på hva mer jeg kunne spørre om uten å virke altfor påtrengende. Med ett virket oppveksten min i Telemark så fjern … Men så spurte Kjerand: – Denne utstillingen din handler om døden, gjør den ikke? – Kanskje det, sa jeg og fortalte om hvor tvilende jeg hadde vært overfor Terese til å begynne med. Jeg sa jeg hadde fryktet at det skulle bli for sentimentalt, en typisk dameutstilling, kalte jeg det. Under et senere besøk i atelieret hennes hadde jeg imidlertid oppdaget et maleri hvor hun hadde greid å male de visne blomstene på en annerledes måte, mer nedtonet, med mer bruk av clairobscur, men realistisk og gripende. Dette bildet hadde jeg rost, dette hadde jeg sagt jeg gjerne skulle sett flere av. Jeg fortalte at jeg nødig ville lede kunstnerne mine for mye, for de var sarte og nærtakende sjeler, mange av dem. – Men det handler om døden? gjentok Kjerand. – Eller forgjengelighet, foreslo jeg. Kjerand smilte så underlig, og så fortalte jeg at det som hadde overrasket meg aller mest ved denne utstillingen, var hvordan bildene hadde funnet gjenklang hos mennesker i alle aldre. – Det skjønner jeg godt, sa Kjerand. Jeg spøkte litt med at jeg selv gledet meg over å telle alle de røde salgslappene. Men fordi Kjerand ikke fulgte opp skjemten, spurte jeg om han virkelig interesserte seg for bil16
ledkunst, han som vel ikke fikk sett så mye. Da minnet Kjerand meg om at det finnes kunstutstilling i Rauland om sommeren, dessuten er det Henrik Sørensen i Smørklepp, og hvis han hadde tid når han var i Skien, stakk han gjerne innom kunstforeningen der. Svaret fikk meg til å lure på om jeg hadde feilbedømt Kjerand. Mens kelneren ryddet bordet, dristet jeg meg til å betrakte Kjerand nøyere. Jeg så på de sterke hendene, rødfargen i kinnene som Alice også hadde bemerket, som fine, røde sytråder like under øynene. Da kelneren spurte om vi ønsket dessert eller kaffe, var Kjerand rask til å takke nei, men bestilte en øl til. Også jeg bestilte øl selv om jeg helst hadde foretrukket kaffe, for ofte ble jeg så søvnig rett etter middag, og bestandig etter en dag i galleriet. Jeg tenkte på hvor godt det ville vært å få en halvtime på sofaen hjemme slik jeg pleide. Men da ølet kom, skjedde det noe som brått endret stemningen. Kjerand hevet glasset og sa: – Heller ikke du er gift, Birger. Jeg bekreftet det, og Kjerand svarte: – Det var det Tollef trodde. – Så ryktene går? kommenterte jeg og merket hvordan Kjerand nølte. Han rettet seg opp i stolen før han sa: – Nei, nei, ikke misforstå, det var ikke ment slik. Med ett bestemte jeg meg for å være på offensiven. For hva brydde jeg meg om hva folk snakket om i Telemark? Ingen ting. Jeg hadde for lengst lagt Øyfjell bak meg, derfor sa jeg: – Jeg har kjent mange menn, Kjerand, i inn- og utland, hvis det er det du vil vite! 17
Fordi Kjerand tidde, fortalte jeg at jeg likevel hadde levd sammen med noen få, noen ytterst få, presiserte jeg, i noen måneder, en gang et drøyt år, men det var unntaket. Tidene var annerledes før, minnet jeg om. Legningen min var forbudt, sa jeg og sanset hvor beklemt Kjerand følte seg, at han helte i seg mer øl og unngikk blikket mitt. Jeg spurte om han ikke husket at homoseksualitet hadde vært kriminalisert da vi var unge. – Visst husker jeg det, svarte Kjerand uten å se på meg. Jeg skjønte ikke hvorfor jeg tok slik på vei, at jeg snakket nærmest i en uvennlig tone. Det kunne neppe skyldes alkoholen. Heller ikke at jeg skammet meg over den jeg var. Det hadde jeg da aldri gjort. Kunne grunnen være dette uventede møtet med fortiden? At Kjerand ikke var til å bli klok på? Etter nesten to timer sammen ved restaurantbordet satt jeg fremdeles og ventet på noe. En forklaring. Hvorfor var Kjerand i byen? Hvorfor hadde han oppsøkt akkurat meg? – Men nå synes jeg jammen du bør fortelle meg noe, sa jeg, hva gjør du i Oslo, Kjerand? Det drøyde minst et minutt før Kjerand vendte blikket fra vinduet og sa: – Jeg har fått prostatakreft med spredning til lymfene i bekkenet. Dette svaret var jeg fullstendig uforberedt på, men greide å spørre: – Når fikk du vite dette? – I juli, svarte Kjerand, midt i juli. Jeg sa det var leit å høre. Jeg sa jeg nesten ikke kunne tro det fordi han så så frisk ut. Da smilte Kjerand oppgitt og unnvikende: – Jeg er nok syk … 18
Jeg fikk vite om alle blodprøvene som var tatt. Om MRundersøkelser. Om tablettkur og hormonsprøyte. Etter at Kjerand hadde drukket mer øl og leppene ble glinsende våte og enda sanseligere, kunne jeg spørre om hvordan han hadde forstått at noe var galt. – Jeg merket ingen ting bortsett fra at jeg pisset oftere, sa Kjerand. Jeg tidde, derfor var det Kjerand som snakket mer og mer. Han sa det var fastlegen som en dag meldte at PSAverdiene hans hadde steget kraftig. Jeg ante ikke hva PSAverdier var, og jeg ønsket egentlig ikke å vite det heller. – Hva nå? spurte jeg. – I morgen skal jeg ta enda en MR på Ullevål sykehus, svarte Kjerand. Han fortalte at han først hadde brukt sykehuset i Skien, men hadde funnet ut at det var mindre slitsomt å reise til Oslo. – Man kan velge hvilket sykehus man ønsker, sa han. Da strakte jeg en arm over bordet og trykket den ene hånden hans. Idet jeg slapp, fortsatte han: – Heldigvis viste scintigrafi-undersøkelsen at det ikke er spredning til skjelettet. Vi skålte med de nesten tomme glassene og jeg sa: – Du skal se alt går bra!