Et valg for livet

Nicholas Sparks

Et valg for livet Oversatt av Elsa Frogner

Nicholas Sparks Originalens tittel: Every Breath Oversatt av Elsa Frogner Copyright © 2018 by Willow Holdings, Inc. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2019 ISBN 978-82-02-61841-4 1. utgave, 1. opplag 2019 Omslagsdesign: Miriam Edmunds og Marius Renberg Omslagsfoto: Shutterstock/Simona Pilolla 2 Sats: Type-it AS, Trondheim 2019 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2019 Satt i 10/14 pkt. Sabon og trykt på 70 g Ensolux cream 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Victoria Vodar

Beslektet sjel

Det finnes historier som stiger frem fra mystiske, ukjente steder, og andre som blir oppdaget, som er en gave fra en annen.

Denne historien hører hjemme i sistnevnte kategori. På en kjølig og vindfull dag sent på våren i 2016 kjørte jeg til Sunset Beach i Nord-Carolina, en av de mange små øyene mellom Wilmington og grensen til Sør-Carolina. Jeg parkerte bilen nær utstikkeren og tok beina fatt langs stranden, med kurs for Bird Island, som er et ubebodd reservat ved kysten. Folk fra stedet hadde fortalt meg at det var noe der jeg burde se; de hadde til og med antydet at stedet kunne dukke opp i en av mine romaner. De fortalte meg at jeg skulle være på utkikk etter et amerikansk flagg; når jeg så dette i det fjerne, ville jeg vite at jeg nærmet meg.

Ikke lenge etter kom flagget til syne, og jeg slapp det ikke med blikket. Jeg skulle se etter en postkasse som ble kalt Beslektet sjel. Postkassen – som var spikret til en påle av gammel drivved i nærheten av en sanddyne som var overstrødd med sjøgress – har stått der siden 1983, og tilhører alle og ingen. Enhver kan legge igjen et brev eller et postkort, og enhver forbipasserende kan lese det som måtte være plassert der. Tusenvis av mennesker gjør dette hvert eneste år. I tidens løp har Beslektet sjel vært et gjemmested for håp og drømmer 7

som er formet i ord … og man kan bestandig finne kjærlighetshistorier der.

Stranden var folketom. Idet jeg nærmet meg den isolerte postkassen på dens ensomme kystlinje, kunne jeg så vidt skimte en trebenk ved siden av den. Det var et perfekt sted for å hvile seg, en utpost for ettertanke.

Da jeg stakk hånden ned i postkassen, fant jeg to postkort, flere brev som allerede var åpnet, en oppskrift på Brunswickstuing, en dagbok som lot til å være skrevet på tysk, og en tykk manilakonvolutt. Det lå penner der, en blokk med ubrukt papir, og konvolutter – formodentlig myntet på enhver som ble inspirert til å føye sin egen historie til de andres. Jeg satte meg på benken og kikket på postkortene og oppskriften før jeg begynte med brevene. Nesten med det samme la jeg merke til at ingen brukte etternavn. Noen av brevene hadde fornavn, andre bare initialer, og andre igjen var helt anonyme, noe som gjorde følelsen av mysterium enda mer påtagelig.

Men anonymiteten så ut til å gi rom for åpenhjertige betraktninger. Jeg leste om en kvinne, som i tiden etter en kamp mot kreft hadde møtt mannen i sine drømmer i en religiøs bokhandel, men som fryktet at hun ikke var god nok for ham. Jeg leste om et barn som håpet på å bli astronaut en dag.

Det lå et brev der fra en ung mann som hadde tenkt å fri til kjæresten i en varmluftsballong, og enda et fra en mann som ønsket å be naboen ut en kveld, men som fryktet avslag. Det lå et brev der fra en som nylig var kommet ut av fengsel, og som ikke ønsket noe høyere enn å begynne livet på nytt. Det siste var fra en mann som nylig hadde valgt å la hunden, Teddy, få lov til å sovne inn. Mannen sørget fortsatt, og etter at jeg hadde lest ferdig brevet, så jeg nøye på fotografiet som var lagt i konvolutten. Det viste en svart labrador retriever med vennlige øyne og grånende hår rundt snuten. Mannen hadde under8

tegnet med initialene A.K., og jeg grep meg i å håpe at han ville klare å fylle tomrommet som Teddys fravær hadde skapt.

Nå var vinden stabil, og skyene var begynt å mørkne. Uvær kom rullende inn. Jeg la oppskriften, postkortene og brevene ned i postkassen igjen, og funderte på om jeg skulle åpne manilakonvolutten. Den var så tykk at det sikkert lå mange sider der, og det siste jeg ønsket, var å bli overfalt av regnet mens jeg kom meg tilbake til bilen. Jeg vendte på konvolutten mens jeg tenkte meg om, og så at på baksiden hadde noen skrevet: Den mest forbløffende historien du kan tenke deg. Noensinne!

En bønn om gjenkjennelse? En utfordring? Skrevet av forfatteren, eller av noen som hadde lest gjennom innholdet? Jeg var ikke sikker, men hvordan kunne jeg stå imot?

Jeg åpnet hekten. Inne i konvolutten lå det noe sånt som ti eller tolv sider, fotokopier av tre brev, og noen fotokopierte tegninger av en mann og en kvinne som så ut som de var forelsket i hverandre. Jeg la disse til side, og begynte på historien.

Den første setningen fikk meg til å stoppe opp: Skjebnen som betyr mest i ethvert menneskes liv, er den som dreier seg om kjærlighet.

Tonen var annerledes enn i de foregående brevene; den ga løfter om noe storslagent, forekom det meg. Jeg slo meg ned for å lese. Etter en side eller så ble nysgjerrigheten min til interesse, og etter noen sider til klarte jeg ikke å legge historien fra meg. I den halvtimen som nå fulgte, vekslet jeg mellom latter og en innlevelse så dyp at jeg fikk en klump i halsen; jeg enset ikke at vinden var blitt hardere, og at skyene ble mørke som trekull. Torden og lynglimt var nådd den borterste kanten av øya da jeg leste de siste ordene med en fornemmelse av under.

9

Da var det jeg skulle ha gått. Jeg kunne se regnflak komme marsjerende over bølgene mot meg, men jeg valgte isteden å lese historien en gang til. Denne gangen kunne jeg høre stemmene til de involverte med lysende klarhet. Da jeg hadde lest brevene og sett nærmere på tegningene, kunne jeg føle ideen ta form i meg. En idé som sa at jeg på en eller annen måte kunne finne personen som hadde skrevet brevene, og lufte muligheten for å gjøre historien hans om til en roman.

Men å finne denne personen kom ikke til å bli lett. De fleste av hendelsene hadde funnet sted for lenge siden – det var gått mer enn et kvart århundre – og istedenfor navn sto det bare initialer. Selv i brevene var de opprinnelige navnene blitt hvittet ut før sidene ble kopiert. Det var ikke noe som antydet hvem forfatteren eller kunstneren kunne ha vært.

Men noen få ledetråder fantes imidlertid. I den delen av historien som daterte seg tilbake til 1990, ble det nevnt en restaurant med en platting på baksiden og et åpent ildsted inne. På peishyllen skulle det angivelig være plassert en kanonkule som var reddet fra et av skipene til Blackbeard. Det ble også referert til et lite hus på en øy utenfor kysten av Nord-Carolina, innenfor gangavstand fra restauranten. Og i det som syntes å være noe av det siste forfatteren hadde skrevet, nevnte han et byggeprosjekt som var i gang på et strandhus på en helt annen øy. Jeg ante ikke om dette prosjektet var avsluttet, men jeg måtte begynne et sted. Selv om det var gått mange år, håpet jeg at tegningene til syvende og sist ville hjelpe meg til å finne ut hvem disse personene var. Og selvfølgelig var det også denne Beslektet sjel-postkassen, som spilte en vesentlig rolle i historien.

På dette tidspunktet var himmelen blitt direkte truende, og jeg forsto at tiden var løpt fra meg. Jeg stakk arkene ned i manilakonvolutten igjen, la den ned i postkassen og skyndte 10

meg tilbake til bilen. Jeg klarte så vidt å komme regnskyllet i forkjøpet. Hadde jeg ventet i enda et par minutter, ville jeg ha blitt dyvåt, og selv om jeg satte vindusviskerne på maks, klarte jeg nesten ikke å se gjennom frontruten. Jeg kjørte hjem, gjorde i stand en sen lunsj og stirret ut av vinduet mens jeg fortsatte å tenke på paret jeg hadde lest om på disse sidene. Da kvelden kom, visste jeg at jeg ønsket å gå tilbake til Beslektet sjel og se nærmere på historien, men været og noen forretningsreiser hindret meg i å vende tilbake før det var gått nesten en uke.

Da jeg endelig kom dit igjen, lå de andre brevene, oppskriften og dagboken der, men manilakonvolutten var vekk. Jeg lurte på hva som var hendt med den. Jeg undret på om en fremmed var blitt like beveget av sidene som jeg var blitt, og hadde tatt dem. Eller om det kanskje fantes en slags vaktmester som nå og da ryddet postkassen. Men først og fremst lurte jeg på om forfatteren hadde ombestemt seg om det med å avsløre historien, og hadde vært der og tatt den med seg.

Dette gjorde meg enda mer oppsatt på å snakke med forfatteren, men familie og arbeid holdt meg travelt opptatt i enda en måned, og det ble juni før jeg fant tid til å begynne jakten.

Jeg skal ikke kjede dere med alle detaljene i forbindelse med letingen – den tok nesten en uke, utallige oppringninger, besøk til forskjellige kommunekontorer der byggetillatelser ble journalført, og mil etter mil bak rattet. Fordi første del av historien hadde funnet sted for mer enn et par tiår siden, var enkelte av referansepunktene for lengst forsvunnet. Jeg klarte å oppspore hvor restauranten hadde vært – den var nå en fiks sjømatbistro med hvite duker – og brukte den som et startpunkt for mine utforskende små utflukter for å få et overblikk over området.

Etterpå, ved å følge de sporene som byggetillatelser ga meg, besøkte jeg den ene øya etter den andre, og på en av mine 11

vandringer frem og tilbake langs stranden kom jeg til slutt over lyden av hamring og drill – ikke uvanlig for disse salte og værbitte husene langs kysten. Da jeg så en eldre mann som holdt på med å snekre en rampe som førte fra toppen av sanddynen og ned til stranden, kjente jeg likevel et plutselig støt. Jeg husket tegningene, og selv på avstand antok jeg at jeg hadde funnet en av personene jeg hadde lest om.

Jeg gikk bort til ham og presenterte meg. På nært hold ble jeg enda sikrere på at det var ham. Jeg merket meg den rolige intensiteten jeg hadde lest om, og de samme observante, blå øynene det var referert til i et av brevene. Kjapp hoderegning fikk meg til å anta at han var i slutten av sekstiårene, noe som var riktig alder. Etter litt prat om dette og hint, spurte jeg ham rett ut om det var han som hadde skrevet historien som var endt opp i Beslektet sjel. Til svar vendte han med overlegg blikket mot havet, og var taus i kanskje så mye som et helt minutt.

Da han snudde seg mot meg igjen, sa han at han ville besvare spørsmålene mine neste ettermiddag, men bare hvis jeg var villig til å gi ham en håndsrekning med byggingen.

Jeg dukket opp med et verktøybelte morgenen etter, men verktøyet viste seg å være unødvendig. Isteden fikk han meg til å slepe finerplater på to-tom-fire og trykkimpregnert trelast fra forsiden av huset og til baksiden, opp over sanddynen og bort på stranden. Haugen med trelast var diger, og sanden gjorde at hver ladning kjentes dobbelt så tung. Det tok meg mesteparten av dagen, og bortsett fra å fortelle meg hvor jeg skulle legge trelasten, snakket han ikke til meg i det hele tatt.

Han brukte dagen til å drille og spikre og arbeide i den sviende forsommersolen, mer interessert i utførelsen av sitt eget arbeid enn i mitt nærvær.

Kort tid etter at jeg hadde gjort meg ferdig med den siste ladningen, ga han tegn til at jeg skulle sette meg på sanddynen. Så 12

åpnet han en kjølebag. Fra termosen som lå i den, fylte han et par plastkopper, og så rakte han meg en kopp iste.

«Ja vel,» sa han omsider. «Jeg skrev det.»

«Er det sant?»

Han myste, som om han vurderte meg.

«Noe av det,» innrømmet han med aksenten jeg hadde hørt beskrevet på sidene. «Enkelte vil kan hende bestride fakta, men minner dreier seg ikke alltid om fakta.»

Jeg fortalte ham at jeg trodde det kunne danne grunnlaget for en fascinerende roman, og kastet meg ut i en rekke intense argumenter. Han lyttet i taushet, og uttrykket hans var umulig å tolke. Av en eller annen grunn var jeg engstelig, nesten desperat etter å overtale ham. Etter en ubekvem stillhet der han lot til å overveie forslaget mitt, begynte han omsider å snakke: Han var villig til å diskutere ideen videre, og kanskje til og med samtykke i forespørselen min, men på den betingelse at han ble den første som fikk lese det jeg skrev. Og hvis han ikke likte det, ville han at jeg skulle kaste sidene. Jeg nølte. Å skrive en bok tar måneder, til og med år, med anstrengelse – men han var urokkelig. Det endte med at jeg godtok kravet.

For å si som sant er, forsto jeg begrunnelsen hans. Hvis stillingen hadde vært omvendt, ville jeg ha bedt om det samme av ham.

Etterpå gikk vi inn i det lille strandhuset. Jeg stilte spørsmål, og fikk svar. Så fikk jeg en kopi av historien, og jeg ble vist de opprinnelige tegningene og brevene som ga fortiden ytterligere liv.

Samtalen rullet videre. Han var en god forteller, og sparte det beste til slutt. Mens kvelden falt på, viste han meg en bemerkelsesverdig gjenstand – en gjenstand skapt i kjærlighet – som gjorde meg i stand til å se for meg begivenheter detaljert og klart, som om jeg hadde vært vitne til alt som var 13

hendt. Jeg begynte også å se hvordan ordene ville dukke opp på siden, som om historien skrev seg selv, og min rolle simpelthen bare var å renskrive den.

Før jeg gikk, ba han om at ingen virkelige navn måtte benyttes. Han hadde ikke noe ønske om berømmelse – han betraktet seg selv som et reservert menneske – men ikke bare derfor; han var klar over at historien kunne komme til å åpne gamle og nye sår. Hendelsene hadde tross alt ikke funnet sted i isolasjon. Det handlet om levende mennesker, og enkelte av dem kunne bli oppskaket av avsløringene. Jeg har etterkommet dette ønsket, for jeg tror at historien har en større verdi og mening: makten til å minne oss om at det noen ganger er slik at skjebne og kjærlighet kolliderer.

Jeg begynte å arbeide med romanen like etter den første kvelden vi tilbrakte sammen. I året som fulgte, ringte eller besøkte jeg ham hver gang jeg hadde spørsmål. Jeg oppsøkte de aktuelle stedene, eller i det minste dem som ikke var gått tapt i tidens gang. Jeg gjennomgikk nyhetsarkiver og gransket fotografier som var tatt mer enn tjuefem år tidligere. For å gi substans til enda flere detaljer, tilbrakte jeg en uke på et bedand-breakfast-sted i en liten kystby i det østlige Nord-Carolina, og jeg reiste så langt som til Afrika. Jeg var heldig på den måten at tiden syntes å bevege seg langsommere i begge disse regionene; det kom øyeblikk da jeg følte det som om jeg faktisk hadde foretatt en reise langt inn i fortiden.

Min reise til Zimbabwe var spesielt nyttig. Jeg hadde aldri vært i dette landet før, og ble overveldet av det praktfulle dyrelivet. Landet hadde en gang blitt kalt Afrikas kornkammer, men på den tiden da jeg besøkte det, var mye av infrastrukturen i landbruket forfalt, og landets økonomi hadde kollapset, stort sett av politiske årsaker. Jeg vandret blant forfalne bondegårder og jorder som lå brakk, og jeg måtte ta fantasien til 14

hjelp for å forestille meg hvor frodig det hadde vært der da historien tok til. Jeg tilbrakte også tre uker på forskjellige safarier, og suget til meg alt jeg så og hørte. Jeg snakket med guider, speidere og observatører – eller scouter og spottere, som de ble kalt der nede – og diskuterte deres opplæring og dagligliv; jeg lurte på hvor utfordrende det måtte være for dem å ha en familie, ettersom de tilbrakte mesteparten av tiden ute i bushen.

Jeg innrømmer at jeg syntes Afrika var uhyre forførende. Etter disse turene har jeg ofte kjent trangen til å vende tilbake, og jeg vet at det vil jeg gjøre om ikke så lenge.

Til tross for all granskingen er det mye som forblir ukjent.

Tjuesju år er lang tid, og det å gjenskape ordrett en samtale som utspant seg mellom to mennesker den gangen, er umulig.

Heller ikke er det mulig å fremkalle nøyaktig hvert skritt en person tar, eller skyformasjonene på himmelen, eller rytmen i bølgene der de ruller opp på stranden. Det jeg kan si, er at det som nå kommer, er det beste jeg kan få til under slike begrensninger. Fordi jeg har gjort ytterligere forandringer av hensyn til personvernet, kan jeg trygt beskrive denne boken som en roman, og ikke som sakprosa.

Arbeidet med å finne frem fakta, og tilblivelsen av denne boken, har vært en av de mest minneverdige erfaringer i mitt liv. På noen måter har den forvandlet mine tanker om kjærlighet. Jeg tror de fleste mennesker bærer med seg en vag følelse av spørsmålet: Hva om jeg hadde fulgt hjertet? Og det er aldri mulig å få et sikkert svar på dette. Et liv er tross alt bare en serie med små liv; hvert av dem oppleves en dag om gangen, og hvert eneste ett av dem har valg og konsekvenser. Bit for bit hjelper disse avgjørelsene oss til å bli de menneskene vi blir. Jeg har fanget noen fragmenter så godt som jeg har maktet, men hvem kan si om bildet jeg har satt sammen, er et sant bilde av hvem paret egentlig var?

15

Det kommer alltid til å være tvilere når det gjelder kjærlighet. Å forelske seg er den letteste delen; å få denne kjærligheten til å vare midt i livets forskjellige utfordringer er en flyktig drøm for mange. Men hvis du leser denne historien med den samme følelsen av under som jeg kjente da jeg skrev den, vil kanskje din tro på den fabelaktige kraften som kjærlighet kan utøve på menneskers liv, bli fornyet. Kanskje du til og med kan finne din vei til Beslektet sjel en dag, med en egen historie du har lyst til å fortelle … en som har kraft til å forandre en annens liv på måter du aldri kunne ha tenkt deg muligheten av.

Nicholas Sparks 2. september 2017

del 1

Tru

Om morgenen den 9. september 1990 gikk Tru Walls ut av huset og kastet et blikk på en himmel som var flammefarget nær horisonten. Jorden var sprukken under føttene hans, og luften var tørr; det var mer enn to måneder siden det hadde regnet. Støv klynget seg til støvlene mens han gikk mot pickupen han hadde eid i mer enn tjue år. Akkurat som fottøyet var kjøredoningen også dekket av støv, både inn- og utvendig. Bortenfor et gjerde som var utstyrt med elektrisk ståltråd øverst, holdt en elefant på med å ruske i grener fra et tre som var falt over ende tidligere om morgenen. Tru enset den ikke. Dette var en del av barndommens landskap – forfedrene hans hadde utvandret fra England for mer enn et århundre siden – og det fikk ham ikke til å kveppe mer enn når en fisker fikk øye på en hai idet han trakk inn den daglige fangsten. Tru var mager, hadde mørkt hår og rynker i øyekrokene – streker som var gitt ham etter et liv tilbrakt i solen. I en alder av førtito år undret han iblant på om han hadde valgt å bo i bushen, eller om bushen hadde valgt ham.

Det var stille i leiren. De andre guidene – også Romy, som var hans beste venn – hadde tidligere samme morgen dratt til hovedlodgen, der de ville ta hånd om gjester fra hele verden som ønsket seg inn i bushen. Tru hadde arbeidet ved lodgen 19

i Hwange nasjonalpark de siste ti årene, og før den tid hadde tilværelsen vært mer som hos nomader, med bytte av lodger annethvert år etter hvert som han fikk stadig mer erfaring.

Som regel unngikk han lodgene som tillot jakt, noe bestefaren hans ikke ville ha forstått. Bestefaren hans – som av alle ble omtalt som Obersten, selv om han aldri hadde vært i det militære – hevdet at han hadde drept mer enn tre hundre løver og geparder i løpet av årene da han beskyttet buskapen på den digre familiegården nær Harare, der Tru vokste opp. Nå gjorde stefaren og halvbrødrene så godt de kunne for å oppnå det samme antallet. I tillegg til kvegdrift dyrket Trus familie diverse avlinger, og de høstet inn mer tobakk og tomater enn noen annen gård i landet. Dette gjaldt også kaffe. Oldefaren hadde arbeidet sammen med den legendariske Cecil Rhodes – gruvemagnaten og politikeren og symbolet på britisk imperialisme – og hadde samlet seg landområder, penger og makt i siste del av det nittende århundre, før Trus bestefar overtok.

Bestefaren hans, Obersten, arvet en blomstrende virksomhet etter faren. Etter annen verdenskrig ble denne virksomheten enda mer omfangsrik og betydningsfull, og gjorde familien Walls til en av de rikeste i landet. Obersten hadde aldri forstått Trus ønske om å slippe vekk fra det som den gangen var et godt forretningsimperium og et liv i luksus. Før han døde – Tru var tjueseks år den gangen – hadde han en gang besøkt et reservat der Tru hadde vært ansatt. Selv om han hadde overnattet på hovedlodgen og ikke i leiren der guidene holdt til, hadde synet av Trus boligforhold gitt den gamle mannen litt av et sjokk. Han hadde fått se et oppholdssted han mente kunne sammenlignes med et skur, uten isolering eller telefoner. En parafinlampe sørget for lys, og en liten generator drev et knøttlite kjøleskap. Det var temmelig langt fra det hjemmet 20

der Tru var vokst opp, men de spartanske omgivelsene var alt Tru trengte, særlig når kvelden falt på og et hav av stjerner åpenbarte seg. Saken var at denne leiren var hakket bedre enn de tidligere leirene hvor han hadde arbeidet; i to av disse hadde han sovet i et telt. Her var det i hvert fall springvann og en dusj, noe han betraktet som en luksus, selv om det var snakk om en fellesdusj.

Denne morgenen bar Tru med seg gitaren som lå i den bulkete kassen, en lunsjboks og termos, og en håndfull tegninger han hadde laget til sønnen, Andrew. Han hadde også med seg en ryggsekk med nødvendige klær, toalettsaker, tegneblokker, farge- og kullblyanter og passet. Selv om han skulle være borte en ukes tid, mente han at det var alt han kom til å trenge.

Pickupen sto parkert under et baobabtre. Noen av de andre guidene likte den tørre og grøtaktige frukten, og blandet den i grøten om morgenen. Tru hadde derimot aldri lært seg til å like den. Da han slengte ryggsekken inn på forsetet, sjekket han baksetet og forsikret seg om at det ikke lå noe der som kunne stjeles. Selv om han hadde tenkt å sette bilen ifra seg på familiegården, var det mer enn tre hundre gårdsarbeidere der, og alle tjente sørgelig lite. Godt verktøy hadde en tendens til å forsvinne ut i tomme luften, selv under familiens vaktsomme blikk.

Han gled inn bak rattet og tok på seg solbrillene. Før han satte nøkkelen i tenningen, sjekket han at ingenting var glemt.

Det var ikke stort han hadde pakket; i tillegg til ryggsekken og gitaren hadde han med seg fotografiet og brevet han hadde fått fra Amerika, pluss flybillettene. På hyllen bak ham lå det en ladet rifle i tilfelle bilen brøt sammen og han måtte ta beina fatt og vandre ut i terrenget, som fortsatt var et av de farligste steder i verden, særlig om natten, og selv for en som var så erfaren som han. I hanskerommet lå det et kompass og en 21

lommelykt. Han forsikret seg om at teltet befant seg under setet, også i tilfelle en nødssituasjon. Det var såpass lite at det kunne monteres på lasteplanet, og selv om det ikke kunne holde rovdyr unna, var det bedre enn å sove på bakken. Klappet og klart, tenkte han. Han var så klar til avreise som han kunne bli.

Det holdt allerede på å bli varmt, og inne i bilen var det enda varmere. Han fikk dra nytte av det «klimaanlegget» han hadde: to nedrullede vinduer og drøye tretti kilometer i timen. Det ville ikke hjelpe stort, men det var lenge siden han hadde vennet seg til heten. Han brettet opp ermene på den gyllenbrune skjorten. På seg hadde han de vanlige lerretsbuksene, som var blitt myke og behagelige i årenes løp. Gjestene som svirret omkring rundt svømmebassenget i hovedlodgen, var sikkert iført badetøy og sandaler, men den slags antrekk hadde aldri tiltalt ham. Støvlene og lerretsbuksene hadde en gang reddet livet hans da han sto overfor en sint, svart mamba; hadde han ikke hatt på seg det riktige antrekket, ville giften ha tatt livet av ham på mindre enn tretti minutter.

Han kastet et blikk på klokken. Den var litt over sju, og han hadde et par lange dager foran seg. Han startet motoren og rygget ut før han satte kursen for porten. Der hoppet han ut, åpnet porten og trillet bilen gjennom før han igjen lukket porten etter seg. Det siste de andre guidene ønsket seg, var å komme tilbake til leiren og oppdage at en flokk med løver hadde slått seg til der inne. Det hadde hendt før – ikke i denne spesifikke leiren, men på en annen der han hadde jobbet, i den sørøstlige delen av landet. Det hadde vært en kaotisk dag.

Ingen hadde vært helt sikre på hva de skulle gjøre, annet enn å ta den tiden som måtte til før løvene bestemte seg for hvor lenge de hadde tenkt å bli. Heldigvis hadde løvene forlatt leiren for å jakte senere på ettermiddagen, men siden den gangen 22

hadde Tru vært nøye med å sjekke portene, selv når han ikke kjørte. Noen av guidene var nye, og han ønsket ikke å ta noen sjanser.

Han skiftet gir og slo seg til ro, prøvde å gjøre kjøreturen så behagelig som mulig. De første seksten milene var på humpete og hullete grusveier, først inne på reservatet; senere snodde veien seg forbi flere små landsbyer. Det ville bli begynnende ettermiddag før han kom frem, men han var vant til å kjøre bil, og han tillot tankene å vandre mens han tok inn synet av den verdenen han kalte hjemme.

Solen gløttet frem gjennom pjuskete skyer som dro seg over tregrensen, og lyste på en blåråke med lilla bryst idet den fløy opp fra grenene til venstre. To vortesvin krysset veien foran ham og trasket forbi en bavianfamilie. Han hadde sett disse dyrene tusenvis av ganger, men undret seg fortsatt over hvordan de klarte å overleve, så omgitt som de var av rovdyr. Naturen hadde sin egen forsikringspolitikk, det visste han. Dyr som befant seg lavt i næringskjeden, fikk flere unger; sebraer gikk for eksempel drektige hele året, bare med unntak av ni eller ti dager. På den annen side ble det antatt at løvinner måtte pare seg mer enn tusen ganger for hver unge som nådde sin første fødselsdag. Dette var evolusjonsbalanse på sitt fineste, og selv om han daglig var vitne til det, slo det ham fortsatt som helt eksepsjonelt.

Safarigjester kunne ofte spørre ham om hva som var det mest spennende han hadde sett i arbeidet som guide. Han pleide da å fortelle hvordan det var å bli angrepet av et svart neshorn, eller hvordan han en gang hadde vært vitne til at en sjiraff gjorde ville byks før den til slutt fødte så eksplosivt og brått at voldsomheten i fødselen hadde overrasket ham. Han hadde sett en jaguarunge slepe med seg et vortesvin som var nesten dobbelt så stort som den selv, og halt det opp i et tre.

23