Et spørsmålstegn er et halvt hjerte

Page 1



Sofia Lundberg

Et spørsmålstegn er et halvt hjerte Oversatt av Kari Engen, MNO


Sofia Lundberg Originalens tittel: Ett frågetecken är ett halvt hjärta Oversatt av Kari Engen Copyright © Sofia Lundberg 2018 Published by agreement with Salomonsson Agency Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2019 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2020 ISBN 978-82-02-64729-2 1. utgave, 1. opplag 2020 Sats: Type-it AS, Trondheim 2019 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2020 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


«We are all in the gutter, But some of us are looking at the stars.» oscar wilde



NEW YORK, 2017 Det er skumring. Solen går ned bak de høye husene utenfor industrivinduene. Trassige stråler baner seg vei mellom fasadene; som spydspisser i gull holder de mørket tilbake. Det er kveld igjen. Elin har ikke spist middag hjemme på flere uker. Hun kommer ikke til å gjøre det i dag heller. Hun kaster et blikk mot huset et par kvartaler lenger borte, og ser de frodige plantene på takterrassen som er hennes egen, den røde parasollen og grillen som allerede er tent. En smal strime av røyk stiger opp mot himmelen. En person kommer til syne. Antagelig er det Sam eller Alice. Eller kanskje en eller annen som er innom på besøk. Hun ser bare en skikkelse bevege seg mellom plantene. Nå venter de sikkert på henne. Forgjeves. Bak Elin går folk fram og tilbake over studiogulvet. Et gråblått sceneteppe henger på et stativ av stål, mykt rundet mellom gulv og vegg. Midt i lokalet er det plassert en sjeselong kledd i gullbrokade. På den halvveis ligger en vakker kvinne med rader av perler rundt halsen. Hun er kledd i et bølgende, hvitt tyllskjørt som brer seg over gulvet, og overkroppen glinser av olje. Perlene skjuler de nakne brystene. Leppene er røde, og ansiktsfargen er jevnet ut til perfeksjon ved hjelp av lag med sminke. To assistenter stiller inn lyset. De hever og senker de store prosjektørene, klikker med kameraet, leser av lysmåleren, og begynner forfra igjen. Bak assistentene står et team av stylister og makeupartister. Konsentrert studerer de hver eneste detalj i bildene som er i ferd med å skapes. De er 7


kledd i svart. Alle er svartkledd. Alle bortsett fra Elin. Hun har på seg en rød kjole. Rød som blod, rød som livet. Rød som kveldssolen utenfor vinduet. Den vakre kvinnens irritasjon gir seg uttrykk i form av misfornøyde lyder, og Elin river seg løs fra tankene. «Hva er det som tar sånn tid? Jeg klarer snart ikke å holde denne stillingen lenger. Hallo! Kan vi sette i gang?» Kvinnen på sjeselongen sukker og vrir kroppen i en mer behagelig stilling. Halskjedet glir til siden og blotter brystvorten, som er blå og stiv. To stylister er raskt på plass og danderer perlene omhyggelig og tålmodig, slik at de skjuler den. Noen av perleradene festes med gjennomsiktig dobbeltsidig teip. Kvinnens hud nupper seg under berøringen. Igjen sukker hun høylytt og himler med øynene, som er den eneste delen av kroppen hun fritt kan bevege. En dresskledd mann kommer bort til Elin. Det er kvinnens agent. Han bøyer seg mot henne, smiler høflig og hvisker: «Det er best vi kommer i gang nå. Hun begynner å miste humøret, og da blir det ikke bra.» Elin rister lett på hodet, og igjen vender hun blikket mot husfasadene utenfor. Hun sukker. «Vi kan gi oss nå hvis hun vil. Vi har sikkert bilder så det holder. Det er bare et oppslag denne gangen. Ingen forside.» Agenten løfter på hendene og stirrer sint på henne. «Absolutt ikke. Vi tar dette også.» Elin snur seg bort fra utsikten til hjemmet sitt og går mot stativet og kameraet. Mobilen i lommen vibrerer. Hun vet hvem det er som skriver melding, men hun lar telefonen ligge. Vet at det bare kommer til å gi næring til den dårlige samvittigheten. Vet at de der hjemme er skuffet. Da Elin stiller seg bak kameraet, tennes tusen små stjerner i kvinnens øyne, ryggen retter seg, og hun lager trutmunn. Håret faller bakover idet hun vrir lett på hodet, og det rører seg litt i det lette draget fra viften. Hun er en stjerne, og det samme er Elin. Snart er det bare de to som eksisterer. De lar seg oppsluke av hverandre. Elin fotogra8


ferer og instruerer mens kvinnen ler og flørter med henne. Teamet bak applauderer. Kreativitetens rus strømmer gjennom Elins årer. Det har gått flere timer da Elin omsider tvinger seg selv til å forlate studioet og alle de nye bildene i PC-en som krever oppmerksomhet. Telefonen er full av tapte anrop og irriterte SMS-er. Fra Sam og fra Alice. Når kommer du? Hvor er du, mamma? Hun blar gjennom dem, men orker ikke å lese alle ordene. Hun lar drosjene passere i den travle New York-natten. Asfalten er fortsatt varm etter solens hete. Hun går langsomt og møter unge, vakre mennesker som ler høyt og oppspilt. Ser andre igjen som sitter på asfalten, skitne og sårbare. Til tross for den korte avstanden er det lenge siden hun har gått hjem til fots. Lenge siden hun har beveget seg utenfor treningssenterets, hjemmets eller studioets vegger. Hellene på fortauet er ujevne under hælene. Hun tar seg god tid og noterer seg alle detaljer på veien. Hennes egen gate, Orchard Street, er tom for både folk og biler. Den er røff og sliten, slik gatene på Lower East er. Hun liker det – kontrasten mellom ute og inne, mellom patina og luksus. Hun går inn av døren, fortsetter ubemerket forbi den slumrende portvakten og trykker på heisknappen. Men da dørene åpner seg, nøler hun og snur seg igjen. Hun vil ut, bli ute i den pulserende natten. De andre har sikkert sovnet uansett. Hun låser opp postkassa og tar med seg det som er av brev, før hun fortsetter til restauranten, som ligger bare noen hus lenger borte, stamstedet hun går på når hun jobber sent. Hun bestiller et glass bordeaux fra 1982. Servitøren rister på hodet. «Vi har 1982, men ikke på glass, og bare et par flasker. Det er eksklusiv vin. Det var et godt år.» Elin flakker med blikket. «Det kommer an på hvordan man ser det. Men jeg betaler gjerne for en flaske. Det er jeg verdt. 1982 skal det være.» 9


«Ok, når du er verdt det.» Han himler med øynene. «Vi stenger forresten snart.» Elin nikker. «Ingen fare. Jeg drikker fort.» Hun fingrer med brevene, og legger konvolutter uåpnet til side, helt til hun finner en som fanger interessen hennes. Den er poststemplet i Visby, og frimerket er svensk. Navnet hennes er skrevet med sirlig skrift – store bokstaver i blått blekk. Hun åpner konvolutten, og bretter ut arket som ligger inni. Det er et slags stjernekart med navnet hennes på. Hun holder pusten og leser ordene som står øverst. En stjerne er i dag blitt døpt Elin.

Hun leser setningen om og om igjen på det uvante språket. En lang rad med koordinater viser hvor på himmelhvelvet stjernen befinner seg. Noen har kjøpt en stjerne til henne. En helt egen stjerne som nå bærer navnet hennes. Det må være fra … kan det virkelig være … han som har sendt det? Hun stagger tankene, og vil ikke engang uttale navnet inni seg. Men hun ser ansiktet hans tydelig for seg. Smilet også. Hjertet dunker i brystet. Hun skyver kartet fra seg. Stirrer på det. Så reiser hun seg fra bordet og skynder seg ut på gaten. Hun ser opp mot himmelen, men den er bare en mørkeblå, konturløs masse over hustakene. Det blir aldri ordentlig mørkt i New York, aldri så mørkt at stjernenes yrende mylder er synlig. Manhattans høyhus når nesten opp til himmelen, men nede på gateplan føles den bare uendelig langt borte. Hun går inn igjen. Servitøren står og venter ved bordet med vinflasken klar. Han skjenker en skvett i glasset hennes, og hun drikker vinen, men uten å kjenne etter hvordan den smaker. Utålmodig vifter hun med hånden for å få ham til å fylle opp glasset, og tar to store slurker til. Så griper hun stjernekartet igjen, og vrir og vender på det glansede papiret. Nederst i det ene hjørnet, mot den mørke bakgrunnen, står det skrevet noe med gullfarget tusj: 10


Jeg så bildet av deg i et blad. Du ser ut som før. Long time, no see. La meg høre fra deg! F

Under er det en adresse. Elin kjenner magen knyte seg som i krampe da hun leser avsenderbyen. Hun klarer ikke å slutte å stirre, og øynene fylles med tårer. Med pekefingeren følger hun konturene av bokstaven F og mumler navnet hans: Fredrik. Munnen er tørr. Hun strekker seg etter vinglasset og tømmer det. Så roper hun høyt på servitøren: «Hallo! Kan jeg få et stort glass melk? Jeg ble plutselig så tørst.»