Et lovet land by Cappelen Damm AS

BARACK OBAMA

ET LOVET LAND Oversatt av Gunnar Nyquist og Eivind Lilleskjæret

Barack Obama Originalens tittel: A Promised Land Oversatt av Eivind Lilleskjæret og Gunnar Nyquist © Opprinnelig utgave Barack Obama 2020. Published in agreement with Lennart Sane Agency Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2020 ISBN 978-82-02-66272-1 1. utgave, 1. opplag 2020 Omslagsdesign: Chris Brand Omslagsfoto front: Pari Dukovic Omslagsfoto bakside: Dan Winters Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, 2020, Latvia Satt i 10,2/13 pkt. Sabon og trykt på 80 g Holmen Book Cream 1,6 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Michelle – min store kjærlighet og livspartner og Malia og Sasha – i glansen fra dere blir alt lysere

Å, fly, gi aldri opp, fly, gi aldri opp, fly, gi aldri opp, kom til det store teltmøtet i det lovede land. – fra en afrikansk-amerikansk spiritual

Ikke avskriv våre krefter. Vi har tatt sats mot det uendelige. – robert frost, «kitty hawk»

INNHOLD

PROLOG

DEL EN | VEDDEMÅLET

DEL TO | YES WE CAN

103

DEL TRE | RENEGADE

237

DEL FIRE | DEN GODE KAMPEN

375

DEL FEM | VERDEN SOM DEN ER

479

DEL SEKS | I TØNNA

577

DEL SJU | PÅ STRAM LINE

691

TAKK

779

BILDEKREDITERING

783

NAVNEREGISTER

793

PROLOG

rett etter at jeg gikk av som president – etter at Michelle og jeg hadde gått om bord på «Air Force One» for siste gang og flydd vestover på en etterlengtet ferie. Stemningen på flyet var vemodig. Vi var begge utmattet, både fysisk og følelsesmessig, ikke bare av slitet de siste åtte årene, men av det uventede resultatet av et valg der en som utgjorde den diametrale motsetningen av alt jeg sto for, var blitt valgt som min etterfølger. Likevel, etter å ha stått vår etappe av løpet ut, kunne vi lene oss tilbake i visshet om at vi hadde gjort vårt beste – og at til tross for mine tilkortkommenheter som president og målene jeg hadde satt meg, men ikke nådd, var landet bedre stilt enn det var da jeg begynte. I en måned sov Michelle og jeg til langt på dag, spiste middag i ro og mak, gikk lange turer, svømte i havet, gjorde opp status, fant tilbake til hverandre som venner og kjærester, og la planer for en mindre begivenhetsrik, men forhåpentligvis ikke mindre tilfredsstillende annen akt. Og da jeg var klar til å gjenoppta arbeidet og satte meg ned med penn og notatblokk (jeg liker fortsatt å skrive for hånd, for datamaskinen får selv den mest uferdige kladd til å virke polert, og gir halvtygde tanker et skinn av ryddighet), hadde jeg konturene av boken klart for meg. Først og fremst håpet jeg å gi en ærlig skildring av tiden i Det hvite hus – ikke bare en historisk dokumentasjon av vesentlige hendelser som inntraff på min vakt og viktige personer jeg hadde med å gjøre, men også en beskrivelse av noen av de politiske, økonomiske og kulturelle strømningene som avgjorde hvilke utfordringer min administrasjon ble stilt overfor, og hvilke valg teamet mitt og jeg tok for å løse dem. Der det var mulig, ville jeg gi leserne en følelse av hvordan det EG BEGYNTE Å SKRIVE DENNE BOKEN

PROLOG

er å være president i USA: trekke gardinen litt til side og minne folk om at til tross for makten og prestisjen er det faktisk bare en jobb, og den føderale regjeringen er et menneskelig foretakende som alt annet, og de som jobber i Det hvite hus, opplever gleder, skuffelser, gnisninger med kollegaer, nederlag og små triumfer akkurat som andre menn og kvinner over hele landet. Og til slutt hadde jeg lyst til å fortelle en mer personlig historie som kanskje kunne inspirere unge mennesker som vurderer en karriere i det offentlige eller i politikken; hvordan min løpebane egentlig begynte med en søken etter tilhørighet, en måte å forklare de ulike trådene i den kaotiske bakgrunnen min på, og at det bare var ved å bli en del av noe større enn meg selv at jeg til slutt klarte å finne et fellesskap og et mål i livet. Jeg tenkte jeg kunne få til det på rundt 500 sider. Jeg regnet med å bli ferdig i løpet av et år. Det er rimelig å si at skriveprosessen ikke gikk helt etter planen. Til tross for mine gode hensikter vokste boken i lengde og omfang – og det er grunnen til at jeg til slutt bestemte meg for å dele den i to bind. Jeg er smertelig klar over at en mer begavet forfatter kunne ha klart å fortelle den samme historien i en mer kortfattet form (hjemmekontoret mitt i Det hvite hus lå tross alt vegg i vegg med Lincoln-soverommet, der et signert eksemplar av den 272 ord lange Gettysburg-talen ligger i glassmonter). Men hver gang jeg satte meg ned for å skrive – enten det nå var om den tidlige fasen av valgkampen eller hvordan administrasjonen håndterte finanskrisen, eller forhandlingene med Russland om atomkontroll eller kreftene som førte fram mot Den arabiske våren – oppdaget jeg at hjernen motsatte seg en enkel, lineær gjenfortelling. Ofte følte jeg meg forpliktet til å skildre sammenhengen jeg og andre hadde tatt beslutningene i, og jeg ville ikke henvise denne bakgrunnsinformasjonen til fotnoter eller sluttnoter (jeg hater fotnoter og sluttnoter). Jeg oppdaget at jeg ikke alltid klarte å forklare beslutningene kun ved å ramse opp økonomiske data eller gjenfortelle innholdet i en grundig briefing i Det ovale kontor, for kanskje var de blitt formet av en samtale jeg hadde hatt med noen på et valgkampmøte, av et besøk på et militærsykehus eller av noe min mor hadde lært meg for mange år siden. Gang på gang vartet hukommelsen opp med tilsynelatende ubetydelige detaljer (da jeg prøvde å finne et sted å ta en ubemerket kveldsrøyk, en vits noen fortalte mens vi spilte kort på «Air Force One») som

PROLOG

ga et bilde av hvordan jeg opplevde de åtte årene i Det hvite hus, på en måte offentlige dokumenter aldri kunne. I tillegg til kampen det har vært å få ordene ned på papiret, har det i løpet av de tre og et halvt årene etter den siste turen med «Air Force One» skjedd ting jeg ikke helt hadde forutsett. I skrivende stund er vårt land rammet av en global pandemi som har tatt flere enn 178 000 amerikanske liv, og skapt en økonomisk krise som har rystet næringslivet og kastet millioner av mennesker ut i arbeidsløshet. Over hele landet har mennesker fra alle samfunnslag strømmet ut i gatene for å demonstrere mot at ubevæpnede svarte menn og kvinner blir drept av politiet. Kanskje mest foruroligende av alt er det at vårt demokrati ser ut til å vakle på kanten av krise – en krise som bunner i en fundamental kamp mellom to motstridende syn på hva Amerika er, og hva det bør være; en krise som har ført til splittelse, sinne og mistenksomhet i opinionen, og har åpnet for kontinuerlige brudd på institusjonelle normer, rettssikkerhet og respekt for grunnleggende sannheter som både republikanere og demokrater en gang tok for gitt. Denne kampen er naturligvis ikke ny. På mange måter har den definert Amerika slik vi kjenner det. Den er nedfelt i stiftelsesdokumenter som kunne erklære at alle mennesker er like, og likevel telle en slave som tre femtedeler av en mann. Den kommer til uttrykk i våre tidligste rettskjennelser, som når formannen for høyesterett sier rett ut til en stamme av amerikanske urinnvånere at deres rettigheter til å overdra eiendom ikke kan håndheves, ettersom det ikke ligger under kompetansen til erobrerens domstol å anerkjenne den erobredes rettmessige krav. Det er en kamp som er blitt ført på slagmarken ved Gettysburg og Appomattox, men også i salene i Kongressen, på en bro i Selma, på Californias vinmarker og i New Yorks gater. En kamp utkjempet av soldater, men enda oftere av fagforeningsfolk, forkjempere for kvinnelig stemmerett, togkonduktører, studentledere, bølger av immigranter og LHBTQ-aktivister, ikke væpnet med annet enn plakater, løpesedler eller solid fottøy. Til grunn for denne langvarige kampen ligger et enkelt spørsmål: Er vi beredt til å løfte virkelighetens Amerika opp til dets idealer? Hvis ja, mener vi virkelig at våre ideer om selvbestemmelse og individuell frihet, like muligheter og likhet for loven, gjelder for alle? Eller ønsker vi i stedet, i praksis om ikke i lovens bokstav, å reservere de godene for noen utvalgte få?

PROLOG

Jeg innser at det finnes dem som mener det er på tide å forkaste myten – at en granskning av landets historie, eller bare et raskt blikk på dagens avisoverskrifter, viser at denne nasjonens idealer alltid har stilt i andre rekke bak erobring og underkastelse, et rasebasert kastesystem og rovkapitalisme, og at å late som noe annet er å gjøre seg medskyldig i et spill som har vært manipulert fra starten av. Og jeg skal medgi at det har vært tider mens jeg skrev denne boken, mens jeg reflekterte over tiden min som president og alt som har hendt siden, da jeg har vært tvunget til å spørre meg selv om jeg var for tilbakeholden med å si sannheten slik jeg så den, for forsiktig enten i ord eller handling, overbevist som jeg var om at jeg hadde en bedre sjanse til å lede oss i retning av det Amerika vi er blitt lovet, hvis jeg bare appellerte til det Lincoln kalte «englene» i oss. Jeg vet ikke. Det jeg kan si sikkert, er at jeg ennå ikke er rede til å gi opp muligheten av Amerika – ikke bare av hensyn til fremtidige generasjoner, men til hele menneskeheten. For jeg er overbevist om at pandemien vi står oppe i nå, både er en manifestasjon av og lite annet enn en pause i den ubønnhørlige marsjen mot en sammenvevet verden, en der folkeslag og kulturer ikke kan unngå å støte sammen. Her – i denne verdenen av globale forsyningskjeder, øyeblikkelige kapitaloverføringer, sosiale medier, transnasjonale terroristnettverk, klimaendringer, massemigrasjon og stadig økende kompleksitet – vil vi lære å leve sammen, samarbeide med hverandre og anerkjenne andres verdighet, eller gå under. Og derfor er verdens øyne rettet mot Amerika – den eneste stormakten i historien som består av mennesker fra alle verdenshjørner og omfatter alle raser, religioner og kulturelle praksiser – for å se om vårt demokratiske eksperiment kan fungere. For å se om vi klarer det ingen annen nasjon har klart. For å se om vi faktisk lever opp til våre idealer. Ingenting er avgjort. Innen dette første bindet er utgitt, har det blitt avholdt et valg i USA, og selv om jeg mener uendelig mye står på spill, vet jeg også at ett enkelt valg ikke kommer til å avgjøre saken. Hvis jeg fremdeles håper, er det fordi jeg har lært å sette min lit til medborgerne mine, spesielt neste generasjon, som later til å ha en naturgitt overbevisning om alle menneskers likeverd, og som insisterer på å sette ut i livet de prinsippene som foreldrene og lærerne deres sa var sanne, men kanskje aldri helt trodde på selv. Denne boken er til disse unge men-

PROLOG

neskene, mer enn noen andre – en invitasjon til nok en gang å gjenskape verden og virkeliggjøre, gjennom hardt arbeid, besluttsomhet og en stor dose fantasi, et Amerika som endelig oppfyller alt det beste i oss. August 2020

DEL EN

VEDDEMÅLET

KAP I TTE L 1

og salene og de velkjente landemerkene som utgjør Det hvite hus og anlegget rundt, var det søylegangen i Vestfløyen jeg var mest glad i. I åtte år rammet den passasjen inn dagen min, ett minutts pendling i friluft fra hjemmet til kontoret og tilbake igjen. Det var der jeg hver morgen fikk den første følingen med kald vintervind eller pulserende sommervarme, der jeg samlet tankene og gikk gjennom møtene som sto på timeplanen, forberedte meg på å argumentere mot skeptiske kongressmedlemmer eller bekymrede velgere, stålsatte meg for en beslutning eller en vedvarende krise. I Det hvite hus’ første år lå stabskontorene og presidentfamiliens residens under samme tak, og søylegangen var ikke stort mer enn en gangvei bort til stallen. Men da Teddy Roosevelt tok over som president, avgjorde han at en og samme bygning ikke kunne romme en moderne stab, seks ustyrlige barn og hans egen sinnsro. Han beordret bygging av det som skulle bli Vestfløyen og Det ovale kontor, og med årene og under påfølgende presidenter fikk søylegangen etter hvert i sin nåværende form: en innramming av Rosehagen i nord og i vest – den tykke muren på nordsiden, stum og naken bortsett fra høye, buede vinduer, og de majestetiske hvite søylene på vestsiden, som en æresvakt for å sikre trygg ferdsel. Stort sett går jeg i rolig tempo – en hawaiisk gange, pleier Michelle å si, iblant med et snev av utålmodighet. Men ganglaget var et annet gjennom søylegangen, i bevissthet om historien som var blitt skrevet der og dem som hadde gått foran meg. Skrittlengden økte og jeg gikk litt raskere, lyden av fottrinnene mine på steinhellene ble besvart av Secret Service-folkene som fulgte noen få meter bak. Da jeg nådde ramV ALLE VÆRELSENE

ET LOVET LAND

pen i enden av søylegangen (en arv etter Franklin D. Roosevelt og rullestolen hans – jeg ser ham for meg, smilende, med fremskutt hake og sigarettmunnstykket i et fast grep mellom tennene mens han strever med å komme seg opp hellingen), vinket jeg til den uniformerte vakten like innenfor glassdøren. Noen ganger måtte vakten holde tilbake en overrasket gruppe på omvisning. Hadde jeg tid, kunne jeg håndhilse på dem og spørre hvor de kom fra. Men som regel bare gikk jeg til venstre langs ytterveggen på Regjeringsrommet og smatt inn sidedøren ved Det ovale kontor, der jeg hilste på min personlige stab, grep dagsplanen og en kopp varm te, og tok fatt på arbeidsdagen. Flere ganger i uken gikk jeg ut i søylegangen og støtte på gartnerne, ansatte i National Park Service som arbeidet i Rosehagen. De var for det meste eldre menn, kledd i kakigrønne uniformer, noen ganger med bredbremmede hatter som beskyttelse mot solen eller en tykk frakk mot kulden. Hvis jeg ikke hadde dårlig tid, kunne jeg stoppe og rose de nye beplantningene eller spørre om skadene etter nattens uvær, og de fortalte om arbeidet med en stillfaren stolthet. De var menn av få ord – selv seg imellom nøyde de seg med gester og nikk, hver og en konsentrert om sin oppgave, men de beveget seg alle med synkron eleganse. Ed Thomas var en av de eldste. Han var en høy, senete svart mann med innhule kinn, og hadde arbeidet i Det hvite hus i 40 år. Første gang jeg møtte ham, stakk han hånden i baklommen etter en fille for å fjerne jord og skitt før han tok meg i hånden. Hånden hans hadde tydelige blodårer og var knortete som en trerot, og den slukte min. Jeg spurte hvor lenge han hadde tenkt å bli i jobben før han gikk av med pensjon. «Jeg vet ikke, Mr. President,» sa han. «Jeg liker å jobbe. Begynner å slite litt på leddene. Men jeg satser på å bli her like lenge som deg. Sørge for at hagen ser bra ut.» Å, så bra den parken så ut! De skyggefulle magnoliatrærne i hvert hjørne, de tette og dypgrønne hekkene, villepletrærne helt riktig beskåret. Og blomstene, som ble dyrket i veksthus noen få kilometer unna, bød på en konstant eksplosjon av farger – røde og gule og rosa og lilla. Om våren sto tulipanene tett med hodene på skakke mot solen. Om sommeren lavendelfargede heliotroper og geranier og liljer, om høsten krysantemum og tusenfryd og markblomster. Og alltid en del roser, for det meste røde, men noen ganger gule og hvite, i overdådig blomst.

VEDDEMÅLET

Hver gang jeg gikk gjennom søylegangen eller så ut av vinduet i Det ovale kontor, så jeg håndlaget til kvinnene og mennene som arbeidet utenfor. De minnet meg om det lille Norman Rockwell-maleriet jeg hadde på veggen, ved siden av George Washington-portrettet og over bysten av Martin Luther King: fem bitte små skikkelser i varierende hudfarge, arbeidsfolk i dongeri eller kjeledress, heist opp med tau mot en skarp blå himmel for å pusse lykten til Frihetsgudinnen. Mennene på bildet, gartnerne i hagen – de var voktere, tenkte jeg, tause prester i en god og høytidelig orden. Og jeg sa til meg selv at jeg måtte jobbe like hardt og være like omhyggelig i det jeg gjorde, som de var. Med tiden ble turene gjennom søylegangen ledsaget av minner. Det var naturligvis de store offentlige arrangementene – kunngjøringer foran en skog av kameraer, pressekonferanser med utenlandske ledere. Men det var også øyeblikkene få andre var vitne til – Malia og Sasha som kom løpende om kapp på en overraskende ettermiddagsvisitt, eller hundene våre, Bo og Sunny, som bykset rundt i snøen og sank så dypt nedi at de ble hvite i skjegget. Kaste ball en klar høstdag, eller trøste en nær medarbeider i en tøff tid. Slike bilder dukket ofte opp og brøt inn i tankerekken jeg var opptatt med. De minnet meg om at tiden går og fylte meg noen ganger med lengsel – en trang til å skru klokken tilbake og begynne på nytt. Det var ikke mulig under morgenturen, for da pekte tidens pil bare forover, dagens plikter kalte, jeg måtte rette blikket mot ting som skulle komme. Kvelden var annerledes. På aftenturen tilbake til residensen med dokumentmappen full av papirer, prøvde jeg å saktne farten og noen ganger stoppe helt opp. Jeg åndet inn luft krydret med lukt av jord og gress og pollen, og lyttet til vinden eller regndråpenes tromming. Noen ganger stirret jeg på lyset mot søylene og Det hvite hus’ majestetiske profil med flagget høyt hevet på taket, godt opplyst, eller jeg så bort mot Washington-monumentet som spiddet den mørke himmelen i det fjerne, og iblant fikk jeg øye på månen og stjernene ovenfor, eller lysglimtene fra et fly. I slike øyeblikk kunne jeg undres over den merkverdige veien og ideen som hadde ført meg hit.

ET LOVET LAND

JEG KOMMER IKKE fra en politisk familie. Besteforeldrene mine på mors-

siden var fra Midtvesten og stort sett av skotsk-irsk avstamning. De ville ha vært ansett for å være liberale, særlig etter den lokale målestokken i Kansas-byene de ble født i under depresjonen i 1930-årene, og de fulgte flittig med på nyhetene. «Det handler om å være en velinformert borger,» sa bestemor, som vi kalte Toot (forkortelse for Tutu, eller bestemor på hawaiisk), mens hun kikket over kanten på morgenavisen Honolulu Advertiser. Hun og bestefar hadde ingen faste ideologiske eller partipolitiske tilbøyeligheter å snakke om, bortsett fra det de regnet som sunn fornuft. De var opptatt av arbeidet – bestemor var depotansvarlig i en av de lokale bankene, bestefar solgte livsforsikring – og av å betale regningene sine, samt av de små adspredelsene livet hadde å by på. Dessuten bodde de på Oahu, der ingenting lot til å haste så veldig. Etter å ha holdt til på så ulike steder som Oklahoma, Texas og staten Washington, hadde de til slutt flyttet til Hawaii i 1960, året etter at øyene fikk status som delstat. Nå skilte et stort hav dem fra opptøyer og demonstrasjoner og slike ting. Den eneste politiske samtalen jeg kan huske at besteforeldrene mine hadde mens jeg vokste opp, handlet om en strandbar: Ordføreren i Honolulu hadde revet bestefars yndlingsvannhull, for å oppgradere strandsonen helt i enden av Waikiki. Bestefar tilga ham aldri. Min mor, Ann Dunham, var annerledes. Hun var enebarn og hadde sterke meninger, gjorde opprør mot konvensjonene på high school, leste beatpoetene og franske eksistensialister, dro på heisatur til San Francisco med en venn og var borte i flere dager uten å si det til noen. Da jeg var barn, fortalte hun meg om borgerrettsdemonstrasjoner og om hvorfor Vietnam-krigen var en skakkjørt katastrofe, om kvinnebevegelsen (ja til likelønn, ikke så ivrige etter å barbere leggene) og om krigen mot fattigdom. Da vi flyttet til Indonesia for å bo hos stefaren min, sørget hun for å forklare hvor ille det var med offentlig korrupsjon («Det er rent tyveri, Barry»), selv om alle lot til å drive med det. Senere, den sommeren jeg fylte tolv og vi var på en måned lang bilferie i USA, insisterte hun på at vi måtte se Watergate-høringen hver kveld, og hun kommenterte den løpende («Hva kan du vente deg av en mccarthyist?»). Men det var ikke bare de store nyhetssakene hun var opptatt av. En

VEDDEMÅLET

gang da hun fikk vite at jeg og noen andre hadde ertet en medelev på skolen, satte hun seg foran meg med leppene sammensnurpet i skuffelse. «Du vet det, Barry,» sa hun (det var kallenavnet hun og besteforeldrene mine brukte da jeg var liten, ofte forkortet til «Bar», uttalt «Bear»), «at det finnes folk i verden som bare tenker på seg selv. De bryr seg ikke om hva som skjer med andre mennesker, så lenge de får det som de vil. De ydmyker andre for å føle seg viktige. Så finnes det noen som gjør det motsatte, som er i stand til å forestille seg hva andre føler og passer på at de ikke gjør noe som sårer andre.» «Så,» sa hun og så meg rakt inn i øynene. «Hvilken type vil du være?» Jeg følte meg ussel og gikk lenge og grublet på det hun hadde sagt. Akkurat som hun hadde ønsket. For min mor var tilværelsen full av anledninger til moralsk oppseding. Men jeg opplevde aldri at hun engasjerte seg i en politisk sak. I likhet med besteforeldrene mine var hun skeptisk til ideologiske plattformer, doktriner og absolutter, og foretrakk å utpensle verdiene sine på mindre lerreter. «Verden er komplisert, Bar. Det er derfor den er interessant.» Hun var forferdet over krigen i Sørøst-Asia, men tilbrakte likevel det meste av livet der, lærte seg språk og kultur, etablerte mikrokreditt-prosjekter for de fattige lenge før mikrokreditt ble trendy i internasjonal bistandssammenheng. Hun avskydde rasisme og giftet seg ut av sin rase ikke bare én, men to ganger, og hun overøste sine to brune barn med en tilsynelatende uuttømmelig kjærlighet. Hun var opprørt over begrensningene samfunnet hadde lagt på kvinner, og skilte seg fra begge mennene da de viste seg å være hovmodige eller skuffende, og hun skapte seg sin egen karriere, oppdro barna etter sin egen målestokk på anstendighet og gjorde ellers stort sett det som passet henne. I min mors verden var det personlige faktisk politisk – selv om hun ikke ville ha brukt det som slagord. Dermed ikke sagt at hun manglet ambisjoner på sønnens vegne. Til tross for trang økonomi sendte hun og besteforeldrene mine meg til Punahou, den beste studieforberedende privatskolen på Hawaii. Det var utenkelig at jeg ikke skulle studere. Men ingen i familien ville trodd at jeg en dag skulle inneha et offentlig embete. Hadde du spurt

ET LOVET LAND

min mor, ville hun kanskje sett for seg at jeg ville ende opp som leder for en filantropisk institusjon som Ford Foundation. Besteforeldrene mine ville blitt begeistret hvis jeg hadde blitt dommer, eller en kjent forsvarsadvokat, som Perry Mason. «Han kan vel like gjerne bruke det gode snakketøyet til noe fornuftig,» kunne bestefar si. Siden jeg ikke kjente faren min, hadde han lite å bidra med. Jeg fikk en uklar forståelse av at han hadde vært offentlig ansatt i Kenya en periode, og da jeg var ti, kom han fra Kenya og bodde en måned hos oss i Honolulu. Det var første og eneste gang jeg så ham. Senere hørte jeg fra ham bare gjennom sporadiske brev skrevet på tynt, blått luftpostpapir som var ferdig til å brettes og adresseres uten konvolutt. «Din mor sier at du kanskje skal studere arkitektur,» sto det i et av brevene. «Jeg tenker at det er et veldig anvendelig fag, et som kan praktiseres overalt i verden.» Det var ikke til særlig hjelp. Når det gjaldt omgivelsene utenom familien – vel, det de så av meg i mesteparten av tenårene, var ikke et lederemne, men snarere en likegyldig elev, en ivrig basketballspiller med beskjedent talent og en entusiastisk festløve. Ingen tillitsverv på skolen for meg, ingen speiderleder eller praktikant på kontoret til hjemstedets kongressrepresentant. På high school snakket vennene mine og jeg stort sett ikke om annet enn sport, jenter, musikk og tilgang til rusmidler. Tre av gutta fra den gang – Bobby Titcomb, Greg Orme og Mike Ramos – er fremdeles noen av mine nærmeste venner. Fortsatt kan vi le i timevis av historiene fra vår bortkastede ungdomstid. Senere skulle de kaste seg inn i valgkamper for meg med en lojalitet som jeg alltid vil være takknemlig for, og de ble like dyktige til å forsvare politikken min som hvem som helst på MSNBC. Men det var også tider mens jeg var president – for eksempel etter å ha sett meg tale til en stor forsamling, eller bli hilst med stram givakt av unge soldater under omvisning på en militærbase – da ansiktene deres avslørte en viss forbløffelse mens de prøvde å fatte at den grånende mannen i dress og slips var samme person som den retningsløse guttemannen de hadde kjent en gang. Den fyren? må de ha sagt til seg selv. Hvordan i all verden kom han dit?