Page 1


Et

KOR av

MINORITETER


Chigozie Obioma

Et

KOR av

MINORITETER Oversatt av Tone Formo, MNO

FONT FORLAG


Til J.K. Vi har ikke glemt


Hvis byttet ikke gir sin versjon av fortellingen, vil det alltid være rovdyret som er helten i jakthistorien. igbo-ordtak Generelt kan vi forestille oss at et menneskes chi er dets andre identitet i åndenes rike – den er menneskets åndelige vesen som utfyller dets jordiske, menneskelige vesen, for ingenting kan stå alene; en annen ting må alltid stå ved siden av. chinua achebe: «chi in igbo cosmology» Uwa mu asaa, uwa mu asato! Dette er den primære faktoren når man skal bestemme en nyfødts sanne identitet. Skjønt menneskene eksisterer på jorden i materiell form, rommer de en chi og en onyeuwa fordi det er en universell lov som krever at der én ting står, må en annen ting stå ved siden av; dermed fremtvinges alle tings dualitet. Dette er også grunnprinsippet som igboenes oppfatning av reinkarnasjon hviler på. Har du noen gang lurt på hvorfor et nyfødt barn kan se et bestemt menneske for første gang og fra samme stund uten grunn utvikle et hat til det mennesket? … Det skjer ofte fordi barnet kan ha gjenkjent vedkommende som en fiende i en tidligere tilværelse, og kan hende har dette barnet kommet tilbake til verden i sjette, sjuende eller til og med åttende syklus av reinkarnasjon for å gjøre opp en gammel tvist! Noen ganger kan også en ting eller en begivenhet gjenfødes i løpet av en levealder. Det er slik det har seg at en mann som en gang har eid noe, men mistet det, mange år senere kan komme i besittelse av noe lignende. dibia njokwuji av nkpa, lydopptak


Grafisk fremstilling av igboenes kosmologi

Eluigwe (Himmelsk sted)

Bechukwu

(Chukwus domene)

Alandiichie

(forfedrenes domene)

Alderdom

Voksen

Død

Universet og Reinkarnasjonsprosessen

Pubertet

Uwa (Jorden)

1.–2. begravelse

Ichie (forfar)

Barndom Benmuo (Åndeverdenen)

Onyeuwa (Avatar / gjenfødt ånd)

Benmuo

1. reinkarnasjon

Domenet til: Ajoonmuo (onde ånder) Akaliogoli (de fordømtes ånder) Gjenferd og andre omstreifende ånder Grottene til skytsåndene*

Uwa

Domenet til: Mennesker, dyr, planter, skoger, land, osv. Elementene (lys, himmel, vann, osv.) Grottene til skytsåndene* *Eksisterer i begge riker

Omumu (fødsel)

2. til 8. reinkarnasjon


Menneskets sammensetning i igboenes kosmologi

Første lag

Domenet til Arummadu (kroppen)

Domenet til Chi (skytsånd) Andre lag Domenet til Onyeuwa (Avatar / gjenfødt ånd) Tredje lag

Sinnet


EN


Første besvergelse OBASIDINELU – Jeg står foran deg her i den praktfulle domsalen i Bechukwu i Eluigwe, det evige, strålende lysets land, hvor fløytens uopphørlige sang spiller serenader til luften – Lik andre skytsånder har jeg reist til uwa i mange sykluser av reinkarnasjon og bebodd en nyskapt kropp hver gang – Jeg har kommet ilende, jeg har svevd uhindret som et spyd gjennom universets uendelige rom fordi budskapet mitt haster, det gjelder liv eller død – Jeg står her vitende om at en chi skal vitne for deg hvis dens vert er død og dens verts sjel har steget opp i Benmuo, terskelrommet som er fullt av ånder og legemsløse vesener av alle farger og størrelser. Det er bare da du ber skytsånder komme til din bolig, denne storslagne himmelske domsal, for å be deg gi våre verter trygt leide inn i Alandiichie, forfedrenes domene – Vi går i forbønn på denne måten fordi vi vet at et menneskes sjel kan vende tilbake til jorden i form av en onyeuwa, for å bli gjenfødt, bare hvis dets sjel er tatt imot i forfedrenes domene – Chukwu, altets skaper, jeg vedgår at jeg har gjort noe utenom det vanlige ved å komme hit nå for å vitne mens min vert fremdeles lever – Men jeg er her fordi de gamle fedrene sier at vi bare skal bringe med til skogen det bladet som er skarpt nok til å kappe ved med. Hvis en situasjon fortjener ualminnelige tiltak, da må man gi den det – De sier at støvet hviler på jorden og stjernene hviler i himmelen. De blander seg ikke – 11


De sier at en skygge kan danne seg fra en mann, men en mann dør ikke fordi en skygge har sprunget ut fra ham – Jeg kommer for å gripe inn på vegne av min vert fordi det han har gjort, er slikt som Ala, jordens vokter, må søke gjengjeldelse for – For Ala forbyr at et menneske skulle skade en svanger kvinne, enten det er menneske eller udyr – For jorden tilhører henne, menneskehetens store mor, den største av alle skapninger, av rang bare etter deg, du hvis kjønn ingen mann eller ånd kjenner – Jeg er kommet fordi jeg frykter at hun vil løfte hånden mot min vert, som i denne livssyklusen er kjent som Chinonso Solomon Olisa – Det er derfor jeg har ilt hit for å vitne om alt jeg har sett, og for å overtale deg og den store gudinnen om at hvis det er sant det jeg frykter har hendt, så la det være forstått at han har begått denne store forbrytelsen ved en feiltagelse, uten å vite det – Selv om jeg skal berette det meste med mine egne ord, vil de være sanne fordi jeg og han er ett. Hans stemme er min stemme. Å snakke om hans ord som om han var forskjellig fra meg, vil være å gjengi mine egne ord som om de ble uttalt av en annen – Du er universets skaper, herre over de fire dagene – Eke, Orie, Afor og Nkwo – som danner igboenes uke – De gamle fedrene ga deg navn og ærestitler som er for mangfoldige til å telles: Chukwu, Egbunu, Oseburuwa, Ezeuwa, Ebubedike, Gaganaogwu, Agujiegbe, Obasidinelu, Agbatta-Alumalu, Ijango-ijango, Okaaome, Akwaakwuru, og mange flere – Jeg står her fremfor deg, djerv som en konges tunge, for å legge frem min verts sak, i visshet om at du vil høre min stemme –


1

Kvinnen på broen

Chukwu, hvis man er en skytsånd som for første gang er sendt for å bo i en vert som skal komme til verden i Umuahia, en by i de store fedrenes land, vil det første som slår en, være landets veldige utstrekning. Idet skytsånden stiger ned mot jorden med den nye vertens reinkarnerte kropp, møtes den av de mest forbløffende syner. Brått, som om et urtidsforheng var revet til side, viser det seg et uendelig landskap med bladgrønn vegetasjon. Når man nærmer seg Umuahia, er det elementene rundt fedrenes land som lokker: bakkene og den tette, grønne Ogbuti-ukwuskogen, en skog som er like gammel som det første mennesket som jaktet i den. De første fedrene ble fortalt at de her kunne se spor etter den kosmiske eksplosjonen da jorden ble født, og at fra begynnelsen, da verden ble inndelt i himmel, vann, skog og land, var Ogbutiskogen et land som strakte seg lenger enn noe dikt om det. Trærnes blader bærer i seg historien om alle universets provinser. Men foruten den store skogen blir man grepet av synet av alle elvene, hvorav den største er Imoelva med sine utallige sideelver. Elva vikler seg rundt skogen i et komplekst kretsløp som bare kan sammenlignes med blodårene hos et menneske. Den skjærer som en dyp flenge gjennom en del av byen. Man kan følge den samme veien en kort strekning, og så dukker elva plutselig og uventet frem igjen bak en bakketopp eller en kløft. Og der hvor dalene ligger som åpne lår, flyter den igjen stille og rolig. Selv om vi i begynnelsen ikke skulle få øye på den, trenger vi bare å passere Bende på veien mot Umuahia, gjennom Ngwa-landsbyene, før en liten, lydløs bielv viser sitt 13


forføreriske ansikt. Siden vannet er den overlegne kraften i folkets univers, har elva en egen plass i deres mytologi. De vet at alle elver er moderlige og derfor i stand til å føde ting. Denne elva fødte byen Imo. Gjennom nabobyen løper Niger, en større elv som er en legende i seg selv. For lenge siden gikk Niger over sine bredder på sin nådeløse ferd og traff en annen, Benue, i et møte som for alltid kom til å endre historien til menneskene og sivilisasjonene rundt de to elvene. Egbunu, begivenhetene som bringer meg til din strålende domsal denne kvelden, begynte på Imoelva for snart sju år siden. Min vert hadde reist til Enugu den morgenen for å kjøpe forsyninger, slik han ofte gjorde. Om natten hadde det regnet i Enugu, og det var vann overalt – det dryppet fra hustakene, hullene i veien var blitt vanndammer, det tiplet fra bladene på trærne og fra kingelvevene – og det duskregnet lett i ansiktene og på klærne til menneskene der. Han tok runden på markedet i godt humør, buksene hadde han rullet opp over anklene så ikke buksekanten skulle bli flekkete av sølevann der han gikk fra det ene skuret til det andre og fra den ene boden til den neste. Markedet sydet av mennesker slik det alltid hadde gjort, selv i de store fedrenes tid da markedet var sentrum for alt. Her ble det byttet varer, avholdt festivaler og ført forhandlinger mellom landsbyene. Overalt i fedrenes land var det vanlig å legge den store mor Alas tempel i nærheten av markedet. I fedrenes tankeverden var markedet også den menneskelige forsamlingen som tiltrakk seg de mest omflakkende ånder – akaliogolier, amosu, bløffmakere og diverse omstreifende ulegemlige vesener. For på jorden er en ånd uten vert ingenting. Man må bebo et fysisk legeme for å ha noen virkning på tingene i verden. Derfor er disse åndene på konstant jakt etter beholdere å innta, og de er umettelige i sin jakt på legemlighet. De må unnvikes for enhver pris. Jeg så en gang et slikt vesen som i sin fortvilelse hadde tatt bolig i kroppen til en død hund. Ved hjelp av en eller annen slags alkymi klarte denne ånden å vekke liv i kadaveret og få det til å stavre noen skritt før den lot hunden ligge død i gresset igjen. Det var et redselsfullt syn. Det er derfor det regnes som uforsvarlig for en chi å forlate kroppen til verten et slikt sted 14


eller gå for langt bort fra en vert som sover eller befinner seg i bevisstløs tilstand. Noen av disse ulegemlige vesenene, især de onde åndene, kan til og med prøve å ta makten fra en tilstedeværende chi eller fra en chi som har gått ut for å søke råd på vertens vegne. Det er grunnen til at du, Chukwu, advarer oss mot slike reiser, spesielt om natten! For når en fremmed ånd har tatt bolig i et menneske, er det vanskelig å få den ut igjen! Det er derfor vi har psykisk syke, epileptikere, menn med avskyelige lyster, slike som dreper sine egne foreldre og andre! Mange av dem er blitt besatt av fremmede ånder, og chien deres er blitt hjemløs og henvist til å følge verten rundt og trygle og forsøke å forhandle – ofte fruktesløst – med inntrengeren. Jeg har sett det mange ganger. Da min vert kom tilbake til varebilen sin, noterte han i den store regnskapsboken at han hadde kjøpt åtte voksne fugler – seks haner og to høner – dertil en sekk hirse, en halv sekk hønsefôr og en plastpose med stekte termitter. Han hadde betalt to ganger normal pris for en av fuglene, en ullhvit hane med lang, smalnende kam og flotte fjær. Da selgeren rakte ham fuglen, ble blikket hans tilslørt av tårer. Selgeren hadde sett på ham med tilsynelatende forundring; han hadde vel kanskje lurt på hvorfor min vert ble så beveget ved synet av denne hanen. Mannen visste ikke at min vert var en mann som ble drevet av instinkter og lidenskaper og at han kjøpte denne ene fuglen for prisen av to fordi den var uhyggelig lik en gåsunge han hadde hatt som barn, og som han hadde vært veldig glad i den gangen for mange år siden, en fugl som hadde forandret livet hans. Ebubedike, etter at han hadde kjøpt den kostbare hvite hanen, la han fornøyd ut på tilbaketuren til Umuahia. Det la ikke engang noen demper på humøret hans da det slo ham at han var blitt værende i Enugu mye lenger enn planlagt, og at han ikke hadde fått fôret resten av flokken sin på mange timer den dagen. Han var ikke engang bekymret ved tanken på at de nå sikkert kaklet og gol som i et sant mytteri, slik de ofte gjorde når de var sultne, en larm som selv fjerne naboer kunne finne det for godt å klage på. Denne dagen, i motsetning til de fleste andre dager, betalte han rundhåndet hver gang han kom 15


til en av politiets kontrollposter. Han påsto ikke at han ikke hadde penger, slik han ellers pleide. I stedet rakte han hånden ut av vinduet med en bunke sedler alt før han kom til bommen med tømmerstokker med spiker i som de hadde lagt der for å tvinge trafikken til å stanse. GAGANAOGWU, lenge, og mens himmelen langsomt mørknet, raste min vert av gårde på landeveier som skar gjennom landsbyer, mellom gravhauger og haugene til de eldste fedrene, langs veier omkranset av frodige marker og dyp krattskog. Insekter klasket og sprakk som miniatyrfrukt mot frontruta til glasset var tilgriset av insekter i flytende form. To ganger måtte han stoppe og tørke bort klinet med en klut. Men like etter at han startet igjen, suste insektene mot ruta med fornyet kraft. Innen han var fremme ved Umuahias grenser, var dagen blitt gammel, og bokstavene på den rustne stolpen med VELKOMMEN TIL ABIA, GUDS EGEN STATskiltet var knapt synlige. Magen hans kjentes stram etter at han hadde gått hele dagen uten mat. Han stanset et stykke fra broen som gikk over Amatu – en sideelv til den store Imoelva – og parkerte bak en lastebil med presenning over lasteplanet. Da han hadde stanset motoren, hørte han små føtter som klapret på gulvet i lasterommet. Han steg ned og skrittet over dreneringsgrøfta som omkranset byen. Så gikk han bort til rydningen på den andre siden av grøfta, der gateselgerne satt på krakker under små markiser, bordene deres var opplyst av lykter og stearinlys. I øst hadde mørket falt på, og da han kom tilbake til bilen med en klase bananer, en pawpawfrukt og en full plastpose med mandariner, var veien forut og bakover dekket av et teppe av mørke. Han satte på frontlyktene og kjørte opp på hovedveien igjen. Bak i lasterommet kaklet den nye hønseflokken. Han spiste banan da han kom til broen over Amatu, elva hvor han hadde hørt at det så sent som uken før, i denne mest fruktbare av regntidene, hadde vært oversvømmelse og en kvinne og barnet hennes hadde druknet. Han pleide ikke å legge vekt på ryktene om ulykker som løp byen rundt som 16


falske mynter, men denne historien hadde festet seg i minnet hans av en eller annen grunn som ikke engang jeg, hans chi, kunne forstå. Han var nesten midt på broen og tenkte på denne moren og barnet da han fikk se en bil som sto parkert ved rekkverket med den ene døren på vidt gap. Først så han bare bilen med dens mørke indre og en lysflekk som ga gjenskinn i vinduet på sjåførsiden. Men da han flyttet blikket, fikk han se det skremmende synet av en kvinne som forsøkte å hoppe fra broen. Agujiegbe, det var noe uhyggelig i at min vert i dagevis hadde gått og tenkt på en kvinne som hadde druknet, og plutselig befant han seg foran en annen som hadde klatret opp på den nederste tverrstangen i rekkverket og bøyde overkroppen fremover idet hun prøvde å kaste seg i elva. Det var noe som rørte seg i ham i det samme han så henne. Han stanset bilen, hoppet ut og sprang inn i mørket mens han ropte: «Nei, nei, ikke gjør det! Du må ikke, ikke gjør det! Biko, eme na! » Denne uventede inngripen lot med det samme til å skremme kvinnen. Hun snudde seg fort, kroppen svaiet, og hun falt baklengs i bakken, åpenbart skremt. Han skyndte seg borttil for å hjelpe henne opp. «Nei, Mammi, nei, du må ikke!» sa han idet han bøyde seg frem. «Gå vekk!» skrek kvinnen da han nærmet seg. «La meg være. Gå vekk!» Egbunu, siden han ble avvist, trakk han seg unna med raske små skritt og løftet hendene i været slik barn av de gamle fedrene gjør når de viser overgivelse eller nederlag, og sa: «Jeg gir meg, jeg gir meg.» Han snudde ryggen til henne, men fikk seg ikke til å gå. Han var redd for hva hun kom til å gjøre hvis han dro, for han var selv en mann som hadde kjent stor sorg, og han visste at fortvilelse var sjelens sykdom som kunne ødelegge et liv som var nedbrutt på forhånd. Så han vendte seg mot henne igjen, og nå strakte han hendene fremfor seg som to stenger. «Ikke gjør det, Mammi. Ingenting er verdt å dø for på den måten. Ingenting, Mammi.» Kvinnen kjempet seg langsomt opp på føttene. Først satte hun seg på kne, så løftet hun overkroppen og hadde blikket 17


festet på ham hele tiden mens hun sa: «La meg være. La meg være.» Nå kunne han skimte ansiktet hennes i lyset fra bilen. Det var fylt av frykt. Øynene hennes så hovne ut etter det som måtte ha vært timer med gråt. Han forsto med det samme at dette var en dypt såret kvinne. Hver mann som selv har lidd motgang eller sett det hos andre, kjenner igjen merkene i et annet menneskes ansikt på avstand. Mens kvinnen sto der og skalv i lyset, lurte han på hvem hun kunne ha mistet. Kanskje en av foreldrene? Mannen? Et barn? «Jeg går nå,» sa han og løftet hendene igjen. «Jeg går og lar deg være i fred. Jeg sverger ved Gud som skapte meg.» Han snudde seg mot bilen, men vekten av sorgen han hadde sett hos henne, fikk selv et par slepende skritt bort derfra til å fortone seg som en uvennlig handling. Han stanset og kjente at det søkk nederst i magen, og han kunne høre angsten i hjertet. Han snudde seg mot henne igjen. «Men Mammi,» sa han. «Ikke hopp, hører du?» Han skyndte seg å låse opp lasterommet, og med blikket vendt ut av vinduet samtidig som han hvisket til seg selv at han ikke burde, tok han to høner i bur, ett i hver hånd, og sprang tilbake. Han fant kvinnen der han hadde forlatt henne, hun sto og så tilsynelatende fjetret i retning av bilen hans. En skytsånd kan ikke se fremtiden og kan ikke til fulle vite hva verten vil gjøre – Chukwu, alene du og de store guddommene har fremsynets kraft og kan skjenke denne gaven til enkelte dibiaer – likevel merket jeg noe. Men fordi du ber oss skytsånder vokte oss for å gripe inn i en verts gjøren og laden for at mennesket skal få utøve sin vilje og være menneske, forsøkte jeg ikke å stoppe ham. I stedet plasserte jeg bare en tanke i sinnet hans om at han var en mann som elsket fugler, at livet hans en gang var blitt forvandlet gjennom tilknytningen til vingede vesener. Der og da lot jeg et gripende bilde av gåsungen han hadde hatt en gang, glimte frem i bevisstheten hans. Men det hadde ingen virkning, for i øyeblikk som dette, når et menneske blir overveldet av følelser, blir han Egbenchi, den envise glenten som ikke lytter og ikke engang forstår det som blir 18


sagt til den. Den flyr bare videre som den selv ønsker og følger sin egen lyst. «Ingenting, ingenting skulle få noen til å falle i elva og dø. Ingenting.» Han løftet fuglene over hodet. «Dette er det som skjer når noen faller uti. Det mennesket dør, og ingen ser dem igjen.» Han kastet seg mot rekkverket med hendene tunge av fuglene, som kaklet høyt og skingrende og basket voldsomt. «Selv disse fuglene,» sa han igjen, og så slynget han dem over broen og inn i mørket. Et øyeblikk så han fuglene kjempe mot dragsuget, de slo kraftig med vingene mens de kjempet desperat for livet, men mislyktes. En fjær landet på håndbaken hans, men han slo den vekk så fort og heftig at han kjente en forbigående smerte. Så hørte han den sugende lyden av hønenes kontakt med vannet, etterfulgt av forgjeves plump og plask. Det virket som om også kvinnen lyttet, og i lyttingen følte han en binding han ikke kunne beskrive – som om de to var blitt de eneste vitnene til en spesielt hemmelig forbrytelse. Han sto der til han hørte henne gispe. Han så opp på henne og deretter tilbake på vannet som han ikke kunne se for mørket, og så tilbake på henne igjen. «Der ser du,» sa han og pekte på elva idet vinden stønnet som host fra en tørr strupe om natten. «Det er det som vil skje hvis noen faller uti der.» Den første bilen som krysset broen siden hans egen, nærmet seg med forsiktig fart. Den stanset noen skritt fra dem og tutet, sjåføren sa noe han ikke kunne høre, men som ble sagt på den hvite manns tungemål og som jeg, hans chi, hadde hørt: «Jeg håper ikke dere er banditter, vel!» Så kjørte bilen videre og satte opp farten. «Der ser du,» gjentok han. Da ordene først hadde forlatt munnen hans, falt det en ro over ham. Det er ofte det som skjer når en mann trekker seg inn i seg selv etter å ha gjort noe utenom det vanlige. Han kunne ikke tenke på annet enn å forlate stedet, en tanke som nå kom over ham med overveldende intensitet. Og jeg, hans chi, glimtet en tanke i bevisstheten hans om at han hadde gjort 19


nok og at det var best han dro. Så han skyndte seg tilbake til varebilen og startet den midt i et mytteri av stemmer fra lasterommet. I sidespeilet glimtet bildet av kvinnen på broen som en påkalt ånd inn i lysfeltet, men han stanset ikke, og han så seg ikke tilbake.


2

Trøstesløs

Agujiegbe, de store fedrene sier at for å nå toppen av et fjell må man begynne ved fjellets fot. Jeg har fått forståelsen av at et menneskes liv er et kappløp fra den ene enden til den andre. Det som kom før, er et naturlig resultat av det som følger. Og det er grunnen til at mennesker stiller spørsmålet «Hvorfor?» når det skjer noe som forvirrer dem. Hvis man leter dypt nok, kan vanligvis selv de dypeste hemmeligheter og motiver i menneskenes hjerter avdekkes. Derfor, Chukwu, for å gripe inn på vegne av min vert vil jeg foreslå at vi sporer alle tings begynnelse tilbake til de vonde årene forut for denne kvelden på broen. Faren hans døde bare ni måneder før dette hendte, og han satt igjen med en smerte som var sterkere enn noen han tidligere hadde erfart. Det ville kanskje ha vært litt annerledes hvis han hadde hatt andre rundt seg, slik han hadde da han mistet moren sin, og da han mistet gåsungen, og den gangen da søsteren flyttet hjemmefra. Men da faren hans gikk bort, hadde han ingen. Søsteren Nkiru, som hadde rømt sin vei med en eldre mann og følte at farens død døyvet den dårlige samvittigheten, distanserte seg enda mer. Kanskje hun gjorde det av frykt for at min vert skulle anklage henne for farens død. Dagene som fulgte hans bortgang, var av det ytterste mørke. Smertens agwu plaget ham dag og natt og omskapte ham til et tomt hus hvor traumatiske minner om familien lurte som rotter i krokene. De fleste dagene våknet han om morgenen og kjente lukten av at moren laget mat. Og i dagens løp hendte det at søsteren viste seg for ham like livaktig som om hun hele tiden bare hadde vært skjult bak en gardin. Om natten følte 21


han farens nærvær så sterkt at han iblant var overbevist om at han var der. «Pappa! Pappa!» ropte han ut i mørket og kastet seg rundt. Men det eneste han fikk til svar, var stillhet, en stillhet så sterk at den ofte kunne gi ham troen på virkeligheten tilbake. Han gikk gjennom verden med en svimmelhet i seg, som om han balanserte på line. Synet ble en sans han ikke kunne se noe med. Ingenting kunne gi ham lise, ikke engang musikken til Oliver De Coque, som han pleide å spille på den store kassettspilleren om kvelden eller når han jobbet i hønsegården. Ikke engang hønene ble forskånet for sorgen hans. Han stelte dem med mindre omsorg og fôret dem stort sett bare en gang om dagen, og det hendte han glemte dem helt. Da kaklet de i opprør og protest, og det vekket ham som regel så han gikk ut og fôret dem. Han passet ikke like godt på hønseflokken som før, og det hendte at hauk og glenter kom og forsynte seg. Hvordan spiste han selv i denne tiden? Han klarte seg rett og slett med det han dyrket på den lille gården, og høstet tomater, okra og paprika fra jordstykket som strakte seg fra forsiden av huset og frem dit bilveien begynte. Maisen som faren hadde plantet, lot han visne og dø, og at en sverm insekter hisset seg opp i forråtnelsen som ble resultatet, brydde han seg ikke om så lenge de ikke kastet seg over andre avlinger. Da han ikke lenger ble mett av det som var igjen på gården, handlet han på markedet ved den store rundkjøringen, men sa så lite som mulig. Med tiden ble han en taus mann som kunne gå i dagevis uten å snakke – ikke engang til hønseflokken, som han ellers ofte snakket til som kamerater. Han kjøpte løk og melk fra en bod i nærheten, og det hendte han spiste på veikafeen på den andre siden av gaten, Madam Comforts restaurant. Han sa nesten aldri et ord der heller, men satt og observerte menneskene rundt seg med en anspent og urolig ærbødighet, som om samtlige, i deres tilsynelatende fredelighet, var frafalne sjeler som hadde kommet inn i hans verden gjennom en bakdør. Oseburuwa, slik tilfellet ofte er, gikk han snart så opp i sorgen at han motsatte seg all hjelp. Ikke engang Elochukwu kunne trøste ham, enda han var den eneste vennen han hadde 22


igjen fra skoleårene. Han holdt seg unna ham. En gang kom Elochukwu på motorsykkelen og stanset utenfor, banket på døren og ropte navnet hans for å se om han var inne. Men han lot som han ikke var hjemme. Elochukwu, som kanskje hadde en mistanke om at vennen var i huset, ringte til telefonen hans. Men min vert lot den ringe helt til Elochukwu sannsynligvis kom til at han faktisk ikke var hjemme og dro igjen. Han avviste alle bønner fra onkelen, som var farens eneste gjenlevende søsken, om å komme og bo hos ham i Aba. Og da den eldre mannen ikke ville gi seg, skrudde han av telefonen og skrudde den ikke på igjen på to måneder, til han våknet en dag til lyden av onkelens bil som kjørte inn på gården. Onkelen var sint, men da han fant nevøen så nedbrutt og mager, så tappet for saft og kraft, ble han beveget. Den gamle mannen gråt i min verts nærvær. Det forandret noe i min vert den dagen da han så denne mannen som han ikke hadde sett på mange år, gråte for hans skyld. Han merket at det var boret et hull inn til livet hans. Og den kvelden, da onkelen lå og snorket på en av sofaene i stuen, slo det ham at dette hullet var kommet til syne etter at moren hans døde. Det er sant, Gaganaogwu, jeg, hans chi, var der da han så moren bli båret ut av sykehuset, død kort tid etter at hun nedkom med søsteren hans. Dette var tjueto år siden, i det året den hvite mann omtaler som 1991. Han var bare ni år den gangen, altfor ung til å godta det universet hadde gitt ham. Verden som han hadde kjent den frem til den natten, gikk plutselig i kryss og kunne ikke rettes ut igjen. Hans fars hengivenhet, turene til Lagos, utflukter til dyrehagen i Ibadan og fornøyelsesparkene i Port Harcourt, ikke engang å spille videospill – ingenting fungerte. Ingenting faren gjorde, kunne fylle riften i sjelen hans. Faren ble mer og mer fortvilet, og mot slutten av det året, rundt tiden da den kosmiske edderkoppen Eluigwe spinner sitt veldige nett over månen for trettende gang, tok han ham med til landsbyen sin i et forsøk på å reparere sønnens sinnstilstand. Han hadde mintes at min vert var blitt besnæret av fortellinger om hvordan han hadde jaktet villgjess i Ogbutiskogen som liten gutt under krigen. Så han tok ham med for å jakte gjess i skogen, en historie jeg skal fortelle deg når tiden 23


er inne, Chukwu. Det var her han fanget gåsungen, fuglen som kom til å forandre livet hans. Da onkelen så hvilken tilstand min vert befant seg i, ble han hos ham i fire dager og ikke bare den ene, som han hadde tenkt. Den eldre mannen gjorde rent i huset, stelte for hønseflokken og kjørte ham til Enugu for å kjøpe fôr og forsyninger. I løpet av disse dagene fylte onkel Bonny min verts sinn med ord, til tross for at han var stam. Mesteparten av det han sa, dreide seg om ensomhetens farer og behovet for en kvinne. Og det var sanne ord, for jeg hadde levd blant menneskene lenge nok til å vite at ensomheten er den fryktelige hunden som gneller uavbrutt gjennom sorgens lange natt. Jeg har sett det mange ganger. «N-nonso, hvis du ikke f-f-år deg en k-kone snart,» sa onkel Bonny den morgenen han skulle dra, «b-blir din tante og jeg n-n-nødt til å skaffe deg en.» Onkelen ristet på hodet. «F-f-for du kan ikke ha det sånn.» Så sterke var onkelens ord at min vert begynte å tenke i nye baner etter at han hadde reist. Som om eggene for hans helbredelse var klekket på hemmelige steder, følte han en trang til noe han ikke hadde kjent på lenge: en kvinne. Det ble et begjær som trakk oppmerksomheten hans bort fra tankene om sorgen. Han begynte å gå ut mer, han lusket rundt i nærheten av den statlige høyskolen for unge kvinner. I begynnelsen satt han på veikafeer og kikket på jentene med vekslende nysgjerrighet. Han merket seg det flettede håret, brystene, fremtoningen. Etter hvert som han utviklet en interesse, gjorde han fremstøt mot en av dem, men hun avviste ham. Min vert, som omstendighetene hadde formet til en mann med svak selvtillit, bestemte seg for å prøve en gang til. Jeg glimtet i tankene hans at det knapt var mulig å få en kvinne på første forsøk, men han enset ikke stemmen min. Noen dager etter at han ble avvist, forhørte han seg på et bordell. Chukwu! Kvinnen han slapp til i sengen hos, var dobbelt så gammel som ham. Hun hadde løshår av det slaget som var kjent blant de store mødrene. Hun var sminket i ansiktet med et pudder som ga det en skjør glans en mann kunne finne attraktivt. Av ansiktsfasong lignet hun på Uloma Nezeanya, 24


en kvinne som for to hundre og førtiseks år siden var forlovet med en tidligere vert (Arinze Iheme), men som ble bortført av Aro slaverøvere og forsvant før vinbærerseremonien. Hun kledde seg naken foran øynene hans og blottet en kropp som var storbrystet og tiltrekkende. Men da hun ba ham om å bestige henne, fikk han det ikke til. Det var en uvanlig opplevelse, Egbunu, jeg hadde aldri sett maken. For den store ereksjonen han hadde gått med i dagevis, forsvant brått nettopp idet den kunne tilfredsstilles. Han ble grepet av en plutselig og akutt sjenanse og følte seg som en nybegynner, uten ferdigheter i erotikkens kunst. Et virvar av sinnbilder kom for ham i det samme – av moren i sykehussengen, av gåsungen som vaglet faretruende på et gjerde, og av faren i dødsstivhetens kalde grep. Han skalv, han trakk seg langsomt bort fra sengen og ba seg unnskyldt. «Hva? Kaste bort penger for notting?» sa kvinnen. Han sa ja. Han reiste seg og skulle til å ta på seg klærne. «Jeg skjønner ikke. Pikken står jo.» «Biko, ka’m laa,» sa han. «No sabi engelsk? Snakk pidgin, jeg ikke igbo,» sa kvinnen. «Ok, jeg si jeg gå.» «Eh, nei gå. Jeg ikke se sånn før. Men jeg ikke vil du kaste bort penger.» Kvinnen steg ut av sengen og skrudde på lyspæren. Han rygget tilbake for hennes enorme kvinnelighet i fullt lys. «Ikke redd, ikke redd, bare slapp’a, ok?» Han sto stille. Som forskremt ga hendene hans etter da hun tok klærne hans og la dem tilbake på stolen. Hun la seg på kne på gulvet og holdt penisen hans med den ene hånden og grep om rumpa hans med den andre. Sanseinntrykket fikk ham til å skjelve og vri seg. Kvinnen lo. «Du ha hvor mange år?» «Tretti, ah-gh tretti.» «Jeg be deg, snakke sant. Hvor mange år?» Hun klemte tuppen på penisen hans. Han gispet idet han skulle til å si noe, men hun klemte munnen over den og halvveis slukte den. Min vert mumlet panisk ordet tjuefire. Han prøvde å trekke seg bort, men kvinnen la den andre armen rundt livet hans 25


og holdt ham fast. Hun sugde med våte smattelyder, kraftig, mens han hylte, skar tenner og ytret meningsløse ord. Han så en regnbueglans som ble dempet av mørke og følte en kulde inni seg. Dette innviklede mønsteret brast frem i kroppen hans til han slapp fra seg et rop: «Jeg slipper deg fri, jeg slipper deg!» Kvinnen snudde seg bort, og sæden unngikk så vidt ansiktet hennes. Han datt ned på stolen og var redd han skulle besvime. Han forlot bordellet sjokkert og utmattet med en erfaring han bar med seg som en tung kornsekk. Det var fire dager senere han traff kvinnen på broen. EZEUWA, han forlot broen den kvelden, usikker på hva han hadde gjort, han visste bare at det var noe utenom det vanlige. Han kjørte hjem med en tilfredshet av et slag han ikke hadde opplevd på lenge. I ro og mak lastet han av de nye hønene, ti i stedet for tolv, og bar burene ut på tunet. Han brukte lyset på telefonen sin som lommelykt. Så pakket han ut hirsesekken og det andre han hadde kjøpt i Enugu. Da han hadde satt fra seg alt, var det som om noe plutselig gikk opp for ham. «Chukwu!» sa han og sprang inn i huset. Der tok han den oppladbare lykten, trykket på bryteren på siden, og det kom et svakt hvitt lys fra de tre lyspærene. Han skrudde bryteren mer opp, men lyset ble ikke sterkere. Han så at en av lyspærene hadde gått; den hadde en sotet flekk på toppen. Likevel tok han med seg lykten og løp ut på tunet, og da halvlyset skinte på buret, skrek han opp igjen: «Chukwu, å, Chukwu!» For da skjønte han at den ene av fuglene han hadde kastet utfor broen, var den ullhvite hanen. Akataka, det er et vanlig fenomen blant menneskeheten å prøve å bytte om på begivenhetenes rekkefølge; å forsøke å hente tilbake igjen noe som alt har passert. Men det mislykkes, det mislykkes alltid. Jeg har sett det mange ganger. I likhet med andre i hans situasjon løp min vert ut av huset og tilbake til bilen, der en svart katt hadde hoppet opp på panseret og satt og så seg rundt som en annen vaktmann. Han husjet katten unna. Den ga fra seg et høyt kattehyl og for inn i buskene. Han satte seg i bilen og kjørte tilbake inn i natten. Det var lite trafikk, og bare ett sted var veien blokkert der en trai26


ler manøvrerte for å komme inn på en bensinstasjon. Da han kom til broen, var kvinnen som han hadde sett der for bare en stund siden, borte – og det samme var bilen hennes. Han regnet med at hun ikke kunne ha falt i elva, for i så fall ville bilen ha stått der ennå. Men på dette tidspunktet var det ikke kvinnen som opptok ham. Han sprang nedover langs elvebredden mens nattens lyder fylte ørene hans og lyset fra lykten svelget mørket som en kvelerslange. Han fikk en fornemmelse av insekter som oppløstes i konsentriske folder i luften og la seg som et nett over ansiktet hans idet han kom ned mot elvebredden. Han veivet rasende med armene for å smekke dem unna. Lyktestrålen fulgte bevegelsen av hånden hans og flakket noen ganger over vannet i rett linje, så lyste den opp elvebredden flere meter nedover. Han fulgte lysstrålen med blikket, men så ikke annet enn tom elvebredd og søppel og filler overalt. Han gikk rett under broen og snudde seg med bankende hjerte da han hørte en lyd. Da han nærmet seg, så han en kurv i lysstrålen. Det meste av flettingen hadde løst seg opp i lange, forvridde fibere. Han kjente forventningen stige og styrtet frem i tilfelle en av dem skulle ha krøpet inn i kurven for å redde seg unna vannet. Da han ikke fant noe i kurven, lyste han på vannet under broen og nedover elvebredden så langt lysstrålen rakk, men det var ikke spor å se etter noen av fuglene. Han tenkte på øyeblikket da han kastet dem, hvordan de hadde flakset med vingene, hvordan de i nød og fortvilelse hadde klamret seg fast og ikke klarte det. Alt fra begynnelsen da han først skaffet seg hønsefugler, hadde han lært at de var de svakeste av alle skapninger. De hadde liten evne til å forsvare seg mot små og store farer eller redde seg unna. Og det var denne svakheten som ga ham ekstra godhet for dem. I begynnelsen hadde han elsket alle fugler på grunn av gåsungen, men etter at han hadde sett hvor brutalt en hauk hadde angrepet en høne, kunne han bare bli glad i tamfugl. Etter å ha kjemmet nattens tykke pels, slik man kunne lete etter lus på skinnet til et dyr med tett pels, vendte han forpint hjem. Det han hadde gjort, sto mer og mer for ham som noe hånden hadde foretatt seg uten sinnets medvirkning. Det 27


var først og fremst det som plaget ham. Det kan falle et brått mørke over hjertet til et menneske som oppdager at han har forvoldt skade uten å være klar over det. Når sjelen hans oppdager skaden den har gjort, kneler den i totalt nederlag, overgir seg til angerens og skammens alusi, og i underkastelsen blir den selv såret. Når et menneske først er såret, søker han helbredelse gjennom restituerende handlinger. Hvis han har skitnet til en annens klede, kan han gå til vedkommende med et nytt klede og si vær så god, bror, ta dette nye kledet i bytte for det jeg ødela. Hvis han har knust noe, kan han forsøke å reparere eller erstatte det. Men hvis han har gjort det som ikke kan gjøres ugjort, eller knust det som ikke kan repareres, da kan han ikke gjøre annet enn å underkaste seg angerens beroligende kraft. Det er en gåtefull ting! Ezeuwa, når min vert søkte svar på noe som lå utenfor hans forståelse, forsøkte jeg ofte å fremskaffe det. Så før han sovnet den kvelden, la jeg ham på sinne at han skulle dra tilbake til elva om morgenen; kanskje kunne han finne fuglene likevel. Men han ga ikke akt på mine råd. Han trodde det var en idé som hadde oppstått i hans eget sinn, for et menneske kan ikke skjelne mellom det en ånd har glimtet inn i tankene hans – ikke engang om det er hans egen chi – og det stemmen i hodet hans har foreslått. Jeg fortsatte å glimte tanken gjennom sinnet hans mange ganger den dagen, men stemmen i hodet hans protesterte hver gang og sa at det var for sent, at fuglene måtte ha druknet. Til dette svarte jeg at det kunne han ikke vite. Men så sa stemmen i hodet hans: Den er borte; det er ingenting jeg kan gjøre. Så da det ble kveld og jeg så at han ikke kom til å dra, gjorde jeg det som du, Oseburuwa, advarer skytsånder mot å gjøre annet enn i særdeles spesielle situasjoner: Jeg trådte ut av vertskroppen mens han var ved bevissthet. Jeg gjorde det fordi jeg visste at min plass som hans skytsånd ikke bare var som veiviser, men også som hjelper og som vitne til ting som kan ligge utenfor hans rekkevidde. Jeg ser meg selv som hans representant i åndenes rike. Jeg står inne i min vert og betrakter hver bevegelse i hendene hans, hvert skritt av føttene, hver bevegelse i kroppen. For meg er vertens kropp en skjerm hvor 28


livet hans vises frem i sin helhet. For mens jeg er i en vert, er jeg ikke annet enn en tom beholder som fylles av en manns liv og gjennom det livet blir konkret. Det er således fra et vitnes ståsted jeg observerer ham leve, og livet hans blir mitt vitneprov. En chi har likevel begrensninger når den er i kroppen til en vert; der inne er det nesten umulig å se eller høre det som er eller sies i det overnaturlige riket. Først når man går ut av verten, kan man bli innviet i ting som ligger utenfor menneskets rike. Da jeg vel var ute av min vert, ble jeg møtt av åndeverdenens kraftige larm, en øredøvende symfoni av lyder som ville ha skremt den modigste mann. Det var et mangfold av stemmer – skrik, hyl, rop, bråk, alle slags lyder. Selv om det bare er et flortynt skille mellom menneskehetens verden og åndenes, hører man ikke engang en svak hvisken av denne lyden før man forlater vertskroppen – det er rent uhyggelig. En nyskapt chi som er på jorden for første gang, blir straks overveldet av larmen og kan bli så skremt at den kan komme til å løpe tilbake til den stillhetens borg som verten er. Dette skjedde med meg under mitt første opphold på jorden, og det samme har hendt mange skytsånder jeg har møtt ved hvilegrottene Ogbunike, Ngodo, Ezi-ofi, og til og med ved pyramidehaugene i Abaja. Det er spesielt ille om natten, som er åndenes tid. Hver gang jeg forlater min vert mens han er ved bevissthet, gjør jeg besøkene mine fort unna, slik at det ikke skal hende ham noe i mitt fravær, og så han ikke skal gjøre noe som jeg ikke vil kunne svare for. Men siden veien til hvor som helst i en ikke-legemlig form ikke er den samme som når man bæres i en menneskelig beholder, var jeg nødt til å ta meg langsomt fremover gjennom Benmuos myldreplass, der ånder av alle slag buktet og vred seg som en boks med usynlig mark. Mitt hastverk bar frukt, og jeg kom til elva på sju øyeblikk, men jeg så ingenting der. Jeg returnerte den påfølgende dagen, og ved dette tredje besøket så jeg den brune hanen han hadde kastet utfor broen. Den var oppsvulmet og fløt i elva med beina i været, stiv og død. Vannet hadde lagt en grå skygge over fjærdrakten, og alle fjærene på magen var borte. Halsen virket lengre og mer rynkete, og kroppen hadde svulmet opp. På 29


vingene, som lå flatt mot vannflaten, satt en gribb og kikket ned på fuglen. Den ullhvite hanen så jeg ingen tegn til. Ebubedike, i min tilværelses mange sykluser har jeg fått en forståelse av at det som hender med et menneske, allerede har hendt for lenge siden i et eller annet underjordisk rike, og at ingenting i universet er uten presedens. Verden snurrer rundt på det lydløse hjulet til en urgammel tålmodighet som lar alle ting vente, og gjennom ventingen gjøres de levende. En ulykke som rammer en mann, har ventet på ham lenge – den har stått midt på en landevei eller motorvei eller på en slagmark og ventet på tur. Det er individet som kommer til dette punktet og blir rammet, som kan forledes til motvilje og forvirring sammen med alle som sympatiserer med ham, til og med hans chi. Men sannheten er at mannen døde for lenge siden, men dette faktum har vært skjult bak tidens silkeslør, som til slutt trekkes til side så alt kommer til syne. Jeg har sett det mange ganger. Jeg gikk ut av ham mens han sov den natten. Jeg gjorde iblant det for å vokte over ham, for Benmuos beboere blir ofte mer aktive på jorden om natten mens menneskeheten sover. Fra denne posisjonen glimtet jeg bildet av hanen og gribben i hans ubevisste sinn, for den enkleste måten å kommunisere slike gåtefullheter til en vert på, er gjennom drømmesfæren – et skjørt rike hvor en chi alltid må tre inn forsiktig og med stor varsomhet, for det er et fritt spillerom som alle ånder har adgang til. En chi må først skyte seg ut fra verten før den kan tre inn i hans drømmeverden. Det forhindrer også at fremmede ånder kan identifisere chien som en som svever rundt i ubebodd rom. Da jeg hadde glimtet bildene foran ham, rørte han på seg i søvne, løftet den ene hånden og krummet den til en svak knyttneve. Jeg sukket lettet i forvissning om at han nå visste hva som hadde hendt med den hvite hanen. GAGANAOGWU, sorgen hans over at han hadde druknet fuglene, overskygget alle tanker om kvinnen på broen. Men langsomt, etter hvert som sorgen ga seg, begynte tankene om henne å trykke mot hans sinns grenser til de langsomt trengte 30


seg inn. Han begynte å dvele ved tanken på henne, på det han hadde sett av henne. Å dømme etter det han hadde sett i mørket, var hun av middels størrelse, ikke like fyldig som den prostituerte miss J. Hun hadde vært kledd i en lys bluse og skjørt. Han husket også at bilen hennes var en blå Toyota Camry, det var samme bil som onkelen hans hadde. Derfra kunne tankene hans hoppe som en gresshoppe fra utseendet hennes til hans egen nysgjerrighet om hva hun hadde gjort etter at hun forlot broen. Og så bebreidet han seg selv for at han hadde dratt fra broen så fort. I dagene som fulgte, stelte han hønseflokken og hagen med lette hender, oppslukt av tanker om henne. Og når han kjørte rundt i byen, så han etter den blå bilen. Etter som ukene gikk, begynte han å lengte etter den prostituerte igjen. Begjæret svulmet som en storm og skylte over hans sjels uttørkede landskap. Det drev ham til bordellet en kveld, men miss J var opptatt. De andre jentene mobbet ham, og en av dem trakk ham inn på et rom. Denne kvinnen hadde smal midje og et arr på magen. Sammen med henne følte han seg sikker og trygg, som om all hans angst og naivitet var blitt banket til blods og døde ved det forrige møtet. Han ga seg hen til henne uten betenkeligheter, og selv om jeg ofte unngår å være vitne når en vert har sex siden det er en skremmende imitasjon av døden, ble jeg der, for det var hans første. Da han var ferdig, klasket hun ham på ryggen og sa han var god. Men til tross for denne erfaringen var han fremdeles tiltrukket av miss J, av kroppen hennes, av den kjente lyden av stønnene hennes. Det overrasket ham at selv om det han hadde gjort med den andre kvinnen, var en inderligere erfaring, hadde han funnet større tilfredsstillelse i miss Js hender. Han vendte tilbake til bordellet tre dager senere, og da unngikk han den andre kvinnen, som sprang ham hjertelig i møte. Denne gangen var miss J ledig. Hun så bare vagt gjenkjennende på ham og begynte å kle av ham i taushet. Før de kunne begynne, ringte telefonen hennes, og hun svarte og sa til den som ringte at han kunne komme om to timer, og da mannsstemmen i den andre enden protesterte, gikk hun med på halvannen time. 31


De hadde begynt da hun snakket om forrige gang og lo. «Ikke lukk opp øya etter jeg sugd nå, ba?» Han elsket med henne med så overstrømmende følelser at de antente sjelen hans, og han utøste seg i akten. Men da han sank slapt sammen ved siden av henne, dyttet hun armen hans til side og reiste seg. «Miss J,» ropte han, nesten i tårer. «Ja, hva er det?» sa hun og begynte å spenne behåen over brystene. «Jeg elsker deg.» Egbunu, kvinnen stanset opp, klappet i hendene og lo. Hun skrudde på lyset og krøp opp i sengen igjen. Hun krummet hånden rundt ansiktet hans og etterapet alvoret han hadde sagt ordene med, så lo hun enda høyere. «Å, boy, du skjønner notting.» Hun klappet med hendene igjen. «Se mann, han si elsker meg. Han blind. Han se rumpa mi og nå han elsker meg. Si du elsker mama din.» Hun knipset med fingrene og brast på ny ut i lystighet. I flere dager etterpå runget latteren hennes gjennom hans vesens mange hulrom som om selve verden lo av ham – en liten, ensom mann hvis eneste synd hadde vært at han var selskapssyk. Det var her han kjente den første omtåkede følelsen av romantisk kjærlighet, en følelse som skilte seg fra den han følte for hønseflokken og for familien sin. Det var en smertefull følelse, for sjalusi er ånden som står på kjærlighetens og galskapens terskel. Han ville at hun skulle tilhøre ham, og misunte alle de andre mennene som kom til å ha henne etter ham. Men han visste ikke at ingenting virkelig kan tilhøre noen. Naken blir han født og naken skal han vende tilbake. En mann kan eie noe så lenge det blir hos ham. Når han forlater det, kan han miste det. Han visste ikke da at en mann kan gi opp alt han har for kvinnen han elsker, og når han kommer tilbake, vil hun kanskje ikke begjære ham lenger. Jeg hadde sett det mange ganger. Slik forlot han stedet, knust av ting han ennå ikke kjente, og bestemte seg for aldri å vende tilbake.


3

Oppvåkning

Ijango-ijango, under mange opphold i menneskeverdenen har jeg hørt de ærverdige fedrene i sin kaleidoskopiske dyphet si at uansett hvor tung sorgen er, kan ingenting få øynene til å felle tårer av blod. Uansett hvor lenge et menneske gråter, er det bare tårer som faller. Et menneske kan forbli i en sorgtilstand i lang tid, men til slutt vil han vokse ut av den. Med tiden vil menneskesinnet utvikle sterke lemmer, slå ned veggen og bli befridd. For uansett hvor mørk natten er, går den snart over, og Kamanu, solguden, reiser sitt storslåtte bumerke neste dag. Jeg har sett det mange ganger. Innen den fjerde måneden etter møtet med kvinnen på broen hadde min vert nesten sluttet å sørge. Det var ikke det at han var lykkelig nå, for selv falden på hans lyseste dagers plagg var frynset med sørgmodighetens mørke. Det var det at han var levende igjen, åpen for å slippe lykken inn. Han vendte seg til vennen Elochukwu, som begynte å besøke ham jevnlig og overtalte ham til å bli med i MASSOB, organisasjonen som med en gammel kost feide unge igbomenn til en haug med støv. Elochukwu, som hadde vært hans venn og fortrolige på videregående og som alltid hadde vært tynn, hadde fått muskler og biceps som han viste frem ved enhver anledning ved å gå i ermeløs trøye eller singlet. «Nigeria har sviktet,» sa han til min vert på den hvite manns språk før han gled over i fedrenes språk, som var det han hovedsakelig brukte når han samtalte med min vert. «Ihe eme bi go. Anyi choro nzoputa!» Og fordi Elochukwu insisterte, ble min vert med. De møttes om kvelden i lokalet til en bilforhandler, alle hadde svart alpelue og rød skjorte, og rundt dem hang flagg med en halv sol, 33


kart, og bilder av soldater som hadde kjempet for Biafra. Min vert ble med dem rundt og ropte slagord av sine lungers fulle kraft. Sammen med dem ropte han i kor: «Biafra må reise seg igjen!», trampet med føttene i betonggulvet og gjentok ropet «MASSOB! MASSOB!». Han satt blant dem og lyttet til bilforhandleren Ralph Uwazuruike, som var leder for bevegelsen. Her kunne min vert gripe ordet, han var munter igjen, og mange bemerket hans brede smil og at latteren satt løst hos ham. Disse mennene, som hverken visste hvor han hadde vært eller hvor han kom fra, fikk se de første sporene av hans helbredelse. Chukwu, fordi jeg hadde vært nærværende hos en vert under Biafra-krigen, fryktet jeg at hans flørt med denne organisasjonen kunne skade ham. Jeg satte tanker i hodet hans om at denne kontakten kunne føre til voldshandlinger. Men stemmen i hodet hans svarte med overbevisning at han ikke var redd. Han fulgte faktisk med gruppen lenge, drevet av et sinne han ikke kunne definere. Han hadde ikke selv opplevd overgrepene det ble snakket om, og han kjente ingen som var blitt drept av folk fra det nordlige Nigeria. Selv om han opplevde mange av de dystre uttalelsene deres som sanne – han innså, for eksempel, at ingen igbo hadde vært president i Nigeria, og kanskje kom ingen noen gang til å bli det – var det ikke noe som påvirket ham personlig. Han visste ikke noe om krigen bortsett fra at faren hans hadde kjempet i den og fortalt mange historier om den. Mens mennene snakket, tumlet farens livlige beretninger rundt i erindringens gjørme som skadede insekter. Men han deltok på møtene først og fremst fordi Elochukwu var den eneste vennen han hadde. En nabos medvirkning til at gåsungen hans døde, hadde lukket hjertet hans for vennskap. Etter den episoden hadde han stått stille i luften over menneskehetens grå mark og bestemt seg for at menneskenes verden var for voldelig for hans smak. I stedet hadde han søkt trøst blant fjærkledde skapninger. En annen grunn var at det ga ham noe å gjøre ved siden av å ta seg av hønseflokken og den lille gården, og fordi han håpet at når han gikk fra ett sted til et annet i byen og agiterte for at Biafra skulle bli en 34


suveren stat, kom han kanskje til å støte på kvinnen på broen. Akataka, det var denne siste grunnen som veide tyngst i tankene hans og var den viktigste grunnen til at han fortsatte, selv da demonstrasjonene ble farligere og farligere. Men etter en måned med demonstrasjonstog, sammenstøt med politiet, tumulter og vold, og min intense påvirkning gjennom tankeglimt i sinnet hans om at han skulle slutte, brøt han med gruppen som et hjul som kobles fra en bil i full fart og ruller ut i ingensteds. Han vendte tilbake til sitt normale liv, sto opp ved daggry til den vakre, men gåtefulle musikken fra hønseflokken – en symfoni av kakling og kraking og tvitring som ofte smeltet sammen i det faren hans en gang beskrev som en samordnet sang. Han plukket egg, registrerte klekkingen av nye kyllinger i den store regnskapsboken, matet flokken, så dem beite rundt i gården og hadde spretterten klar til å beskytte dem, og tok seg av dem som var syke og svakelige. En dag i den måneden, en av dagene da han arbeidet mest uforstyrret, sådde han tomater på den opparbeidede delen av jorda. Han hadde ikke stelt denne delen på lenge, og han ble rystet over forandringen han så der. Da han begynte å luke, oppdaget han at røde maur ikke bare hadde trengt seg inn, de hadde infisert jorda fullstendig. De lå dypt i jordnervene, ruget i hver klump. Det lot til at de hadde spist av en gammel vissen kassava som kanskje på grunn av angrepet ikke hadde slått rot. Han kokte vann i en kjele og tømte det utover og drepte alle maurene. Så feide han sammen de døde maurene og sådde tomatfrøene. Etterpå gikk han tilbake til gården og skylte av tomatfrøene som klistret seg til neglene hans og gjorde tomlene svarte. Så skyflet han opp hirse fra en beholder han hadde i et ubrukt rom i huset og strødde kornet utover en matte. Han åpnet de to store hønsegårdene der et dusin høns gikk og pikket, og hele flokken samlet seg rundt mattene med fôr. Inni hver av hønsegårdene var det to bur med høner med kyllinger og ett med tre større broilere omgitt av eggene sine. Han kjente på hver og en av fuglene for å se om de var sunne og friske. Det var rundt førti av de brune og et dusin av de hvite. Etter at han 35


hadde fôret dem, ble han stående en stund på tunet for å se når de skeit så han kunne pirke i avføringen med en kjepp og se etter mark. Han sto og lette i en grå klump med møkk som en av broilerne hadde lagt borte ved brønnen, da han hørte stemmen til en kvinne som falbød peanøtter. Egbunu, jeg må bemerke at det var ikke slik at han reagerte på den måten på alle kvinnestemmer, men denne stemmen syntes han det var noe kjent ved. Han var ikke klar over det selv, men jeg visste at den påminnet ham om moren hans. Snart fikk han se en lubben, mørk kvinne som så ut til å være på hans egen alder. Hun svettet i solsteiken, og svetten glinset på leggene hennes. Hun bar et fat med peanøtter på hodet. Hun var en av de fattige – menneskeklassen som den nye sivilisasjonen hadde skapt. I de gamle fedrenes tid var det bare de dovne, de giddeløse, de skrøpelige og de fordømte som led nød, men nå gjaldt det for de fleste. Gå ut i gatene, gå inn i hjertet av hvilket som helst marked i Alaigbo, og du vil finne menn som sliter, menn med never harde som stein og med klær som er gjennomtrukket av svette, og som likevel lever i den ytterste fattigdom. Da den hvite mann kom, førte han med seg gode ting. Da de så bilen, ropte fedrenes barn høyt av lystighet. Broene? «Å, så fantastisk!» sa de. «Er ikke dette et av verdens undere?» sa de om radioen. I stedet for bare å neglisjere de velsignede fedrenes sivilisasjon, ødela de den. De strømmet til byene – Lagos, Port Harcourt, Enugu, Kano – bare for å oppdage at det var mangel på godene. «Hvor er bilene til oss?» spurte de ved porten til disse byene. «Det er bare noen få som har dem!» «Hva med de gode jobbene, der hvor arbeiderne sitter under airconditionapparater og går med langt slips?» «Å, så de er bare for dem som har studert i mange år på et universitet, og selv da må du konkurrere med en mengde andre som har de samme kvalifikasjonene?» Så fedrenes barn vendte skuffet om og dro tilbake. Men hvortil? Til ruinene av strukturen de hadde ødelagt. Så de overlever på et minimum, og derfor er det du ser slike som denne kvinnen som går rundt i byen og falbyr peanøtter. Han ropte at hun skulle komme bort. Kvinnen snudde seg i hans retning og løftet en hånd for å 36


holde fatet på plass. Hun pekte på seg selv og sa noe han ikke kunne høre. «Jeg vil kjøpe peanøtter,» ropte han. Kvinnen begynte å gå ned den svingete kjerreveien med hjulspor etter varevogna hans og de fire hjulene på onkelens bil. Regnet dagen før hadde formet den røde jorda til små leirklumper som festet seg på hjulene. Og nå som det hadde klarnet opp, ga den røde jorda fortsatt fra seg en lukt av elde, og overalt var det mark som boret seg ned og laget spor i veien. Da han var barn, hadde han moret seg med å knuse marken under føttene når det hadde regnet, og noen ganger hadde han og kameratene, og spesielt gåsungetjuven Ejike, lagt marken i gjennomsiktige plastposer så de kunne studere dem der de vred seg uten å kunne slippe unna. Hun gikk i slippers uten tå, og støvet lå i kaker både på plastreimene og på føttene hennes. På brystet hennes dinglet en liten pung i en tøysnor. Da hun kom nærmere og trampet med føttene i søla, tørket han hånden på veggen ved døra. Så gikk han inn i huset og så seg fort rundt. For første gang la han merke til det store garnet av kingelvev som strakte seg over taket i stuen og minnet ham på at det var gått lang tid siden faren hadde gått bort, for han hadde alltid holdt det rent og ryddig. «God ettermiddag, sir,» sa kvinnen med et lett kniks. «God ettermiddag, søster.» Hun satte fra seg fatet med peanøtter, stakk hånden i en sidelomme i skjørtet og tok frem et lommetørkle som var gjennomvått og hadde brune, møkkete flekker. Det tørket hun seg i pannen med. «Hvor mye, hvor mye koster …» «Peanøttene?» Min vert syntes han hørte en skjelving i stemmen hennes, for slik kan folk feilbedømme andres handlinger når de er påvirket av sitt eget sinns fordommer. Jeg lyttet også, men jeg hørte ingen skjelving i stemmen. For meg hørtes hun fullstendig rolig ut. «Ja, peanøttene,» sa han og nikket. Det strømmet væske opp i halsen hans så han fikk en smak av pepper i munnen. 37


Forvirringen skyldtes at det var noe underlig kjent ved stemmen hennes som drev ham til henne, selv om han ikke kunne finne ut av hvorfor det var slik. Kvinnen pekte på en liten hermetikkboks som nå var full av peanøtter, og sa: «Fem naira for en liten boks. Den store koster ti naira.» «Jeg tar den til ti naira.» Hun ristet på hodet. «Ai, Oga, du får meg bort hit og så vil du bare ha en vanlig ti-naira peanøtt? Ai, slå til, da!» Så lo hun. Han kjente den samme følelsen i strupen igjen. Første gang han hadde kjent den, var da han var i sorg. Han visste ikke at det var en form for sykdom som hadde med fordøyelsen å gjøre og oppstår i magen hos et menneske som sørger eller opplever ekstrem angst. Jeg hadde sett det mange ganger, sist i kroppen til min forrige vert, Ejinkeonye Isigadi, da han kjempet i Biafra-krigen nesten førti år tidligere. «Ok, gi meg to av de store,» sa han. «Eh-he, takk, Oga.» Hun bøyde seg for å skuffe opp peanøtter i den store boksen, så tømte hun innholdet i en liten, fargeløs plastpose. Hun tømte det andre målet i den samme posen da han sa: «Jeg vil ikke ha bare peanøtter.» «Eh?» Hun senket hodet. Hun så ikke på ham med det samme, men han festet blikket på henne. Han lot øynene dvele ved ansiktet hennes, som var grovt og merket av fattigdom. Det var størknede lag med skitt over trekkene som flak av ekstra hud, som dels ga ansiktet et annet omriss. Men under disse lagene kunne han se at hun hadde et slående flott utseende. Når hun lo, ble smilehullene dype og munnen dannet en trut. Over munnen satt det en føflekk, men han så ikke så mye på den eller på de sprukne leppene, som hun slikket hele tiden så de ble blanke. Det var brystene hennes han hvilte blikket på, tunge bryster med rikelig mellomrom. De var runde og fyldige og presset mot klærne, men han kunne se at det var lagt bånd på dem – behåstroppene stakk frem på begge skuldrene. «Ina anu kwa Igbo?» sa han, og da hun nikket, gikk han 38


helt over til de veltalende fedrenes språk. «Jeg vil at du skal komme og bli hos meg en stund. Jeg føler meg ensom.» «Så du skal ikke ha peanøtter?» Han ristet på hodet. «Nei, ikke bare peanøtter. Jeg vil snakke med deg også.» Han hjalp henne å rette seg opp, og da hun var på høyde med ham, la han leppene fast mot hennes. Agbatta-Alumalu, selv om han fryktet at hun skulle stritte imot, var begjæret hans så sterkt at det vant over fornuftens stemme i ham. Han trakk hodet tilbake og så på henne. Hun var som lammet og gjorde ikke motstand, han så til og med et glimt av lyst i øynene hennes, og han klemte hardere til. Han trakk henne nærmere til seg og sa: «Jeg vil at du skal bli med meg inn.» «Isi gi ni?» sa hun og lo enda mer. «Du er en rar mann.» Hun hadde brukt et ord for «rar»som det ikke var vanlig å bruke på de gamle fedrenes språk slik det ble talt i Umuahia, men han hadde ofte hørt det på det store markedet i Enugu. «Er du fra Enugu?» «Ja! Hvordan vet du det?» «Hvor i Enugu?» «Obollo-Afor.» Han ristet på hodet. Hun snudde seg fort bort og foldet hendene. «Jammen er du rar,» sa hun. «Vet du i det hele tatt om jeg har en kjæreste?» Men han svarte ikke. Han satte fatet hennes på spisebordet, det var tørket hønsemøkk på kanten. Idet han la armene om henne og trakk henne varsomt mot seg, hvisket hun: «Så det er dette du egentlig vil ha?» Da han sa at det stemte, dasket hun til hånden hans og lo da han åpnet blusen hennes. Chukwu, på dette tidspunktet hadde jeg kjent min vert i mange år. Men den dagen kjente jeg ham ikke igjen. Han oppførte seg som om han var besatt, han kjente ikke seg selv igjen engang. Hvor hadde han, en eneboer som hadde lite med verden utenfor sin egen å gjøre, hentet mot til å spørre en kvinne om å ligge med ham? Hvor fant han – som hadde tenkt lite på kvinner før onkelen foreslo at han måtte få seg en kvinne – motet til å kle av en kvinne han nettopp hadde møtt? Jeg 39


visste ikke. Det jeg visste, var at han med utypisk overmot rev av kvinnens klesdrakt. Hun holdt hånden hans i et hardt grep og la den andre for munnen mens hun lo stille for seg selv. De kom inn på rommet hans, og da han lukket døren bak dem og hjertet hans slo fortere, sa hun: «Vent, jeg er skitten.» Men han lot knapt til å ha hørt ordene. Han var konsentrert om sine egne lett skjelvende hender da de trakk ned underbuksene hennes. Da det var gjort, sa han: «Det gjør ingenting, Mammi.» Så trakk han henne opp i sengen hvor faren hans hadde utåndet, oppildnet av en lidenskap som var nær i slekt med raseri. Den samme lidenskapen avtegnet seg i de underlige forandringene som kom til syne i kvinnens ansiktsuttrykk: så nytelse; så pine, så skar hun tenner; så opprømthet som kulminerte i en liten latter; så sjokk og forvirring som holdt leppene hennes fast formet som en O; så en rastløs ro hvor øynene var lukket som i en behagelig utmattet søvn. Disse uttrykkene gled over ansiktet hennes etter tur til det aller siste øyeblikket, da han plutselig begynte å visne. Han hørte så vidt at hun sa: «Du må trekke deg ut,» før han sank sammen ved siden av henne, fullstendig uttømt. Akten i seg selv er vanskelig å beskrive. De talte ingen ord, men stønnet, gispet, sukket, skar tenner. Gjenstandene i rommet talte i deres sted: Sengen ga fra seg et sorgens rop, og sengetøyet lot til å holde en langsom, veloverveid tale som et barn som synger et rim. Alt skjedde med en høytidelig ynde – så raskt, så brått, så heftig, og likevel så inderlig. Og til slutt, av alle uttrykkene som hadde glidd over ansiktet hennes, var bare gleden igjen. Han lå ved siden av henne, berørte leppene hennes og strøk henne over hodet til hun lo. Redslene som hadde skjult seg i hjertet hans, var borte i samme øyeblikk. Han satte seg opp. En svettedråpe gled sakte nedover ryggen hans. Han kunne ikke fatte hele omfanget av alt han følte. Han kunne se hos henne en viss form for takknemlighet, for nå tok hun hånden hans og ristet den og holdt den fast, så hardt at han vred seg, men i taushet. Så begynte hun å snakke. Hun snakket om ham med usedvanlig dype tanker, som om hun hadde kjent ham lenge. Hun sa at selv om han oppførte 40


seg merkelig, var det noe i sjelen hennes som forsikret henne om at han var en «god» mann. En god mann, det understreket hun om og om igjen. «Det er ikke så mange slike igjen i verden lenger,» sa hun, og enda han nå var tømt og utmattet og halvsov, følte han resignasjonen i stemmen hennes. Så lot det til at hun løftet hodet og så ned på penisen hans og så at lenge etter at den hadde tømt seg på lakenet, var den fortsatt hard. Hun gispet. «Har du fortsatt reisning? Anwuo nu mu o! » Han forsøkte å si noe, men klarte bare å bable. «Hm, jeg ser du sovner snart,» sa hun. Han nikket, forlegen over sin brå, uventede utmattelse. «Jeg skal gå så du kan få sove.» Hun tok behåen sin og begynte å spenne den foran brystene. Behå var noe de ærverdige mødrene ikke ville ha brukt, for de dekket brystene med et klede de knyttet i ryggen eller de lot dem være nakne, eller iblant bare dekket med uli. «Ok, men vær så snill og kom tilbake i morgen,» sa han. Hun snudde seg mot ham. «Hvorfor det? Du vet ikke engang, og spør ikke, om jeg har en kjæreste.» Bevisstheten hans ble vekket ved tanken, men han var fortsatt tung i øynene. Han mumlet usammenhengende ord hun ikke kunne høre, men som jeg oppfattet som et forbløffende utsagn: «Hvis du kommer, så kom igjen.» «Der ser du, du kan ikke snakke lenger engang. Jeg går nå. Men si hva du heter, i det minste?» «Chinonso,» sa han. «Chi-non-so. Godt navn. Jeg heter Motu, hører du?» Hun klappet i hendene. «Jeg er den nye kjæresten din. Jeg kommer tilbake i morgen på denne tiden. God natt.» I sin sammensunkne oppvåkning hørte han lyden av døren som ble lukket idet hun forlot huset. Så var hun borte, og hun tok med seg den særegne lukten, som det hadde festet seg et fragment av på hendene og i bevisstheten hans. AGBATTA-ALUMALU, fedrene fra gammelt av sier at uten lys kan et menneske ikke avle skygger. Denne kvinnen kom som et fremmedartet, brått lys som fikk skygger til å springe 41


ut av alt annet. Han forelsket seg i henne. Med tiden virket det som om han med ett kast hadde fått sorgen til å forstumme – den brutale hunden som hadde gneldret uavbrutt i hans livs tidlige netter. Så sterk var bindingen mellom dem at han ble restituert. Også mitt forhold til ham ble bedre, for et menneske kan først kommunisere med sin chi når han har fred. Når jeg sa noe, hørte han stemmen min, og skyggene av min vilje tok til å vise seg i hans. Hvis han hadde levd på de gamle fedrenes tid, ville de ha sagt om tilstanden hans at han hadde bekreftet noe, og jeg, hans chi, hadde også bekreftet, for det er den fulle sannheten at onye kwe, chi ya e kwe. Intet menneske som opplever slike øyeblikk, vil noensinne ønske at de skal opphøre. Men i uwa, bedrøvelig nok, skjer ikke tingene alltid i henhold til menneskets forventninger. Jeg har sett det mange ganger. Derfor overrasket det meg ikke at han våknet den dagen da alt var slutt, på samme måte som han hadde våknet i mange morgener, fylt med tanker om denne kvinnen som han hadde opplevd fire velsignede markedsuker sammen med (tre uker etter den hvite manns kalender). Den morgenen fremsto tingene for ham som vanlig, slik de hadde gjort i disse tjueen dagene, for mennesket har ikke evnen til å se inn i fremtiden. Det er menneskehetens største svakhet etter min oppfatning. Hvis han bare kunne ha sett det fjerne like tydelig som han kan se det som er fremfor ham, eller hvis bare han kunne ha sett det skjulte slik han kan se det som er blottet, hvis han bare kunne ha hørt det usagte slik som det sagte, ville han sluppet mange ulykker. For hva kunne da ødelegge ham? Hele den lørdagen gikk min vert og ventet på at kjæresten skulle komme. Han visste ikke at ingen ville gå stien mellom de to jordene som strakte seg nesten to kilometer til hovedveien, den dagen. Han satt på trammen med blikket festet på stien fra tidlig på morgenen, men da dagen begynte å li, steg ting han aldri hadde tenkt på, opp fra en avgrunn og gjorde ham selskap. Han hadde ikke tenkt på å få Motus adresse. Han visste ikke hvor hun bodde. En gang han hadde spurt og bedt om å få kjøre henne hjem, hadde hun sagt at tanten ville straffe henne strengt hvis hun fant ut at Motu holdt seg 42


med kjæreste. Lenger enn til det rakk ikke hans viten – at hun var en tjenestejente fra en landsby i Obollo-Afor, og tjente sin «tante» – en bekjent hun ikke var i slekt med – i byen. Hun hadde ingen telefon. Mer enn det visste han ikke. Den dagen gikk, og en ny kom galopperende lik en diger vogn med høye tut og majestetiske steg. Han skyndte seg å ta imot den, nesten dirrende av forventning. Men da han tok haspen av døren, var trammen tom. Ingenting annet enn en rusten gammel vogn og en spottende lyd av tørt metall. Den påfølgende dagen kom kledd i den vanlige himmelens farger, en som minnet ham om den gangen da Motu og han hadde elsket på kjøkkenet og han for første gang hadde hørt lyden av luft som strømmet ut fra en skjede. Det var også den første gangen hun badet i huset hos ham og tok på seg kjolen han hadde kjøpt til henne: en kjole laget av gnistrende blått batikkstoff, som hun skylte opp i en bøtte på badet hans og hengte på klessnoren som var spent opp ute i gården mellom guavatreet og en stolpe som var stukket nedmed gjerdet. Så hadde de hatt sex, og hun hadde spurt ham om hønseflokken. Han hadde fortalt henne så mye om livet sitt at det kom til å stå klart for ham, nesten som ved en åpenbaring, hvor dyster livshistorien hans var. Da det ble solnedgang, skjønte han at hun ikke vil komme. Han lå hele dagen, tom, alene og rystet, og lyttet til regndråpene som falt i bøtta og traff bakken som trommeslag. Oseburuwa, jeg ble bekymret selv. Det er tungt for en chi å se verten finne lykken og miste den igjen. Jeg lyttet oppmerksomt etter denne kvinnen, og iblant når han arbeidet på gården eller med hønseflokken, forlot jeg kroppen hans og stilte meg på trammen for å se om jeg kunne få øye på henne idet hun passerte eiendommen så jeg kunne glimte det som en tanke i hodet hans. Men heller ikke jeg så spor av henne. Den natten ble han ertet med drømmer om henne av tomme ånder, og han våknet urolig neste morgen. De var et eller annet sted, i et tempel eller en gammel kirke, og gikk og så på veggmalerier og helgenbilder. Han stirret inngående på et av bildene, av en mann i et tre, og da han snudde seg, så han henne ikke. I hennes sted satt en falk. Den stirret på ham med gule øyne 43


og halvåpent nebb, de store klørne grep fast om kanten på en av benkene. Han sa ikke noe først, for han visste at det var henne. Egbunu, du vet at i drømmeverdenen søker man ikke kunnskap – man simpelthen vet tingene. Slik forsto han at hun han hadde ventet på, var blitt en fugl. Idet han skulle til å gripe den, våknet han. På slutten av den andre uken drysset tanker inn i bevisstheten hans som om en urtidsmunn konstant spyttet dem inn i hodet på ham, og han innså at noe måtte ha hendt og at han kan hende aldri ville få se Motu igjen. Det var en oppvåkning, Gaganaogwu: At en mann kan finne en kvinne som godtar ham og elsker ham, og at hun en dag kunne forsvinne uten grunn. Tyngden av denne innsikten ville ha slått ham til jorden om ikke universet hadde gitt ham en hjelpende hånd den dagen. For en av måtene et menneskes lidelser kan lindres på, er ved å gjøre noe utenom det vanlige, noe han alltid kommer til å huske. En minneverdig handling som stanser blødningen fra såret og hjelper den lidende å komme til hektene igjen. Denne dagen satt han på gulvet i kjøkkenet og så de brune hanene gå sammen med de brune hønene og kyllingene og beite på karse og mais som han hadde strødd utover noe sekkestrie. Fra vinduet fikk han se en hauk som sto stille i luften over flokken og speidet. Han skyndte seg å ta spretterten fra spikeren på veggen og plukket med seg noen steiner fra den lille flettede kurven ved vinduet. Han ristet steinene og blåste vekk noen røde maur. Så lukket han det ene øyet, og med blikket festet på hauken stilte han seg like bak døren for å stå i skjul, la en stein i gummilommen på spretterten og siktet. Fuglen stillet et stykke oppe i lufta, deretter løftet den seg høyere så hønene ikke så den. Så foldet den ut vingespennet, og i neste øyeblikk stupte den ned mot hønsegården i en fryktelig fart. Han fulgte den, og idet den forsøkte å gripe en hanekylling som gikk og pikket borte ved gjerdet, slapp han steinen. Riktignok var han øvet i kunsten å slynge stein, og han hadde gjort det siden han var guttunge, men det er vanskelig å forstå hvordan han kunne treffe fuglen i pannen. Det lå noe instinktmessig i det, noe som var guddommelig i sin opprinnelse. Det føltes, Chukwu, som om selve handlingen var inn44


øvd for mange år siden, før han ble født, før du tildelte meg oppgaven som hans skytsånd. Denne handlingen ble begynnelsen på hans nye helbredelse. For det virket som om han hevnet seg på den primalkraften han måtte ta med i beregningen, den usette hånden som tar fra ham alt han måtte eie, den stemmen som later til å si: «Hør, han har vært lykkelig så lenge, nå er tiden inne for å sende ham tilbake til mørket der han hører hjemme.» Og fra slutten av den andre uken begynte han å leve igjen. I dagene som fulgte, øste regnet ned med en uforsonlighet som minnet min vert om et år i barndommen mens moren hans ennå levde, da huset til en av naboene ble ødelagt av regn, og familien der søkte ly hos familien til min vert. Når det var så vått som dette, var det vanskelig for flokken å komme ut av hønsegården og ut på tunet. I likhet med dem holdt han seg mest unna og trakk seg tilbake til den ensomme verdenen han hadde vent seg til. Chukwu, slik kom han til å leve i de tre månedene etter at Motu forsvant, og han unngikk til og med Elochukwu så mye han kunne. IJANGO-IJANGO, de store fedrene sier ofte at et barn dør ikke fordi morens bryst er tomt for melk. Slik ble det for min vert. Han vente seg snart til tapet av Motu og begynte å gå ut igjen for å ta seg av sine daglige gjøremål. Derfor var det uten forventninger han dro ut den dagen på slutten av disse tre månedene for å fylle bensin på bilen på bensinstasjonen i nærheten av hjemmet, og han regnet med å dra hjem igjen samme vei. Han hadde stått i den lange bensinkøen og hadde endelig kommet frem til pumpa og gikk ut for å åpne bensintanken da han fikk se en hånd som vinket til ham fra en av bilene lenger bak. Først så han ikke hvem det var, for han måtte si til den kvinnelige betjenten som hadde stukket munnstykket i tanken, at han ville ha bensin for seks hundre naira. «Det blir åtte liter. Akkurat. Syttifem naira literen.» «Ok, madam.» Idet hun trykket på noe på pumpestasjonen og tallene begynte å snurre, snudde han seg og så at det var kvinnen på broen. Chukwu, hvordan kunne han ha trodd at noe han 45


hadde lett etter så lenge, skulle dukke opp og vise seg for ham helt av seg selv, og det på en dag som hverken var lovende eller bemerkelsesverdig? Selv om han holdt øye med pumpa av frykt for å bli snytt, for han hadde hørt hvordan de trikset med dem, var møtet et sjokk som festet seg til en grein i sinnet hans som en giftslange. I en blanding av hastverk og nervøsitet kjørte han bort og parkerte ved en renne som gikk ned mot gaten nedenfor. Uansett hvilken tidsregning han benyttet – fedrenes system, hvor en uke består av fire dager, en måned av tjueåtte dager og et år av tretten måneder, eller den hvite manns system, som barna av de store fedrene brukte nå – hadde det gått ni måneder siden kvelden da han ofret to fugler for å skremme henne tilbake til livet. Mens han ventet på henne, tenkte han gjennom alt som hadde hendt ham siden det møtet. Da hun parkerte bilen sin bak hans og steg ut for å møte ham, følte han den sterke lengselen som tilsynelatende var borte for lenge siden, trenge seg frem igjen som om den hele denne tiden bare hadde ligget gjemt en stund i baklommen til hjertet hans som en gammel mynt.

Profile for Cappelen Damm AS

Et kor av minoriteter  

På den nigerianske landsbygda oppdager den unge hønsebonden Chinonso en dag en kvinne som prøver å kaste seg utfor en bro. Den forskrekkede...

Et kor av minoriteter  

På den nigerianske landsbygda oppdager den unge hønsebonden Chinonso en dag en kvinne som prøver å kaste seg utfor en bro. Den forskrekkede...