Jill Moursund
«Kom, da,» maser Kornelia. «Vi må øve til forestillingen.» «Jeg kommer, jeg skal bare finne ut om den er død,» sier jeg og pirker med en pinne i en sjøstjerne. «Jeg skal være en rosa havfrue,» sier Kornelia til Safia. Vi har temauker om naturfag, om jorda og havet. Vi skal lage en forestilling om det vi lærer og ser. «Vi kan ha på lipgloss med glitter,» sier Safia. «Og hår som bølger!» sier Kornelia.
«Kanskje den blir levende igjen hvis jeg legger den i vann,» mumler jeg. Sjøstjernen har et øye ytterst på hver arm, det vet jeg, men de ser bare ut som små prikker. «Hun er så rar,» hører jeg Safia si bak meg. «Kommer du?» spør Kornelia utålmodig. «Vi skal finne ut hvordan havfruer danser.» Da ser jeg noe som skinner i vannet. «En konkylie!» roper jeg. «Man kan høre havet i dem!»
Plutselig blir vannet dypere og buksene våte. Jeg stikker armen nedi, men da piler konkylien av sted mot tangen. «Blir hun aldri ferdig?» spør Safia. «Vi bare går,» sier Kornelia. Jeg skal til å si at jeg kommer, men da ser jeg enda en eremittkreps. Det er de som bor inni konkyliene. «Eremitt betyr eneboer,» sier jeg. «Det er en som er helt alene.»
«Ester!» Det er Mia, læreren vår. Stemmen er skarp. Hele klassen stirrer på meg. «Det er ikke kaldt,» sier jeg og myser i det sterke lyset. Sola skinner plutselig så sterkt. «Du er helt blå,» sier Kornelia. Mia vinker meg på land med irriterte armer. «Hva i all verden skulle du i vannet å gjøre?» spør hun. «Jeg skulle bare hente en konkylie,» sier jeg og forsøker å tørke klærne med litt papir. «Det finnes da ingen konkylier her,» sier Mia.
«Det er urettferdig!» roper Kornelia da Mia sier vi må dra tilbake til skolen. «Ester kan dra alene, det er hun som har plumpet.» «Alltid skal du ødelegge!» freser Safia til meg og tramper av sted mot båten. Klasseturen er over altfor tidlig, og det er min feil. Vi rakk ikke engang å begynne å øve på havfrue-nummeret.
På båten tilbake til skolen skjelver jeg, men jeg later som ingenting. Jeg sitter alene og fester blikket på fyret der bestefar bor. Jeg skal besøke ham etter skolen. Da ser jeg plutselig noe som skjærer opp av vannet utenfor fyret. Det dukker ned, så er det tilbake igjen et lite stykke unna. «EN HVAL!» roper jeg.
Hele klassen kommer til og vil se, men nå er hvalen borte. «Så du et skjær?» spør en av guttene. «Hun prøver bare å gjøre seg interessant,» sier Kornelia, og alle forsvinner. «Skjær beveger seg ikke,» sier jeg, selv om ingen hører. «Hvordan så hvalen ut?» spør Adrian da vi går i land. «Den var svart. Med spiss finne oppå ryggen.» «Kult!» sier han og løper etter de andre guttene.