Erika Flatland Vinterkrigen by Cappelen Damm AS

Innhold

1. Indiansk vinter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 5 2. Sykkeltyven . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 11 Mesterens hovedkvarter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 25 3. Store planer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 26 4. Hjemme hos statsministeren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 38 5. Et underlig møte . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 46 6. Hulen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 60 7. Panikk i nord og i sør . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 70 8. Ett sekund på tolv . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 77 Mesterens hovedkvarter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 84 9. Mot nord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 85 10. Minister medister . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 98 11. Ernst . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 106 12. Grensen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 121 13. Blindpassasjerer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 129 Mesterens hovedkvarter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 136 14. Forfulgt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 138 15. Maskefall . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 150 16. Himmelflukt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 162 17. Russisk jul . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 173

1. INDIANSK VINTER Indian Summer Periode med uvanlig varmt høstvær på den nordlige halvkule. Uttrykket stammer fra nordamerikanske indianere, som pleide å gå på bisonjakt om høsten dersom været tillot det. Fra Vær, vær, vær! av Statsmeteorolog Hans W. Storm

Et stykke ut i desember slo meteorologene alarm. Avisene hadde ikke skrevet om annet i flere uker: «HETEBØLGEN bølger videre!»; «Dansekjendis avslører: I år skal vi feire julaften på stranden!»; «Avlys julesydenturen – det er varmere hjemme!» Folk kjøpte avi ser som aldri før, for er det noe nordmenn er mer opptatt av enn sport, så er det været. I hovedstaden viste gradestokken 32 grader, solen skinte fra skyfri himmel og det var varmere i sjøen enn i svømmebasseng ene. De fleste trekkfuglene gjorde ingen tegn til å dra sørover; det var til og med rapportert om svaleflokker som hadde snudd halv veis til Afrika og nå var på vei nordover igjen. Løvet på trærne var like grønt som på 17. mai, om enn lett solsvidd i kantene, og roser og løvetann sto fremdeles i full blomst. Isfabrikkene hadde pro duksjonen i gang dag og natt for å klare å lage nok is. Selv om ka lenderen for lengst hadde bikket desember, gikk pølsene som varmt hvetebrød. Ingen var interessert i å spise ribbe og pinne kjøtt, selv om det bare var noen få dager igjen til jul. Julehandelen var den labreste på mange år.

Fra Lindesnes til Hammerfest satt elevene og svettet over pul tene, dovne og ukonsentrerte av varmen. Det hjalp ikke at lærerne lukket alle vinduene og forsøkte å stenge heten ute; norske klasse rom er utstyrt med varmeovner, ikke luftkondisjonering. Etter sko letid bar det rett til nærmeste strand, hvor barn og voksne lå og skvulpet i vannkanten til solen gikk ned og huden var blitt skruk kete. De siste ukene var det blitt vanlig å ta lange lunsjpauser, gjer ne med innlagt middagshvil, eller siesta, som det het nå. Stadig flere var begynt å svare mañana, mañana, i morgen, i morgen, når de ble bedt om å gjøre noe. Middagen kom ofte ikke på bordet før sent på kveld, i noen tilfeller først etter midnatt, i de svale, velsig nede timene før det ble varmt igjen på ny. Det var ikke bare i Norge temperaturen nådde stadig nye høy der. Det ble rapportert om hetebølger over hele Nord-Europa. Mange finner hadde sluttet å gå i badstue og hadde i stedet om favnet det flunkende nye konseptet «frysestue». Julenissen i Rova niemi hadde fått sekkevis med brev fra barn som var bekymret for julefeiringen. Ville nissen orke å dele ut gaver i varmen? Samtidig ble det rapportert om unormalt kaldt vær ved Mid delhavet. I Italia hadde salget av solbriller og sandaler så godt som stoppet opp, mens interessen for varmepumper hadde økt kraf

tig. I Sahara rente barna på plastposer ned snødekte sanddyner, mens greske barn vaklet fra øy til øy på splitter nye skøyter. Naturen hadde gått fullstendig bananas. Meteorologene had de klødd seg i hodet i ukevis, uten å bli klokere. Var de menneske skapte klimaendringene kommet helt ut av kontroll? Hadde pol punktene flyttet seg? Var solen gått inn i en ny syklus? Eller dreide det seg bare om en naturlig, men ekstrem variasjon av fenomenet indian summer, altså usedvanlig fint og sommerlig høstvær? Problemet var omfanget og varigheten. 32 grader i skyggen i Oslo ville vært ekstremt selv på en sommerdag. I midten av de sember var det både sensasjonelt og alarmerende. Det var ikke lenger snakk om en indiansk sommer, men en indiansk vinter. Jordkloden hadde feber. Den trengte medisin, og det hastet. Situasjonen var med andre ord svært alvorlig, og for noen, for eksempel for OL-minister Anders Rein, var situasjonen alvorlige re enn for de fleste.

Anders Rein husket dagen bedre enn sin egen sønns fødsel: «And the winner i-i-is …» Han hadde bitt tennene så hardt sammen at det hadde knaket i emaljen. Det hadde vært så mange skuffelser opp gjennom åre ne. Calgary, Nagano, Sotsji … Til og med Lillehammer hadde fått være vertskap. En halv menneskealder hadde han arbeidet hardt og målrettet bare for dette. I 34 år, ett år lenger enn ekteskapet hadde vart, hadde han kjøpt dyrere julegave til formannen i Den internasjonale olympiske komité enn til kona. Han hadde satset alt. Hvert fjerde år en ny sjanse. Hvert fjerde år et nytt nederlag. Hvor mange skuffelser kan et menneske tåle? «… Traumsou!» Anders Rein hadde grått av glede. Tårer og snørr smeltet sammen i seiersjubelen. Endelig skulle verden få øynene opp for Tromsø, Norges svar på Chamonix og Val d’Isère, Nordens Vene zia, Nord-Europas polare juvel. Byen skulle skinne, det skulle bli tidenes leker og alle, absolutt alle, skulle være der. Åpningssere monien ville komme til å gå inn i historien som den mest overdå dige noensinne. De skulle ha reinsdyr, samer, vikinger, barnetog, hardingfeler og ekte prinser og prinsesser – det skulle ikke spares på noe. Tusen kameralinser fra de store, internasjonale TV-kana lene – de største! – skulle fange inn det magiske nordlyset, de gli trende, hvite snødynene, de trolske fjellene og Nord-Atlanterens majestetiske bølgeskum. Da Anders Rein hadde fått tørket bort det meste av snørret og var kommet noenlunde til hektene igjen, fikk han med seg avslut ningen på OL-presidentens tale. Argumentet som til slutt hadde overbevist komiteen, fikk han vite, var like enkelt som det var ui motståelig: Hvilke andre byer kan garantere snø og vinterlige for hold i disse globale oppvarmingstider? Snow guaranteed. Anders Rein hadde understreket poenget

igjen og igjen i søknaden. Winter Wonderland. Snow 100% guaranteed. Always snow in Winter. Han hadde til og med lagt ved en prøve av den friske, hvite Tromsø-snøen i en spesialdesignet kjø leboks. Ganske nøyaktig åtte år senere satt Anders Rein på OL-konto ret i Kongens gate i Tromsø og gråt, men denne gangen var det ikke gledestårer som trillet nedover de runde kinnene hans. Hår manken, som hadde vært svart og fyldig, var blitt grå og pistret i løpet av høsten. Fra panoramavinduet hadde han utsikt over sentrum. Hjembyen hans minnet for tiden mer om en portugisisk fisker landsby enn om Nord-Europas polare juvel. Enkelte av tromsøværingene var begynt å handle på supermarkedet kun iført sandaler og badeshorts. Flere av kommunens faste snømå kere hadde sagt opp jobben og begynt med utleie av vannski.

OL nærmet seg med stormskritt, og for hver dag som gikk ble det bare varmere og varmere. Det var ikke et snøfnugg i sikte. Det lå an til å bli de tristeste vinterlekene i historien, og det var ingen ting Anders Rein kunne gjøre, annet enn å be til høyere makter og bestille enda flere snøkanoner.

2. SYKKELTYVEN Høytrykk Et område hvor det atmosfæriske lufttrykket er større enn i områdene omkring. Forbindes med rolige vindforhold og pent, stabilt vær. Fra Vær, vær, vær! av Statsmeteorolog Hans W. Storm

Den magre syklisten bremset alt han kunne med både hender og føtter, med den følge at forhjulet låste seg og bakhjulet steilet. Han slapp fra seg et hvin idet han ble slynget opp i luften. Et halvt sekund etter landet han på rumpa like foran føttene til den lille jenta som hadde stilt seg midt på stien. «Det er forbudt å råsykle i skogen!» formante hun strengt. Hun skrittet over den falne syklisten og tok sykkelen nærmere i øyesyn. «Dessuten er sykkelen stjålet!» Hun satte hendene i siden og knep leppene sammen. «Å stjele sykler er strengt forbudt!» Jenta var kledt i en lys frakk som rakk henne til midt på legge ne, enda så varmt det var. Den brede kragen var brettet opp slik at den delvis skjulte ansiktet hennes. Håret var gjemt under en ru tete sixpence, av den typen bestefedre gjerne går med. På føttene hadde hun sandaler, det eneste tegnet på at hun ikke var helt ube rørt av hetebølgen. «Tobias Haugen innrapporterte sykkelen sin som stjålet for fire dager siden,» sa jenta og bøyde seg over sykkelstyret. «Beskri velsen stemmer på en prikk. Selv klistremerket fra NM i kubein

kasting er her!» fastslo hun og pekte på et avlangt, falmet merke ved siden av håndbremsen. «Den er ikke akkurat stjålet, jeg har bare lånt den litt,» inn vendte sykkeltyven spakt. «Den må du enda lenger ut på landet med,» sa jenta myndig. «Opp med deg! Du er under arrest for tyveri og dessuten for falsk forklaring.» Den magre gutten karret seg opp fra gjørmehullet. Nå som han sto oppreist ble det tydelig at han var påfallende høy, nesten dob belt så høy som jenta, som til gjengjeld var usedvanlig lav. Han hadde bustete, rustrødt hår og var kledt i avklipte jeans og en ut vasket T-skjorte som det sto Save Mother Earth på. «Hvem tror du egentlig at du er?» spurte han mens han for søkte å børste av seg gjørma. Det hjalp ikke stort; han smurte den bare utover og ble enda skitnere. «Du er bare en drittunge i altfor store klær,» la han til. «Jeg er ikke noe drittunge, jeg er tolv år, det vil si to tredjedels myndig,» korrigerte jenta. «Og du har vær så god å bli med meg til politiet med en eneste gang,» la hun til. «Jeg har ikke hele dagen!» Men gutten brydde seg ikke lenger om henne. Han tok tak i styret og halte sykkelen opp fra søla mens han plystret for seg selv. De lyse tonene hørtes ikke ut som vanlige plystretoner, men min net om den melankolske kvitringen til en dompap. I neste øye blikk lød det som den trillende, nesten ertende kvitringen til en grønnfink. Gutten skulle akkurat til å sette seg over sykkelsetet da han hørte et svakt, metallisk klikk. Like etter lød det enda et klikk, og noe hardt og kaldt rykket i det høyre håndleddet hans. Et par so lide håndjern lenket armen hans fast til jentas. «Hei, slipp meg løs!» protesterte han. «Jeg har som sagt ikke hele dagen,» sa jenta og nappet sykkelen

fra gutten. Med effektive bevegelser børstet hun av setet. Da hun skulle til å begynne å sykle, fikk hun øye på en brun gjenstand halvt skjult inni lyngen. Hun bøyde seg og plukket den opp. «Ikke nok med at du har stjålet sykkelen til stakkars, gamle To bias, du har tatt lommeboken hans også!» utbrøt hun. «Dette er ekstremt alvorlig!» «Den er ikke hans!» glapp det ut av gutten. «Ikke?» Skeptisk åpnet jenta lommeboken. Den var full av plastkort, visittkort og fargerike sedler. Han hadde faktisk snakket sant. Det var ikke Tobias’ lommebok. Hun la den i innerlommen på frakken og satte seg overskrevs på sykkelen. I neste øyeblikk rykket det til i sykkeltyvens høyrearm. Lensmann Trond Gunnar Vandel satt i yndlingslenestolen sin og slurpet i seg dagens tredje kopp med iskaffe da Ludvig kom bra sende inn i stua. «Voff!» bjeffet Ludvig. «Voff!» Det hørte til sjeldenhetene at Ludvig gadd å bjeffe mer enn én gang, så Trond Gunnar forsto straks at noe var på ferde. Han reiste seg og vagget bort til vinduet. Nederst i oppkjørselen kom den ge skjeftige datteren hans, Hanna, syklende på en altfor stor sykkel. Ved siden av henne løp en veldig høy og veldig skitten gutt. Trond Gunnar ristet på hodet og gikk ut på trappen for å ta imot følget. «Jeg har tatt en sykkeltyv på fersk gjerning!» ropte Hanna and pustent. «Her har du ham servert på et sølvfat!» Hun hoppet av sykkelen og holdt frem hånden som var lenket fast til gutten. An siktet hans var nesten like rødt som det bustete håret. T-skjorten var gjennomvåt av svette. Faren ble bare stående rett opp og ned, med hendene hengen de tafatt på hver side av den runde magen.

«Jeg håper du har en ledig celle i arresten, pappa?» «La oss roe oss litt nå,» sa faren og trakk pusten dypt. «La oss ta det hele helt fra begynnelsen av.» «Jeg var ute og gikk meg en tur i skogen da denne slyngelen kom syklende i vill fart og siden han var en fare for seg selv og om givelsene, stoppet jeg ham og da jeg kikket nærmere på sykkelen oppdaget jeg at det er den samme som gamle Tobias meldte stjå let for fire dager siden og derfor ba jeg mistenkte bli med til poli tistasjonen, men han nektet å bli med frivillig og da måtte jeg ta i bruk mild tvang.» Hanna snakket fort og hektisk. Øynene hennes lyste. «Stemmer dette?» spurte Trond Gunnar den svette gutten. «Jeg skulle bare låne sykkelen,» svarte han og smilte skjevt. «Jeg var på vei for å levere den tilbake da jeg ble arrestert. Det er helt sant, jeg sverger, kors på halsen!» «Jaså, ja, men det forandrer jo saken,» sa Trond Gunnar og klød de seg på den bare, solbrente issen. «Det er vel ikke egentlig forbudt å låne sykler, selv om det naturligvis er best å spørre først.» «Pappa!» protesterte Hanna. «Ikke hør på ham. Han lyver, det skjønner du vel?» «Vi får la tvilen komme ham til gode,» sa faren. «Det er som regel best slik. Men du må love å levere sykkelen tilbake i dag,» sa han til gutten. «Og du må dessuten be Tobias om unnskyldning, lover du det?» «Selvsagt,» sa gutten. «Så snart jeg har fått av meg håndjerne ne, skal jeg levere den tilbake og be om unnskyldning, jeg lover.» «Hva har jeg sagt om å leke med håndjern, Hanna?» Faren så oppgitt på datteren. «Politisaker er ikke leketøy, vet du.» Motvillig fant Hanna frem en nøkkel fra frakkelommen og lås te opp håndjernene. Gutten gned seg over håndleddene og blåste på de rødlige merkene etter metallet.

«Gjør det veldig vondt?» spurte faren bekymret. Hanna himlet med øynene, men sa ikke noe. «Neida, ikke veldig,» sa gutten og smilte tappert. Før han satte nedover bakken på Tobias’ stjålne sykkel, sendte han Hanna et blikk som ikke kunne karakteriseres som annet enn triumferende. En støvsky sto igjen etter ham på den solvarme grusen. «Å, pappa, du er så naiv noen ganger!» klaget Hanna. «Hvor dan skal slike som ham noensinne lære dersom det de gjør aldri får noen konsekvenser? Du er altfor bløthjertet!» «Man blir rundere i kantene med årene,» svarte faren og tørket bort svetten fra pannen. «Apropos,» sa han og klappet seg på den store magen. «Er du sulten?» Som vanlig spiste de ute i hagen. Det var mange uker siden de hadde spist inne. Faren laget yndlingsretten deres, spaghetti alla bolognese, og helte opp sjenerøse porsjoner til dem begge. «Buon appetito!» Faren hadde begynt på et italienskkurs en gang for mange år siden, og benyttet enhver anledning til å strø om seg med de nitten italienske glosene han ennå husket. «Grazie,» svarte Hanna. En lang stund hørtes bare slurping og smatting fra over bordet, og tung pesing fra under bordet. Ludvigs rosa tunge hang slapt mot gresset. Det var allerede mørkt, og løvet fra trærne raslet i kveldsbrisen. Stearinlysene faren hadde tent blafret i den lette vinden, og skyggene deres ble lange og bølgende. Langt, langt borte kunne de skimte lyset fra naboens fjøs. Hanna og faren bodde alene i et stort, gult hus et stykke oppe i fjellsiden på et sted som het Lyrdal. Lyrdal var mindre enn en by og større enn en bygd, og ble derfor kalt «tettsted», en betegnelse som ikke kunne vært mer misvisende. Folk bodde ikke tett i det hele tatt. Det var så langt til nærmeste nabo at de trengte kikkert for å få et glimt av ham.