Er du stolt av meg, pappa?

Er du stolt av meg, pappa?

Tormod Huseby

Er du stolt av meg, pappa?

Om vår evige lengsel etter anerkjennelse

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2022 ISBN 978-82-02-73936-2 1. utgave, 1. opplag 2022 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsillustrasjon: Ramcreative/www.stock.adobe.com Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia 2022 Satt i 10,5/13,5 pkt. Sabon og trykt på 100 g Munken Premium Cream 1,3 Sangteksten «Tom snart ti» er trykt med tillatelse av Norsk Noteservice, Vigmostad & Bjørke as Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Tom snart ti Her e æ Æ hete Tom og e snart ti Du har sikkert sett mæ før Æ bor i gata di Æ tar ingen med mæ hjem Førr ho mamma e’ke bra Førr at far’n min e så sterk Og ingen må se oss da Lærer’n spør Va helga fin, ka dokker gjor’? Æ ser hender gå til værs Men tør ikke si et ord Kjenner en som hete Svein De andre si at han har stjælt Men en kompis må æ ha Aleina det blir førr fælt Før, han pappa va gla i mæ før Det må vær no feil som æ gjør Det må fins en løsning et sted Æ drømte så fint om det

Gikk det an Så vill æ vært sånn som han Per Spelt i korps og laga band Og vært med på det som skjer Så fikk æ se ho mamma glad Han pappa tok mæ med på ski Hvis æ va sånn som han Per Nu e alt så vanskelig Før, han pappa va gla i mæ før Det må vær no feil som æ gjør Det må fins en løsning et sted Æ drømte så fint om det Halvdan Sivertsen

Innhold

Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

9

Beretninger fra livet Når du aldri blir god nok . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Mathias: Jeg måtte prestere . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Skam . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Ane: Jeg er feil . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Troens mange sider . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Finn og Jehovas forbannelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Alf og Thomas . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Styrer kjødet verden?. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Aksel. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Peter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Gledespiken Ingrid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Ser du meg? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Maria: Ingen tåler å se hele meg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Alida: Han evner ikke å møte meg . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Tapt barndom – skadet sinn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kathrine og den rødmende terapeuten . . . . . . . . . . . . . . . .

Elisabeth og den frustrerte terapeuten. . . . . . . . . . . . . . . . .

23 25 43 43 73 75 92 95 96 98 105 132 133 162 196 197 230

Å finne seg selv igjen Buret . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Livets bur . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Det individuelle buret . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Det kollektive buret . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Hvordan kommer vi oss ut av buret? . . . . . . . . . . . . . . . . .

Håp og etterliv . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Avslutningen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

280 281 284 307 333 339 339

Takk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

342

Litteratur. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

343

Innledning

Det er Ludviks første samtaletime, fire år etter han var hos meg sist. Han forteller at han har lest boken min.

– Jeg skriver en ny nå, sier jeg. – Den heter Er du stolt av meg, pappa?.

Ludvik blir taus, og øynene fylles av tårer. Blikket hans blir fjernt.

Så ser han på meg. – Jeg tror jeg har brukt hele livet på det … å gjøre pappa stolt.

Elias er en følsom mann med stor suksess i idrett. Faren hans har forvoldt ham mye smerte gjennom oppveksten. Elias har knapt fått anerkjennelse for den flotte personen han er, eller for prestasjonene sine. Også han begynner umiddelbart å gråte når han hører boktittelen.

En kvinnelig bekjent sender meg en melding etter en prat om den kommende boken. Hun var blitt beveget av tittelen og hadde besøkt sin aldrende far. Hun hadde så spurt om han var stolt av henne. – Jeg er stolt av både den du er og det du har gjort, jenta mi, hadde han svart, og gitt henne en bamseklem.

Jeg møter kvinnen igjen en måned senere. Vi snakker om den nevnte episoden med faren hennes. Hun sier tankefullt: – Men trodde jeg på det han sa?

En kvinne som opplevde omsorgssvikt i oppveksten, respon9

derer annerledes. Hun sier at for henne ville tittelen «Er du glad i meg, mamma?» vært mer treffende.

Pappas stolthet brukes i boken som en metafor for anerkjennelsen vi trenger fra både mamma og pappa, og for vår livslange lengsel etter at noen skal være stolte av oss.

Tradisjonelt står mor for ubetinget kjærlighet og far for betinget, ifølge psykoanalytikeren Erich Fromms bok Om kjærlighet. Kjønnsrollene er forandret siden 1950-tallet, da boken utkom første gang, men det ligger fremdeles noe i dette utsagnet.

Den moderlige samvittigheten kan uttrykkes slik, sier Fromm: «Der finnes ingen udåd, ingen forbrytelse som kan berøve deg min kjærlighet, mine gode ønsker om at du skal bli lykkelig og leve.» Fars samvittighet sier: «Du handlet galt, og du kan ikke unngå å godta at dette medfører visse konsekvenser, og først og fremst må du forandre deg, hvis jeg skal like deg.»

Det modne mennesket, sier Fromm, elsker med både den moderlige og faderlige samvittighet, til tross for at de later til å motsi hverandre. Hvis mennesket bare skulle holde på sin faderlige samvittighet, ville det bli strengt og umenneskelig. Hvis det bare holder på sin moderlige samvittighet, ville det bli tilbøyelig til å miste dømmekraft og hindre både seg selv og andre i å utvikle seg.

Gjennom historier og teori viser jeg hvor viktig anerkjennelse er for vår psykiske og fysiske helse. Jeg hevder at livet er relasjoner – og at vårt behov for å bli likt og anerkjent som den vi er, er helt grunnleggende.

Professor i psykologi Anne-Lise Løvlie Schibbye er internasjonalt anerkjent for sine teorier om anerkjennelse. Hun skriver at for at barn skal utvikle et selv og fungere autonomt, må det oppleve anerkjennende omgivelser (1988). At det blir tatt imot 10

som den han eller hun er, og får være hovedaktør, at vi gyldiggjør barnets egenopplevelse og følelser. Går dette galt, vil barnet lett oppleve overdreven avvisningsfrykt gjennom livet, noe jeg ofte erfarer i terapirommet. Jo mindre anerkjennelse et barn opplever, jo større er risikoen for at det som voksen føler frykt for å bli avvist og en redsel for å være seg selv. Min erfaring er at ulike typer avvisningsfrykt ligger i bunnen av alle psykiske lidelser. Men også i tilfeller der personen bare føler at livet er lettere innskrenket.

En anerkjennende væremåte innebærer at man blir møtt med respekt, likeverd og empati. I oppveksten er vi prisgitt at foreldrene gir oss dette. Jo mer forsømmelse, fornedrelse og misbruk vi blir utsatt for, desto større er risikoen for at vi vil oppleve livet som innskrenket og smertefullt. Bokens pasienthistorier viser tydelig hvor stor livssmerte manglende anerkjennelse kan føre til. Vi mister oss selv og kan få en livsvarig «hangover».

Men det er mulig å finne seg selv igjen.

Avvisning og utstøtelse kan skje i form av krenkelser, ydmykelser, latterliggjøring og usynliggjøring. Lengselen etter anerkjennelse rommer mange ord – ikke minst å bli likt og få ros.

Andre ord er å være verdsatt, akseptert, bekreftet eller validert.

Også overbeskyttelse er avvisning. Da blir vi avvist som autoritet i vårt eget liv, og slik kan vi miste mye av troen på at vi mestrer livets prøvelser. Dette kan igjen føre til at vi viker unna utfordringer som kunne gitt utvikling og mestringsfølelse. Og ikke minst kan overbeskyttelse få oss til å føle at verden er et farlig sted.

Avvisningsfrykten har et mangfold av ansikter og masker.

Dette mangfoldet gjenspeiles i bokens historier.

Det å ikke like seg selv er også å bli avvist som den man er. Selvmedfølelse gjennom å anerkjenne sin egen smerte og 11

sine begrensninger og feiltrinn er viktig. Du gjorde så godt du kunne ut fra forutsetningene dine. Væremåtene dine der og da var det du hadde tilgjengelig.

Mens jeg arbeidet med denne boken, ble jeg i stor grad bevisst hvor avgjørende samfunnskreftene og den kulturen vi lever i, er for livet vårt. Jeg innså hvor stor betydning samfunnsutviklingen har for både psykisk og fysisk helse. Spesielt avgjørende blir samfunnsstrukturen for dem som ikke opplevde anerkjennelse i oppveksten. De blir ekstra sårbare for de rådende kreftene i kulturen vår, der konkurranse, sammenligning og misunnelse er fremtredende.

Barndomstraumer fører ofte til livslang smerte og nedsatt livskraft. Men vi kan også lett havne i livsfella, i det jeg kaller «buret», ved at vi trakter etter og fanges av falske verdier i den kulturen vi lever i. Slike usunne verdier skaper lede og tomhet og frakobling fra verden og menneskene. Fremmedgjøringen blomstrer. Vi betaler en høy pris for å leve opp til falske normer og verdier.

Mange pasienter med en utfordrende oppvekst erfarer at det er vanskelig å bli forstått av andre, selv av partnere og venner.

Jeg håper at du som leser får større forståelse for disse skadde menneskene. For de er mange. Og de er akkurat som deg og meg, bare mer slik. Ved å forstå det håper jeg at du kan forstå deg selv bedre. At du kan se din egen historie og hvordan den har påvirket deg. Jeg håper også du klarere kan se verdenen vi lever i – hvordan kulturen øver innflytelse på oss, på godt og vondt.

Senere i livet er vi prisgitt andre viktige personer enn foreldrene. Vi er avhengige av andres gode blikk gjennom hele livet for å kunne vokse og blomstre som oss selv. Filosofen Jean Paul Sartre var også opptatt av de andres blikk (Olseth). Men han sa også at helvete er de andre. For det er slik at noen kan få 12

oss til å vokse og blomstre, andre kan få oss til å visne og dø.

Anerkjennelse eller mangel på det står sentralt.

Den russisk-amerikanske psykologen Abraham Maslow mente at behovene våre kan illustreres av en pyramide. Nederst er de grunnleggende fysiologiske behovene vi må dekke først, for eksempel mat, ren luft, trygghet og sex. Vi er redd for å miste kontroll over livet vårt og søker balanse, stabilitet og orden. Vi er avhengige av å ha en sikker inntekt, helsetjenester og fysisk beskyttelse. Når vi får dekket disse basale behovene, kan vi rette oppmerksomheten mot den sosiale delen av livet, for eksempel kommunikasjon med andre, å etablere vennskap, uttrykke og motta kjærlighet, tilhøre et storsamfunn og tilhøre og bli akseptert av flokken vår.

Behovet for anerkjennelse ligger nest øverst i behovspyramiden og er hovedfokuset i denne boken. Øverst ligger selvrealisering. Og de to øverste henger sammen.

Noen mener at de grunnleggende behovene våre ikke må dekkes nedenfra, slik Maslow hevder. Faktisk viser noen studier at behovet for både selvrealisering og anerkjennelse forblir viktig selv når våre grunnleggende behov ikke er ivaretatt.

Jeg er enig i dette synspunktet, at behovet for anerkjennelse og selvrealisering ikke sjelden trumfer trygghetsbehovet.

Vi styres av behovet for anerkjennelse fra vuggen til graven (og faktisk også etter døden: hvordan vil vi bli oppfattet etter at livet er over?). Anerkjennelse er dypt knyttet til selvfølelsen vår. Heri ligger en iboende frykt for avvisning og utelukkelse.

Hvis vi ikke blir godtatt av flokken, vil meningen i livet fort bli ødelagt.

For livet er relasjoner.

Gode relasjoner innebærer tilknytning – båndene vi har til andre mennesker. Babyen er helt avhengig av at det etableres et bånd til moren for å overleve. Det er hjelpeløst avhengig av et annet menneske. Og avhengigheten til flokken vår er livs13

lang, med stadig forskjellige og skiftende uttrykk. Det ligger i genene våre, nedarvet fra stammene i Afrika – der menneskene var avhengige av flokken. Ble de utstøtt av flokken på savannen, ville de dø. Nå er flokken nødvendig på et annet nivå, men genene forteller oss at avvisning betyr fare og død. Uansett er et liv uten andre mennesker for de aller fleste et mistrøstig og meningsløst liv.

Så menneskene fortsetter å tilpasse seg flokken. Vi følger de skrevne og uskrevne lovene i kulturen. Slik får vi innpass, men i en usunn kultur, som ikke anerkjenner våre behov for fellesskap og egenart, vil tilpasningen kunne gjøre oss syke, både mentalt og fysisk.

Mors blikk er det første og mest avgjørende for at vi blir anerkjent som «bra nok». Dette blikket skal speile babyens bevegelser. Senere skal også blikkene til andre som står oss nær, sørge for god selvfølelse og god tilknytning.

Det er ytterst viktig å vite at for et barn er foreldrene verden, og at dets mentale utvikling er prisgitt dem. Relasjonen mellom foreldre og barn er blant de sterkeste som fins. Båndet mellom dem fungerer som en modell for alle relasjoner barn møter senere i livet.

Fra barndommens gater Også jeg har hatt en barndom som har påvirket meg til å bli den jeg er – og dermed fagpersonen bak denne boken. Hvor fri er jeg til å se pasientenes liv? For – hvis pasientene mine skal kunne bli anerkjent av meg, må jeg være rimelig fri fra egne «hangups» – psykologiske etterlevninger fra mitt levde liv.

For å redusere faren for å møte pasienter med et innsnevret og feilaktig blikk, det vil si å utføre terapi preget av egne «hangups», må vi som psykoterapeuter gå i egenterapi. Skal jeg ha troverdighet som menneskekjenner, må jeg jo kunne kjenne 14

meg selv. I egenterapien blir vi utfordret på lik linje med pasientene våre: Hva gjorde barndommen med deg? Hvordan påvirket den deg til å bli den du er, din selvfølelse, din selvaksept, din følelsesbevissthet? Dette er viktige spørsmål for meg som terapeut, men de gjelder oss alle hvis vi skal kunne møte våre medmennesker med anerkjennende, ikke-dømmende blikk.

Jeg må imidlertid også ha ydmykhet for at jeg har begrenset selvinnsikt selv som erfaren psykiater og psykoterapeut. Oscar Wilde sa det slik: «Det er bare grunne mennesker som tror de kjenner seg selv.» Etter snart førti år i faget er det nok lite igjen av barnets naivitet og uskyld som preger blikket mitt på verden og menneskene i den.

Jeg viser i dette kapitlet hvordan min barndoms uskyld ble utfordret, og hvordan voksne kan falle ned fra den pidestallen barn plasserer dem på. Hvordan vi styres av andres blikk.

Blikkene er ikke bare symbolske for hvordan vi faktisk ble møtt. Blikkene blir til reelle avtrykk; de setter spor i sinnet og kroppen, de står for anerkjennelsen andre gir eller fratar oss.

Og selv om avtrykkene er mest formende for psyken i oppveksten, fortsetter de gjennom hele livet.

Jeg var tolv år den dagen barndommens uskyld ble utfordret. Jeg hadde forlatt den grønne, trygge og forutsigbare Groruddalen og skulle til min første tannlegetime i byen alene. Jeg hadde nylig begynt med briller, og nå skulle tennene iføres ståltråder. Tårene hadde rent da jeg fikk beskjeden av tannlegen.

Jeg passerte Glassmagasinet i Grensen og fikk øye på en full mann som ble lempet ut. Folk stoppet opp og glante, også jeg.

To gutter på min alder stod ved siden av meg. Jeg vendte meg mot dem og smilte. Han som stod nærmest, den minste av dem, kvitterte med et hatefullt blikk og en knallhard ørefik.

Jeg rygget. Den andre gutten kom så mot meg, også han med et aggressivt ansiktsuttrykk. Jeg prøvde å komme meg unna.

Dermed løp begge guttene etter meg oppover Grensen. De for15

fulgte meg halvveis oppover etasjene i bygningen hvor tannlegen holdt til, før de snudde. Kinnet sved da jeg satte meg på venterommet.

Jeg fortalte aldri noen om det som skjedde.

Denne hendelsen var den første jeg hadde opplevd med tilsynelatende umotivert aggresjon. Jeg skjønte overhodet ikke at et enkelt smil kunne utløse det. Jeg så selvfølgelig ikke helheten, for jeg var bare et barn. Men fordi utfordringene fortrinnsvis skyldtes observasjoner av mennesker utenfor mitt trygge barndomshjem, ga det rom for modning fremfor traumer og innsnevring av psyken min.

Jeg levde i et godt hjem i et rolig og traust miljø i en landlig drabantby og hadde så langt vært forskånet for sterkt irrasjonell adferd, både fra barn og voksne. Ett år før hadde riktignok jeg, den snille gutten, gitt min egen mor en ørefik, i ren fortvilelse og med følelse av avmakt og urettferdighet. Jeg var elleve år, og jeg har aldri glemt det. Skam og anger fulgte, selv om mor forstod meg og aldri klandret meg. Far kommenterte det aldri. En venn av foreldrene mine var på besøk og bivånet episoden, og han likte meg aldri siden. Gjennom deres ulike reaksjoner lærte jeg viktigheten av å bli forstått, at handlingen hadde en årsak, og at jeg var mer enn handlingen. Jeg skjønte at en enkeltepisode ikke var nok til at en som var glad i meg, skjøv meg bort. For mor var jeg fortsatt den omtenksomme, snille gutten. Men jeg lærte også at det ikke var noen selvfølge at menneskene der ute forstod og likte meg.

Hvordan opplevde guttene i Grensen mitt smil? Hva var forskjellen på deres ørefik og den jeg ga moren min? Nå som jeg har mer livserfaring og jobber som «menneskekjenner», forstår jeg bedre. Mot den bakgrunnen vil jeg fremme noen teorier i boken om hva som styrer oss mennesker. Én sikker forklaring kan jeg ikke gi. Til det er menneskesinnet for sammensatt. Når det gjelder guttene, har jeg uansett for få opplysninger. Men 16

det er nærliggende å anta at de hadde en utrygg bakgrunn, og at deres behov for anerkjennelse ikke var oppfylt. Å forstå enkeltmennesket krever en unik kjennskap til dets liv. Og uansett er andre eksperter på eget liv, og jeg må være ydmyk på at jeg, selv som en «autorisert synser», aldri fullt ut vil kunne «se» andre. Dette gjelder også i terapirommet, hvor jeg får mye informasjon og innsikt i pasientenes liv. Med økende erfaring forstår jeg stadig bedre at mennesker er komplekse vesener og fulle av motsetninger; de er preget av sin unike genetikk, sin livshistorie og sine ytre forutsetninger.

Jeg ble eldre og forsto i økende grad at menneskene jeg kjente, var motsetningsfylte. For etter hvert fulgte andre opplevelser fra barndommens gater som fikk meg til å undres over hvem menneskene var. Jeg så hvordan de voksne rundt meg i nabolaget, samt den omtalte familievennen, vaklet på pidestallen jeg som barn hadde plassert dem på. En mannlig pasient sa en gang: – Det verste øyeblikket en gutt opplever, er når faren hans faller ned fra pidestallen. Min far og mor ramlet aldri ned på den måten, det foregikk langsomt. Jeg fikk beholde tryggheten i foreldrene mine lenge nok til at jeg kunne stå sikkert på egne ben.

Jeg oppdaget at livet der ute var ikke så ukomplisert og godt som jeg hadde trodd. Eller rettere sagt: Jeg hadde ikke hatt stort behov for å undre meg over menneskene rundt meg, hvorfor de var som de var. En undring som for meg som voksen skulle fylle hverdagene, som skulle bli levebrødet mitt. Temaer fra barndommens gate, som alkoholisme og utroskap, prostitusjon, endog incest og drapsforsøk, utfordret barndommens uskyld. Men alt i alt var det godt å være barn der, både hjemme og i gata.

Jeg hadde gode foreldre som var der for meg. Jeg hadde en base jeg alltid kunne vende tilbake til. Men jeg måtte ofte klare 17

meg selv der ute – alene på søndagenes skiturer. Fotballtalentet var fraværende, så jeg trakk meg unna fotballøkka og guttene der. Ikke klarte jeg opptaksprøven til musikkorpset heller. Så jeg hadde ikke slike arenaer for anerkjennelse som kunne nære egen stolthet og sosial deltagelse. Men jeg fant frem til biblioteket, som jeg ofte besøkte.

Kanskje ble jeg for selvstendig i oppveksten, noe som for min egen del ikke betydde savn, men kanskje førte det til at jeg ikke stilte opp nok for egne barn. Jeg spurte sønnen min om dette da han var i begynnelsen av tyveårene.

– Det viktigste er at vi vet at vi har dere når vi trenger dere, svarte han. – Og det har vi, fortsatte han, som om han ville berolige meg.

Lesegleden min gjorde meg relativt skoleflink. Det ble min arena for stolthet og anerkjennelse, og sterkt bestemmende for utviklingen av livet mitt. Men valgte jeg å studere medisin i Oslo fordi det var vanskelig å komme inn, og fordi yrket var høyt verdsatt? Gikk jeg i «livsfella» og valgte det som ga meg stolthet og anerkjennelse? For jeg visste knapt hva legeyrket bestod i, heller ikke om jeg hadde de nødvendige forutsetningene for yrket. Men slik jeg i oppveksten fant frem til biblioteket og lesegleden, slik fant jeg heldigvis frem til psykiatrien og psykoterapien.

Barndomstraumer og forlatthetsfølelse I den senere tid er det kommet mange beretninger fra psykologer som tilbakeviser at barndommen er sentral for utviklingen av psykiske symptomer. De legger stor vekt på genenes betydning. De har som beskrevet et poeng. Ofte ser jeg at høysensitive pasienter er vanskeligst å behandle. Men samtidig er det også en mulighet for at sensitiviteten er blitt utviklet i samspill mellom arv og miljø. I alle fall delvis. For dessverre har bror18

parten av mine pasienter hatt sviktende oppvekstmiljø. Jeg er uansett overbevist om at barndomstraumer er avgjørende for utvikling av psykiske problemer. Da tenker jeg ikke først og fremst på enkeltstående traumer, men på traumer fra barndommen som gir det vi kaller kompleks PTSD (posttraumatisk stresslidelse), eller i alle fall en del symptomer på den diagnosen.

I min forrige bok, Alene naken, skrev jeg om ensomhet.

I løpet av de årene som har gått siden da, har jeg erkjent at vi blir stadig ensommere i kulturen vår. Også de fleste pasientene mine opplever ulike grader av ensomhet, men for mange dreier det seg egentlig om forlatthetsfølelse. I boken Complex PTSD skiller psykoterapeut Pete Walker ut kompleks PTSD med forlatthetsfølelse som en viktig undergruppe. Å forstå kompleks PTSD er viktig for en terapeut. Og det jeg møter i terapirommet, gjenspeiler seg i den generelle befolkningen. Dette fikk jeg erfare allerede i starten av min virksomhet som lege. Jeg hadde jobbet i tre år ved en allmennpsykiatrisk avdeling. Deretter jobbet jeg som allmennlege et år. Jeg var ung og naiv og forventet at de som oppsøkte allmennlegen, var vesensforskjellige fra pasientene jeg hadde møtt de tre tidligere årene. Spesielt husker jeg godt at nesten alle pasientene som satt på venteværelset, så tilfredse ut. Så kom de inn på kontoret mitt, og jeg erfarte at den ene etter den andre slet psykisk.

Også de hadde et liv som var preget av livssmerte – av angst, ensomhet og depresjon. Og mange strevde i parforholdet sitt.

Som erfaren terapeut ser jeg nå enda klarere at mange av pasientene mine sliter med senskader etter en tapt barndom, og at brorparten av dem er preget av ulike grader av forlatthetsfølelse. De får gjerne andre diagnoser, men jeg ser disse diagnosene stadig oftere som en undergruppe.

For noen år siden skrev jeg artikkelen «Å leve med en overveldende forlatthetsfølelse», som ble publisert i den største 19

norske psykologiske bransjeavisen psykologisk.no. Det at artikkelen fremdeles er mye lest, vitner om at leserne kjenner seg igjen, noe jeg også opplever i tilbakemeldinger jeg får.

Artikkelen handler i stor grad om symptomer ved kompleks PTSD, som blant annet innbefatter giftig skam og emosjonelle og smertefulle flashbacks. De kan oppstå plutselig i sosiale settinger, og de er oftest preget av episoder med frykt og/ eller desperasjon. De er forlengede regresjoner (tilbakefall) til skremmende episoder i barndommen. Den sterke smerten skyldes at den indre kritikeren overstrømmer personene med en dyp, giftig skam. Dette hindrer dem i å søke den nødvendige støtten og trøsten de trenger. Isteden blir de overveldet av en ydmykende følelse av å være defekt. De opplever at de er isolert og forlatt.

Dette er pasienter som i stor grad fyller kriteriene for et mangfold av offisielle diagnoser. Det mest dekkende vil være å si at de har en tilknytningsforstyrrelse. Jo mer neglisjering, kritikk og forakt pasientene har opplevd i barndommen, desto mer øker sannsynligheten for at de får diagnosen kompleks PTSD med forlatthetsfølelse. Diagnosen kan ses som et kontinuum. En hyppig fellesnevner er perfeksjonisme. Det er tankevekkende sett på bakgrunn av at dagens ungdomsgenerasjon ofte kalles «generasjon perfekt».

Beretninger fra livet

Når du aldri blir god nok

Et gjennomgangstema hos mange av pasientene jeg skildrer, er foreldrenes forhold til følelsene deres da de var barn. I flere av historiene ser vi at det at de ikke tillater barna sine å ha naturlige følelser, foreldrene er såkalt emosjonelt skambundne, er en viktig årsak til at barna mister seg selv. Dette skjer fordi barnets følelser trigger vanskelige følelser hos foreldrene – følelser de ikke orker å kjenne på. Barn viser normalt følelsene sine fritt, men her erfarer barna at følelsene deres ikke blir tatt imot.

Barna begynner å tvile på om følelsene deres er gyldige, ja, riktige, og undertrykker dem. Siden følelser er knyttet til opplevelsen av hvem vi er, mister disse barna mye av sin vitalitet.

Alle historiene i boken har det til felles at de viser hvordan menneskene som skildres, er blitt påvirket av ulike sosiale og psykologiske faktorer. Forstår vi disse påvirkningene, forstår vi oss selv bedre. Spesielt gjelder dette påvirkninger i barndommen, en sårbar fase hvor vi utvikles og modnes. Trygghet med gode levevilkår og foreldre og andre nære som ser oss, er helt avgjørende for at vi blir robuste og balanserte mennesker. Men selvfølgelig vil påvirkninger i vårt voksne liv også prege oss, for eksempel store og små traumer, fattigdom og dårlige relasjoner.

Jeg håper at du gjennom historiene i boken vil få økt innsikt i hvor viktig anerkjennelse er for at vi skal kunne utvikle et sunt og motstandsdyktig selv. Du vil få se i praksis hvordan andres 23

blikk blir bestemmende for synet vi får på oss selv og verden rundt oss. I de følgende beretningene møter vi mennesker som er konstant på vakt; utrygghet dominerer de fleste relasjonene deres. De skanner personene de treffer for å finne ut om de er til å stole på. Er de gode mennesker – er jeg bra nok? Disse holdningene har ofte rot i manglende anerkjennelse i barndommen.

Historiene viser også hvor galt det kan gå med barnet når far og mors stolthet over barnet erstattes av det motsatte: skamgjøring, for noen skamfering. Vi ser hvordan det forplanter seg gjennom hele livet – i beste fall med psykiske begrensninger, i verste fall blir selve personligheten skadet. For noen blir utfallet et liv med personlighetsforstyrrelse eller psykose, med «galskap». Kroppen kan bli en slagmark; den blir «straffet» for de uløste konfliktene som fortsetter gjennom livet.

Uttalelsen om at kroppen vår blir en slagmark for uløste konflikter, begynte jeg å bruke etter en periode som ansatt ved en poliklinikk i Oslo. Den er ofte treffende. På poliklinikken møtte vi mange innvandrerkvinner som følte seg låst i livet sitt.

De kunne ikke gå fra mannen sin og det familielivet som ofte var presset på dem. Mannen og familien deres bestemte i stor grad hvem de kunne være. Psykiske lidelser var dessuten tabu.

De presenterte ofte diffuse kroppslige plager som sitt sentrale problem, som oftest fra mage- og tarmsystemet, samt migrene og muskel- og skjelettplager. De fikk så omsorg og forståelse fra omgivelsene istedenfor et negativt sosialt stempel. Dessuten fikk de et kroppslig «alibi» for å trekke seg unna. Smertene i kroppen var mest av alt et uttrykk for deres livssmerte. Den kunne de ikke uttrykke, så kroppen talte sitt tause språk.

Enhver lege må ha et perspektiv på hvordan relasjoner påvirker menneskekroppen. Betente relasjoner skaper betennelser i kroppen, sier professor i samfunnsmedisin, Anna Luise Kirkengen.

Når Rebekka får overdrevent shoppingbehov, Jonas drikker 24

eller jobber for mye, Aksel ringer etter eskortejenter og Maria tyr til bulimi, skyldes det at barndommens smerter «sitter i ryggmargen». De overdøver tankene og driver frem slike forsvarsmetoder som en refleks. Forsvarsmetodene er midler for å dempe barndommens «hangover». Rebekka, Jonas, Aksel og Maria har utviklet avhengigheter som de tyr til når ensomheten og forlatthetsfølelsen blir for sterk. Når de føler at de ikke lenger tilhører de andre, når livet oppleves uten mening og retning. Barndommens traumer og svik har satt seg og smerten døyves, følelsene blir numne i et forsøk på å overleve eller slippe unna vonde minner som trenger seg på.

Just like us – only more. Stories of survival – From the psychotherapy room var min første bok, og den handlet hovedsakelig om fem pasienter som hadde «overlevd» en vanskelig barndom. Tittelen henspiller på at selv om disse pasientene hadde et liv og lidelser som kunne virke fjernt for mange, har historiene deres likevel gjenkjennelsesverdi. I bunnen har de samme savn, lengsler og behov som alle andre.

For de er som oss, bare enda mer slik.

Jeg har oversatt, revidert og inkludert to av historiene fra den boken. De vil gi deg et unikt innblikk i hvordan en tapt barndom fylt med fornedrelse, forsømmelse og misbruk skaper alvorlig psykisk lidelse.

Historiene viser hvordan vi mister oss selv, men også hvordan vi kan finne oss selv igjen.

Mathias: Jeg måtte prestere Psykiateren Irvin D. Yalom har skrevet om hvordan det enkle spørsmålet «hva ønsker du?» skaket en hel gruppe under gruppeterapi. Så mange svar – så mye ønsking, så mye lengsel. Så mye smerte som ligger rett under overflaten.

25

Yalom gjengir noen av svarene han får: De kaller på både døde og levende, de som er her, og de som er tapt for alltid.

Det er foreldre, søsken, venner, ektefeller. Jeg ønsker deg tilbake – jeg er så ensom. Jeg ønsker den barndommen jeg aldri hadde. Jeg ønsker å bli elsket – å bli respektert. Jeg ønsker at jeg betyr noe, å være viktig, å bli husket. Jeg ønsker å vite at du er stolt av meg.

Yalom mener at det virkelige innholdet i psykoterapi alltid dreier seg om slik eksistensiell smerte. Slik det var for Mathias.

Oppstart i terapi Mathias er en begavet student på 23 år. Fra første time virker han mild og litt forsiktig. Gjennom ord og mimikk får jeg inntrykk av at han er sjenert. Mathias preges av det vi kaller emosjonell hemning eller overdreven kontroll. Han sier at han syns det er vondt og flaut å gi uttrykk for følelser. – Jeg kontrollerer meg så mye at folk ikke tror jeg har følelser. Mange ser meg nok som følelsesmessig forknytt.

– Hva er du opptatt av i kontakten med meg? spør jeg.

– At jeg skal prestere intellektuelt, si noe du syns er smart eller originalt.

Mathias syns også det er svært vanskelig å kreve at rettighetene hans blir respektert, og at det blir tatt hensyn til følelsene hans.

I en terapi kan vi anta at det forholdet pasienten har til terapeuten sin, gjenspeiler forholdet til andre mennesker, ofte også forholdet til de relasjonene pasienten hadde i barndommen. Irvin Yalom skriver faktisk at terapeuten ikke trenger å vite så mye om pasientens fortid. Han eller hun må ha kaninører, og slik kan terapeuten få indirekte informasjon. Det at Mathias tror at jeg som terapeuten hans forventer gode intellektuelle samtaler, gjenspeiler forholdet hans til faren både i 26

nåtid og i fortid. Det kan virke åpenbart når vi kjenner historien til Mathias. Han sier: – Ingen jeg begjærer vil elske meg eller stå meg nær hvis de ser feilene mine, hvis de vet hvordan jeg egentlig er.

Dette er et trist utsagn, som dessverre gjelder mange. De er redd for å bli avslørt, og dermed avvist. De er preget av det som kalles the imposter syndrome: avsløringssyndromet eller bedragersyndromet. Det gjelder også deres forhold til meg, selv om de ofte har større håp om at det ikke vil skje i sistnevnte tilfelle. Som oftest åpner de seg etter hvert, parallelt med opplevd trygghet og tillit til meg; de forteller om vonde følelser og «forbudte» tanker.

Mathias forteller om en varm mor, som han elsker, men han har stadig følt at han har måttet trøste henne og beskytte henne mot Mathias’ far.

Paradokset i denne historien er at jeg i flere år har kjent til Mathias’ far gjennom medieomtale, som en intellektuell kapasitet. Jeg har faktisk vært imponert over ham, kanskje beundret ham litt. Og jeg har lest om igjen et par av bøkene hans.

Mathias: – Far er ikke stor, men han framstod likevel ruvende for meg som barn. Han er dritsur for alt. Hvis en av oss mistet noe i gulvet eller veltet noe, kjeftet han umiddelbart.

Hvorfor gjorde du det? kunne han si med aggressiv stemme.

Jeg fikk en ekkel klump i magen. Jeg så ned og gjorde meg liten. Jeg kjempet mot gråten, ble totalt underdanig. Mamma prøvde å avlede ham.

Far kunne fortelle historier og eventyr med stor innlevelse.

Jeg lærte å trykke på de knappene som fikk ham til å vise meg denne oppmerksomheten. Stort sett fikk jeg oppmerksomhet når jeg presterte intellektuelt.

Han var aldri til stede. Enten jobbet han, eller så satt han foran pc-en også hjemme. Det var aldri noen spørsmål om 27

hvordan jeg hadde det, ingen interesse. Bortsett fra de gangene jeg presterte. Da ble jeg i alle fall lagt merke til. Jeg var nesten desperat etter å bli sett, å bli anerkjent av ham. Så jeg leste høyttravende litteratur som jeg så prøvde å briljere med – selv om jeg egentlig ikke forstod noen ting av det.

Mathias startet i terapi hos meg etter at moren hans hadde lest boken min, Alene naken, og deretter bedt sønnen lese den.

Tidlig i terapien vektlegger han spontant det jeg skrev om min egen far, den trauste bygningsarbeideren, den flinke og pålitelige støpebasen. Den rolige mannen som aldri leste bøker.

Mathias ville vite mer om faren min. Og jeg fortalte. Mathias krøket seg sammen i stresslessen og sugde til seg ordene mine.

– Jeg misunner deg faren din, sa Mathias i en senere time, – du må være veldig stolt av ham. Far var far, tenkte jeg, han bare var der, trygg og traust. Som barn reflekterte jeg sjelden over at foreldrene mine var stolte av meg, eller motsatt. Fliden på skolen og skoleflinkheten var en del av meg, noe som bare var der. Og at jeg var snill. Men det viktigste var at foreldrene mine ikke forventet at jeg skulle prestere godt på skolen. Jeg opplevde nok at jeg ble verdsatt som den jeg var.

I boken Alene naken forteller jeg om en episode da jeg opplevde at far ikke så meg: Jeg er elleve år, og jeg er ofte inne alene. Min far har en liten samtale med meg en søndag ettermiddag. Det er sent på våren og varmt ute. Han har antagelig snakket med meg om å sitte for mye inne. Det jeg husker, er følgende utsagn: – Gå ut og finn deg en kamerat. Utsagnet var velment, men ble pinlig for meg. Ensomheten min var avslørt. Samtidig opplevde jeg ikke at dybden i ensomheten min ble forstått.

Jeg var avkledd, alene og mislykket.

Jeg har i ettertid sett episoden mer modent. Far så ingen grunn til at jeg ikke skulle ha vennskap, han tenkte antagelig 28

at jeg var en bra nok venn. Så skammen jeg opplevde ved å bli avslørt som ensom, var ikke helt berettiget. Det handlet mer om at jeg ikke kunne slippe unna tristheten over å være litt utenfor, å bli konfrontert med mine smertefulle følelser. At jeg måtte erkjenne dem, for så å tolerere dem, ja, eie dem.

Jo, jeg hadde god grunn til å se opp til far, som på sitt vis var en hedersmann: i sin store toleranse og fullstendige avslappethet når det gjaldt status og hierarki, i arbeidsmoral og arbeidsinnsats. Men også når det gjaldt livets store, eksistensielle spørsmål, som for eksempel døden: Da livet hans nærmet seg slutten, sa han: – Når man er dau, da er det ingenting, da, men jeg skulle gjerne ha sett barnebarna vokse opp.

Jeg funderte over Mathias’ misunnelse når det gjaldt faren min – en far som aldri leste bøker, men som alltid var der. Som oftest satt han i stua, gjerne med en rullings eller to.

Følgende hendelse kan si noe om hvordan jeg gjennom utdannelse og studier ble mer og mer fanget av ordenes verden.

Parallelt ble også far mer interessert i å lese. Han fordypet seg i aviser da han ble pensjonist og hadde mer overskudd og tid.

Men bøker var fremdeles fraværende i hjemmet.

Jeg jobbet en periode som overlege på et stort psykiatrisk sykehus. Under en veiledning med den nye assistentlegen min kom det frem at hun var barnebarnet til eieren av entreprenørfirmaet hvor far hadde jobbet i flere tiår. Også de to brødrene til far hadde jobbet der like lenge, og i likhet med far var de solide arbeidsfolk. Jørgen stod meg nærmest, kanskje fordi han var barnløs og bodde i Oslo. Han var storvokst og røslig, psykisk sterk og direkte som person. Men han var også snill.

Grubling var ikke noe tema for Jørgen. Han var jernbinderbasen som i ungdommen sjelden sa nei til en real slåsskamp. Eldstebroren, Olaf, var motsatsen: en stillfaren forskalingssnekker som i helgene pendlet til Finnskogen, der de hadde vokst opp, og hvor han hadde bygd hus. Olaf festet med ungdommene på 29

Rådhuset på lørdagene, og han ble, ifølge fetteren min, maskoten deres. En gang han vinglet hjemover på sykkelen i lystig humør, rente han ut i grøfta. Han kom seg hjem med brukket arm. Å oppsøke lege var ikke noe tema, heller ikke da han ble edru, så armen grodde skjevt.

Far hadde fortalt meg mange lovord om eieren av firmaet han og brødrene jobbet i. Assistentlegens far drev firmaet nå.

Hun hadde fortalt ham om far og onklene mine. Faren hennes hadde så bedt henne sendte en hilsen via meg til faren min. Han hadde sagt at Huseby var et begrep i firmaet. Det var et sterkt skussmål. Men så oppstod en problemstilling i grublerhjernen min. Hvordan kunne jeg være sikker på at ordet begrep var en del av fars verden, av ordforrådet hans? Og hvordan kunne jeg formidle denne store anerkjennelsen uten at han følte seg mindreverdig, men kanskje heller stolt?

Jeg erindret at mor en gang hadde prøvd seg på et fremmedord, og at en som var til stede, hadde ledd litt av det. Jeg hadde krympet meg, jeg følte medynk. Og – risikoen var dessuten til stede for at jeg undervurderte far. Jeg løste dilemmaet mitt ved tilforlatelig å utbrodere det hedersbetonte ordet.

Far syntes hilsenen var veldig hyggelig. Men å reflektere over at sønnen hans nå var overordnet sjefens datter, var et ikketema for ham. Han tenkte ikke i slike hierarkiske baner. Selvfølelsen hans var uavhengig av smiger og ros. Far visste godt hva han stod for. Han anerkjente seg selv som den han var. Slik jeg i ettertid reflekterer over fars personlighet, ser jeg en staut mann som var nærmest fri for nevrotiske trekk, og med personlig integritet. Han hadde stor glede og stolthet av å gå på jobb. Livet hans hadde både retning og mening.

Mathias skrev et brev til sin far:

30

Jeg er forbanna på deg.

Jeg er forbanna på deg fordi jeg var redd deg. Redd for å velte et glass eller å miste noe på gulvet. Det var en oppvekst hvor jeg følte meg som en linedanser. Ett steg til høyre eller ett til venstre, så var ulykken ute. Responsen din var alltid hysteri om udugelighet og urettferdighet. Jeg følte at jeg krenket deg, at jeg ikke var perfekt for deg.

Du lagde drama av småting.

Jeg assosierer til John i Alene naken. Han hadde en konstant krenkende far og en uberegnelig og selvopptatt mor. Johns liv ble et mareritt av angst, påført giftig skam og flere selvmordsforsøk.

Det er vanskelig å fatte det sjelelige såret som oppstår idet en sønn oppfatter budskapet fra sin far om at han ikke er ønsket, slik både John og Mathias opplevde. John sier i Alene naken: «Faren min ga meg lange forelesninger om hva som kunne skje hvis jeg ikke holdt kniven riktig, eller hvis jeg brukte gaffelen feil. Eller så kunne han gi en formell leksjon i hvordan man skulle spise middag i det offentlige rom. Jeg ble alltid sittende rett overfor ham ved middagsbordet, livredd for å gjøre feil.

Jeg studerte hva han selv gjorde for å kunne etterligne ham.

Dersom jeg gjorde en feil, kunne han sparke meg hardt på ankelen, under bordet. Det var derfor han plasserte oss rett overfor hverandre. Angsten jeg følte, husker jeg fortsatt.»

Tilbake til Mathias brev: Du pleide å forbanne verden og hvordan ingenting var som det skulle. Min respons var alltid skam. En følelse av at det var ikke verden du forbannet, men det faktum at jeg var til stede i den. Dette ble et slags ritual mellom oss. Etter skammen kom nervøsiteten. Med nervøsiteten kom tabbene. Og 31

med tabbene kom hysteriet. Middagsbordet ble en slags eksamen. En test på om jeg var et verdig medlem av familien.

For å dempe nervøsiteten pleide jeg å bite tennene sammen slik at jeg kunne konsentrere meg. Mens du satt der ved enden av bordet med en muggen taushet, gjerne med mobilen parat, og med et og annet utpust som signaliserte: La meg være i fred.

Jeg er forbanna på deg fordi du aldri tok på meg. At jeg skulle få en hjertefølt klem er kanskje for mye forlangt. Men da jeg dro til Vestlandet på folkehøyskole, tok du meg bare i hånden som om vi var kolleger og sa: – God reise.

Jeg observerte at dette ikke gjaldt bare meg. Du tok aldri på mor heller, du ga henne aldri et kyss eller en intim klem.

Hun lå aldri på fanget ditt da vi så film eller lente seg mot skulderen din da vi kjørte bil.

Du bestemte alltid hva vi skulle bruke fridagene til. Ingen opponerte – ikke jeg, ikke søsteren min, heller ikke mor.

Dette påvirket naturligvis meg. Jeg hadde absolutt ingen idé om hva kjærlighet var, eller hvordan den så ut, da jeg ble voksen. I møte med både gutter og jenter kunne jeg føle fysisk ubehag når jeg ble tatt på. Og jeg torde ikke å ha edru sex før sent i livet. Du gjorde meg blind for det som er aller viktigst å se.

Det er flere øyeblikk hvor jeg opplevde at det du egentlig ønsket deg, var et ordentlig forhold. Jeg kunne se det i øynene dine da du ga meg akkurat det jeg ønsket meg til jul. Eller da vi var på ferie i Latvia og på barnslig vis lot som vi kunne språket. Du så gleden min, og da kjentes det som om øynene dine sa: – Unnskyld, jeg er glad i deg – jeg skulle ønske det ikke var sånn mellom oss.

Du tok meg aldri med på kino eller på skiturer. Jobbpapirene dine var mye viktigere. Forbigått av jobben din, tenkte jeg. Jeg husker da du var blitt leder på jobben, og jeg var ung32

domsskoleelev og spurte om jeg kunne få lov til å ha arbeidsuken min der. Du svarte at det ble vanskelig å få til. Selv om du var sjefen. Det gjorde vondt.

Tormod: – Jeg antar at en vanlig far ville vært stolt av å ta deg med og vise frem den kjekke, empatiske sønnen sin. Og dum er du definitivt ikke.

Mathias: – Han trodde vel jeg skulle skjemme ham ut, ikke være perfekt nok intellektuelt.

Mathias begynner å gråte. Etter en stund titter han på meg og sier: – Jeg husker godt at du skrev i Alene naken at de tårene man svelger, er mye bitrere enn dem man feller. Jeg har svelget mange tårer – jeg har ikke kjent på hva far har gjort med meg, gjort mot meg. Jeg har alltid måttet være kontrollert og ikke kunnet vise følelser.

Mathias skriver videre om hva han syns er galt i farens liv.

Du har valgt et liv hvor det er viktigere med de ukjentes ros enn kjærlighet fra dine nære. Konsekvensen for meg ble våkne kvelder med grubling over hva som feilte meg. En lidelse som gikk så langt at jeg hver kveld før jeg la meg tenkte på hvor mye jeg hatet meg selv, og hvor utrolig ubrukelig jeg var. I flere år levde jeg i en cocktail av selvhat, panikkangst og flørting med suicidale tanker.

Mathias sier til meg: – I bunn og grunn ligger ensomheten der og knuger, denne distansen mellom far og meg. Det er deilig å skrive rett fra levra, som her, å kunne slippe å forsvare seg med balansering, eller å føle seg kontrollert på det ytre.

Jeg føler nå at det er over, at den siste episoden med far, hvor jeg virkelig foraktet det han gjorde mot mor, fornedret henne, det var siste spikeren i kista. Alle disse følelsene mine av selv33

forakt, litenhet, skam og forkjærthet som jeg har reflektert over, om og om igjen. Nå er jeg bare sint på ham. Han fikk meg til å føle selvforakt, det var vel egentlig det som brakte meg til deg. Dette selvhatet, hva er galt med meg-følelsen. Det er ham det dreier seg om. Det er ingen grunn til at han skulle behandle meg på den måten. Nå opplever jeg å ha god distanse til ham – og det er behagelig.

Mathias sendte aldri brevet til faren.

To måneder senere Mathias forteller at han føler det går dårligere igjen – etter at han har fått det gradvis bedre det siste året. Han ser årsaken selv. På grunn av overgang til ny bolig har han bodd hos foreldrene i fem uker. Omslaget kom den uken hvor kjæresten også bodde der, og han så hvordan faren oppførte seg mot henne.

– Jeg følte at far behandlet henne uverdig. Det ble vel et slags flashback, tenker jeg. Istedenfor å høre på henne opplevde jeg at han skulle fremheve seg selv, være bedre enn henne. En dag var jeg så irritert på ham at jeg neste klabba til ham.

– Før klabba du til deg selv isteden, kommenterte jeg.

– I ukene etter at jeg bodde der, har jeg fått mindre selvtillit og dårligere søvn. Jeg er urolig. Jeg trener mye, gjør noe hele tiden for å unnslippe denne følelsen. Jeg føler meg udugelig igjen.

Mathias’ erfaring er lik den mange pasienter dessverre beskriver. Når de har hatt kontakt med foreldrene sine en periode, for eksempel etter å ha bodd sammen med dem i juleferien, reduseres selvtilliten, og de opplever økt angst og uro.

I likhet med Mathias døyver de ofte følelsene sine gjennom overdreven trening – de løper bokstavelig fra seg selv. Mathias drakk også mer i en periode før han igjen fant mer ro.

34