Er mor død by Cappelen Damm AS

Vigdis Hjorth

Er mor død Roman

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2020 ISBN 978-82-02-67182-2 1. utgave, 1. opplag 2020 Omslagsdesign: Øyvind Torseter Sats: Type-it AS, Trondheim 2020 Satt i 10,4/14 pkt. Sabon og trykt på 70 g Enso creamy 1,8 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, 2020 De to siste setningene på side 189 er en gjengivelse av et dikt av Henrik Nordbrandt. Lesere av Tove Ditlevsen vil kjenne igjen enkelte setninger fra hennes poesi, særlig denne: Lidelsen er en lenke som bringer den magiske vellyst lykken aldri kan skjenke. Men særlig er denne romanen inspirert av Arne Garborgs Den bortkomne faderen. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Hun ville kontaktet meg hvis mor døde. Hun har plikt til det?

Jeg ringte mor en kveld. Det var i vår, for dagen etter gikk jeg tur med Fred rundt Borøya, og det var varmt nok til at vi kunne spise nisten på benken ved Osesund. Jeg hadde nesten ikke sovet om natten på grunn av den oppringningen og var glad jeg hadde en avtale om morgenen og at den var med Fred, jeg var så skjelven. Jeg skammet meg over at jeg hadde ringt mor. Det var ikke lov, og likevel gjorde jeg det. Overtrådte et forbud jeg hadde gitt meg selv, og et forbud som var gitt meg. Hun tok da heller ikke telefonen. Pipene kom straks, det ble trykket på knappen for avvis. Og likevel ringte jeg om igjen. Hvorfor? Vet ikke. Hva ville jeg ha ut av det? Vet ikke. Og hvorfor denne lammende skammen? Heldigvis skulle jeg gå tur på Borøya med Fred dagen etter, jeg kunne nesten ikke vente, den indre skjelvingen ville bli mindre når jeg bare fikk snakket med Fred. Jeg hentet ham på stasjonen, idet han satte seg inn i bilen, fortalte jeg hva jeg hadde gjort, ringt mor, øste meg ut over Fred på vei til parkeringsplassen, hele veien rundt Borøya, men han syntes ikke det var rart at jeg hadde 8

ringt mor. Jeg synes ikke det er rart at du vil snakke med moren din. Jeg skammet meg fremdeles, men det hjalp på skjelvingen. Jeg har jo ikke noe å si henne, sa jeg. Jeg vet ikke hva jeg skulle sagt om hun hadde tatt telefonen, sa jeg. Kanskje håpet jeg at det plutselig skulle komme noe, hvis hun tok telefonen og sa: Hallo? med stemmen sin. Jeg hadde selv satt meg i situasjonen jeg var i. Hadde selv valgt å reise fra ekteskapet, familien, landet for nesten tre tiår tilbake, selv om det ikke hadde kjentes som om jeg hadde hatt et valg. Jeg forlot ekteskapet og familien til fordel for en mann de fant tvilsom og en virksomhet de fant støtende, stilte ut bilder de fant vanærende, kom ikke hjem da far ble syk, kom ikke hjem da far døde, kom ikke hjem til fars begravelse, hvordan skulle de forholde seg til det? De syntes det var forferdelig, at jeg var forferdelig, for dem var det forferdelige at jeg dro, vanæret dem, ikke kom i fars begravelse, for meg skjedde det forferdelige lenge før. De forsto det ikke, eller ville ikke forstå det, vi forsto ikke hverandre, og likevel ringte jeg mor. Ringte mor som om det var en tilforlatelig sak. Selvfølgelig svarte hun ikke. Hva hadde jeg trodd. Hva hadde jeg ventet. At hun skulle ta telefonen som om det var en tilforlatelig sak. Hvem trodde jeg jeg var, betydningsfull på noen måte, at hun skulle bli glad? Det er ikke i virkeligheten som i Bibelen, at når det fortapte barnet vender hjem, blir det laget fest for. Jeg skammet meg over at jeg brøt bestemmelsen min og for at jeg avslørte for mor og Ruth som mor garantert fortalte om oppringningen til, at jeg ikke klarte å holde den, mens de, moren og søsteren min, overholdt sin bestemmelse og ikke ville finne på 9

å ringe meg. De måtte ha fått med seg at jeg var i landet. De googlet meg sikkert regelmessig, hadde funnet ut at en retrospektiv utstilling var under planlegging, at jeg hadde fått norsk nummer, hvis ikke hadde mor tatt telefonen. De var sterke og sto på sitt, mens jeg var svak og barnslig som et barn. Og forresten hadde de ikke lyst til å snakke med meg. Men jeg hadde lyst til å snakke med mor? Nei! Men jeg hadde jo ringt! Jeg skammet meg for at noe i meg ville snakke med henne og over at jeg ved å ringe viste henne at noe i meg ville, at jeg trengte noe? Hva skulle det være? Tilgivelse? Kanskje hun innbilte seg det. Men jeg hadde ikke hatt noe valg! Men hvorfor ringte jeg da, hva ville jeg? Vet ikke! Mor og Ruth trodde jeg ringte fordi jeg angret, de håpet jeg angret og hadde det vondt, at jeg savnet dem og ville gjøre det godt igjen, men mor tok ikke telefonen, for så enkelt skulle det ikke være, at så snart jeg var hjemme i landet og ville ha kontakt, sto de klare for å ta meg imot, å nei. Nå kunne jeg kjenne på valget mitt og angre. Men jeg angret ikke! For dem så det ut som om jeg hadde hatt et valg, og det irriterte meg, men irritasjon er lett å bære, irritasjon er ingenting mot skam, hvorfor denne lammende skammen? Det hjalp å snakke med Fred. Vi gikk på skifersteinsstiene langs havet fullt av svømmende ender og svaner, i svingen ved Osesund fant jeg hestehov, jeg sa til meg selv at det betød lykke. Hjemme satte jeg den i et eggeglass med vann, men den visnet snart. Nå er det høst, første september. Min første norske høst på tredve år.

Jeg hadde drukket da jeg ringte, ikke mye, et par glass vin, men jeg hadde drukket, ellers hadde jeg ikke ringt. Jeg fant nummeret på 1881 og slo det med dirrende fingre. Hadde jeg tenkt rasjonelt, ville jeg ikke ringt. Hvis jeg på forhånd hadde pålagt meg selv å tenke klart, å se for meg de mest sannsynlige scenarier som ville følge om mor tok telefonen, ville jeg ikke ringt, ville jeg forstått at det ikke ville føre til annet enn ubehag for begge, uansett. Det var en urealistisk, irrasjonell oppringning. Den ble da heller ikke besvart. Min mor og søster var rasjonelle, jeg var irrasjonell, det var det jeg skammet meg over? Hadde jeg tenkt rasjonelt, ville jeg forstått at om mor tok telefonen, ville det likevel ikke ført til noe som kunne kalles en samtale. En samtale mellom mor og meg var blitt en umulighet. Men jeg arresterte ikke min irrasjonelle impuls, jeg ville ikke tenke klart, jeg ville følge denne plutselige, for meg selv overraskende sterke impulsen, fra hvilket dyp kom den. Det er det jeg forsøker å finne ut av.

Jeg hadde ikke hatt noe som kunne kalles en samtale med mor på tredve år, kanskje hadde jeg aldri hatt det. Jeg traff Mark, søkte i hemmelighet og kom inn på instituttet der han underviste i Utah, dro med ham over havet, bort fra ekteskapet, familien, det skjedde i løpet av en eneste het sommer. Det er sant som det er sagt at et blikk kan være nok, ett blikk, og jeg lyste med uutslukkelig flamme, det ble betraktet som et svik og en hån. Jeg skrev et langt brev den gangen og forklarte hvorfor det var nødvendig for meg, tømte hjertet mitt ut i et brev, men i det korte svaret jeg fikk, var det som om det ikke var skrevet. Et kort, kontant svar med trusler om fornektelse, men hvis jeg tok til fornuft og kom hjem straks, kunne jeg kanskje tilgis. De skrev som om jeg var et barn de hadde råderett over. De ramset opp hva det hadde kostet dem av penger og mentale ressurser å fostre meg opp, jeg skyldte dem en hel del. De mente det bokstavelig, forsto jeg, jeg sto i gjeld til dem. De trodde for alvor at jeg skulle gi opp min kjærlighet og mitt arbeid fordi de hadde betalt for tennisundervisning i min ungdom. De tok meg ikke alvorlig, de leste meg ikke velvillig, de truet. Så stor 12

makt hadde kanskje deres egne foresatte hatt over dem i sin tid, så mye hadde de selv skjelvet i møte med ordene deres, særlig de skriftlige, at de trodde deres egne virket like sterkt på meg. Igjen skrev jeg langt og forklarte hva kunstutdanningen betød for meg, hvem Mark var, igjen svarte de som om det ikke var skrevet, ikke lest, ramset opp utgifter de hadde hatt i forbindelse med leiligheten de kjøpte så jeg kunne bo nær universitetet under studiene og bryllupet som jeg nå ved min umodne oppførsel latterliggjorde for all verden, sviktet en nyslått ektemann og etterlot hans familie i vantro og fornedrelse. Jeg måtte få slike tanker som denne M hadde sådd i meg ut av hodet. Det var bare noen få utvalgte som lyktes i å leve av sin kunst, det lå i kortene at jeg ikke var en av dem. Det smertet meg, og det at de oppriktig så ut til å tro at slike språklige vendinger skulle få meg til å forlate mitt nye liv, reise hjem til gjeld, tilpasse meg formen deres selv om det innebar selvlemlestelse. Jeg svarte ikke på det brevet, skrev et julebrev da jula nærmet seg, et hyggelig men distansert brev om den lille byen vi bodde i, huset, hageflekken der vi dyrket tomater, årstidenes gang i Utah, skrev som om det forrige brevet deres ikke var skrevet, gjorde mot dem som de gjorde mot meg, god jul! Fikk et lignende brev tilbake, kort, distansert, godt nytt år! Jeg sendte av og til et utstillingsprogram eller et postkort fra en reise, skrev da jeg fødte John og sendte et bilde av ham. Han fikk et brev tilbake, Kjære John, velkommen til verden, hilsen mormor, morfar, tante Ruth. Da han fylte ett, fikk han et sølvkrus i posten, hilsen mormor, da han fylte to, en sølvskje, da han fylte tre, en gaffel. De første årene hendte det søsteren min skrev knappe beskjeder om mors og fars 13

helse, hvis det var noe særlig, en nyresteinsoperasjon, et fall på isen, ikke noe kjære, ikke noe spørsmål, bare en setning om mine foreldres fysiske tilstand, Ruth. Da de var relativt friske, skjedde det sjelden. Undertonen var at det var synd på henne som måtte håndtere dem alene, at jeg var egoistisk som var dratt og åpenbart ikke brydde meg. Hun skrev, sånn opplevde jeg det, for å gi meg dårlig samvittighet, men kanskje opplevde jeg det slik fordi noe i meg hadde dårlig samvittighet? Jeg svarte god bedring. Men etter at triptykonene Barn og mor 1, Barn og mor 2 ble stilt ut i byen deres, min by, i et av dens mest prestisjefylte gallerier, med stor publikumstilstrømning og bred mediedekning, opphørte Ruths knappe meldinger og mors høytidshilsener. Ad omveier, av Mina hvis mor fremdeles bodde i nabolaget, fikk jeg vite at de fant bildene opprørende, at jeg skjemte ut familien, særlig mor. John fikk fremdeles bursdagsbrev, men ordlyden var mindre varm, ellers var det stille. Jeg visste ingenting om mine foreldres hverdagslige liv. Jeg gikk ut fra at det var rutinepreget, som for de fleste eldre veletablerte mennesker, de bodde fremdeles i huset de flyttet til da jeg ble tenåring, i et finere strøk av byen enn der huset som tilhørte barndommen lå, jeg hadde ikke hørt annet. Jeg ville visst det om det var solgt, de var ordentlige mennesker når det kom til økonomi. Det var lett å se dem for seg i rommene i huset der jeg selv hadde bodd, men jeg så dem ikke for meg. For fjorten år siden, jeg sto i et lånt studio i Soho, New York og arbeidet, Mark lå på Presbyterian Hospital, fikk jeg melding fra Ruth om at far hadde fått slag og lå på sykehus, det sto ikke mer, hun ba meg ikke om å komme. De neste tre ukene skrev hun flere 14

korte meldinger om fars tilstand, brukte til dels uforklarlig medisinsk terminologi, det var ingenting inviterende i ordene, ikke noe kjære, ikke navnet mitt, korte konstateringer hun følte seg nødt til å sende, jeg tror ikke hun ville jeg skulle komme. Mitt nærvær ville virke forstyrrende. Jeg hadde ingen rolle å spille, jeg ville bare spre uro, jeg kjente den jo selv bare ved tanken, jeg ønsket far god bedring. Den tjuende november skrev hun at han var død, det kom overraskende på meg, jeg sto også da i atelieret i Soho, Mark lå fremdeles på Presbyterian, jeg reiste ikke, tenkte ikke på å reise eller gå i begravelsen. De ba meg heller ikke om det, Ruth skrev at han skulle begraves da og da, der og der, punktum. Dagen etter begravelsen fikk jeg en melding fra hennes telefon, men den var fra begge, det sto vi, var undertegnet mor og Ruth, en avskjedshilsen. Mor hadde tatt det uhyre tungt at jeg ikke kom hjem til fars sykeleie, til fars begravelse, hadde nesten tatt sin død av det, sto det, på en måte hadde jeg drept henne symbolsk, sånn ble det artikulert, så vidt jeg husker, jeg tok ikke vare på den meldingen, slettet den straks, det angrer jeg på, det ville vært interessant å leve, jeg mener lese den i dag, nå, i september. Jeg opplevde den som et påskudd til å skyve meg endelig bort og legge dette endelige på meg. Bursdagshilsnene til John opphørte. Vi var ikke lenger «ikke på talefot», men fiender, forsto jeg, det gjorde ikke inntrykk på meg, jeg arbeidet, tok meg av Mark, av John. Huset ble solgt, mor kjøpte en leilighet, jeg fikk et regnestykke, et beløp og et saklig brev fra en advokat, ikke mors nye adresse, hva så. Når det hendte vi besøkte landet kort, ga vi ikke beskjed, da 15

Mark døde, ga jeg dem ikke beskjed, de hadde aldri møtt ham og aldri ytret ønske om å møte ham. Da John flyttet til Europa, København for fire år siden, ga jeg ikke beskjed, hvorfor skulle jeg, de hadde aldri møtt ham. Jeg snakket med Mina, jeg snakket med Fred. Men da Skogum Kunstmuseum besluttet å arrangere en stor retrospektiv utstilling med arbeidene mine to år fram i tid, begynte barndomsbyen å hjemsøke meg i drømme. Etter hvert som kuratorsamtalene om hvilke verk som skulle med, ble hyppigere, hjemsøkte den meg også om dagen. Jeg hadde lovet å bidra med minst ett nytt verk, men klarte ikke frambringe noe, sto dagene gjennom foran ulike lerreter, men strøkene mine var likegyldige. Ved nærmere ettertanke hadde jeg ikke produsert noe vesentlig siden den maniske raptusen etter Marks død, de årene jeg sto i atelieret og bearbeidet sorgen over ham. Nå var den mildnet, var det derfor, og fordi jeg nå bodde alene i alt som hadde vært vårt? Jeg bestemte meg for å flytte hjem, jeg kaller det fremdeles hjem, i utgangspunktet for en periode, fram til utstillingsåpning. Jeg ga dem ikke beskjed, hvorfor skulle jeg. Leide ut huset i Utah, leide en ny leilighet i den nye bydelen ved fjorden med innebygget takterrasse jeg kunne bruke som atelier, enkepensjonen etter Mark gjorde det økonomisk mulig. Jeg bor i samme by som mor, fire og en halv kilometer fra henne, jeg har sjekket adressen på 1881, hun bor i Arne Bruns gate 22, nærmere sentrum enn husene jeg vokste opp i, på 1881 fant jeg også telefonnummeret.