Ensomt vitne

Ensomt vitne

Lisa Bjerre & Susan Casserfeldt

Ensomt vitne Oversatt av Marianne Fjellingsdal

Lisa Bjerre og Susan Casserfeldt Originalens tittel: Ensamt vittne Oversatt av Marianne Fjellingsdal Copyright © Lisa Bjerre & Susan Casserfeldt 2021 Published by agreement with Hedlund Agency.

Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2022 ISBN 978-82-02-72846-5 1. utgave, 1. opplag 2022 Omslagsdesign: Miriam Edmunds / Marius Renberg Omslagsfoto: Alamy / Trevillion Images / Shutterstock Sats: Type-it AS, Trondheim, 2022 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen, 2022 Satt i 9,5/12 pkt. Sabon og trykt på 60 g Enso Creamy 2,0 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Mandag 13. mai

EDDIE Ytterdøra gikk opp, og Meral dukket opp i slitte dongerishorts og stor T-skjorte.

«Eddie, lillebrutter’n min! Åssen går det?» Hun sparket av seg sandalene.

Eddie rev seg løs fra skjermen og smilte. «Det går bra», mumlet han og anstrengte seg for å holde stemmen stø. Han likte at Meral kalte ham det, selv om de ikke var søsken.

Alex kom inn etter Meral og lukket døra. Han nikket til Eddie.

«Her», sa Meral og kastet en godtepose til Eddie som han fanget i lufta. «Del med Essi.»

«Hva får jeg, da?» sa Alex ertende og la hendene på rumpa hennes.

Meral føyste ham vekk og tok et par skritt fram.

Eddie likte at hun ikke lot seg kødde med.

«Demp den, for faen!» var det eneste Alex sa til ham før han forsvant inn på rommet. Han skulle sikkert sove. Alex var alltid trøtt, i hvert fall når Eddie ville være sammen med ham.

Eddie skrudde motvillig ned lyden på tv-en. Nå hørte han ikke lenger stemmene til kameratene sine i Fortnite.

«Men hallo, spiller du nå igjen, kompis? Det er jo knallvær ute!»

Det søkk i sofaen idet Meral slengte seg ned bak Eddie. Hun rusket ham i håret.

«Du kan ikke sitte her hele tida, bror. Du må ut! Hvordan skal du ellers treffe jenter?»

Det brant i kinnene. Han håpet det ikke syntes.

5

«Kæbene kommer til å løpe som gærne etter deg, jeg sverger!» Merals latter fylte leiligheten. «Bare pass deg, Alex! Lillebroren din kommer til å tærse alle damene!»

Alex svarte ikke. Det hørtes slamring fra rommet hans, så musikk. Tunge beats og en rappende stemme sivet ut gjennom døråpningen.

Meral gled ned på gulvet og satte seg ved siden av Eddie.

Hun luktet søtt og sigarettrøyk.

Han likte Meral veldig godt. Broren hadde aldri hatt en så kul kjæreste. Alltid oppmerksom mot Eddie, stakk til ham småting hele tiden. Han håpet at det aldri ble slutt mellom dem.

«Spiller du med Migge og Abdi?»

«Og Beppe.» Eddie byttet fra pumpehagle til øks og begynte å hugge ned furua han sto ved. Den skulle han bruke til å bygge med senere.

«Hvor er headsettet ditt?» Meral tvinnet en mørk hårlokk mellom fingrene. Håret hennes var langt og blankt.

«I stykker.»

Det hadde vært ødelagt i flere uker. Han hadde mast på Alex noen ganger, men gitt opp til slutt.

«Meral fikser et nytt et. Jeg lover!» De mørkebrune øynene glitret. Hun snudde seg mot døråpningen og ropte: «Ey, loser, hvorfor har du ikke fiksa nye hodetelefoner til lillebroren din?»

Det lød et stønn. Alex kom slentrende ut i bar overkropp.

Han satte seg tungt ned i sofaen og løftet hånden mot Eddie og gjorde high five. «Åssen det, har de gått i stykker?»

Eddie visste bedre enn å kjefte tilbake.

Alex tok av seg klokka og slengte den fra seg på sofabordet. Den skled over glassplaten med en metallisk lyd før den stanset midt på bordet. Det var en annen klokke enn den Alex hadde hatt i forrige uke.

«Det er en Patek Philippe.» Alex lente seg tilbake i sofaen og la hendene bak nakken.

Eddie kjente ikke til merket, men regnet med at det var dyrt.

6

«Lillebroren din må få fine ting, han også», sa Meral. «Han skal bli proff. Ikke sant, Eddie? Spille i USA og tjene dritmye fluss.»

Kinnene brant igjen. Han likte at hun sa sånne ting. Meral trodde det ville bli noe av ham. Noe viktig.

«Bullshit», sa Alex. «Hvor mange stjerner er det som kommer fra småsteder? Vet du i det hele tatt om noen?»

Det bruste i kullsyre da Alex åpnet en boks Red Bull. Han sank ned i sofaen, øynene smalnet. Eddie kikket bort på Meral.

Hun skar en grimase, og Eddie lo.

«Hva er det som er så morsomt?» Alex var hard i stemmen.

«Hva? Du tror du kan bli stjerne, du, sitte på ræva her, og så skal penga bare renne inn? Glem det. Du må fighte som oss andre.»

Det knøt seg i magen på Eddie. Hvorfor måtte broren ødelegge alt? Kunne han ikke bare holde seg på rommet og la Eddie spille i fred?

«Jeg skal ikke bli proffspiller», sa han lavt.

«Hva skal du bli, da?» Alex helte i seg Red Bullen.

Hva han skulle bli? Eddie hadde ingen anelse. Han fikk øye på en fiende et stykke unna, stilte inn siktet og fyrte løs.

«Politi, kanskje.»

Hånden til Alex for ut. Det smalt i hodet, og øret sved.

«Hva faen er det du gjør?» Meral spratt opp fra gulvet.

«Ikke piss på drømmene til folk! Han må jo bestemme selv hva han vil.»

«Ikke faen om vi skal ha en jævla snut i huset! Drittunge.»

Alex reiste seg også.

Meral og Alex stirret på hverandre. Det siste Eddie ville, var å lage bråk, og han angret på at han hadde åpnet kjeften. Politi? Det var bare noe som falt ham inn der og da. Han hadde plumpet ut med det før han fikk tenkt seg om.

Alex tok tak i rumpa til Meral og trakk henne inntil seg.

«Hold kjeften, vi går», sa han lavt.

Hun gikk fnisende foran Alex inn på rommet hans. Han klasket henne på rumpa, og døra lukket seg bak dem.

Faen òg. Politi? Hvorfor sa han det? Heldigvis var det bare Meral som hadde hørt det, og ikke resten av gjengen til bro7

ren. Hun kom ikke til å erte ham, og med litt flaks ville Alex glemme det.

Nå savnet Eddie headsettet sitt skikkelig. Han sukket og skrudde opp lyden. Igjen strømmet stemmene til Migge, Abdi og Beppe ut gjennom tv-høyttalerne. De snakket i munnen på hverandre, men han kunne ikke se dem i spillet lenger. Han gjorde en omdreining med avataren sin for å se hvor de hadde gjort av seg, da han ble angrepet. Raskt foldet han ut glideren og gled ned i skjul av en ravine.

Faen, nå var han kommet helt bort fra de andre. Her nede var de i hvert fall ikke. Eddie begynte å bygge en tretrapp for å komme seg opp, samtidig som han forsøkte å overhøre den rytmiske dunkingen inne fra rommet til Alex. Han strakte seg etter fjernkontrollen og skulle akkurat til å skru opp lyden på tv-en enda mer, da en annen banking, helt i utakt med den første, brøt inn. Han stanset opp. Hva faen var det egentlig Meral og Alex drev med der inne? Så gikk det opp for ham at hamringen kom fra ytterdøra, ikke fra brorens rom.

Migge, Beppe, Abdi – alle vennene til Eddie – var inne i spillet sammen med ham. Essi hadde egen nøkkel og skulle komme hjem senere. Vedkommende som sto utenfor, var ikke der for å møte ham.

«Alex!» ropte Eddie. «Det er til deg.»

Alex skrek tilbake innefra rommet sitt: «Gi faen, Eddie! Jeg er ikke hjemme.»

Nå hørtes det ut som om noen sparket i døra.

«Det er ikke til meg!» ropte Eddie, samtidig som han speidet etter fienden som hadde angrepet ham. «Jeg er midt i en omgang.»

«Eduardo, perrito, ABRA!» brølte Alex.

Han var forbanna. Det var de eneste gangene Alex snakket spansk til ham. Hvis han var sint, eller skulle si noe ekstra viktig. Eddie reiste seg motvillig fra sofaen. En fugl kvitret utenfor den åpne balkongdøra. Sangen blandet seg med lyden av granatsalver fra tv-en og Alex’ banning. Eddie skrudde ned lyden og lurte på om de andre kunne ha dratt i retning av Salty Springs.

Idet han skulle gå mot døra, eksploderte det utenfor. Nå 8

kom ikke smellene fra tv-en. Eddie ble stående som fastfrosset.

Hadde han forflyttet seg inn i spillet? Var det noen som skjøt her, hjemme hos dem? Et nytt skudd ble avfyrt og overbeviste ham om at det ikke var innbilning.

Døra til Alex’ rom ble revet opp. Broren var naken og stoppet et øyeblikk med pikken pekende mot ytterdøra, som om han ville skyte tilbake. Noen rykket i håndtaket. Et «fuck» unnslapp Alex, så gjorde han helomvending, styrtet gjennom stua og ut på balkongen. Han svingte seg over rekkverket og forsvant. Så han riktig? Kastet Alex seg nettopp over rekkverket? Burde Eddie hoppe etter? Men det var langt ned til bakken.

Før han rakk å gjøre noe som helst, lød flere skudd. Håndtaket på ytterdøra falt på gulvet med en skramlende lyd. Døra ble sparket opp, og inn kom to menn, begge med pistoler i hendene.

Den første av dem hadde på seg hettejakke, med en svart bandana under hetten. Den andre karen hadde kapsen trukket langt ned i pannen og begynte straks å gjennomsøke leiligheten, rev opp dører og lette. Eddie kjente ikke igjen noen av dem fra lokalmiljøet. I døråpningen skimtet han en tredje fyr, med en grå kaps stikkende fram under hetten. I hånden holdt han noe som så ut som et maskingevær. Eddie stivnet, det var som om alt gikk i sakte film. Ville han bli skutt nå?

Det kalde blikket til bandanafyren flakket rundt i rommet.

Da Meral kom ut fra rommet til Alex, landet det på henne.

Hun hadde tatt på seg en av T-skjortene til Alex, og bråkjekt møtte hun blikket hans uten å vike.

Meral la hånden på hoften og glodde på inntrengeren. «Ey, kompis, hva faen er det du driver med?»

Hvordan turte Meral ta igjen? Noe rørte seg i magen på Eddie, buktet seg som en slange.

Bandanafyren stakk pistolmunningen innunder Merals T-skjorte og løftet den langsomt opp. Hun var helt naken under. Eddie stirret først på den mørke hårdusken, så på Meral. Hun så trassig ut.

«Sharmuta», hveste mannen.

9

Han hadde aldri hørt noen kalle Meral hore. Fyren dyttet henne ampert unna og trengte seg inn på Alex’ rom. Han trodde kanskje at broren hans lå der inne og trykket. Han bannet og kom ut igjen.

«Hvor er horungen?» spurte den andre kapsfyren, som nå sto midt i stua.

«Han må ha dratt.»

Eddie turte ikke puste.

Blikket til kapsfyren bet seg fast i Eddie, som fortsatt ikke klarte å røre seg. Han kom ikke til å snakke, samme hva de sa eller gjorde.

Han med bandanaen kom mot ham. «Kom her, gutt!» brølte han.

Meral prøvde å overdøve fyren. «Hold opp! La ham være.»

Eddie klarte ikke å bevege så mye som en muskel, men øynene røpet ham. Blikket søkte ut mot balkongen, som om den var checkpoint i et spill, og broren når som helst kunne gjenoppstå der ute.

Mennene vekslet noen ord; han kjente igjen språket fra alle de gangene han hadde hengt hjemme hos Abdi. Det var somalisk. Så løftet kapsfyren våpenet og beveget seg langsomt ut gjennom balkongdøra. Det klirret, så han måtte ha sparket til kassene med tomflasker som sto der ute. Eddie så ham stikke våpenet ned i bukselinningen og lene seg over kanten med hendene på rekkverket. Da han snudde seg, var ansiktet uttrykksløst, urørlig som på en statue. Hva hadde han sett? Lå Alex død der nede?

Pistolen kom opp igjen. Fyren som sto med en fot i entreen og den andre ute på svalgangen, mens han ropte: «Kom igjen, vi stikker!»

Bandanaen så fra Eddie til armbåndsuret som lå på bordet.

Fort rasket han det til seg.

«Den er min, for faen! Bøff noen andre sin klokke!» Meral hørtes tøff ut, vek ikke unna, enda hun hadde flere våpen rettet mot seg.

Eddie pustet tungt, ville advare henne, men turte ikke. Disse gutta mente alvor, forsto hun ikke det?

«Hold kjeft!» smalt det fra kapsfyren, som hadde kommet 10

inn i rommet og nå sto bak henne. Han hadde fått nok, virket det som.

«Hold kjeft sjæl! Få vekk den jævla Colten og kom dere ut!» skrek Meral tilbake og slo hetten av bandanafyren.

Han svarte med å hvese noe som Eddie ikke hørte. En svart hårlokk hadde løsnet fra bandanaen og hang ned foran ansiktet hans.

«Stål i hånda, men ikke i buksa», sa Meral.

«Hvor er han, den fitta?» Stemmen var hard.

«Fitte sjæl!» Meral satte fingeren i brystet på ham og sa noe mer som Eddie ikke forsto, kanskje på tyrkisk.

Et skudd ble avfyrt. I brøkdelen av et sekund ble Meral løftet opp, for så å falle sammen på gulvet. En høy pipelyd vibrerte i hodet på Eddie, som om musikken var blitt skrudd av midt i en skingrende tone. Det rykket i bena til Meral. Hun lå så nær at han kunne se kjønnshåret stikke fram under kanten på T-skjorta.

Eddies hjerte hamret fortere og fortere, til lyden av hjerteslagene steg til en torden.

Var det hans tur til å dø nå? Alex var borte, det var ingen der til å redde ham.

Meral pustet fort med vidåpen munn. Han ville ikke se, men blikket ble automatisk dratt mot henne. En rød flekk røpet at skuddet hadde truffet henne midt i brystet.

Eddie fikk pustevansker. Meral måtte ikke dø.

Så var det som om proppen ble trukket ut av badekaret.

Kroppen ristet i kramper. Rundt henne vokste en stor, mørkerød pøl. Hun utstøtte en langtrukken gurgling. Først da blodet rant fra munnviken, klarte han å se vekk.

Eddie fikk en varm gjenstand trykket mot pannen. Det var som om taket kom mot ham, presset ham ned på gulvet. Stanken av fotsvette og fyrverkeri rev i nesen, og han fikk kvelningsfornemmelser. Han kjempet for å holde igjen magesyren som presset på og ville opp.

Han så opp uten å bevege hodet. Pistolen antok groteske dimensjoner på så nært hold. Trykket fra den varme munningen var hardt, som om den ville bore seg gjennom huden.

Mannen hadde ørsmå, glitrende bloddråper i ansiktet. På den 11

svarte lokken som fortsatt dinglet foran ansiktet hans, hang en rød dråpe. Eddie så fingeren trykke mot avtrekkeren. Verden snørte seg sammen, og det eneste som eksisterte, var pistolen som brant mot pannen. Han hørte sine egne åndedrag vibrere, hurtig og støtvis.

Når som helst ville kula i løpet bli skutt ut og flerre opp hjernen hans. Han tenkte på moren, og på Essi. Hvordan skulle hun klare seg uten ham? Eddie lukket øynene og førte langsomt hånden mot sølvkorset han hadde rundt halsen. Så ba han et stille ave-maria inni seg.

Lina Greta klemte den brunspraglete kroppen sin inntil bena på Lina og ga fra seg en myk, tilfreds lyd. Herregud, hun hadde knapt kommet inn av døra før den kjælne katten kastet seg over henne. Lina bøyde seg ned og klappet dyret. Pelsen var myk mot håndflaten, men Greta hadde noen tovede klumper på ryggen, der hvor hun ikke kom til med tungen. Stakkars liten. Ikke engang en katt klarte moren å ta ordentlig vare på.

En kvitrende stemme hørtes innefra leiligheten og helt ut i entreen. «Da gir du Garbo mat, da, vennen min. Hun har mjauet så fælt i hele formiddag. Jeg får snart hodepine.»

Lina sukket. Det var ikke et spørsmål, men en ordre. Hun forbannet sin egen godtroenhet. Hun skulle ikke ha gitt avkall på lunsjpausen for å besøke moren. Hadde Lina fått en krone for hver gang Vivianne hadde latt som om hun var syk eller i krise, hadde hun hatt råd til egenandel på en leilighet nå – en som lå langt unna den leide treromsleiligheten til Vivianne i Bagarmossen. Det hadde vært sinnssykt deilig å slippe å bli kastet ut av nok en leid leilighet. Hun var tjueåtte år, singel og hadde fortsatt ikke egen bolig. I omgangskretsen hennes hadde folk begynt å slå seg til ro. Men for Lina var situasjonen akkurat den samme som da hun var tjue. Når skulle det virke12

lige livet begynne? Snart hadde hun ikke engang en leid leilighet. Men hjem til moren skulle hun aldri flytte, uansett hvor desperat hun ble. Da ville hun heller bo på gata.

Lina gikk inn på kjøkkenet og fant fram en boks kattemat.

Det var den siste. Moren hadde garantert regnet med at Lina ville kjøpe inn mer. Og hun ville få rett som vanlig. Lina orket ikke tanken på at morens selvopptatthet skulle gå ut over et uskyldig dyr.

Greta remjet sultent og kastet seg over maten straks den landet i skålen. Lina kastet boksen og bestemte seg for å overse den stinkende oppvasken på benken. Sulten Greta, selskapssyk mor og ustelt leilighet, det måtte bety at Arto, morens leieboer, var bortreist. Hun kunne ikke begripe hvordan han holdt ut i dette kaoset.

Lina stålsatte seg og gikk inn i stua. Vivianne lå på sofaen iført den nuppete og utvaskete morgenkåpen som Lina som tiåring hadde elsket. Nå var rosafargen grålig og falmet. Føttene lå henslengt på en pute, håret var fullt av varmeruller, og det kom en jevn dur fra tv-en. Sikkert et reality-show som vanlig. «Å, så fint at du kunne komme, vennen. Jeg har vært skikkelig skral.»

Lina gikk bort og bøyde seg ned for å gi moren et kyss på kinnet. Hun luktet røyk og gammel fyll, kamuflert av en kraftig eim av billigparfyme. Lina rettet seg opp, og moren betraktet den uniformskledde kroppen hennes med en misbilligende mine.

«Hvorfor har du på deg de grusomme klærne?»

«Jeg er på jobb, mamma.»

Irritasjonen skinte igjennom, og hjertet hoppet i brystet på henne. Det tonefallet der kom hun til å måtte betale for, på en eller annen måte. Moren hadde alltid hatet jobben hennes. Men var det en ting Lina aldri kom til å ofre for hennes skyld, så var det politiyrket. Å bli en del av politietaten var det beste som hadde skjedd henne. Med uniformen på var hun ikke lenger bare den mislykkede datteren til Vivianne Kruse.

«Men må du ha håret oppsatt? Ørene stikker ut som vinge13

muttere!» sa moren. «Du som har så nydelig hår, du burde ha det løst.»

Lina snudde seg vekk og knyttet nevene hardt for ikke å skrike høyt.

«Du ser veldig stor ut i de klærne, altså», fortsatte moren da det ikke kom noe svar. «Enda større enn du er. Det har jeg sagt hele tiden.»

Neglene skar seg inn i håndflaten så det gjorde vondt, og hun ble varm i ansiktet.

Det hørtes støy fra sambandet i øreproppen, en melding om seksuell trakassering i Bagarmossen, i Byälvsvägen 20. Det var ikke langt unna.

«Jeg må tilbake på jobben.»

«Men du har jo nettopp kommet.» Moren ble plutselig ynkelig i stemmen.

Lina kjente et stikk av dårlig samvittighet. Det var kanskje ikke så rart at moren hadde drukket i går, hun lå jo her helt alene. Radioen bekreftet at 32-1070 tok oppdraget. Det var hennes bil. Kollega Ronaldo ventet, nå hastet det.

«Jeg kommer innom med sushi i morgen», sa Lina. Det ville bli vanskelig å få klemt inn et besøk, men det måtte gå.

«Kjøper du kattemat også?»

«Klart det.»

Hun raste ned trappene og hoppet inn i patruljebilen.

Motoren var allerede i gang.

«En dame har ringt inn angående en blotter, uklart om det var i bygget eller inne i leiligheten hennes.» Ronaldo oppdaterte Lina på anropet mens han kjørte ut fra sentrumsområdet. Det meste av informasjonen hadde hun allerede fått på øret.

«Partallsnummer i Byälvsvägen, det er de lavblokkene med oransje balkonger», sa Lina. De lyse teglsteinsblokkene som ble satt opp i drabantbyen på 60- og 70-tallet for å bøte på den enorme boligmangelen, var velkjente for både politiet og befolkningen.

Adrenalinet sitret i blodårene, hun fikk mer kick av dette enn av snus. Adressen lå bare noen kvartaler unna, så de hadde faktisk en mulighet til å få tatt vedkommende. Politiet 14

så alvorlig på blotting. I dag hadde han kanskje bare vist fram pikken eller runket foran noen, men neste gang kunne han gå lenger.

I Byälvsvägen 20 tok hun trappa i to trinn om gangen.

Ronaldo var rett bak. I tredje etasje jogget de ut på svalgangen, og etter et par dører stanset hun.

«Det blir her, da?» Lina pekte på det slitte navneskiltet ved brevsprekken. Hun ringte på.

Ronaldo nikket til svar, han var andpusten. Gulvplatene på svalgangen var fulle av fotavtrykk og andre skader som ikke lot seg skjule av den brunoransje malingen.

Døra ble åpnet av en eldre dame med gråsprengt hår. Til tross for at de var uniformerte, åpnet hun bare på gløtt og beholdt sikkerhetslenken på. Det blinket frenetisk inne i leiligheten, og Lina forsto at dørklokka var koblet til lampen.

Den gamle kvinnen glodde mistenksomt på dem. Ronaldo stakk hodet fram. Han tok av seg uniformslua og ga til beste sitt mest tillitvekkende smil.

«Får vi komme inn, frue?»

Langsomt som et dovendyr løftet hun av sikkerhetslenken.

For hvert sekund som gikk, minsket sjansen for å pågripe blotteren. Lina måtte beherske seg for ikke å stresse den gamle damen.

Det luktet svakt av urin da de kom inn. I entreen hang det et krusifiks, og under korset sto en trillebag pent oppstilt på en gammel avis. Klassisk musikk strømmet fra kjøkkenet. Den gamle damen fikk åpenbart ikke med seg hva Ronaldo sa, for hun la hånden bak øret, og han hevet stemmen. Lina gikk inn på kjøkkenet og slo av radioen.

«Jeg heter Ronaldo Gonzales, og dette er min kollega Lina Kruse. Du ringte fordi du hadde sett en naken mann», gaulte Ronaldo, og damen nikket. «Hvor så du ham?»

«Her!» Damen vagget inn i stua.

«Han var inne hos deg? Men hvor er han nå?» spurte Ronaldo.

«Han løp ut», svarte damen gebrokkent.

Hva var dette? Lina visste ikke hva hun skulle tro. Kunne det dreie seg om familiebråk, eller var gamlemor dement?

15

«Han løp ut den veien?» Ronaldo pekte mot ytterdøra.

«Gjennom døra?»

«Ja.» Hun nikket.

«Men hvordan kom han seg inn?»

Damen så ikke ut til å ha hørt spørsmålet, og Ronaldo hevet stemmen enda et hakk. «Hvordan så han ut?»

«Han er kanskje tjue år, søramerikaner. Samme hud som du, men mange tatoveringer.» Kvinnen pekte på armene hans.

Lina tok et raskt overblikk over rommet. Ingen veltede blomsterpotter, ikke spor av håndgemeng. Hva var det egentlig som hadde skjedd her? Det virket ikke som om damen slapp inn fremmede sånn helt uten videre. Hvorfor skulle en ukjent, naken mann ta seg inn i leiligheten for deretter å styrte ut, uten å gjøre noe?

«Vet du hvem han er?» spurte Ronaldo.

«Jeg har sett han i huset.»

Hun fortalte at hun hadde stått på kjøkkenet og vasket opp med radioen på. Da hun hadde snudd seg for å gå inn i stua, hadde hun nesten blitt løpt over ende av den nakne mannen.

«Hvor kom han fra?» spurte Lina.

Damen svarte med en pekefinger i været. «Der oppe.»

Lina og Ronaldo så på hverandre.

«Balkongen.» Damen var utålmodig i stemmen. «Jeg lukket. Hvis det kommer flere. Han tok den fineste duken min.»

Hun pekte mot stuebordet, som var tomt. Lina gikk bort til balkongdøra. Nå så hun at en skål lå veltet på gulvet mellom sofaen og lenestolen. Hun åpnet og gikk ut. Treplankene var myke og knirket under henne. Hun lente seg over rekkverket og kikket opp. Alle balkongene hang loddrett nedover husveggen. Fyren måtte ha klatret eller hoppet ned.

«Han kom fra balkongen over», sa hun. «Hundepatrulje?»

Ronaldo nikket, men før han rakk å spørre, sprakte det i ørepluggen. Operasjonssentralen kom inn og meldte om en skyteepisode. Adressen virket kjent. Så gikk det opp for henne: De var der allerede. Byälvsvägen 20. Ronaldo grep mikrofonen på skulderen og besvarte anropet. Radioen 16

meldte tilbake at en patrulje til var på vei, og at de også skulle sjekke om de hadde ledige hundeførere.

De forlot leiligheten og tok trappa opp til etasjen over. Synet som møtte dem, fikk pulsen til å øke igjen. Døra til leiligheten over den gamle damens sto åpen. Det øverste dørhengselet var skutt bort, og i tillegg gapte det tomt der dørhåndtaket hadde vært. Fire vinrøde tomhylser lå spredt utover betonggulvet. Det knaste under foten da Ronaldo kom til å tråkke på den ene. Et vindpust tok tak i døra, og det knirket. Ronaldo tok ladegrep og trakk tjenestevåpenet; klikket fra pistolhylsteret sendte en ny adrenalinbølge ut i årene. Kroppen handlet på refleks, og Lina inntok stabil stilling. Var det nå hun skulle få en kule?

Ronaldo dyttet forsiktig i døra med våpenet, og den gled opp.

«Politi!» ropte han.

Ikke en lyd hørtes inne fra leiligheten.

Lina var lysvåken og skjerpet. Med lav stemme rapporterte Ronaldo inn situasjonen via sambandet.

Lina trakk Sig Sauer-pistolen. Håndflaten var klam, men tyngden av våpenet i hånden føltes trygg. Følelsen minnet om når Annelie, naboen hennes, holdt rundt henne som liten.

Ronaldo ropte en gang til: «Politi!» men ble møtt med stillhet. Han gikk inn, med Lina rett bak.

Det første hun så da hun kom inn i stua, var kvinnen som lå foran tv-en. Det tok henne et par sekunder å ta inn scenen.

Kroppen lå midt i en mørkerød pøl som ennå ikke hadde rukket å størkne. Strålene fra ettermiddagssola falt inn gjennom vinduet og fikk blodpølen til å skinne som en glorie.

Lina gikk noen skritt nærmere. Offeret var yngre enn hun først hadde trodd, kanskje i attenårsalderen. Hun lå urørlig på gulvet. Det mørke håret hadde trukket ned i blodet.

Med hevet våpen gjennomsøkte Ronaldo leiligheten. Lina bøyde seg ned ved kvinnen. Hun hadde ikke puls, men kroppen var fortsatt varm, det kjente hun tydelig mot fingrene.

Ronaldo kom tilbake, og det myke lyset ga de brune øynene hans et gyllent skinn. Lina ristet på hodet, og Ronaldo grep mikrofonen.

17

«Kvinne med skuddskader i overkropp, ingen puls.»

Et blålig skjær flimret over kroppen. Det kom fra tv-en. Det sto et slags spill på, akkompagnert av en monoton musikksnutt som gikk i loop.

Et ansikt kom til syne i speilbildet på skjermen. Lina snudde seg raskt, og grepet om pistolen hardnet. Det lå en gutt gjemt mellom salongbordet og sofaen. Han kunne knapt nok være tenåring og hadde krøpet sammen så han ikke var synlig over bordkanten. På refleks rettet hun våpenet mot ham.

«Opp med hendene!»

Gutten reagerte ikke, så hun kastet et fort blikk på Ronaldo.

Han ga tegn til at hun skulle fortsette.

«Hvem er du?» Lina beveget seg sakte mot sofaen, fortsatt med hendene rundt våpenet.

En svart gjenstand lå på gulvet ved siden av gutten, og hun stivnet til. Det var en spillkontroll.

Gutten stirret apatisk ut i lufta, og det var umulig å avgjøre om han hørte henne. Men levde, det gjorde han.

«Hei, du. Hva er det som har skjedd?» Hun senket våpenet.

«Er du skadet?» Det var ikke mulig å se noe blod.

Gutten fortsatte å stirre tomt framfor seg. Var den døde jenta søsteren hans? Han så så alene ut. Alene med følelsene, alene med redselen. Lina satte pistolen tilbake i hylsteret og satte seg på huk ved siden av gutten.

«Du er trygg nå», sa hun og strøk ham forsiktig over armen. «Vi trenger å vite hva som har skjedd. Han som skjøt, hvordan så han ut? Kan du fortelle oss hva det var som skjedde?»

Fortsatt ikke noe svar.

Det kom et pling fra tv-en. En melding dukket opp på skjermen.

Migg3: edy, vo fan er du? din skyll at vi losa Hun snudde seg mot gutten igjen. «Er det du som er Edy?» Ansiktet var uttrykksløst, det var som om han ikke merket at hun var der. «Satt du og spilte da det skjedde?»

«Jeg var på rommet mitt», sa han. Stemmen sprakk, gutten var åpenbart i stemmeskiftet. Kanskje han var eldre enn han så ut til. «Jeg så ingenting. Jeg så ingenting.»

18

Tunge støvler trampet over gulvet, og to politimenn kom inn i stua. Lina kjente dem igjen fra politistasjonen i Globen.

«Jack Karlberg og Fredrik Hed her», hilste den laveste av dem. Han skvatt til da han fikk øye på den døde kvinnen. «I helv… hva har skjedd?»

«Betjent Ronaldo Gonzales og min kollega, betjent Lina Kruse, Farsta», sa Ronaldo. «Vi kom for noen minutter siden.

Vi rykket først ut på anrop om en blotter i etasjen under. Det er jeg som er innsatsleder.»

Lina la hånden lett på guttens skulder. «Jeg er straks tilbake.» Hun sluttet seg til den lille gruppen av kolleger. Som innsatsleder var det Ronaldo som bestemte inntil videre. Nå brifet han de andre om hva som hadde skjedd.

«Operasjonssentralen har sendt ut en hundepatrulje for å lete etter en naken mann som trolig kom fra denne leiligheten og forlot stedet til fots», sa Ronaldo. «Naboen under meldte det inn som en blotter. Inntil vi vet mer, er han mistenkt. Ifølge operasjonssentralen er det også et helikopter på vei. Vi leter også etter en gruppe menn som skal ha forlatt huset sammen.

En Emin Mubarak skal ha ringt inn om skytingen, han driver et skinnverksted i nabobygget. Han må avhøres så vi får et signalement.»

«Gutten, da?» spurte den laveste, som presenterte seg som Jack Karlberg. Han nikket mot barnet, som fortsatt satt inneklemt mellom sofaen og bordet. «Har han våpen?»

«Han er et vitne.» Lina gikk et skritt til side og stilte seg mellom Jack og gutten. Hele situasjonen med den unge gutten og den døde jenta hadde krøpet innunder huden på henne.

«Hva har han sett?»

«Ingenting, sier han.»

Jack Karlberg fnyste. «Ikke overraskende.»

Hun overhørte kommentaren. «Gutten er traumatisert og trenger behandling. Han har tydelige symptomer på sjokk.»

«Guttungen vet nok en god del mer enn han vil si.»

Hva var det han insinuerte? Han mente vel ikke at det var gutten som hadde skutt? Han var jo bare et barn.

19

«Jeg har spanet på denne adressen», fortsatte Jack. «En av dem vi leter etter, er sannsynligvis Alejandro San Lucas. Han er en av frontfigurene i en kriminell gjeng her i Bagis. Så guttungen er sikkert en slektning. Lillebroren, kanskje.»

«Bra.» Ronaldo videreformidlet opplysningene over sambandet. Før han rakk å gi ordrer, skiftet Jack Karlberg tema.

«Jeg kan avhøre Emin Mubarak», sa Jack. «Jeg kjenner ham.»

«Gjør det.» Ronaldo snudde seg mot den høye.

«Balkongen burde også sperres av», sa Fredrik Hed og pekte på knapt synlige fotspor fra balkongen og inn i stua.

«Bra! Lina, prøv å få gutten ut», svarte Ronaldo. «Hed, sørg for at ingen tråkker rundt her før teknikerne har sikret sporene. Hold deg her oppe på svalgangen og sperr av hele leiligheten.»

Fredrik nikket. Jack var allerede gått for å avhøre eieren av skinnverkstedet.

«Lina. Ta med deg guttungen ned til bilen og prøv å få tak i en forelder. Vi må få ham på sykehus for å sikre spor.»

Ute i bakgården møtte Lina ytterligere fire kolleger fra Globen. Hun nikket kort, hennes anliggende var nå gutten, som gikk sakte og søvngjengeraktig ved siden av henne. Ronaldo kom lenger bak og delte ut ordrer til politifolkene som kom strømmende til åstedet.

«Andersson, jeg vil at du sperrer av begge blokkene. Ta et størst mulig område rundt husene.» Han snudde seg mot et par andre kolleger. «Dere to. Gjennomsøk blokkene etter funn. Vi leter etter våpen, hylser og andre bevis. Og alle sammen: Prøv å få tak i så mange vitner som mulig før vi begynner å gå fra dør til dør.»

Lina åpnet bakdøra på politibilen og lot gutten sette seg inn.

Det skar henne i hjertet at han måtte gjennom en legeundersøkelse. Å måtte kle av seg foran en fremmed ville bli et nytt traume. Men det var ingen vei utenom. Hvis gutten hadde vært i rommet da skuddet smalt, kunne han ha kruttrester på klærne. Hvis han i tillegg var blitt utsatt for noe ulovlig i tilknytning til drapet, kunne han ha merker på kroppen etter dette.

20

Jeg så ingenting, hadde han sagt. Magefølelsen fortalte henne at det ikke var sant.

JACK Inne på Emin Mubaraks skinnverksted vek det organiserte kaoset på utsiden plassen for en nærmest uvirkelig ro. Persiennene var nedtrukne på alle vinduene. På et langbord midt i rommet var det plassert flere symaskiner, og en stor stabel med saueskinn og tilskårne skinnstykker sto lent inntil veggen. Langs den ene kortsiden var det store kasser med ferdigsydde tøfler og hansker, sortert etter størrelse.

Jack tvang bort bildene av den døde kvinnen som flimret i hodet. Det minnet ham altfor mye om en annen død kropp, en annen skyteepisode. Han måtte ikke tenke på det nå. Ikke nå som han trengte å være skjerpet.

Emin hilste med et fast håndtrykk og klappet ham på skulderen.

«Godt å se deg, Jack», sa han.

Emin var en fin fyr. Dypt troende, og enda så lite Jack hadde til overs for religion, hadde han sans for holdningene hans.

Han avskydde rusmidler og for aldri med løgn. Jack hadde snakket med Emin i jobbsammenheng noen ganger. Når sola ikke sto på, pleide Emin å ha persiennene oppe. Gjennom de åtte vinduene så han rett ut på det lille skogholtet bak blokkene, hvor skoleungdommene i nærheten pleide å finne på både det ene og det andre. Emins niese Angelika gikk dessuten i samme klasse som Julia, Jacks datter. De hadde begge begynt i sjuende klasse på den nyåpnede ungdomsskolen i Bagarmossen.

«Jeg syntes jeg hørte flere smell, men jeg satt og sydde på maskin, så til å begynne med var jeg ikke helt sikker. Så kom det igjen. Det hørtes ut som kraftige skudd. Da dro jeg opp persiennene og kikket. Kom», sa Emin og gikk mot den tunge metalldøra. De gikk ut. «Det er ikke så mye utsikt herfra, som 21

du ser. Men etter en stund kom det tre, kanskje fire, karer stormende ut. Telefonen var utladet, men jeg meldte fra så fort jeg fikk liv i den.»

«Kjente du dem igjen?» Jack så nok en patruljebil kjøre opp mot nabohuset. Og flere skulle det bli.

«Nei», sa Emin. «De var mørke … han ene var kanskje somalier.»

«Så du noen bil?»

«Nei, veien ligger jo på den andre siden.» Emin gjorde tegn mot den borteste delen av lavblokkene, som lå i skjul bak trærne som var plantet mellom bygningene. «Men jeg hørte en motor som ruste like etter at de løp der oppe.»

Jack tok fram notisblokka. Signalementet Emin ga, var vagt. Han forsto at man ikke så særlig mye derfra, likevel hadde Jack allerede en formening om hvem de var. For noen måneder siden hadde han spanet på en gjeng i Enskededalen.

Da hadde han hatt full oversikt over alle konflikter som var.

Det var før han ble fratatt stillingsansvar for gjengkriminalitet. Sjefene høyere oppe i systemet, de som satt på kontoret i stedet for å være ute i virkeligheten, hadde ment at Globen politikrets var så rolig at de ikke kunne øremerke en halv stilling til det. Så i stedet for å forebygge gjengkriminalitet hadde Jack brukt de siste månedene på butikktyver på Coop, og på å vise kommunen hvor de burde sette opp lys og klippe ned busker for å hindre narkotikaomsetning. Nå ville feilvurderingen bli åpenbar for alle.

«Det føles trygt å ha deg som politi i lokalmiljøet», sa Emin.

«Vi må bare få politistasjonen tilbake til sentrum igjen. Når kommer det til å skje?»

«Det er ingen planer om det, dessverre. Jeg er helt enig, men det er ikke jeg som bestemmer.»

Emin holdt opp døra, og de gikk inn igjen.

Mange i bydelen var bekymret over at det ikke var politi stasjonert der lenger. Med god grunn. Jack hadde selv sett utviklingen på nært hold. Det måtte ha blitt avfyrt minst fem skudd i den leiligheten i dag, for døra hadde vært helt istykkerskutt. Likevel var Emin Mubarak den eneste som hadde meldt fra. Byälvsvägen var tydeligvis et sted hvor man holdt 22

kjeft. I utleieboligene bodde det arbeiderklassefolk samt en hel del sosialtilfeller. Mange av dem hadde liten tiltro til samfunnet. Et steinkast unna lå en helt annen del av Bagarmossen, så ulik at den like gjerne kunne ha ligget på en annen planet.

Der lå det flotte villaer og rekkehus som sakte fyltes opp av skjeggete hipstere som hadde flyttet ut fra Stockholm sentrum.

Jack bodde selv i en rød kåk i Riksrådsvägen. Ikke det flotteste området, men en gammel arbeiderbolig var det eneste de hadde hatt råd til for ti år siden. Nå var den taksert til nærmere sju millioner, så han klaget ikke.

«Hvordan går det med kona di?» Emins spørsmål fikk Jack til å vike unna med blikket.

«Det er nå som det er.» Han ville ikke snakke om Emma.

Hun var ferdig operert, men behandlingen etterpå var ikke å kimse av. Det støkk i ham hver gang han tenkte på det. På hvordan hun led. Vakre, tapre Emmaen hans.

«Jeg skal be for dere», sa Emin varmt.

Jack pleide å ta seg tid til en kaffekopp, men han kunne nok ikke det i dag. Han kikket ut mot Byälvsvägen 20. Det måtte være minst femten politifolk på plass der nå. Han kjente igjen alle, de var fra forskjellige stasjoner i de sørlige bydelene. Han måtte komme seg av gårde og gi Ronaldo beskjed om det han hadde fått vite.

Den tunge metalldøra til skinnverkstedet slo igjen bak ham idet han gikk ut i den trange bakgården. Jack kastet et blikk opp mot den brunoransje svalgangen. Det føltes som om lavblokkene lente seg innover, som om de ville sluke ham. Det var langt ned fra balkongen hvor den såkalte blotteren hadde stått da han hoppet. Bare flaks at han ikke hadde rast rett i bakken. Både han og gjerningsmennene var trolig over alle hauger allerede. Forhåpentligvis klarte teknikerne å sikre DNA eller fingeravtrykk fra leiligheten. For selv om de skulle få tak i Alejandro San Lucas, kom han aldri til å snakke. Gjengmentaliteten forbød ethvert samarbeid med politiet.

Jack satte opp farten og lette seg fram til Ronaldo i flokken av politifolk.

«Jeg tror jeg vet hvem det var som skjøt», sa han.

Det var ikke bare Ronaldo som lyttet oppmerksomt til det 23

han fortalte. Alle kollegene som sto i nærheten, snudde seg mot Jack for å høre teorien hans.

«Jeg tror det er en gjeng fra Dalen-området», sa han.

«Har du noen navn?» spurte Ronaldo.

«Vitnet så en somalier. Det kan ha vært en av Osman-brødrene. Eller Nasra Ali, en annen somalier i Dalengjengen.»

«Bra. Jeg tar det videre til Grova brott når de kommer. Et annet vitne forteller at han så en svart Mercedes stå på tomgang, og at sjåføren så ut til å være fra Midtøsten.»

«Er det noen som vet hvem jenta var?» lurte Fredrik Hed på.

Jack trakk på skuldrene. «Aldri sett henne før.»

Det ville ta tid før de kunne gå ut med noen etterlysning, det var Jack overbevist om. Også dersom teorien hans skulle vise seg å stemme. Først måtte de tekniske sporene på åstedet sikres. Tomhylsene i leiligheten hadde vært tommelange. Jack tippet at de hadde brukt en ammunisjonstype som var beregnet på villsvinjakt, for å skyte opp døra. Hadde de flaks, fant de fingeravtrykk på hylsene der oppe.

Ronaldo oppløste gruppen, og Jack kikket stjålent bort på Lina, som sto i nærheten. Hun var nesten like høy som ham, og han merket seg at hun hadde tydelige former under uniformen. Gutten fra leiligheten var ikke der lenger, så moren hadde kanskje kommet. Det var noe kjent med guttungen.

Hadde han sett ham mens han spanet på San Lucas, eller vært borti ham i forbindelse med nasking på et eller annet tidspunkt?

Han gled opp på siden av den rødhårete kollegaen.

«Fyren må ha vært jævlig desperat for å hoppe der oppefra», sa han. «Han burde ikke komme seg så veldig langt uten klær.

Fortalte gutten noe mer?»

«Ingenting. Han sier han ikke var i rommet da det skjedde.

Han fyren som hoppet, var det broren hans, det, da?»

«Alejandro San Lucas.»

«Du hadde drevet spaning på ham?»

En stålgrå sky gled sakte inn over sola. «Jepp. Han er en av dem som synes og høres best her ute. Det var ham de skulle skyte.»

24

«Jeg er ikke så sikker på det. De må ha hatt en grunn til å drepe jenta», sa Lina.

De ble avbrutt av Ronaldo, som klappet i hendene for å få alles oppmerksomhet. Langsomt gikk de mot klyngen av kolleger.

«Vi må gå fra dør til dør», sa Ronaldo. «Få tak i så mange vitner som overhodet mulig. Hvem har ingenting å gjøre akkurat nå?»

Flere rakte opp hånden.

Jack lente seg mot Lina og sa med lav stemme: «Dette er et gjengoppgjør. Damene har ingen verdi i deres verden. Hun var ganske enkelt i veien.»

Han visste nøyaktig hvordan det fungerte. Kamp om narkoterritorier og hevnaksjoner for opplevde krenkelser var blitt dagligdags i de uroligste bydelene i Stockholm. I den sammenhengen var en død kvinne bare en måte å vise at man mente alvor på. Gjengkrigen var kommet til Bagarmossen.

Tirsdag 14. mai

EDDIE For en gangs skyld var Eddie først inn i klasserommet. Han hadde gått tidlig om morgenen fra rekkehuset til tante Lorena i Bredäng for å rekke å komme til Bagis før skolen begynte.

Han dro rastløst i kanten på den litt for korte T-skjorta. Politiet hadde konfiskert klærne han hadde på seg i går; de skulle visst sendes et eller annet sted. Han orket ikke å tenke på det. Moren hadde vært hjemme og hentet klær til ham, men hadde nok vært stresset. T-skjorta hun hadde plukket med seg, hadde han vokst fra allerede i høst.

Eddie tittet ut gjennom vinduet. Treet utenfor hadde begynt å få blader, og sola stakk i øynene. Disse ukene var innledningen til den beste tiden på året – sommerferien. Men gleden over ferien var som blåst bort. I går måtte han snakke med en psykolog og en dame fra sosialtjenesten. Sosialdama var ny, ikke en av dem han hadde møtt tidligere. Begge mente at han burde holde seg hjemme resten av uka. Eller hjemme og hjemme. Han, moren og Essi ville bli nødt til å bo hos tante Lorena til politiet var ferdige i leiligheten. Men moren måtte på jobben i dag. Det hadde hun ikke fortalt sosialdama, men han visste at de trengte pengene. Og for ham var det bedre å være på skolen enn å bli sittende alene i huset til Lorena. Det var i hvert fall det han hadde tenkt i går. Nå føltes det ikke like selvsagt lenger.

En etter en kom klassekameratene slentrende inn. Eddie dro ned kapsen for ikke å bli blendet. Men det var mest for ikke å bli sett. Han hørte at de bråkte med pulter, bøker og stoler.

Egentlig ville han møte vennene sine, aller mest dem. Men han orket ikke å svare på alle spørsmålene han visste ville komme.

26

«Ey, Eddie, hva faen skjedde i går? Mutter’n sa det var skyting hjemme hos dere.» Abdi hørtes opphisset ut. Han satte seg ved siden av Eddie, og Beppe slo seg ned rett foran ham.

Det var som om blikkene brant gjennom lueskyggen.

«Svar, da! Hva skjedde? Jeg har spurt deg tusen ganger på Snapchat, hvorfor svarer du ikke?» En anklagende tone hadde sneket seg inn i Abdis lyse guttestemme. Han bodde i huset rett overfor Eddies, og han og den nysgjerrige moren fikk det alltid med seg hvis det hadde skjedd noe.

Da Eddie så hånden til Abdi, syntes han et øyeblikk at han så en pistol i den. En brun finger som langsomt trykket på avtrekkeren. Han rykket til, og bildet ble borte igjen.

«Jeg var ikke hjemme.» Eddie skottet bort på Abdi. Han hadde på seg mørkeblå hettejakke og en T-skjorte med trykk av et band som Eddie ikke kjente til. Kanskje han hadde arvet den etter storebroren. Abdi fikk nesten aldri nye klær.

«Shit, ass, var det noen som ble skadet?» Beppe bodde på en annen kant av byen, og hørtes fryktelig skuffet ut. Han gikk alltid glipp av det som skjedde. Det mest dramatiske som skjedde der han bodde, var at en eller annen gamling gikk på trynet med rullatoren.

«Jeg vet ikke.» Eddie skulle ønske at timen begynte. «Jeg var og hentet søsteren min.»

«Jeg så at de bar ut noen som hadde daua, det var fullt av bauers hjemme hos dere!» Abdi bablet i vei. Halvparten av klassen var kommet, og Abdi tiltrakk seg fort oppmerksomheten. Eddie skulle ønske at tungen til Abdi ble til stein, slik at ordene stivnet i munnen og ikke kom ut. Han ville ikke høre mer, ville bare forsvinne.

«Men hvem var det som ble drept?» maste Abdi.

«Jeg vet ikke, sa jeg jo.»

«Det var ikke broren din, vel?»

Migge kom inn og slengte fra seg veska på pulten før han slentret bort til Eddie. Migge hadde vært bestevennen til Eddie helt siden barnehagen, og han visste det meste – at det hadde pleid å bli bråk når faren til Eddie var hjemom og snudde. Han trodde kanskje at det hadde vært noe slikt denne gangen også.

De fikk tro hva de ville, bare Eddie slapp alle spørsmålene.

27

Han vred seg unna og lot som om han leste på baksiden av engelskboka, mens han ønsket at han slapp å lyve for Migge.

«Så du at det skjedde?» Beppe henvendte seg til Abdi. Den tynne, lyserøde luggen til Beppe falt ned over de blå øynene, og han strøk bort en hårlokk.

Abdi trakk på skuldrene. «Jeg satt og gamet med hodetelefonene på, så jeg hørte ikke en dritt. Bare sirenene fra bauersene. Men onkelen til Angelika hørte det, han var på tv, de intervjua ham på nyhetene.»

Alles blikk vendte seg mot Angelika. Hun var klassens klovn, og Eddie lo vanligvis like mye som alle andre når hun satte i gang. Men i dag ville han bare at hun skulle forsvinne.

Angelika bodde også i Byälvsvägen, i nærheten av Eddie og Abdi. Lavblokkene sto på rekke som tolv identiske kloner, og så tett at man kunne se inn til hverandre hvis man ville. Men verken Angelika eller Migge kunne se inn til Eddie, ettersom de bodde lenger nede. Angelika stilte seg opp og etterlignet lyden av et pistolskudd. Hun var kledd i rosa tights og en uformelig genser som slang rundt de tynne bena.

«Det var onkelen min, Emin, som ringte politiet, de kom og avhørte ham. Jeg sverger, han er det beste vitnet deres. Han sier at de som skjøt, ikke var fra Bagis.»

«Hvorfor kunne de ikke være herfra?» Det var Jessica som spurte. Det raslet i de lange rastaflettene hennes.

«Han sa at de som bor her, har tingene på stell.»

«Hvem var det som ble skutt?» ropte noen.

Angelika trakk på skuldrene. Klassens oppmerksomhet ble rettet mot Julia. Faren hennes var politi. Hun hadde langt, krøllete hår og bodde i et fint strøk. Eddie stivnet, faren hennes visste sikkert en masse. Men Julia så bare sur ut. Lettelsen bredte seg i kroppen, purkefaren hennes hadde visst ikke sagt noe.

Den oppspilte stemningen i klasserommet begynte å legge seg. I øyekroken så Eddie at Migge forsøkte å få blikkontakt med ham, men gikk tilbake til plassen sin da han ikke fikk det.

Langsomt vendte samtaletemaene tilbake til det vanlige. Fotball, hva de skulle gjøre i friminuttet. Og spilling, så klart.

«Du Eddie, hva var det som skjedde da vi spilte i går? Vi 28

losa på grunn av deg.» Den tynne tenåringsstemmen til Beppe lød anklagende.

Eddie svarte ikke. Abdi dyttet til ham med albuen.

«Ja, hvor ble du av?»

Eddie vred på seg.

«Jeg måtte hente Essi, sa jeg jo.»

For Abdi, Beppe og Migge var alt ved det samme. Livet deres var nøyaktig likedan i dag som det hadde vært i går og i forrige uke. De kunne glede seg til å sove lenge i sommerferien. De lengtet sikkert etter å kunne sykle til Söderbysjön og bade. Men for Eddie var alt annerledes.

Hver gang han lukket øynene, så han Meral ligge der i en blodpøl. Han gjenopplevde scenene igjen og igjen – Meral som kjeftet tilbake, skuddet, hvordan hun liksom ble kastet opp i lufta, og skjelvingene etterpå. Hulter til bulter utspilte situasjonene fra gårsdagen seg for ham, til tross for tablettene han hadde fått. Hadde han ikke fått en sprøyte også på sykehuset? Var det meningen at den skulle få ham til å glemme? I så fall virket den ikke.

Noe endret seg i Abdis blikk. «Men i helvete …» sa han med skingrende stemme. «Du må jo ha vært hjemme. Da de skjøt. Du var jo med og spilte.»

Hjertet sank i Eddie. Hele klassen snudde seg og stirret på ham. Han hadde lyst til å synke i jorden. Hadde han virkelig trodd at de skulle kjøpe løgnen hans? Hvorfor hadde han ikke blitt hjemme resten av uka, slik sosialdama foreslo i går?

Eddie ble reddet av at læreren kom inn med en bunke bøker og arbeidshefter. Læreren hevet stemmen, og det ble stille i klasserommet. Langsomt ble pulsen normal igjen, men han visste at det ikke var over. Straks det ble friminutt, ville de være på ham igjen. Klokka på veggen gikk altfor fort, som om viseren beveget seg fem hakk forover i sekundet i stedet for ett.

Han måtte tenke ut noe før timen var slutt.

29

JACK Avdelning för grova brott hadde, som forventet, overtatt drapet i Byälvsvägen. Da Lasse ringte i går kveld og ba om bistand, hadde Jack triumfert for seg selv.

«Du kjenner jo gjengene ut og inn», hadde Lasse sagt.

Endelig skulle kartleggingsarbeidet med de kriminelle gruppene komme til nytte. Jack hadde forberedt en presentasjon og lagret filen på en minnepinne.

Fantasiene danset i hodet på ham der han satt ved skrivebordet. Han dagdrømte om hvordan han ville bli headhuntet av en av teamlederne. Kanskje hadde de bare et vikariat å tilby ham i starten, men senere, når de hadde sett hva Jack var god for, ville han helt sikkert få fast ansettelse. Hvis det i det hele tatt skulle skje, måtte det bli nå – han var trettisju år og hadde jobbet i politiet i tolv av dem. Karriereplanene han en gang hadde, var ikke blitt noe av. Men nå måtte det da være hans tur? Kunne Lasse, så kunne han! De hadde vært kolleger i Globen en gang i tiden, nå hadde Lasse en stilling som politietterforsker hos Grova brott.

Han ble avbrutt i tankene av mobilen og tok den med en gang Emmas ansikt dukket opp på displayet. Det var et gammelt bilde, fra den gang hun fortsatt hadde både hår og livslyst.

Han hørte straks at hun gråt.

«Hvordan går det, vennen?» Han kastet et blikk rundt seg på kontoret, men ingen av kollegene var innenfor hørevidde.

«Jeg tror … jeg vet ikke … om jeg …» Hikstene tok overhånd.

«Hvordan har du det?»

Det kom ikke noe svar.

«Vet du hva, jeg kommer hjem og spiser lunsj. Jeg drar med en gang. Greit?»

«Takk», sa hun med grøtet stemme.

De la på, og blikket hans falt på skjermbeskytteren på telefonen. Han betraktet Emmas ansikt, solbrent og med et ertende smil. Det var lenge siden han hadde sett det smilet 30

nå. Han husket den kvelden bildet ble tatt. De var i Hellas, lufta var fuktig og middelhavsvarm. Saltvannet hadde gjort håret hennes tykt og gullglinsende. Han hadde nettopp fortalt henne hvor høyt han elsket henne.

«Jeg vet det», hadde hun sagt mens hun lo. «Du hadde vært skikkelig lost uten meg!»

Han trykket den kalde mobilskjermen mot munnen og kysset henne.

Emma hadde rett. Han ville vært bortkommen uten henne.

Hun hadde løftet ham, gjort ham til noe mer enn den han hadde vært. Oppfordret ham til å søke på Politihögskolan.

Trodd på ham lenge før han selv gjorde det. Nå var det hans tur til å bære henne, og han skulle gjøre sitt beste.

Jack gikk innom kjøkkenet på politihuset og hentet matboksen med middagsrester fra dagen før, som Emma hadde truet på ham i morges. På vei ned i garasjen tenkte han at det var bra å spise hjemme. Da kunne han sørge for at hun i det minste fikk i seg næringsdrikk.

Han stanset ved T-banestoppet ved Skogskyrkogården og stakk innom blomsterkiosken under brua. Han brukte lang tid på å bestemme seg for hvorvidt han skulle velge røde eller rosa roser. Da han spurte hva som passet best til en som nettopp hadde vært syk, satte blomsterdekoratøren sammen en elegant bukett med roser og nelliker.

Jack nikket fornøyd, men bannet innvendig da han fikk høre prisen. Han hadde bare tenkt seg noe enkelt. Han lette etter lommeboka og overveide om han skulle ombestemme seg, eller ganske enkelt lyve og si at han hadde lagt igjen pengene hjemme.

Men så kom han på USB-pinnen som lå i lomma. Det var bare et tidsspørsmål før han fikk den forfremmelsen, det var han sikker på. Det ville vel ikke innebære noen direkte lønnsforhøyelse, men likevel.

Han la bankkortet på kortleseren. Maskinen jobbet, og han holdt pusten. Da kjøpet gikk gjennom, pustet han lettet ut.

Det gikk denne gangen også. Men hvor mye lenger ville det holde?

31

EDDIE Da timen var slutt, var Eddie raskt ute av døra sammen med Abdi og Beppe. De var ikke engang kommet til trappeavsatsen før Migge tok dem igjen. Han la hånden på skulderen til Eddie så han ble nødt til å stanse.

«Hva faen var det som skjedde hjemme hos deg?» spurte han. Eddie ristet av seg hånden hans.

«Svar, da, mann, hva var det som skjedde?» Abdi ga Eddie en lett dytt i siden. «Du lyver. Klart du var hjemme!»

«Det er ikke noe tull med moren din, vel? Har faren din kommet tilbake?» Bekymringen i stemmen og øynene til Migge fikk noe til å briste i Eddie. Han blunket.

Flere hadde stoppet opp på avsatsen, og noen gutter fra parallellklassen hadde stilt seg i ring rundt dem. Noen jenter som alltid sto og røykte i tunellen, så bort på Eddie og hvisket til hverandre. En av niendeklassingene ropte til Eddie: «Ey, hvem var det de knerta i går?»

Før Eddie rakk å svare, hadde flere elever sluttet seg til dem.

Eddie kjente igjen en av dem, Mikias. Han hadde sett ham sammen med Alex. Mikias gikk i niende, og var en av guttene som hang rundt gjengen til broren. Normalt ville han ikke ha ofret Eddie så mye som et blikk, men nå pekte han rett på ham.

«Hørte at de hadde skutt en dame i Byälvsvägen i går. Var det hos dere, eller?»

Beppe, Abdi og Migge. Guttene i parallellklassen. Dudene i niende. Alles blikk var rettet mot Eddie; de gjennomboret ham som spyd, var umulige å unnslippe. Han fortrengte det myke som hadde bristet i ham, og hentet fram noe annet. Noe hardere. Ansiktsmusklene strammet seg, skuldrene stivnet. Følelsen i kroppen minnet ham om den tiden da pappa fortsatt bodde hjemme.

«Dama til broren min ble skutt», svarte Eddie.

Noen gispet. Han så seg omkring. Ansiktene rundt ham så blanke ut, der de tørstet etter spenning. Andre så sjokkerte ut, med halvåpen munn og store øyne.

32

«Plutselig bare dukka det opp tre fyrer», fortsatte han. «De skjøt seg inn gjennom døra. Jeg trodde hele huset skulle eksplodere. Hun ble skutt i brystet. Så bare ramla hun sammen, akkurat som på film, ikke sant, fløy flere meter, og så bare døde hun på flekken.» Eddie satte pekefingeren mot brystkassen og etterlignet lyden av et skudd. «Det var blod overalt, helt sykt.» Han lo kort.

Uroen i Migges blikk gikk over i nysgjerrighet. Det var noe annet der også, noe nytt. Beundring, kanskje.

«Kjente du dem igjen?» spurte Migge.

«De var ikke herfra», sa Eddie.

«Var det russisk mafia, eller?» ropte en stemme han ikke dro kjensel på.

«Ikke russere», svarte Eddie. Han nølte et sekund, men innså at han måtte si noe. «De var arabere.»

«Shit, ass», sa Abdi. «Helt sykt. Men hvorfor skjøt de kjæresten til Alex?»

Mikias dyttet til Abdi og så på ham som om han var helt korka.

«Det skjønner du vel.»

Abdi slo blikket ned. Alle visste at Alex var en kjeltring.

Langsomt gled Eddie nedover trappa, mens ordene rant ut av ham. Klyngen av interesserte lyttere vokste.

«Jeg er helt sikker på at det var en Colt de brukte.»

Det var bare noe han fant på. Så husket han hva Meral hadde sagt. Få vekk den jævla Colten og kom dere vekk.

«Og broren din, da, hva skjedde med ham?»

«Han var ikke der, han var ute og kjøpte sigg. De bøffa klokka hans.»

«En klokke? Hva skulle de med enda en klokke?»

Jessica hørtes skeptisk ut. Trodde hun ikke på ham? Mikias målte henne med blikket, som om hun var blottet for intelligens. Alle på skolen visste hvem Jessica var; faren var fotballtrener for A-laget til Djurgården og ofte på tv.

«Du kan jo stikke hjem og spørre faren din hvor mye klokka hans koster. Den er sikkert ikke gratis.»

Jessica knep igjen munnen og sa ikke mer.

Om og om igjen fortalte Eddie hva som hadde skjedd. Løg33

nene bare kom, de fløy liksom ut av munnen hans helt av seg selv. Blodpølen ble større for hver gang han fortalte, og blodet sprutet mer, ikke bare over ham som skjøt, men også over Eddie.

Da friminuttet var over, hadde alle i klassen hørt fortellingen. Og de fleste i parallellklassen også. Til og med niendeklassingene så på ham med nyvunnen respekt.

Da de spurte om han kjente igjen dem som skjøt, ristet Eddie på hodet og ble stum som en østers. Han hadde bestemt seg allerede i går: Det skulle han aldri snakke med noen om.

Ingen andre enn Alex.

Hvis han noen gang fikk se ham igjen.

Eddie følte seg med ett veldig sliten. Det var en lettelse da det ringte inn. Han kom seg gjennom timen som i en tåke.

Kunne han si at han var syk og måtte dra hjem? Det var ikke helt sant, eller jo, han hadde det kjempekjipt. Men hjem kunne han jo ikke dra? Da måtte han dra hele veien gjennom Söderort til Bredäng. Dessuten hadde han jo lovet å ta følge med Essi, som ikke visste veien. Han lengtet hjem, hjem til seg selv. Men han var redd for å gå inn i leiligheten igjen. Hadde de vasket bort blodet? Eller ville Merals død for alltid være etset inn i gulvbelegget på stua, som en skygge?

Lærerens stemme brakte Eddie tilbake til klasserommets larm og leven.

«Nå skal vi gjennomgå skriveleksen til neste uke. Alle skal velge seg et land å skrive om. Jessica, kan du hente globusen?»

Rastaflettene svingte da Jessica gikk bort til høyskapet med skolemateriell. Hun løftet ut globusen og gikk fram til kateteret med den.

«Takk. Husk å lukke skapdøra», sa læreren og begynte å snakke om skriveoppgaven.

Eddie lyttet med et halvt øre. Akkurat nå ga han blaffen i oppgaven. Neste uke skulle han være Eddie igjen. Den Eddie som orket å bry seg.

«Ey, hva er dette?» Jessicas skarpe stemme skar gjennom lærerens forklaring.

Glassdøra på skapet sto fortsatt åpen, og Jessica holdt opp en gjennomsiktig plastpose med tørkede blader. Noen i klas34

sen lo, andre begynte å hviske. Langsomt skarpstilte Eddie blikket, som om han vred på en kikkert. Gjenstanden som Jessica holdt, trådte fram. Kulden spredte seg i magen på Eddie.

Det så ut som marihuana. Han hadde sett lignende poser hjemme. Tilhørte den broren hans? Hvordan i helvete hadde den havnet her?

JACK Emma hadde spist mer enn ventet, nesten halve matpakken hans. Han fikk kjøpe seg en pølse i kiosken etterpå. Det var det verdt for å se henne spise igjen.

«Kjæresten min, du er min klippe. Du får meg alltid på bedre tanker.» Hun fikk smale linjer rundt øynene da hun smilte til ham.

«Du er ferdig med det verste nå. Det er sånn du må tenke.

Positivt», sa Jack.

Emma lo litt.

«Jeg vet det.» Hun la hånden på hans. «Takk for at du minner meg på det. Noen dager føles det som … Av og til tenker jeg at dette kommer jeg ikke til å klare.»

«Er du gæren, klart du fikser det.» Alt annet var utenkelig.

Det var helt utelukket at Emma skulle bli borte.

Hun smilte. Strøk ham over hånden, slik hun pleide å gjøre før. Før barna kom.

«Jeg skal prøve å tenke positivt, som du sier.»

Buketten sto i en vase midt på bordet. Han forsøkte å glemme hvor dyr den hadde vært.

«Gjør det», sa han. «Og slutt å lage sånne fotobøker og minnefilmer til barna. Du kommer til å være der når de vokser opp. Det ripper bare opp i en masse …» Jack visste ikke riktig hvordan han skulle avslutte setningen. Han ville si vanskelige følelser, men var ikke sikker på om det ville falle i god jord.

Han tok tallerkenene deres og begynte å rydde av bordet.

35

Emma kom etter og stilte seg bak ham. Hun la armene rundt livet hans, og han snudde seg mot henne og klemte henne.

Hun kysset ham forsiktig på halsen. Han klemte litt hardere.

Kyssene søkte seg opp mot øret hans, og han kjente den varme pusten mot huden.

«Når var det du måtte dra?» hvisket hun.

«Om en time.»

Hun bet ham lett i øreflippen, kjærtegnet ryggen hans. Leppene deres møttes i et kyss, det føltes overraskende uvant. Når hadde de sist kysset hverandre?

Emma grep hånden hans. «Vi må passe på nå som vi har huset for oss selv.»

Hun førte ham mot soverommet. Jack nølte. Hun virket fortsatt så skjør. Hvor lurt var dette, egentlig? Men så ble han med.

Før de kom fram til senga, lot hun morgenkåpen falle. Hun var vakker bakfra, og det strammet i buksa. Han fikk ny energi, dro av seg genseren og kneppet opp. Ved senga snudde hun seg og hjalp ham av med de siste plaggene. Han unngikk å se på det ferske arret der brystet hadde vært. Han kysset Emma på halsen og kjærtegnet ryggen hennes. Hun la seg ned på senga, og Jack la seg fort ned ved siden av henne.

Han dro dyna over dem så hun ikke skulle fryse. Han strøk henne sakte oppover låret og hoften. Så mager hun var blitt, hoftebenet var hardt mot hånden hans.

Hun grep tak i ham og trakk ham mot seg, og han protesterte ikke. De kysset hverandre igjen, ivrigere nå. Han trengte langsomt inn i henne, ventet litt og heiste seg opp på armen.

Hun pustet tungt, og han så på henne. Parykken hadde glidd delvis av. Tafatt forsøkte han å rette på den.

Emma fniste.

«Kom», sa hun og dro ham inntil seg for å kysse ham.

Opphisselsen han nettopp hadde følt, var som blåst bort.

Han lukket øynene og forsøkte å se for seg Emma før hun ble syk. De runde hoftene, de fyldige brystene. Men bildet av parykken som hadde glidd av, trengte gjennom fantasien.

Faen!

«Det er alt stresset på jobben», mumlet han.

36