Page 1


Ensomhetens sprĂĽk


Jan-Philipp Sendker

Ensomhetens sprĂĽk Oversatt av Kurt Hanssen


Jan-Philipp Sendker Originalens tittel: The Language of Solitude Oversatt av Kurt Hanssen Copyright © 2009 by Jan-Philipp Sendker Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 ISBN 978-82-02-57853-4 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: Shutterstock Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Satt i Sabon og trykt på 70 g Ensolux Cream 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Til Anna, Florentine, Theresa og Jonathan


Prolog

Jeg har havnet i helvete. Ikke selvforskyldt. Ikke min feil. Jeg må ha gått meg vill. Det finnes ingen annen forklaring. Et eller annet sted i den labyrinten som er livet mitt, svingte jeg feil uten å legge merke til det. Jeg fulgte for en gangs skyld ikke med. Tok til venstre ved veiskillet, ikke til høyre. Eller motsatt. Jeg så ingen skilt, ingenting som kunne ha advart meg. Jeg gikk bare videre uten å stanse. Som jeg har gjort i hele mitt liv. Framover. Alltid framover. Jeg er ikke alene her. Helvete er et overfylt sted. Det er ingen trøst. Livet faller bort fra meg; det blir mindre og mindre igjen av det for hvert åndedrett. Som en gammel ruin som blir ryddet bort. Stein for stein. Hver dag er enda en bit borte. Kroppen min har blitt en hule. Det er mørkt der inne, så mørkt at ikke en eneste lysstråle når meg. Og den er kald. Og fuktig. Jeg er kald om nettene og kald om dagene. Verden utenfor har sluknet foran øynene mine. Først forsvant fargene, fra huset, jordene, landsbyen. Et liv i svart og hvitt. Alt så ut som de gamle filmene som vi likte. Deretter forsvant formene; alt ble uskarpt rundt meg; jeg så på verden gjennom en vegg av vann. Like etter falt mørket på. Jeg kan ikke smake noe. Jeg kan ikke lukte noe. Ingenting er igjen av all orden og skjønnhet som en gang omga meg. Bortsett fra deg og musikken. Du holder meg i live. Jeg hører og ser deg hver eneste dag. De ømme hendene med de lange, tynne fingrene. De leende øynene. Leppene. Måten du sitter sammenbøyd på over en skål med ris. Uten deg ville jeg ikke lenger orket å holde ut smertene. 7


Musikkpartiturer dukker også opp foran øynene mine. Jeg ser dem helt klart: fem tynne, blekksvarte linjer på et blomsterhvitt papirark. Små, svarte prikker med streker. Som rumpetroll i en dam. Allegro. Moderato. Adagio. Jeg hører på hver eneste tone, de høye og de lave, de langsomme og de raske. Jeg hører små hammere slå mot strengene. Jeg hører når buen forsiktig treffer fiolinstrengene. Fuger, etyder, sonater. Jeg hører orkestre. Fiolinistene, treblåserseksjonen, slagverkseksjonen. Jeg hører hele operaer. Mimi, Alfredo, Figaro og Nattens dronning er mine trofaste følgesvenner. Jeg oppdaget dem sent, så jeg har aldri klart å få nok. Den sultnes grådighet. Tilgi meg. Jeg har musikk i hodet. Den lindrer smertene. Den jager bort mørke tanker, slik vinden blåser skyene foran seg en høstdag. KAN DU HØRE MEG, ELSKEDE? Å ja. Jeg kan ikke bevege meg. Jeg kan ikke strekke ut hånden til deg når jeg vil; jeg kan ikke snu hodet mot deg; jeg kan ikke takke deg, men jeg kan høre deg. Hvert eneste skritt. Hvert eneste sukk. Hvert eneste pust. Når du vasker opp. Feier gulvet. Skyver ut en stol. Tømmer potten med ekskrementene mine ned i klosettet. Når du ligger ved siden av meg og gir meg litt av varmen din. Når jeg føler meg litt mindre kald. Som før. Det er de øyeblikkene da selv et liv som dette er verdt å leve. KAN DU HØRE MEG? HVOR ER DU? Aller mest ønsker jeg at jeg kunne være i stand til å svare deg. Men det kan jeg ikke. Jeg er fanget i denne ubrukelige kroppen. Jeg har lyst til å dunke knyttnevene mot veggene av alle krefter; jeg kunne brøle så høyt som jeg klarte – ingen ville høre meg her nede. Jeg … eeeeelsker … deeeeg. For ikke så lenge siden prøvde jeg nok en gang å forme ordene med leppene, løfte tungen mot ganen, plassere den bak tennene og presse ut luften. Bare tre ord. Bare tre. Du forsto dem ikke. Du flyttet øret ditt mot munnen min og ba meg gjenta det jeg hadde sagt. Hysssssssj … hysssssssj … hyssssssssj. Jeg kom ikke lenger, uansett hvor mange ganger jeg prøvde. Jeg hadde blitt et hysssssssj. Bare noen timer. Så fikk stillheten endelig 8


tak i meg og førte meg bort. Det eneste som er igjen, er gurglingen, den surklende pusten og gryntingen som jeg nå får fram. For en lidelse for meg, som elsker menneskestemmen så høyt. Nå ligger tungen ubrukelig i munnen som en råtten, gammel melbolle. Leppene er stumme. Men jeg føler den varme pusten din mot kinnet når du forsiktig kysser meg god natt. Den umiskjennelige pusten til min elskede, gamle ektemann. Pusten av livet vi har levd. Selv om jeg har vært så lenge i mørket nå, er det nettene som er verst. Jeg synes stillheten rundt meg er vanskelig. Huset og landsbyen er plutselig stille. Av og til hører jeg en lastebil kjøre forbi i det fjerne. En hund bjeffer en gang iblant. I timene etter midnatt er det bare åndedrettet som forbinder meg med resten av verden. De forklarer deg at jeg bare er et tomt skall. En sammenklemt, gammel dukke uten sjel. De lar seg lure av hvordan ting ser ut utenfra. Som så ofte skjer. Som så mange gjør. De går i uniformer, hvite frakker; jeg vet det, selv om jeg ikke kan se dem. Jeg hører det på stemmene deres. Stemmene til folk som går i uniform, uansett farge, høres alltid like ut. De vet. De er sikre. Alle testene beviser det. Det finnes ikke håp. Det er bare mulig i de dødes verden, som er stengt for oss. Å, alt i livet som vi må høre fra menn og kvinner i uniform. Ikke tro på et ord av det de sier. De vet ingenting. De har ikke musikk i hodet. Ingen må synes synd på meg. Jeg vil ikke klage. Ikke så lenge du er hos meg. Når jeg tenker ordentlig på det, er jeg egentlig bare i helvetes forgård. For de levende er helvete reservert for ensomme mennesker. Jeg er ikke et av dem. Ikke så lenge jeg føler pusten din om natten.


Kapittel 1

Du er en som er sulten på kjærlighet. Det var første gang en kvinne hadde sagt det til ham. Han visste ikke om det var ment som kritikk eller kompliment. Er vi ikke alle det? svarte han uten å tenke videre på det. Hun smilte. Noen er det mer enn andre. Hva med meg? Mer eller mindre? Mer. Mer, mer, mer. Han tok henne i armene. Den skjøre kroppen som han av og til var redd for at han skulle knuse. Som kunne fylle ham med begjær og gjøre ham hjelpeløs gjennom de lange, søvnløse nettene, slik ingen andre i hans liv hadde gjort. Han trakk pusten dypt og lukket øynene. Mer. Mer, mer, mer. Sulten på kjærlighet. Det hadde vært mennesker i hans liv som ville ha ment å såre ham med de ordene. Og noen ganger ville de ha lyktes med det. Han ville oppfattet ordene som en fornærmelse, og avvist dem som en skammelig anklage. Ikke i dag. Selv om ordene «sult» og «kjærlighet» ikke passet sammen i hans hode. For ham, i hvert fall med Christine i armene, var kjærlighet overflod, lykke og tilfredsstillelse. Sult, derimot, var et behov. Sult måtte for enhver pris stilles. Sult kjente bare seg selv; kjærlighet kjente bare den andre. Folk som var sultne, var også svake, men folk som elsket, var sterke. Hvis sult og kjærlighet hadde noe til felles, var det at de begge var umåtelige. Han spurte hva hun mente med det. Om han burde oppfatte ordene som en klage eller en kompliment. Verken det ene eller det andre, sa hun. Det er bare noe jeg har innsett. 11


De lot det bli med det. Hun hadde kanskje rett, tenkte han. De tre foregående årene hadde muligens satt dypere spor enn han var klar over. Tre år da han ikke hadde ønsket annet enn å få være i fred. Tre år da en dag han ikke vekslet et ord med et annet menneske, var en bra dag. En tid da hans verden hadde skrumpet inn til den var på størrelse med et hus og en liten, nesten ubebodd og bilfri øy i Sør-Kina-havet. Et menneske som følte seg nødt til å trekke seg unna, som levde i fortiden og på minner, som hadde elsket ingen og ingenting på denne jorden høyere enn en som var død, var kanskje i større vansker enn Paul ville akseptere. Sulten på kjærlighet. Han likte ikke at det hørtes så trengende ut, selv om han ikke kunne si nøyaktig hvorfor. Vi er alle trengende, hadde han lyst til å si høyt, men han visste hva Christine kom til å svare. Noen er mer trengende enn andre. Hva med meg? Mer. Mer, mer, mer. Han sa ingenting og kysset henne på pannen. Han lot fingrene gli oppover nakken hennes og masserte hodet med forsiktige, rytmiske bevegelser. Hun lukket øynene, og han strøk henne over ansiktet og munnen. Han merket at berøringen gjorde henne opphisset; han hørte at pusten gikk fortere. Ikke mye, men nok til å vise ham at de ikke måtte stoppe. Han kysset henne på halsen, og hun hvisket at hun ønsket å elske med ham. Her, ute på terrassen. Han hørte sangsikadenes summing, det kraftige fuglekvitteret, og naboenes stemmer i det fjerne, og han ville si at noen kanskje kunne se dem, burde de ikke isteden gå opp på soverommet? Men hun kysset ham så lidenskapelig og holdt ham så hardt inntil seg, mens hun viste hvor høyt hun begjærte ham, her, nå, at han ikke sa noe. Hun dro til seg en hagestol, dyttet ham forsiktig, men bestemt ned på den, og satte seg over skrevs på ham. Hun hadde på seg skjørt; hun kastet ikke bort tiden. Hun dikterte rytmen, og hun elsket mer energisk og hemningsløst 12


enn han hadde opplevd før. Til slutt slapp hun ut et lite, høyt skrik, ikke lyst og lett som vanlig. Det var mørkt og dypt, kraftig, nesten fortvilet. Som om det var siste gang. De holdt hardt rundt hverandre en lang stund, klynget seg til hverandre i taushet, lyttet til pusten som gradvis ble normal igjen. Før hun reiste seg, la hun hendene rundt hodet hans og stirret ham inn i øynene. Visste han hvor høyt hun elsket ham? Hva han betydde for henne? Han nikket, litt overrasket. Kunne han love henne å aldri glemme det? Han nikket igjen, altfor overrasket til å stille noen spørsmål. Senere, da han fulgte henne til fergen, var hun skremmende stille. Det var en varm og klam tropisk kveld; de gikk nedover åsen til Yung Shue Wan, og krattet rundt dem var fullt av raslende, kvitrende og pipende lyder. Han spurte hva hun tenkte på. Ingenting spesielt, sa hun. Er alt ok? Hun viftet bort spørsmålet. De måtte løpe de siste meterne. Christine kunne ikke komme for sent til denne fergen; hun hadde lovet sønnen og moren at hun skulle være hjemme til middag. Han kunne ikke fordra å ha det travelt. Neste ferge gikk om førti minutter, og Paul syntes det var uakseptabelt at en rutetabell skulle tvinge ham til å skynde seg. Han gikk ofte med avmålte skritt mot kaien mens andre passasjerer stormet pesende forbi ham i respons på ringingen som annonserte at portene langsomt var i ferd med å lukke seg, og han ble den eneste som ikke rakk båten. Istedenfor å banne høyt satte han seg rolig ned på en benk i skyggen av furutrærne foran bokhandelen og stirret ut på havet. Eller han satte seg på huk ved vannkanten og stirret på bølgene som slo inn foran ham. Allerede som liten hadde han likt å se på vanndråpene som beveget seg gjennom luften; han hadde vært fascinert av hvordan de delte seg fra havet, formet seg et par sekunder og suste gjennom luften, før de forsvant nes13


ten umiddelbart ned i det store havet. Den gangen hadde han tenkt at folk var som disse små vanndråpene; de steg opp og forsvant ned i den samme uendeligheten som de kom fra. De sluttet å eksistere, men var fortsatt en del av helheten. Av en eller annen grunn hadde dette trøstet ham som tiåring. Faren hadde også likt tanken, men han mente isteden at folk møtte sitt endelikt som vanndråper som faller på en glovarm plate. De forsvant uten noe mer enn en kjapp, fresende lyd. Den unge Paul syntes ikke at den sammenligningen var betryggende. Han likte å se på bølgene, hvordan de lekte med fiskebåtene og slo inn mot steinene foran ham. Han hørte havets stemme. Av og til rakk han ikke neste ferge fordi han ble sittende og dagdrømme. Men du har ikke en sønn som venter på deg, hadde Christine sagt da han fortalte henne om det en gang tidligere. Nei, det hadde han ikke. Sønnen hans var død. Hun hadde øyeblikkelig bedt om unnskyldning. Hun mente bare å si at han ikke hadde noen familiære eller yrkesmessige forpliktelser: ingen sjef, ingen forretningspartner som insisterte på punktlighet, ingen som ventet på ham, bortsett fra henne. Og hvis det var noen tvil om det, ville hun vente på ham hvis han ble forsinket. Christine tok kjapt farvel med et lite kyss. Han så på mens hun gikk oppover landgangen uten å snu seg for å se på ham, og noen sekunder senere forsvant hun inn i buken på skipet. Han ble stående på kaien, der han vinket i mørket og betraktet fergen til den forsvant rundt enden av øya. Det var en mørk kveld. Havet lå dypt og svart foran ham, i det fjerne blinket lysene fra Cheung Chau og Lantau. En junke full av folk på dagstur dukket opp, rett ved Lamma. Han hørte det monotone dunket fra dieselmotoren, barn som hylte, og foreldre som irettesatte dem. Lyden av stemmer og latter svevde over havnepromenaden i Yung Shue Wan. Han spaserte langs kaien og nøt den milde, varme 14


og fuktige luften, som var myk som silke. Ved restauranten Green Cottage fikk han et bord like ved vannkanten, og bestilte nypresset eple-, gulrot- og ingefærjuice. Han var den eneste gjesten som satt alene. Han savnet allerede Christine, selv om fergen hennes så vidt hadde kommet til havnen i Hongkong. For fire uker siden hadde han sittet på nøyaktig samme sted og sett på fiskebåtene som gynget opp og ned på vannet, de røde lanternene som ble reflektert i havet, og lurt på om Christine skulle flytte inn hos ham. Sønnen hennes kunne ta fergen til skolen, og hun kunne ta en litt senere ferge til jobben. Det var plass nok i huset. I hvert fall i kvadratmeter, men ville han orke å se et annet barn på Justins rom? Tanken var like fryktelig som den var fristende. Et forsøk på å skape en familie i en alder av femtitre år, etter at det første forsøket mislyktes. Tanken hadde ikke forlatt ham siden, og han hadde villet snakke med Christine om det i dag. Men hun hadde unngått spørsmålene hans og hadde vært veldig stille hele dagen, innesluttet. Sulten på kjærlighet. Hva fikk henne til å tenke det? Han forsøkte å komme på hvordan hun så ut da hun sa det. Øm, hadde han tenkt der og da; nå begynte han å tvile på det. Hun ringte ham hver eneste søndagskveld før hun la seg, for å fortelle at hun hadde kommet seg trygt hjem, hun hadde hatt det hyggelig sammen med ham, og hun savnet ham allerede. Og han sa at han følt det helt på samme måte. Det var søndagsritualet deres, og ritualer betydde så mye. Han fulgte med på de små tingene nå. Han hadde begynt å lokke skjønnheten fram fra skjulestedet. For første gang i sitt liv. Læremesteren hans var sønnens død. En grusom, nådeløs læremester som ikke hadde tilgitt noen feil eller tolerert noen protester. Paul hadde lært en av de viktigste leksene i livet av den: aldri mer ta noe for gitt. Før tenkte han at det bare var grei skuring at babyer ble til 15


barn, at barn vokste opp til ungdommer, at ungdommer ble voksne. Han hadde trodd at blåmerker på en barnekropp bare kom fordi de hadde falt eller noen hadde dyttet dem. Han hadde trodd at barn som ble syke, ble friske igjen. Lykkens skjørhet. Ulykkens tilfeldighet. Ingenting var galt, selvsagt. Alle som forsto det – nei, tenkte Paul, alle som hadde opplevd de banale ordene, som man ofte sa uten å tenke seg om, som en eksistensiell sannhet, glemte dem aldri; han var for alltid en utenforstående, for en som ham var et hjem en umulig forestilling. Han kunne legge planer, få barn, kjøpe hus, tenke framover, og samtidig vite at han ga etter for en illusjon, at framtiden bare var et løfte, og at man aldri kunne stole på den, at trygghet aldri var noe permanent, men bare eksisterte noen korte og uendelig dyrebare øyeblikk. Hang ikke all lykken i denne verden fra en stram tråd som var på bristepunktet? Den var så tynn at folk flest ikke la merke til den. Jeg er lei for å måtte si det. Med de ordene hadde legen klippet over Pauls tråd. For evig og alltid, som sønnen hans ville sagt. Det var ingen vei tilbake. Paul hadde forsont seg med den tanken. Helt til han traff Christine. Som om tillit bare var for tullinger. Som om vi hadde et valg. Det var de første ordene hun hadde sagt som han hadde husket. Til å begynne med hadde han ikke tatt dem alvorlig. Han hadde i skjul vært litt forundret over at en voksen kvinne kunne være så naiv. Fram til da hadde han vært overbevist om at det var best å være skeptisk, at det beskyttet og til en viss grad skjermet oss mot de store skuffelsene. Han visste at de kom fra to vidt forskjellige verdener: drømmeren Christine Wu og realisten Paul Leibovitz. Hvordan kunne man stole på noe når det aller viktigste man hadde i livet, var blitt tatt fra en? Over natten, uten at han kunne klandres, og uten grunn. En som hadde vært vitne til at hvite blodlegemer formerte seg nådeløst, en som hadde 16


sett antallet stige og stige uten at noen medisiner i verden kunne stoppe dem. Hva kunne han stole på nå? Hva, Christine, hva? Hun hadde ikke besvart spørsmålet med ord. Hun hadde blitt hos ham selv da han skjøv henne bort. Hun hadde stolt mer på ham enn han stolte på seg selv. Tillit kan være smittsom, hadde hun advart ham om. Og hun hadde hatt rett. * Det var rett etter midnatt. I Yung Shue Wan hadde kveldens stemmer for lengst stilnet hen, og lysene var slått av i de fleste restaurantene. Freden hadde lagt seg over Lamma. Paul åpnet den store skyvedøren til hagen og gikk ut. Nattelydene i tropene var så kraftige. Sangsikadene spilte utrettelig, og den skingrende kvekkingen fra paddene i en dam i nærheten fylte luften. Det raslet kraftig i krattet foran ham – sikkert en slange som jaktet på en rotte. Bambusstammene bøyde seg så vidt i den svake brisen. Han hadde hørt dem knirke og knake så ofte at han sovnet av det. Vanligvis ville Christine ha ringt ham for lenge siden. For å ønske ham god natt. Han hadde sjekket flere ganger om mobilen var på, at volumet var skrudd opp, og at den ikke måtte lades. Han kunne ikke huske en søndag hun ikke hadde ringt. Kanskje hun bare hadde lagt seg på sengen et øyeblikk og sovnet av utmattelse. Han savnet å høre stemmen hennes, og et par ganger tenkte han på å ringe henne. Men det ville ikke vært det samme. Han trengte at hun gjorde det. Sulten på kjærlighet. Hun hadde kanskje rett. Han bestemte seg for å sende en tekstmelding. Min kjære, min elskede, hvorfor har du ikke tatt kon

Nei, han ville ikke komme med anklager.

17


Min kjære, min elskede, hvor er du? Jeg hadde sett fram til at du

Heller ikke forkledte anklager. Min kjære, min elskede, sov godt. Takk for i dag. Takk for alt du gir meg. Jeg elsker deg. Høyere og høyere.

Han nølte. La til: «Jeg trenger deg, og jeg savner deg.» Og slettet det. Han ville ikke høres klengete ut. Paul leste gjennom tekstmeldingen et par ganger. Han var ikke vant til å skrive tekstmeldinger, og ville ikke risikere noen misforståelser. Til slutt sendte han den, slo av mobilen og følte seg umiddelbart bedre. I morgen tidlig kom hun til å svare med noen ømme linjer, og hendelsen ville være over. * Det ble en drømmeløs natt. Han sov godt, lenger enn vanlig, og da han våknet, var Christine det første han tenkte på. For en gave det var å våkne ved siden av henne mens hun fortsatt sov. Føle varmen fra kroppen hennes. Den jevne pusten. Hvor lite som skulle til nå for å finne lykken i gjemmestedet. Hvor ofte vi rett og slett går forbi den. Han strakte seg etter mobilen ved siden av sengen, og slo den på. Ingen nye meldinger. Paul følte med ett den samme uroen som hadde plaget ham i går kveld. Det var for tidlig, sa han til seg selv. På denne tiden dusjet hun og gjorde seg klar til en lang dag på kontoret. Vanligvis tekstet hun når hun var på MTR-toget på vei til Wan Chai. Han sto opp, bandt moskitonettet i en knute, gikk ned på kjøkkenet og satte på tevann. Luften hadde bare blitt litt kjøligere i løpet av natten; værstasjonen ved vinduet viste 25 grader celsius og 88 prosent luftfuktighet, og klokken var ikke engang åtte om morgenen. Paul måtte skynde seg. Om 18


ikke så lenge skinte solen på takterrassen, og den ville snart brenne så kraftig at han måtte beskytte seg og bli nødt til å gjøre tai chi-øvelsene i skyggen isteden. Øvelsene tok alltid nøyaktig én time. De hjalp ham med å få start på dagen etter en dårlig natt og ga ham, i det minste den timen de varte, følelsen av en nesten gledelig ro. Ikke i dag. Bevegelsene var upresise og merkelig klossete; hoftene var altfor stive og skuldrene anspente. Han startet til og med «single whip» og «white crane spreads wings»bevegelsene fra begynnelsen, men klarte ikke å få til de harmoniske, flytende bevegelsene. Da det ble kveld, fikk han endelig kontakt med henne. De snakket bare kort sammen på telefonen. Det var travlere enn vanlig på Christines kontor, og om kvelden hadde sønnen høy feber og trengte moren sin. Selvsagt forsto Paul. Hun trengte verken å forklare eller be om unnskyldning. Tirsdag morgen kom det en tekstmelding; Christine fortalte at hun ikke kunne komme til Lamma den søndagen. Han ringte henne tre ganger. Alle tre samtalene var uvanlig korte. Den første ble avbrutt fordi en kunde som sto fast på flyplassen i Jakarta, klaget, deretter kansellerte Cathay Pacific noen avganger, og så hadde Christine barnelegen på den andre linjen. Ingen av gangene ringte hun tilbake slik hun hadde lovet. Tausheten hennes. Paul forsøkte å ignorere den. Han vasket huset enda grundigere enn vanlig. Tørket støv av bøkene, vasket hyllene og moppet gulvet. Han pusset den gamle kinesiske brudekisten med et nytt poleringsmiddel til den skinte igjen. Han ryddet i kjøleskapet og vasket alle hyllene med såpevann. Svekket immunsystem. Sørg for at alt er ekstra rent. I hele huset. En mindre infeksjon kan være livstruende. Det finnes setninger som følger oss hele livet, tenkte han. Snart var det fire år siden Justin døde. Likevel, til denne dag orket ikke Paul å ha skyggen av skitt i huset. Han gikk en tur til Pak Kok, på spissen av øya. Han lot 19


mobilen ligge igjen hjemme. Han ville ikke vente på en telefon for hvert skritt han tok. Han tenkte på de siste to dagene og prøvde å tenke logisk. Hvorfor var han så opprørt? Fordi Christine ikke hadde hatt tid til å veksle noen få setninger med ham de siste førtiåtte timene uten å ha det travelt? Det var uvanlig, men hun var veldig opptatt. At stemmen hennes ikke hørtes like øm ut som vanlig? Hva var han? En tenåring som var forelsket for første gang? Han visste hvor stort press hun var under. Moren kom med krav til henne som han ikke kunne forstå, men måtte akseptere. Jo mer han tenkte på det, desto mer forsto han at det ikke var Christine som fikk ham til å føle seg utrygg. Det klarte han å gjøre selv. For ikke så lenge siden hadde hun spurt om han bodde i eksil på Lamma. Ordet hadde gjort et sterkt inntrykk på ham. «Eksil.» Exilium på latin, hvis han husket riktig. Et opphold på et fremmed sted. Forvisning. Nei, hadde han svart med en gang. Ingen har forvist meg. Han var ingen flyktning, han hadde ikke rømt fra undertrykkelse. Han kunne ikke tilbringe tid på et fremmed sted, for det kan bare folk som har et hjem, gjøre. Paul hadde ikke noe hjem. Foreldrene var døde. Ingenting knyttet ham til landet han var født i. Han husket knapt noe om Tyskland, bortsett fra de mange skipene i havnen i Hamburg og, merkelig nok, det dype og kraftige hornet til dampskipet som hadde ført dem til Amerika. De første årene i München og minnene om besteforeldrene hadde gradvis forsvunnet. Han var amerikansk statsborger. Det beviste det blå passet hans. Men det var et reisedokument, ikke noe mer. Etter at moren døde da han fylte nitten, forlot han landet for godt. Han hadde ingen slektninger noen steder i verden som han kjente personlig. Før, når folk spurte hvor hjemmet hans var, noe de gjorde innimellom, sa han alltid: På jorden, mer eller mindre. De fleste trodde han spøkte. Han hadde bodd over tretti år i Hongkong, men ikke i eksil. Hvis det fantes et sted på jorden hvor han følte seg til20


freds, var det i denne byen. Han følte takknemlighet til den. Den hadde tatt imot ham og aldri tvunget ham til å høre til noe spesielt sted. Det passet ham. Da han fortalte Christine hva han tenkte, svarte hun at hun ikke hadde ment spørsmålet sånn. Hun hadde tenkt mer på at han trakk seg tilbake etter at Justin døde. Hadde han gått frivillig i eksil på grunn av det? Paul hadde aldri stilt seg selv dette spørsmålet; han skyldte det et svar. Et slags selvpålagt eksil, en flukt fra livet fordi han ikke kunne holde ut smerten og sorgen over sønnen? Kanskje. Hvis det var sånn, kunne han takke Christine for at han hadde funnet veien tilbake. Hennes styrke, som hadde holdt ut med humørskiftene hans. Hennes evne til ikke å forvente mer enn han kunne gi. Hun hadde ført ham tilbake til livet og fått ham til å forstå den enkle sannheten i et gammelt kinesisk ordtak: «Et menneske som er alene, er ikke et menneske.» Var det rart at han av og til reagerte overfølsomt? Han var sikkert ikke den første som levde i eksil og syntes det var vanskelig å vende brått tilbake til den verdenen han hadde forlatt. Mye sto på spill. Lykkens korte pust. Som om frykten trengte en grunn. Da han kom tilbake fra gåturen, lå det ett ubesvart anrop på mobilen. Christine. Han ringte tilbake, men hun svarte ikke. Opptattsignal. Han prøvde igjen, uten hell. Hun ville se på mobildisplayet at han hadde ringt. Hun ville ringe tilbake så snart hun hadde tid. Han gikk i sirkel rundt telefonen akkurat som Justin hadde gjort med en sjokoladeplate som han ikke fikk lov til å ta. Han fant en bok og la den fra seg igjen etter et par minutter. Han prøvde litt musikk. Brahms fungerte ikke. Det gjorde heller ikke Beethoven. Puccini forsterket bare lengselen. Han ringte henne like etter klokken elleve om kvelden. Han prøvde å høres avslappet ut. Rolig, blid, likegyldig, alt annet enn sulten på kjærlighet. 21


«Er det noe galt?» spurte hun med en gang. «Nei. Hvordan det?» «Du virket bare så –» «Hva da?» «Nedtrykt.» Han hatet å snakke om viktige ting med den lille dingsen presset mot øret, hatet å stille spørsmål og ikke høre annet enn susing, ikke vite når det ville slutte. Vente alene på svar som kunne ha betydning for ham. Han måtte se den han snakket med, for å forsikre seg om at det som ble sagt, ble reflektert i håndbevegelser og kroppsspråk, at det stemte med det man kunne se i øynene til den andre. Det var så mye enklere å snakke usant i telefonen. Feil stemmeleie eller en ørliten, uviktig misforståelse var nok til å gjøre ham urolig, og skape et øyeblikk av tvil som raskt kunne flamme opp og bli en krangel. For ham forsterket telefonen humøret til et menneske. Det fikk de selvsikre til å føle seg mer overbevist, og gjorde de fryktsomme reddere. Akkurat nå var han en av de fryktsomme. Hvordan skulle han tolke den strenge stemmen hennes når han ikke kunne se henne inn i øynene? Han hadde ingen anelse om hva han skulle spørre om, eller hva han skulle si. «Jeg ville bare høre stemmen din,» sa han lavt. «Du vekket meg.» «Unnskyld.» De ble tause. «Er alt bra med deg?» spurte han. «Hva mener du?» Han skulle ønske at han kunne legge på. Ordene hennes og stemmen hennes fikk ham til å føle seg det motsatte av det han trengte. Hvis han ikke var forsiktig, ville ikke denne samtalen ende godt. Så følsomme klengete mennesker var. Det var ikke hennes feil. «Vi har knapt snakket sammen siden søndag. I dag tidlig fikk jeg en tekstmelding hvor du bare –» «Paul, du har ingen anelse om hva jeg har hatt å stå i med de siste dagene. Josh er syk og ringer meg fem ganger om dagen. Mor har brystsmerter og nekter å dra på sykehuset 22


alene for å bli undersøkt. Og helvete er løs på kontoret. Det er mai, og jeg ligger nesten tjue prosent under budsjettet for første halvår. Forstår du hva det betyr hvis vi ikke tar igjen det tapte?» «Jeg forstår det, Christine. Jeg skjønner bare ikke –» «Du har altfor god tid. Det er problemet,» sa hun og avbrøt ham igjen. «Hvis jeg hadde brukt hele dagen på å vaske huset, lage mat og gå tur, ville også jeg tenke dumme ting.» Hva skulle han svare til det? «Unnskyld,» sa hun etter en lang pause. «Jeg mente det ikke sånn.» «Du trenger ikke å be om unnskyldning.» «Jeg mente ikke å såre deg.» Paul følte seg tom og utmattet, som om han hadde slåss i to timer. «Mener du at det ikke er mer enn det?» «’Mer enn det’?» Stemmen hennes ble skarp igjen. «Hørte du ikke hva jeg sa? Det er faktisk ganske mye, spør du meg.» «Selvsagt. Det er ganske mye for deg, men det var ikke det jeg mente.» «Hva var det da?» «Jeg er bekymret.» «For meg?» «Ja. For oss.» Hun sukket tungt. «Paul, det er sent. Jeg kan ikke sove lenge i morgen. Klokken min ringer halv sju om morgenen. Kan vi snakke om det en annen gang?» Nå hørte han hvor sliten hun var. «Selvsagt. Men når da?» «Snart. Veldig snart.» «Jeg elsker deg. Sov godt.» «Jeg elsker deg også. God natt.» «Til deg også. For evig og all–» Hun hadde lagt på. Jeg elsker deg også. Det var bare det han ville høre. Som en unge. Paul tenkte på Justin. Jeg elsker deg. Han hadde sagt det til ham hver kveld etter at han hadde slått av lyset. Jeg els23


ker deg også, hadde en trett barnestemme hvisket tilbake i mørket. Hun hadde helt rett. I morgen skulle han dra til Hongkong, ta henne med ut på lunsj og be henne om unnskyldning. Som om tillit bare er for tullinger. Som om vi har et valg. Han ville ha likt å sovne med de betryggende tankene. Noe holdt ham våken. En følelse som han ikke våget å sette ord på.


Kapittel 2

Hun hadde nølt et øyeblikk. Det var veldig travelt på kontoret. Det var ikke et bra tidspunkt. I morgen hadde passet bedre. Men da hun hørte at han allerede var på fergen, gikk hun med på det. Paul dro rett fra kaien til IFC-kjøpesenteret for å kjøpe en liten eske med favorittpralinene hennes og en dyprød, langstilket rose. De møttes på World Peace Café, en restaurant i Tai Wong Street East i Wan Chai. Den lå på bakkeplan i et buddhistsenter knapt fem minutter fra Christines kontor. De kom inn i et høyt rom med vinduer fra gulv til tak. Etter Hongkongstandard var det fryktelig god plass mellom bordene. Tre vegetarretter sto skrevet på en tavle. Lav jazz strømmet ut fra høyttalerne på veggen, og flere Buddha-statuer i forskjellige størrelser sto på hyllene rundt dem. På hvert bord var det en liten blomstervase og et tent telys. Det var det motsatte av de overfylte og bråkete restaurantene som Christine vanligvis spiste lunsj på. Paul syntes hun virket utilpass. «Liker du deg ikke her?» «Jo da, jo da.» Stemmen røpet at hun ikke snakket sant. «Skal vi gå et annet sted?» «Nei, nei.» De bestilte betesuppe med tofu, to auberginestuinger, vann, te og nypresset juice til Paul. «Kokken bor på Lamma,» sa Paul, for å få henne til å tenke på noe annet. «Han fortalte meg at kelnerne, renholderne og de kjøkkenansatte alle er frivillige.» «Da må de ha rike ektemenn,» sa Christine. 25


De satt overfor hverandre i taushet, og han kjente at uroen begynte å stige igjen. Et eller annet var galt med henne. Hun hadde klart å skjule det på telefonen, men ikke nå, når hun satt overfor ham. Han så det i øynene hennes. Måten de unngikk hans på, måten hun stirret ned i bordplaten eller forbi ham på veggen på. Han så det i ansiktet hennes: Leppene var for smale, og de små rynkene rundt munnen var for dype. Hun så ikke sånn ut når alt var bra. Han var redd for å spørre. Han var redd for at hun skulle si at alt var bra. Han ville ikke bli løyet for. «Christine?» Han håpet at måten han sa navnet hennes på, ville være spørsmål nok. Hun så på ham uten å svare. Sekundene gikk, og stillheten fikk ham til å føle seg mer og mer utilpass. «Hva er g–» «Ingenting,» avbrøt hun, før hun stoppet. «Nei. Ganske mye.» Hun trakk pusten dypt og gjemte ansiktet i hendene. «Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det for deg.» Plutselig hadde hun tårer i øynene. Var dette øyeblikket? Paul fikk følelsen av at han måtte holde seg fast i noe. Han følte seg tung, som om noen hadde tatt på ham en blyvest. Hadde hun forelsket seg i en annen? Hadde mannen hennes kommet tilbake? Eller hadde hun vært hos en lege og fått høre de grusomme, trøstesløse ordene «Jeg er lei for å måtte si det …»? «Jeg trenger litt tid,» sa hun etter en pause som virket uendelig. «Jeg trenger litt plass.» Dette høres ut som begynnelsen på slutten, tenkte Paul. «Hva har skjedd mellom oss?» «Ingenting.» «Ingenting?» Han hadde hevet stemmen. Gjestene ved de andre bordene snudde seg for å se på ham. «For fire uker siden satt vi på terrassen min og snakket om å flytte sammen, og nå trenger du plutselig rom. Hvorfor …» Han hadde lyst til å reise seg og dra til fergen, til Lamma. Bare komme seg bort. 26


«Ikke gå, er du snill,» sa hun lavt, og strakte seg etter hånden hans. Paul nølte. Han lukket øynene og forsøkte å roe seg ned. Han kjente at hjertet banket fort. «Jeg elsker deg, Paul.» Stemmen hennes. Langt borte. Fortvilet. «Det er ikke det du tror.» «Hva er det jeg tror?» «At jeg er forelsket i en annen mann.» Han åpnet øynene. «Hvordan vet du det?» «Fordi det alltid er den første tanken en mann får.» Han ble taus et øyeblikk. «I en kvinne?» «Nei.» «Hvorfor sier du da at du trenger rom? Er jeg for mye for deg?» Hun ristet på hodet, sa ingenting. «Er jeg for sulten på kjærlighet?» «Nei.» Et smil gled over ansiktet hennes. «Hvorfor vil du da ha mer rom?» «For din skyld.» «For min skyld?» Han stirret uforstående på henne. «Jeg er redd, redd for at jeg kunne …» Hun fortsatte ikke. «Skade meg?» sa han for å avslutte setningen hennes. «Nei.» «Forlate meg?» «Nei. Drepe deg.» «Hva sa du?» Han trodde han hadde hørt feil. Hun gjentok ordet. Paul var på randen av å bryte sammen. «Hva mener du med det?» spurte han til slutt. «Nøyaktig det jeg sa. Jeg er redd for at jeg kommer til å drepe deg.» «Hva får deg til å tro det?» «Det er en risiko. Jeg vet det. Er ikke det nok?» «Nei. Hvordan vet du det?» «Noen sa det til meg.» «Hvem da?» «En astrolog,» hvisket hun. 27


«En hva?» «Må du rope sånn? Jeg gikk til en spåmann. En kinesisk astrolog. En mann som kan se inn i framtiden. Kall ham hva du vil.» Paul klarte ikke å la være å le. Redselen fra de siste dagene, usikkerheten hans, bare fordi Christine hadde gått til en astrolog. Han hadde bodd i Asia i nesten førti år, mer enn tretti av dem i Hongkong, og han visste hvor overtroiske folk var her. Christine var ikke noe unntak. Hun hadde alltid på seg noe rødt: truse, strømper eller et skjerf, eller bare en tynn tøyremse rundt ankelen. Hun hadde alltid en liten, turkis jadefisk i vesken. På det knøttlille reisebyrået var det et alter på et sidebord; hver morgen tente hun røkelsespinner på det og ga offergaver, som et par kjeks, en mandarin eller en banan. I februar, i begynnelsen av det kinesiske nyttåret, hadde hun gitt Paul det nye telefonnummeret sitt og fortalt ham at det var lykketallene hennes dette året. Da trodde han at hun kanskje oppsøkte en spåmann en gang iblant, men han hadde ikke spurt om det. Han ville aldri trodd at hun ville be om råd når det gjaldt kjærligheten til ham. «Du kan ikke fortelle meg at du elsker meg mindre fordi jeg betyr uhell for deg?» «Jeg elsker deg ikke mindre. Det handler ikke om meg, Paul. Det handler om deg.» «Hvordan skal jeg forstå dette? Betyr du uhell for meg?» Hun nikket og sa ingenting. «Beklager, Christine, men dette er latterlig. Hvor lenge har vi kjent hverandre?» «Ett år, tre måneder, tolv dager og» – hun så på klokken sin – «tjueto timer.» Kelneren kom med te, vann og suppen. De ignorerte ham. Paul kysset Christines hånd. «I løpet av den tiden har jeg følt meg lykkeligere enn jeg har gjort på veldig, veldig lenge. De siste månedene har vært noen av de beste i hele mitt liv.» «Det handler ikke om fortiden. Det handler om framtiden.» 28


«Hvor du går fra vettet og dreper meg?» Han hadde ikke ment å høres så selvgod ut. «Hvis du ikke tar meg alvorlig, kan vi ikke snakke mer om dette.» «Jeg tar deg alvorlig.» «Nei, det gjør du ikke.» «Det gjør jeg. Den jeg ikke tar alvorlig, er en som påstår å kunne forutsi framtiden.» «Hvorfor ikke?» «Fordi … fordi jeg ikke kan se for meg at stjernene har noen innflytelse på vår skjebne.» «Men jeg tror på det.» Paul trakk pusten dypt og slapp den ut igjen. Han ønsket henne bon appétit, spiste et par skjeer med suppe og lurte på hvordan han skulle avslutte denne samtalen. Han hadde ikke det minste ønske om å snakke om overtro og horoskoper. Men det var helt klart viktig for Christine. «Hva sa han helt nøyaktig?» spurte han til slutt. «Hva får ham til å tro at du kan drepe meg?» «Vil du virkelig vite det?» «Ellers hadde jeg ikke spurt.» Hun la fra seg skjeen. «Dette er grisens år. Han spådde at jeg kommer til å få en stor overraskelse. At det vil bli et vanskelig år for meg. For firmaet, men enda mer for privatlivet mitt. At moren min vil bli syk, og at jeg vil få problemer med sønnen min.» Hun stoppet og kikket forventningsfullt på ham. «Og?» spurte Paul. «Og hva? Hva mener du? Alt har gått i oppfyllelse!» Han fikk lyst til å si at man ikke trengte å være spåmann for å fortelle en kvinne i begynnelsen av førtiårene at moren hennes, som var minst seksti, om ikke eldre, ville få helseproblemer. Og hvis kvinnen hadde et barn, noe Christine antagelig hadde fortalt denne mannen allerede, ville det barnet antagelig være i puberteten, eller på vei inn i den. En tid da alle foreldre har problemer med barna sine. «Hva sa han om faren din?» 29


«At han er død.» Kelneren satte auberginestuingen på bordet og tok med seg den halvspiste suppen. Han ville likt å si at det utsagnet høyst sannsynlig var sant, siden menn fra den generasjonen hadde en lav forventet levealder, men han nølte, og bestemte seg for bare å nikke isteden, og sa ingenting. Christine tolket tausheten som en invitasjon til å fortelle mer. «Han sa at en mann ville komme inn i livet mitt. Denne mannen vil bli veldig viktig for meg, og vil komme meg nærmere og nærmere.» Hun stoppet igjen og så på ham. Nå hvisket hun bare. Paul måtte bøye seg fram over bordet for å høre de neste ordene hun sa. «Det er ikke bra for denne mannen. Han kommer ikke til å overleve dette året.» Paul ristet på hodet. «Det betyr ikke at du kommer til å drepe meg.» «Jeg mener ikke at jeg vil drepe deg. Det at du er nær meg, kommer til å drepe deg.» «Hvor lenge skal dette liksom vare?» «Ut grisens år, helt til det kinesiske nyttåret, de neste ni månedene.» Paul lente seg bakover og stirret lenge på Christine. Han skulle ønske han kunne le høyt. Eller legge hendene rundt ansiktet hennes og kysse henne forsiktig på pannen i håp om at det ville gjøre slutt på frykten hennes. Men ut fra måten hun så på ham på, måten det mørkebrune blikket møtte øynene hans på, etterlot det ingen tvil om at hun mente alvor. «Jeg gikk ikke til en av bodene i Wong Tai Sin-tempelet og ble spådd i hånden for hundre Hongkong-dollar,» sa hun, som om hun fortsatt ikke hadde gitt opp håpet om at hun skulle overbevise ham. «Jeg dro til Wong Kah Wei, en av de mest respekterte spåmennene i Hongkong. Hvert eneste år kommer rike europeere og amerikanere til byen bare for å møte ham, og de betaler en formue for det. Han reiste til og med til London en gang for å gi en konsultasjon til et medlem av kongefamilien. Den eneste grunnen til at jeg har råd 30


til å gå til ham, er at jeg har kjent ham så lenge at jeg får en spesiell rabatt. Jeg tok opp hele spådommen hans på bånd, så hvis jeg vil, kan jeg høre på opptaket når som helst og sjekke om han hadde rett.» «Og hvis han ikke hadde rett? Får du pengene tilbake?» Det var ikke det rette tidspunktet til å spøke. Hun sendte ham et irritert og skuffet blikk. «Kjenner du historien om Ødipus?» spurte han. «Nei,» sa hun kort. Hun regnet antagelig med at han skulle komme med enda en spøk. «Det er en gresk myte. En spåmann forteller en konge at sønnen hans kommer til å drepe ham og bli sin mors elsker. For å forhindre det legger kongen sønnen ute i villmarken for å dø, men en gjeter redder barnet. Ødipus vokser opp hos et barnløst, kongelig par, men forlater dem da et orakel forteller ham at han kommer til å drepe sin far og gifte seg med sin mor. På reisen havner han i krangel med en gammel mann, og dreper ham. Den mannen er hans far, kongen av Thebes. Deretter befrir Ødipus byen fra en sfinks og får hånden til kongens enke som belønning. Hun er hans mor. Hadde ikke kongen hørt på spåmannen, ville ingenting av dette hendt. Profetien ble oppfylt bare fordi kongen tok den alvorlig og forsøkte å forhindre at den skulle gå i oppfyllelse. Jeg foreslår at vi glemmer astrologens spådom.» «Du forstår ikke hva jeg mener,» sa hun og ristet på hodet. «Historien din bekrefter for meg at vi alle har en skjebne som vi bare kan unngå ved å gjøre visse valg. Tror ikke du på det?» «Nei.» «Hva tror du på?» Han så Christine rett inn i øynene. Han ville si noe spontant til svar, noe humoristisk, i et siste forsøk på å få henne til å slutte å ta situasjonen så alvorlig, men han kom ikke på noe. Jo lenger tausheten varte, desto kraftigere ga spørsmålet gjenlyd i hodet: Hva skulle han svare, Paul Leibovitz, sønn av en tysk katolikk og en amerikansk jøde, oppvokst i München og New York, ugift, ikke tilhenger av noen reli31


gion, i sitt femtifjerde leveår, etter mange forhold av forskjellig dybde og varighet, og med et ødelagt ekteskap og et barn som døde? Hva trodde han på? Paul sa ingenting. Christine ventet på et svar. Justin hadde en gang spurt om han trodde på Gud. Nei, hadde Paul sagt. Jeg tror på miss Rumphius. Et smil hadde glidd over sønnens ansikt. Historien om miss Rumphius hadde lenge vært Justins favorittbok. En liten jente lover bestefaren sin å gjøre noe for «å gjøre verden til et bedre sted». Da hun blir gammel, kommer hun på løftet og bruker sparepengene til å kjøpe blomsterfrø, som hun sprer ut på bakken. Neste år kom de første plantene opp. Hun samlet sammen frøene fra dem og strødde dem over et større område, og snart var hele nabolaget fylt med en vidunderlig blomsterprakt. Du mener at du tror på folk som holder et løfte? Ja, hadde Paul sagt til sønnen. Og på folk som gjør noe for å gjøre verden til et bedre sted. Justin hadde forstått hva han mente. Han fryktet at Christine ville tro at han ikke tok henne alvorlig. «Jeg vet ikke hva du vil høre,» sa han, og unngikk et direkte svar. «Jeg forstår deg ikke. Hva er det som er så vanskelig med spørsmålet mitt?» «Ingenting. Men spørsmålet om hva som er meningen med livet, appellerer vel mest til tenåringer?» «Hvorfor det? Det skader ikke å tenke over ting av og til.» «Ok.» Paul trakk pusten dypt. «Jeg tror på musikk. På god mat. På å ha en vidunderlig kveld med deg –» «Jeg spør ikke om hva som gjør deg lykkelig,» avbrøt hun. «Er det ikke det samme?» «Nei.» Hun himlet med øynene og kikket på armbåndsuret. Han hadde ikke ment å irritere henne. Jo mer han forsøkte å unngå spørsmålet, desto mer ubehagelig følte han seg. Hva trodde han på? Ikke på en gud, 32


uansett hva folk kalte den. Ikke på en kraft som bestemmer skjebnen vår. Ikke på skjebnen. Hvis han trodde på noe, måtte det være tilfeldigheter. På naturens vilkårligheter. På naturens urettferdighet. Jeg er lei for å måtte si det. Hvis Paul skulle være ærlig, hadde han ikke noe svar på Christines spørsmål. «Jeg trenger tid til å tenke over det,» sa han etter en lang pause. «Kan jeg prøve å svare på spørsmålet ditt senere?» «Når du vil.» «Og du? Hva tror du på? Bortsett fra stjernene.» «Du vet hva jeg tror på. På feng shui. På yin og yang. På harmoniens makt. Jeg ser på livet som en gigantisk uro som det henger forskjellige vekter fra. Jeg tror på skjebnen. Jeg er overbevist om at det ikke bare var en tilfeldighet at vi møtte hverandre. Det var skjebnen.» Hun kikket på klokken igjen. «Jeg kunne fortalt deg historier om vennene mine som ble fortalt de utroligste ting av en astrolog, som gikk i oppfyllelse. Men jeg beklager, jeg har bare ikke tid til å snakke om kinesisk astrologi med deg resten av ettermiddagen. Hvis du vil overbevise deg selv, ring mester Wong.» Hun tok opp en penn fra vesken og skrev ned et telefonnummer på en serviett. «Kan du nummeret hans utenat?» spurte han, i håp om at Christine ikke ville legge merke til at det var et snev av vantro i stemmen hans. «Jeg har gått til ham i årevis. Du kan spørre ham om hva du vil. Han vet ingenting om deg. Kanskje han kan overbevise deg.» Hun gjorde seg klar til å gå, men Paul stoppet henne. «Hvis jeg går til ham og han forteller meg at det blir et godt år for meg, da verken kroppen eller sjelen min er i fare på noen måte, hva skjer da?» «Jeg kan ikke forestille meg at det vil skje.» «Men hvis det skulle gjøre det?» «Da må vi konsultere ham en gang til sammen. Nå må jeg virkelig gå.» 33


Hun reiste seg, tok esken med praliner og rosen, og ga ham et kyss. «Jeg ringer deg i kveld. Når Josh har lagt seg. Jeg lover.» Paul fulgte henne med blikket da hun gikk. Hun snudde seg en gang til i døren, sendte ham et slengkyss og smilte kort. Han kunne ikke forestille seg ikke å kunne treffe henne de neste ni månedene. Bare på grunn av profetien til en kinesisk spåmann. Fordi grisen ikke passet sammen med dragen. Eller fordi ved måtte holde seg unna vann. Eller fordi hesten forstyrret rottens flyt. Nonsens. Hvis et besøk hos Wong Kah Wei var den eneste måten å berolige Christine på, skulle han gi etter for hokuspokuset. Han ringte nummeret. En kvinnestemme. Nei, mester Wong var ikke ledig. Ikke i dag. Ikke i morgen. Neste ledige time var om åtte uker. Han byttet til kantonesisk, og så begynte en heftig kjøpslåing, som endte med at han fikk en avtale tidlig samme kveld til tre ganger normal timepris. På reisene sine de siste tretti årene hadde Paul besøkt spåmenn, astrologer og folk som spådde i kort, noen ganger for moro skyld, noen ganger fordi han kjedet seg eller var nysgjerrig når noen kom med en ekstra sterk anbefaling. På Sumatra hadde en blind klarsynt advart ham om aldri å reise med båt igjen. I Bangkok hadde en tidligere munk vært helt sikker på at linjene i håndflaten hans viste at et storslått bryllup med en indisk prinsesse var å finne i framtiden hans. En kinesisk mann i Kunming hadde spådd stor rikdom for ham i hans førtiende år. Paul hadde hørt på alle disse historiene uten å tro på noen av dem. Helt riktig. Han hadde ikke blitt millionær, hadde ikke blitt en del av en kongelig familie, han elsket å reise med båt, og han hadde vært frisk og rask hele tiden. Selvsagt hørte han nå og da historier om venner som hadde blitt fortalt ting av en klarsynt eller en spåmann eller en håndleser som visstnok hadde gått i oppfyllelse slik det var spådd. Alle hadde hørt sånne historier. Eventyr, tenkte Paul. Dumme, tullete eventyr. Han tenkte at mester Wong var en gammel mann med hvitt hår som bodde i et ubetydelig lite hus et eller annet sted 34


dypt inne i Mongkok eller Ma Tau Wai. Svakt opplyst av en enslig lyspære som hang i en ledning fra taket og noen røkelsespinner som brant i hjørnet, kanskje med en krystallkule på bordet og tarotkort ved siden av. Mesteren tok imot sine gjester i åttende etasje i Great Wealth-bygningen i Queen’s Road Central, en av de dyreste adressene i Hongkong. En elegant antrukket kvinne på omtrent femti år, Ms. Yiu, satt i resepsjonen. Hun ba Paul om å sette seg og forsvant inn på et lite kjøkken for å lage te. Kontorlokalet var uvanlig stort; en fontene sildret i det ene hjørnet, på motsatt vegg svømte små, røde fisker rundt i et imponerende akvarium, og på hyllene ved siden av sto det utstilt flere antikke kinesiske leirstatuer. Paul kunne se dagens sluttnoteringer fra børsene i Hongkong, Shenzhen og Shanghai på Ms. Yius pc-skjerm. Det blinket plusstegn foran de grønne tallene; det måtte ha vært en bra dag på markedene. Brått åpnet døren seg, og en liten, mager mann dukket opp; han stirret på Paul i taushet. Mannen hadde et strengt uttrykk i ansiktet; ved første blikk følte Paul at han sto overfor en bankmann som kanskje eller kanskje ikke ville gi ham et lån. «Mester Wong?» Mannen nikket og gjorde tegn til at Paul skulle følge etter ham inn på kontoret. Børsindekser lyste også opp mester Wongs flatskjerm. I det ene hjørnet av rommet sto et sett med gullgolfkøller og lente seg mot en overfylt bokhylle, og på skrivebordet lå bøker, papirer, blyanter, en Mont Blanc-fyllepenn og to aviser, begge åpne. Astrologen hadde tydeligvis studert resultatene fra gårsdagens hesteveddeløp i Happy Valley. Paul begynte akkurat å lure på hva han hadde rotet seg borti, da det gikk opp for ham at astrologen hadde begynt å snakke. Stemmen var lav, nesten hviskende, men den fylte hver eneste krok av rommet. Den var fast og gjennomtrengende, og ga mannen en nesten mystisk autoritet som ikke sto det minste i stil med utseendet hans. 35


Det var ikke en stemme man hadde lyst til å motsi. «Du har hørt om kinesiske horoskoper?» Det hørtes ut som om det var en forutsetning for konsultasjonen. «Ja.» «Fortell meg hva du vil vite.» «Hva de kommende månedene har å by på for meg. Om grisens år vil bli farlig for meg, eller om det vil bli et godt år.» «Jeg går ut fra at dette gjelder en investering? Eiendom? Riktig tidspunkt å investere på?» «Nei,» svarte Paul irritert. «Bare generelt.» «Da trenger jeg fødselsdatoen din. Fødestedet. Og nøyaktig klokkeslett. Har du de detaljene?» «Selvsagt.» Mannen skrev ned alt sammen på et stort papirark. «Jeg foreslår at jeg forteller deg et par ting om fortiden din. Hvis disse tingene viser seg å være korrekte, vil jeg snakke om framtiden din. Hvis jeg tar feil, er det noe galt med mine beregninger. Da avslutter vi timen. Selvsagt trenger du ikke å betale hvis så er tilfellet. Er det greit for deg?» Paul nikket. Mester Wong begynte å gjøre sine beregninger. Han reiste seg, hentet en tykk, slitt bok fra hyllen og kikket i den; han tok ut en annen bok som han konsulterte, og gjorde flere notater. Paul fikk følelsen av at Wong ble fjernere og fjernere for ham for hvert minutt som gikk. Han begynte å føle seg urolig. Han forsøkte å la være å trampe med venstre fot og la beina i kors, og foldet hendene bak hodet. Etter noen lange, tause minutter la astrologen fra seg pennen og så på ham. «Du flyttet da du var barn.» Paul nikket. Mange barn gjorde det, tenkte han, men han sa ingenting. «Du flyttet til og med til et annet kontinent.» «Det stemmer.» «Du flyttet tidlig i barndommen.» «Det stemmer også.» «Du har ikke et nært forhold til familien din.» 36


«Nei,» svarte Paul med hes stemme og tørr hals. Han følte seg som en tiltalt i retten som svarte på spørsmålene fra en dommer. «Begge foreldrene dine er døde.» «Korrekt.» «Moren din døde ung.» «Også korrekt.» Mester Wong smilte kort. «Du trenger ikke å svare bekreftende på hver eneste opplysning. Jeg skriver ikke ned dine personlige detaljer. Du trenger bare å si fra når jeg sier noe som er feil.» Han stoppet kort før han fortsatte. «Du giftet deg mellom ditt førtiende og femtiende år.» Paul bøyde hodet og nikket. «Det var ditt første ekteskap.» «Ja,» sa Paul, som i transe. «Du er skilt. Du har et barn.» Paul flyttet seg urolig fra side til side på stolen. Han ville ikke høre resten. «En sønn.» Mannen ble taus en lang stund. Han konsulterte flere bøker og klorte ned et eller annet på et papirark, krysset ut det han hadde skrevet, og skrev noe annet under det. Paul klarte ikke å tyde de kinesiske tegnene opp ned. Han ville si at han hadde hørt nok, at alt mesteren hadde sagt, var riktig, at han kunne snakke om framtiden nå, at han ikke ville høre den neste setningen. Men ingen ord passerte leppene hans. Astrologen løftet hodet og stirret ham rett inn i øynene. «Sønnen din er død.» * Paul satt ved en utendørs matbod i enden av Stanley Street. Det var varmt, og skjorten klistret seg til brystet. Svetten dryppet fra haken og rant nedover nakken og ryggen. Til og med skinnbeltet var fuktig. Han hadde en tallerken med stekte nudler og en kald øl foran seg. Han var fortsatt fortumlet. Selv om han hadde villet tro på det han akkurat hadde opplevd, klarte han ikke å gjøre det. 37


Hvis en fremmed hadde fortalt ham hva han hadde opplevd, ville ikke Paul trodd et ord av det. Han ville ha en forklaring, men han hadde en følelse av at han ikke ville finne en. Ikke nå. Han ville bli nødt til å lete etter den. For andre gang den dagen var alt bare kaos. Han var ute av fatning. Alene. Det hadde blitt mørkt, og nesten alle de sammenleggbare bordene og plastkrakkene rundt ham var opptatt. Flere kokker laget mat i store woker. Lukten av stekt kjøtt, hvitløk og løk svevde bort til ham. Det freste og dampet, og av og til stakk en flamme fra den åpne ilden høyt opp i mørket. Fire bygningsarbeidere med bar overkropp satt i en klynge ved bordet ved siden av Paul og studerte ham. Den ene løftet glasset og skålte til ham. Paul smilte kort til takk. Fra bagen tok han fram båndopptaket av det astrologen hadde sagt, la det på bordet og lurte på hva han skulle gjøre med det. Mr. Leibovitz, jeg advarer deg. Når det gjaldt framtiden, hadde mester Wong til å begynne med snakket utførlig om det hans kinesiske klienter alltid var mest interessert i: de økonomiske utsiktene for de kommende månedene. Pauls utsikter på denne fronten var ikke gode, men det var heller ingen grunn til spesielle bekymringer, selv om han ble sterkt advart mot å gjøre noen høyrisikoinvesteringer dette året. Det astrologen sa, var ikke så veldig relevant for ham, siden han hadde investert pengene sine i trygge fastrenteobligasjoner; avkastningen fra dem var ikke høy, men han levde beskjedent, og den dekket hans behov. Han hadde ikke rørt reservekontoen for uforutsette utgifter og kriser på tre år. Men etter det hadde Wong nølt. Han hadde gjort enda noen beregninger, bladd i to andre bøker, og rynket pannen som om han ikke kunne tro det han hadde funnet. Til slutt lente han seg bakover i stolen, kikket på Paul over brillene, la armene i kors på brystet og sa ingenting på en lang stund. Mr. Leibovitz, jeg advarer deg. Yrkesprinsippene hans forbød ham å si alt som konstel38


lasjonene fortalte ham. Han ville frafalle betalingen under disse spesielle omstendighetene. Paul kunne bare gå nå. Paul nølte et par sekunder som virket uendelige for ham. Han tenkte på historien om Ødipus og kraften til selvoppfyllende profetier. Men så ble han umiddelbart irritert av den tanken; det betydde at han ga denne mannens profetier altfor stor betydning. Selvsagt ville han vite alt – hva han skulle gjøre med kunnskapen, var en helt annen historie. Han rettet seg opp i stolen og sa at han hadde kommet for å høre hva framtiden ville bringe; han var et menneske som taklet dårlige nyheter – han hadde hatt mer enn nok av dem i sitt liv. Wong stirret intenst på ham. Nei. Men Paul var sta og nektet å forlate kontoret før han hadde fått høre alt sammen, eller – enda viktigere – besluttsomheten han viste, fikk astrologen til å ombestemme seg. Hør på disse setningene som jeg betror deg. De er bare ment for dine ører. Vær forsiktig med det du hører. Du vil … Tre korte setninger. Ikke noe mer. Et orakel som Paul ikke ante hva han skulle gjøre med. Han hadde ikke trodd på noen andre profetier før, men nå kunne han ikke nekte for at han følte seg urolig, uansett hvor hardt han prøvde å la være. Det største problemet var Christine. Hun ville stille spørsmål. Hun ville vite hva mester Wong hadde sagt, men hun hadde ikke lov til å få vite det. Ikke under noen omstendigheter. Hun ville føle at hennes verste forutanelser ble bekreftet, og redusere kontakten mellom dem til et minimum. Han ville bli nødt til å finne på en troverdig historie for å berolige henne. Tanken på å måtte lyve for henne gjorde ham enda mer urolig. Han tok opp kassetten og fingret med den. Den var knøttliten; hvis man tråkket hardt på den med skohælen, var den ødelagt. Eller skulle han beholde den, slik Christine hadde beholdt sin? Hvorfor? Han kom ikke til å glemme det han hadde fått høre om framtiden sin. Han drakk en slurk øl, tok 39


en tannpirker for ü trekke det brune bündet ut av kassetten, og spolte ut alt sammen. Han grep tak i bunten med bünd, reiste seg og kastet alt sammen i søppelkassen sammen med restene av mültidet sitt.

Ensomhetens språk av Jan-Philipp Sendker  

Ensomhetens språk er en frittstående oppfølger til Hviskende skygger, og vi møter igjen den amerikanske journalisten Paul Leibovitz. Kjærlig...

Ensomhetens språk av Jan-Philipp Sendker  

Ensomhetens språk er en frittstående oppfølger til Hviskende skygger, og vi møter igjen den amerikanske journalisten Paul Leibovitz. Kjærlig...