En sannsynlig historie av Karin Alvtegen

Karin Alvtegen

En sannsynlig historie Oversatt av Bodil Engen

Karin Alvtegen Originalens tittel: En sannolik historia Oversatt av Bodil Engen © Alvtegen Produktion AB 2010 Published by arrangement with Stilton Literary Agency Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2011 ISBN 978-82-02-34125-1 1. utgave, 1. opplag 2011 Omslagsdesign: Johan Petterson Omslagsfoto: Matton Sats: Type-it as Trykk og innbinding: ScandBook AB, Sverige 2011 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Ingenting eksisterer unntatt atomer og tomrom – alt annet er bare oppfatninger DEMOKRIT FRA ABDERA CA. 460–370 F.KR.

KA PI TTEL 1

«Anders, hører du meg?»

Den fremmede stemmen var vennlig og varm, men kom fra et sted utenfor rekkevidde. Han burde vel svare, men før tanken var ferdigtenkt, gled han inn i døsen igjen. Frigjort fra alle begrensninger svevde han ut i et sorgløst rom.

Der fantes ingen fordømmelse, ingen overbevisninger, ingen inngrodde tankemønstre. Alt var i sin tilblivelse og fullt av muligheter.

«Anders, hører du meg? Anders?»

Ikke forstyrr meg! Jeg vil være her.

Han kunne ikke forstå hvorfor svaret ga mening. Han prøvde å unnslippe, men nå var det noe mer som holdt ham tilbake. Det var en lukt. Sekundet etter var den filtrert gjennom erfaringene hans, og da visste han hva den betydde: – Fare! Du er i fare!

Han ble dradd opp gjennom flimrende bilder. Et stigende rytmisk brus. En smak av metall, hodet verket, noen befant seg like ved ham. Øyelokkene glippet etter forklaringer. Et skarpt lys blendet, og blikket virret. Ved siden av ham sto en hvit skikkelse, og han kjente kjølige fingre rundt håndleddet.

Bare lukten var tydelig.

Den umiskjennelige lukten han en gang hadde lært å avsky – lukten av sykehus.

«Anders, vil du prøve å våkne litt. Husker du hvor du er? Du har vært i en bilulykke. Du er på Sundsvall sykehus.»

7

Ordene svevde rundt og var vanskelige å få tak i. Noen sa at han hadde vært i en bilulykke. Det var en urimelig påstand. Selve opplevelsen manglet. Alt det forvirrende fikk redselen hans til å vokse, og denne lukten var overalt. Han ville vekk, men ble holdt tilbake av milde hender.

«Det er ingen fare, Anders, vi har tatt røntgen av hodet ditt, og alt ser ut til å være i orden. Prøv å slappe av, det er ingen grunn til å bekymre seg. Er det noen pårørende vi skal kontakte for deg?»

Munnen var tørr, og tungen klebet seg til ganen. Han var avkledd til trusen og følte behov for å dekke seg. Han ville ha klærne sine, hvem var det som hadde kledd av ham, hva hadde skjedd mens han var borte?

Den neste timen prøvde han å gjøre som sykepleieren sa.

Selv om han duppet av gang på gang, svarte han lydig på alle spørsmål. Har du følelse i tærne, og kan du si navnet ditt igjen? Hun vekket ham i ett sett, kløp ham i føttene, lyste i øynene hans, målte blodtrykket og tok pulsen, mens han måtte ramse opp adressen sin.

Han hadde én eneste hensikt med medgjørligheten – å få komme bort derfra så snart som mulig.

I smug undersøkte han kroppen sin. Fingrene famlet forsiktig over huden, men uten å finne skader. Alle ledd lot seg bøye, og bortsett fra hodepine og en verkende venstre skulder virket resten av kroppen like hel. I hvert fall utenpå.

Han husket ingenting av hva som hadde hendt. En bit av livet hans var forsvunnet. Skremt av tapet og med et desperat behov for sammenheng famlet han etter tråder. Erindringen opphørte brått på bensinstasjonen der han hadde kjøpt en pølse med brød. Han husket en mann i dunjakke som hadde beundret bilen hans, en Aston Martin. Deretter opphørte tiden. Bare et tomt intet, der han tydeligvis likevel hadde deltatt som hjelpeløst midtpunkt. Utlevert til mennesker som kom til å huske.

8

Hva hadde de sett, de som hadde vært vitne til forsvarsløsheten hans?

Uoppfordret fortalte sykepleieren det hun visste. Ulykken hadde skjedd noen mil nord for Sundsvall, der bilen hadde kjørt av veien på en rett strekning. Ambulansepersonalet mistenkte ham for å ha sovnet ved rattet, for det var ingen annen forklaring. De som hadde sett vraket, hadde snakket om et mirakel. Med bare noen meters klaring hadde han unngått en fjellvegg og deretter passert to trær.

«Du må virkelig ha hatt englevakt.»

Anders lyttet og undret seg. At han skulle ha sovnet, var ingen rimelig forklaring; det var altfor lang tid siden han hadde klart å sovne uten å ta en sovetablett. Det hele var ubegripelig.

«Jeg skal hente noe å drikke til deg.»

Sykepleieren gikk, og han så seg omkring. I sengen ved siden av sov en eldre mann med hvite plater over brystet.

Ledninger var koblet til en monitor, og på skjermen vistes hjerteslagene som topper i et landskap. Anders så på den gapende munnen hans. Så brystkassen heves av sykehusluft og senke seg av nyutsluppet sykehusluft.

Han tok blikket til seg.

Sykepleieren kom tilbake med en mugge, og han skjøv seg opp for å drikke.

«Hvordan føler du deg nå?»

Han sank ned på putene igjen. «Hva er klokken?»

«Ti over halv åtte, om kvelden. Du skal få noe å spise om en liten stund.»

Fem timer var forsvunnet. Utradert av livet hans. «Når skjedde det? Hvor lenge har jeg vært bevisstløs?»

«Du kom inn rett etter fire. Du var bevisstløs bare rett etter ulykken, kanskje et minutt eller så, og etterpå har du jo sovet litt til og fra.»

«Nei, jeg har vært bevisstløs. Jeg husker ingenting før du vekket meg nå.»

Hun smilte og glattet lakenet hans. «Det virker slik, 9

hukommelsesluker er normalt, men du har snakket en hel del. Selv om det var litt usammenhengende.»

Smilet hennes var sikkert velvillig, men hjelpeløsheten økte ubehaget hans. Han ville bort fra ørene som hadde lyttet.

«Noen ganger kommer hukommelsen tilbake etter en stund, andre ganger ikke, men det er ikke noe du behøver å bekymre deg for. Det viktigste er at alt så bra ut på røntgen av hodet. Vi skal røntgenundersøke deg igjen i morgen tidlig for sikkerhets skyld, men som sagt, det er ingen tegn til skader. Du har fått en lettere hjernerystelse, og dessverre kommer vi til å vekke deg med jevne mellomrom i løpet av natten for å sjekke at alt er i orden.»

«Hvor lenge må jeg bli her?»

«Det avgjør legen, men normalt beholder vi pasientene til observasjon i tjuefire timer.»

Angsten vokste. Ingen kunne tvinge ham til å bli, men det var langt hjem til Stockholm, dessuten hadde han ingen bil. «Da vil jeg si at hvis jeg må bli her et døgn, vil jeg ha et rom for meg selv.»

Hun klappet ham på armen. «Prøv å hvile nå.»

«Jeg betaler, om nødvendig.»

«Jeg skal hente noen smørbrød til deg. Det er ost eller skinke.»

Nonsjalansen hennes fikk ham til å miste fatningen.

«Hva er det du ikke forstår? Hvis jeg skal være her så lenge, forlanger jeg enerom.»

«Det kan vi ikke tilby. De rommene er for alvorlig syke pasienter.» Stemmen hennes hadde fått en skarp undertone.

«Da vil jeg snakke med den ansvarlige på avdelingen, og som jeg sa, hvis det er et spørsmål om penger, så betaler jeg.» Først da slo det ham: Hvor var lommebok og iPhone og kofferten som hadde ligget i bagasjerommet?

«Hvor er tingene mine?»

Hun tok et nøkkelknippe opp av lommen og åpnet et skap ved siden av sengen. «Lommeboken og mobilen din 10

er her, klærne og annet fra bilen i skapet der borte. Du trenger ikke bekymre deg, Anders. Det er helt normalt å føle seg forvirret etter det du har vært igjennom. Prøv å hvile litt nå.»

Den beroligende hånden hennes nærmet seg igjen. Denne gangen kom han seg unna. Han strakte seg etter lommeboken, bladde fram et bankkort og la det på trillebordet ved siden av sengen. Han var god for en drøy milliard, så det ville være merkelig om det ikke var mulig å kjøpe seg et enerom.

«Der, dere kan ta det det koster. Og enda mer om nødvendig.»

Hun betraktet kortet og sendte ham et uutgrunnelig blikk. Så gikk hun mot døren.

«Nå er det ikke hotellvirksomhet vi driver her, men intensivbehandling. Ville du ha ost eller skinke på skivene?»

Natten kom, og lyset ble slukket. En enslig nattlampe ga leselys. Beseiret hadde han måttet oppgi kravet om enerom, men maset hadde slitt på personalets vennlighet. Ikke desto mindre fikk han uklanderlig pleie. Noen ganger i timen kom de og forvisset seg om at han levde, men uten unødig småprat. Innimellom døset han av. De spurte igjen om han ville kontakte en pårørende, og han løy for å slippe å si det som det var. Han hadde jo kjente, men ingen han ville ringe til fra intensivavdelingen på Sundsvall sykehus.

Omgangskretsen var blitt glissen, og han var klar over sin egen skyld. Vennskap fordret gjensidighet, og han var blitt stadig dårligere til å ta kontakt. I ærlighetens navn var det mye som var blitt dårligere etter at han valgte å slutte å arbeide. For sent hadde han innsett feilen. Ingenting hadde gått som han ventet.

Han strakte seg etter glasset og drakk en slurk saft for å få bort den vamle smaken i munnen. Han så bort på smørbrødene sykepleieren hadde hentet. Osten hadde tørket og bøyd seg til en skål, og han strakte seg etter skiven med skinke. Da han satte tennene i brødet, kjente han plutselig 11

smaken av varm pølse. Bitene falt på plass, og ettermiddagens opplevelser fikk form. Nå husket han veien ut fra bensinstasjonen, hvilken musikk han hadde hørt på, sennepen han sølte på buksene.

Dessverre husket han også det som hadde hendt på den rette veistrekningen.

Mørk til sinns grunnet han over det faktum at han var havnet der han lå. Den muligheten hadde ikke vært med i beregningen. Det var to konsekvenser han hadde bedt skjebnen velge mellom da han overlot ansvaret for avgjørelsen til den.

Jeg lukker øynene og teller til tretti. Gjør hva du vil med livet mitt.

Det eneste han hadde ønsket, var å få en slutt på meningsløsheten. Å dø og slippe unna – eller å få tilbake en følelse av liv etter å ha befunnet seg i dødens nærhet.

Med lukkede øyne hadde han ventet på svaret og følt seg fylt av en eiendommelig forventning.

KA PI TTEL 2

Helga Andersson var død, dermed hadde Helena ingen til å hjelpe seg med morgendagens frokostservering. Ikke for at Helga selv hadde hørt til personalet, men hennes niese Anna-Karin stilte opp når det trengtes. Nå hadde niesen ringt og sagt hun var altfor oppskaket til å arbeide. Helena tok imot beskjeden med uforstyrrelig ro. Det hendte ganske ofte at Anna-Karin følte seg oppskaket. Dukket det opp en aldri så liten bit elendighet, gjaldt det å ta ordentlig tak i den så juvelen ikke glapp ut mellom fingrene.

Men et dødsfall var jo et dødsfall, selv om Helga Andersson hadde ligget på sykehjem i åtte år og vært hinsides enhver kontakt.

Utenfor vinduet var det blitt mørkt. Fjellenes svarte silhuett hvilte mot den månelyse himmelen. Det slo henne hvor lenge det var siden hun hadde kostet på seg å gå en tur. Bare trasket av sted og latt terrenget vise veien, slik hun elsket å gå, i skogens vekslende stillhet som skylte rent og ga plass til nye tanker.

Nå ble det sjelden tid til slikt det var mulig å gi avkall på.

Hun ryddet bak resepsjonsskranken, slukket og gikk mot spisestuen. Nattens to hotellgjester hadde forsvunnet inn på værelsene sine, og hun ryddet bort etter middagen deres. Kranen på kjøkkenet dryppet. Hun skrev «skifte pakning» på huskelisten og så raskt igjennom de andre punktene, streket over «bestille meieriprodukter» og «reparere lampen i skjulet». Det var alltid like tilfredsstillende 13

å kunne føre pennen over det som var blitt gjort. Et nødvendig selvbedrag at alt ville være ordnet en dag. Men å drive et hotell var en evighetsoppgave, selv om det bare hadde ti rom og sjelden var fullt belagt.

Det hadde vært nok å gjøre også da de var to.

Forskjellen sved i hvert eneste gjøremål. Vissheten om at hendene som før hadde vært delaktige, nå var beskjeftiget på annet hold.

Hun så seg omkring på kjøkkenet, slukket lyset og låste.

Månedens momsoppgave fikk vente. Hun var sliten, og gjestene ville ha frokost klokken sju. Hun gikk mot trappen og fortsatte opp mot de tre rommene som var innredet til privat leilighet.

Atter en dag å legge bak seg.

På Emelies rom var lyset tent, og hun satt ved skrivebordet foran pc-en. Der satt hun alltid, som om den var en forlengelse av henne selv. Og som vanlig når Helena nærmet seg, sluknet skjermen og ble svart.

«Har du ikke lagt deg ennå?»

«Jeg skal.»

«Vi har jo snakket om at du sitter oppe for sent om kveldene.»

«Jeg skal, sier jeg jo, det er bare noe jeg skal gjøre ferdig først.»

Helena stirret på skjermen. Den svarte flaten var en hån mot alt hun ville, en visuell bekreftelse på avstanden som var vokst fram mellom dem. Bakenfor den lå verdenen som datteren hadde gjort til sin, der Helena ikke hadde adgang.

«Oppriktig talt, Emelie, hvor mange timer om dagen sitter du egentlig der? Hvorfor treffes dere ikke i stedet for å sitte og chatte på hvert deres sted?»

Emelie tidde, som alltid når spørsmålet ble brakt på bane.

«Du kan vel ta med deg noen hjem en gang. Og du?

Hvis det blir vanskelig for dem å komme seg tilbake igjen, kan jeg kjøre. Eller de kan ligge over, hvis du vil. Ledige senger har vi jo nok av.»

14

Forsøket på å være morsom gikk datteren hus forbi.

«Nei takk.»

«Hvorfor ikke?»

«Kutt ut å mase.»

Hun visste at hun burde gi seg nå, men misnøyen drev henne videre. Sin egen bedrøvelige tilværelse kunne hun skjule i dagens gjøremål, men stilt overfor datterens ble nederlaget blottet, og det ga henne åndenød.

«Kan du ikke prøve å finne på noe annet å gjøre av og til? Jeg tror du ville ha godt av å drive med noe annet iblant. Kanskje du kunne begynne med en eller annen sport, eller spille litt mer gitar? Det gjorde du jo før, og du var jo blitt så god.»

Så annerledes alt var blitt i forhold til hvordan hun hadde tenkt seg det. Gården der oppe i Norrland, barndommens pusterom der hun levde som sommerbarn. Ikke bare befridd fra skolen, men også fra mor og søster og to rom og kjøkken i stockholmsforstaden Vällingby. Som hun hadde lengtet etter sommerferiene. Kuene hun fikk hente inn til melking, og hønene som skulle ha mat. Alle hyttene de hadde bygd i skogen. Flåteferder på innsjøen. Skrukkete fingertupper etter timelange bad og blåbærflekker på klærne. Om nettene sov de i soveposer i høyløa, der ukjente lyder kom smygende og antydet et stort mysterium.

Og de to voksne som var blitt sommerforeldrene hennes. Så forunderlig nærværende, enda de alltid drev på med sitt. De lå aldri til sengs til langt utpå ettermiddagen fordi de var for slitne eller nedtrykte til å stå opp.

Det var den barndomslykken hun hadde villet gi datteren da hun og Martin fikk muligheten til å kjøpe gården.

Forlate den stressende hverdagen i Stockholm og virkeliggjøre drømmen om et lite hotell. Emelie hadde vært ti år og skulle endelig få bo på landet.

Tre år var gått siden den gang.

«Det er masse å foreta seg hvis man bare har litt fantasi.»

15

«Å ja, hva da for eksempel? Når man bor midt ute i skogen, er det ikke så mye å finne på. Og ingen vil komme hit heller, det er altfor langt å kjøre.»

En knute i mellomgulvet der alt lå samlet. Det hun bare gjemte unna i håp om at det ville forsvinne en dag. Emelies ord hadde truffet med nøyaktig presisjon.

«Du kunne jo hjelpe meg litt, hvis du likevel bare kjeder deg.»

Det var tydeligvis et dårlig forslag. Det var forventet at hun fant en løsning, selv om ingen løsning fantes. I et halvt år nå hadde de famlet i ruinene av det som en gang hadde vært helt. De to var blitt etterlatt sammen, og det burde styrket fellesskapet deres. I stedet syntes de å unngå hverandre for å slippe å bli minnet om det som hadde gått i stykker.

«Jeg kan også flytte herfra hvis du vil, hvis du synes jeg er så jævla håpløs.»

Emelie reiste seg og dultet borti armen hennes da hun trengte seg ut gjennom døren. Helena lukket øynene og krympet seg da det smalt i baderomsdøren. Så var de altså der igjen. Hun anstrengte seg virkelig for å få kontakt med datteren, men Emelie smatt mellom fingrene hennes som en anklagende skygge. En håpløs jakt mellom rommene der hun selv hastet rundt for å holde alt i gang. Det var ikke bare det daglige. Husene var gamle og trengte vedlikehold, men det eneste hun rakk, var det daglige.

Ingenting hadde vært helt ferdig da Martin forlot henne.

I årene de hadde bodd der sammen, hadde de bare gjort noen småreparasjoner her og der i en idiotisk tro på at det gikk fortere hvis alt ble gjort samtidig. På låven var bare fem av de ti planlagte hotellrommene ferdige. I de øvrige ventet plastpakkede gulvbord langs nakne gipsplatevegger. Lister lå i en haug i skjulet, og malingen til vegger de aldri hadde fått tid til å male, var frosset til klumper i boksene. Sparkel, trepanel, radiatorer og fugemasse – et forråd av sluknet entusiasme. En gang råmaterialet til deres felles visjon, selv om han plutselig hadde påstått 16

det motsatte da han slapp bomben. Da hadde han hevdet at drømmen bare var hennes. For henne var flyttingen til Norrland en hjemkomst, for ham et oppbrudd fra alt han hadde kjent som sitt. Mengden av fullkomne minner hun allerede hadde tråkket ned i gulvplankene i huset, hadde gjort det umulig å begynne på nytt sammen. Hun løp foran og pekte, han skyndte seg etter og prøvde å finne en krok der det også var plass til hans visjoner. Og i løpet av årene som var gått, hadde hun aldri hørt etter når han luftet sin misnøye og ville flytte hjem til Stockholm.

Hadde han påstått, da det allerede var for sent.

Det ynkelige forsvaret sitt hadde han omhyggelig tenkt ut for å skjule sitt egentlige motiv. Slangen hadde Helena selv invitert inn takket være markedsføringsideen om å tilby naturaliastipend til forskere og doktorander. I fire uker hadde den første stipendiaten deres benyttet seg av privilegiene. Helena hadde gjort sitt ytterste for å gjøre oppholdet minneverdig. Iført malingflekket dongeri hadde hun løpt rundt og satt inn friske blomster og fruktfat på rommet og servert vegetariske måltider etter ønske. Imens hadde gratisgjesten sittet tilbakelent i en hvilestol i hagen, dypt oppslukt av en bok mens hun fraværende snodde en vilter hårlokk rundt en finger. Da hun endelig reiste, hadde Helena fått vite at også Martin hadde inngått i privilegiene. Tilværelsen hadde revnet, og den fremtiden hun hadde regnet med, opphørte å eksistere.

Døren til badet forble lukket, og det var helt stille der inne.

En tydelig markering av at samtalen var over. Urettferdigheten sved fremdeles. Det var ikke hun som hadde valgt å gå, likevel fikk hun unngjelde for Emelies skuffelse. Martin satt trygt forskanset i Stockholm. Han og den nye bodde i kvartalet de selv hadde forlatt da de flyttet til Norrland.

Hun gikk til soveværelset. Kulden slo imot henne da hun åpnet døren; hun hadde glemt å gå opp og slå på varmepumpen. Panelovnen var ødelagt, og det hadde aldri blitt tid til å installere en ny. Hun hadde frosset seg gjen17

nom vinternettene. Til tross for pyjamas og doble dundyner – det var som om kulden kom innenfra. Den hun hadde trodd hun var, fantes ikke lenger, og tomrommet var isnende kaldt. Hun hadde betraktet Martin som sin nærmeste venn og vært stolt over det målbevisste arbeidet deres. Når det røynet på, hadde hun drømt om dagen da hotellet ville være ferdig, gjestene kom strømmende og de endelig kunne unne seg en ferie.

Gud, så dum hun hadde vært.

Hun satte seg på sengen. Soveværelset var uforandret.

Han hadde bare tatt klærne og bøkene sine og overlatt deres felles eiendeler til henne. For å ta hensyn, hadde han påstått.

For han ønsket henne jo ikke noe vondt.

Påstanden var en hån, for han hadde tatt med seg alt av verdi. Da han så hensynsfullt hadde pakket klærne og bøkene sine, hadde han grafset til seg det eneste viktige.

Fundamentet for kjernefamilien deres. Raseriet hun følte satte fart i kroppen, vekket henne om morgenen og drev henne gjennom dagene. Hun ville fortsette å drive hotellet, ikke unne Martin fornøyelsen av å se henne gi opp.

Ikke la ham få rett i påstanden om at ideen hadde vært et feilgrep helt fra starten av. For Emelies skyld ville hun kjempe videre slik at noe forble normalt. Hun, om noen, trengte kontinuitet nå som allting hadde falt i grus.

Martin hadde sagt fra seg ansvaret. Helena var fast bestemt på å fortsette å bære det.

Emelie var hennes datter, og hun forsøkte å fortrenge at han en gang hadde vært involvert.

Men iblant kunne hun få et glimt av hans nærvær, i en nedarvet gest eller et blikk.

Og hver gang det skjedde måtte Helena snu seg bort for å skjule avskyen hun følte.

KA PI TTEL 3

Noen forstyrret Anders i den behagelige slumringen. Da sykepleieren var gått, lå han lys våken med lyden fra ventilasjonen som eneste selskap. Mannen i sengen ved siden av sov dypt, og Anders misunte ham de fredfylte åndedragene.

Noe hadde hendt med sinnsstemningen hans etter at han sluttet å arbeide. Tanker han aldri hadde hatt, trengte seg inn der det før hadde vært fullt. En usynlig gass fra en gåtefull lekkasje forpestet plutselig tilværelsen hans. Før hadde øyeblikk hektet seg på øyeblikk, ettertanken ble sendt mot fremtiden. Nå lå den i uante mengder og ventet på oppmerksomheten hans. Han som hadde trodd det var tid for å nyte fruktene. Hvor fantes da tilfredsstillelsen ved å ha lyktes? Stoltheten over det han hadde bygd opp?

Gleden over velstanden? Tungsinnet gjorde ham forvirret; han forsto ikke hvorfor han i en alder av førtisju plutselig begynte å spørre seg om hvilke valg som egentlig hadde vært hans egne.

To år var gått siden han solgte investeringsselskapet sitt og sa fra seg alle styreverv. Noen forretningsbekjente hadde advart ham, men han ville få noe mer ut av livet. Nøyaktig hva var uklart, men for første gang ville han gjøre et bevisst valg etter at så mye annet hadde virket som tilfeldigheter. Iblant streifet tanken ham at hele livet hans hadde glidd av sted på bananskall, men det måtte likevel et visst talent til for å gli på de riktige.

19

I tjuefem år hadde arbeidet vært hele livet hans, og tilværelsen ble tilpasset etter det. Mobilsignalet hadde hatt høyeste prioritet om han så lå i seng med en av de kvinnene som hadde kommet og gått og til slutt flyttet ut.

Han tenkte iblant at han hadde prioritert feil, men det han hadde følt for disse kvinnene, hadde aldri kunnet konkurrere med intensiteten han opplevde i forretningslivet. Det taktiske spillet, risikoen, den beregnende strategien i langvarige forhandlinger og seiersrusen når han lyktes. Millionene som rullet inn, tørsten etter revansj når noen gikk tapt. Opplevelsen av å være uovervinnelig, å befinne seg så høyt oppe i hierarkiet at ingenting kunne true ham.

Da metningsfølelsen kom smygende, hadde han først ikke klart å identifisere den. Han tok seg stadig oftere i å drømme om noe annet, og til slutt syntes alt å være meningsløst. Det var tid for å gå videre. Han solgte alt og bestemte seg for å innlede det nye livet sitt med en reise. De utallige forretningsreisene han hadde vært på, var forvirrende like og ga ingen spesielle minner. Da var han innstilt på prestasjon og resultater, å søke opplevelser var noe annet. Han ba reisebyrået legge opp en rute og komponere et eventyr. Full av forventning dro han av gårde. Storviltjakt i Zimbabwe, dykking utenfor Borneo. Så bodde han en måned på hotell Martinez i Cannes og spilte golf. Deretter fulgte en rundreise i Ecuador. Han spiste gourmetmenyer på verdensberømte restauranter og så det vakreste planeten har å by på. Men til slutt ble selv vakker utsikt likegyldig. Reisen var ment å vare et år, men etter sju måneder dro han hjem. Da bestemte han seg for å flytte. En av eiendommene hans lå i Gamla stan, og der lot han bygge en flerplansleilighet av loftet og de øverste etasjene. De tomme rutene i kalenderen hans ble fylt av møter med arkitekter og innredere.

Han hadde alltid likt Gamla stan. Han fant ro i å vandre i smugene, på brolegning der folk hadde gått i flere hundre år, mellom hus som hadde gitt ly til så mange generasjoner. Alle disse menneskelivene med tråder som løp gjen20

nom hverandres skjebner. Den uavbrutte strømmen virket beroligende på ham og ga en vag følelse av udødelighet.

Samtidig bekymret han seg over grubleriene. Den typen tanker var nye og uvante og syntes å komme fra en lumsk del av hjernen som aldri hadde gjort seg bemerket før.

Oppussingen av leiligheten tok sin tid, og da den var ferdig, hadde han tenkt å begynne å nyte livet. Det var ingenting i veien med leiligheten, så pass forsto han, likevel vandret han mellom rommene uten å finne ro. Og for hver morgen ble bildet i speilet på badet mer fremmed. Han så en mann med samme ansiktstrekk som han som uavlatelig hastet fra møte til møte. En respektert sjef og et etterspurt styremedlem som hadde fått sin dyktighet bekreftet i kvartalsrapporten. Ingen ringte lenger og ba om hans råd eller måtte føye seg etter hans beslutning. Motvillig erkjente han at utenfor yrkesrollen var han bortkommen.

I grevens tid dukket det opp noe nytt. En kjenning ba ham med på en samlerauksjon. 368 000 kroner fattigere kom han hjem med et ødelagt lommeur av merket Waltham og en ny lidenskap i livet. En skjebnens ironi for Carl Asplund, som gikk om bord på Titanic 19. april 1912. Med seg hadde han kone og fem barn og billetter til tredje klasse.

Tolv dager etter skipsforliset ble Carls livløse legeme funnet. Det enkle lommeuret hans hadde fastslått sekundet da han og tre av barna hans ble trukket ned i dypet.

En raritet for verdens samlere.

Anders’ auksjonsfunn slo an noe i sjelen hans, og et nytt prosjekt skjøt fart. Jakten på nye klenodier ble innbringende, siden det eneste som hindret ham i å kjøpe, var hans egen grad av interesse. Samlingen vokste raskt og fylte nå tre av værelsene i leiligheten.

Men det var ikke mesternes kunstverk som lokket, det var penselen som hadde ligget i kunstnerens hånd og paletten som hadde båret fargene. Ikke førsteutgaver av kjente romaner, men pennen som tanken hadde passert gjennom.

Stolen som hadde båret forfatterens vekt, og brevet som var blitt skrevet til en elsket person. Nøkler som hadde 21

passet i berømte dører, et ur fra geniets arm. Berømtheters dagbøker fulle av tanker, legendenes redskaper og klesplagg. Ting som bar spor av svunne tider, og som hadde opplevd historiens vingeslag.

Samlingen ble et tilfluktssted for ham. Omgitt av fragmenter av andres liv smittet noe over på hans eget. Han fant en trygghet som vanskelig lot seg forklare blant disse døde tingene, ting som var etterlatt av dem som hadde gått foran. Fortidens løfte om at uansett hva som skjer, går tiden alltid videre. De dødes hilsen til de levende – også deres bekymringer – vil en dag være borte, og ingen kommer til å huske hvordan de tynget.

Hjemmet hans var utstyrt med sikkerhetsdører, og samlingen var nå verdsatt til 390 millioner kroner.

Men som med alt i livet hans mistet også denne lidenskapen nyhetens interesse etter hvert. Stadig færre tips satte følelsene i bevegelse; han ga halvhjertede bud som iblant slo til, men egentlig var det ham likegyldig. Rastløsheten kunne sammenlignes med kløe på steder der fingrene ikke kommer til. Livet krevde en ny utfordring, men i uvisshet om retningen sto han stille og stampet på grunn som holdt på å svikte. Under seg ante han en avgrunn.

Han måtte innse at drømmene hadde lyst med klarere farger da han ikke hadde tid til å virkeliggjøre dem. Han var uten begjær og likegyldig med fremtiden. Dagene gikk med en følelse av at han langsomt var i ferd med å synke.

I denne tilstanden sendte skjebnen en nabo i hans vei. De møttes tilfeldig i trappen, og sin vane tro med å holde omgivelsene på behørig avstand hadde ikke Anders tenkt å stanse for å slå av en prat. Mannen var pensjonist og den eneste som hadde undret seg over bråket da Anders fikk sikkerhetsdørene installert. Han visste at Anders var samler, og nå ville han fortelle hva han nylig hadde opplevd på en reise til Norrland. Temmelig uinteressert fikk Anders høre om den merkelige mannen som naboen hadde møtt i skogen. At han var blitt bedt inn på kaffe, og at det vesle 22

huset hadde vært så fullt av ting at det knapt var mulig å komme inn. Da hadde Anders sluttet å høre etter, men plutselig oppfattet han noen ord som fikk ham til å spisse ører.

«Han hadde den under sengen. Han sa han hadde vunnet den i poker på en bar i San Diego i begynnelsen av syttiårene. At han hadde tatt vare på den som et minne, siden det var en av de gamle gitarene til Beatles. Den het Lucy, påsto han. Jeg tenkte at den kanskje kunne være noe for deg som samler på gamle ting.»

«Vet du hvilket merke det var?»

«En rød Gibson. Jeg fusket litt på gitar før i tiden, og en slik drømte man jo alltid om å ha.»

I look at the world and I notice it’s turning While my guitar gently weeps Det sjuende sporet på første side av Beatles’ hvite dobbeltalbum. Et spekter av følelser vellet opp i ham, som om han hadde fått kontakt med et dunkelt lag nedenfor fornuften.

Han gikk rett til pc-en. Det han hadde hørt, kunne lett avferdiges som oppdiktet, men han klikket seg rundt på nettet med noen søkeord, og hjertebanken økte. Ikke noe av det han fant, motsa historien. Hvis det naboen hadde påstått mot formodning var sant, var det intet mindre enn en sensasjon. Likevel ble han fylt av motvilje. Samleren i ham burde juble. Noe annet der inne vegret seg og ville glemme det hele.

Det var en tid da han hadde lært alt om Lucy. Gitaren var en kirsebærrød Gibson Les Paul fra 1957, brukt av Eric Clapton da George Harrison hadde bedt ham spille på While My Guitar Gently Weeps. Etter innspillingen hadde Harrison fått gitaren i gave. I 1973 ble den stjålet i Beverly Hills og ble antatt å ha forsvunnet til Mexico.

Anders trengte ikke noe kart for å forvisse seg om at San Diego lå langs tyvens vei.

23

Kanskje var gitaren innenfor rekkevidde nå, bare noen timers kjøring unna.

Tanken var svimlende.

Mens prisen på kunst og antikviteter hadde fulgt den alminnelige konjunkturen, hadde verdien av vintagegitarer bare økt. Nå var de ettertraktede investeringsobjekter for menn med grånende tinninger og velvoksne formuer som var villige til å betale hva som helst for å erverve seg symbolene for sin aldri sluknede guttedrøm.

Selv om de ikke kunne spille lenger.

Var gitaren berømt, var prisen skyhøy. Da Eric Claptons «Blackie» ble solgt på auksjon, lød høyeste bud på 7,7 millioner kroner. Hvis ryktet spredte seg om hvor Lucy kunne være, ville huset til gubben bli invadert.

Anders hadde holdt gitarer utenfor samlingen sin, men nå ble noe i ham lokket mot Norrland som trukket av en magnet.

En annen del ville at støvet som var virvlet opp, bare skulle legge seg igjen.

I denne forvirringen hadde dagene gått. Inne i ham vokste en uklar lengsel. Den var ordløs og lot seg ikke gripe, den gjaldt ikke et sted, ikke et menneske – den strakte seg mot en annen tilstand. I nuet var han bortkommen. Han ville vekk fra det som var og komme til et etterpå. Han ville stå der og se seg tilbake når alt var blitt ordnet i en forståelig sammenheng.

Hver morgen når han motvillig våknet, ilte tankene hans til Lucy. At hun kanskje befant seg der oppe i Norrland, ble etter hvert til et håp. Av frykt for å miste halmstrået sitt, utsatte han med hensikt reisen. Og hver dag skrev han med skjelvende fingre «Lucy» i søkefeltet på Google, redd for at noen var kommet ham i forkjøpet.

Splittet hadde han til sist reist og klart å komme så langt som til Sundsvall.