Poltava

Poltava

Peter Englund

Poltava Fortellingen om en hærs undergang Oversatt av Trond Berg Eriksen

Peter Englund Originalens tittel: Poltava Oversatt av Trond Berg Eriksen Copyright © Peter Englund 1988.

Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2012 Published in agreement with Stilton Literary Agency ISBN 978-82-02-39454-7 1. utgave, 1. opplag 2012 Denne boken ble først utgitt i 1993 på norsk av Universitetsforlaget.

Omslagsdesign: Stian Hole Omslagsfoto: Maleri (utsnitt): Louis Cara Vaque, olje på lerret Frankrike 1717 / 1718 Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia 2012 Satt i Sabon 10/12 pkt. og trykket på 80 g Munken Print Cream Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Denne boken tilegnes menige fotsoldat Erich Måne, som tilhørte femte tropp, Hundra härads kompaniet, Upplands regiment. Hans kone het Karin Matsdotter. Erich ble truffet av en kanonkule i brystet tidlig om morgenen den 28. juni 1709 og døde. Liket hans ligger fremdeles på stedet. Det ble begravd der hvor han falt på slagmarken, vel fire kilometer nordvest for den ukrainske byen Poltava.

Innhold

PROLOG 1. Røyskatten 11 OPPMARSJEN 2. Søndag formiddag 15 3. Veien til Poltava 24 4. Krigen 32 5. Felttoget 42 6. En slagmarks anatomi 59 7. Den svenske ledelsen holder krigsråd 74 8. Søndag kveld 88 SLAGET 9. «Nå vil vi rykke frem i Guds navn» 105 10. «Man må ikke gi fienden betenkningstid» 122 11. «Kavalleri, rykk frem i Jesu navn!» 133 12. «Å skyte i hjel folkene til ingen nytte» 149 13. «Om bare generalmajor Roos» 157 14. «Fienden rykker frem fra sine linjer!» 172 15. «Han visste at det ikke var mine, men kongens menn» 181 16. «Fattige offerlam og uskyldige får» 191 17. «Ingen kule treffer mennesket» 207 18. «Som gresset for ljåen» 217 19. «De kan ikke få fanen til å stanse!» 225 20. «Det går galt, det går galt» 237

21. «Han skyter, stikker, hugger, tramper ned» 246 22. «Alt er tapt!» 264 23. «Alle skal trekke seg hitover og flykte» 280 24. «Likene lå som fjell oppå hverandre» 291 TILBAKETOGET 25. «En belønning på 100.000 rubler» 307 26. «De skal slåss når jeg befaler det!» 319 27. «Om de heller vil forsvare seg enn å bli tatt til fange» 331 28. «Ikke uten tårer» 347 EPILOG 29. En håndfull jord 363 Kilder og litteratur 365

ILLUSTRASJONER 1. Den svenske invasjonen av Russland 1708-1709 45 2. Utgangsposisjonen 95 3. Infanteriets gjennombrytning av skanselinjen 105 4. Fra gjenforeningen til sluttstriden 144 5. Sluttstriden 189 6. Tilbaketoget 251 7. Perovolotjno 269

PROLOG Om det var mulig, skulle vi ha lagt makten i rettferdighetens hender. Men makten lar seg ikke styre som vi ønsker, for den er en håndgripelig størrelse. I motsetning til makten er rettferdigheten noe åndelig som vi rår over som vi vil. Derfor er rettferdigheten lagt i maktens hender, og derfor kaller vi det som vi er forpliktet til å sørge for, for rettferdig. Av dette følger sverdets rett, for sverdet gir en virkelig rett.

Blaise Pascal, fra Pensées (1670)

1. Røyskatten Hukommelsen er temmelig merkelig. Lenge etter at katastrofen hadde funnet sin tragiske slutt og før han døde i fangenskapet, kunne han ennå huske klart og tydelig den merkverdige episoden med røyskatten.

Den fant sted det tredje døgnet på en lummer og varm høysommerdag uten skygge. Han var grå av tretthet, irritabel og plaget av diaré og av den tunge varmen da han lette etter et kjølig sted hvor han kunne ta seg en liten lur. Noen av dem som hørte at han beklaget seg og så hvilken elendig tilstand han befant seg i, stilte opp et improvisert vern mot solen. Ved en liten vogn la man en kappe over stenger som man hadde tatt fra et par standarter. Han var takknemlig for det og tok av seg kappen og vesten. På marken bredte man ut noen andre plagg. Hodeputen besto av hatten og en kappe som var rullet sammen.

Han hadde bare ligget en kort stund da han merket noe ubehagelig. Det var noe som beveget seg under hodet hans.

Han ble skremt og reiste seg opp. Det kunne jo være en orm eller et annet farlig dyr. En nærmere undersøkelse av kappen i hodeenden gav intet resultat. Mannen tenkte at han vel selv hadde vært årsak til bevegelsen og la seg ned igjen. Det gikk en liten stund. Nok en gang kjente han en bevegelse under hodet. Denne gangen var den sterkere.

Han spratt opp og løftet forsiktig på kappen. Der i hatten tittet en røyskatt frem, et hode som raskt trakk seg tilbake.

Mannen grep straks tak i begge ender av den slitte hatten. Dyret var fanget. Han ropte på noen av dem som sto 11

i nærheten og viste dem hvordan han hadde fanget en spill levende røyskatt. En av dem tok på seg en tykk hanske og grep det sprellende krypet som ble undersøkt med nysgjerrig grundighet.

En tanke slo ham: De var alle sammen fanger på samme måte som røyskatten. De var selv gått i fellen slik som dyret de nå holdt fast. Mannen gav beskjed om at de skulle slippe røyskatten fri uten å skade den og sendte en tanke, et ønske til Gud: Slik det fangede dyret nå uventet hadde fått sin frihet igjen, ville han at de alle sammen på en eller annen forunderlig måte skulle «komme uskadde fra dette stedet».

Det skjedde en hel del det året. Det var den kaldeste vinteren i manns minne, og i Frankrike slo hungersnøden til igjen. I England begynte en mann som het Richard Steele å utgi tidsskriftet The Tatler, som senere ble svært kjent, og i Italia begynte man å grave ut byen Herculaneum. Utenfor Chiles kyst tok et fartøy ombord en akterutseilt sjømann, Alexander Selkirk, fra en av Juan Fernandez-øyene, hvor han hadde tilbrakt fire ensomme år. Han skulle bli forbildet for Robinson Crusoe. Afghanerne i Kandahar gjorde opprør mot perserne, og i Japan kom en ny og reformivrig shogun til makten, Tokugawa Ienobu. Og et eller annet sted i Russland slapp en mann fri en fanget røyskatt som en besvergelse for å avverge en katastrofe. Mannen kunne ikke ha visst at han selv var den som skulle fullende katastrofen før et døgn var gått.

12

OPPMARSJEN Rätt många år förrn större tider stunda skall östern, hjälpt av månens välde, ta år sjuttonhundra sina byten runda och Nordens hörn sånär till riket dra.

Långt från sitt land skall kungen tappa slaget hans följe flyr till guldmånskärans däld …

Nostradamus profetier (1555)

2. Søndag formiddag Krigen hadde rast i ni lange år, og de som denne sommermorgen kunne tyde alle tegn, forsto at avgjørelsen ikke var langt borte. Det dreide seg kanskje bare om noen dager.

Det var søndag, og omkring den fargeløse og ubetydelige ukrainske byen Poltava sto to store hærer ansikt til ansikt, en svensk og en russisk. De var som to villdyr som fnyste en snutelengde fra hverandre, krøp sammen med spente muskler og var klare til sprang. Den russiske hæren hadde skritt for skritt forsiktig nærmet seg denne byen som svenskene beleiret. Nå sto de russiske troppene ved Jakovtsy bare fem kilometer borte. De svenske forpostene kunne se hvordan russerne arbeidet hardt for å befeste sin nye leir.

Også i den svenske hæren forberedte man seg omhyggelig til den utladningen som truet. Troppene som frem til denne dag hadde vært spredt vidt utover den ukrainske sletten, var blitt trukket tilbake til Poltavas umiddelbare nærhet og var klare til kamp. Villdyrene sto med viftende haler klare til å fly på hverandre og slåss. Spørsmålet var bare hvem som skulle gjøre det første rasende angrepet.

Kontakten mellom de to hærene var økt trinnvis i uken som gikk. De varme midtsommerdagene gikk med stadige forpostfektninger. En mengde små kamper – for det meste var det russerne som tok initiativet – hadde blusset opp hele tiden. Denne dagen, den 27. juni 1709, var ikke noe unntak. Allerede tidlig på morgenen hørte man ekko av ivrige rop om alarm i de svenske forlegningene. Et par skvadroner fra det russiske kavalleriet skyllet over de ytter15

ste stillingene, drepte noen soldater og trengte nesten inn i selve leirområdet før de ble drevet bort. Det meste vendte snart tilbake til det normale, og da denne dagen var den andre søndagen etter Trefoldighet, var det tid for gudstjeneste omtrent klokken ni.

I den svenske hæren rådet en svært streng kirketukt med nøye regulerte andakter hver morgen og kveld pluss gudstjeneste hver søn- og helligdag. Disse arrangementene var av stor betydning og ble bare avlyst i rene nødsfall, og knapt nok da. Til tross for den sterke kulden denne harde vinteren som hadde vært full av forfrosne lemmer og stivfrosne lik, hadde man hver dag holdt andakt under åpen himmel.

Kongen, Karl XII, deltok denne søndagen i Livgardens gudstjeneste. Det var den 37 år gamle bataljonspredikanten Andreas Westerman som fortolket teksten. Det var Westermans femte år i hæren. Han var blitt innkalt til fanene i 1705, bare vel et halvår etter sitt bryllup. I løpet av de årene han hadde tilbrakt i felten, var hans kone og eneste sønn døde og hadde etterlatt ham alene. Det var en velutdannet mann som denne morgen prekte for de knelende livgardistene. En gang hadde han disputert på en avhandling med den fine tittelen De Adiaphoria in bello, vulgo neutralitate. Men krigen hadde nå tvunget ham til å stikke hendene ned i en heslig og skitten virkelighet som lå langt borte fra lærde spekulasjoner, store akademiske festligheter og annen lærd virksomhet. Ved Holowczyn året før var han gått omkring i en sump og hadde gitt skrikende døende nattverden i gjørma. I løpet av vinteren hadde han hatt store vanskeligheter med å besøke sykestuene som var fylt av døende og amputerte kropper og som stinket av betennelser og skitt.

Westerman og hans kolleger var viktige tannhjul i den karolinske hærens maskineri. De trøstet de utslitte og de døende. De holdt strengt oppsyn med krigernes hele livsførsel og utførte alle de religiøse ritene. Man forstår disse menneskene først når man innser at alle var troende, at re16

ligionen var en helt nødvendig del av deres verdensbilde.

På denne tiden var ateismen praktisk talt en umulighet.

Man kunne ikke tenke seg en verden uten Gud. Verden var mørk og kald, og mennesket var lite og nakent. Gjennom sin egen maktesløshet var mennesket utlevert til den guddommelige allmakt. Religionen var en svært viktig kanal for påvirkning på og kontroll av mennene, uansett om de var bønder eller yrkessoldater. I hæren forsøkte man å øke soldatenes vilje til å slåss og dempe deres skrekk ved å innprege dem bestemte religiøse tankemønstre. Noen av dem var rent fatalistiske. Et eksempel: Det å storme et batteri med fiendtlig artilleri var alltid en blodig og kostbar affære. Kanonene kunne nemlig avfyres temmelig ofte. Da oppfordret man soldatene til ikke å søke ly for de fiendtlige skuddene. I stedet skulle de gå rett frem med hevet hode og tenke at «ingen kule treffer mennesket uten at det er Guds vilje, enten man går rett eller kryper sammen». Etter kampen skulle offiserene i forbindelse med de falne minne om at alt bare var Guds vilje. Dermed kunne man vente at troppen oppførte seg «tappert og villig» i neste kamp. Feltprester som Westerman spilte en viktig rolle i disiplineringen av krigerne og i oppbygningen av deres kampvilje. De var åndens og kjødets politimenn. Kirketukten, blant annet i denne tidlige gudstjenesten, var et ledd i opprettholdelsen av disiplinen. Soldatene ba til Den Høyeste om at Han måtte lære dem å være trofaste mot øvrigheten og «flittig utrette det som blir meg befalt av mine offiserer i Ditt navn». Kirkens tjenere hadde også en rolle å spille i kampen. De fulgte som regel med ut på slagmarken for å oppmuntre og overvåke sin flokk. Det fantes mange eksempler på prester som var falt i slag for eksempel når de hadde forsøkt å få soldater på vikende front til å begi seg inn i ildlinjen igjen.

Hærens strenge kirketukt blir enda mer begripelig om vi forstår at alle disse menneskene var fast overbevist om at Gud hadde stor innflytelse på krigslykken. I et reglement for infanteriet sies det klart og tydelig at «slik all velsignelse 17

kommer fra Den Allerhøyeste, bør man dyrke Guds store og hellige navn med trofasthet». Det gjaldt å holde seg inne med Den Høyeste.

De fleste i hæren var nok fast overbevist om at Gud virkelig sto på deres side, og dette var bevist, mente man, gjennom den lange rekken av seire som svenskene hadde vunnet siden krigen brøt ut for over ni år siden. Den som hadde det rette sinnelaget, kunne se at Guds velsignelse av de svenske våpnene ikke bare var et sløvt tilrop fra en himmelsk tilskuerbenk. Tvertimot. Mange av seirene på slagmarken i de årene som var gått, hadde vært avhengige av Guds direkte inngrep, mente man. Da man gikk i land på Sjælland, hadde det opprørte havet lagt seg for kongens blikk. Ved Narva sendte Gud et snøvær som skjulte det svenske angrepet nettopp i det rette øyeblikk. Hele den dristige overfarten over Düna var blitt begunstiget av gudsendt hell. Under slaget ved Saladen hadde høyere makter fått de russiske kanonene til å skyte helt feilaktig. Ved Fraustadt var det nok en gang snø som meget årvåkent hadde dekket fiendenes øyne og som forsvant som ved et trylleslag da de svenske bataljonene brøt igjennom. Også i seirene ved Pyhäjoggi og Warta trodde man at Den Høyeste hadde hatt en finger med i spillet. Å tenke på denne måten og fremmane det guddommelige i det som var vanskelig å forklare eller som virket tilfeldig, var helt naturlig for det før-industrielle menneske. Disse forestillingene ble også aktivt understøttet av hærens høyeste ledelse. Og fra prekestoler og ved feltgudstjenester utbasunerte menn som Westerman at svenskene hadde Guds støtte, og at de var hans utvalgte folk og redskap. Dette var ikke bare et spill for galleriet. Også kongen var overbevist om at det var sant. På samme måte som Israels barn var de svenske krigerne satt på jorden for å straffe frafalne og syndere. De som skulle piskes, var de onde og gudløse fyrster som hadde startet krig uten rettferdige grunner. Beviser for denne utvalgte status kunne også skaffes til veie gjennom kabbalistiske tryllerier med ord. En prest beviste for 18

sin skvadron at svenskene var denne tidens israelitter ved å snu på navnet Assur (Israels fiende Assyria) og fikk frem – Russa!

Slik ble de svenske krigerne kledd i en kristen rustning som ikke bare skulle få dem til å slåss villigere og med større fortrøstning, men som også skulle gjøre dem til sterkere soldater. Den lutherske ortodoksien hadde lagt sin gammeltestamentlige tvangstrøye over Sverige, og den fremsatte tanker og ideer som man ikke var sene om å banke inn i soldatene. Straff og hevn var sterke ledetråder i forkynnelsen, og over de knelende bataljonene smatret budskapet om at all barmhjertighet måtte unngås om det var slik at Guds ord påbød gjengjeldelse. Mennene i hæren ble forledet til å brenne og drepe i Den Allerhøyestes navn.

Israelittenes groteske blodbad i Det gamle testamente ble brukt som unnskyldning for ens egne herjinger.

Påstanden om at Gud støttet svenskene, hvilte på et enkelt sirkelbevis. Det var både dets største styrke og største svakhet. I sin enkelhet var denne begrunnelsen overbevisende. At man hadde Gud på sin side, ble bevist hver gang man seiret på slagmarken. En slik seier kunne jo ikke skje uten Guds bifall. Spørsmålet var bare hva som ville skje om man en vakker dag tapte et stort slag. Da ville alt true med å falle sammen. Da ville de bli bitt i halen av sin egen propaganda. Da ville det se ut som om Gud bekjentgjorde at han hadde flyttet sin tilslutning over til fienden. Det var en fryktelig tanke. Det fantes noen som denne varme sommeren så tegn på at ikke alt var som det skulle være. Bak slike fenomener, som den unaturlige kulden om vinteren og den sene våren, ville man se noe mer enn rent meteorologiske variasjoner. Man ante Guds straff over Sverige og svenskene. Kunne det være mulig at Gud nå, i juni 1709, hadde tatt sin hånd fra sitt utvalgte folk?

Westerman fikk ikke forrettet sin gudstjeneste i fred denne morgenen. Midt under prekenen dukket det opp russiske kosakker. De red frem med skrik og skudd, og kom til slutt bare et par hundre meter fra de svenske teltene.

19

Noen av zaporogene som var allierte med svenskene, red til angrep mot de larmende angriperne som lot seg avvise uten større vanskeligheter. Denne hendelsen var ikke spesielt merkelig. Den var nok et eksempel på de små raid som russerne plaget den svenske hæren med. Disse raidene gjorde liten eller ingen virkelig skade om man regnet dem i døde soldater eller tapt materiell, men de hadde desto større effekt på svenskenes alminnelige moral. Disse evige sammenstøtene inntraff hele tiden, dag og natt. De stjal mye nødvendig hvile fra mannskapene og førte til et nesten permanent beredskap som tappet krefter av de svenske troppene. I tillegg til dette kom den tunge varmebølgen som hadde ligget over Ukraina en stund. Noen hevdet at varmen var direkte overnaturlig. Mange i den svenske hæren hadde begynt å vise tegn til sterk utmattelse.

Det russiske presset økte time for time. De hissige stikkene omkring forpostene opphørte ikke, men fortsatte resten av formiddagen. Det sto en fremskutt post med ryttere på et skogkledd høydedrag som løp langs elva Vorskla.

Posten hadde man satt der som hinder for de russiske patruljer som stadig snek seg omkring. Denne posten kom i kamp, og tre mann ble skutt. Posten fikk da straks forsterkninger: 20 musketerer og 6 ryttere ble sendt dit i all hast.

Man visste at raske mottiltak kunne føre til at forpostene fikk luft. Det kunne man blant annet se av lørdagens småkamper. En post med folk fra Livgarden under befal av en kaptein von Poll hadde stått bak en liten høyde som var skjult av et buskas. De var blitt utsatt for beskytning på langt hold av noen kosakker. Fire ryttere ble skutt ned, den ene etter den andre. Da red en fra den høyeste militære ledelsen, general Adam Ludvig Lewenhaupt, frem til posten. Man besluttet å sende ut 20 musketerer under befal av en 18-årig fenrik, Malkolm Sinclair, for å forsøke å lokke de skarptskytende kosakkene i bakhold. (Denne unge fenriken skulle – i motsetning til sin sjef von Poll – overleve krigen for senere møte en høyst spektakulær skjebne. Med årene skulle han gjøre en temmelig respektabel karriere og 20

bli medlem av riksdagens hemmelige utvalg, og derfra ble han sendt til Tyrkia i 1738. Der skulle han forsøke å få sultanens støtte til den nye krigen mot Russland som seilte opp i horisonten. På veien hjem fra dette oppdraget ble han myrdet av russiske militære som var ute etter hans papirer. Denne ugjerningen vakte en del svært sterke følelser i Sverige. Sinclairs død ble utnyttet flittig i de revansjistiske hattenes propaganda, blant annet i form av den kjente 90 vers lange Sinclair-visen. Hans skjebne skulle bidra til utbruddet av den nye russiske krigen som begynte i 1741.

Men han overlevde altså den første krigen for med sin død mange år senere paradoksalt nok å bli årsak til enda en krig.) Sinclairs tropp ble plassert i skjul. De lå helt i ro bak et buskas. Soldatene fikk klare ordre om ikke å åpne ild før kosakkene var blitt drevet innenfor de svenske muskettenes rekkevidde. Deretter tok Lewenhaupt en mindre styrke av dragoner med seg og red mot kosakkene. De trakk seg straks tilbake. (Generalen fikk senere vite at disse kosakkene hadde til oppgave å holde svenskene beskjeftiget mens noen høye russiske offiserer så seg omkring.)

Svenskene forsøkte så å lure kosakkene til seg ved selv å ri et stykke tilbake. På den måten ville de gi inntrykk av at de plutselig var blitt redde. Da kosakkene fikk se det, fattet de straks nytt mot og rykket frem i galopp med høye rop og med støvskyer som danset under hestenes hover.

Da svenskene igjen stanset opp og gjorde front mot sine fiender, førte dette straks til at også de andre stanset opp og begynte å skyte med sine forhatte geværer på mer enn 200 meters avstand. Kosakkene var som regel gode skyttere og hadde lange riflede børser som ble kalt «tyrkere».

Med dem kunne de skyte blink på helt andre avstander enn det som var mulig for svenskene med deres grove musketter som hadde dårlige løp. Både menn og hester var blitt rammet av de treffsikre skuddene. Lewenhaupt og dragonene dro seg enda et stykke tilbake, og ble igjen forfulgt.

Forfølgelsen gikk straks over i skyting da svenskene stanset opp. Leken fortsatte en god stund på denne måten. Til slutt 21

hadde man manøvrert den fiendtlige troppen inn i det ventende bakholdet, og godt og vel innenfor de ventende musketerenes rekkevidde. I samme øyeblikk hadde de skjulte soldatene reist seg. En dundrende salve skyllet over forfølgerne. De ble tydelig skremt, men merkverdig uskadde flyktet de fra stedet. Man slapp videre angrep den dagen.

Under denne episoden hadde generalen likevel sett noe som hadde gjort ham både engstelig og ille til mote. Salven fra muskettene hadde vært helt uten virkning. Han hadde sett hvordan kulene fra de svenske musketerene var slått ned i marken i små fontener av sand bare drøyt 20 meter foran munningene. Om resten av kruttet var like kraftløst, ville det være ødeleggende for den svenske hærens slagkraft. Det var et faktum som i høyeste grad var foruroligende når alt tydet på at et stort slag foresto. Lewenhaupt rapporterte det han hadde sett til Karl XII på lørdagen.

Kongen nektet å tro på ham.

Men nå var det altså søndag, og ved middagsleite var tiden igjen inne for nye russiske angrep. Tre skvadroner russisk kavalleri red opp på de store og bølgende markene utenfor den lille landsbyen Ribtsi. Landsbyens hager utgjorde den lange, svenske kavallerileirens nordgrense. De russiske troppene begynte å skyte på forpostene. Noen regimenter av kavalleriet fikk ordre om å stige til hest.

Motangrepet ble innledet av en forpost fra Östgöta kavalleriregiment under ledelse av den 21-årige rittmester Axel Wachtmeister. Også denne gangen ble de nærgående inntrengerne avvist etter en mindre kamp. Tapene var temmelig lette. Tre svenske ryttere døde. Blant de sårede var en av kongens gullsmykkede drabanter, Ebbe Ridderschantz.

Han ble hardt skadet av et lansestikk som gikk rett igjennom kroppen hans. Ebbe ble mer eller mindre overrasket av det russiske angrepet mens han var ute på sletta, rimeligvis i speideroppdrag. Det russiske angrepet var også et ledd i et speideroppdrag. Noen hadde sett storparten av den russiske generalstaben i samlet tropp utenfor Ribtsi hvor de hadde tatt en nærmere kikk på de svenske stillingene.

22

Litt senere kom det nok et vink om at det var noe stort i gjære. Kongen hadde kommet seg påfallende raskt etter feberen de siste dagene. Feberen skyldtes den kulen som traff ham i foten den 17. juni. Han var såpass frisk at han selv – en ung mann på 27 år med høyt hårfeste, kraftig nese, fyldige lepper og et myndig ansikt, en konge av Guds nåde, vant til å befale og vant til bli adlydt – satt på en båre og inspiserte en post på høyden inntil elva. Det var den samme posten som hadde vært i kamp tidligere på dagen og da var blitt forsterket. Stikk i strid med tidligere ordre besluttet kongen helt uten videre å trekke inn hele avdelingen. Han mente tydeligvis at den ikke behøvdes lenger. En offiser antok – med henvisning til det russiske overfallet – at denne avgjørelsen skyldtes at man nå trodde at man hadde satt en stopper for «disse og andre krenkelser». Han antok at kongen hadde besluttet å la hæren gå til angrep mot den russiske kjempehæren som ventet bare noen tusen meter lenger nord. Denne antagelsen var helt korrekt.