Nå er hun alene. Hun stoler på dømmekraften min, inntil et visst punkt. Denne jenta er ingen dumskalle, det bare sier jeg deg. Så her er planen min: Brenda er her om et par minutter. Jeg anbefaler deg for henne. Hun sier hei. Du sier hei. Deretter overmanner du henne med den berømte Bolitar-sjarmen din.» Myron hevet et øyenbryn. «Innstilt på full styrke?» «Milde himmel, nei. Jeg vil ikke at den stakkars jenta skal kle av seg med det samme.» «Jeg har avlagt ed på at jeg bare skal bruke evnene mine i det godes tjeneste.» «Dette er av det gode, Myron, tro meg på det.» Myron var ikke overbevist. «Selv om jeg gikk med på dette dustete opplegget, hva med nettene? Forventer du at jeg skal passe på henne 24 timer i døgnet?» «Selvsagt ikke. Det hjelper Win deg med.» «Win har bedre ting å foreta seg.» «Si til den hedenske sussebassen at han gjør det for min skyld,» sa Norm. «Han elsker meg.» En nervøs fotograf utspjåket som glorete, moteriktig europeer kom løpende bort til utsiktspunktet deres. Han hadde fippskjegg og blondt, piggete hår som Sandy Duncan på en dårlig dag. Kroppsvask så ikke ut til å være av betydning. Han sukket ustanselig for å forsikre seg om at alle i nærheten skjønte at han var både viktig og oversett på én gang. «Hvor er Brenda?» sutret han. «Her er jeg.» Myron snurret rundt mot en stemme som lød som varm honning på lørdagspannekaker. Brenda Slaughter feide inn i rommet som et radarovervåket værsystem, med lange, målrettede skritt – i motsetning til den beskjedne gangen til ei jente som var altfor høy, eller den stygge spradingen til en modell. Hun var svært høy, helt sikkert over 182 centimeter, med hudfarge som Myrons Java-mokka fra Starbucks, med en real dæsj skummet melk. Hun var iført utvaskede jeans som strammet herlig på de rette stedene uten at det ble vulgært, og en skigenser som fikk deg til å tenke på peiskos på en snødekket trehytte på fjellet. 15