Page 1


Harlan Coben

En venn av familien Oversatt av PĂĽl F. Breivik


Til minne om foreldrene mine, Corky og Carl Coben og til ĂŚre for barnebarna deres Charlotte, Aleksander, Benjamin og Gabrielle


TAKK

Jeg skrev denne boken alene. Ingen hjalp meg. Men hvis feil ble gjort, ønsker jeg å fortsette den lange, amerikanske tradisjonen med å legge ansvaret på noen andre. Med dette i tankene vil forfatteren gjerne takke følgende vidunderlige mennesker: Aaron Priest, Lisa Erbach Vance og alle ved Aaron Priest Literary Agency; Carole Baron, Leslie Schnur, Jacob Hoye, Heather Mongelli og alle ved Dell Publishing; Maureen Coyle fra New York Liberty; Karen Ross, rettsmedisiner ved Dallas County kriminaltekniske institutt; Peter Roisman fra Advantage International; politietterforsker Jay Vanderbeck fra Livingston-politiet; politiinspektør Keith Killion fra Ridgewood-politiet; Maggie Griffin, James Bradbeer, Chip Hinshaw og, selvfølgelig, Dave Bolt. Jeg gjentar: Enhver feil – faktiske eller andre – må utelukkende tilskrives disse menneskene. Forfatteren er skyldfri.

7


PROLOG

15. SEPTEMBER Kirkegården hadde utsikt til en skolegård. Myron skrapte i den løse jorden med tåen på Rockportskoen sin. Det sto ingen gravstein her ennå, bare en metallstang med et enkelt kartotekkort med et navn skrevet med store bokstaver. Han ristet på hodet. Hvorfor sto han her som en klisjé i en dårlig tv-serie? I tankene så Myron for seg hvordan hele scenen ville utfoldet seg. Regnet skulle styrtet ned på ryggen hans, men han ville vært for tynget av sorg til å legge merke til det. Han ville stå med bøyd nakke og tårevåte øyne mens en tåre kanskje rant nedover kinnet og blandet seg med regnet. Dermed kunne den gripende musikken begynne. Kameraet skulle trekke seg sakte, svært sakte, bort fra ansiktet hans, slik at man fikk se de sammensunkne skuldrene, regnet som falt enda tyngre, flere graver og at det ikke var noen andre i nærheten. Idet kameraet fortsatte å trekke seg bakover, fikk man til slutt se Win, Myrons lojale kompanjong, der han sto taus og forståelsesfull et stykke unna, slik at kompisen fikk tid til å sørge. Dermed skulle tv-bildet plutselig fryses, og navnet på produsenten skulle flimre over skjermen i store, gule bokstaver. Så ville det oppstått en kort pause, før seerne ble oppfordret til å bli sittende for klipp fra neste ukes episode. Så kunne reklamen begynne. Men det kom ikke til å skje her. Solen skinte som om det var første gang den gjorde det, og himmelen hadde fargetonene til et nymalt maleri. Win var på kontoret. Og Myron kom ikke til å gråte. Så hvorfor var han her? 9


Fordi en morder snart ville innfinne seg. Det var han sikker på. Myron gjennomsøkte landskapet på jakt etter et spor av noe meningsfylt, men fant bare flere klisjeer. To uker hadde gått siden begravelsen. Ugress og løvetann hadde allerede begynt å bane seg vei opp av jorden og strekke seg mot himmelen. Myron ventet på at den indre fortellerstemmen hans skulle begynne å utgyte standardvåset om at ugress og løvetann representerer sykluser og fornying, og at livet går videre, men stemmen var heldigvis taus. Han lette etter en ironisk kontrast ved skolegårdens strålende uskyld – det falmede krittet på den svarte asfalten, de fargerike trehjulssyklene og de litt rustne kjettingene til huskene – det hele innhyllet i skyggene fra gravsteinene som våket over barna som stille vaktposter, tålmodige og nesten bydende. Men ironien holdt ikke. Skolegårder handlet ikke om uskyld. Det var også bøller der nede, kommende sosiopater, gryende psykoser og unge sinn fylt av uhemmet, medfødt hat. OK, tenkte Myron, det fikk være nok abstrakt babbel for i dag. På et vis innså han at denne indre dialogen bare var en avledning, et filosofisk knep for å hindre den skjøre sinnsroen hans fra å knekke som en tørr kvist. Han ville aller helst gi etter og la bena svikte, falle til bakken og klore i jorden med bare never og be om tilgivelse, og bønnfalle høyere makter om å gi ham en sjanse til. Men det ville heller ikke skje. Myron hørte skritt nærme seg bakfra. Han lukket øynene. Det var som ventet. Skrittene kom nærmere. Da de stanset, snudde ikke Myron seg. «Du drepte henne,» sa Myron. «Ja.» En isklump smeltet i Myrons mage. «Føler du deg bedre nå?» Drapsmannens tonefall kjærtegnet Myrons nakke som en kald, blodløs hånd. «Spørsmålet er, Myron, gjør du?»

10


1

30. AUGUST Myron krummet ryggen og snøvlet. «Jeg er ingen barnepasser,» sa han. «Jeg er sportsagent.» Norm Zuckerman fikk et forpint uttrykk i ansiktet. «Skulle det der forestille Bela Lugosi?» «Elefantmannen,» sa Myron. «Død og pine, det var grusomt. Og hvem har sagt noe om å være barnepasser? Har jeg sagt ordet ’barnepasser’ eller ’passe barn’, eller for den saks skyld noen former av verbet ’å passe barn’ eller substantivet eller engang ordet ’barn’ eller ordet ’passe’ eller ’passet’ eller –» Myron holdt opp en hånd. «Jeg skjønner poenget, Norm.» De satt under en kurv på Madison Square Garden i den typen stoler av stoff og tre som regissører bruker, med stjernenes navn på ryggen. Stolene var plassert høyt oppe, slik at nettet fra kurven nesten kilte Myrons hår. Midt på banen pågikk en modellfotografering. Med mengder av paraplyformede lamper og høye, radmagre barnekvinner og kamerastativer og folk som virret og svirret omkring. Myron satt og ventet på at noen skulle ta feil av ham og en modell. Han ventet og ventet. «En ung dame er kanskje i fare,» sa Norm. «Jeg trenger din hjelp.» Norm Zuckerman nærmet seg sytti, og som administrerende direktør for Zoom, et enormt storkonsern som produserte sportsartikler, hadde han mer penger enn Donald Trump. Han så imidlertid ut som en beatnik som hang fast i en dårlig syretripp. Retrostilen var på vei opp, hadde Norm forklart 11


tidligere, og han hadde hengt seg på bølgen ved å iføre seg en psykedelisk poncho, militærbukser, et uekte perlehalsbånd i hippiestil og en ørering med et dinglende fredsmerke. Groovy, mann. Det svarte og grå skjegget hans var uflidd nok til å dyrke billelarver i, og det nylig krøllete håret så ut som om det var hentet fra en dårlig oppføring av musikalen Godspell. Che Guevara lever og tar permanent. «Du trenger ikke meg,» sa Myron. «Du trenger en livvakt.» Norm avfeide ham med hånden. «Altfor iøynefallende.» «Hva?» «Det ville hun aldri gått med på. Hør her, Myron, hva vet du om Brenda Slaughter?» «Ikke så mye,» sa Myron. Han så overrasket ut. «Hva mener du med ’ikke så mye’?» «Hvilket ord er det du har vanskeligheter med å forstå, Norm?» «Du har jo vært basketballspiller, for søren.» «Og så?» «Så Brenda Slaughter er kanskje tidenes største kvinnelige spiller. Hun er en pioner innenfor idretten sin – for ikke å nevne pinup, om du unnskylder min politiske ufølsomhet, for den nye serien min.» «Såpass vet jeg.» «Vel, da skal du vite dette: Jeg er bekymret for henne. Hvis det skulle skje noe med Brenda Slaughter, kan hele den profesjonelle kvinnelige basketballforeningen WPBA – og min betydelige investering – gå rett i dass.» «Vel, så lenge det er av humanitære grunner, så.» «Greit, jeg er et grådig kapitalistsvin. Men du, min venn, er sportsagent. Det finnes ikke et grådigere, sleskere, sleipere mer kapitalistisk vesen i hele verden.» Myron nikket. «Smisking,» sa han. «Det pleier å virke.» «Du lar meg ikke snakke ferdig. Ja, du er sportsagent. Men en forbannet god en. Den beste, egentlig. Du og den spanske ikke-jødiske damen gjør utrolig bra ting for klientene deres. Dere skaffer dem det beste. Egentlig mer enn de fortjener. Jeg føler meg krenket lenge før du er ferdig med meg. Gud bedre, 12


så flink er du. Du kommer inn på kontoret mitt, river klærne av meg og får viljen din med meg.» Myron skar en grimase. «Vær så snill.» «Men jeg vet om den hemmelige jobberfaringen din fra FBI.» For en hemmelighet. Myron håpet fortsatt han ville støte på noen nord for ekvator som ikke visste om det. «Bare hør på meg et øyeblikk, Myron, OK? Hør hva jeg har å si. Brenda er ei flott jente, en vidunderlig basketballspiller – og en pest og en plage. Jeg kan ikke klandre henne. Hvis jeg hadde vokst opp med en sånn far, hadde jeg også vært en pest og en plage.» «Så det er faren som er problemet?» Norm gjorde en håndbevegelse som betydde både ja og nei. «Sannsynligvis.» «Så ordne med besøksforbud,» sa Myron. «Det er allerede gjort.» «Hva er problemet da? Lei en privatdetektiv. Hvis han kommer nærmere enn hundre meter fra henne, ring politiet.» «Det er ikke så enkelt.» Norm så ut over banen. De som jobbet med bildetakingen, pilte omkring som støvpartikler fanget i en varmestråle. Myron nippet til kaffen. Gourmetkaffe. For et år siden drakk han aldri kaffe. Så hadde han begynt å stikke innom en av de nye kaffebarene som var i ferd med å dukke opp som dårlige filmer på kabel-tv. Nå kunne ikke Myron komme seg gjennom en morgen uten dosen med gourmetkaffe. Det går en hårfin grense mellom en kaffepause og en crackpipe. «Vi vet ikke hvor han er,» sa Norm. «Unnskyld?» «Faren hennes,» sa Norm. «Han har forsvunnet. Brenda ser seg stadig over skulderen. Hun er skrekkslagen.» «Og du tror at faren kan være farlig for henne?» «Denne fyren er som Den store Santini på steroider. Han har spilt basketball selv. I universitetsidrettsserien Pac Ten, tror jeg. Han heter –» 13


«Horace Slaughter,» sa Myron. «Kjenner du ham?» Myron nikket veldig langsomt på hodet. «Ja da,» sa han. «Jeg kjenner ham.» Norm gransket ansiktet hans. «Du er for ung til å ha spilt mot ham.» Myron sa ingenting. Norm tok ikke hintet. Han gjorde sjelden det. «Så hvordan kjenner du Horace Slaughter?» «Bry deg ikke om det,» sa Myron. «Fortell meg hvorfor du tror at Brenda Slaughter er i fare.» «Hun har mottatt trusler.» «Hva slags trusler?» «Drap.» «Kan du være litt mer nøyaktig?» Den hektiske bildetakingen summet videre. Modeller med selvbevisste holdninger viste fram det siste i Zoom-klær mens de gikk gjennom forskjellige positurer, ansiktsuttrykk og trutmunner. Kom og se siste skrik på motefronten. Noen ropte på Ted, hvor i helsike er Ted, den primadonnaen, hvorfor er ikke Ted påkledd ennå, jeg sverger, den fyren gir meg anfall. «Noen ringer til henne,» sa Norm. «En bil følger etter henne. Den typen ting.» «Og hva er det egentlig du vil ha meg til å gjøre?» «Passe på henne.» Myron ristet på hodet. «Selv om jeg sa ja – noe jeg ikke kommer til å gjøre – så sa du at hun ikke vil ha noen livvakt.» Norm smilte og klappet Myron på kneet. «Dette er øyeblikket der jeg fanger interessen din. Som en fisk på kroken.» «Original analogi.» «Brenda Slaughter har ingen agent for øyeblikket.» Myron sa ingenting. «Mistet du taleevnen, smukken?» «Jeg trodde hun hadde undertegnet en stor sponsoravtale med Zoom.» «Hun skulle akkurat til å undertegne da fatter’n hennes forsvant. Han var manageren hennes. Men hun ble kvitt ham. 14


Nå er hun alene. Hun stoler på dømmekraften min, inntil et visst punkt. Denne jenta er ingen dumskalle, det bare sier jeg deg. Så her er planen min: Brenda er her om et par minutter. Jeg anbefaler deg for henne. Hun sier hei. Du sier hei. Deretter overmanner du henne med den berømte Bolitar-sjarmen din.» Myron hevet et øyenbryn. «Innstilt på full styrke?» «Milde himmel, nei. Jeg vil ikke at den stakkars jenta skal kle av seg med det samme.» «Jeg har avlagt ed på at jeg bare skal bruke evnene mine i det godes tjeneste.» «Dette er av det gode, Myron, tro meg på det.» Myron var ikke overbevist. «Selv om jeg gikk med på dette dustete opplegget, hva med nettene? Forventer du at jeg skal passe på henne 24 timer i døgnet?» «Selvsagt ikke. Det hjelper Win deg med.» «Win har bedre ting å foreta seg.» «Si til den hedenske sussebassen at han gjør det for min skyld,» sa Norm. «Han elsker meg.» En nervøs fotograf utspjåket som glorete, moteriktig europeer kom løpende bort til utsiktspunktet deres. Han hadde fippskjegg og blondt, piggete hår som Sandy Duncan på en dårlig dag. Kroppsvask så ikke ut til å være av betydning. Han sukket ustanselig for å forsikre seg om at alle i nærheten skjønte at han var både viktig og oversett på én gang. «Hvor er Brenda?» sutret han. «Her er jeg.» Myron snurret rundt mot en stemme som lød som varm honning på lørdagspannekaker. Brenda Slaughter feide inn i rommet som et radarovervåket værsystem, med lange, målrettede skritt – i motsetning til den beskjedne gangen til ei jente som var altfor høy, eller den stygge spradingen til en modell. Hun var svært høy, helt sikkert over 182 centimeter, med hudfarge som Myrons Java-mokka fra Starbucks, med en real dæsj skummet melk. Hun var iført utvaskede jeans som strammet herlig på de rette stedene uten at det ble vulgært, og en skigenser som fikk deg til å tenke på peiskos på en snødekket trehytte på fjellet. 15


Myron klarte å la være å si oi høyt. Brenda Slaughter var mer elektrisk enn hun var vakker. Det spraket i luften rundt henne. Hun var for stor og bredskuldret til å være modell. Myron kjente en del profesjonelle modeller. De kastet seg alltid over ham – fnis – og var latterlig tynne, bygd som tråder med heliumballonger på toppen. Brenda brukte ikke akkurat størrelse 34, det var sikkert. Denne damen utstrålte styrke og fasthet, en slags kraft, kunne man nesten si, og likevel var det hele fullstendig feminint, hva nå det måtte bety, og utrolig tiltrekkende. Norm lente seg mot ham og hvisket: «Skjønner du hvorfor hun er frontfiguren vår?» Myron nikket. Norm hoppet ned fra stolen. «Brenda, kjære, kom hit. Det er noen her jeg vil du skal treffe.» De store, brune øynene hennes møtte Myrons blikk, og hun nølte litt. Hun ga fra seg et lite smil og kom skridende mot dem. Myron reiste seg, gentleman som alltid. Brenda gikk rett mot ham og stakk ut hånden. Myron trykket den. Grepet var kraftfullt. Nå som begge sto oppreist, kunne Myron se at han var fire eller fem centimeter høyere enn henne. Det betydde at hun var 187 eller 188 centimeter høy. «Vel, vel,» sa Brenda. «Myron Bolitar.» Norm gjorde en håndbevegelse som om han trykket dem nærmere hverandre. «Kjenner dere hverandre?» «Å, jeg er sikker på at Mr. Bolitar ikke husker meg,» sa Brenda. «Det var for lenge siden.» Det tok Myron bare noen få sekunder. Hjernen hans innså med det samme at om han hadde truffet Brenda Slaughter før, så ville han utvilsomt ha husket det. Det faktum at han ikke gjorde det, innebar at deres forrige møte måtte ha funnet sted under helt andre omstendigheter. «Du pleide å være med rundt på banene,» sa Myron. «Sammen med faren din. Du må ha vært fem eller seks år gammel.» «Og du skulle akkurat begynne på videregående,» tilføyde hun. «Du var den eneste hvite fyren som møtte opp regelmessig. Du var en av de høyest rangerte i delstaten da du sluttet 16


på Livingston videregående, du ble kåret til All-Americanlaget på Duke, og ble plukket ut av Celtics i første runde –» Hun stoppet brått. Myron var vant til det. «Det gleder meg at du husket det,» sa han. Han var allerede i ferd med å vinne henne over med sjarmen sin. «Jeg fulgte med på spillet ditt da jeg vokste opp,» fortsatte hun. «Faren min fulgte karrieren din som om du var hans egen sønn. Da du skadet deg –» Hun avbrøt seg selv igjen og strammet leppene. Han smilte for å vise at han både forsto og satte pris på omtanken. Norm benyttet seg av tausheten. «Vel, Myron er sportsagent nå. En sabla god en. Den beste, slik jeg ser det. Real, ærlig, lojal som bare søren –» Norm stanset plutselig opp. «Brukte jeg nettopp de ordene for å beskrive en sportsagent?» Han ristet på hodet. Den fippskjeggete versjonen av Sandy Duncan kom styrtende mot dem igjen. Han snakket med en fransk aksent som hørtes omtrent like ekte ut som stinkdyret Pepe LePews. «Monsieur Zuckerman?» Norm sa: «Oui.» «Jeg trenger din hjelp, s’il vous plaît.» «Oui,» sa Norm. Myron måtte nesten be om en tolk. «Sett dere, begge to,» sa Norm. «Jeg blir borte et øyeblikk.» Han klappet de tomme stolene for å understreke poenget. «Myron skal hjelpe meg i gang med serien. Som en sånn konsulent. Så snakk med ham, Brenda. Om karrieren din, framtiden, alt mulig. Han ville vært en bra agent for deg.» Han blunket til Myron. Diskré type. Da Norm gikk, skrevde Brenda over regissørstolen og satte seg i den. «Så var alt det der sant?» «Noe av det,» sa Myron. «Hva da?» «Jeg vil gjerne bli agenten din. Men det er ikke egentlig derfor jeg er her.» «Å?» 17


«Norm er bekymret for deg. Han vil at jeg skal passe på deg.» «Passe på meg?» Myron nikket. «Han tror du er i fare.» Hun strammet kjevemusklene. «Jeg sa til ham at jeg ikke ville bli passet på.» «Jeg vet det,» sa Myron. «Det er meningen at jeg skal spane på deg. Hysj.» «Hvorfor sier du det til meg?» «Jeg er ikke så flink til å holde på hemmeligheter.» Hun nikket. «Og?» «Og hvis jeg skal være agenten din, er jeg ikke sikker på om det lønner seg å starte forholdet vårt med en løgn.» Hun lente seg tilbake og la et par ben som var lengre enn en bilkø i rushtiden, over hverandre. «Hva mer ba Norm deg om å gjøre?» «Han ba meg skru på sjarmen.» Hun blunket overrasket. «Ta det rolig,» sa Myron. «Jeg har avlagt en høytidelig ed på å bare bruke den i det godes tjeneste.» «Heldigvis for meg.» Brenda førte en lang finger opp til ansiktet og banket den lett mot haken et par ganger. «Så,» sa hun til slutt, «Norm synes altså at jeg trenger barnevakt.» Myron holdt hendene i været og utførte sin beste Normimitasjon. «Hvem har sagt noe om barnevakt?» Det var bedre enn Elefantmannen, men på den andre siden var det heller ingen som kastet seg over telefonen for å ringe til Rich Little. Hun smilte. «OK,» sa hun og nikket. «Jeg går med på det.» «Jeg er behagelig overrasket.» «Det er det ingen grunn til. Hvis ikke du gjør det, kan det være at Norm leier inn noen andre som kanskje ikke er like imøtekommende. På denne måten vet jeg hva stillingen er.» «Høres fornuftig ut,» sa Myron. «Men jeg har noen betingelser.» «Det tenkte jeg meg nesten.» «Jeg gjør hva jeg vil når jeg vil. Dette er ikke noe frikort til å invadere privatlivet mitt.» 18


«Naturligvis.» «Hvis jeg ber deg stikke av en stund, spør du hvor langt unna.» «Greit.» «Og ikke spioner på meg uten at jeg vet om det,» fortsatte hun. «OK.» «Du blander deg ikke inn i sakene mine.» «Avtale.» «Hvis jeg er ute hele natten, så sier du ikke en ting.» «Ikke en ting.» «Hvis jeg velger å delta i en orgie med pygmeer, så sier du ikke en ting.» «Kan jeg i det minste få se på?» spurte Myron. Dette lurte et smil ut av henne. «Jeg mener ikke å høres vanskelig ut, men jeg har nok av farsfigurer i livet mitt, takk som byr. Jeg vil være sikker på at du skjønner at vi ikke kommer til å være sammen 24 timer i døgnet eller noe sånt. Dette er ikke en film med Whitney Houston og Kevin Costner.» «Det finnes de som sier jeg ser ut som Kevin Costner.» Myron ga henne et kjapt glimt av det kyniske røversmilet sitt, à la Kevin i En sikker vinner. Hun så tvers gjennom ham. «Kanskje i hårfestet.» Au. Ute på banen begynte den fippskjeggete versjonen av Sandy Duncan å rope på Ted igjen. Klikken rundt ham fulgte opp. Navnet Ted ble slynget rundt over arenaen som sammenrullede baller av plastilina. «Da har vi en avtale?» spurte hun. «Absolutt,» sa Myron. Han skiftet stilling på stolen. «Har du lyst til å fortelle meg hva det er som skjer?» Inn fra høyre gjorde Ted – fyren kunne simpelthen ikke hatt noe annet navn enn Ted – endelig sin entré. Han hadde bare på seg shorts fra Zoom, og magemusklene bølget som et tredimensjonalt kart av marmor. Han var antakelig tidlig i tjueårene, modellpen, og han myste som en fengselsbetjent. Idet han svinset mot bildetakingen, strøk Ted hele tiden hen19


dene gjennom det blåsvarte Supermann-håret sitt. Bevegelsen fikk brystkassen til å utvide seg og midjen til å strammes, og man kunne se de barberte armhulene hans. Brenda mumlet: «Spankulerende påfugl.» «Det der var skikkelig urettferdig,» sa Myron. «Kanskje han har stipendiat fra Fulbright.» «Jeg har jobbet med ham før. Hvis Gud hadde gitt ham en hjerne til, ville den dødd av ensomhet.» Hun dreide blikket mot Myron. «Det er noe jeg ikke skjønner.» «Hva da?» «Hvorfor deg? Du er sportsagent. Hvorfor skulle Norm be deg være livvakten min?» «Jeg har jobbet» – han stanset og viftet vagt med hånden – «for myndighetene.» «Det har jeg aldri hørt om.» «Det er enda en hemmelighet. Hysj.» «Hemmeligheter blir ikke værende hemmeligheter så lenge i nærheten av deg, Myron.» «Du kan stole på meg.» Hun tenkte på det. «Vel, du var en hvit mann som kunne hoppe,» sa hun. «Jeg antar at hvis du kan være det, så kan du kanskje være en sportsagent man kan stole på.» Myron lo, og en forlegen taushet bredte seg mellom dem. Han brøt den ved å prøve på nytt. «Så vil du fortelle meg om truslene?» «Det er ikke så mye å fortelle.» «Er alt dette et produkt av Norms fantasi?» Brenda svarte ikke. En av assistentene smurte Teds hårløse brystkasse inn med olje. Ted sto fortsatt og myste tøft mot publikum. Han hadde sett for mange filmer med Clint Eastwood. Ted knyttet begge nevene mens han uavbrutt spilte med brystmusklene. Myron bestemte seg for at han like gjerne kunne snike i køen og begynne å hate Ted med det samme. Brenda var fortsatt stille. Myron tenkte han ville prøve en annen tilnærmingsmetode. «Hvor bor du nå?» spurte han. «På et studenthjem ved Reston University.» «Går du fortsatt på skole?» 20


«Jeg studerer medisin. Fjerde år. Jeg fikk bare en utsettelse for å spille profesjonell basketball.» Myron nikket. «Har du noen spesialisering i tankene?» «Pediatri.» Han nikket på nytt og besluttet å grave litt dypere. «Faren din er sikkert veldig stolt av deg.» Det glimtet til i ansiktet hennes. «Ja da, det er han sikkert.» Hun begynte å reise seg. «Det er best jeg skifter til bildetakingen.» «Vil du ikke fortelle meg hva det er som skjer først?» Hun ble sittende. «Pappa er borte.» «Siden når?» «For en uke siden.» «Var det da truslene startet?» Hun unngikk spørsmålet. «Vil du hjelpe meg? Finn faren min.» «Er det han som truer deg?» «Ikke bry deg om truslene. Pappa liker å ha kontroll, Myron. Å skremme folk er bare et middel.» «Jeg forstår ikke.» «Du behøver ikke å forstå. Dere er venner, er dere ikke?» «Faren din? Jeg har ikke sett Horace på mer enn ti år.» «Hvem sin feil er det?» spurte hun. Ordene, for ikke å nevne det bitre tonefallet, forbløffet ham. «Hva mener du med det?» «Bryr du deg fortsatt om ham?» spurte hun. Myron trengte ikke å tenke seg om. «Det vet du at jeg gjør.» Hun nikket og hoppet ned fra stolen. «Han er i vanskeligheter,» sa hun. «Finn ham.»

21


2

Brenda kom tilbake i en ettersittende Zoom-shorts og noe man kalte en sportsbehå. Hun var bare lemmer, skuldre, muskler og kraft, og mens de profesjonelle modellene skulte olmt på størrelsen hennes (ikke høyden, de fleste av dem var også over 180 centimeter), syntes Myron at hun liknet en eksploderende supernova i forhold til, vel, gassholdige legemer. Positurene var frekke, og de gjorde åpenbart Brenda forlegen. Slik var det ikke med Ted. Han svinset og svanset rundt henne og myste mot henne med blikk som tydeligvis skulle være fylt med ulmende seksualitet. To ganger greide ikke Brenda å holde seg, og lo ham opp i ansiktet. Myron hatet fortsatt Ted, men Brenda hadde begynt å gi ham en varm følelse. Myron tok fram mobiltelefonen sin og slo Wins private nummer. Win var en betydningsfull finanskonsulent i LockHorne Securities, et gammelt finansselskap som først hadde begynt å selge aksjer på Mayflower. Kontoret hans lå i LockHorne-bygningen mellom Park Avenue og 47th Street midt i Manhattans forretningsdistrikt. Myron leide lokaler der av Win. En sportsagent på Park Avenue – det var det virkelig klasse over. Maskinen svarte etter tre ring. Win sa med sin irriterende overlegne aksent: «Legg på uten å legge igjen en beskjed og dø.» Pip. Myron ristet på hodet, smilte og la, som alltid, igjen en beskjed. Han trykket på en knapp og ringte kontoret. Esperanza svarte. «MB SportsReps.» M-en sto for Myron, B-en for Bolitar, og SportsReps betydde at de Representerte folk i Sportens verden. Myron hadde hos22


tet opp navnet uten hjelp fra profesjonelle markedsføringsfolk. På tross av de åpenbare lovordene var Myron fortsatt en omgjengelig type. «Er det noen beskjeder?» spurte han. «En million omtrent.» «Noe livsviktig?» «Sentralbanksjef Greenspan ville høre din mening om renteøkninger. Bortsett fra det, nei.» Moroklumpen Esperanza. «Hva var det Norm ville?» Esperanza Diaz – den spanske ikke-jødiske damen, som Norm sa – hadde vært hos MB SportsReps siden begynnelsen. Før det hadde hun drevet med profesjonell wrestling under kallenavnet Lille Pocahontas, der hun kort fortalt hadde på seg en bikini som ledet tankene mot Raquel Welch i One Million Years B.C. og befølte andre damer foran en siklende folkemengde. Esperanza anså karriereskiftet fra wrestling til å representere idrettsutøvere som litt av en nedtur. «Det gjelder Brenda Slaughter,» begynte han. «Basketballspilleren?» «Ja.» «Jeg har sett henne spille et par ganger,» sa Esperanza. «Hun ser deilig ut på tv.» «I virkeligheten også.» Det ble et opphold i samtalen. Så sa Esperanza: «Tror du hun tar del i den kjærlighet hvis navn ei må ytres?» «Hæ?» «Trekkes hun mot sitt eget kjønn?» «Saft suse,» sa Myron, «jeg glemte å sjekke om hun hadde den spesielle tatoveringen.» Esperanzas seksuelle preferanser hoppet rundt som en politiker når det ikke var valgår. Det virket som om hun hadde smaken på menn for øyeblikket, og Myron mente det måtte være en av fordelene ved å være bifil: Man kunne elske alle og enhver. Myron hadde ingen problemer med det. På videregående hadde han utelukkende vært sammen med biseksuelle jenter – med det samme han nevnte sex, summet de og stakk. OK, gammel vits, men poenget var det samme. 23


«Samme det,» sa Esperanza. «Jeg liker virkelig David.» Det var hennes nåværende kjæreste. Det kom ikke til å vare. «Men du må innrømme at Brenda Slaughter er superdeilig.» «Det er herved innrømmet.» «Det kunne vært moro for en natt eller to.» Myron nikket til telefonen. En mann av mindre format ville kanskje ha manet fram indre bilder av en smidig, liten og nett latinamerikansk skjønnhet i lidenskapelige favntak med en henrivende, svart amasone i sportsbehå. Men ikke Myron. Han var for verdensvant. «Norm vil at vi skal passe på henne,» sa Myron. Han satte henne inn i saken. Da han var ferdig, hørte han henne sukke. «Hva er det?» sa han. «Herregud, Myron, er vi et sportsagentfirma eller et detektivbyrå?» «Vi får klienter på den måten.» «Det kan du bare fortsette å tro.» «Hva i helsike skal det bety?» «Ingenting. Hva vil du jeg skal gjøre?» «Faren hennes er savnet. Han heter Horace Slaughter. Se hva du kan finne ut om ham.» «Jeg kommer til å trenge hjelp her,» sa hun. Myron gned seg i øynene. «Jeg trodde vi skulle ansette noen på permanent basis.» «Hvem har tid til det?» Taushet. «Greit,» sa Myron. Han sukket. «Ring Store-Cyndi. Men sørg for at hun forstår at det bare er for en prøveperiode.» «Så klart.» «Og hvis det kommer en klient, så vil jeg at Cyndi gjemmer seg på kontoret mitt.» «Ja da, klart det, ikke noe problem.» Hun la på røret. Da bildetakingen var ferdig, kom Brenda Slaughter bort til ham. «Hvor bor faren din nå?» spurte Myron. 24


«Samme som før.» «Har du vært der siden han forsvant?» «Nei.» «Da begynner vi der,» sa Myron.

25


3

Newark i New Jersey. Den dårlige delen. Det var ingen underdrivelse. Forfall var det første ordet man tenkte på. Bygningene var mer enn falleferdige, de så faktisk ut som om de var i ferd med å falle fra hverandre, som om de smeltet på grunn av et skummelt syreangrep. I dette området var byfornying et fenomen som var omtrent like ukjent som tidsreiser. Omgivelsene liknet mer på en filmavis fra krigen – Frankfurt etter de alliertes bombeangrep – enn et bebodd område. Nabolaget var enda verre enn han husket. Hver gang Myron og faren hadde kjørt nedover denne gaten da han var tenåring, hadde bildørene plutselig blitt låst automatisk, som om også de ble oppmerksomme på faren som nærmet seg. Farens ansikt lukket seg alltid. «For en dass,» mumlet han. Faren hans hadde vokst opp ikke langt unna, men det var for svært lenge siden. Faren, mannen Myron elsket og forgudet mer enn noen, den edleste sjel han noen gang hadde kjent, hadde nesten ikke kunnet holde raseriet tilbake. «Se hva de har gjort med det gamle nabolaget,» sa han alltid. Se hva de har gjort. De. Myrons Ford Taurus kjørte langsomt forbi den gamle lekeplassen. Svarte fjes glodde på ham. En timannskamp var på gang, med massevis av ungdommer spredd ut langs sidelinjen, som ventet på å utfordre vinnerne. De billige joggeskoene fra Myrons ungdom, fra Thom McAn, Keds eller Kmart, var erstattet av varianter til mer enn hundre dollar paret, som var mer enn det disse ungdommene kunne ha råd til. Myron kjente en stikkende smerte. Han kunne hatt lyst til å innta en 26


edel holdning til spørsmålet – forvitring av verdier og materialismens betydning og slike ting – men siden han var en sportsagent som tjente penger på joggeskoreklame, ville det vært en selvmotsigelse. Han likte det ikke, men han ville ikke være en hykler heller. Dessuten var det ingen som brukte shorts lenger. Alle ungdommene var kledd i blå eller svarte jeans som var langt mer enn bare posete; de var som noe en sirkusklovn kunne hatt på seg for å virke ekstra lattervekkende. Beltestedet hang nedenfor rumpa, slik at man kunne se designerboksershortsen under. Myron ville nødig høres ut som en gammel mann som murret over den yngre generasjonens klesmote, men dette fikk platåsko og bar mage til å virke praktisk. Hvordan kan man spille sitt beste når man hele tiden må stoppe for å heise opp buksene? Men den største forandringen lå i den stygge skulingen. Myron hadde vært redd første gang han kom ned hit som femtenåring det første året på videregående, men den gangen visste han at hvis han skulle komme seg opp på neste nivå, ble han nødt til å overvinne den beste konkurransen. Det betydde å spille her. Han hadde ikke vært velkommen i begynnelsen. Ikke i nærheten engang. Men de nysgjerrige, men fiendtlige blikkene han mottok den gangen, var ingenting mot de drepende blikkene disse ungdommene sendte ham. Hatet deres var utilslørt og direkte og fylt med kald resignasjon. Det var en merkelig ting å si, men den gangen – for mindre enn 20 år siden – hadde det vært noe som var annerledes her. Mer håp, kanskje. Det var vanskelig å sette fingeren på. Som om hun leste tankene hans, sa Brenda: «Jeg ville ikke engang spilt her nede lenger.» Myron nikket. «Det var ikke lett for deg, var det vel? Å komme ned hit for å spille.» «Faren din gjorde det lett,» sa han. Hun smilte. «Jeg har aldri forstått hvorfor han likte deg så godt. Han hatet som regel hvite mennesker.» Myron lot som om han gispet. «Er jeg hvit?» 27


«Like hvit som Pat Buchanan.» Begge tvang fram en latter. Myron prøvde seg på nytt. «Fortell meg om truslene.» Brenda stirret ut av vinduet. De passerte en sjappe som solgte hjulkapsler. Hundrevis, om ikke tusenvis, av hjulkapsler glitret i solen. Det var en underlig forretning, om man tenkte på det. Den eneste gangen man trenger hjulkapsler, er når noen har stjålet dem. De stjålne endte opp i en sjappe som dette. Det var en økonomisk syklus i miniatyr. «Noen ringer meg,» begynte hun. «For det meste om natten. En gang sa de at de skulle skade meg om de ikke fant faren min. En annen gang sa de at det var best for meg om jeg beholdt faren min som manager.» Hun stanset opp. «Har du noen anelse om hvem det er?» «Nei.» «Noen anelse om hvorfor noen ønsker å finne faren din?» «Nei.» «Eller hvorfor faren din skulle forsvinne?» Hun ristet på hodet. «Norm sa noe om at det var en bil som fulgte etter deg.» «Det vet jeg ikke noe om,» sa hun. «Stemmen på telefonen,» sa Myron. «Er det den samme hver gang?» «Det tror jeg ikke.» «Mannlig, kvinnelig?» «Mannlig. Og hvit. Han høres i hvert fall hvit ut.» Myron nikket. «Driver Horace med gambling?» «Aldri. Bestefaren min gamblet. Han mistet alt han hadde, selv om det ikke var mye. Pappa ville aldri komme i nærheten av det.» «Lånte han penger?» «Nei.» «Er du sikker? Selv med økonomisk hjelp må utdannelsen din ha kostet penger.» «Jeg har hatt fullt stipend siden jeg var tolv år gammel.» Myron nikket. Foran dem snublet en mann omkring på fortauet. Han hadde på seg undertøy fra Calvin Klein, to for28


skjellige skistøvler og en stor russisk pelslue som i Dr. Zhivago. Ingenting annet. Verken skjorte eller bukse. Neven hans var knyttet rundt en brun papirpose som om han var i ferd med å hjelpe den å krysse gaten. «Når startet telefonoppringningene?» spurte Myron. «For en uke siden.» «Da faren din forsvant?» Brenda nikket. Hun hadde ikke mer å si. Myron kunne se det på måten hun stirret ut i luften på. Han holdt seg taus og ventet på at hun skulle snakke igjen. «Den første gangen,» sa hun stille, «ba stemmen meg om å ringe moren min.» Myron ventet på at hun skulle si mer. Da det var tydelig at hun ikke kom til å gjøre det, sa han: «Gjorde du det?» Hun smilte trist. «Nei.» «Hvor bor moren din?» «Jeg vet ikke. Jeg har ikke sett henne siden jeg var fem år gammel.» «Når du sier ’har ikke sett henne’ –» «Så er det akkurat det jeg mener. Hun forlot oss for 20 år siden.» Endelig vendte Brenda seg mot ham. «Du ser overrasket ut.» «Jeg er vel det.» «Hvorfor det? Vet du hvor mange fedre det er som har forlatt guttene vi kjørte forbi? Tror du ikke en mor kan gjøre det samme?» Hun hadde et poeng, men det hørtes mer ut som hul rasjonalisering enn ekte overbevisning. «Så du har ikke sett henne siden du var fem?» «Det stemmer.» «Vet du hvor hun bor? En by eller delstat eller noe som helst?» «Ingen anelse.» Hun prøvde hardt å høres likegyldig ut. «Du har ikke hatt noen kontakt med henne?» «Bare et par brev.» «Ingen avsenderadresse?» 29


Brenda ristet på hodet. «De var poststemplet i New York City. Det er alt jeg vet.» «Tror du Horace vet hvor hun bor?» «Nei. Han har ikke engang uttalt navnet hennes de siste 20 årene.» «I det minste ikke til deg.» Hun nikket. «Kanskje stemmen på telefonen ikke mente moren din,» sa Myron. «Har du en stemor? Har faren din giftet seg igjen, eller bor han med noen andre –» «Nei. Han har ikke hatt noen andre etter moren min.» Det ble stille. «Men hvorfor skulle noen spørre deg om moren din etter 20 år?» spurte Myron. «Det vet jeg ikke.» «Har du en idé?» «Ingen. Hun har vært som et spøkelse for meg i 20 år.» Hun pekte foran bilen. «Ta til venstre.» «Har du noe imot det om jeg får installert nummervisning på telefonen din? I tilfelle de ringer igjen?» Hun ristet på hodet. Han fulgte anvisningene hennes mens de kjørte. «Fortell meg om ditt forhold til Horace,» sa han. «Nei.» «Jeg spør ikke av nysgjerrighet –» «Det er irrelevant, Myron. Om jeg elsket eller hatet ham, så må du likevel finne ham.» «Han fikk besøksforbud for å holde seg vekk fra deg, ikke sant?» Hun sa ingenting på en stund. Og så: «Husker du hvordan han var på banen?» Myron nikket. «En galning. Og kanskje den beste læreren jeg noen gang har hatt.» «Og den mest intense?» «Ja,» sa Myron. «Han lærte meg å ikke spille med så stor finesse. Det var ikke alltid like lett.» «Akkurat, og du var bare en guttunge han tilfeldigvis likte. 30


Men tenk deg hvordan det ville vært å være barnet hans. Og forestill deg intensiteten han hadde på banen blandet med frykten for at han ville miste meg. For at jeg skulle rømme og forlate ham.» «Som moren din.» «Akkurat.» «Det ville vært,» sa Myron, «trykkende.» «Prøv med kvelende,» rettet hun. «For tre uker siden spilte vi en oppvisningskamp på East Orange videregående skole. Kjenner du til den?» «Klart det.» «Et par fyrer blant tilskuerne begynte å lage bråk. To elever fra videregående. De var på basketballaget. De var fulle eller høye, eller kanskje de bare var bøllete. Jeg vet ikke. Men de begynte å rope ting til meg.» «Hva slags ting?» «Svært malende og stygge ting. Om hva de skulle ha gjort med meg. Faren min reiste seg og gikk bort dem.» «Jeg kan ikke si jeg klandrer ham,» sa Myron. Hun ristet på hodet. «Da er du bare nok en neandertaler.» «Hva?» «Hvorfor skulle du ha gått bort til dem? For å forsvare min ære? Jeg er en kvinne på 25 år. Jeg har ikke bruk for den slags ridderlig vås.» «Men –» «Men ingenting. Hele denne greia med at du er her – jeg er ingen radikal feminist eller noe sånt, men det er ikke noe annet enn mannssjåvinistisk vrøvl.» «Hva?» «Hvis jeg hadde hatt en penis mellom bena, så ville du ikke ha vært her. Hvis jeg het Leroy og jeg fikk et par rare telefonoppringninger, så ville du ikke vært like gira på å beskytte stakkars lille meg, ville du vel?» Myron nølte et sekund for lenge. «Og,» fortsatte hun, «hvor mange ganger har du sett meg spille?» 31


Det nye samtaleemnet vippet ham av pinnen. «Hva?» «Jeg var universitetsspiller nummer én tre år på rad. Laget mitt vant to nasjonale mesterskap. Vi var på sportskanalen ESPN hele tiden, og under finalene til det amerikanske universitetsidrettsforbundet NCAA var vi på den riksdekkende kanalen CBS. Jeg gikk på Reston University, som bare er en halv time fra der du bor. Hvor mange av kampene mine har du sett?» Myron åpnet munnen og lukket den igjen. «Ingen.» «Nettopp. Jentebasket. Bortkastet tid.» «Det er ikke derfor. Jeg ser ikke så mye på sport lenger.» Han skjønte hvor hult det lød. Hun ristet på hodet og ble stille. «Brenda –» «Glem at jeg sa noe. Det var dumt å bringe det på banen.» Tonefallet hennes ga ikke rom for videre diskusjon. Myron ville forsvare seg, men han visste ikke hvordan. Han valgte taushet, et valg han antakelig burde treffe oftere. «Ta neste til høyre,» sa hun. «Hva skjedde etterpå?» spurte han. Hun så på ham. «Med bøllene som kalte deg ting. Hva skjedde etter at faren din gikk bort til dem?» «Sikkerhetsvaktene roet situasjonen før det skjedde noe alvorlig. De kastet guttungene ut av gymsalen. Pappa også.» «Jeg er ikke sikker på om jeg skjønner poenget med historien.» «Jeg er ikke ferdig ennå.» Brenda stanset opp og så ned mens hun samlet sammen litt indre styrke, før hun hevet hodet igjen. «Tre dager senere ble de to guttene – Clay Jackson og Arthur Harris – funnet på taket av en leilighetsbygning. Noen hadde bundet dem og kuttet akillessenene deres i to med en hagesaks.» Fargen forsvant fra Myrons ansikt. Magen gjorde saltomortale. «Faren din?» Brenda nikket. «Han har gjort sånne ting så lenge jeg har levd. Aldri så ille som dette. Men han har alltid latt mennes32


ker som går imot meg, få betale for det. Da jeg var en liten jente uten mamma, var jeg nesten glad for beskyttelsen det innebar. Men jeg er ingen liten jente lenger.» Myron strakte armen åndsfraværende ned og berørte ankelen sin. Akillessenen kuttet i to. Med en hagesaks. Han prøvde å ikke se for lamslått ut. «Politiet må ha mistenkt Horace.» «Ja.» «Hvorfor ble han ikke arrestert?» «De hadde ikke bevis nok.» «Kunne ikke ofrene identifisere ham?» Hun vendte seg mot vinduet igjen. «De er for redde.» Hun pekte mot høyre. «Parker der.» Myron svingte. Folk ruslet rundt i gaten. De stirret på ham som om de aldri hadde sett et hvitt menneske. I dette nabolaget var det fullt mulig. Myron prøvde å se rolig og normal ut. Han nikket høflig hallo. Noen nikket tilbake. Andre ikke. En gul bil – nei, en høyttaler på hjul – kjørte langsomt forbi mens den dundret ut en rapmelodi. Bassen var så kraftig at Myron kjente brystkassen vibrere. Han klarte ikke å tyde teksten, men den hørtes sint ut. Brenda førte ham bort til en trappeoppgang. To karer lå henslengt på trinnene som om de var krigsskadede. Brenda skrevde over dem uten å se to ganger på dem. Myron fulgte etter. Han skjønte plutselig at han aldri hadde vært her før. Hans forhold til Horace Slaughter hadde utelukkende handlet om basketball. De hadde alltid holdt til på lekeplassen eller i en gymsal, eller kanskje tatt en pizza etter en kamp. Han hadde aldri vært hjemme hos Horace, og Horace hadde aldri vært hjemme hos ham. Det var selvfølgelig ingen dørvakt der, ingen lås, fjernstyrt åpningsmekanisme eller liknende. Lyset i gangen var dårlig, men ikke dårlig nok til å skjule malingen som skallet av som om veggene hadde psoriasis. De fleste postkassene var uten lokk. Luften kjentes som tykk suppe. Hun begynte å gå opp betongtrappen. Gelenderet var av prefabrikkert metall. Myron hørte en mann hoste som om han prøvde å løsne en lunge. En baby gråt. En annen stemte i. 33


Brenda stoppet i andre etasje og svingte til høyre. Hun hadde allerede nøklene klare i hånden. Døren var lagd av armert stål. Den hadde kikkhull og tre rigellåser. Brenda låste opp de tre rigellåsene først. De åpnet seg høylytt, som i en fengselsscene i en film når vakten roper: «Lås ned!» Døren gled opp. To tanker slo ned i Myron nøyaktig samtidig. Den ene var hvor fint Horace hadde det. Uansett hva som måtte befinne seg utenfor leiligheten, uansett hvor mye møkk og råttenskap det fantes på gaten eller til og med bare i gangen, så hadde ikke Horace latt det slippe inn gjennom ståldøren. Veggene var hvite som en håndkremreklame. Gulvene så nypolerte ut. Møblementet var en blanding av noe som så ut som reparerte familiemøbler og Ikeagjenstander av nyere dato. Det var rett og slett et komfortabelt hjem. Det andre Myron la merke til med det samme døren gikk opp, var at noen hadde ødelagt rommet. Brenda styrtet inn. «Pappa?» Myron fulgte etter mens han ønsket at han hadde revolveren sin. Denne scenen krevde en revolver. Da kunne han ha gitt henne tegn om å være stille, tatt fram våpenet og fått henne til å stille seg bak ham, for deretter å krype gjennom leiligheten mens hun holdt et fast grep om den frie armen hans og gispet av frykt. Han kunne ha gjort den revolverpekegreia inn i hvert rom, med sammenkrøpet kropp og forberedt på det verste. Men Myron bar vanligvis ikke våpen. Det var ikke det at han mislikte våpen – han var faktisk ganske glad for deres selskap når han var i trøbbel – men en revolver var klumpete og klødde som et tweedkondom. Og for å være ærlig, en sportsagent med skyteren klar virket ikke akkurat tillitvekkende på potensielle klienter, og de som fant det tillitvekkende, vel, Myron ville helst klare seg uten dem. Win bar på den andre siden alltid revolver – minst to, faktisk, for ikke å nevne et kraftfullt batteri av skjulte våpen. Mannen var som et vandrende Israel. Leiligheten besto av tre rom og kjøkken. De skyndte seg gjennom dem. Ingen. Og ingen lik. «Er det noe som er borte?» spurte Myron. 34


Hun kikket irritert på ham. «Hvordan i helvete skulle jeg kunne vite det?» «Noe du legger merke til, mener jeg. Tv-en er her. Og videomaskinen. Jeg bare lurer på om du tror det er et innbrudd.» Hun kikket seg rundt i stuen. «Nei,» sa hun. «Det ser ikke ut som innbrudd.» «Har du noen tanker om hvem som har gjort dette, eller hvorfor?» Brenda ristet på hodet mens hun fortsatte å ta rotet inn over seg. «Gjemte Horace penger noen steder? I en kakeboks eller under en gulvplanke eller noe sånt?» «Nei.» De begynte på rommet til Horace. Brenda åpnet skapet hans. Hun ble stående lenge uten å si noe. «Brenda?» «Mange av klærne hans er borte,» sa hun lavt. «Kofferten hans også.» «Det er bra,» sa Myron. «Det betyr antakeligvis at han har stukket av; det gjør det mindre sannsynlig at han har blitt utsatt for noe kriminelt.» Hun nikket. «Men det er nifst.» «Hvordan det?» «Det er akkurat som med moren min. Jeg kan fortsatt huske hvordan faren min bare sto her og stirret på de tomme kleshengerne.» De gikk tilbake til stuen og inn på det minste soverommet. «Rommet ditt?» spurte Myron. «Jeg er ikke her så ofte, men ja, dette er rommet mitt.» Brendas øyne fant umiddelbart et punkt ved siden av nattbordet. Hun snappet etter pusten og stupte ned på gulvet. Hun begynte å rote gjennom tingene sine. «Brenda?» Rotingen ble mer krampaktig, øynene var febrilske. Etter en liten stund reiste hun seg og løp inn på farens rom. Deretter stuen. Myron holdt seg unna. 35


«De er borte,» sa hun. «Hva da?» Brenda så på ham. «Brevene moren min skrev til meg. Noen har tatt dem.»

36


4

Myron parkerte bilen foran Brendas rom på studenthjemmet. Brenda hadde ikke sagt noe under kjøreturen, bortsett fra å gi veianvisninger i enstavelsesord. Myron presset henne ikke. Han stoppet bilen og vendte seg mot henne. Hun fortsatte å stirre framfor seg. Reston University var et sted med grønt gress, store eiketrær, mursteinsbygninger, frisbeer og halstørklær. Professorene hadde fortsatt langt hår, uflidde skjegg og tweedjakker. Følelsen av uskyld, uvirkelighet, ungdom og vill lidenskap var påtakelig. Men dette var skjønnheten ved et slikt universitet: studenter som diskuterte livet og døden i et miljø som var like isolert som Disney World. Virkeligheten hadde ingenting med det å gjøre. Og det var greit. Det var rett og slett sånn det skulle være. «Hun dro bare,» sa Brenda. «Jeg var fem år gammel, og hun lot meg bare være alene med ham.» Myron lot henne snakke. «Jeg husker alt ved henne. Hvordan hun så ut. Hvordan hun luktet. Hvordan hun pleide å komme hjem fra jobb og være så sliten at hun nesten ikke klarte å strekke ut bena. Jeg tror ikke jeg har snakket om henne mer enn fem ganger på 20 år. Men jeg tenker på henne hver dag. Jeg tenker på hvorfor hun oppga meg. Og jeg tenker på hvorfor jeg fortsatt savner henne.» Hun la hånden på haken og snudde seg bort. Det ble stille i bilen. «Er du flink til dette, Myron?» spurte hun. «Til å etterforske?» «Jeg tror det,» sa han. 37


Brenda tok tak i døråpneren og dro i den. «Kan du finne moren min?» Hun ventet ikke på svar. Hun skyndte seg ut av bilen og opp trappen. Myron så henne forsvinne inn i mursteinsbygningen i kolonistil. Så startet han bilen og kjørte hjemover. Myron fant en parkeringsplass på Spring Street rett utenfor Jessicas loftsleilighet. Han kalte fortsatt den nye boligen sin for Jessicas loftsleilighet selv om han bodde der nå og betalte halve husleien. Det var merkelig, det der. Myron gikk opp trappen til tredje etasje. Han åpnet døren og hørte Jessica rope «Jobber» med det samme. Han hørte ingen tasting på tastaturet, men det hadde ikke noe å si. Han gikk inn på soverommet, lukket døren og sjekket telefonsvareren. Når Jessica skrev, tok hun aldri telefonen. Myron trykket på play. «Hallo, Myron? Dette er moren din.» Som om han ikke ville kjenne igjen stemmen. «Herregud, som jeg hater denne svareren. Hvorfor kan hun ikke ta telefonen? Jeg vet hun er der. Er det så vanskelig for et menneske å løfte av røret og si hei og ta imot en beskjed? Når jeg er på kontoret og telefonen ringer, så svarer jeg. Selv om jeg jobber. Eller jeg får sekretæren min til å ta imot en beskjed. Ikke en telefonsvarer. Jeg liker ikke svarere, Myron, det vet du.» Hun fortsatte langs samme spor en stund til. Myron lengtet tilbake til gamle dager da det var en tidsbegrensning på telefonsvarere. Framskritt var ikke alltid av det gode. Endelig begynte mamma å roe seg. «Jeg ringer bare for å si hei, søtingen. Vi snakkes senere.» De første tretti årene sine og litt til hadde Myron bodd sammen med foreldrene sine i forstaden Livingston i New Jersey. Han begynte livet som nyfødt i det lille barnerommet til venstre i andre etasje. Fra han var tre til han ble seksten, bodde han i soverommet til høyre i andre etasje, og fra han var seksten og helt fram til for noen få måneder siden hadde han bodd i kjelleren. Ikke hele tiden, selvfølgelig. Han gikk på Duke nede i North Carolina i fire år, brukte somrene til å jobbe på basketballtreningsleirer, og noen ganger hadde han 38


bodd hos Jessica eller Win på Manhattan. Men det egentlige hjemmet hans hadde alltid vært, vel, hos mamma og pappa – merkelig nok av eget valg, selv om enkelte kanskje ville antydet at seriøs samtaleterapi ville avslørt dypereliggende motiver. Alt dette endret seg for noen måneder siden da Jessica spurte om han ville flytte inn hos henne. Det var en sjeldenhet i forholdet deres at Jessica tok det første steget, og Myron ble ravende lykkelig, ør og vettskremt på én gang. Uroen hans skyldtes ikke at han var redd for å binde seg – den spesielle fobien plaget Jessica, ikke ham – men de hadde hatt tøffe tider før, og for å si det enkelt, så ville Myron for all del ikke oppleve å bli såret på samme måte igjen. Han traff fortsatt foreldrene sine en gang i uken omtrent når han dro ut til huset for å spise middag eller fikk dem til å ta turen inn til New York City. Han snakket også med enten moren eller faren nesten hver dag. Det rare var at selv om de var en pest og en plage, så likte Myron dem. Så vanvittig det enn hørtes ut, likte han faktisk å være sammen med foreldrene. Ukult? Klart det. Like hipt som en polkatrekkspiller? Fullstendig. Men sånn var det. Han hentet en sjokomelk fra kjøleskapet, ristet den, skrudde opp korken og tok en stor slurk. Søt nektar. Jessica ropte inn til ham: «Hva har du lyst på?» «Det er det samme.» «Har du lyst til å gå ut?» «Er det greit om vi bare bestiller noe ferdigmat?» spurte han. «Ja da.» Hun viste seg i døråpningen. Hun hadde på seg den altfor store Duke-genseren hans og svarte joggebukser. Håret hennes var satt opp i en hestehale. Flere hårstrå hadde løsnet og falt ned over ansiktet hennes. Når hun smilte til ham, kjente han fortsatt pulsen stige. «Hei,» sa han. Myron satte sin ære i smarte åpningsreplikker. «Har du lyst på noe kinesisk?» spurte hun. «Det høres godt ut. Hunan, sechuan eller kantonesisk?» 39


«Sechuan,» sa hun. «OK. Sechuan Garden, Sechuan Dragon eller Empire Sechuan?» Hun tenkte seg om et øyeblikk. «Dragon var fettete forrige gang. La oss prøve Empire.» Jessica gikk gjennom kjøkkenet og kysset ham lett på kinnet. Håret hennes luktet som markblomster etter et regnskyll om sommeren. Myron ga henne en kjapp klem og tok fram en take-away-meny fra skapet. De fant ut hva de ville ha – sterk, sursøt suppe, en rett med reker og én med grønnsaker – og Myron ringte og bestilte. Den sedvanlige språkbarrieren gjorde seg gjeldende – hvorfor kunne de ikke i det minste ansette en person som snakket engelsk, til å ta imot telefonbestillinger? – og la på røret etter å ha gjentatt telefonnummeret sitt seks ganger. «Fått gjort mye?» spurte han. Jessica nikket. «Det første utkastet blir ferdig til jul.» «Jeg trodde deadline var i august?» «Hva mener du med det?» De satte seg ved kjøkkenbordet. Kjøkkenet, stuen, dagligstuen og tv-rommet var alt sammen et eneste, stort rom. Taket var fem meter høyt. Luftig. Mursteinsveggene med eksponerte metallbjelker ga et inntrykk som var både kunstferdig og jernbanestasjonsaktig. Loftsleiligheten var, med ett ord, dødsfet. Maten kom. De småpratet om hvordan dagen hadde vært. Myron fortalte henne om Brenda Slaughter. Jessica satt og lyttet på den særegne måten sin. Hun var et av de menneskene som var i stand til å få enhver som snakket, til å føle seg som om han var den eneste personen som fantes. Da han var ferdig, stilte hun noen spørsmål. Så reiste hun seg og skjenket seg et glass vann fra en mugge med vannfilter. Hun satte seg igjen. «Jeg må fly til L.A. på tirsdag,» sa Jessica. Myron så opp. «Nå igjen?» Hun nikket. «Hvor lenge blir du borte?» «Jeg vet ikke. En uke eller to.» 40


«Har du ikke akkurat vært der?» «Jo, og så?» «For den filmavtalen, ikke sant?» «Akkurat.» «Så hvorfor må du dra dit igjen?» spurte han. «Jeg må gjøre litt research til denne boken.» «Kunne du ikke ha gjort begge deler da du var der i forrige uke?» «Nei.» Jessica kikket på ham. «Er det noe i veien?» Myron satt og fiklet med en spisepinne. Han så på henne, så vekk, svelget og bare buste ut med det: «Fungerer dette?» «Hva da?» «At vi bor sammen.» «Myron, det er bare for et par uker. For å gjøre research.» «Og så er det en bokturné. Eller et opphold alene et sted for å skrive. Eller en filmavtale. Eller mer research.» «Hva, vil du at jeg skal være hjemme og bake småkaker?» «Nei.» «Så hva er det du mener?» «Ingenting,» sa Myron. Deretter: «Vi har vært sammen lenge.» «Fra og til i ti år,» tilføyde hun. «Og så?» Han var ikke sikker på hvordan han skulle fortsette. «Du liker å reise.» «Ja, for søren.» «Jeg savner deg når du er borte.» «Jeg savner deg også,» sa hun. «Jeg savner deg også når du reiser bort for å jobbe. Men friheten vår – det er en del av moroa, er det ikke? Og dessuten» – hun lente seg litt forover – «så får du god gjenforeningssex.» Han nikket. «Det er jo sant.» Hun la hånden på armen hans. «Jeg prøver ikke å gjøre noen kvasianalyse, men denne flyttingen har krevd stor tilpasningsevne for din del. Det skjønner jeg. Men så langt synes jeg det går kjempebra.» Hun hadde naturligvis rett. De var et moderne par, med karrierer som gikk rett til himmels og en verden som skulle 41


erobres. Atskillelse var en del av det. De tvil han måtte ha, var en bivirkning av den medfødte pessimismen hans. Alt gikk faktisk så bra – Jessica hadde kommet tilbake og bedt ham om å flytte inn – at han bare gikk og ventet på at noe skulle gå galt. Han måtte slutte å være så besatt. Besettelse finner ikke fram til problemene og løser dem; besettelse skaper problemer der det ikke er noen, nører opp under dem og forsterker dem. Han smilte til henne. «Kanskje dette bare er et rop om oppmerksomhet,» sa han. «Å?» «Eller kanskje det er et knep for å få mer sex.» Hun ga ham et blikk som fikk spisepinnene hans til å krølle seg. «Kanskje det virker,» sa hun. «Kanskje jeg skulle ta på meg noe mer avslappet,» sa han. «Ikke den Batmanmasken nå igjen.» «Å, kom igjen, du kan få ha på deg utstyrsbeltet.» Hun tenkte seg om. «Ok, men jeg slutter ikke midt i akten og skriker ’Samme Batmantid, samme Batmankanal’.» «Avtale.» Jessica reiste seg, kom bort til ham og satte seg på fanget hans. Hun ga ham en klem og la leppene mot øret hans. «Vi har det bra, Myron. La oss ikke ødelegge det.» Hun hadde rett. Hun reiste seg fra fanget hans. «Kom igjen, la oss rydde av bordet.» «Og så?» Jessica nikket. «Så er det Batmantid.»

42

En venn av familien av Harlan Coben  

Myron Bolitar er ganske fornøyd med tilværelsen da han blir spurt om å beskytte Brenda Slaughter. Hun er idrettsstjerne, og dessuten slående...

En venn av familien av Harlan Coben  

Myron Bolitar er ganske fornøyd med tilværelsen da han blir spurt om å beskytte Brenda Slaughter. Hun er idrettsstjerne, og dessuten slående...