Harlan Coben
En siste sjanse Oversatt av Pål F. Breivik
Til Larry og Craig, de kuleste brødrene en kar kan ha. Hvis du ikke tror meg, så spør dem.
1
«Bare oppfør deg.» «Jeg?» sa Myron. «Jeg er alltid en fryd å være sammen med.» Myron Bolitar ble ført gjennom korridorene i den mørklagte Meadowlands Arena, av Calvin Johnson, New Jersey Dragons nye manager. Skoene deres klikket skarpt mot gulvflisene, og ga gjenlyd mellom tomme matboder fra Harry M. Stevens, iskremvogner fra Carvel Ice Cream, snacks-selgere og suvenirboder. Lukten av varme pølser fra sportsbegivenheter – en slags gummiaktig, kjemisk, men likevel nostalgisk deilig aroma – hang i veggene. Stedets stillhet omsluttet dem; det finnes ikke noe mer hult og livløst enn en tom sportsarena. Calvin Johnson stanset foran en dør som førte inn til en luksuriøs tilskuerbås. «Det er mulig dette kommer til å virke litt rart,» sa han. «Bare ta det som det kommer, OK?» «OK.» Calvin strakte seg etter dørklinken og trakk pusten dypt. «Clip Arnstein, Dragons’ eier, er der inne og venter på oss.» 7
«Tross dette, skjelver jeg ikke,» sa Myron. Calvin Johnson ristet på hodet. «Bare ikke dum deg ut.» Myron pekte på brystet sitt. «Jeg har tatt på meg slips og alt mulig.» Calvin Johnson åpnet døren. Luksusbåsen var vendt ut mot midten av banen. Flere arbeidere var i ferd med å legge ned et basketballgulv over hockey-isen. The Devils hadde spilt kvelden i forveien. I kveld var det Dragons’ tur. Båsen var koselig. Det var 24 polstrede sitteplasser der. To fjernsynsskjermer. Til høyre sto en tredisk til maten; vanligvis stekt kylling, varme pølser, innbakte poteter, pølse- og chilisandwicher, den slags ting. Til venstre sto en messingvogn med en velfylt bar og minikjøleskap. Båsen hadde også eget toalett, slik at finansbossene slapp å urinere sammen med de urene massene. Clip Arnstein sto med ansiktet vendt mot dem. Han hadde på seg en mørkeblå dress med rødt slips. Han var skallet, med flekker av grått over begge ørene. Han var tettbygget, brystkassen var fortsatt som en tønne etter noen- og sytti år. De store hendene hans hadde brune prikker og fete, blå blodårer, store som hageslanger. Ingen sa noe. Ingen rørte seg. Clip skulte intenst på Myron i flere sekunder, og gransket ham fra topp til tå. «Liker du slipset?» spurte Myron. Calvin Johnson sendte ham et advarende blikk. Den gamle mannen gjorde ikke mine til å bevege seg i deres retning. «Hvor gammel er du nå, Myron?» Interessant åpningsspørsmål. «Trettito.» «Spiller du fortsatt basket?» 8
«Litt,» sa Myron. «Du holder deg i god form?» «Skal jeg flekse litt med musklene?» «Nei, det er ikke nødvendig.» Ingen ba Myron sette seg og de satte seg ikke selv. De eneste sitteplassene her inne var naturligvis tilskuerplassene, men det føltes likevel underlig å stå i en forretningssammenheng som denne, der man vanligvis ville satt seg. Det ble plutselig vanskelig å stå. Det kriblet i Myron. Han visste ikke hvor han skulle gjøre av hendene. Han tok fram en penn og holdt litt i den, men det kjentes ikke riktig. For mye Bob Dole. Han stappet hendene i lomma og ble stående i en keitete vinkel, som en avslappet fyr i en klesreklame. «Myron, vi har et interessant forslag til deg,» sa Clip Arnstein. «Forslag?» spurte han. Alltid lurt å forsikre seg om at man har hørt korrekt. «Ja. Det var jeg som plukket deg ut til hovedligaen, vet du.» «Jeg vet det.» «For ti, elleve år siden. Da jeg var hos Celtics.» «Jeg vet det.» «I første runde.» «Jeg vet alt dette, Mr. Arnstein.» «Du hadde gode framtidsutsikter, Myron. Du var smart. Du hadde en utrolig ballfølelse. Du var søkklastet med talent.» «Jeg kunne vært en utfordrer,» sa Myron, og prøvde å høres ut som Marlon Brando. Arnstein rynket pannen. Det var en berømt panneryn9
king, utviklet gjennom mer enn femti år i profesjonell basketball. Rynkingen hadde gjort sin første opptreden, da Clip spilte for de nå nedlagte Rochester Royals i førtiårene. Den ble mer berømt da han trente Boston Celtics fram til en rekke mesterskapstitler. Den ble et legendarisk varemerke, da han gjorde alle de berømte handlene sine (og «klippet» konkurransen, derav kallenavnet) som lagets direktør. For tre år siden hadde Clip fått majoriteten som eier av New Jersey Dragons, og pannerynken hadde nå fast opphold i East Rutherford, rett ved avkjørsel 16 på New Jersey Turnpike. Stemmen hans var morsk. «Skulle det liksom være Brando?» «Nifst, ikke sant? Man skulle tro Marlon var her i rommet.» Clip Arnsteins ansikt fikk plutselig et mykere drag. Han nikket sakte, og ga Myron et mildt og faderlig blikk. «Du spøker for å skjule smerten,» sa han alvorlig. «Det kan jeg forstå.» Man kunne høre at han var en dreven hobbypsykolog. «Er det noe jeg kan gjøre for deg, Mr. Arnstein?» «Du fikk ikke spilt en eneste profesjonell kamp, gjorde du vel, Myron?» «Det vet du godt at jeg ikke gjorde.» Clip nikket. «Det var din første kamp før sesongen begynte. I tredje omgang. Du hadde allerede scoret atten poeng i kampen. Ikke verst for en nykommer i første treningskamp. Det var da skjebnen grep inn.» Skjebnen hadde kommet i form av digre Burt Wesson fra Washington Bullets. Det ble en kollisjon, etterfulgt av skjærende smerte og deretter ingenting. 10
«Forferdelig,» sa Clip. «Jaha.» «Jeg har hele tiden vært lei meg for det som skjedde med deg. Synd og skam.» Myron kikket bort på Calvin Johnson. Calvin så ut i luften med armene i kors, de glatte, svarte trekkene hans var som urørt vann. «Jaha,» sa Myron på nytt. «Det er derfor jeg vil gi deg en ny sjanse.» Myron var sikker på at han hadde hørt feil. «Unnskyld?» «Vi har en ledig plass på laget. Jeg vil gjerne undertegne kontrakt med deg.» Myron ventet. Han så på Clip. Deretter på Calvin Johnson. Ingen av dem lo. «Hvor er det?» spurte Myron. «Hva da?» «Kamera. Dette er skjult kamera på tv, ikke sant? Er dette den med Ed McMahon? Jeg er en stor fan av ham.» «Det er ikke en spøk, Myron.» «Det må det være, Mr. Arnstein. Jeg har ikke spilt konkurransebasket på ti år. Jeg knuste kneet, husker du ikke?» «Altfor godt. Men som du sa var det ti år siden. Jeg vet du gjennomgikk rehabilitering for å bygge det opp igjen.» «Og du vet også at jeg prøvde å gjøre comeback. For sju år siden. Kneet holdt ikke.» «Det var for tidlig ennå,» sa Clip. «Du sa nettopp at du spiller igjen.» «Tilfeldige treningskamper i helgene. Det er litt annerledes enn å spille i NBA.» 11
Clip avviste argumentet med en håndbevegelse. «Du er i form. Du tilbød deg til og med å flekse med musklene.» Myrons øyne ble smale, og svingte fra Clip til Calvin Johnson og tilbake til Clip igjen. Ansiktene deres avslørte ingenting. «Hvorfor har jeg på følelsen,» spurte Myron, «at det er noe jeg overser her?» Endelig smilte Clip. Han så bort på Calvin Johnson. Calvin Johnson tvang fram et smil tilbake. «Kanskje jeg burde være mindre» – Clip tok en pause, mens han lette etter det rette ordet – «uklar.» «Det ville hjulpet.» «Jeg vil ha deg på laget. Jeg bryr meg ikke så mye om du spiller eller ikke.» Myron ventet igjen. Da ingen av dem fortsatte, sa han, «det er fortsatt litt uklart for meg.» Clip slapp pusten tungt. Han gikk bort til baren, åpnet et lite kjøleskap som de man finner på hotell, og tok ut en boks sjokomelk. De hadde sjokomelk i kjøleskapet. Clip Arnstein hadde forberedt seg. «Drikker du fortsatt dette skvipet?» «Ja,» sa Myron. Han slengte boksen til Myron, og skjenket noe fra en karaffel opp i to glass. Han ga et av dem til Calvin Johnson. Han pekte mot setene ved glassvinduet. Plassene var nøyaktig midt på tribunens langside. Veldig gode seter. Romslig plass til beina også. Til og med Calvin, som var 202 centimeter høy, kunne strekke seg litt ut. De tre karene satte seg ved siden av hverandre, alle var vendt i samme retning, noe som også kjentes under12
lig i forretningssammenheng. Man skulle sitte overfor hverandre, helst ved et bord eller skrivebord. I stedet satt de skulder ved skulder, og så på arbeidslaget som banket gulvet på plass. «Skål,» sa Clip. Han nippet til whiskeyen. Calvin Johnson holdt bare i sin. Myron fulgte instruksene på boksen, og ristet sjokomelken sin. «Om jeg ikke tar mye feil,» fortsatte Clip, «så er du advokat nå.» «Jeg er medlem av advokatforeningen,» sa Myron. «Jeg praktiserer ikke så mye jus.» «Du er sportsagent.» «Ja.» «Jeg stoler ikke på agenter,» sa Clip. «Det gjør ikke jeg heller.» «De er som oftest blodsugende igler.» «Vi foretrekker betegnelsen ’parasittiske vesener,’» sa Myron. «Det er mer politisk korrekt.» Clip Arnstein lente seg forover, øynene hans søkte Myrons blikk. «Hvordan kan jeg vite at jeg kan stole på deg?» Myron pekte på seg selv. «Fjeset mitt,» sa han. «Det er ekstremt tillitsvekkende.» Clip smilte ikke. Han lente seg litt nærmere. «Det jeg skal fortelle deg må være konfidensielt.» «OK.» «Gir du meg ditt ord på at dette blir mellom oss som sitter her i dette rommet?» «Ja.» Clip nølte, gløttet bort på Calvin Johnson, og skif13
tet stilling i stolen. «Du kjenner selvfølgelig Greg Downing.» Selvfølgelig. Myron hadde vokst opp sammen med Greg Downing. De hadde vært rivaler fra første gang de møttes, da de som sjetteklassinger først hadde konkurrert i en miniputtserie mindre enn 30 kilometer fra der de nå befant seg. Da de kom på videregående, hadde Gregs familie flyttet til nabobyen Essex Fells, fordi Gregs far ikke ville at sønnen hans skulle dele basketrampelyset med Myron. Det var da den personlige rivaliseringen hadde skutt fart. De spilte åtte ganger mot hverandre i løpet av videregående, og de vant fire kamper hver. Myron og Greg ble New Jerseys heteste rekrutter, og ble immatrikulert på et par av de største basketballuniversitetene med forhistorie som personlige rivaler – Myron på Duke og Greg på North Carolina. Rivaliseringen nådde nye høyder. I løpet av universitetskarrierene sine hadde begge vært på forsiden av Sports Illustrated. Begge lagene vant Østkystligaen ACC to ganger, men Myron karret også til seg en nasjonal mesterskapstittel. Både Myron og Greg ble kåret til All-American-laget, begge som guardspillere. Innen begge hadde avlagt eksamen, hadde Duke og North Carolina spilt mot hverandre tolv ganger. Duke, anført av Myron, hadde vunnet åtte av gangene. Da NBA skulle plukke ut nye spillere, ble begge to uttatt i første runde. Den personlige rivaliseringen brant ut og forsvant. Myrons karriere tok slutt da han kolliderte med den digre Burt Wesson. Greg Downing unngikk samme skjebne, og hadde siden blitt en av NBAs beste guard14
spillere. I løpet av sin ti år lange karriere på New Jersey Dragons, hadde Downing kommet med på All Starlaget åtte ganger. Han ledet ligaen to ganger i trepoengsskudd. Han ledet ligaen fire ganger i frikastprosent og en gang i målpasninger. Han hadde vært på forsiden av Sports Illustrated tre ganger og hadde vunnet NBA-mesterskapet en gang. «Jeg kjenner ham,» sa Myron. «Snakker dere ofte sammen?» spurte Clip Arnstein. «Nei.» «Når snakket du med ham sist?» «Det husker jeg ikke.» «Var det i løpet av de siste par dagene?» «Jeg tror ikke vi har snakket sammen på ti år,» sa Myron. «Å,» sa Clip. Han tok en ny slurk. Calvin hadde ikke rørt drinken sin ennå. «Vel, du har sikkert hørt om skaden hans.» «Det var noe med ankelen,» sa Myron. «Han har trukket seg tilbake og jobber med saken.» Clip nikket. «Det var jo historien vi ga til media. Det er ikke hele sannheten.» «Å?» «Greg er ikke skadet,» sa Clip. «Han er savnet.» «Savnet?» En ny terrengsondering. «Ja.» Clip tok en ny slurk. Myron slurket tilbake, ingen enkel sak med sjokomelk. «Hvor lenge?» spurte Myron. «Fem dager nå.» Myron så på Calvin. Calvin satt med uttrykksløst ansikt, men det var sånn han var. Da han spilte var kal15
lenavnet hans Frosty, fordi han aldri viste følelser. Nå satt han og levde opp til navnet sitt. Myron prøvde på nytt. «Når du sier at Greg er savnet …» «Borte,» avbrøt Clip. «Forsvunnet. I løse luften. Sporløst. Hva du nå vil kalle det.» «Har dere ringt politiet?» «Nei.» «Hvorfor ikke?» Clip vinket ham av igjen. «Du kjenner Greg. Han er en ukonvensjonell type.» Det var årtusenets underdrivelse. «Han gjør aldri hva man kan forvente,» sa Clip. «Han hater berømmelsen. Han liker å være alene. Han har forsvunnet før også, men aldri under oppkjøring til sluttspillet.» «Og det betyr?» «At det er en god sjanse for at han bare er sitt vante, skrullete selv,» fortsatte Clip. «Greg skyter som en drøm, men la oss innse fakta: mannen er ikke god å ha med å gjøre. Vet du hva Downing gjør etter en kamp?» Myron ristet på hodet. «Han kjører drosje i byen. Det stemmer, en pokkers gul drosje i New York City. Han sier det får ham til å føle seg nærmere allmuen. Greg vil ikke ha noe med oppvisninger eller sponsing å gjøre. Han gir ikke intervjuer. Han driver ikke engang med veldedighet. Han kler seg som en skuespiller i en situasjonskomedie fra syttitallet. Mannen er klin kokos.» 16
«Og alt dette gjør ham enormt populær hos fansen,» sa Myron. «Og det selger billetter.» «Jeg vet det,» sa Clip, «men det understreker bare poenget mitt. Om vi ringer purken, kunne det være til skade både for ham selv og laget. Kan du forestille deg mediesirkuset denne nyheten ville forårsake?» «Det ville vært ille,» innrømmet Myron. «Nettopp. Og hva om Greg bare slapper av i French Lick, eller hvilket som helst høl på bondelandet han drar til utenom sesongen, og fisker eller noe sånt? Herregud, det ville ingen ende tatt. På den andre siden, hva om han pønsker på noe?» «Pønsker på noe?» gjentok Myron. «Faen om jeg vet. Jeg bare snakker. Men jeg trenger ikke noen forbannet skandale. Ikke nå. Ikke når sluttspillet nærmer seg, skjønner du hva jeg mener?» Ikke egentlig, men Myron bestemte seg for å la det ligge for øyeblikket. «Hvem flere er det som vet om dette?» «Bare oss tre.» Arbeidslaget rullet inn kurvene. De hadde to ekstra på lager, i tilfelle noen skulle gjøre som basketstjernen Darryl Dawkins og knuse en målplate. De begynte å legge ut flere sitteplasser. Som de fleste arenaer, hadde Meadowlands flere sitteplasser for basketball enn for hockey, i dette tilfellet rundt tusen mer. Myron tok en ny slurk sjokomelk, og lot den rulle rundt på tungen. Han ventet til den hadde sklidd ned i halsen, før han stilte det åpenbare spørsmålet. «Og hva har jeg med dette å gjøre?» Clip nølte. Pusten hans var tung, nesten anstrengt. 17
«Jeg vet litt om årene du jobbet for FBI,» sa han til slutt. «Ingen detaljer, så klart. Ikke engang småhistorier, men nok til å vite at du har erfaring med saker som dette. Vi vil at du skal finne Greg. I det stille.» Myron sa ingenting. Det virket som om «spaningsarbeidet» hans for det føderale politiet, var den dårligst skjulte hemmeligheten i fastlands-USA. Clip nippet til drinken sin. Han kikket på Calvins fulle glass, deretter på Calvin. Calvin tok endelig en liten slurk. Clip rettet oppmerksomheten mot Myron igjen. «Greg er skilt nå,» fortsatte han. «Kort sagt er han alene. Alle vennene hans – alle han kjenner, for svingende – er lagkamerater. De er støttekontaktene hans, om man vil. Familien hans. Om noen vet hvor han er, om det er noen som hjelper ham å holde seg skjult, så må det være noen fra Dragons. Jeg skal være ærlig med deg. Disse gutta er en pest og en plage. De er bortskjemte, forkjælte primadonnaer som tror at vårt formål i livet er å betjene dem. Men alle har én ting til felles. De ser på ledelsen som fienden. Det er oss mot verden og hele den dritten. De kommer ikke til å fortelle oss sannheten. De kommer ikke til å fortelle sannheten til reporterne. Og om du kommer til dem som sportsagent eller, eh … et ’parasittisk vesen,’ om du vil, så vil de ikke snakke med deg. Du er nødt til å være en spiller. Det er eneste måten å komme under huden deres på.» «Du vil altså at jeg blir med på laget for å finne Greg.» Myron hørte en antydning av krenkelse i sin egen stemme. Det var ikke meningen, men han så at de to andre også hadde hørt det. Han rødmet av forlegenhet. 18
Clip la en hånd på skulderen hans. «Jeg mente det jeg sa, Myron. Du kunne blitt stor. En av de største.» Myron tok en lang slurk av sjokomelken. Nå var det slutt på nippingen. «Jeg beklager, Mr. Arnstein. Jeg kan ikke hjelpe deg.» Rynken i pannen var tilbake. «Hva?» «Jeg har et liv. Jeg er sportsagent. Jeg har klienter å ta meg av. Jeg kan ikke bare droppe alt.» «Du får offisiell minstelønn som spiller pro rata. Det er to hundre tusen dollar, minus diverse. Og det er bare et par uker igjen til sluttspillet begynner. Du blir værende til da, uansett hva som skjer.» «Nei. Jeg er ferdig som spiller. Og jeg er ingen privatetterforsker.» «Men vi må finne ham. Kanskje han er i fare.» «Jeg beklager. Svaret er nei.» Clip smilte. «Hva om jeg høyner innsatsen.» «Nei.» «Femti tusen dollar som kontraktsbonus.» «Jeg beklager.» «Greg kunne dukke opp i morgen, og du vil få beholde de pengene. Femti store. Pluss en andel av sluttspillpengene.» «Nei.» Clip lente seg tilbake. Han stirret på drinken sin, dyppet fingeren i den og snurret den rundt. Stemmen hans hørtes likegyldig ut. «Du sier du er agent, ikke sant?» «Ja.» «Jeg er på svært god fot med foreldrene til tre gutter som kommer til å bli plukket ut i første runde. Visste du det?» 19
«Nei.» «La oss anta,» sa Clip langsomt, «at jeg kan garantere at en av dem undertegner kontrakt med deg.» Myron spisset ører. En kandidat til første runde av uttakingen til NBA. Han prøvde å beholde et kjølig ansiktsuttrykk, som Frosty, men hjertet hans banket vilt. «Hvordan skulle det kunne skje?» «Ikke bry deg med hvordan.» «Det høres ikke etisk ut.» Clip ga fra seg en hånlig lyd. «Myron, ikke lek korgutt med meg. Gjør du meg denne tjenesten, får MB SportsReps en kandidat fra første runde. Garantert. Uansett hvordan denne saken med Greg ender.» MB SportsReps var Myrons selskap. Myron Bolitar, derav MB. Som representerer sportsfolk, derav SportsReps. Om en sammenstilte det, ble det MB SportsReps. Myron hadde selv kokt i hop navnet, likevel kom det ingen forespørsler fra store reklameselskap om å benytte seg av tjenestene hans. «La oss si hundre tusen i kontraktsbonus,» sa Myron. Clip smilte. «Du har lært deg faget, skjønner jeg.» Myron trakk på skuldrene. «Syttifem tusen,» sa Clip. «Og det tar du i mot, ikke prøv og si noe annet.» De ga hverandre hånden. «Jeg har noen få spørsmål til angående forsvinningsnummeret,» sa Myron. Clip tok tak i begge armlenene og reiste seg slik at han sto over Myron. «Calvin vil besvare alle spørsmålene dine,» sa han med et nikk mot manageren sin. «Jeg må gå nå.» 20
«Og når vil du jeg skal begynne å trene?» Clip så overrasket ut. «Trene?» «Ja. Når vil du jeg skal begynne?» «Vi spiller i kveld.» «I kveld?» «Naturligvis,» sa Clip. «Du vil jeg skal ta på meg drakten i kveld?» «Vi spiller mot Celtics, det gamle laget vårt. Calvin vil sørge for at du har en drakt før kampen begynner. Vi har pressekonferanse klokken seks for å kunngjøre kontrakten med deg. Ikke kom for sent.» Clip gikk mot døren. «Og ha på deg det slipset, jeg liker det.» «I kveld?» gjentok Myron, men Clip var allerede borte.
21
2
Da Clip hadde forlatt båsen, tillot Calvin Johnson seg et lite smil. «Jeg sa jo det ville bli litt rart.» «Veldig rart,» samtykket Myron. «Er du ferdig med den næringsrike sjokoladedrikken din?» Myron la fra seg boksen. «Jada.» «Kom igjen. La oss få deg klar til den store debuten.» Calvin Johnson beveget seg elegant, rak i ryggen. Han var svart, 202 centimeter, tynn, men ikke hengslete eller uproporsjonert. Han hadde på seg en olivengrønn dress fra Brooks Brothers. Den var perfekt skreddersydd. Slipsknuten var perfekt. Skoene perfekt pusset. Det tette, krøllete håret hans hadde begynt å trekke seg bakover, og gjorde pannen hans i overkant fremskutt og skinnende. Da Myron ble immatrikulert på Duke, gikk Calvin siste året på North Carolina. Det gjorde ham 35 år gammel, selv om han så eldre ut. Calvin hadde nytt godt av en solid proffkarriere på over elleve sesonger. Da han la opp for tre år siden, skjønte alle at han ville ende opp i administrasjonen. Han hadde begynt som hjelpetrener, ble flyttet til spillerstallen og ble nylig forfremmet til viseadministrerende direktør og 22
manager for New Jersey Dragons. Dette var imidlertid bare titler. Det var Clip som var sjefen. Managerne, de viseadministrerende direktørene, spillerpersonalet, laglederne, til og med trenerne, danset etter hans pipe. «Jeg håper dette er OK for deg,» sa Calvin. «Hvorfor skulle det ikke være OK?» Calvin trakk på skuldrene. «Jeg spilte mot deg,» sa han. «Og så?» «Du var den mest konkurransefikserte drittsekken jeg har vært borti,» sa Calvin. «Du kunne ha trampet noen på hodet for å vinne. Nå kommer du til å bli en stusselig benkevarmer. Hva syns du om det?» «Det går bra,» sa Myron. «Jaha.» «Jeg har blitt mildere stemt med årene.» Calvin ristet på hodet. «Det tror jeg ikke.» «Ikke det?» «Du tror kanskje du har blitt mildere stemt. Det kan til og med være at du tror du har fått basketball ut av kroppen.» «Det har jeg.» Calvin stanset, smilte og slo ut med armene. «Klart du har. Se bare på deg. Du kunne vært en levende reklamefigur for livet etter idrettskarrieren. Et eksempel til etterfølgelse for dine idrettskolleger. Hele karrieren din raste sammen rundt ørene på deg, men du tok utfordringen. Du begynte å studere igjen – jus på Harvard, for svarte. Du startet ditt eget firma, et voksende selskap i sportsrepresentasjonsbransjen. Er du fortsatt sammen med den forfatteren?» 23
Han mente Jessica. Forholdet deres virket alltid diskutabelt, men Myron sa: «Ja.» «Du har altså utdannelsen, jobben og den rålekre kjæresten. Jepp, på utsiden ser du lykkelig og veltilpasset ut.» «På innsiden også.» Calvin ristet på hodet. «Det tror jeg ikke.» Alle var visst hobbypsykolog i dag. «Hei, jeg ba ikke om å få være med på laget.» «Nei, men du motsatte deg det ikke så veldig, heller – bortsett fra å skru opp prisen.» «Jeg er agent. Det er det jeg driver med. Skrur opp prisen.» Calvin stanset og kikket på Myron. «Tror du virkelig at du må være på laget for å finne Greg?» «Clip syntes visst det.» «Clip er en stor mann,» sa Calvin, «men han har ofte bakenforliggende motiver.» «Som hva da?» Calvin svarte ikke. Han begynte å gå igjen. De kom fram til heisen. Calvin trykket på knappen og døren åpnet seg med det samme. De gikk inn og begynte på nedfarten. «Se meg i øynene,» sa Calvin. «Se meg i øynene, og si at du aldri tenker på å spille mer.» «Hvem tenker vel ikke på det?» parerte Myron. «Jada, men fortell meg at du ikke går et skritt videre. Fortell meg at du aldri tuller deg bort og drømmer om å gjøre comeback. Selv nå, når du ser en kamp på tv, fortell meg at du ikke sitter der og verker etter å spille. Fortell meg at du aldri ser på Greg og tenker på all 24
æren og berømmelsen. Fortell meg at du aldri sier, ’jeg var bedre enn ham,’ fordi det er sannheten. Greg er stor. En av ligaens ti beste spillere. Men du var bedre, Myron. Det vet vi begge to.» «For lenge siden,» sa Myron. «Calvin smilte. «Jada,» sa han. «Akkurat.» «Hva er poenget ditt?» «Du er her for å finne Greg. Når han er funnet er du ute av bildet. Nyhetens interesse vil forsvinne. Clip vil kunne si han ga deg en sjanse, men at du ikke svarte til forventningene. Han kommer fortsatt til å være en grepa kar og få god presseomtale.» «God presseomtale,» gjentok Myron, og husket den kommende pressekonferansen. «Et av hans bakenforliggende motiver?» Calvin trakk på skuldrene. «Det har ingen betydning. Det som betyr noe, er at du forstår at du ikke har en sjanse. Du kommer bare til å få spille når kampen er avgjort, og det er sjelden vi vinner eller taper med mye, så det kommer ikke til å skje, og selv om det skulle skje, selv om du spiller fantastisk, så vet vi begge at kampen allerede var avgjort. Og du kommer ikke til å spille godt, ettersom du er så konkurransefiksert at poengene må ha betydning for utfallet av kampen, ellers spiller du ikke så godt du kan.» «Jeg skjønner,» sa Myron. «Det håper jeg du gjør, min venn.» Calvin så opp på de lysende tallene. De blinket i de brune øynene hans. «Man slutter aldri å drømme. Noen ganger tror man at drømmene er døde, men de har bare gått i hi, som en stor, gammel bjørn. Og hvis drømmen har ligget 25
lenge i hi, kommer bjørnen til å våkne opp sulten og gretten.» «Du burde skrive countrysanger,» sa Myron. Calvin ristet på hodet. «Jeg bare gir en venn en betimelig advarsel.» «Takker og bukker. Kanskje du skulle fortelle meg hva du vet om Gregs forsvinning?» Heisen stoppet og dørene åpnet seg. Calvin førte an. «Det er ikke så mye å fortelle,» sa han. «Vi spilte mot Sixers i Philadelphia. Etter kampen gikk Greg om bord i bussen sammen med de andre. Da vi kom hit, gikk han av bussen sammen med de andre. Siste gang noen så ham, var da han satte seg inn i bilen sin. Det var det.» «Hvordan virket Greg den kvelden?» «Grei. Han spilte bra mot Philadelphia. Han scoret 27 poeng.» «Og humøret?» Calvin tenkte etter. «Ingenting jeg la merke til,» sa han. «Har det skjedd noe nytt i livet hans?» «Nytt?» «Endringer, sånne ting.» «Vel, det var skilsmissen,» sa Calvin. «Den var stygg. Jeg har forstått at Emily kan være temmelig vanskelig.» Han stoppet og smilte til Myron. Som Cheshirekatten. Myron stanset, men gjengjeldte ikke smilet. «Hva har du i tankene, Frosty?» Smilet bredde seg lenger ut. «Var ikke du og Emily et par en gang?» «For en evighet siden.» «Universitetskjærester, så vidt jeg husker.» 26
«Som jeg sa, for en evighet siden.» «Så,» sa Calvin og gikk videre, «du hadde også bedre drag på damene enn Greg.» Myron overså kommentaren. «Vet Clip om min såkalte forhistorie med Emily?» «Han er veldig grundig.» «Det forklarer altså hvorfor dere valgte meg,» sa Myron. «Vi tok det med i vurderingen, men jeg tror ikke det er så viktig.» «Å?» «Greg hater Emily. Han ville aldri betrodd seg til henne. Men etter at kampen om foreldreretten startet, har Greg definitivt forandret seg.» «På hvilken måte?» «En ting var at han undertegnet en avtale med Forte joggesko.» Myron var overrasket. «Greg? En sponsoravtale?» «Det er veldig hysj-hysj,» sa Calvin. «De har tenkt å kunngjøre det ved slutten av måneden, rett før sluttspillet.» Myron plystret. «De må ha betalt ham i bøtter og spann.» «I bøtter, spann og badekar, har jeg hørt. Opp imot ti millioner i året.» «Det høres passe ut,» sa Myron. «En populær spiller som har nektet å fronte produkter i over et tiår; det må ha vært uimotståelig. Forte gjør det bra med baneog tennissko, men de er ganske ukjent i basketballverdenen. Greg vil gi dem umiddelbar anseelse.» «Det vil han nok,» samtykket Calvin. 27
«Har du noen anelse om hvorfor han ombestemte seg etter alle disse årene?» Calvin trakk på skuldrene. «Greg innså vel at han ikke ble yngre og fikk lyst til å tjene det han kunne. Kanskje det hadde med skilsmissen å gjøre. Kanskje noen kakket ham i hodet, og så våknet han opp med et gram vett i skallen.» «Hvor har han bodd siden skilsmissen?» «I huset sitt i Ridgewood. Det ligger i Bergen County.» Myron visste godt hvor det var. Han ba om adressen. Calvin ga ham den. «Hva med Emily?» spurte Myron. «Hvor bor hun?» «Hun og barna er hos moren hennes. Jeg tror det er i Franklin Lakes eller der omkring.» «Har du sjekket litt rundt ennå – hjemme hos Greg, kredittkortene hans, bankkontoen?» Calvin ristet på hodet. «Det er derfor vi ringte til deg. Jeg har kjørt forbi Gregs hus noen ganger, jeg banket på døren en gang. Det var ingen bil i innkjørselen eller i garasjen. Ingen lys sto på.» «Men ingen har sjekket inne i huset?» «Nei.» «Så for alt dere vet, skled han i badekaret og slo seg i hodet.» Calvin så på ham. «Jeg sa det ikke sto noen lys på. Tror du han badet i mørke?» «Det er et godt poeng,» sa Myron. «Pokker til stjerneetterforsker.» «Jeg er langsom i starten.» De kom fram til lagrommet. «Vent her,» sa Calvin. 28
Myron tok fram mobilen. «Kan jeg ta en telefon?» «Sett i gang.» Calvin forsvant bak døren. Myron skrudde på strømmen og slo nummeret. Jessica svarte på andre ring. «Hallo?» «Jeg må avlyse middagen i kveld,» sa Myron. «Det er best for deg om du har en god unnskyldning,» sa Jessica. «En super en. Jeg skal spille profesjonell basketball for New Jersey Dragons.» «Det var fint. Ha en god kamp da, kjære.» «Jeg mener det. Jeg skal spille for Dragons. ’Spille’ er kanskje ikke helt det rette ordet. Det vil sikkert være riktigere å si at jeg skal få meg gnagsår i rumpa for Dragons.» «Tuller du?» «Det er en lang historie, men ja, jeg er nå offisielt en profesjonell basketballspiller.» Stillhet. «Jeg har aldri blitt dunka av en profesjonell basketballspiller,» sa Jessica. «Jeg kommer til å føle meg som en groupie.» «Du er i godt selskap. Var ikke Madonna sammen med en basketproff en gang?» spurte Myron. «Gamle Madonna?» «Unnskyld, hva kan jeg si? Jeg er et barn av åttitallet.» «Få høre da, åttitallsbarn, hva er det som foregår?» «Har ikke tid nå. I kveld. Etter kampen. Jeg legger igjen en billett i billettluken.» Calvin stakk hodet inn igjen. «Hva har du i midje? 44?» 29
«46. 47 kanskje.» Calvin nikket og trakk seg tilbake. Myron ringte det private nummeret til Windsor Horne Lockwood III, administrerende direktør for det prestisjetunge investeringsselskapet Locke-Horne Securities i Manhattans forretningsdistrikt. Win svarte på tredje ring. «Artikuler,» sa Win. Myron ristet på hodet. «Artikuler?» «Jeg sa artikuler, ikke gjenta.» «Vi har en sak,» sa Myron. «Å, jippi,» sa han slepende med den sossete, rikmannsaksenten sin fra Philadelphia. «Jeg er forhekset. Jeg er oppløftet. Men før jeg tisser helt i buksa, må jeg få stille et spørsmål.» «Spør i vei.» «Er denne saken typisk veldedighetsorientert?» «Tiss i vei,» sa Myron. «Svaret er nei.» «Hva? Intet moralsk korstog for modige Myron?» «Ikke denne gangen.» «Milde himmel, få høre.» «Greg Downing er savnet. Det er vår jobb å finne ham.» «Og hva får vi for utførte tjenester?» «Minst syttifem tusen, pluss en kandidat til første uttakingsrunde som klient.» Dette var ikke tidspunktet for å meddele Win om hans midlertidige karriereskifte. «Du store min,» sa Win fornøyd. «Si meg, hva skal vi gjøre først?» Myron ga ham adressen til Gregs hus i Ridgewood. «Møt meg der om to timer.» «Jeg tar Batmobilen,» sa Win og la på røret. 30
Calvin kom tilbake. Han holdt fram en lilla og blågrønn Dragonsdrakt. «Prøv denne.» Myron strakte seg ikke etter den med det samme. Han stirret på den, mens magen vred og vendte på seg. Da han snakket, var stemmen hans myk. «Nummer trettifire?» «Ja,» sa Calvin. «Det gamle nummeret ditt på Duke. Jeg husket det.» Stillhet. Calvin brøt den til slutt. «Gå og ta den på deg.» Myron kjente noe som kom veltende opp i øynene. Han ristet på hodet. «Trenger ikke,» sa han. «Det er helt sikkert rett størrelse.»
31
3
Ridgewood var en aldeles utmerket forstad, en slik gammel by som fortsatt kalte seg landsby, der 95 prosent av elevene gikk videre på universitetet, og der ingen lot barna sine omgås de andre fem prosentene. Det fantes enkelte områder med ferdighus, noen få eksempler fra forstadseksplosjonen på sekstitallet, men Ridgewoods staselige hjem stammet for det meste fra en tidligere, og teoretisk sett mer uskyldig tidsalder. Myron fant Downings hus uten problemer. Det var i gammel viktoriansk stil. Det var veldig stort uten å være for komplisert, og i tre etasjer med bekledningsplater av falmet sedertre. Ett av disse runde tårnene med spisst tak var plassert på den ene siden. Det var masse terrasseplass på utsiden med anstrøk av amerikansk hverdagsidyll: en dobbelthuske som minnet om scener fra Drep ikke en sangfugl, der en kunne se for seg Atticus og Scout dele en limonade en varm kveld i Alabama; en barnesykkel lå på siden; og en kjelke av merket Flexible Flyer, selv om det ikke hadde snødd på seks uker. Den obligatoriske basketballringen hang litt rusten over innkjørselen. Det glimtet rødt og metallisk fra klistremerker fra brannvesenet, som anga barnas rom 32
ved to vinduer i andre etasje. Gamle eiketrær flankerte veien mot huset, som værbitte vaktposter. Win hadde ikke kommet ennå. Myron parkerte og rullet ned vinduet. Det var en perfekt dag midt i mars. Himmelen var blå som et vandretrostegg. Fuglene kvitret klisjéaktig. Han prøvde å se for seg Emily her, men fikk ikke bildet til å stemme. Det var mye lettere å se henne for seg i et høyhus i New York, eller i et nyrikt herskapshus fullt av Erté-skulpturer, sølvperler og altfor for mange glorete vinduer. På den andre siden hadde han ikke snakket med Emily på ti år. Hun hadde kanskje forandret seg. Eller kanskje han hadde feilbedømt henne den gangen for lenge siden. Det ville ikke vært første gang. Det var merkelig å være tilbake i Ridgewood. Jessica hadde vokst opp her. Hun likte ikke lenger å komme tilbake hit, men nå hadde de to store kjærlighetene i livet hans – Jessica og Emily – mer til felles: de hadde landsbyen Ridgewood. Dette kunne tilføyes listen over ting de to damene delte, som at de hadde truffet Myron, blitt forelsket i Myron og knust Myrons hjerte som en tomat under en stiletthæl. Den vanlige historien. Emily hadde vært den første han lå med. Det var sent å miste jomfrudommen det første året på universitetet, i hvert fall hvis man skulle tro skryt fra kompiser. Men om det virkelig hadde skjedd en seksuell revolusjon blant amerikanske tenåringer sent på syttitallet og på begynnelsen av åttitallet, hadde Myron enten gått glipp av den eller vært på feil side. Damene hadde alltid likt ham, det var ikke det. Men mens vennene hans holdt detaljrike foredrag om sine forskjellige orgieerfaringer, 33
så det ut til at Myron tiltrakk seg feil type jenter, skikkelige piker, de som fremdeles sa nei – eller ville gjort det, om Myron hadde hatt mot nok til å prøve seg. Dette forandret seg da han møtte Emily på universitetet. Lidenskap. Det var et overbrukt ord, men Myron syntes det passet i dette tilfellet. Det var i det minste utilslørt begjær. Emily var den typen kvinne menn kalte «sexy,» i motsetning til «vakker.» Om man så en ordentlig «vakker» kvinne, fikk man lyst til å male eller skrive et dikt. Om man så Emily, fikk man lyst til å hengi seg til gjensidig tekstilavriving. Hun oste av rå seksualitet, og var kanskje fem kilo tyngre enn hun burde vært, men disse kiloene var fordelt på en utsøkt måte. Sammen utgjorde de en kraftfull kombinasjon. Begge var under tjue år gamle, begge hjemmefra for første gang og begge var kreative. I ett ord: Pang. Mobilen ringte. Myron tok den. «Jeg antar,» sa Win, «at planen din er at vi skal bryte oss inn i Downings hjem.» «Ja.» «Da er det kanskje ikke en fornuftig beslutning å parkere bilen sin foran nevnte hjem, er det vel?» Myron kikket seg rundt. «Hvor er du?» «Kjør ned til enden av kvartalet. Ta til venstre, deretter andre til høyre. Jeg står parkert bak kontorbygningen.» Myron skrudde av og startet bilen igjen. Han fulgte anvisningene og kjørte inn på parkeringsplassen. Win sto lent mot Jaguaren sin med armene i kors. Han så ut 34
som han alltid gjorde, som et plettfritt bilde på en hvit, tradisjonsbundet overklasseamerikaner. Det blonde håret hans lå perfekt på hodet. Ansiktsfargen var litt rødmusset, trekkene var som skåret i porselen, de var fremskutte og litt for fullkomne. Han var iført kakifargede bukser, en blå blazer, Top-Sider lærsko, ingen sokker og et skrikende slips fra Lilly Pulitzer. Win så ut som den han var, en fyr ved navn Windsor Horne Lockwood III – elitistisk, selvopptatt og pysete. Vel, to av tre mulige var ikke så verst. Kontorbygningen inneholdt en salig blanding yrker. En gynekolog. Elektrolysebehandling. Leveringstjeneste for meddelelse av stevninger. En ernæringsfysiolog. Helsestudio for damer. Myron gikk nærmere. «Hvordan visste du at jeg sto parkert foran huset?» Win holdt øye med inngangen til bygningen og pekte med hodet. «Opp bakken der. Man kan se alt med en kikkert derfra.» En dame tidlig i tjueårene i en svart aerobicsdrakt i lycra, kom ut med en baby på armen. Det hadde ikke tatt henne lang tid å gjenvinne figuren sin. Win smilte til henne. Damen smilte tilbake. «Jeg elsker unge mødre,» sa Win. «Du elsker damer i lycra,» rettet Myron. Win nikket. «Det også.» Han kneppet på seg et par solbriller. «Skal vi begynne?» «Tror du det vil by på problemer å bryte seg inn i huset?» Win anla et ansiktsuttrykk som fortalte at han lot som han ikke hadde hørt spørsmålet. Det kom en ny dame ut av helsestudioet; bedrøvelig nok gjorde hun 35
seg ikke fortjent til et smil fra Win. «Sett meg inn i saken,» sa Win. «Og flytt deg. Jeg vil at damene skal se Jaguaren.» Myron fortalte ham alt han visste. Det kom åtte damer ut av bygningen på de fem minuttene det tok å fortelle historien. Bare to av dem gjorde seg fortjent til Smilet. En av dem hadde på seg en tigerstripet trikot. Hun ble tilgodesett av smilet med fullt wattforbruk, det smilet som nesten nådde opp til Wins øyne. Det så ikke ut til at Wins ansikt registrerte noe av det Myron sa. Selv da han fortalte ham at han midlertidig skulle ta over Gregs plass på Dragons, fortsatte Win å stirre håpefullt mot døren til helsestudioet. Det var normal oppførsel for Win. Myron avsluttet med å forhøre seg, «noen spørsmål?» Win prikket en finger mot leppene. «Tror du hun i den tigerstripete trikoten hadde på seg undertøy?» «Jeg vet ikke,» sa Myron, «men hun hadde definitivt på seg en giftering.» Win trakk på skuldrene. Det hadde ingen betydning for ham. Win trodde ikke på kjærlighet og forhold til det annet kjønn. Enkelte ville kanskje tatt dette for grov mannssjåvinisme. Det stemte ikke. Kvinner var ikke objekter for Win; objekter fikk av og til respekt. «Følg meg,» sa Win. De var under 750 meter fra Downings hus. Win hadde allerede rekognosert området, og funnet veien med minst sjanse for å bli sett eller vekke mistanke. De gikk av gårde i den komfortable tausheten bare to menn som hadde kjent hverandre lenge, kunne oppleve. 36
«Det finnes en interessant sidebemerkning å anføre i alt dette,» sa Myron. Win ventet. «Husker du Emily Shaeffer?» spurte Myron. «Navnet høres kjent ut.» «Jeg var sammen med henne i to år på Duke.» Win og Myron hadde møtt hverandre på Duke. De hadde også vært romkamerater alle fire årene. Det var Win som hadde introdusert Myron for kampsport, og som hadde brakt ham i kontakt med FBI. Win var nå en av de som hadde høyest inntjening i selskapet hans, LockHorne Securities på Park Avenue, et verdipapirfirma som var blitt drevet av Wins familie helt siden markedet åpnet for første gang. Myron leide lokaler fra Win, og Win tok seg også av alle pengesaker for MB SportsReps’ klienter. Win tenkte seg litt om. «Var det hun som pleide å lage de små apekattlydene?» «Nei,» sa Myron. Win så overrasket ut. «Hvem var det som lagde de små apekattlydene?» «Jeg aner ikke.» «Kanskje det var noen jeg var sammen med.» «Kanskje.» Win funderte på dette, og trakk på skuldrene. «Hva med henne?» «Hun har vært gift med Greg Downing.» «Skilt?» «Jepp.» «Nå husker jeg henne,» sa Win. «Emily Shaeffer. Velbygd.» 37
Myron nikket. «Jeg likte henne aldri,» sa Win. «Bortsett fra de små apekattlydene. De var ganske interessante.» «Det var ikke hun som lagde apekattlyder.» Win smilte forsiktig. «Det var tynne vegger,» sa han. «Og du pleide å lytte?» «Bare når du dro ned gardinen, slik at jeg ikke fikk sett på.» Myron ristet på hodet. «Du er en gris,» sa han. «Det er bedre enn en apekatt.» De kom fram til plenen foran huset og fortsatte mot døren. Hemmeligheten var å se ut som om man hørte til. Om man snek seg inn på baksiden med ryggen bøyd, kunne noen legge merke til det. To menn i slips som går rolig bort til døren, får en ikke vanligvis til å tenke på tyver. Døren hadde et tastatur i metall med et lite, rødt lys. Lyset sto på. «Alarm,» sa Myron. Win ristet på hodet. «Den er falsk. Den bare lyser. Han har sikkert kjøpt den fra varehuset Sharper Image.» Win kikket på låsen og lagde en tiskelyd. «Et billigmerke med lønnen til en profesjonell basketballspiller,» sa han, med tydelig avsmak. «Han kunne like gjerne brukt plastelina.» «Hva med sikkerhetslåsen?» spurte Myron. «Den er ikke på.» Win hadde allerede tatt fram en remse celluloid. Kredittkort var for stive. Celluloid virket mye bedre, det var kjent som å «loide låsen». Døren var åpen på like lang tid som det ville tatt å åpne den med en nøkkel, 38
og de steg inn i entreen. Det var en brevsprekk i døren, og det lå post over alt. Myron sjekket fort noen poststemplingsdatoer. Det hadde ikke vært noen her på minst fem dager. Interiøret var koselig, på en slags imitert landlig måte, som om Martha Stewart hadde vært her. Møblene var i en stil som ble kalt «enkelt landlig,» der utseendet i grunnen var enkelt, men prisen uhørt. Det gikk i furu, kurvstoler, antikviteter og tørkede blomster. Lukten av tørkede kronblader og krydder hang sterkt og søtladent i luften. De skilte lag. Win gikk ovenpå til hjemmekontoret. Han skrudde på datamaskinen og begynte å overføre alt til en diskett. Myron fant telefonsvareren i et rom man før kalte tv-stue, men som nå hadde fått høyttravende navn som «californiarommet» eller «storstuen.» Maskinen annonserte tid og dato for hver beskjed. Fryktelig beleilig. Myron trykket på en knapp. Båndet spolte tilbake og begynte å spille av. Myron fikk bingo på første beskjed, som ifølge den digitale stemmen ble mottatt klokken 21.18 den kvelden Greg forsvant. En skjelven damestemme sa: «Det er Carla. Jeg sitter i den innerste båsen fram til midnatt.» Klikk. Myron spolte tilbake og hørte på beskjeden igjen. Det var masse bråk i bakgrunnen, folk som pratet, musikk og glass som klirret. Oppringningen hadde sikkert blitt foretatt fra en bar eller restaurant, særlig på grunn av referansen til den innerste båsen. Hvem var så denne Carla? En kjæreste? Antakeligvis. Hvem skulle ellers ringe så sent for å avtale et møte enda senere samme kveld? Men dette hadde naturligvis ikke vært 39
en hvilken som helst kveld. Greg Downing hadde forsvunnet en eller annen gang mellom tidspunktet for den oppringningen og morgenen etter. Merkelig sammentreff. Hvor var møtestedet – om en antok at Greg faktisk hadde overholdt avtalen om å treffes i den innerste båsen? Og hvorfor hørtes Carla, hvem hun nå måtte være, så skjelven ut – eller var hun bare skjelven i Myrons fantasi? Myron hørte på resten av båndet. Ingen flere beskjeder fra Carla. Om Greg ikke hadde dukket opp i den nevnte innerste båsen, ville ikke Carla ha ringt tilbake? Antakelig. Myron kunne altså trygt anta at Greg Downing hadde truffet Carla en gang før han forsvant. En ledetråd. Det var også fire oppringninger fra Martin Felder, Gregs agent. Han virket mer og mer fortørnet for hver beskjed. Den siste lød, «herregud, Greg, hvordan går det an å ikke ringe meg? Er ankelskaden alvorlig eller hva? Og ikke slutt å kommunisere med meg nå, ikke når vi er i ferd med å hale i land avtalen med Forte. Ring meg, OK?» Det var også tre samtaler fra en mann ved navn Chris Darby, som tydeligvis jobbet for Forte Sports Incorporated. Han hørtes også panisk ut. «Marty vil ikke si hvor du er. Jeg tror han prøver å lure oss, Greg, og skru opp prisen eller noe sånt. Men vi hadde en avtale, stemmer ikke det? La meg gi deg det private nummeret mitt, OK Greg? Hvor ille er forresten den skaden?» Myron smilte. Martin Felders klient var savnet, men han gjorde alt han kunne for å snu det til sin fordel. 40
Agenter. Han trykket flere ganger på telefonsvarerens kontrollknapp. Til slutt viste det lille displayet kodenummeret Greg hadde lagt inn for å ringe og sjekke beskjeder: 1703. Myron kunne ringe nummeret når som helst, taste inn 1703, og få høre beskjedene som var lagt igjen på svareren. Han trykket på knappen som slo siste nummer på nytt. Telefonen ringte to ganger og ble svart av en dame som sa: «Kimmel Brothers.» Hvem nå de kunne være. Myron la på. Myron sluttet seg til Win i kontoret ovenpå. Win fortsatte å laste ned på diskett, mens Myron gikk gjennom skuffene. Han fant ingenting umiddelbart nyttig. De gikk videre til det største soverommet. Den store dobbeltsengen var redd opp. Begge nattbordene var oversvømt av penner, nøkler og papir. Begge. Det var underlig for en mann som bodde alene. Myron lot øynene sveipe gjennom rommet, og landet på en lesestol som også fungerte som stumtjener. Gregs klær lå strødd over et armlene og stolryggen. Det så normalt nok ut, syntes Myron – det var ryddigere enn hjemme hos ham selv, selv om det ikke sa så mye. Men da han kikket på nytt, la han merke til noe som var en pussig på det andre armlenet. Det var to klesplagg. En hvit bluse og et grått skjørt. Myron så på Win. «Kanskje de tilhører hun med apekattlydene,» sa Win. Myron ristet på hodet. «Emily har ikke bodd her på månedsvis. Hvorfor skulle klærne hennes fremdeles ligge på en stol?» 41
Badet viste seg også å være interessant. Til høyre var det et digert boblebad, en svær dampdusj med badstue og to toalettbord. De sjekket toalettbordene først. Det ene inneholdt en boks barberskum for menn, en roll-on, en flaske Polo etterbarberingsvann og en Gillette Atra barberhøvel. Det andre toalettbordet hadde et åpent sminkeetui, Calvin Klein parfyme, talkum og roll-on av merket Secret. Det lå et tynt lag talkum på gulvet ved siden av toalettbordet. To engangsbarberhøvler for damer lå også i såpeholderen ved siden av boblebadet. «Han har en kjæreste,» sa Myron. «En profesjonell basketballspiller som deler seng med en fager mø,» bemerket Win. «For en åpenbaring. Kanskje en av oss burde rope ’eureka.’» «Jada, men det reiser et interessant spørsmål,» sa Myron. «Dersom kjæresten plutselig forsvant, burde ikke den nevnte damen ha sagt fra til politiet?» «Ikke,» sa Win, «dersom hun ble med ham.» Myron nikket. Han fortalte Win om Carlas kryptiske beskjed. Win ristet på hodet. «Hvis de planla å stikke av,» sa han, «hvorfor ville hun sagt fra hvor de skulle møtes?» «Hun sa ikke hvor. Bare i den innerste båsen ved midnatt.» «Likevel,» sa Win. «Det er ikke sånt man gjør før man forsvinner. La oss si at Carla og Greg av en eller annen grunn bestemte seg for å forsvinne en liten stund. Ville ikke Greg visst hvor og når de skulle møtes før de gjorde det?» Myron trakk på skuldrene. «Kanskje hun ville endre møtestedet?» 42
«Fra hva? Fra ytterste til innerste bås?» «Søren om jeg vet.» De sjekket resten av etasjene. Det var ikke mye å finne. Soverommet til Gregs sønn hadde racerbiltapet og en plakat med pappa, som driblet seg forbi Penny Hardaway for et nærskudd. Datterens rom var innredet i typisk, amerikansk barnestil; lilla og med dinosaurer. Ingen spor. De fant faktisk ingen flere spor før de kom til kjelleren. Myron så det med det samme de tente lysene. Kjelleren var av den ferdiglagde typen, et fargerikt lekerom for ungene. Det var fylt med lekebiler i plast, store legoklosser, en tv, et plasthus og en liten rutsjebane. Scener fra Disneyfilmer som Aladdin og Løvenes konge hang på veggene. Det var også ting for ungene når ble litt eldre, et flipperspill og en jukeboks. Det var små gyngestoler og madrasser og lekesofaer. Og det var blod. En hel del av det lå dryppet rundt på gulvet. En hel del var smurt utover en vegg. Myron kjente gallesyre stige opp i halsen. Han hadde sett blod mange ganger i livet, men han ble likevel kvalm av det. Slik var det ikke med Win. Win nærmet seg de blodrøde flekkene med et nesten muntert ansiktsuttrykk. Han bøyde seg ned for å se bedre. Han reiste seg igjen. «Du får se det fra den lyse siden,» sa Win. «Det er mulig den midlertidige plassen din på Dragons blir permanent.»
43