En lykkens dag av Camron Wright

Camron Wright

En lykkens dag Oversatt av Nina Aspen, MNO

Camron Wright Originalens tittel: The Rent Collector Oversatt av Nina Aspen © 2012 Camron Wright Published under license from Shadow Mountain Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2018 ISBN 978-82-02-54854-4 1. utgave, 1. opplag 2018 Sitat fra Moby-Dick av Herman Melville er oversatt av Bjørn Alex Herrman, Aschehoug 2009.

Sitat fra Romeo og Julie av William Shakespeare er gjendiktet av André Bjerke, Aschehoug 1995–1996.

Sitat fra Hamlet av William Shakespeare er gjendiktet av André Bjerke, Aschehoug 1995–1996.

Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia 2018 Satt i Sabon-Roman og trykt på 70 g Holmen Book Cream 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til den som gir oss håp, drømmer og nye muligheter

«Når det går opp for deg hvor fullkomment alt sammen er, vil du legge hodet bakover og le av full hals.»

Buddha

Kapittel 1

Før i tiden trodde jeg at helter bare fantes i gamle legender, at ondskapen i verden hadde seiret over godheten, og at kjærligheten – en ekte, uegoistisk og vedvarende kjærlighet – bare fantes i småjenters fantasiverden. Jeg var sikker på at gudene var døve, at Buddha var glemt, og at jeg aldri kom til å få se igjen den vakre landsdelen jeg kommer fra.

Det var en gang jeg fikk høre om hamløpere, skygger og forløsning, da jeg endelig forsto betydningen av et kinesisk ordtak som fremdeles skramler rundt i hodet mitt: De viktigste kampene i livet er dem vi kjemper inni oss.

Det var også det året jeg virkelig lærte pengeinnkreveren å kjenne.

Biiip, biiip, biiip.

Det evinnelige drønnet fra ubudne lastebiler prøver å snike seg inn i drømmen min. I den drømmen er jeg fremdeles et barn som spretter bortover stien på vei til rismarkene der familien min arbeider i Prey Veng-provinsen på landsbygda i Kambodsja. Det er en lys og vennlig morgen, og jeg haler og drar i bestefars krokete fingre mens han strever med å holde følge.

«Skynd deg, gamle snegl,» sier jeg med en selvgod, men også energisk, pågåenhet.

«Hvis jeg er en snegl, må du være saltet,» spøker han, «og 9

du vil snart måtte slepe den døde og livløse kroppen min hjem igjen og fortelle landsbyen hva du har gjort!»

Jeg later som ingenting og hopper fra stein til stein som en frosk der på stien.

«Så bra,» svarer jeg uten å la meg vippe av pinnen. «Alle i landsbyen elsker snegler. I kveld kommer vi til å spise som de kongelige.»

Jeg skimter et lite smil før han sukker, men så stopper han plutselig. Han myser, legger hodet på skakke og vender oppmerksomheten mot landskapet i det fjerne. Så kjenner vi begge at bakken begynner å riste under føttene våre.

Han bøyer seg nærmere, ser meg inn i øynene og stirrer inn i tankene mine som om han var landsbyens spåkone.

Det gjør meg nervøs, så derfor titter jeg ned på de nakne og skitne tærne mine. Han lar meg ikke få lov til det. Han løfter haka mi med en trælet finger. Stemmen er innstendig, men har fremdeles et snev av bestefaderlig fnising i seg for å forsikre seg om at de små ørene mine får med seg hver eneste smilende stavelse.

«Livet kommer ikke alltid til å være så vanskelig eller grusomt. Vanskelighetene våre vil bare vare en stund.»

Jeg stirrer tilbake mens jeg prøver å begripe hva han sier, for livet mitt er verken vanskelig eller grusomt. Jeg er fremdeles for ung til å erkjenne at vi er fattige, at vi ikke eier jorden vi jobber på, til tross for at vi bor i en storslått landsdel og familien min jobber og sliter i timevis hver dag. Jeg har ennå ikke skjønt at å tjene nok penger til mat på selve dagen vi spiser den, ikke er et eventyr som verden omfavner.

Drønnet øker på, og bestefar vipper fremover på tærne.

«Husk det, Sang Ly. Når du finner ut hva du vil gjøre her i livet – og det vil du – må du aldri slippe taket. Fred er resultatet av både tålmodighet og utholdenhet.»

Hvordan kan vel et barn bli klok på en så forvirrende uttalelse?

10

«Sang Ly,» gjentar han, som om han har en fortreffelig glede i å høre navnet mitt, «det begynner i dag. Dagen i dag kommer til å bli en lykkens dag.»

Jeg er lei av leken, lei av ordene som glir forbi som forvirrede ildfluer. Jeg får tak i kinnene hans og presser dem hardt sammen. «Hva er det du sier, bestefar? Jeg skjønner meg ikke på deg.»

«Lastebilene kommer, Sang Ly. Det er på tide å dra.» Leppene fortsetter å bevege seg, men stemmen blir yngre, sterkere. «Våkne opp, Sang Ly. Lastebilene er her. Jeg må dra.»

Mens mannen min, Ki Lim, rister meg våken, er det ikke bestefar som suges bort fra tryggheten i barnets drøm. Det er snarere meg.

Min manns berøring, vårt barns bevegelser, den nådeløse bipingen fra de buktende lastebilene bekrefter at jeg ikke lenger er en sju år gammel jente hjemme på landsbygda langt der borte, men en tjueni år gammel voksen dame som bor i Stung Meanchey.

«Unnskyld,» hvisker jeg til den mørke skikkelsen som står over meg. «Jeg har forsovet meg. Jeg drømte at jeg …»

Jeg gnir meg i øynene. Drømmene har ingenting å si. Jeg skulle jo pakke gårsdagens ris oppi Kis matboks så han kunne ha den med seg til lunsj. Han skal tidlig av gårde, for vi må tjene 12 000 riel ekstra i dag for å kunne betale Kua. «Unnskyld,» sier jeg igjen for å få forståelse, og det med all den mykheten og oppriktigheten som en fortumlet og søvnig kone kan frembringe. «Skynd deg. Dra nå, så kommer jeg med lunsjen senere.»

Ki sukker tungt, akkurat sånn som bestefar gjorde i drømmen jeg nettopp hadde.

«Hvis du gjør det, må du være forsiktig. Pass deg for sprøytespissene, og hold deg langt unna lastebilene. Du vet hva som skjedde med Prak Sim.» Jeg nikker, er fremdeles ør, men våken nok til å lure på om jeg kan legge meg igjen etter at han har dratt, lukke 11

øynene og få lokket bestefars drøm tilbake – men så begynner barnet å gråte.

Ki løfter sønnen vår, Nisay, forsiktig opp fra matten han sover på, og rekker ham til meg. Han er seksten måneder gammel nå og er fortsatt liten nok til at jeg kan bære ham lett på én arm. Han burde ha snakket, studert leppene våre, lyttet til at vi gjentok navnet hans, etterlignet ordene våre med latter og knis. I stedet, når han ikke er urolig, er blikket tomt og fjernt. Håret er tynt og glissent, den lille nakne magen stikker ut under de magre ribbeina, som om han har svelget en ball, og jeg føler meg som en dårlig mor hver gang vi går i gatene nedi sentrum.

Det er ikke det at vi ikke prøver å mate gutten; vi trygler ham om å spise. Men når han gjør det, renner maten bare tvers gjennom ham i løpet av natten og strømmer ut i den andre enden som en utømmelig diaré som jeg må gni bort fra gulvet hver morgen.

«Skal han ha medisinen så tidlig?» spør Ki. «Senere, etter at han har spist. Da er det lettere for ham å holde på den.»

«Vi får håpe han er bedre,» sier Ki før han vender seg mot lyden av lastebilene.

«Helt sikkert,» svarer jeg og har lyst til å fortelle ham om drømmen. I stedet pakker jeg barnet inn i et håndkle og vugger ham forsiktig i armene for å stilne gråten.

«Vær så snill og vær forsiktig,» gjentar Ki idet han går mot lerretsforhenget vi bruker som entrédør, for å ta på seg støvlene.

Jeg løfter barnets pinnetynne arm i et forsøk på å vinke til pappa, men Ki Lim har allerede gått og trasker nå av sted i morgenmørket for å lystre de uopphørlige lokkeropene som de prustende lastebilene gir fra seg.

«Jeg drømte om bestefar igjen,» hvisker jeg endelig til den eneste som kan høre meg, et barn som nå suger på brystet mitt i mørket. «Bortsett fra at det var annerledes i dag.»

12

Jeg lytter til den anstrengte pustingen, mens jeg ser for meg at han vipper hodet bakover og spør: «Hvordan da? Hvordan var drømmen om bestefar annerledes i dag, mamma?»

Det går en stund før jeg svarer, mens jeg venter akkurat lenge nok til å vekke interessen hans. «Det var annerledes i dag, Nisay, for før bestefar gikk, lovet han at det skulle bli en lykkens dag i dag.»

Når folk spør hvor vi bor, sier jeg at vi er bosatt langs bredden av den vakre elva som heter Stung Meanchey. Navnet betyr tross alt Seierens elv. Hvis de har hørt om stedet, nøler de, og smiler spørrende før vi bryter ut i gaplatter, for til tross for at Stung Meanchey kalles en elv, er det den største kommunale søppelfyllingen i Phnom Penh – ja, i hele Kambodsja.

Den ligger i et fjellområde som dekker over 400 mål.

Hauger med råttent søppel ruver hundrevis av meter til værs og er omgitt av daler som forandrer seg hele tiden og flettes og knyttes sammen som spindelvevet til en jungeledderkopp. Det kan være vanskelig å bevege seg langs stiene, som er i stadig forandring.

Jeg samler håret i en knute bak på hodet og går ut av bygningen vi kaller hjemmet vårt: et slags skur med tre vegger som en gang ble brukt til å beskytte sementsekker mot regnet. Skuret står oppå en liten høyde på fyllingens nordøstlige kant.

Siden det ikke er lov til å lage bygningskonstruksjoner på selve fyllingen, har jeg god utsikt, og noen ganger er den også praktfull, særlig etter at en voldsom regnskur har jaget bort den evinnelige disen. Hvis noen prøver å bygge et permanent tilholdssted på selve fyllingen, blir det faktisk revet av statsansatte (innleide kriminelle). Så det enorme kongeriket Stung Meanchey er en omringet festning som er bevoktet av slottsmurer av metall og papp rundt det hele.

13

Jeg har ikke til hensikt å skildre stedet som bedrøvelig eller fullstendig gledeløst. Tvert imot. Til tross for stedets gjenvordigheter fins det stunder når livet føles normalt her på fyllingen, nesten vakkert. Griser leter etter mat langs de gjørmete stiene, barn velger lag og spiller fotball, mødre og fedre spøker om hvordan de har det, barn blir født, livet presser seg fram.

Det er de vakre stundene jeg verner om.

Denne morgenen står jeg og ser utover omgivelsene i håp om å forutsi hva som er i vente. Røyken er tålelig, den er blitt presset unna av nattens korte tordenvær, og jeg nikker til mine fjerne naboer, som allerede er i gang med sine hverdagslige sysler. Jeg vifter de summende fluene bort fra cisternen, øser vann opp i et kar og skynder meg tilbake for å vaske matten Nisay sover på. Han har ikke vært frisk, så det første jeg har gjort om morgenen de siste ukene, har vært å vaske bort diareen. Det høres kanskje ekkelt ut, men på et sted der stanken er konstant, merker vi den nesten ikke. Å vaske bort diaré er faktisk det minste problemet vårt.

Jeg spøker med at vi bor ved en elv, men det er noe sant i det. Når regntiden kommer, filtreres regnet gjennom det råtne søppelet slik at vemmelige væsker lekker ut, blander seg og danner giftige bekker. Vannet spruter, for så å tørke ut og etterlate seg stygge, svarte flekker som ikke går bort på dagevis. Vi får utslett. Først og fremst stinker de bare.

Det er ikke så lurt å komme borti slikt forurenset vann, men det er vanskelig å unngå det. Vi har nemlig ikke funnet en måte å bevege oss på her på stedet uten å komme borti bakken.

Men det er ikke giftig vann som er den største faren. Det er det nok brannene som er.

I dag er som sagt røyken tålelig. Andre dager henger den så tjukk noen steder at det er umulig å se bortenfor første søppeldynge. Det er både røyk og brann fordi det dannes og fanges opp metangass når søppelbergene rundt oss bry14

tes ned. Under vekten av søppelet stiger temperaturen, helt til gassen antennes og begynner å brenne. Stung Meanchey står nesten alltid i brann, og det er nærmest umulig å slukke flammene. Gedigne bulldosere flytter søppelet rundt i håp om å redusere faren for brann, men myndighetene bryr seg ironisk nok ikke om hvem de i samme slengen kjører over og begraver.

Under regntiden slipper vi røyken, men da dannes de brune elvene, og … det er slitsomt å bo i Stung Meanchey.

Vi vet aldri om vi bør håpe på regn eller ikke.

Kua kommer tidlig og banker på.

Vi kaller henne ikke Kua så hun hører det, men jeg tror ikke hun ville ha merket det eller brydd seg om vi gjorde det. Kanskje hun til og med ville ha båret navnet med stolthet. Egentlig heter hun Sopeap Sin, som betyr den snille og pene. Foreldrene hennes hadde vrangforestillinger og var blinde.

Sopeap er en brysk, bitter, sint dame som har bodd på Stung Meanchey lenger enn noen kan huske. Noen forteller historier – kanskje det er myter, kanskje ikke – som påstår at hun var det uekte barnet til Vadavamukha, en himmelgud som har menneskekropp og hestehode. (Det hadde forklart en god del om hun hadde en far med hestehode.)

Myten sier at han i flere år oppbevarte datteren i en søppelbøtte for at kona, Reak Ksaksar Devy, blodgudinnen, ikke skulle finne ut at han hadde vært utro. Men en dag da Reak ble mistenksom, kylte han bøtta ned fra himmelen. Den landet på Stung Meanchey med Sopeap oppi – og siden har hun vært her.

Jeg tror selvsagt ikke på den myten. En himmelgud, med eller uten hestehode, ville aldri ha kastet bort en fullt brukelig søppelbøtte på Sopeap Sin. En sjelden gang gjenvinner dama søppel som alle oss andre. Men for det meste går tiden med til å sove, banne 15

eller drikke billig risvin. Første dagen i måneden – de eneste gangene Sopeap later til å være noenlunde edru – krever hun dessuten inn husleie av fattige familier som bor i skurene som omgir Stung Meanchey, på vegne av flere jordeiere. I tillegg til Kua kaller vi henne også Pengeinnkreveren.

Sopeap kaster ikke bort tiden.

«Har du ikke pengene?» spør hun og høres ut som en sint rektor, en sånn type som har mistet tålmodigheten og medfølelsen for lenge siden.

Jeg stikker hånden i lommen og drar opp hele formuen vår, hvert øre vi eier, og rekker henne pengene (bortsett fra at jeg har lagt til side akkurat nok til å kunne kjøpe dagens middag).

Hun vet bedre enn å kaste bort tiden på å telle.

«Dette holder ikke. Jeg må ha resten!»

Siden jeg nøler, røper jeg den halvhjertede unnskyldningen jeg har på tungen. Hun venter ikke på at jeg skal lyve, men begynner i stedet å kjefte.

«Dovne jentunge! Sang Ly, det fins folk som trygler om å få bo her.»

Det ville vært morsomt om det ikke var sant – ikke det første hun sa, for Ki og jeg er alt annet enn dovne, men den kjensgjerning at andre gjerne vil bo på Stung Meanchey.

Tanken gjør meg lattermild.

«Hva er det du flirer av?» brøler hun. «Hvis dere ikke kan betale for dere, har jeg ikke noe annet valg enn å overlate stedet til andre. Dumme jentunge!»

Jeg har lyst til å sparke Kua i jurene, men slår i stedet hendene sammen i et forsøk på å få hennes barmhjertighet, en enkel bønn om forståelse.

«Vi hadde pengene, men Nisay har ikke vært helt frisk.

Vi har vært nødt til å kjøpe medisiner til ham denne uka, amerikanske medisiner, for å se om de hjelper.»

«Dumskap!» freser hun.

16

Når jeg er i godt humør, teller jeg gjerne hvor ofte Sopeap bruker ordet dumskap. Men i dag er hun spesielt irritert, så jeg prøver å være alvorlig.

«Vi får helt sikkert nok til husleien i dag, garantert. Ki Lim har allerede dratt etter lastebilen. Han kommer til å tjene mer enn nok.» Jeg retter meg opp og blir stående i et forsøk på å fremstå selvsikker.

«På én dag? Umulig!» erklærer hun. Jeg nikker, men med en sirkelbevegelse, så jeg viser at jeg verken er enig eller uenig. Hun betrakter det snurrende hodet mitt, tar en slurk av flasken og svelger hardt.

«Sang Ly!» utbryter hun irritert. «Jordeierne tar for gitt at de får pengene sine, og jeg har mine plikter.» Hun snur seg med avsky før hun roper tilbake til meg: «Jeg kommer tilbake i kveld!»

På denne søppelfyllingen er vi ikke så opptatt av mote, men idet hun vagger av gårde, presser jeg tennene sammen for ikke å le. Uansett årstid og vær tar dama aldri av seg de grufulle brune sokkene som krøller seg komisk rundt de tjukke anklene.

Hun fornemmer på en eller annen måte at jeg er lattermild, for hun underbygger trusselen sin uten å snu seg.

«I kveld!»

Kapittel 2

Solen over Stung Meanchey gjør ingen forskjell på folk.

Den svir gammel og ung, tjukk og mager, ydmyk og stolt.

En gang sa Ki at han syntes solen bare skinte på de fattige akkurat her i Kambodsja, og det har han helt rett i, men det er bare fordi det ikke bor noen rike mennesker på denne søppelfyllingen. Heten fra solen er særlig brutal mot plukkerne, de som sorterer søppelet. De fleste har på seg langermede skjorter og langbukser som de har stappet nedi tunge gummistøvler for å beskytte seg mot fluer, dritt og ulmende branner.

Det er svært anstrengende å jobbe på dette stedet, der Phnom Penhs aller fattigste strever med å bygge seg et liv ut av det andre kaster, et liv der håpet for morgendagen handler om å tilfredsstille sulten i dag.

For å klare seg gjennom den lange arbeidsdagen er det mange som tar seg en hvil tidlig på ettermiddagen og spiser lunsj under provisoriske leskur. Disse leskurene er midlertidige og er laget av pappgulv (papp fins det massevis av på fyllingen), bambuspinner eller kvister bundet sammen til et skrantent skjelett, samt et tøystykke eller en lerretsbaldakin på toppen for skyggens del.

Selv om de fleste av leskurene er uferdige og spinkle, er det noen av dem som er forseggjorte, til og med kunstferdige. Og et skur som det har vært mye arbeid med å bygge, 18

blir noen ganger mer enn bare et midlertidig sted for hvile.

Det blir en oase i all skitten, et samlingssted.

Dette fenomenet har jeg særlig bitt meg merke i hos de kvinnelige plukkerne. Kanskje dette er en underbevisst redebyggingskonkurranse. Jorani Kahn bruker et blomstrete laken i stedet for et skittent lerretsstoff. Dara Neak legger flere papplag oppå hverandre så bakken blir mykere å sitte på. Sida Son bærer inn en større vannbøtte til dem hun inviterer inn. Selv på Stung Meanchey – kanskje særlig på Stung Meanchey – higer folk etter å bli akseptert sosialt.

Til tross for disse anstrengelsene er forsøk på å få ting til å vare en flyktig ting.

De som kjører monsterbulldoserne som skyver søppelet i hauger nattetid, arbeider seg noen ganger rundt leskurene og lar dem stå i flere dager. Andre ganger er et vakkert leskur som er omhyggelig bygget i løpet av en formiddag, ingenting annet enn en blanding av flattrykt håp og morkent søppel dagen etter. Dette er en lærepenge folk får tidlig på Stung Meanchey, men det er uansett en lærepenge som gjør oss utholdende snarere enn motløse. Vi vender tilbake akkurat som maur når tua er blitt endevendt, betrakter skaden og setter i gang med å bygge den opp igjen uten å nøle.

Selv om mange av leskurene er innbydende, fortryllende til og med, er det ikke en eneste med hodet på rett plass som våger å være der natten over, særlig hvis man ikke synes det er en spesielt morsom måte å dø på: under et berg av ulmende, stinkende, kvalmende søppel. Ki sier at broren til søskenbarnet til en venn av ham døde på den måten, men jeg tror bare han erter meg, og prøver å skremme meg så jeg er ekstra forsiktig når jeg må gå langs stiene på fyllingen.

Hver gang jeg ber ham om å vise meg hvem denne vennen eller dette søskenbarnet er, lover han å gjøre det, men det skjer aldri.

19

Jeg tar ungen med meg bort til leskurene, på et platå over lastebilene, og prøver å få øye på Ki. Klokken er litt over tolv, og det er for tidlig for plukkerne å ta sin første pause, så lastebilene er fremdeles omringet av plukkere. Noen av dem kjenner jeg igjen, andre ikke. Ansiktene her på fyllingen byttes stadig ut.

Jeg har lagt Kis ris oppi matboksen, bortsett fra litt som jeg moste for å gi Nisay, og da jeg endelig oppdager mannen min, strekker jeg boksen i været med den ledige hånden for at han skal få øye på meg. Han gir tegn om at han kommer straks. Jeg ser meg om etter et sted å sitte, for den venstre hofta har sovnet av vekten av Nisay, mens den høyre er i ferd med å gjøre det samme.

«Hei, Sang Ly! Kom hit!»

Det er Tjukke Løkki. Gutten huier på oss. Han har bygget et ganske dårlig leskur, men jeg tar ydmykt imot tilbudet og legger Nisay på pappen i skyggen under baldakinen.

Den lille gutten min sutrer da jeg legger ham ned, men jeg lar ham sutre og håper varmen snart vil bysse ham i søvn igjen.

«Har du med deg lunsjen til Ki?» spør Løkki lystigere enn et levende menneske på en søppelfylling burde greie å få til.

«Ja visst. Har du noe å spise?»

Han nikker og ser ut til å være glad for at jeg spør.

Jeg vet ikke hva Tjukke Løkki egentlig heter, men jeg tviler ikke et sekund på at han var lubben og lykkelig da han gled ut av moren sin. Siden han ble forlatt som barn, er det dessverre ingen foreldre å spørre. Han blir kalt Tjukke fordi … nja, fordi han er tjukk. Han blir kalt Løkki fordi han har et forbløffende talent for å finne penger i søppelet.

Mange sier at Løkki ligner på en glisende kinesisk buddha (ikke den kambodsjanske buddhaen, som er ganske mager).

Løkki tar den sammenligningen pent, og i løpet av det siste året har han samlet på buddhaer som han finner blant alt søppelet. Nå er skuret hans så fullt av knuste buddhaer at 20

en nykommer kan tro at gutten er religiøs, besatt eller har lyst til å bli munk.

Til tross for kallenavnet har ikke Løkki hatt noe enkelt liv. Han ble overlatt til seg selv på fyllingen som sjuåring, like etter at vi kom hit. Selv om jeg aldri kunne ha gått fra barnet mitt, har jeg sett nok fortvilelse i livet til å forstå tankemønsteret til dem som gjør det. Det som imidlertid er uforståelig for meg, er hvordan en mor kan velge å forlate barnet sitt på en søppelfylling, et sted der ubrukelige ting blir kastet, når det fins et utall andre muligheter: overlate barnet til et barnehjem, et kloster, utenlandske sykehus.

Uansett har Løkki overlevd på en beundringsverdig måte.

Prak Sim, en annen foreldreløs gutt som var fire år eldre enn Løkki, lærte Løkki å sortere søppel. De ble fort venner, til tross for aldersforskjellen, og begynte å jobbe sammen og leve som brødre. Men for åtte måneder siden ble Prak Sim overkjørt og drept av en søppelbil. Hvis det var meg og jeg hadde mistet familien min under slike tragiske omstendigheter, på et så fortvilt og utrivelig sted, ville jeg ha løpt etter lastebilen og selv kastet meg under de enorme og hjerteløse dekkene. Løkki gjorde ikke det. Selv i dag er han en munter kar.

Mens Ki nærmer seg og har et svare strev med å holde fast i sekken sin, gliser Løkki enda bredere enn vanlig.

«Enten så har mannen min begynt å samle på steiner, eller så har det vært en skikkelig god dag,» sier jeg til Løkki, der jeg står og venter på at Ki skal gi en forklaring. Han kaster ikke bort tiden.

«Dette var den andre lastebilen denne formiddagen. Den var full av bøyde rørforbindelser. Vi hørte at de smalt mot siden før de ble slengt ut, og vi stimlet rundt haugen. Jeg sto klar og fikk tak i ganske mange.»

Løkki nikker ivrig, som om han har visst det hele tiden, og det er først da jeg skjønner at han selv sitter lent opp mot en sekk full av metallbiter.

21

«Vet du hva det betyr?» spør Ki. «At vi kan få oss noe å spise i kveld?» sier jeg syrlig.

«Vi vil faktisk ha nok til å betale Kua. Jurene hennes kommer til å sprekke.»

Løkki ler som en sjakal, og vi blir så overrumplet at vi ikke kan annet enn å gjøre det samme. Da begynner Nisay å bevege på seg. «Å, det hadde jeg nesten glemt,» legger Ki til idet han strekker seg etter sekken. Han romsterer oppi den og tar ut en bok. «Den er gammel, men jeg tror Nisay vil like den.»

Han rekker meg den, og jeg blar gjennom de skitne sidene. Boken er slitt i kantene, og ryggen er full av fuktflekker, men illustrasjonene inni er fortsatt livfulle, klare og fargerike. Jeg kan ikke lese ordene, men ser at det absolutt er en barnebok – og en perfekt presang.

«Har du kjøpt den?» spør jeg.

«Nei. Jeg fant den rett før alle rørene kom. Meng strakte seg etter den samtidig som meg, og grabbet den faktisk til seg først, men da jeg minnet ham på at Nisay har vært syk, ga han den til meg.»

«Det var hyggelig av ham,» sa jeg.

«Ta nå de pengene jeg har,» fortsetter han, «og gå og kjøp svin og papaya til middag, og litt god ris. Jeg kommer hjem senere for å feire. Hvem vet hva annet jeg finner?»

Da jeg begir meg ned stien med nedtrampet søppel, synger bestefars ord i hodet mitt.

«Dette kommer til å bli en lykkens dag.»

Til tross for det skarpe sollyset løfter jeg haka og trer selvsikkert over på den sammenfiltrede stien med nedtråkket søppel.

«Jeg gleder meg til å se ansiktet til Sopeap,» sier jeg til Nisay, som bare grynter til svar mens jeg trasker hjemover med ham i armene. «Til å begynne med skal jeg ikke si noen ting når hun krever inn pengene. I stedet skal jeg bøye hodet 22

og vente tålmodig på at raseriet bygger seg opp i henne. Det kommer til å bli som når uværsskyer samler og beveger seg urolig og drønnende over fyllingen.»

Jeg stopper for at Nisay skal si seg enig i at moren har lagt en så glimrende plan. Men han sier ingenting, og jeg vil ikke at hans manglende entusiasme skal bringe meg til taushet. «Jeg må prøve alt jeg kan for ikke å flire henne opp i ansiktet,» sier jeg. «Jeg skal stå der til hun har kalt meg dum, minst fem–seks ganger. Så skal jeg løfte haka og spørre om hun er ferdig. Hun kommer til å bli så forundret over væremåten og selvsikkerheten min at hun kommer til å bli taus av sjokk. Etter at hun har utstøtt et langt og innestengt stønn og så skal til å gyve løs igjen, skal jeg bøye opp fingrene og vise henne resten av denne månedens husleie og mesteparten av neste. Hvis hun ikke snapper pengene til seg med en gang, kommer jeg til å presse dem inn i hånden hennes og så skyve henne mot døra og kunngjøre: ’Da er visst våre forretninger opp- og avgjort, Sopeap!’»

Jeg har lirt av meg en så levende fortelling at jeg har lyst til å klappe. Det er selvsagt vanskelig siden jeg har et barn på den ene armen og en barnebok under den andre.

«Moren din, Nisay,» sier jeg i stedet, «skal stå stolt overfor Pengeinnkreveren på Stung Meanchey.»

Det er først da jeg endelig hører at sønnen min gurgler og ler.

Nisay sitter på gulvet mellom beina mine. Han føler seg bedre nå, så vi benytter anledningen til å studere presangen nærmere, hans første bok. Jeg peker på et bilde og venter på at han skal legge merke til det, som om moren hans leser for ham hver eneste kveld før han skal sove. I stedet strekker han seg etter boken som om han vil si: Hvis jeg får tak i den der, skal jeg putte den rett i munnen.

Jeg holder boken et stykke unna ham, men han lar seg ikke stoppe.

23

«Jeg skal lese for deg, Nisay,» sier jeg, som om det vil få ham til å ombestemme seg og ikke ville bite i hjørnene på denne deilige boken.

Det første oppslaget er en illustrasjon av en majestetisk klynge med trær. Under trærne står en ung kambodsjansk mor og legger sønnen sin i vuggen. Det blåser visst, for bladene virvler rundt dem mens de ser på med dyp undring. Jeg aner ikke hva teksten under bildet forteller, så i stedet peker jeg på figurene og dikter opp min egen historie.

«Moren er veldig glad i sønnen sin, akkurat sånn som jeg er i deg.»

Selv om det er sant, er det en latterlig måte å begynne en bok på, så jeg er overbevist om at Nisay skjønner at moren hans er en bløffmaker. Jeg blar om og oppdager at den samme kvinnen og sønnen har klatret opp på et høyt fjell. Jeg hopper til neste side og ser at de står ved et stort, blått hav. Hvordan klarer denne moren og barnet å komme seg så fort rundt? lurer jeg på. Hvis jeg hadde skrevet denne boken, ville jeg helt klart gjort det på en annen måte.

Jeg skal til å gjøre et nytt forsøk og klekke ut en fornuftig fortelling i hodet da jeg hører Ki nærme seg. Han kommer til å bli overrasket over at vi sitter her og leser. Da han ikke kommer inn og jeg hører snøvling, går det opp for meg at det må være Sopeap som fremdeles er full og er kommet for å hente husleiepengene.

«Jeg kommer,» sier jeg, for jeg vil ikke at dama skal komme inn uten min tillatelse. Jeg lar Nisay ligge igjen der på gulvet, men plasserer boken utenfor rekkevidde, i hvert fall akkurat nå da jeg går for å snakke med Sopeap.

Solen er i ferd med å gå ned, og da jeg drar presenningen til side, tar det en stund før jeg klarer å se skikkelig. Jeg kjenner et stikk i brystet. Det er ikke Sopeap. Det er Ki. Han har falt og krabber nå mot meg. Skjorten er full av flekker fra blod som renner bak det høyre øret. Han prøver å si noe, men spytter bare rødt.

24

Jeg forstår ikke hva han prøver å si, men jeg skjønner hva som har skjedd. Det streifer bander rundt på fyllingen. Ki har blitt ranet.

Det er ingen drømmer igjen, ingen besøk fra bestefar, ingen flere lykkedager. Neste morgen har det i stedet dannet seg mørke ringer på matten under Kis hode. De ligner på glorier i forskjellige rød- og brunnyanser. Han har sovet med en klut mot såret hele natten. Men selv etter flere timer bukter friske rubinrøde dråper seg nedover nakken da han setter seg opp, og kappløper over den ujevne, gulbleke huden.

«Du blør jo fremdeles, Ki,» sier jeg lavt for ikke å vekke barnet. Jeg presser kluten mot det flokete håret hans. «Vi må få tak i en lege.»

Svaret hans renner over av skuffelse. «Vi har ikke penger.»

«Jeg har litt igjen fra i går,» sier jeg, «og vi kan låne mer av mor.»

«Hun klarer seg jo så vidt selv, Sang Ly.» Det har han rett i. «Da er du nødt til å ta det lille vi har,» sier jeg. «Du må i hvert fall prøve. Vi blir med deg.» Idet jeg strekker meg etter Nisay, vifter Ki Lim meg bort.

«Bli her med gutten!» Stemmen er både streng og bestemt og totalt blottet for gårsdagens selvsikkerhet.

«Du kan ikke dra alene,» sier jeg. «Ikke sånn som dette.»

«Sang Ly!» svarer han i et tonefall som sier at jeg må høre etter. «Jeg sa at det går bra !»

Jeg sier ikke mer, men dytter resten av pengene inn i hånden hans og knytter en ren fille rundt såret. Han tar på seg sandalene.

Jeg har lyst til å ta følge med ham ut av fyllingen så jeg i hvert fall vet at han kommer seg ut i den brosteinsbelagte gata, men så klynker Nisay og minner meg på at barnet må skiftes på. I stedet ser jeg etter Ki, der han snubler av sted mot stien som fører inn til byen.

25

Jeg elsket bestefar, og jeg husker ham med glede. I realiteten var det jo han som oppdro meg. Jeg stirrer likevel mot himmelen og avslutter samtalen. Jeg ser for meg at jeg har tatt tak i bestefars kinn en gang til og ser ham inn i øynene.

Hendene mine er ikke små lenger, men tilhører en voksen dame – og jeg kunngjør liketil: «Lykke til, bestefar. Det var den lykkedagen!»

Utpå ettermiddagen har jeg vasket bort blodet fra gulvet og stuller og steller og gjentar nå alt jeg skal gjøre, mens jeg samtidig prøver å underholde Nisay.

Ki har ennå ikke kommet hjem.

Så hører jeg noen rope. «Sang Ly?» Jeg kjenner igjen stemmen, og det er ikke mannen min.

Sopeap er tilbake. Jeg stivner, men hun roper igjen, enda høyere denne gangen.

«Sang Ly!» Jeg vurderer å ikke svare, men bor man i et ettroms skur, er det ikke noe sted å gjemme seg. Hun trenger bare å dra presenningen til side. Så klynker Nisay og røper oss. «Sviker,» mumler jeg.

Jeg går bort til presenningen og griper tak i hjørnet av den. Selv før jeg drar den til side, kjenner jeg den vemmelige spritstanken. Det hilses ikke.

«Har du resten av pengene?»

Jeg henger med hodet sånn som jeg har planlagt, men jeg later ikke som nå.

Jeg burde ikke ha lagt en så skrekkelig plan for å erte henne, og tro at jeg kunne betale husleia på en så arrogant måte. Det var stoltheten min som førte slik ondskap over familien min. Det var nok forfedrene som straffet meg.

Hjertet har så lyst til å forklare, men hodet vet at det er nytteløst.

«Nei. Unnskyld.»

Sopeap har alltid vært en stygg glefsende hund, et plag26

somt dyr som ikke biter. I dag flekker hun tenner. Glefsingen er dyp og knurrende. Blikket er grått og kaldt. «Dere må være ute herfra innen i morgen!»

Først tar jeg et skritt bakover. Så ber jeg om unnskyldning. «Vær så snill, nei! Ki ble ranet i går kveld, han fikk hull i hodet, alt er borte.»

Hun grynter mistroisk. «Det fins alltid en unnskyldning.

Stikk innom i morgen. Hvis ikke kommer politiet!»

Nisay merker visst hvor fortvilt jeg er, for klynkingen går over i gråt. Idet Sopeap titter bort på barnet, får hun øye på boken som ligger oppslått på gulvet.

Og så stivner Sopeap. Skuldrene synker sammen, pusten stopper opp, blikket faller mot gulvet. Det frådende lynet og tordenen som kretset rundt oss for bare et øyeblikk siden, er som jaget bort. Hun tar et steg fremover og går inn i skuret, som om hun ikke kan tro sine egne øyne. Hun tar et skritt til og åpner munnen, begynner å skjelve, men sier fortsatt ingenting. Dette pågår i noe som virker som flere minutter, selv om det antagelig bare er noen sekunder.

Jeg prøver å tolke blikket hennes i stillheten. Jeg prøver å forstå hva som foregår, men greier det ikke, akkurat som barnet i drømmen om bestefar. Hun subber enda et skritt nærmere sønnen min. Jeg er så forvirret at instinktene mine tar overhånd, og jeg stormer fram og snapper Nisay opp fra gulvet.

Sopeap bryr seg ikke.

Til å begynne med hører jeg bare en lav lyd. Da den blander seg med sutrelydene fra Nisay, vet jeg ikke helt hvor den kommer fra. Det kan være den nesten stumme ulingen fra en skadet hund, men lyden er langt unna. Så går det opp for meg at den kommer fra Sopeap.

Den tiltar, en smertefull, bedrøvelig jamrelyd, som om hele jordens mørke bidrar til å slukke hennes eksistens.

Hun stønner og faller ned, i sittende stilling nesten, men uten stol. Det er som om hun er redd for å ta på boken. Men 27

etter at hun har strøket fingrene over den, legger hun dem rundt omslaget for å trekke den til seg, som om den var en kongelig skatt.

Det er en vakker bok, men den er uansett gammel og slitt. Hun åpner den med de skitne fingrene, og blar én side, nøler, blar én til. Blikket festes på hvert enkelt bilde, som om de fargerike tegningene bekrefter overfor hjernen det hun ser med øynene, og det fingrene hennes tar på: Det er en ekte bok. Det er ikke en drøm.

Stønningen stiger, og jeg forstår nå at dama – et menneske jeg har trodd var følelsesløst – lider av så store smerter og kvaler at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre. Jeg legger hånden på skulderen hennes i håp om at det skal hjelpe, men hun reagerer ikke. I stedet begynner hun å vugge veldig forsiktig fram og tilbake, fram og tilbake. Jeg tar et skritt bort, fordi jeg føler at jeg ikke hører hjemme her, selv om det er nettopp det jeg gjør, selv som tilskuer, som vitne til så mye personlig sorg og fortvilelse.

Jeg begynner å ønske, håpe, trygle om at Ki Lim skal komme og redde meg, hjelpe meg så jeg vet hva jeg skal gjøre. Men han gjør ikke det, og Sopeap beveger ikke på seg i noe som føles som en evighet. Men så stilner stønnene, gradvis, med hvert åndedrag, hikstene mykner, vuggingen avtar. Uten et ord reiser Sopeap seg, snubler over gulvet, rundt presenningen vi har som dør, og ut.

Jeg følger etter.

Hun er tre skritt unna da det for første gang går opp for henne at jeg betrakter henne. Hun ser først på boken hun har i hånden, så på meg og Nisay. Da hun retter oppmerksomheten mot boken en gang til, får jeg en fornemmelse av hva hun tenker, og jeg både nikker og gir tegn med hendene, som om jeg sier: «Du kan bare beholde den.»

Hun vedkjenner seg det ikke, men forstår nok hva jeg mener, for hun snur seg og går og blir snart slukt av røyken og disen som ligger over fyllingen.

28

Jeg går inn til Nisay igjen, ute av stand til å fatte hva jeg akkurat har vært vitne til. Jeg fortsetter med pliktene mine – steller Nisay, bytter på ham, retter ut sengematten – men inni meg spiller jeg samtidig scenen med Sopeap og boken om igjen og om igjen. Det er som å se en film man har sett hundrevis av ganger før, når man vet hva som skjer – men så plutselig skjer det noe helt annet.

Hvordan kan en dame som er så tom og følelsesløs, bli så overveldet av følelser at hun ikke greier å snakke? Og det er mer inni bildet her. Mens jeg betrakter henne igjen, inni meg, mens hun studerer hver eneste side i Nisays bok, slår det meg plutselig.

«Nå har jeg det!» utbryter jeg høyt.

Jeg prøver å roe meg ned for å la hodet suge til seg, bearbeide og grunne over oppdagelsen.

Det var øynene til Sopeap, måten de hvilte på hvert eneste bilde på, tempoet hun bladde med, den myke bevegelsen av leppene. Er det mulig? Ja, jeg er helt sikker. Sopeap Sin, dama vi kaller Kua – hun kan lese!

Det er sent da Ki kommer hjem. Jeg tenner en lykt så han kan komme seg i seng i gløden fra flammene. Han flirer.

Den hvite teipen og bandasjen som er surret rundt hodet hans, står i sterk kontrast til den bronsefargede huden, som endelig har fått tilbake sin sunne farge.

«Gudskjelov at du er tilbake. Jeg har vært så bekymret.»

«Alt er bra,» svarer han nonsjalant – for nonsjalant.

«Hva sa legen?»

«Parlez-vous français?»

«Hva?» «Jeg vet heller ikke. Hun snakket fransk. Hun sydde meg sammen, ga meg en sprøyte, og akkurat nå føler jeg meg helt fin.»

Raseriet er forsvunnet fra ansiktet hans. I stedet er pupillene uvanlig store, og talen merkelig langsom.

29

«Kostet det noe?» spør jeg og misliker samtidig å måtte ta opp temaet. Merkelig nok bryr han seg ikke om det.

«Det var gratis. Jeg gikk til veldedighetsklinikken i nærheten av det russiske sykehuset, ved Khemarak Boulevard.

Den klinikken som franskmennene driver, vet du.»

Jeg rynker pannen. «Men de tar seg bare av gravide – og barn.» Det vet jeg siden jeg tok med meg Nisay dit for bare et par uker siden.

Kis oppsperrede øyne funkler. «Ja da, men jeg besvimte på venteværelset. Hva kunne de gjøre? Jeg blødde utover hele gulvet.»

Da han begynner å le, kan jeg ikke annet enn å gjøre det samme, selv om jeg ler mer av at han er på en snurr, enn av det han forteller. «Hva var det du fikk, forresten?»

«Jeg vet ikke helt, men det hjelper skikkelig!»

«Så du har fremdeles pengene?»

Til tross for den beroligende effekten han har fått av medisinen, blir han alvorlig for første gang etter at han kom tilbake. Han rister på hodet mens neven knytter seg – ikke på en sint måte, bare rett på sak.

«Du har ingen grunn til å bekymre deg for banden som rante oss, Sang Ly.» «Hvorfor ikke?» spør jeg.

Ki puster tungt og drar opp det ene buksebeinet. I det flakkende lyset fra den eneste oljelampen vi har, ser jeg det umiskjennelige omrisset av et langt, sølvfarget barberblad som er surret rundt ankelen hans.

Neste morgen tar jeg av Kis bandasje for å sjekke såret. Han rykker til av smerte, men det er beundringsverdig sydd, det har sluttet å blø, og jeg vet at Ki kommer til å leve minst en dag til. Jeg meddeler ham nyheten. «Jeg tror pasienten vil overleve, doktor!»

Han er ikke like henrykt som meg. Han ruller seg tilbake på gulvet. Den deilige medisinen er bare et fjernt minne nå.

30

Uten å forklare meg drar jeg på meg underbukser, lange strømper og støvler og strekker meg etter hanskene og stråhatten. «Jeg går ut i hagen,» sier jeg i et forsøk på å være morsom.

Tatt i betraktning at vi ikke har mer ris igjen, synes jeg ikke at vi har noe valg. Siden Ki ikke er i stand til å plukke, er jeg nødt til å gjøre det i stedet. Han tvinger opp øynene, for han er nok sikker på at jeg har blitt gal. Da han ikke sier noe, prøver jeg på nytt. «Jeg drar på jakt. Jeg kommer tilbake med mat.»

Det kan hende at medisiner sløver sansene. Det kan hende at jeg ikke er så morsom. Uansett bestemmer jeg meg for at jeg er nødt til å si det rett ut. «Pass på gutten, Ki. Jeg drar ut og plukker.»

Jeg løfter opp den tomme lerretssekken, vinker til ham og vandrer så av sted for å møte dagen ute på fyllingen. Idet jeg gjør det, har jeg én tanke i hodet: Hold deg unna, bestefar.

Jeg har verken tid eller tålmodighet til flere av dine lykkedager.

Jeg har hørt at det fins et universitetsstudium der man studerer sivilisasjoner ved å granske søppelet deres. Hvis det er sant, hvis det virkelig fins et fag som kalles Somran Vichea eller søppelogi, sånn som Dara Neak påstår, burde jeg vært lærer der. Det presser dessuten fram enda et fascinerende spørsmål: Hvis folk skjønte at noen skulle lete i søppelet deres, ville de da vært mer forsiktige med hva de kastet?

Noe av det jeg har lært, som søppelstudent, er at folk som håper at de kan ha en anstendig jobb her, har vrangforestillinger. Hvis de likevel insisterer på å forsøke, er det viktig å forklare at det fins tre bredt anvendte plukketeknikker å velge mellom.

Den farligste er en metode som Ki sjelden bruker. Beviset på faren er arret han har på venstre ankel. De gedigne søppeldyngene brenner så intenst på bestemte tidspunkter på 31

nattetid, og er så til de grader fortært, at ikke engang bulldoserne vil prøve å slukke flammene. Innen morgengry har alt som er brennbart eller giftig, brent opp, og har etterlatt seg et lag av ren aske som hviler på glovarme metallbiter modne for plukking. Denne samlemetoden er lumsk fordi skjult avfall vil brenne seg gjennom gummistøvlene dine på få sekunder hvis du tråkker for tidlig gjennom asken. Noen prøver å trosse asken om natten, med den begrunnelse at gløden fra metallet vil vise hvor de ikke skal tråkke. Selv om det er sant at noen veldig få av de svært kyndige (eller dumme) tjener penger på denne måten, er det mange som til slutt får så kraftige brannskader at de ender opp som krøplinger og må tigge på gata i Phnom Penh for å få mat. Det er et liv som er verre enn å plukke søppel på Stung Meanchey.

Et bedre alternativ, som også er den mest populære plukkemetoden (den som Ki foretrekker), er å arbeide rundt lastebilene når de tømmer lasten. Det å jobbe rundt lastebiler, som har sjåfører som later til å være oppsatt på å kjøre over deg bare for moro skyld, betyr at du alltid må være oppmerksom og våken. Denne metoden er også konkurransepreget og heftig. Folk stimler sammen, og alle veiver rundt med stokker med en spiss metallkrok i enden, parate til å spjære opp søppelsekkene som kommer veltende. De plukker, stikker og tvinger opp søppelsekker, på jakt etter en hvilken som helst ødelagt bit av metall, glass eller plast som er verdt å selge videre.

Den siste plukkemetoden, som er den jeg foretrekker, er å jobbe litt unna lastebilene, på åpne områder som har blitt rotet opp av bulldoserne. Det er en metode som er mindre hektisk, mindre farlig og dessverre også minst innbringende. Det er en metode som ikke krever at man tenker raskt, men snarere er systematisk og flittig. Hvis man er utholdende og tålmodig, kan denne metoden likevel vise seg å være nyttig. Det er for det meste de eldre, barna og de 32

som på en eller annen måte er skadde, som benytter seg av denne metoden. Jeg foretrekker den fordi jeg kan la øynene løsrive seg fra hjernen og kan jobbe som en robot mens jeg tenker på andre ting. Slik jeg ser det, har jeg ganske mye å tenke på, siden jeg ikke har penger, ikke har ris, har et sykt barn og en mann med en rekke nysydde sting i hodet.

Jeg har alltid sagt til Ki at det er farlig å sende meg ut for å jobbe på fyllingen; ikke fordi jeg vil bli overkjørt av en lastebil, brenne meg på bein og føtter, eller falle i en dam full av giftig avfall – selv om alt det der selvsagt er mulig.

Det er farlig fordi tankene mine glir unna. De tårner seg opp som søppelet som omgir meg, og blander seg med følelsene mine. De legger seg lag på lag, dypere og dypere, måned etter måned, og presser seg sammen, gnager og ulmer. En dag kommer noe helt sikkert til å ta fyr.

Hvor lærte Sopeap å lese? Hva får en kvinne som er så hard og usivilisert, til å bryte sammen i gråt? Tror virkelig Ki at kniven kan beskytte ham mot forbryterbanden? Hva hvis det unevnelige skjer? Kan Nisay og jeg overleve alene på Stung Meanchey?

Det er sent da jeg gjør meg ferdig. Jeg har fylt en lerretssekk halvfull med ødelagte plast- og metallbokser som jeg nå balanserer på skuldrene. Jeg bærer sekken med meg til kjøperne, der søppelet blir sortert og veid. De tilbyr mindre enn det jeg har regnet med, men jeg er for sliten til å bytte til noe annet. Jeg tar imot pengene, går til risselgeren og kjøper to kilo ris og noen grønnsaker. Hun sier at jeg er så stille, at jeg ikke er som jeg pleier. Jeg trekker høflig på skuldrene, tar imot maten, drar hjemover og håper alt har gått bra.

Jeg har ikke sagt så mye i dag fordi frykten i hjertet har slåss med frustrasjonen i hodet, slik at munnen ikke har fått noe særlig energi. Halvveis gjennom døra erklærer hodet seg som vinner og begynner å utarbeide en plan. Bestefar elsket lykkedager, men jeg er sliten og kan ikke lenger sitte og vente på at lykkedagen skal komme. Jeg har ikke snak33

ket med bestefar i hele dag, for jeg vet at han kommer til å bli sint når jeg forteller at den lykkedagen … ja … den ble det ikke noe av. Den kommer ikke innom, ringer ikke, og jeg er nødt til å konkludere med at vi er blitt sviktet. Det er som den vennen som har fått jobb i byen, begynner å tjene egne penger og ikke kommer på besøk lenger. Lykkedagen har dessuten dratt til bedre tider og kommer ikke tilbake.

For ærlig talt, hva gjør man egentlig når tidligere slektsledd ikke lenger hører etter? Til min forferdelse gir bestefars ord fortsatt gjenklang i ørene mine. Å legge en plan er lett. Å gjennomføre planen viser seg alltid å være mye vanskeligere.

Og spørsmålet er fortsatt: Vil planen fungere? Vil alle, også Ki Lim, tro at jeg har dunket hodet i en søppelbil?

Selv om han utvilsomt vil bli overrasket, er det ikke mannen min som vil bli mest forbauset. Den som antagelig vil tro at giftstanken på denne fyllingen endelig har spist opp hjernen min, er den kvinnen som jeg fremdeles sliter med å forstå: Sopeap Sin.