__MAIN_TEXT__
feature-image

Page 1


E N KO RT H I S TO R IE OM A LL E S O M N O E N G A N G H A R LEVD


Adam Ruther ford

EN KORT HISTORIE OM ALLE SOM NOEN GANG HAR LEVD Genenes historie Oversatt av Inger Sverreson Holmes


Bazar Forlag/Cappelen Damm AS Postboks 1900 Sentrum 0055 Oslo www.bazarforlag.no Originaltittel: A Brief History of Everyone Who Ever Lived. The Stories in Our Genes Copyright © Adam Rutherford 2016 Første gang utgitt av Weidenfeld & Nicholson, London, et imprint i The Orion Publishing Group Ltd. Norsk copyright © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 Oversatt fra engelsk av Inger Holmes Sverreson, MNO Utgitt av Bazar Forlag, et imprint i Cappelen Damm AS Illustrasjoner: s. 32: Gjengitt med tillatelse fra Chris Stringer, s. 52–53: John Gilkes, s. III gjengitt og nytegnet av Stephen Leslie, s. 233: tatt fra Galton, Francis: “On the Anthropometric Laboratory at the International Health Exhibition”, Journal of the Anthropological Institute 14 (1884), 12 og gjengitt med tillatelse fra Wiley, s. 282: med tillatelse fra Cold Spring Harbor Laboratory Omslagsdesign: Johanne Hjorthol Sats og grafisk form: Type-It, Trondheim Trykk og innbinding: Bookwell Digital Oy, Finland Trykt på: 70 gr Enslolux Cream 1.8 ISBN 978-82-8087-806-9 2. opplag 2018 Materialet i denne utgivelsen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Bazar Forlag er enhver eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring kun tillatt i den utstrekning det er hjemlet i loven eller gjennom avtale med Kopinor, interesseorganisasjonen for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar eller inndragning og kan straffes med bøter og fengsel.


Innhold Forfatterens kommentar 9 Innledning11

DEL EN: HVORDAN VI BLE SLIK 1 2 3

Parelystne og mobile Den første europeiske unionen Da vi var konger i: Kongen lever ii: Rikard III, akt V (Oslo: Oktober, 1998, overs. Edvard Hoem) iii: Kongen er død

25 82 152 152 175 195

DEL TO: HVEM VI ER NÅ 4 Rasenes endelikt 5 Det mest forunderlige kartet mennesket har lagd 6 Skjebnen 7 En kort introduksjon til menneskehetens fremtid

219 278 329 360

Epilog

385

Takk til Ordliste Referanser og forslag til videre lesning Register

388 390 395 409


Min foreleser og veileder på UCL og senere i livet har vært professor Steve Jones. På den første av forelesningene hans i genetikk 1994 fikk vi tilbud om å få tilbakebetalt fortjenesten hvis vi kjøpte en utgave av mesterverket hans, The Language of the Genes. Jeg fikk tilbake mine 55 pence. Gjennom årene har han nok på mange måter påvirket meg mer intellektuelt enn noen andre, og denne boka er, med hans tillatelse, en fortsettelse av hans klassiker. Da jeg ble invitert til å forelese for ærverdige British Humanist Association i 2012, var det Steve som introduserte meg. Han spøkte, håper jeg, om at han hadde en sterk forutanelse om at jeg ventet på at han skulle dø, slik at jeg virkelig kunne overta livet hans. Fordi han ennå ikke er død, og for de 55 pencene, dediserer jeg denne boka til Steve Jones


Forfatterens kommentar Vitenskap fordrer samarbeid. Det finnes ingen enslige genier, aldri onde genier og svært sjelden kjetterske genier. Nesten alt vitenskapelig arbeid utføres av helt normale mennesker som jobber i grupper eller i samarbeid med andre fra samme eller andre felter, og alle bygger sin kunnskap på skuldrene til tidligere og samtidige kjemper, som Isaac Newton en gang hevdet, da han gjentok ordene til filosofen Bernard av Chartres fra det ellevte århundret, som henviste til den greske myten om jegeren Orion, som da han var forbigående blindet, kunne se bedre når han plasserte en yngling på skuldrene. I denne boka er kanskje vitenskapen i enda større grad et samarbeid enn på mange andre områder, da den dekker innføringen av en ny disiplin, genomikk, i eldre fagområder, nemlig historie, arkeologi, paleoantropologi, medisin og psykologi. På lister over litteratur om genetikk kan vi nå føre opp dusinvis, hundrevis, ja av og til også tusenvis av forfattere. Det er lenge siden den tiden da viktorianske gentlemen kunne skusle bort arven sin i ivrig jakt på naturens oppbygning. Mange har hjulpet meg med å skrive denne boka, og jeg har brukt talløse forskningsdokumenter, som er oppført bakerst i boka. Men jeg har vanligvis ikke tatt med spesifikke referanser eller henvisninger til individuelle forskere i teksten. Det er hovedsakelig gjort for å oppnå bedre flyt i teksten. Mark Thomas ved University College i London er involvert i en rekke av studiene, og jeg er svært takknemlig overfor ham for både veiledning og vennskap gjennom årene. Innen


fagfeltet fortids-DNA ledes arbeidet nå av noen få laboratorier, men feltet vokser i febrilsk fart etter som vi får bedre og enklere teknikker, og etter som mer og mer data blir samlet. Flere av disse fortellingene er hentet fra arbeidet til Svante Pääbo, Turi King og Rikard III-prosjektet, Joe Pickrell, David Reich, Josh Akey, Joachim Berger, Graham Coop, Johannes Krause og noen får andre, som alle har hjulpet meg direkte eller indirekte. Arbeidet er deres; alle eventuelle feil er mine. På side 382 finner du en ordliste over noen av de mer tekniske eller mindre leservennlige begrepene som brukes i genetikken.


Innledning «Det vil åpne seg en ny, hittil nesten ubetrådt mark for forskning ... Det vil kaste meget lys over menneskets opprinnelse og historie.» Kapittel XV: «Tilbakeblikk og slutning» i Artenes opprinnelse gjennom naturlig utvalg, eller De best skikkede formers bevarelse i striden for livet av Charles Darwin, 1859 (Oslo: Cappelen 1990, oversatt av Ingebret Suleng)

D

ette er fortellingen om deg. Den beskriver hvem du er og hvordan du oppsto. Det er din egen historie, fordi den livsreisen som ender i din eksistens, er unik, slik den er for alle andre som noen gang har levd og åndet. Samtidig er det vår felles historie, fordi du som representant for hele vår art er både typisk og eksepsjonell. På tross av forskjellene oss imellom er alle mennesker påfallende nære slektninger, og familietreet vårt er topphugd og forvridd og ligner slett ikke på noe tre. Likevel er vi dets frukter. Omtrent 107 milliarder moderne mennesker har eksistert. Tallet varierer litt etter når du velger å starte tellingen. Alle disse menneskene – alle vi – er nære slektninger, da arten vår har én enkelt opprinnelse i Afrika. Vi har ikke tilstrekkelig språk til å beskrive hva dette egentlig betyr. Det vil for eksempel ikke si at vi stammer fra ett enkelt par, en hypotetisk Adam og Eva. Vi tenker på familier og stamtavler og genealogi og avstamning, og så prøver vi å tenke på den fjerne fortiden på 11


E N K ORT HI STORI E OM A LLE S O M N O E N GA NG H A R L E VD

samme måte. Hvem var mine forfedre? Din families struktur er kanskje oversiktlig og tradisjonell eller, som hos meg, den kan være lettere rotete, med avleggere som snor seg sammen som gamle ledninger i en skuff. Uansett hvordan ditt nære familietre er, blandes alles fortid sammen før eller senere. Vi har alle to foreldre, og disse foreldrene hadde to foreldre, og hver av disse hadde igjen to foreldre og så videre. Fortsetter vi slik helt tilbake til forrige gang England ble invadert, vil du se at en fordobling av hver generasjon har ført til at vi nå er flere mennesker enn noen gang, mange milliarder flere. Sannheten er at stamtavlene våre vender seg innover igjen, greinene snor seg inn og blir til et flettverk, og alle som noen gang har levd, har vært viklet inn i dette nettet av slektskap. Vi trenger bare gå ti–tjue århundrer tilbake for å se at de fleste av de sju milliardene som lever i dag, stammer fra en liten håndfull mennesker, omtrent like mange som det bor i en liten landsby. Historie er det vi har nedtegnet. I tusenvis av år har vi malt, risset inn, skrevet og fortalt historier fra vår fortid og nåtid i forsøk på å forstå hvem vi er og hvordan vi oppsto. Det foreligger en slags enighet om at historien begynner med skriften. Før det hadde vi en forhistorie – alt det som skjedde før vi skrev det ned. For å sette det i perspektiv, så har det eksistert liv på jorden i omtrent 3,9 milliarder år. Arten Homo sapiens, som du tilhører, oppsto for bare 200 000 år siden, øst i Afrika. For rundt 6000 år siden, i Mesopotamia, i det vi nå kaller Midtøsten, begynte vi å skrive. For å gi deg noe å sammenligne med, kan jeg si at boka du holder mellom hendene, er på rundt 117 000 ord, eller 713 000 tegn med mellomrom. Hvis denne boka skulle representere hvor lenge livet har eksistert på jorden, utgjør hvert tegn, 12


I nnlednin g

med mellomrom, omtrent 5811 år. Om vi regner om, er det moderne menneskets levetid på jorden – nøyaktig like lang som denne setningen. Den tiden vi har nedtegnet historie fra, er et evolusjonsmessig vingeslag og tilsvarer ikke mer enn ett enkelt tegn, bredden på dette punktumet<.> Og så mangelfull denne historien er! Dokumenter forsvinner, smuldrer og råtner bort. De vaskes bort av været eller fortæres av insekter og bakterier, eller de ødelegges, skjules, kompliseres eller revideres. Og det er før vi har begynt å snakke om hvor subjektive historiske nedtegnelser kan være. Vi klarer ikke engang å bli helt enige om hva som har skjedd i de siste ti årene. Avisene skriver klart skjevfokuserte beretninger. Kameraer tar bilder som bare viser det som får plass innenfor rammen, et utsnitt valgt av fotografen, og konteksten mangler ofte. Vi er særdeles upålitelige vitner til den objektive realiteten. Vi fomler. Akkurat hva som skjedde 11. september 2001, da tårnene til World Trade Center ble ødelagt, vil kanskje fortsette å være uklart på grunn av uoverensstemmende beretninger og det grusomme kaoset som oppsto. Vitneforklaringer i rettssaker er kjent for å være mangelfulle og saumfares alltid nøye. Hopper vi noen århundrer bakover i tid, finnes det ingen samtidige bevis på at Jesus Kristus, det mennesket som sannsynligvis har hatt størst innvirkning på historiens gang, har eksistert. De fleste av fortellingene om hans liv ble skrevet ned i tiårene etter at han døde, av mennesker som aldri møtte ham. I dag ville vi betvilt noe som ble fremlagt som historiske bevis på denne måten. Selv fortellingene som de kristne baserer seg på, evangeliene, er inkonsekvente og har mutert ugjenkallelig over tid. Dette sier jeg ikke til forkleinelse av studier av historien 13


E N K ORT HI STORI E OM A LLE S O M N O E N GA NG H A R L E VD

(eller kristendommen). Det er bare en kommentar til hvor tåkete fortiden er. Frem til ganske nylig ble den hovedsakelig registrert i religiøse tekster, dokumenter fra forretningstransaksjoner og oversikter over kongeættene. I moderne tider har vi et omvendt problem – altfor mye informasjon og nesten ingen måte å organisere den på. I hvert eneste nettkjøp du foretar og hvert eneste googlesøk, oppgir du frivillig informasjon om deg selv som fanges opp av bedrifter i eteren. Bøker, sagaer, muntlige overleveringer, inskripsjoner, arkeologi, internett, databaser, film, radio, harddisker, lydbånd. Vi setter disse bitene og bytene med informasjon sammen for å rekonstruere fortiden. Og nå har biologien blitt en del av denne formidable informasjonsbølgen som skyller over oss. Epigrammet i begynnelsen av denne introduksjonen er den eneste gangen Darwin henviser til mennesket i Artenes opprinnelse, helt i slutten av boka, som for å lure oss til å tro at det vil komme en oppfølger. Når hans avstamningsteori modifiseres en gang i den fjerne fremtiden, vil det kastes lys over vår egen historie: fortsettelse følger. Nå har den tiden kommet. Det finnes en annen måte å lese fortiden vår på, og flomlyset kastes mot vår opprinnelse. Du bærer med deg et episk dikt i cellene dine. Det er en makeløs, uryddig, unik, snirklete saga. For omtrent 10 år siden, 50 år etter at dobbelheliksen ble oppdaget, hadde vår evne til å lese DNA forbedret seg i den grad at det ble en historisk kilde, en tekst som bør granskes. Våre genomer, gener og DNA rommer en fortegnelse over den reisen livet på jorden har tatt – fire milliarder år med prøving og feiling har resultert i deg. Ditt genom utgjøres av hele ditt DNA, tre milliarder bokstaver, og måten de er satt sammen på – gjennom det mysteriet sex er (fra et biologisk ståsted) – som er unik for deg. Ikke bare er dette genetiske fingeravtrykket kun ditt, 14


I nnlednin g

men det skiller seg fra DNA-et til alle andre 170 milliarder mennesker som noen gang har levd. Det gjelder selv for eneggede tvillinger, som begynner sin eksistens som helt sammensmeltede, men som starter en langsom ferd bort fra hverandre straks etter unnfangelsen. For å si det med den amerikanske barnebokkarakteren Dr. Seuss: I dag er du deg! Ja, hør på meg! Ingen i verden er du-ere enn deg!

Sædcellen som skapte deg, fikk liv i din fars testikler i løpet av få dager før du ble unnfanget. Én eneste sædcelle fra en sprut fylt av milliarder av dem, fikk presse hodet sitt mot din mors eggcelle, som var én av bare noen få hundre. Som en matrjosjkadukke hadde egget vokst inne i henne mens hun selv vokste inne i sin mor, men det modnet i løpet av den siste menstruasjonssyklusen, og vandret så bort fra sitt komfortable fødested. I kontakt med eggcellen utløste den vinnende sædcellen et kjemikalium som løste opp eggets motvillige membran, lot rumpetrollhalen sin bli igjen på utsiden og gravde seg innover. Da den var vel inne, lagde egget et ugjennomtrengelig gjerde som hindret alle andre sædceller fra å trenge inn bak barrikadene. Sædcellen var unik, det samme var egget, og kombinasjonen av disse to ble da også unik, den ble til deg. Til og med inngangspunktet var unikt. Fordi din mors egg var så godt som kuleformet, kunne sædcellen ha slått seg inn hvor som helst, men som et kosmisk slumpetreff penetrerte den sitt mål på bare ett punkt, et punkt som igangsatte bølger av kjemikalier og rett og slett begynte en prosess der planen for din kropp ble lagt – hodet i den ene enden, halen i den andre. Fra andre organismer vet vi at om vinnersædcellen hadde kommet inn på den andre 15


E N K ORT HI STORI E OM A LLE S O M N O E N GA NG H A R L E VD

siden, ville embryoet som ble til deg, ha begynt å vokse i en annen retning. Det samme gjelder oss alle. Dine foreldres genetiske materiale, genomet deres, ble stokket om da eggcellen og sædcellen smeltet sammen og ble halvert. Deres foreldre, dine besteforeldre, hadde gitt dem to sett med kromosomer, og denne omstokkingen blandet dem til en kortstokk som aldri tidligere har sett noen make, og som aldri vil oppstå igjen. De skjenket deg også litt ustokket DNA. Er du mann, har du fått et Y-kromosom som i hovedsak er uendret fra far, og fra hans far og så videre tilbake gjennom tidene. Det er et krøllete og forkrøplet stykke DNA med bare noen få gener og massevis av skrot. Eggcellen hadde også noen små DNA-sløyfer skjult inne i mitokondriene, en liten kraftstasjon som leverer energi til alle cellene. Den har sitt eget mini-genom, og fordi det sitter inne i egget, kommer det bare fra mødrene. Sammen er disse bare en ørliten del av ditt totale DNA, men den klare avstamningslinjen kan være nyttig når vi skal søke bakover gjennom genealogier og tidlig historie. Størstedelen av DNA-et ditt ble imidlertid smidd den gangen dine foreldres celler ble stokket om, og cellene til deres foreldre i deres celler. Denne prosessen har oppstått hver gang et menneske har levd; kjeden som ligger bak deg, er ubrutt. De mente det kanskje ikke, mora og far din som føkka deg opp da de fødte deg inn i en gjørme av alle de feila de har og fordi du er deg, la på enda et par.

Jeg skal ikke kommentere de psykologiske eller foreldrerelaterte aspektene ved Philip Larkins dikt, men sett fra et biologisk ståsted er det helt presist. Hver gang en eggcelle eller 16


I nnlednin g

sædcelle oppstår, produserer omstokkingen ny variasjon og unike forskjeller i sitt menneskelige vertskap. Du arver dine foreldres DNA i helt egne kombinasjoner, og under denne prosessen – meiose – blir det også funnet opp noen splitter nye genetiske variasjoner, bare fordi du er deg. Noen av disse blir ført videre hvis du får barn, men de vil også få sine egne. Det er gjennom disse forskjellene i befolkningen at evolusjonen virker, og det er i disse forskjellene vi kan følge menneskehetens utviklingsbane, der vi har streifet over land og sjø, og over hav av tid, til hver eneste avkrok på kloden. Genetikere har plutselig blitt historikere. Ett enkelt genom inneholder enorme mengder uredigerte data, nok til å legge planer for et menneske. Men genomikk er en komparativ vitenskap. To sett DNA fra forskjellige personer inneholder mye mer enn dobbelt så mye informasjon. Alle menneskelige genomer inneholder de samme genene, men alle kan være en anelse annerledes, og det forklarer hvorfor vi alle er så utrolig like, men samtidig helt spesielle. Ved å sammenligne disse forskjellene kan vi trekke slutninger om hvor nært relatert to personer er og når forskjellene utviklet seg. Nå kan vi utvide sammenligningene til å omfatte alle mennesker, så lenge vi kan hente ut DNA fra cellene dine. Da det første komplette menneskelige genomet ble publisert i 2001 med stor ståhei, var det faktisk et litt grovt utkast av en avlesning av det meste av genmaterialet fra bare noen få av oss. For å komme så langt hadde hundrevis av forskere jobbet i rundt ti år, og kostnaden lå på rundt tre milliarder dollar, omtrent én dollar per DNA-bokstav. Bare 15 år senere har alt blitt behagelig mye enklere, og datamengden fra individuelle genomer er nå uendelig. Idet jeg skriver disse ordene, har vi omtrent 150 000 fullt ut sekvenserte humane genomer, og nyttige prøver fra bokstavelig talt millioner av 17


E N K ORT HI STORI E OM A LLE S O M N O E N GA NG H A R L E VD

mennesker fra hele verden. Enorme medisinske prosjekter med presise navn som «Hundre tusen genom-prosjektet» viser hvor lett vi nå kan trekke ut de dataene vi alle lagrer i de levende cellene våre. Her i Storbritannia vurderer vi seriøst å sekvensere genomene til hver eneste innbygger ved fødselen. Og det er ikke begrenset til streng formell vitenskap eller offentlig helsepolitikk: Du kan spytte i et prøverør og få en avlesning av de viktigste delene av ditt eget genom fra en hær av bedrifter, som vil fortelle deg alle slags fakta om dine egenskaper, din historie og risiko for enkelte sykdommer, for bare et par hundre pund. Nå har vi genomene til hundrevis av mennesker som døde for lenge siden, og kan inkludere dem i denne storslåtte fortellingen. Knoklene til en engelsk konge, Rikard III, ble identifisert i 2014, med en hel haug arkeologiske bevis (se kapittel 3), kongelig forseglet med hans DNA. Vi kjenner tidligere tiders konger og dronninger på grunnlag av den statusen de hadde og fordi historien domineres av at vi forteller og gjenforteller beretningene om dem. Og selv om genetikken har beriket monarkstudiene, forteller DNA alles historie, vår nyfunne evne til å trekke ut de fineste nyanser har gjort dette til en undersøkelse av mennesker, av land, av migrasjon, av alle. Vi kan teste, bekrefte eller avkrefte og kjenner historien til hele folket, ikke bare de mektige eller tidens kjendiser. Mannen i gata fra tidligere tider løftes frem og blir et av de viktigste menneskene som noen gang har levd. DNA er universelt. Som vi skal se, kan det hende det å tilhøre en kongelig arverekke gir deg guddommelige rettigheter fremfor andre borgere og alle de fordelene som følger med nedarvet makt, men evolusjon, genetikk og kjønn blåser i nasjonalitet, grenser og all slags stormakt. Og vi kan se enda lenger. Studien av oldtidsmennesket var 18


I nnlednin g

en gang begrenset til gamle knokler og de spøkelsesaktige avtrykkene etter livet deres som vi kunne finne i jorden, men nå kan vi sette sammen den genetiske informasjonen til ekte oldtidsmennesker, til neandertalere og andre utryddede medlemmer av vår storfamilie, og disse menneskene avslører en ny vei hit, til det vi er i dag. Vi kan trekke ut DNA-et deres og la det fortelle oss ting vi aldri ville fått kjennskap til på noen annen måte – vi kan for eksempel finne ut hvordan en neandertaler opplevde lukt. DNA fra mange tidsaldre siden har gitt oss et helt nytt blikk på vår evolusjonsmessige bakgrunn. Fortiden er kanskje et fremmed land, men disse kartene fantes inne i oss hele tiden. Datamengden denne nye vitenskapen genererer, er kolossal, fenomenal, overveldende. Hver eneste uke publiseres det studier som snur opp ned på det vi tror vi vet. Rett før siste del av arbeidet med denne boka ble tidspunktet for den store utvandringen fra Afrika flyttet 10 000 år tilbake fra tidligere antagelser. Det skjedde etter et funn av 47 tenner fra det moderne mennesket i Kina (mer om dette senere). Og da jeg jobbet med slutten av denne boka, ble tidspunktet flyttet enda 20 000 år tilbake, etter påvisning av homo sapiens-DNA hos en neandertalerjente som hadde vært død i flere årtusener. Disse tallene er ikke store sett i evolusjonsmessig sammenheng, små krusninger i geologisk tid. Men periodene er mye lengre enn hele den nedskrevne menneskelige historien, og derfor beveger grunnen seg kontinuerlig og dramatisk under føttene våre. Den første halvdelen av denne boka handler om en omskriving av fortiden ved bruk av genetikk, fra en tid da det fantes minst fire menneskearter på jorden og frem til Europas konger på syttenhundretallet. Andre halvdel av boka er om de vi er 19


E N K ORT HI STORI E OM A LLE S O M N O E N GA NG H A R L E VD

i dag og hva studier av DNA sier i det tjueførste århundret om familie, helse, psykologi, rase og skjebne. Begge delene av boka bygger på bruk av DNA ved siden av de historiske kildene vi har basert oss på i århundrer: arkeologi, fjell og stein, gamle knokler, legender, krøniker og familiehistorier. Selv om studien av forfedre og arv har eksistert like lenge som menneskene, er genetikk et ungt vitenskapsfelt med en vanskelig og kort historie. Human genetikk oppsto som en metode for å måle mennesker, ved å sammenligne dem, slik at forskjeller kunne formaliseres som vitenskap og brukes til å berettige segregering og underkuing. Genetikkens fødsel er synonym med arvehygienens, eller eugenikkens, fødsel, selv om ordet den gangen ikke bar på den samme giftige betydningen som det gjør i dag. Det finnes ingen andre mer kontroversielle emner innen vitenskapen enn rase – menneskene er forskjellige, og betydningen av disse forskjellene har forårsaket noen av de største skillene og mest grusomme og blodige handlingene i historien. Som vi skal se, har moderne genetikk vist hvor grundig feil vi fortsetter å oppfatte hele rasebegrepet. Vi mennesker elsker å fortelle historier. Vår art higer etter fortellinger – eller enda mer spesifikt: narrativ tilfredsstillelse – og forklaringer; å finne sammenheng og mening og forstå den ubeskrivelig komplekse menneskelige tilværelsen – begynnelse, midt og slutt. Da vi begynte å avlese genomet, ønsket vi å finne beretninger som ryddet opp i mysteriene rundt historie, kultur og individuell identitet, som fortalte oss akkurat hvem vi var og hvorfor. Ønskene våre ble ikke oppfylt. Det humane genomet viste seg å være mye mer interessant og komplisert enn det noen av oss hadde forventet, medregnet alle genetikere, som har en enda tryggere arbeidsplass nå, et tiår etter den såkalte 20


I nnlednin g

fullføringen av Human genom-prosjektet. Sannheten om denne kompleksiteten og vår manglende forståelse siver sakte inn i det vi snakker om når vi snakker om genetikk. Én gang var vi opptatt av blod, blodsbånd og stamtavler som noe som knytter oss til forfedrene våre og beskriver vårt familieselv. Det ligger ikke lenger i blodet, det ligger i genene. DNA har blitt et synonym for skjebne, eller en søm som løper gjennom oss og forsegler skjebnen vår. Men det er ikke det. Alle forskere mener at deres eget felt er det som får dårligst dekning i mediene, men jeg er vitenskapsmann og forfatter, og jeg mener at human genetikk skiller seg ut som den vitenskapen som misforstås mest av alle, antakeligvis fordi vi er kulturelt programmert til å misforstå den. Vitenskapen vil gjerne avsløre for oss at store deler av verden ikke er slik vi tror, om det gjelder det kosmologiske, det molekylære, det atomære eller det subatomære. Disse feltene er fjerne eller abstrakte sammenlignet med hvordan vi snakker om familie, om arv, om rase, om intelligens og om historie. Bagasjen vi har med oss, og subjektiviteten vi møter disse vesentlige menneskelige egenskapene med, er uten sidestykke. Det er en avgrunn mellom det vitenskapen har vist oss og hvordan vi snakker om familie og rase, for ting er ikke slik vi trodde de var, som vi skal se. DNA har avfødt masser av fabrikkerte historier og myter. Genetikken kan med sikkerhet fortelle oss hvem våre nærmeste slektninger egentlig er, men kan også avsløre mange mysterier fra vår fjerne fortid. Men du har mye mindre til felles med forfedrene dine enn du kanskje trodde, og det finnes folk i familien din som du ikke har arvet noen gener fra i det hele tatt, og som derfor ikke har noen som helst meningsfull genetisk forbindelse til deg, selv om du i genealogisk forstand absolutt stammer fra dem. Jeg skal vise at 21


E N K ORT HI STORI E OM A LLE S O M N O E N GA NG H A R L E VD

genetikken, på tross av det du kan ha lest, ikke vil fortelle deg hvor smarte barna dine blir, hvilken idrett de bør drive med, hvilket kjønn de vil foretrekke å finne en partner fra, hva de kommer til å dø av eller hvorfor noen mennesker begår grufulle voldshandlinger og mord. Det genetikken ikke kan fortelle oss er like viktig som det den kan fortelle oss. DNA er det som har kodet hjernen vår såpass avansert at vi kan stille spørsmål om vår egen opprinnelse, og som har gitt oss redskaper som hjelper oss å finne ut hvordan vår egen evolusjon har foregått. Endringer i dette merkelige molekylet har samlet seg og blitt registrert over tid. Det har ventet tålmodig i årtusener på at vi skal oppdage en avlesningsmetode. Og nå har vi den. Hvert kapittel i denne boka gir et annerledes bilde av historien og genetikken, slag som er tapt og vunnet, inntrengere, røvere, mordere, migrasjon, landbruk, sykdom, konger, pest og massevis av avvikende sex. Fremfor alt er det en historiebok du holder mellom hendene. Noen av fortellingene her er om genetikkens historie – med alle sine komplekse sammenfiltringer og sin mørke fortid. De er tatt med for at vi skal forstå hvordan vi vet det vi oppdager nå. Mange av fortellingene er beretninger om nasjoner, folkegrupper, noen få som har blitt kjent som stjerner eller gjennom nedarvet makt, men de fleste tilhører de anonyme massene. Vi gransker knoklene til tilfeldige menn, kvinner og barn. Mange har dødd under uvanlige omstendigheter som har gjort at DNA-et deres har blitt tatt godt vare på. Biologi er studien av det som lever, og dermed også av det som dør. Det er grisete – herlig og frustrerende grisete – og unøyaktig, en utfordring for alle som ønsker definisjoner. Hvis du vil begynne på begynnelsen, som virker som et bra startsted, så er det her problemene våre starter. 22


DEL EN

HVORDAN VI BLE SLIK


1 Parelystne og mobile «Det finnes ingen begynnelse, ingen midt, ingen slutt, ingen spenning, ingen moral, ingen årsaker, ingen virkninger. Det vi liker i våre bøker er dybden av mange vidunderlige øyeblikk sett på én gang.» Kurt Vonnegut, Slaktehus fem (Gyldendal, 1975, oversatt av Torstein Bugge Høverstad)

V

onnegut hadde bare delvis rett. Det finnes så avgjort ingen begynnelse, og om det finnes en slutt, er den ikke i sikte. Vi er alltid i midten, og vi er alle missing links, mellomleddene som mangler. Nettopp som det ikke fantes noe absoluttpunkt da livet ditt begynte, fantes det intet skapelsesøyeblikk da vår art begynte, ingen gnist av liv, ingen pust fra Gud inn i neseborene til en Adam som ble formet av den røde jorden, intet kosmisk egg som sprakk. Slik er det. Ingenting ved det levende er fast, og alle skapninger er firedimensjonale; de eksisterer i rom, og også gjennom tid. Livet er bevegelse: De eneste som virkelig er statiske, er de som allerede er døde. Foreldrene dine hadde foreldre, og deres foreldre hadde foreldre igjen, og så videre, to ganger to, bakover gjennom hele historien og forhistorien. Hvis du fortsetter å gå bakover og bakover, blir det sakte, men 25


E N K ORT HI STORI E OM A LLE S O M N O E N GA NG H A R L E VD

sikkert umulig å kjenne igjen forfedrene dine, via apekatter og menneskeaper, tobeinte, så firbeinte, og lurvete pattedyr og dyriske beist på land, før dem vadende sjøvesener og fiskeaktige svømmere, og marker og viltvoksende havvekster, og for omtrent to milliarder år siden trenger du ikke engang to foreldre lenger, bare binær fisjon i én enkelt celle, én blir to. Helt tilbake til livets begynnelse på jorda, for rundt fire milliarder år siden, er du låst inne i en stein på bunnen av havet, inne i de varme og boblende massene i en hydrotermisk utstrømningsåpning. Denne geologisk trege, trinnvise endringen er som et fargediagram, der hvitt blir svart piksel for piksel. Om det er overgangen fra krypdyr til pattedyr eller fra firbeint til oppreist tobeint. Av og til kastes en fargeklatt inn i blandingen, men for det meste kryper utviklingsbanen til dine forfedre seg av gårde fremfor å gå rykkvis,1 i grå dybder. Gjennom hele denne tiden har det eksistert liv på jorden, og vi er et punkt på den grå, ubrutte linjen. Se for deg bildet av en hårete menneskelignende ape på alle fire, til venstre for en ape på huk, til venstre for en lutende, krumbøyd ape, til venstre for en rak, moderne skjeggkledd menneskeape, som oss, som holder et spyd med flintspiss og har satt høyre bein blygt foran seg for å hindre oss i å se hans skamløse redskap for biologisk utvikling. Dette ikoniske bildet innebærer noe vi nå vet ikke stemmer. Vi kjenner bare ikke til utviklingsbanen til apene som resulterte i oss. Vi kjenner mange av skapningene langs veien, men kartet er fullt av hvite felter og   Kryper eller går rykkvis var en spøk fra de store biologene Stephen Jay Gould og John Turner i forbindelse med diskusjonene om i hvilken grad evolusjonen har vært en gradvis prosess eller katastrofal og sprangvis. Disse to ideene, tidligere kjent som fyletisk gradualisme og punktuert ekvilibrium, var i mange år store konkurrenter. Svaret er, som så ofte innenfor vitenskapen, litt av begge deler. 1

26


HVORDAN VI BL E S L IK

sølt til med flekker. Den andre usannheten er at det finnes en retning på evolusjonen vår, på vår tobeinte gange og vår store, kraftige hjerne, på våre redskaper og vår kultur. Linjen er ment å vise fremskritt, fra det enkle til en uavvendelig marsj mot en oppreist fremtid, bevissthetens uunngåelige kognitive revolusjon. Men dessverre er vi hverken mer eller mindre utviklet enn andre skapninger. Det unike er fryktelig overvurdert. Vi er ikke mer spesielle enn andre arter, da hver art har utviklet seg unikt, med styrking av det som gir best mulig håp om at genene skal videreføres inn i evigheten gitt de nåværende særegne forholdene. Med alle knoklene fra evolusjonen og en moderne forståelse av evolusjon og genetikk er det umulig å utarbeide en tjuetrinns fremdriftstrapp for aper fra venstre mot høyre, for ikke å snakke om fem kjekke, diskrete hopp. Det finnes intet mål på evolusjonsfremdriften, og det språket vi en gang brukte, der artene var «høyere» eller «lavere», gir ikke lenger mening for vitenskapen. Charles Darwin brukte disse ordene2, uttrykk for en alminnelig oppfatning på hans tid, da han skildret mekanismene bak artenes opprinnelse i 1859. Vi hadde smått med bevis på at det fantes andre oppreiste aper den gangen, hverken med eller uten spyd. Han kunne ikke beskrive noen mekanismer for hvordan denne modifikasjonen ble overført fra generasjon til generasjon. Siden slutten av 1800-tallet har vi kjent til mønstrene for overføring av egenskaper fra foreldre til barn. I 1940-årene oppdaget vi at DNA var molekylet som overførte   Selv om han skrev i margen på notatbøkene sine: «du må aldri si høyere eller lavere», men mest som et uttrykk for en forsiktighetsregel forbundet med ideen om evolusjonsmessig progresjon. Han la merke til at noen rankeføttinger (Cirripedia) blir enklere ved kronologisk evolusjon. Darwin elsket rankeføttinger. 2

27


E N K ORT HI STORI E OM A LLE S O M N O E N GA NG H A R L E VD

denne informasjonen gjennom generasjonene. Siden 1953 har vi visst at DNA er bygd opp som en dobbelheliks, noe som gir den imponerende evnen til å kopiere seg selv og la disse kopiene bygge celler som er nøyaktig like de som de kom fra. Og siden 1960-årene har vi visst hvordan DNA koder proteiner, og at alt liv er bygd av, eller ved hjelp av, proteiner. Vitenskapskjemper som Gregor Mendel, Francis Crick, James Watson, Rosalind Franklin og Maurice Wilkins sto på skuldrene til sine forgjengere og kolleger og skulle i sin tur bli til kjemper som alle biologer ville klatre opp på skuldrene til for å se inn i fremtiden. Avsløringen av disse mysteriene var det tjuende århundrets store vitenskapsfortellinger, og på begynnelsen av det tjueførste århundret falt biologiens prinsipper på plass. Da vi knakk den universelle genetiske koden og nøstet opp dobbelheliksen, avslørte vi et sett med enkle regler for liv – som likevel skulle vise seg å være svært intrikate, som vi snart skal se. Ingenting av dette visste Darwin. Da han publiserte sitt andre storverk, Menneskets avstamning og seksuell seleksjon i 1871, var hovedanliggendet hans spørsmålet om mennesket, som enhver annen art, nedstammer fra en form som har eksistert tidligere …

Den gangen kjente vi bare til en håndfull knokler fra neandertalere: én hodeskalle fra Belgia, en annen fra Gibraltar og en pose med beinrester fra Midt-Tyskland. Så tidlig som i 1837 hadde Darwin tegnet opp en visjonær versjon av et evolusjonstre i en av notatbøkene sine. Den viste hvordan én grein på livets tre ble til to og flere, utvalgt av naturen som respons på et endret miljø. Men hvordan disse tidlige apene fikk plass i mennesketreet, var ikke kjent. «Jeg tror», skriblet han øverst på en av sidene i denne 28


HVORDAN VI BL E S L IK

notisboka med den uforlignelige og rotete håndskriften sin, men resten av setningen ble aldri fullført. Tanken som ble vekket på 1800-tallet var den om at vi, sammen med alle dyrene, var en del av et kontinuum, en ubrutt linje – en art som var avlet frem, ikke skapt. I dag er det bare selvvalgt utvitende mennesker som avskriver sannheten om at vi har utviklet oss fra forfedrene våre. Bilder av glisende skaller fra fjerne forfedre er vanlig, og hver gang en ny art menes påvist, blir det forsidestoff. Dusinvis av bevislinjer roper uomtvistelig at vi er aper, med apeforfedre som ligner sjimpanser, dvergsjimpanser, gorillaer og orangutanger. Noen ganger blir det gjort forsøk på å fortelle hvor knappe fossilbevisene våre er ved å si at alle våre objekter fra fortiden som viser menneskenes evolusjon, vil få plass på et stort bord eller i én eneste kiste. Det er heller ikke sant. Vi har bokstavelig talt tusenvis av gamle forherdede knokler, funnet over hele verden; mange i menneskehetens vugge øst i Afrika, mange i Europa, og jo mer vi leter, jo mer finner vi. Selv om vi for Darwin var så godt som alene i enden av en mystisk grein på vårt familietre. Men på tross av alle standhaftige gravere, som bruker hele livet på å sitte inne i huler eller i støvete gamle elvefar bevæpnet med tannbørster og ørsmå hakker, så finnes det ikke på langt nær mange nok fysiske prøver til at vi kan få noe som ligner et komplett bilde eller en sikker forklaring på menneskenes utvikling. Vi har individuelle fossiler som er ordnet i grupper etter felles egenskaper, som form på bryn, fotbue eller tyggeforhøyningen på jekslene. Disse er datert etter hvor de ble funnet, i hvilket jordlag og hva for noe annet som ble funnet i nærheten – redskaper, skygger etter matlaging eller spor etter jakt. Eller hvis de er unge nok, etter andelen radioaktive 29


E N K ORT HI STORI E OM A LLE S O M N O E N GA NG H A R L E VD

karbonatomer som, i stedet for å fylles opp gjennom et levende stoffskifte, sakte tikker nedover i jevn takt etter døden. Alt dette er god, gammeldags og robust vitenskap, omstridt, som forskning ofte er, og mange ganger uhåndterlig, men analysen av gamle knokler er presis, kompleks og særdeles avansert. På de to hundre årene siden den første andre menneskearten ble oppdaget, har vår forståelse av hvordan vi har oppstått, uten tvil økt kraftig, men tilliten til at utviklingsbanen er slik, har endret seg, og den fortsetter å utvikle seg. I flere tiår har bildet av utviklingen fra ape til menneskeape til apemenneske vært fremvist på museer verden rundt og beskrevet i lærebøker, med en ryddig linje som tydelig viser evolusjonen og sier: «Slik kom vi hit.» I Down House, som ligger i det engelske fylket Kent, der Darwin jobbet og slet og omhyggelig tegnet opp den beste ideen noen hadde hatt hittil, kan du fremdeles kjøpe krus med dette bildet på. Da jeg var ung og i ferd med å forelske meg i vitenskapen, i 1980-årene, så evolusjonstreet akkurat slik ut. Faren min rev ut artikler til meg fra New Scientist eller Scientific American med pyntelige trediagrammer som viste hvordan én art forvandlet seg til en annen, eller at én ble to, så de andre barske apemenneskene forsvant langs veien. Bildet virket klarere jo færre objekter vi hadde. Innen utgangen av det tjuende århundret hadde flere og flere menneskearter og restene av disse stått opp fra graven og var forskjellige nok til å gjøre alle ryddige linjer uklare, og greinene ble tykkere, mindre tydelige og oftere topphugde. Kanskje er det på tide at vi pensjonerer den velbrukte metaforen om det evolusjonsmessige livstreet. I hvert fall må vi legge fra oss bildet om aper til apemennesker til menneskeaper. I dag er det nesten vanskelig å betegne det som noen slags buskvekst i det hele tatt. I stedet viser en 30


HVORDAN VI BL E S L IK

grafisk fremstilling noe som ligner en rekke klatter som renner oppover inn i hele det bassenget som er oss, bekker, elver og vannløp, noen renner ut i havet, andre ebber etter hvert ut (se neste side). En alternativ versjon er å plassere objektene i artsklynger i et diagram, med den eldste nederst og oss, de eneste overlevende, øverst, og la bredden vise hvor alle knoklene ble funnet geografisk. Da må du godta at linjene mellom dem blir stiplede, som et tegn på at de er hypotetiske. Om dette var en krimroman, ville vi hatt hele kropper, men sporene er spredt, uten forbindelse. Saken er langt fra løst. Vi er fullstendig fascinert av oss selv, og med en viss berettigelse. Vi er bare enda et dyr, men vi er det eneste dyret som har utviklet seg slik at det klarer å granske sin egen eksistens, å se seg i speilet og virkelig inspisere det vi ser. Massevis av bøker er skrevet om vår arts opprinnelse, men denne beretningen handler spesifikt om hvordan vi kan rekonstruere fortiden vår og tidligere relasjoner ved hjelp av det aller siste redskapet i utstyrsboden til paleoantropologene, og det er DNA. DNA-molekylet har revolusjonert mye av vår forståelse av menneskehetens historie, og det hele har skjedd i løpet av et par tiår av dette århundret. Feltet endrer seg så raskt at forskere har fortalt meg at de helst vil slippe å publisere nye funn av frykt for at de skal avløses av enda nyere, ikke i løpet av år eller måneder, men innenfor få uker, eller til og med dager. Det er krevende å følge med mens studiet av menneskets evolusjon muterer inn i en uopphørlig revolusjon. Bildet av hvordan vi mennesker har blitt det vi er i dag, er mye mer detaljert enn tidligere, men likevel har vi langt, langt igjen. Før vi kommer inn på alt det der, skal jeg gi en kort, liten oversikt over situasjonen hittil. Vi begynner ikke med begynnelsen, for det finnes ingen begynnelse, men, litt vilkårlig, med to føtter. 31


E N K ORT HI STORI E OM A LLE S O M N O E N GA NG H A R L E VD

Moderne H. sapiens Nåtiden

H. neanderthalensis

Afrika Europa Asia Oseania

Europeisk

Asiatisk

De kinesiske fossilene

Denisovanere Sunda

Denisovahulen

100 000 år 200 000 år 300 000 år

Ukjent introgressor

Sima de los Huesos (Knokkelgropen)

Urtidens H. sapiens

Ukjent introgressor

400 000 år H. heidelbergensis

500 000 år

700 000 år 800 000 år 900 000 år 1 million år

Forhold vi vet lite om

600 000 år Sunda H. erectus Asiatisk H. erectus H. antecessor

Menneskehetens rotete evolusjonsbusk. Gamle knokler, sammen med ny analyse av gammel DNA, har gjort at det som en gang var en solid trestruktur, har blitt topphugd og beskåret og plantet om som en busk som har blitt rykket løs med røttene. De brede klattene står for individuelle menneskearter, og de stiplede linjene står for flyten av gener via seksuell omgang mellom disse. Jo mer vi finner ut av, desto mer kaotisk blir bildet.

32

H. floresiensis


HVORDAN VI BL E S L IK

Tobeinte aper vandret på jorden for minst 4 millioner år siden. Det har seg faktisk slik at alle aper er i stand til å bevege seg tobeint, men det vi er opptatt av, er habituell tobeinthet – å gå slik som primær forflytningsmetode. Det aller viktigste trinnet i vår egen evolusjon var da vi reiste oss opp, siden det førte til og sammenfalt med en rekke anatomiske endringer, for eksempel posisjonen til og formen på ryggraden, hvordan den sitter sammen med hodeskallen, og så videre. Det foreligger ingen enighet om hvorfor dette skjedde, og det finnes rikelig med teorier: Noen er opptatt av den økte bevegelseseffektiviteten ved det å stå oppreist, andre av at dette var en tilpasning til å leve på savannen i stedet for å svinge seg i trærne, andre igjen av klimaendringene i Riftdalen. Den mest berømte av disse tidlige vandrerne er Lucy, som ble født for omtrent 3,2 millioner år siden. Førti prosent av det fossiliserte skjelettet hennes (som er veldig mye når vi tenker på hvor lenge knoklene er bevart) ble oppdaget i 1974 av Donald Johanson og oppkalt etter Beatles-låten «Lucy in the Sky with Diamonds», som ble avspilt på forskernes basecamp i Awash-dalen i Etiopia denne berusende kvelden. Lucy er et av de første medlemmene av arten Australopithecus afarensis som er oppdaget. Vi har ikke klart å påvise om hennes art var av våre direkte forfedre. Det vi kan si, er at mange andre primater levde på denne tiden, og hun ser ut som hun er i nærere slekt med oss enn noen av de andre. Klassifiseringen av dyr er også ofte mangelfull, men for å kunne fortelle vår arts historie, må vi bare hive oss inn i det og håpe det beste. Det eneste systemet vi bruker, ble utarbeidet på 1700-tallet av den svenske naturforskeren Carl von Linné, og gir alle skapninger to latinske navn: et slektsnavn og et 33


E N K ORT HI STORI E OM A LLE S O M N O E N GA NG H A R L E VD

artsnavn.3 Sommereika har for eksempel fått navnet Quercus robur. En vepsetype heter Lalapa lusa, og en snegletype fra Fiji kalles Ba humbugi. Enema pan er navnet på neshornbillen. Alminnelig padde, også kalt nordpadden, heter Bufo bufo. Det høres kanskje litt slapt ut med det latinske navnet «paddepadde», men mange alminnelige dyr har navn med samme form, blant annet bløtdyret Extra extra og vår apekollega Gorilla gorilla.4 Kanskje har du en Felis catus hjemme, et navn som er satt sammen av to forskjellige ord for «katt». Lucys type, Australopithecus afarensis, kan litt løst oversettes med «sørlig apelignende ting som kommer langt borte fra». Og så finnes det andre arter av sørlige apelignende ting: sediba, anamensis og africanus. Tidlige aper er plassert   Klassene slekt og art er de siste, og dermed de mest spesifikke, i klassifiseringshierarkiet, eller taksonomien, som det også kalles. Standardklassifiseringen er domene, rike, rekke, klasse, orden, familie, slekt og art. Mange bruker forkortelsen DRRKOFSA for å huske rekkefølgen bedre. En annen huskeregel er «Da rødmende reptiler krøp over fikenbladet, skvatt Adam», men her er det bare å slippe fantasien løs og lage seg sin egen. 4   Offisielt finnes det også en kategori under arter – avarter – der forskjellige typer innenfor arten kan skilles fra hverandre. Gorilla er slekten, og så finnes det arter innenfor denne slekten: Gorilla beringei, som også kalles østgorilla, har den tvilsomme æren å bære navnet til Friedrich Robert von Beringe, den første personen som skjøt en av dem. Vestgorillaen, Gorilla gorilla, er den arten det finnes flest eksemplarer av. Men så finnes det også to avarter av disse, den ene er vestlig lavlandsgorilla, som betegnes Gorilla gorilla gorilla. Det er greit om du ler litt av dette, selv om taksonomene tar det dødsens alvorlig.   De fleste vitenskapsfolk kaller oss «anatomisk moderne mennesker», og det eldste funnet er Omo fra Etiopia, som antas å være fra rundt 195 000 år siden. Noen vitenskapsfolk bruker avartklassifikasjonen Homo sapiens sapiens. Det er fremsatt forslag om andre menneskelige avarter, alle utdødde, men jeg tror ikke disse er så nyttige. 3

34


HVORDAN VI BL E S L IK

i slektskategorier med navn som Sivapithecus (Shivas ape, som ble funnet i India), Ardipithecus (bakkeape) og Gigantopithecus (skikkelig stor ape). Vi er en slekt: Homo, art: sapiens – Homo sapiens: det kloke mennesket. Det er kortversjonen. Biologien gjør det samme som barn som skriver ned sin fulle adresse med alt fra gate til by til land til kontinent, klode, solsystem og galakse. Det finnes flere klassifiseringskategorier etter slekt og art som plasserer oss nøyaktig i det levende universet: Domene: eukaryoter (encellede eller flercellede organismer med kjerneholdige celler) Rike: animalia (dyr) Rekke: ryggstrengdyr (dyr med en sentral ryggstreng, beslektet med ryggrad) Klasse: pattedyr (melkeproduserende) Orden: primater (halvaper, egentlige aper, menneskeaper og noen til) Underorden: haplorhini (tørrnesede aper) Familie: hominider (menneskeaper)

Alt jeg skriver om i denne boka heretter, er om Homo. Neandertalere klassifiseres som Homo neanderthalensis – menneskene fra Neanderdalen i Tyskland; Homo habilis – det hendige mennesket. Du tilhører en merkelig eksklusiv klubb. Medlemskap i en slekt betyr ikke nødvendigvis et slektskap mellom medlemmene, men at medlemmene ligner mer på hverandre enn de gjør på andre organismer som ikke tilhører slekten. Dette er det beste systemet vi har. Art er også en problematisk definisjon, men den mest akseptable formen er at to arter defineres som distinkte når de ikke er i stand til å få fruktbart avkom sammen. Zebroider, ligere, muldyr, mulesler og 35


E N K ORT HI STORI E OM A LLE S O M N O E N GA NG H A R L E VD

pizzlier5 er alle relativt sjeldne, relativt sunne hybrider. Men avkommet de får, blir aldri fruktbart. Snart skal vi se hvorfor denne artsdefinisjonen for mennesker ikke er tilstrekkelig i det hele tatt. Det som er vanlig nå, er å regne rundt sju arter med i slekten Homo, og jeg vil henvise til disse som mennesker. Dette er ikke ukontroversielt, men et av de største problemene med taksonomien er at vi i forsøket på å navngi ting prøver å beskrive hvordan disse tingene er, og da tar vi ikke alltid hensyn til livets i hovedsak tidsmessige natur, at evolusjon er universelt og at endring over tid er normen. Husk at det som utsettes for evolusjonsmessige endringer, er DNA, men det tar ikke klassifiseringen hensyn til. Men foreløpig skal vi tenke på art som en distinkt gruppe dyr, som er forskjellige nok fra de andre til at de barna de klarer å få sammen, ikke vil kunne få barn igjen, og innen slekten Homo har det vært rundt sju slike.6 De fra perioden som begynte for en million år siden, som vi har fossile spor etter, kan kalles arkaiske mennesker, og det finnes noen av disse. Homos ergaster, heidelbergensis, antecessor og noen til fra denne perioden er påvist på forskjellige steder, med små og vage anatomiske forskjeller. Alle antas å ha utviklet seg fra tidligere Homo erectus, det oppreiste mennesket. De gjorde en kjempeinnsats for å befolke verden, men hittil tror vi ikke at de har etterlatt seg DNA som vi kan avdekke, og her sitter vi og skal avsløre fortiden ved hjelp av DNA. Det finnes   Sebra krysset med ethvert annet hestedyr, hannløve krysset med hunntiger; eselhingst krysset med hestehoppe, eselhoppe krysset med hestehingst og isbjørn krysset med grizzlybjørn – sjeldent, men visstnok voldsomt skremmende. 6   Dusinvis andre er foreslått, og noen er mer troverdige enn andre, fra forskere, sosiologer, forfattere og fantaster. 5

36


HVORDAN VI BL E S L IK

også mange andre vi ikke har DNA-prøver fra (ennå), trolig fordi de er for gamle, eller fordi de døde på steder som var for varme til at DNA-et kunne bestå, derfor er forståelsen av vår relasjon til dem begrenset til fossiler og paleoarkeologi. Grunnen under den menneskelige evolusjonen skalv da en bitte liten kvinne ble oppdaget på den indonesiske øya Flores i 2005. Skjelettrester etter en meterhøy kvinne og biter fra minst åtte andre personer ble gravd ut i en hule ved navn Liang Bua. Umiddelbart begynte vi å kalle disse miniatyrmenneskene, klassifisert som Homo floresiensis, for hobbiter, og selv om føttene deres var store, var det ingenting som tydet på at de skulle ha vært hårete. Det ser ut til at de har bodd i denne fuktige hulen så nylig som for 13 000 år siden, som bare er noen få århundrer før landbruket så dagens lys. Disse ørsmå menneskene lagde mat over bål, trolig med kjøtt fra kjemperotter og stegodoner (en form for snabeldyr) som levde på deres tid. Hvem var disse små menneskene? De første rapportene i tidsskriftet Nature var tydelige på at kroppene var like nok våre til at de kunne tas med i slekten Homo, men vi var forskjellige nok til at de var berettiget til en egen art, atskilt fra andre kjente Homo. Et misfornøyd mindretall av vitenskapsfolk kritiserte dette standpunktet og hevdet at de faktisk var som oss, men at de gradvis hadde blitt mindre, fulle av sykdommer, på grunn av en eller annen spekulativ patologi. Både Downs syndrom, mikrokefali, Larons syndrom og endemisk kretinisme har blitt foreslått, men evidensen for at dette stemmer, er svak og sjansebetont. Befolkningsgrupper på øyer utvikler seg ofte til enten å bli veldig små eller veldig store, da seleksjonskreftene kan være begrenset og spesifikke for isolasjon. Disse hobbitene delte faktisk øya si med enormt store gnagere, bitte små flodhester og dvergelefanter. Alle 37


E N K ORT HI STORI E OM A LLE S O M N O E N GA NG H A R L E VD

er nå utryddet, men det virker mest sannsynlig at Homo floresiensis var en egen art mennesker, som trolig delte et felles opphav med oss på et eller annet punkt i løpet av de siste to millioner årene, men som gradvis ble mindre på grunn av et krevende tropisk øyliv. Men vi klarte ikke å få noe DNA ut av levningene etter disse dvergene. Skjelettene var ikke fossilisert, men myke, som våt papp. Det ble gjort et forsøk på å trekke ut DNA i 2009 ved å bruke en tann, som er hard på utsiden, noe som gir litt beskyttelse gjennom tidene. Forsøket var mislykket, og nå er deres DNA tapt for tiden, som tårer i regnet. Kanskje var varmen og fuktigheten i det tropiske klimaet gjennom årtusenene tilstrekkelig til å utrydde alt DNA som kan ha gjemt seg i disse tennene og knoklene på vei mot oppløsning. Det er synd at det er slik, da diskusjonen om disse menneskenes opphav har vært opphetet, og DNA ville ha løst saken på et blunk. Øyboerstatusen, øyas beliggenhet og deres begrensede bevegelsesspekter, samt de fysiske trekkene, antyder at hobbitene fra Flores ikke var våre forfedre, men fjerne xx-menninger. Ikke desto mindre hadde antallet menneskearter som levde i de siste 50 000 årene, plutselig steget fra to til tre, og hobbitene og deres abnormt store og små samboere på øya, fikk fortjent berømmelse. Fra den ene dagen til den andre begynte kloden vår å ligne litt mer på Midgard.7, 8   Bare litt kort om kryptider – mytologiske vesener eller arter det er rapportert om, men som ikke er bekreftet av vitenskapen, og som derfor er udefinerbare, teoretiske eller fremmede for vitenskapen. I flere århundrer har det vært fortalt myter og legender om menneskelignende skapninger som har overlevd og finnes i vår samtid: apemennnesker, den avskyelige snømannen i Himalaya, Sasquatch i Canada, Barmanou i Sørøst-Asia, Manananggal på Filippinene, Yowie i Australia, Bigfoot 7

38


HVORDAN VI BL E S L IK

Og enda mer lignet det etter som avlesningsteknologien for DNA ble bedre og bedre. I over hundre år hadde studiene av menneskets evolusjon vært dominert av knokler, og noen få redskaper – anatomi og kultur.8 Det å avlese DNA er egentlig en form for anatomi i molekylær skala; det gir oss hint om og mange, mange flere ute på landsbygda i USA. Ingen av disse har vært i nærheten av å bli bekreftet på en måte som kunne slukke tørsten til en vitenskapsmann. Jeg tenker da på ting som bevis på rester etter døde kropper, fossiler, jakt- eller spisevaner eller til og med et ordentlig bilde, noe som kan virke overraskende i en verden med bokstavelig talt milliarder av kameraer og mobilkameraer og en hel bransje som ivrer etter å påvise disse flyktige apemenneskene. Da DNA begynte å bli et nyttig verktøy for identifisering og klassifisering av dyr i 1990-årene, dukket det opp noen studier, og det gjør det fortsatt, som hevdet å kunne påvise eksistensen til en eller annen av disse kryptide apemenneskene. Hittil har alle blitt avvist omgående av vitenskapen, med en blanding av latterliggjøring og, etter nylige høyprofilerte medieflørtende påstander i Storbritannia, tretthet. Det finnes en legende om noen apemennesker på øya Flores ved navn Ebu Gogo, som var lave og hårete, hunnene med lange, hengende bryster. Det er fristende å knytte de virkelige levningene etter Homo floresiensis, som ble utryddet for lenge siden, til disse legendene. Men det er nok mye mer sannsynlig at Ebu Gogo er en lokal versjon av myten om orang pendek, en historie om en kortvokst kryptid, som er utbredt på Sumatra og andre øyer. Kryptozologien trasker videre, i utkanten av vitenskapen og nytteverdien. 8   Enda to studier snudde opp ned på Flores-historien mens jeg holdt på å fullføre arbeidet med denne boka. Thomas Sutiknas forskningsartikkel fra april 2016 ga et helt nytt syn på tidspunktet for Homo floresiensis. Hulesystemer er ofte dynamiske geologiske steder med ujevn stratigrafi (lagdeling). Liang Bua er ikke noe unntak, og den siste tidsangivelsen for hobbitenes opphold i hulesystemet ble endret til for rundt 50 000 år siden. I juni 2016 ble det funnet en bit av en kjeve og noen tenner fra en familie av en annen type – enda mindre – hobbiter omtrent fem mil mot øst, disse var 700 000 år gamle. De har ennå ikke fått navn, men det er ingen tvil om at vi vil finne mer.

39


E N K ORT HI STORI E OM A LLE S O M N O E N GA NG H A R L E VD

hvordan knoklene var formet, og hvordan evolusjonen har formet dem. Teknologien som blir brukt til å avlese DNA, ble hovedsakelig utviklet på grunnlag av et ønske om å forstå sykdommer, men det ble tydelig at dekoding av genomer også ville belyse menneskets historie. Her får du et kort mellomspill om hvordan vi lærte oss å lese DNA. I 1997 braste historiens største vitenskapelige prosjekt, om levende menneskers genetikk, forover for full damp. Hundrevis av forskere – noen av dem tidligere konkurrenter – slo seg sammen med ett felles mål for øye: å gi verden en komplett avlesning av hver eneste DNA-bokstav i et menneske, alle tre milliarder bokstaver. Historien om human genom-prosjektet får du høre i kapittel 5, men det viktigste for denne fortellingen er at det var et teknologisk megaprosjekt som skulle gjøre det enkelt og billig å kartlegge DNA-bokstavene. Gjennom prosjektet skulle medisinen, evolusjonen og mysteriene ved det menneskelige revolusjoneres. En pioner innen DNA-avlesning var den beskjedne og geniale Fred Sanger fra Storbritannia, som sent i 1970-årene brukte en prosess som kopierte den opprinnelige sekvensen millionvis av ganger. For å kunne gjøre det må det alfabetet du bruker, finnes blant ingrediensene dine. DNA består av bare fire bokstaver – eller nukleotidbaser, med et mer vitenskapelig navn – A, T, C og G. Du trenger også et enzym, som har som eneste oppgave å kopiere og forbinde DNA-basene, kalt en polymerase. Sleng alle disse ingrediensene inn i et rør, og still inn temperaturen riktig, så vil dobbelheliksen dele seg i enkelttråder, som fungerer som maler som erstatter bokstavene som kan utgjøre den manglende tråden. Da sitter du igjen med millioner av kopier av den opprinnelige malen. Hver av DNA-bokstavene er fysisk forbundet med den foregående og den påfølgende. Mens punktum i skriftspråket avslutter 40


HVORDAN VI BL E S L IK

enhver setning, roterer polymerasemolekylet videre og legger til neste og neste bokstav, én om gangen, som en skrivemaskin som kopierer en tekstlinje. Ved DNA-sekvensering legger du ikke bare til molekyler med riktig bokstav, men også noen få som fungerer som punktum. Fordi det lages så mange kopier i løpet av denne prosessen, og fordi punktum settes inn tilfeldig, ender du opp med en bølge DNA-molekyler som stopper ved h hv hve hver hver e hver en hver ene hver enes hver enest hver eneste hver eneste b hver eneste bo hver eneste bok hver eneste boks hver eneste bokst hver eneste boksta hver eneste bokstav hver eneste bokstav. DNA-sekvensering vil si rekonstruksjon. Du lager millionvis av kopier som er fragmentert ved hver bokstav. Så sorterer du dem etter størrelse. DNA er et molekyl som bærer en negativ elektrisk ladning. Det vil si at hvis du legger det i saltvann 41


E N K ORT HI STORI E OM A LLE S O M N O E N GA NG H A R L E VD

og sender spenning gjennom vannet, setter DNA-et kursen mot den positive elektroden. Hastigheten den forflytter seg med, er bestemt av massen, som er bestemt av hvor langt fragmentet er – en stor bit vil bevege seg saktere enn en liten en. Hvis du i stedet for å legge det i vann, legger DNA-et i en gel, en gelémasse, for å få det til å gå saktere, og så sender en elektrisk ladning gjennom gelen, vil DNA-et skille seg ut helt nøyaktig etter størrelse, akkurat som når man sikter jord. Teknikken innebærer enda et triks. Det finnes bare fire DNA-bokstaver, i motsetning til alle tjueni i vårt alfabet. Derfor tar du det originale genet og deler det på fire rør. I hvert av rørene tilsetter du alle ingrediensene, men i det første tilsetter du også noen A-baser som stanser kjeden, de som setter inn punktum, men bare når det finnes en A i malen. I den andre tilsetter du også alt, i tillegg til kjedeterminerende C-baser, og så videre i rør tre og fire, med T-er og G-er. Når reaksjonene er gjennomført, har du ett rør med ethvert fragment av DNA som ender med A, et annet rør med alle som ender med C, et tredje med de som ender med T og det siste med de som ender med G. Setter du disse fire oppløsningene i fire kolonner på gel og sender strøm gjennom, blir de trukket ut og separert, og hver posisjon for hver bokstav avsløres: A-kolonnen din ser slik ut (selv om bokstavene bare er flekker i gelen): *****AA**A*****A******A*A***A* T-kolonnen blir slik: **T*T**T**T*T*T*T*T*T****T*T** 42

Profile for Cappelen Damm AS

En kort historie om alle som noen gang har levd: Genenes historie av Adam Rutherford  

Avmysterifiserende og opplysende om hvem vi er og hvordan vi har blitt sånn, basert på nyeste genforskning gjort forståelig for hvermannsen...

En kort historie om alle som noen gang har levd: Genenes historie av Adam Rutherford  

Avmysterifiserende og opplysende om hvem vi er og hvordan vi har blitt sånn, basert på nyeste genforskning gjort forståelig for hvermannsen...