En hund begravet
A.J. Rich
En hund begravet Oversatt av Anne Fløtaker
A.J. Rich Originalens tittel: The Hand That Feeds You Oversatt av Anne Fløtaker Copyright © 2015 by Amy Hempel and Jill Ciment First published by Scribner, a division of Simon & Schuster, Inc. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2017 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 Published by arrangement with Ulf Töregard Agency AB. ISBN 978-82-02-57767-4 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: Lyn Randle / Trevillion Images Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til minne om Katherine Russell Rich
Hvem må ikke grøsse ved tanken på de ulykker som en eneste farlig forbindelse kan foranledige! – choderlos de laclos Farlige forbindelser
Ja eller nei ® Jeg vil at alle skal være lykkelige. ® Jeg vet hva folk trenger, uten at de har spurt. ® Jeg er blodgiver. ® Jeg ville donert en nyre for å redde livet til en nær venn. ® Jeg ville donert en nyre for å redde livet til en fremmed. ® Jeg virker vanligvis oppriktig. ® Jeg gir mer enn jeg får. ® Folk utnytter meg. ® Folk bør i det store og hele unnskyldes.
I dag ville jeg ikke svart på noen av disse spørsmålene slik jeg gjorde for et år siden. Og det er min test, jeg laget den. Jeg skulle bli den som endret definisjonen av en jeger ved å identifisere hva som skaper et offer. Testen: Den var en del av masteroppgaven min i rettspsykologi ved John Jay College of Criminal Justice. En filosof har sagt dette: «Det er ved terskelen man bør vente.» Jeg var ved terskelen til alt jeg drømte om. Her er det spørsmålet jeg ville stilt i dag: Kan jeg tilgi meg selv? Forelesningen hadde vært om viktimologi. Fins det en symbiotisk uregelmessighet i overgriperens hjerne som finner tilsvar i offerets følelsesliv? Professoren brukte «mishandlet kvinne-syndrom» som eksempel, et eksempel som foreleseren påpekte at ikke eksisterer i Diagnostic and Statistical 9
Manual of Mental Disorders (DSM-5), men som fins i lovverket. Hvorfor? Jeg trodde jeg hadde svaret. Morgenen hadde vekket arbeidslysten, jeg gledet meg til å dra hjem og fortsette. Siden jeg kjente et stikk av dårlig samvittighet over å ville ha leiligheten for meg selv igjen, dro jeg innom Fortunato Brothers og kjøpte en pose mandelkjeks med pinjekjerner til Bennett. Leiligheten min lå i øverste etasje i et hus i en rekke av trehus i Williamsburg, Brooklyn. Ikke i hipsterområdet, dette var et gammeldags strøk. Italienske kvinner kostet fortauet utenfor husene sine hver bidige dag, pensjonerte smartinger spilte sjakk hos Fortunato’s. Hos gravsteinhuggeren i nabogata solgte de brød også. Bennett kalte dem Gravbrød. Ryktene sa at mannen som drev geskjeften, hadde jobbet for en av de mektigste mafiafamiliene. De som jobbet der, ingen under åtti, satt på plaststoler og røkte utenfor sjappa. Iskrembilen spilte kjenningsmelodien fra Gudfaren-filmen. Vi pleide å si: «Det er ikke HBO, det er nabolaget vårt.» Sekstiåtte trinn slynget seg opp til inngangsdøra mi. På veien opp kunne jeg lukte det etniske potpurriet av nypresset hvitløk i første, kokt kål i andre, deretter stekt chorizo og til slutt min egen etasje, hvor det aldri ble laget mat. Døra var åpen. Bennett måtte ha gått ut og glemt å riste den ødelagte dørvrideren slik jeg hadde sagt. Hundene kunne ha sluppet ut. Jeg hadde tre: Cloud, en pyreneer jeg bare kalte Det store hvite lerretet, og Chester og George, to dustete, klengete pitbullblandinger jeg var fosterforelder for. Hundene var det eneste Bennett og jeg kranglet om. Han mente det gikk på bekostning av arbeidet mitt at jeg forsøkte å redde løshunder, men jeg hadde en mistanke om at den egentlige grunnen til at han klaget, var at han ikke kunne utstå hundehår på genserne sine. Bennett var alltid kald, til og med om sommeren. Han påsto at han led av Raynauds sykdom, en tilstand med anfallsvis dårlig blodforsyning til fingre og tær. Og han fryktet den sekundære 10
formen, der man kunne utvikle koldbrann i fingertuppene. Men hendene hans var aldri kalde mot huden min. Jeg var stikk motsatt, jeg var varmblodig. Jeg var den første med sandaler om våren, jeg brukte aldri skjerf, jeg ble aldri kald i luftkondisjonerte rom. Og det kom ikke av at jeg var stor. Idet jeg dyttet opp døra med skulderen og stålsatte meg for den frydefulle logrende velkomsten som ventet meg på den andre siden av den, så jeg at det lå roseblader strødd utover filleryen i gangen. Var det Bennetts verk? Så ulikt ham, det virket billig. En mann som husker alt man sier, behøver ikke å ty til klisjeer. Bennett så meg og forsto meg på en måte jeg aldri hadde opplevd før. Det var ikke bare det at han var oppmerksom; det var sånn at han visste hva jeg ville ha, før jeg visste det selv. Enten det var på en meny, en scene eller en cd. Og selvsagt i sengen. Jeg bøyde meg for å plukke opp et roseblad, og så at det var potemerker. Altså slett ikke en oppbrukt romantisk gest. Det som så ut som en abstrakt blomstersti, ledet tvers over gulvet mot soverommet. Hadde fosterhundene, Chester og George, vært i søpla? Hundepoter med tomatsaus gjennom hele leiligheten? En annen klisjé jeg ikke kunne utstå. Chester og George var veloppdragne herremenn, men Bennett irriterte seg over tyggebeina som lå strødd overalt. Det at han stadig snublet i tyggebein og pipende gummileker, var en av grunnene til at han ville at jeg skulle finne et permanent hjem for dem, eller levere dem tilbake til East Harlem Animal Shelter, der jeg hadde fått dem. Jeg hadde gitt en pengegave til en lokal dyreverngruppe, noe som tydeligvis hadde gjort at navnet mitt kom på e-postlisten deres, og det hadde resultert i nærmest daglige e-poster med bilder av og informasjon om hunder med bare få timer igjen å leve dersom jeg ikke gjorde noe. Pitbullene, Chester og George, satt på dødscella, der de bare ventet på å bli avlivet. På bildet lente de seg mot hverandre med hver sin utstrakte labb til hilsen. Jeg kunne ikke 11
motstå dem. Da jeg kom til kennelen, viste registreringskortene deres «ingen anmerkninger». En av dem som jobbet der, fortalte at det betydde utmerket lynne. De hadde ikke gjort annet enn å være hengivne og vente det samme tilbake. Jeg fylte ut de nødvendige skjemaene, betalte adopsjonsavgiften i den hensikt å være fosterhjem, og neste dag hentet Cloud og jeg dem i en bil fra bilkollektivet. Bennett tålte dårlig det konstante kaoset tre digre bikkjer i en liten leilighet forårsaket, og kanskje hadde han rett – bikkjene styrte livet mitt. Var det å ta inn fosterhunder en form for patologisk altruisme? Faktisk var dette temaet for masteroppgaven min, en test som ville identifisere ofre som tiltrakk seg overgripere på grunn av sin ekstremt uselviske hyperempati. Bennett trengte orden for å fungere, mens rot og elskverdig kaos var mer min stil. Når han kom på besøk fra Montreal, hengte han opp bomullsskjortene og chinosene sine, mens mine tights, vester av veganskinn og krøllete topper lå strødd på sengen. Han tømte oppvaskmaskinen han hadde satt i gang, mens jeg la skitne tallerkener i kjøkkenvasken. Og – det vanskeligste for meg å akseptere – han mislikte at hundene sov sammen med oss i sengen. Hundene merket at han ikke likte dem. Hunder merker sånt. De adlød ham, men Bennett var mer kommanderende enn nødvendig. Jeg hadde sagt det til ham mer enn én gang. Hvordan skulle vi kunne leve sammen alle fem? Cloud kom først. Hun brukte bjørnestørrelsen sin til å brøyte seg vei foran gutta. Ikke bare unnlot hun å hilse på sin vanlige frydefulle måte, med begge kjempelabbene på skuldrene mine, men hun var tydelig redd og opphisset. Hun gikk i sirkel rundt meg med ørene flatt tilbake. Den ene siden hennes så ut som om hun hadde lent seg mot en nymalt vegg, men jeg hadde ikke malt, og skulle jeg gjort det, ville jeg ikke valgt rødt. Jeg falt ned på kne og lette gjennom pelsen hennes etter sår, men huden var hel, og fargen nådde ikke underullen. 12
Jeg ba Chester og George om unnskyldning for urettmessig å ha mistenkt dem. Den første bølgen av svimmelhet nådde meg og ville ha fått meg til å falle, men jeg var heldigvis alt på kne. Jeg begynte automatisk å undersøke Chester og George på jakt etter kilden til blodet. Hjertet mitt dunket vilt i brystet, og en ny bølge av svimmelhet skyllet over meg. De var også hele. Jeg måtte bøye hodet mellom beina for ikke å besvime. «Bennett!» ropte jeg. Jeg dyttet Chester vekk mens han slikket blodet av hendene mine. Jeg så at den nye sofaen, en gave fra Steven, broren min, for å feire at jeg forlot tjueåra og endelig ble voksen, var tilsølt. Jeg prøvde å få kontroll over hundene, men de fortsatte å sirkle rundt meg, og gjorde det vanskelig å nå soveromsdøra. Leiligheten hadde planløsning som en jernbanevogn, lang og smal, der rommene førte ut fra en lang gang. En kule som ble avfyrt, ville fort truffet endeveggen. Jeg kunne se fotenden av sengen fra der jeg sto. Jeg kunne se Bennetts fot. «Hva har skjedd med hundene?» spurte jeg. De røde flekkene ble større da jeg nærmet meg soverommet. Bennett lå på magen på soveromsgulvet med ett bein i sengen. Men de to delene hang ikke sammen. Min første tanke var å redde ham fra å drukne i sitt eget blod, men først da jeg satt ved siden av ham, kunne jeg se at han ikke lå på magen. Hvis han fremdeles hadde hatt øyne, ville han sett opp. I ett eneste ulogisk minutt klamret jeg meg til håpet om at det ikke var Bennett. Kanskje det var en tjuv som bikkjene hadde angrepet. Selv om jeg var i sjokk, hadde jeg nok erfaring til å se at morderen ikke var et menneske. Blodspruten hadde ikke noe emosjonelt mønster. Jeg kunne nok om rettsmedisin til å vite hva jeg så. Blodsprutanalyse er langt mer nøyaktig enn man skulle tro. Den forteller en hva slags skade det dreier seg om, i hvilken rekkefølge sårene er påført, hva slags våpen som påførte 13
dem, og om offeret beveget seg eller lå stille mens skadene ble påført. Her dreide det seg om bittskader. Bennetts hånd var strippet for hud og kjøtt idet han forsøkte å beskytte seg. Det høyre beinet var revet av ved kneet. «Våpenet» var ett eller flere dyr. Sårkantene var ujevne, ikke som etter et knivblad, og hele kjøttstykker manglet. Blodflekkene indikerte at han var blitt dratt over soveromsgulvet. Høyrebeinet må ha blitt tatt med opp i sengen etter at han var blitt angrepet. Blodspruten på hodegjerdet og veggen bak kom antakelig fra en hovedpulsåre. Jeg kunne høre hundene mine pese bak meg, mens de ventet på et tegn fra meg på hva vi skulle gjøre. Jeg forsøkte å holde frykten i sjakk. Med så rolig stemme som jeg var i stand til å frembringe, ba jeg hundene om å «bli». Jeg ba dem om å «bli liggende». Nå merket jeg en ny lukt i rommet, sterkere enn blodstanken. Det kjentes som om den kom fra meg. Jeg reiste meg langsomt og beveget meg sakte rundt hundene. Cloud reiste seg og ville følge meg, men jeg kommanderte på nytt «bli liggende». Chester og George rørte seg ikke mens jeg beveget meg mot badet, men de hadde all oppmerksomhet rettet mot meg. Jeg nådde endelig frem og slo døra igjen bak meg, og la hele kroppen mot døra i tilfelle de ville kaste seg mot den. Fra den andre siden av døra hørte jeg klynking. Jeg var ikke i sjokk ennå. Men det ville komme. Foreløpig var jeg gråtkvalt takknemlig for at jeg levde. Det kjentes underlig nok som om jeg hadde vunnet det store loddet. Og det hadde jeg jo – livet. Men rusen varte bare i noen få sekunder. Jeg samlet meg, ristet av meg den underlige drømmeaktige følelsen og visste at jeg måtte ringe etter en ambulanse. Han kunne ikke være i live, men hva om jeg tok feil? Hva om han led? Mobilen lå i veska, som jeg hadde lagt på peishyllen sammen med nøklene. Da hørte jeg lyden av papir som ble revet i stykker, og husket kakene. Jeg måtte ha sluppet posen i gulvet, og nå hadde hundene funnet den. Langsomt åpnet jeg døra og passerte soverommet for 14
å hente veska. Hvor lang tid ville det ta før de hadde gjort kål på kakene? Adrenalinet pumpet, og jeg måtte konsentrere meg for å undertrykke impulsen til å springe i sikkerhet. I stedet grep jeg veska uten å ta øynene fra hundene. Så var jeg tilbake på badet, trygg bak en låst dør. Jeg satte meg i det tomme badekaret, som om karet med løveføttene kunne beskytte meg, og slo 911. Det måtte to forsøk til. Da stemmen spurte meg hva som var galt, fikk jeg ikke frem et ord. Jeg klarte ikke å skrike engang. «Er du i fare?» Det var en rolig, moden kvinnestemme. Jeg nikket som en gal. «Jeg tar det som en bekreftelse. Kan du si hvor du er?» «På badet.» Jeg hvisket adressen. «Politiet er på vei. Bare hold linjen. Er det en inntrenger i huset?» Jeg kunne høre hundene utenfor baderomsdøra. Klynkingen tiltok i styrke. Nå hylte de og skrapte på døra for å komme inn. Jeg svarte ikke. «Kakk med fingeren på telefonen én gang dersom det er en inntrenger i huset.» Jeg kakket tre ganger. «Har de våpen? Ett kakk.» Jeg kakket én gang. «Mer enn ett våpen?» Jeg kakket igjen. «Skytevåpen?» Jeg ristet på hodet og la fra meg telefonen. Jeg hørte stemmen langt bortefra. Å riste på hodet – nei, nei, nei – ga meg samme trøst som å bli vugget. En av hundene ulte mot lyden av sirenene som nærmet seg. Cloud. Vanligvis fikk det meg til å le når bortskjemte Cloud, hun som fikk tennene børstet hver uke, kastet seg inn i den urbane versjonen av ulveflokken, som om hun hadde så mye som et gram av villdyr i seg. Nå fikk ulingen frykten til å sildre gjennom meg. 15
«Politiet er der,» sa den tynne stemmen fra telefonen i badekaret. «Kakk én gang hvis inntrengerne er der fremdeles.» Hundene bjeffet mot stegene utenfor, mot hånden som prøvde dørhåndtaket for å kjenne om utgangsdøra var ulåst. «Politi! Åpne!» Jeg forsøkte å rope til dem, men den eneste lyden jeg fikk frem, var et uhørlig stønn, tynnere enn stemmen som fortsatte å spørre om inntrengerne var der fremdeles. Politifolkene ble bare besvart med gjøing. «NYPD! Åpne!» Gjøingen fortsatte. «Ring Animal Control !» hørte jeg en av politimennene rope. Det neste jeg hørte, var lyden av en dør som ble brutt opp, og ett enkelt øredøvende skudd. Klynkingen som fulgte, var like trist som menneskegråt. De to andre hundene sluttet å gjø. «Snill hund, snill hund,» sa en av politifolkene. «Jeg tror denne er død.» Aktpågivende skritt nærmet seg. «Faen. Å, faen,» sa en annen stemme. Jeg kunne høre ham brekke seg. Baderomsdøra for opp, og en ung politimann fant meg sammenkrøpet i det tomme badekaret. Han bøyde seg ned til meg. Jeg kunne kjenne den sure lukten av oppkast. «Er du skadd?» Jeg hadde krøllet meg sammen med ansiktet mot knærne og fingrene sammenknyttet over hodet. «Ambulansen er på vei. Jeg må få se om du blør.» Han la hånden varsomt mot ryggen min, og jeg skrek. «Så, så, ingen skal gjøre deg noe.» Jeg var som fastfrosset i samme stilling som skolebarn lærte å innta dersom en atomkrig brøt løs. Senere skulle jeg 16
lære at et av symptomene på akutt stresslidelse var at man «frøs» og ikke kunne røre seg. «Animal Control er her,» sa den andre politimannen. Ambulansen måtte ha kommet samtidig, for en mannlig sykepleier tok pulsen min, mens en kvinnelig sjekket meg for sår og skader. Jeg satt fortsatt sammenkrøpet i badekaret. «Jeg tror ikke det er hennes blod, men jeg får ikke sett magen hennes,» sa kvinnen. «Jeg setter et intravenøst drypp. Det kommer et stikk nå, vennen.» Hun stakk en nål så tykk som en strikkepinne inn i den venstre hånden min, og jeg skrek så høyt at hundene begynte å gjø igjen. Bare to denne gangen. «Vi skal gi deg noe som hjelper deg med å slappe av, slik at vi kan sjekke at du ikke er skadet.» Armen min ble fylt av en mørk varme, som om noen hadde dratt en varm hanske på hånden min. Mørket utvidet seg til det var stort nok til at jeg kunne forsvinne inn i det. En stor, svart sekk omsluttet meg. «Vi trenger å stille henne noen spørsmål. Kan hun snakke?» spurte en av politimennene. «Hun er i sjokk.» «Er navnet ditt Morgan Prager?» Jeg forsøkte å nikke, men den svarte sekken var for trang. «Kan du fortelle oss hvem som var i leiligheten sammen med deg? Vi finner ingen identifikasjonspapirer på avdøde.» «Kan hun høre oss?» spurte den andre politimannen. Jeg ble løftet opp på en båre og trillet gjennom leiligheten. Jeg åpnet øynene da vi trillet forbi soverommet. Nå forvirret synet meg mer enn det skremte meg. «Hva er skjedd?» spurte jeg med den nye, tynne stemmen min. «Ikke se,» sa kvinnen. Men jeg så. Ingen hjalp Bennett. «Har han vondt?» hørte jeg min egen stemme spørre. «Nei, vennen, han har ikke vondt.» 17
Idet jeg ble båret ned, så jeg Chesters skrott på gulvet i gangen. Hvorfor skjøt de ham? Cloud og George satt i hvert sitt bur merket med «FARLIG HUND». Legene fant ingen skader på meg. Ikke noe fysisk som kunne forklare den fastfrosne sammenkrøpne stillingen, hvorfor jeg var stum, bortsett fra skrikene hver gang noen kom nær meg. Til mitt eget beste ble jeg lagt inn på kode NY, seksjon 9.27: Tvangsinnleggelse av medisinske årsaker.
Enig eller uenig ® Du har vært utsatt for eller vært vitne til en livstruende hendelse som forårsaket intens frykt, hjelpeløshet eller skrekk. ® Du gjenopplever hendelsen i drømme. ® Du gjenopplever hendelsen i våken tilstand. ® Du tenker på å ta livet ditt. ® Du tenker på å drepe andre. ® Du forstår at du er på et psykiatrisk sykehus. ® Du vet hvorfor du er her. ® Du føler deg ansvarlig for hendelsen.
Jeg visste at den velmenende psykiateren, som presenterte seg som Cilla, stilte de vanlige spørsmålene som skulle evaluere psyken min. Men spørsmålene jeg trengte svar på, sto ikke på skjemaet. Hun betraktet meg med avbalansert nysgjerrighet. «Du behøver ikke å snakke med meg akkurat nå, eller å svare på disse spørsmålene.» Hun åpnet en skuff i skrivebordet, la spørreskjemaet nedi og tok ut en pakke Nicorette-tyggegummi. «Jeg er like avhengig av disse som jeg var av sigaretter.» Hun så ut til å være tidlig i femtiårene og hadde en praktisk hårfrisyre der en spenne i skilpaddeskall holdt håret vekk fra ansiktet. Hun skjenket seg en kopp kaffe og strakte seg etter en kopp til fra sidebordet. «Hvordan foretrekker du kaffen?» Hun tok frem en melkekartong fra minikjøleskapet og helte. «Si stopp.» Jeg holdt opp hånden. 19
«Sukker?» «Husker jeg riktig?» Det var de første ordene jeg hadde sagt på seks dager. «Hva husker du?» «Min forlovede er død. Jeg fant ham på soverommet. Hundene hadde angrepet ham.» Psykiateren ventet på fortsettelsen. «Jeg visste at han var død, før jeg ringte ambulansen. Jeg gjemte meg i badekaret. En politimann skjøt en av hundene.» Jeg kunne ikke møte blikket hennes. «Det er min feil.» «Du var i sjokk da du ble lagt inn, men hukommelsen din er ikke borte. Fikk du sove i natt? Spiser du?» Jeg svarte nei på begge spørsmålene. Jeg kom til å svare nei på alle spørsmål om normalitet. Jeg regnet ikke med å oppleve «normal» igjen. Hvordan kunne jeg få det jeg hadde sett, til å bli usett? Hva mer var det å se? «Jeg skjønner at smerten din er enorm akkurat nå. Og jeg kan gi deg noe å sove på, men jeg kan ikke medisinere bort sorgen. Sorg er ingen sykdom.» «Kan du gi meg noe for skyldfølelsen?» «Det kan være at du føler skyld fordi skyldfølelse er en mer utholdelig følelse enn sorg.» «Hva skal jeg gjøre?» «Akkurat det du gjør. Å snakke med meg er en begynnelse.» «Men snakkingen forandrer ingenting.» «Det stemmer. Vi kan ikke forandre virkeligheten.» «Han er død. Jeg må vite hva som har skjedd med hundene mine.» «Hundene er bevis. De er i myndighetenes varetekt.» «Blir de avlivet?» «Hva syns du burde skje med dem?» Cloud har aldri bitt noen. Jeg har hatt henne siden hun var åtte uker gammel. Hva i all verden kunne ha utløst angrepet fra pitbullene? De hadde sovet i sengen sammen 20
med meg de siste to månedene. De lå til og med i sengen når Bennett var på besøk. De første gangene hadde jeg måttet kaste ut Chester fordi han voktet – voktet meg. Kanskje Bennett hadde slått eller sparket ham? Angrepet var rasende. Bennett var umulig å identifisere. «Hva har skjedd med Bennett? Har foreldrene arrangert begravelsen?» «Politiet har ikke klart å finne dem ennå.» «Han sa at de bor i en småby i Quebec.» «Var Bennett på besøk fra Quebec?» «Han bodde i Montreal.» «Broren din fortalte at han aldri har møtt Bennett.» «Har du snakket med Steven?» «Bor ikke Steven rett ved deg?» spurte Cilla. «Vi hadde så lite tid sammen at Bennett ville at det bare skulle være oss to.» «Har du besøkt ham i Montreal?» «Han ville det, og han ga meg nøkkel til leiligheten sin, men det var mye enklere for ham å komme hit.» «Hvordan møttes dere?» «Jeg samlet bakgrunnsstoff til masteroppgaven min i rettspsykologi.» Etter seks dagers stumhet var jeg ikke klar til å fortelle henne at jeg hadde møtt ham da jeg testet ut en teori om kvinnelige ofre for seksuelle jegere på nettet. Jeg hadde laget fem profiler på kvinner i risikogruppen: Behageren, Nytt forsøk, Skadd, Lett bytte, Tilpasseren. Jeg la dem ut på ulike datingsider. Jeg skapte også en kontrollpersonlighet – en sjenert, oppriktig arbeidsnarkoman som var opptatt av å gjøre det rette, og kunne le av seg selv og som likte sex – med andre ord: meg selv. Bennetts første e-post plasserte ham i mennenes kontrollgruppe av vanlige menn. Men i motsetning til de andre «vanlige mennene», hvis svar liknet cv-en en ville sendt til en hodejeger, var Bennett interessert i meg – hvilke bøker jeg leste, hvilken musikk jeg likte, hvor jeg var mest meg selv. Jeg følte meg som en bedrager inn21
til e-postene våre ble så intense at jeg ikke hadde noe valg. Men da jeg fortalte ham hva jeg egentlig drev med på nettet, ble han hverken forbannet eller såret, han ble fascinert. Han stilte meg en million spørsmål om arbeidet mitt, og jeg ble smigret, mer enn smigret. Interessen hans for arbeidet mitt åpnet et nytt rom der intellektene våre møttes. Han var langt mer entusiastisk over ideene mine enn medstudentene mine var, og det inkluderer den heite dominikanske politimannen jeg var sammen med en stund. Bennetts interesse ble nesten litt mye, han var som besatt. En dag fant jeg ham i ferd med å lese svarene til hotmailkontoen jeg hadde satt opp i forbindelse med forskningen min. E-posten var fra en jeg regnet som «seksuelt unormal», uten at jeg dermed hadde plassert ham i gruppen for «jegere». Da jeg spurte Bennett hva han drev med, svarte han: «E-posten sto oppe, og jeg var nysgjerrig. Denne fyren omtaler konsekvent seg selv i tredje person, er det typisk?» Jeg hadde ikke engang lagt merke til at avsenderen gjorde det. Ikke bare fikk dette meg til å skyve unna ubehaget ved at Bennett tok seg til rette på denne måten. Det understreket også kvaliteten på den oppmerksomheten han viet forskningen min. Han hadde hjulpet meg. Og tanken slo meg: Jeg kunne hverken be ham om unnskyldning eller si takk. Igjen ble jeg overmannet av sorg. «Når slipper jeg ut?» «Tvangsinnleggelsen var over for tre dager siden,» sa Cilla. «Nå er du her frivillig.» «Må jeg ut?» Rart at jeg hadde en erotisk drøm mens jeg var innlagt på psykiatrisk sykehus. Eller kanskje ikke. «Fortell meg hva som er best,» hadde Bennett sagt i drømmen. Han kysset meg på munnen, og etterpå lugget han meg så hardt at det gjorde vondt. Jeg overrasket meg selv da jeg svarte: «Håret.» 22
Han strøk innsiden av låret mitt, deretter bet han meg. Igjen spurte han hva som var best. «Bittet.» Bennett sa: «Flink pike», så slikket han kinnet mitt som en bikkje. Han ba meg om å snu meg, og i drømmen følte jeg at han kom inn i meg to steder. Hvordan gikk det an? «Hva er best?» «Jeg kan ikke velge,» sa jeg, og han fortsatte som om han var to menn. Da jeg fortalte Cilla om denne drømmen i min neste time med henne, sa hun at det ikke var uvanlig at sorg ga gnisten til følelser av seksuell art. Kroppen min hadde lidd det samme tapet som psyken. Hun sa at sex, selv i en drøm, var livsbejaende. Andre menn hadde ertende og usikre håndgrep, Bennetts berøring var bestemt. Han startet med å berøre et sted på kroppen min som fikk kjærtegnet til å virke uendelig. Og det var aldri noe forknytt over berøringen hans – den var fast, som en skulptør som former våt leire. På vår første date booket vi bare ett rom på The Old Orchard Beach Inn i Old Orchard Beach, Maine. Vi var enige om at vårt første møte i levende live skulle være på rommet. Jeg var overrasket over at jeg var så sjenert, for jeg hadde sett frem til dette i en måned. Vi var også blitt enige om at Bennett skulle komme først og vente på meg på rommet. Akkurat da ønsket jeg at vi hadde bestemt oss for å møtes på et offentlig sted, et sted hvor vi kunne gjøre noe – ta en båttur, en fottur, hva som helst bortsett fra å møtes i et lite rom med en stor seng. Før Bennett hadde jeg bare vært sammen med gutter. Uansett hvilken alder de hadde, var gutter kåte, morsomme, kjappe, farlige, egoistiske og heite, men selvsikre var de ikke. Jeg hadde så vidt åpnet døra før Bennett tok et fast tak om håndleddet mitt og dro meg inn. Jeg så en mann som ikke var det normen 23
ville kalle kjekk. Og jeg visste med det samme at det ikke spilte noen rolle. Han hadde ikke et symmetrisk ansikt, og munnen hans var skjev. Huden hadde spor etter ungdomskviser. De blå øynene med lange vipper ble usedvanlig klare mot den røffe huden. Det som ville ha fått en annen mann til å bli mindre tiltrekkende, var her med på å skape den samme tiltrekningen som en ung Tommy Lee Jones hadde på kvinner. Kraften var uimotståelig. Bevegelsene var dvelende, sanselige. Kysset var langsomt. Han følte når det hadde vart lenge nok. Og når det var på tide å fortsette. Han la hendene rundt ansiktet mitt da han kysset meg. Jeg holdt ham rundt nakken. Kvinner har lært å like høye menn, men Bennett var så vidt over 170 centimeter, og jeg likte at vi passet sammen. Jeg likte at han ikke brukte etterbarberingsvann; han luktet som et rent fjellvann. Vi falt ned på sengen, og han dro meg inntil seg, ikke etter håndleddet denne gangen. Hans intense lyst på meg visket ut sjenansen. Da han sa at jeg var vakrere i virkeligheten, trodde jeg ham. Jeg følte meg helt fri, det var som om sikkerheten hans smittet over på meg. Jeg hjalp ham med å åpne knappene i blusen min, og silketrøyen jeg hadde under, var uten hekter. Han løftet den over hodet mitt. Han tok sin tid. Han tok hånden min og la den på ereksjonen sin. Han løftet hånden min og kysset håndflaten. Han tok hver av fingrene mine i munnen et øyeblikk. Han gikk ned på kne, fremdeles fullt påkledd i jeans og hvit skjorte, og kledde av meg. Han streifet meg med haken og kysset innsiden av lårene mine. Jeg ville ha ham, men jeg fulgte hans mønster. Han hadde ikke dårlig tid, og ikke jeg heller. Han la meg tilbake i sengen, spredte beina mine og kom inn i meg med tungen. Ingen av guttene hadde gjort dette, ikke sånn. Jeg ble flau over hvor raskt jeg kom, inntil jeg så hvilken glede det ga ham. Han reiste seg, og nå var det min tur til å knele. Han hadde på seg et par gamle Levi’s med knap24
pegylf. Jeg kneppet opp og kjente ereksjonen hans. Så lente jeg meg over ham og lot brystene mine streife den. «Kom hit,» sa han igjen. Romkameraten min på Bellevue var en førsteårsstudent fra Sarah Lawrence som hadde forsøkt å kvele seg selv ved å stappe dopapir i munnen. «Jeg hadde drukket all spriten til pappa og tatt alle bestemors piller, men ingenting virket,» fortalte hun. Rommene våre var ikke ulike studentrommene på college, bortsett fra at vinduene ikke lot seg knuse, og at «speilet» på badet var av stål. Vi fikk ikke noe privatliv av å lukke døra. Lyset i gangen sto alltid på og skinte gjennom tittehullet i dørbladet. Jody, romkameraten min, kunne fortelle at Cilla, psykiateren vi begge gikk til, hadde vært kordame for Lou Reed. Jodys liv, hvordan det nå enn hadde vært, hadde gjort at hun nå virket langt eldre enn sine atten år, og den tunge kohl-sminken rundt øynene hjalp ikke. Da hun ble lagt inn, måtte hun fjerne ansiktspiercingene, og i underleppa vistes en rekke små hull. Cilla på sin side brukte ikke sminke, men så yngre ut enn jeg regnet med at hun var. Det glatte ansiktet var like beroligende som det vennlige blikket. Hun måtte ha anstrengt seg for å perfeksjonere det uttrykket: nøytralt, aksepterende, som om hun så en pasient, ikke en kvinne som var ansvarlig for sin forlovedes død. Jeg hadde forsøkt å få til akkurat det samme uttrykket i mine ukentlige møter med internetttrollene og blotterne på Rikers. Møtene som var en del av studiene. Jeg satt i sofaen, mens hun satt i en lenestol med en ortopedisk pute. Jeg så henne for meg slik hun måtte ha sett ut tidligere: i svarte skinnbukser, platåsko, i koret til den kuleste rockeren i New York. Hun tok frem pakken med Nicorette. «Kan jeg?» Det nakne institusjonskontoret var malt i beroligende jordfarger. Et abstrakt bilde i oransjetoner hang på veggen bak pulten hennes. Den typen kunst som en gang ble 25
betraktet som radikal, men som nå hang på veggen hos terapeuter av alle slag. Maleriet var den eneste fargeklatten. «Du ser ut som du fikk hvilt litt i natt.» «Hvis man blir uthvilt av mareritt.» «Jeg kan øke medisindosen.» «Ingen dose er stor nok til å gi meg fred.» «Kanskje fred ikke er målet akkurat nå.» «Hva gjør vi her da?» «Når følte du deg sist virkelig fredfull?» Jeg behøvde ikke å tenke meg om. Det var i slutten av juni, Bennetts og min første uke sammen. Vi møttes igjen midt mellom Montreal og Brooklyn, i et gammeldags pensjonat Bennett hadde funnet i Bar Harbour. Han kjørte ned, og jeg tok bussen opp. Vi padlet langs kysten da en elg kom ut av skogbrynet. Geviret må ha vært minst tre meter bredt – halvt dyr, halvt tre. Jeg hadde aldri sett en mer majestetisk skapning. Bennett og jeg delte øyeblikket i ærefrykt, ingen av oss behøvde å si noe. «Hvorfor gråter du?» spurte Cilla. «Det var sammen med ham.» Hun rakte meg den obligatoriske Kleenex-esken, men jeg valgte å ikke forsyne meg. «Jeg ødela det jeg elsket. Kan du finne en dosering som lar meg godta det?» Hun var taus. Det var ingenting å si. «Og jeg er helt syk, jeg savner hundene mine.» Hun betraktet meg med det nøytrale, stødige blikket, som om hun utfordret meg til å slå en sprekk i det. «Noen ganger føler jeg meg like skyldbetynget overfor Cloud som overfor Bennett. Hvorfor tok jeg inn de pitbullene?» «Du var snill.» «Var jeg det? De var ikke de første.» «Hadde du hatt fosterhunder før?» «Folk med samlemani bruker dyr som selvmedisinering.» 26
«Har du samlemani, tror du?» «Jeg er i faresonen. Som barn dro jeg med hjem hver eneste løshund og -katt jeg fant, hver eneste fugleunge som hadde falt ut av redet. Men vet du hva, de fugleungene var syke. Det var derfor moren dyttet dem ut av redet. Jeg tok dem med hjem, og det endte med at min kjære undulat ble smittet og døde.» «Bør man slutte å være snill fordi det kan føre til uforutsette hendelser?» Jeg grep etter et papirlommetørkle fra esken på det lave bordet mellom oss. Jeg trengte det ikke, jeg gråt ikke; jeg måtte bare ha et sted å gjøre av hendene. «Var Bennetts død uforutsett?» spurte jeg. «Hva med mammaen som har en nyfødt baby og en pytonslange som kjæledyr? Hva med den kvinnen som lar sin domfelte kjæreste flytte inn og så nekter å tro datteren når hun forteller at han ‘gjør ting’ med henne?» «Er det slike jegere du studerer?» «Jeg studerer ofrene.» Jeg fortalte henne omsider hvordan jeg traff Bennett. Han var det kontrollsubjektet jeg hadde lett etter. Ja eller nei. Han vil heller gjøre rett enn å være lykkelig. Han føler seg ofte utfordret. Han liker å føle at han beskytter kvinner. Han liker å føle seg sterk sammen med kvinner. Kvinner lyver. Bennett fylte alle kriteriene for en B-personlighet, en ikke-aggressiv mann, svigermors drøm. Jeg hadde aldri falt for den typen. Det var derfor de sjarmerende svarene han sendte min kontrollpersonlighet, tok meg med guarden nede. E-posten var ikke flørtende. Han brukte ikke pc-skjermen som et speil å briske seg i. Han brukte ikke ordet jeg en eneste gang i den første e-posten. Jeg teller jeg-ene. Gjennomsnittsmannen bruker ordet nitten ganger i sin første e-post. Du opptrer normalt mindre enn tre ganger. Bennetts e-post var et spørreskjema. Hvilken bok ville du ikke ta med til en øde øy? Hvilket er ditt favorittord? Liker du dyr bedre enn mennesker? Hvilken låt er du flau over å 27
innrømme at du gråter til når du hører den? Hvor ville du aldri dra på ferie? Tror du tall har farge? «Tror du Bennett var ditt offer?» spurte hun. Hvorfor måtte han være det? Jeg kom ikke over hvorfor alt dette hadde skjedd. Pitbullene hadde aldri opptrådt truende overfor ham, bortsett fra når Chester voktet meg i begynnelsen. Bennett var ikke redd dem, sa han, men han unnlot ikke å fortelle meg hvordan Chester hadde knurret på ham da han prøvde å ta de frosne margbeina jeg hadde gitt bikkjene. Bennett var ikke noen dyrevenn, men han aksepterte dem. Hvordan behandlet han dem når jeg ikke var der? «Hvorfor valgte du viktimologi?» spurte Cilla. «Jeg tror faget valgte meg.»