Page 1


en samisk verdenshistorie


erobringen av filmverdenen. Anders Pentha og sønnene Jo-Matti og Biera var med i Per Høsts film Same Jakki. Samene – og filmen – vakte betydelig oppsikt på den internasjonale filmfestivalen i Cannes i 1957.



Hugo Lauritz Jenssen

EN SAMISK VERDENSHISTORIE d Hvordan et arktisk urfolk erobret verden, kolliderte med rasismen og blandet blod med kapitalismen




Forrige oppslag | ariske samer. Harald Damsleth var under Andre verdenskrig den fremste propagandakunstneren for Vidkun Quislings norske naziparti Nasjonal Samling (NS). Damsleth var i USA på 1930-tallet og prøvetegnet for Walt Disney (han avslo et jobbtilbud i 1939). Han tegnet disse samene like stolte og staute som når han tegnet norske nazi­vikinger for NS. Damsleth ble etter krigen dømt for landssvik. Dette postkortet ble forøvrig publisert ved inngangen til krigen av det samme forlaget som cirka 80 år senere utgir herværende En samisk verdenshistorie. Neste oppslag | hjem fra london. Samefamilien fra Røros som i 1822 lot seg stille ut i Egyptian Hall i London kom hjem søk­klastet med penger og alskens kuriositeter ifølge denne satiriske og samtidige tolkningen av Isaac Robert Cruikshank.

«Fennerne lever i en merkelig vildhed og en gyselig armod. (…) Sorgløse overfor andre mennesker og sorgløse overfor guder har de opnået, hva der er det vanskeligste af alt, at de ikke engang har behov for at ønske sig noget.» gaius cornelius tacitus: Germanien (cirka år 98). «… lapska folkets natur, som är främmande för och avskyr alt hva krig heter.» johannes schefferus: Lapponia (1673). «Darroerne [nordmennene] skraaler om sit morsmaal og sine fedres sprog; men samtidig vil de myrde og ødelægge et andet folks sprog. Dette er ingen kulturutvikling, men ukultur og barbarisk færd og handlemaate.» edvard masoni: Waren Sardne (1911). «It comes as a great shock to discover the country which is your birthplace and to which you owe your life and your identity has not in its whole system of reality evolved any place for you.» james baldwin: I Am Not Your Negro (1965). «Verkeleg høgt utvikla statar gjennomfører folkemord utan blod, utan fysisk vald. Det er så. (…) Ultima Thule er i sanning eit fjerntliggjande land. Eit eksotisk land med snø, is og samar. Vogga til det arktiske hysteri. (…) Eg kler meg fargerikt og er attpåtil sexy.» nils-aslak valkeapää: Helsing frå Sameland (1971). Agrikola Germanien (oversatt av H. H. Lefolii). Selskabet for historiske kildeskrifters oversættelse/Karl Schønberg. København, 1901–02, s. 167 og 168. Lapponia av Johannes Schefferus. Først utgitt på latin i 1673, i svensk oversettelse som Lappland i 1956, Gebers. ­Oversatt fra latin av Henrik Sundin, utgiver Ernst Manker. Edvard Masoni i Waren Sardne. Underretning fra fjeldet. Finnernes organ. Røros, ­2. september 1911. James Baldwin: I Am Not Your Negro. Samlet og redigert av Raoul Peck. Penguin, 2017, s. 23 (uttalt av Baldwin i en debatt på Cambridge University, 1965). Nils-Aslak Valkeapää: Helsing frå Sameland, s. 11–15. Første utgave på finsk i 1971. Norsk oversettelse Pax Forlag, 1979.


INNHOLD

Første kapittel: det usynlige folket ved verdens ende | 11 Andre kapittel: rasismen og nedtegnelser om en besjelet natur | 33 Tredje kapittel: «djævelske kunster» | 61 Fjerde kapittel: en laponius i roma | 87 Femte kapittel: the lapland girls | 93 Sjette kapittel: fra røros til londons egypt | 123 Syvende kapittel: utstillingssamene erobrer verden | 157 Åttende kapittel: en samisk misjonær i kina | 279 Niende kapittel: reinsdyrtråkkets beretninger | 295 Tiende kapittel: polarheltene | 353 Ellevte kapittel: utviskede utvandrere | 377 Tolvte kapittel: reklamens samer | 385 Trettende kapittel: krigens fortiede skygger | 415 Fjortende kapittel: verdenssamene | 427 takk | 455 litteratur/kilder | 456 noter | 462 register | 486

Tilegnet minnet om min far, som arkiverte hele verden.





Første kapittel

DET USYNLIGE FOLKET VED VERDENS ENDE

et barbarisk fjell � Drøyt åtte mil på veien nordover fra Mo i Rana drar Polarsirkelen et usynlig sceneteppe over fjell og vidder. Det markerer et skille der midnattssolens evige lys veksler med den dype og like evige vinternatten, og det skaper en dramatisk annerledes scene for liv og død. Polarsirkelen angir startlinjen for det ekstreme. Landskapet er usigelig vakkert. Samtidig er det hardt og uten nåde. Den nordlige Polarsirkelen ligger på omtrent 66°33’42,5’’, men den vandrer, lang­ somt og forsiktig. Vinkelen på jordaksens helning er ikke konstant. Det er årsaken til Polarsirkelens bevegelse. Dermed er selve Polarsirkelen av nomadisk natur, slik folket som gjorde disse ugjestmilde fjellene til sitt hjem, var vandrere under stjerner, sol og nordlys. Her ligger gamle samiske offerplasser og gåtefulle stallotomter fra vikingenes tid som tause vitner om en tapt tid og en utslettet religion. De er minner om en kultur som skulle bli nesten helt visket ut. Som dyrespor i nysnø mens en vinterstorm føk over Saltfjellet. Gamle beretninger om stalloen her nord maner frem et menneskespisende troll, en dum djevel; stalloen var urfortellingenes versting. Men den kunne la seg lure. Historien og skjebnen kunne bestandig vendes. Historien må alltid ha en startplanke, et utgangspunkt for tråklingen gjennom kilder, teser og talløse beretninger. For alle valg som venter, for det som skrives ned så vel som for det som utelates. En historieskriver kan aldri gjemme seg. Aldri bli «objektiv» og usynlig i sin egen tekst. Dette er min historie. Og samtidig er den jo ikke det. Jeg skal forsøke å forklare: Jeg har forstått at jeg er en av dem som har forsøkt å unnslippe eget oppvekststed. Jeg syntes lenge – ja da, altfor lenge – det var besværlig å måtte si at jeg kom fra Mo i Rana, det

reinsdyrtemperament. Samer og reinsdyr har i alle tider fascinert mennesker sør for deres arktiske hjemtrakter. Denne franske magasinforsiden fra 1880 er et eksempel på samenes erobring av den europeiske scenen.

11


En samisk verdenshistorie

12

var nesten en pinlighet, og jeg søkte standhaftig tilflukt i at min mor beviselig hadde født meg i Trondheim. Men koffertene og familiens ’56 Dodge var for lengst pakket og klar for ferden mot nord da min navlestreng ble kuttet. E6 var sporet mot min nordlandske skjebne, den var en flod av svinger, grus og farlige hull. Eller tok vi Nordlands­ banen? Ble vi stødig trukket mot nord av det røde, prustende diesel­ lokomotivet Di 3, med tusen trolls krefter? Jeg vet jo ikke, jeg var knapt et par måneder gammel, en liten kørv som guttesmåtasser kalles her oppe, en siklende menneskehvalp. Uansett: Mot nord bar det. Etter omtrent 500 kilometer gjennom noen småbyer med kafeteriaer med respatexbord og tettsteder uten, men mest gjennom endeløse skoger med tagale nåletrær og iltert summende mygg, ventet Mo i Rana. Et travelt klondyke der jernmalm og kull ble foredlet, med industrirøyk og utslipp som faner og vimpler for Arbeiderpartistatens kraftpolitiske selvberging. Som løfter for fremtiden. Da jeg var liten, fant jeg fars litterære oppvekstdiett i bokhyllen. GGG – Gyldendals Gode Guttebøker – med rød rygg. Jeg fortapte meg i Håkon Evjenths bøker: En fiskergutt i Sameland, På to og fire i Suonjo, 3 på to og 2 på fire, På langferd i grenseland, og enda flere. Disse bøkene var fulle av skildringer av det samiske livet, som oftest sett gjennom øynene til norske unggutter. De levde et fritt og farlig liv i møtet med bjørn, ulv og snøstormer. Jeg slukte historiene. Jeg ville helst bo i en bok av Håkon Evjenth. Sameland ble en helt naturlig provins av Det ville vesten. Det er mulig jeg ble født som en kulturnostalgiker. I Mo i Rana snakker de en hard, nesten brutal dialekt. De kan banne med slik lysende intensitet at det konkurrerer med nordlysets prakt. Den lingvistiske musikken er hardt, uforsonlig skareføre. Jeg snak­ ket de innfødtes kantede språk ute, slepen fintrønder hjemme. Jeg ble en durkdreven dialektkameleon. Men jeg ville ikke være en helvetes, fordømt nordlending med råjern i språket, en som snauhugget ordene. Jeg brukte derfor mange tiår på å perfeksjonere min rolle som eskapist, som hjemstedsflyktning, uten at jeg på noen måte fikk det til. Mine identitetsfluktsforsøk var forgjeves. Rana slapp aldri taket. Så en dag leste jeg om «det vakre og korthugde språket» som i dag huskes som norrønt, i en bok om vikinger: «Lyden av det minner en om klingen fra våpenstål eller en øks som splintrer en vedkubbe – direkte og rett til kjernen. Rytmen og tonen er fallende, trykket ligger på de


Det usynlige folket ved verdens ende samenasjonene. Det franske kartet fra 1770 viser de mange Laponie – samelandene – i Norge, Sverige (inkludert det fremtidige Finland) og det russiske Laponie Mosco­ vite. Louis Charles Desnos var en omstridt kartmaker med et noe frynset renommé. Han laget globuser for den danske kongen, Christian VII.

13

f­ rem­ste vokalene, mens resten blir som et ekko av et slag, et hugg.»1 En tanke surret rundt i hodet mitt. Var det et urgammelt møte mellom samisk og norrønt som nord i Norge hadde avfødt den brutalt syngende dialekten jeg kjente fra Rana? Hadde det samiske tonefallet avgitt farge til min norske språkmelodi, en språkmusikk som jeg i hele mitt voksne liv hadde forsøkt å unnslippe? Uansett, jeg forstod omsider at når jeg skulle skrive om samene som reiste ut i den videste verden, måtte jeg først reise hjem. Jeg vet at det kan høres litt kronglete ut, men sånn var det. Jeg håpet at denne boken skulle ble min billett. Jeg vokste opp i det som for et par århundrer siden var den største samiske bygden sør for Finnmark. I den fjerne tiden gikk Mo i Rana under navnet Ranbyen. Det var en slags nomadisk by, anti-tesen av en


En samisk verdenshistorie

14

tettbygget bystruktur. Selv stedet var en flyttbar størrelse, en særegen negasjon av urbanitet som vandret fra fjord til høyfjell og tilbake igjen. Samer og reinsdyr beveget seg nærmest ubemerket frem og tilbake over den nasjonale grenselinjen. Da jeg gikk på skole her, kjente jeg én gutt med samiske forfedre. Ikke flere enn det. Én enkelt person. Da jeg langt om lenge ble voksen, undret jeg meg: Hvor var de blitt av? Det var et mysterium. Kimen til denne boken ligger gjemt her, tror jeg. Dette er den første verdenshistorien om samene. Altså en samisk verdenshistorie. Dette er muligens en noe høysnutet og bråkjekk tittel, men jeg håper at den også blir oppfattet som en saklig replikk, og et nikk, om enn kanskje med skjevt blikk, til historieskrivingen som tradisjonelt har nasjonalstatene som innramming. For Sápmi – Sameland – mangler statsbærende konstruksjoner, selv om den samiske nasjon er en realitet. Jeg bestemte meg for å følge sporene etter så mange som mulig av samene som reiste ut. Noen reiste virkelig langt av sted. Der stakk de seg ikke bort. Tvert imot. Forklaringen på den lokale (og nasjonale) forsvin­ ningsgåten skulle snart begynne å demre for meg. Jeg var på sporet av et slags frigjøringsprosjekt som strakte seg over mange århundrer, kanskje så mye som et halvt årtusen. Reisene ut var individ­uelle bestem­ melser. Samtidig inngikk de i en felles historie. Samene hadde begynt sin erobring av verden. Erobringen hadde en parallell historisk bevegelse, med et styrke­ forhold som mellom en våt fyrstikk og en vulkan. For samtidig skulle de selv bli erobret, og kulturen deres skulle bli presset helt ut til randen av utslettelse. Noen urfolk – og noen folk – har reisen boblende i blodet. Utfer­ den og forflytningen er som ekstra blodlegemer, en slags tilleggsdrift. En fritt blåsende vind i sjelen. De skiftende årstidenes spill omskaper verden, igjen og igjen. Den harde vinteren byr opp til dans på livets knivsegg. Ekstrem kulde, snø, vårløsning og skrinne beiter har alltid utfordret menneskene som holder til på eksistensens klimatiske ytter­ kant. I det arktiske nord har samene hatt tilhold lenge før noen begynte å skrive det ned. På et tidspunkt godt gjemt i historiens nebula begynte en liten gruppe mennesker å følge reinens vandringer gjennom årsti­ der og landskap. Noen enkeltindivider av dette folket var – og er – ekstra vågsomme.


Det usynlige folket ved verdens ende

De ble reisende og oppdagere som dro langt forbi den kjente geografien. Men før jeg kan begi meg ut i tråkket etter samene som forlot Sápmi, må jeg gjøre min forsømte lekse i heimstadlære. Jeg må lete opp de samiske sporene i min egen oppvekst. sveriges vestindia � Enhver krønike begynner der du selv stab­ bet din første, ustø meter, på stedet der du fanget de første ordene, fant de første fenomenale fjærene fra en skjære, der du først stakk tærne i en salt fjord som var så kald at bare latter kunne råde bot på ekstasen og smerten. En verdenshistorie må fremkalles i det lyset som skinner fra forfatterens egen leselampe. Skyggen av skribenten – og hans sjel, om du vil – er uløselig knyttet til setningene som renner gjennom ham. Kanskje hadde jeg aldri fått skrevet historiene om dette folket – samene – som reiste ut i den vide verden, dersom jeg ikke selv for mange år siden hadde besteget et ødslig grensefjell som rommer ufatt­ bar menneskelig smerte, og som i sin urgamle bergkropp har sølvårer som strekker seg fra dypet og opp mot dagslyset. Beretningens første gnister ble antent her. Fjellet ligger i mine hjemtrakter. I disse traktene er det fremdeles mange som ikke vet at her utfoldet et rikt konsentrat av Sápmis kultur og historie seg, på godt og vondt. Og at herfra kom en same som fryktløst skulle ta de fjerneste hjørner av verdenskartet i besittelse, og som skulle bli en av dem som radikalt redefinerte sin nomadiske impuls. Jeg kommer til ham etter hvert. Og jeg skal favne en hel verdenshistorie. Men først vil jeg forsøke å gripe skyggen av det samiske på det stedet der jeg vokste opp. For det var ikke mer enn en utydelig skygge. Før vi kommer til den store, fjerne verden, skal jeg forsøke å risse et bilde av samene i den nære geografien jeg en gang tilhørte. Litt før man krysser selve Polarsirkelen, ligger et godt utgangs­ punkt for en marsj opp på Nasafjellet på den norske siden. Fjellet har flere navn: Násavárre og Sillbanássja. Det er omtrent ett tusen meter høyt. En av dem som skulle forsøke å beseire dette fjellet, var bergmester Hans Philip Lybecker. Han kom fra Altlenningen i Braunschweig et par år etter at sølvet ble oppdaget. De tyske bergmennene var kjent for sin dugelighet, og Lybecker drev sine bergverk med flid og intensitet. Men i møtet med Nasafjellet var det som han stirret ned i en avgrunn. «Nasafjäll är dock allt för barbarisk», skrev han.2 Han mente at sølv­

15


En samisk verdenshistorie

16

fjellet lå «uti världens ytterst vrå», der lite annet var synlig enn himme­ len og de snødekte fjellene. Det var like veiløse trakter på 1600-tallet som det er i dag. Lybecker skulle også anskaffe seg en runebomme og bli den aller første som – i to versjoner, datert 1642 og 1645 – skrev ned en forklaring på figurene som befolket en samisk tromme. Samen Anders Huitlok, som var en av arbeiderne ved gruven i Norrland, tegnet sin egen tromme og ga Lybecker en forklaring på hva symbolene betød.3 Det bemerkelsesverdige lå i at samtalen om beskrivelsen av trom­ men ikke ble ledsaget av forakt, redsel for trolldom eller forferdelse over den hedenske avgudsdyrkelsen. Men denne naive nysgjerrigheten og den kulturelle idyllen var selvsagt noe av et unntak. For jakten på de samiske trolltrommene hadde allerede begynt. Å eie et fjell er for de aller fleste noe bortenfor alle tinglysningspro­ tokoller og eiendomsregistre. Det tilhører som oftest militære erobrin­ ger, grensekommisjoner og diplomatiske overenskomster. Men den som bestiger et fjellmassiv, legger alltid igjen et emosjonelt krav i tråkket etter fjellstøvlene, og hun eller han blottlegger samtidig en stille lengsel etter å bli ett med de geologiske formasjonene som uttrykker naturens sjel. Men naturen er jo strengt tatt uinntagelig. Den er avstengt, stum og kan bare betraktes – ikke innlemmes i en selv, om man prøver aldri så ener­ gisk. Syndefallet ble en varig tilstand av utestengelse fra naturen, som i den gamle boken het Paradisets hage. Vårherres natur ble et avlåst rom i skaperverket. Siden skulle vi alltid forsøke å klore oss tilbake inn dit, i evig desperasjon. Fascinasjonen for urfolk og naturfolk er en del av denne lengselen. Alle mennesker deler denne naturtilstanden og førin­ dustrielle uskylden. Vender vi på påstanden, er det like klart at forakten og hatet som kastes på naturmenneskene i dag, i realiteten er fadermord og fornektelse. Like besværlig som jeg syntes det var å snakke ranværing og slik blottlegge mitt geografiske hjemsted, synes mange i dag at tanken på at også deres forfedre en gang levde som naturens folk er uutholdelig. Rasister av alle politiske avskygninger forsøker fremdeles å dra et skarpt skille mellom oss og et dem. Og de forsøker gjerne å begrunne det med hensynet til nasjonens sikkerhet, nasjonens sårbare kultur (der drøm­ men om rasens renhet lever i beste velgående), arbeidsplassene, den religi­ øse inkompatibiliteten. Det er selvsagt bare illusjonsmakeri og politisk spillfekteri. De fremmede blir foraktet fordi de er fremmede, har et annet språk, andre guder, kommer med en annen valør av huden.


Det usynlige folket ved verdens ende

Det vi kaller rasehat oppstår fordi naturfolk (og andre fremmede) ligner, til forveksling, på en selv. Det er en form for brødrehat. Men det var dette gamle berget. Sølvfjellet. Å hevde at man kan gjemme et fjell i hjertet sitt blir både overfølsomt og romantisk. Det blir fort latterlig. Men samtidig byr et erobret fjell – som Nasa – på en intim forbindelse med en kolossal skapelse. Fjellet er gargantuansk, en ordløs kjempe. Det eier en betvingende kraft. Som ungdom gikk jeg opp på Nasafjellet med min far og min bror, senere gjorde jeg også turen med min søster. Jeg trodde fullt og fast at dette nå var mitt fjell, og at jeg for all ettertid skulle bære dette fjellet med meg. Det var jo brent inn i mitt minne. Jeg tok selvsagt feil. Tanken på å eie Nasa var like latterlig som grunn. Det er ikke et trofé. Jeg kan hverken gjøre krav på fjellets histo­ rie eller fjellfolkets saga. Jeg kan bare være en gjest her, i menneskers og reinsdyrs fotefar. Nasafjellet byr på et besettende møte med de hardeste skjebner, dyster historie og en natur så gjerrig på all omsorg at den tangerer noe grusomt. På Nasa var det lett å forestille seg verden som ond, gudløs og forlatt. En dag utpå høsten 1634 glimtet og lyste det i dette karrige bergland­ skapet langt mot nord. Det var en sølvåre. Samen Peder Olofsson var den som kom over sølvet på Nasa. Funnstedet lå kanskje på hans vante rute over fjelltoppen. Han tok kontakt med diamantskjerperen Jöns Persson fra Piteå.4 Olofsson fikk seks alen grannt packlakan – et grovt vevet stoff – som takk for funnet. Begge mennene ble også belønnet med noen få daler, uti gott mynt. Om belønningen til samen Olofsson var mager, var funnet av sølvet en sensasjon. Sverige var tappet for finansielle krefter og blod etter mange års deltagelse i det som skulle bli kalt Tredveårskrigen (som var flere europeiske kriger, blodbad, trefninger og konflikter som grep inn i hverandre). Sølvfunnet skapte enorme forventninger i Sverige. Riksråd, friherre, kammerherre og stattholder Carl Bonde ble to år etter funnet på Nasa sjef for det nye Bergsamtet, altså den svenske nasjonens hoved­ kontor for all gruvevirksomhet som senere ble kalt Bergskollegium. I tillegg til jern og kobber fikk svenskene nå sølv å eksportere, og dette embetskontorets jobb var å forvalte utvinningen av de nye rikdommene. Det ble også funnet andre sølvforekomster i Lappland. Riksråd Bonde – det finnes et maleri av ham med brodert halsduk, vannrett mustasje,

17


En samisk verdenshistorie

18

grånende skjegg og et plaget blikk – skrev i 1635 til rikskansler Axel Oxenstierna at med Guds hjelp ville Nasa «bliva de svenskas Västindi­ en».5 Han mente at med Guds nådefulle tilskyndelse var utsiktene til rikdom i dette svenske Västindien like betydelige for de fromme protes­ tantene som det var for den spanske kongens tilgang på rike gullkilder i Sør-Amerika. Anlegget i landskapet Lappland lå i Norrlands fjellrike, og skulle også få navnet Piteå silververk. Axel Oxenstierna var ute i de svenske besittelsene i Europa, den kostbare krigen tok liksom ingen ende. Han ble holdt orientert om det fantastiske sølvfunnet langt nord i Sverige. Og han holdt fast på sin skepsis. Han lyttet til sin nagende tvil – dette var for godt til å være sant. Axel Oxenstierna var ikke en mann som enkelt lot seg forføre av glade, sensasjonelle nyheter. Livet, makten og de voldsomme krigs­ handlingene hadde innprentet ham realismens flintharde nødvendighet. Kongen var død i Lutzen, et storslagent gravfølge med det balsamerte liket av regenten sneglet seg skritt for skritt nordover mot Stockholm. Oxenstierna var i praksis landets hersker – plassert midt i det europeiske krigsteateret – mens den purunge Kristina grodde til. Hun ville ikke være dronning. I stedet skulle hun bli en nomade. sølvet og blyet i helvete � Sølvgruven på Nasa skulle altså bli en like eventyrlig inntektskilde som en vestindisk koloni. Men det var mer drøm enn realiteter, og for samene ble Nasa snart synonymt med helvete på jord. For beinharde vintre ventet. Og siden sølvåren nærmest buktet seg som en hoggorm på selve riksgrensen mellom Sverige og Norge (som da var en del av det danske riket), tok det ikke lang tid før dette utløste militære operasjoner. En svensk hyttemester og en land­ måler slo i funnåret 1635 fast at sølvet befant seg 500 meter inne på den svenske siden av grensen.6 Sølvet og samene på Nasafjellet inngår i en stor og smertefull verdenshistorie. Petrus Læstadius var bror til Lars Levi Læstadius (som senere skulle la vekkelse og avholdssak gå hånd i hånd). De var av samisk slekt og ble født i Jäkkvik, en liten fjellbygd i Arjeplog, syv–åtte mil fra grensen mellom Norge og Sverige på Saltfjellet. Faren Carl var runnen av gammel presteætt og hadde studert bergs-vettenskap, men han lå tungt under for alkoholen. Familien var fattig og var sterkt preget av farens