En modig datter by Cappelen Damm AS

En modig datter

Renita D’Silva

En modig datter Oversatt av Mette I. Gudevold

Renita D’Silva Originalens tittel: A Daughter’s Courage Oversatt av Mette I. Gudevold © Renita D’Silva, 2017. Published by special arrangement with Lorella Belli Literary Agency and 2 Seas Literary Agency Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2019 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2019 ISBN 978-82-02-64364-5 1. utgave, 1. opplag 2019 Omslagsdesign: www.emmagraves.co.uk Omslagsfoto: Arcangel Images/Shutterstock Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2019 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til min mor, Perdita Hilda D’Silva Du er den snilleste, varmeste, mest sjenerøse og fantastiske personen jeg kjenner, du er min rollemodell og store inspirasjon.

Prolog Tempelet Søte drømmer

I et naturskjønt hjørne av India, ved siden av funklende jorder og tvers overfor en jungel, rett ved kaffeplantene som står på rad og rekke sammen med arekapalmer og paprikaplanter og glitrer med sine juvelformede regndråper på bladene, ligger det et lite tempel som sakte er i ferd med å bli til en ruin. Det har sett mange generasjoner komme og gå, og det gjemmer utallige hemmeligheter dypt begravd innenfor de falleferdige murene. Munkelusene har boret seg inn i søylene, og maurtuer dekker trappetrinnene og klamrer seg til den vesle verandaen. Spindelvev har lagt seg rundt tempelklokka (før var den skinnende blank, nå rusten og matt; en gang ringte den for entusiastiske tilhengere og ble tatt på av tusenvis av fromme hender, nå kjærtegnes den av sølvfargede, spyttbelagte tråder og høylytt virksomhet fra desperate insekter i fangenskap). Fikentrærne har rottet seg sammen for å forme en baldakin over tempelet som gjør at det er vanskelig å få øye på det. Varm luft gjennomsyret av den skarpe lukten av paprika som er i ferd med å modnes, samt frisk kaffeduft omgir fortsatt tempelet i ærbødighet og vil nødig forstyrre den dystre freden. En falleferdig hytte kan så vidt skimtes mellom rankene av bare røtter som dekker tempelplassen, nesten like lange som de høye overgrodde trærne de tilhører. Hyttas mosekledde, for7

falne vegger gløder guloransje i solstrålene som innimellom treffer det vibrerende, grønne taket av greiner, og leker gjemsel med maurene som piler rundt og jakter på smuler. Den medtatte mursteinsmuren som omgir tempelet og hytta, er nesten helt dekket av fløyelsmyk mose. Fra enkelte vinkler ser det nesten ut som om tempelet smiler, med sine løvdekkede trappetrinn som fører opp til det åpne gapet av et rom, med frodige planter og vekster som viker til side og gir et lokkende glimt av guddommen innenfor, den vesle helligdommen drapert med girlandere av krypende slyngplanter og offergaver dekket av råtne blader og bark. Det ligger der og smiler lik et slumrende barn som drømmer søte drømmer.

nåtid, mumbai, india

Kapittel 1 Kavya Overhøvling

Kavya hører telefonen i leiligheten ringe idet hun puster og peser og sleper seg opp alle trappene – hun kjenner den igjen på ringetonen og vet at lyden kommer fra hennes leilighet. Høyt og skjærende. Det er sikkert moren (da passer i hvert fall ringetonen). Alle andre har nummeret til mobilen. Hun vurderer å la den ringe og bruke den tiden hun trenger opp trappene. Hun er ikke helt klar for den samtalen hun vet hun må ha med moren. Men … tenk om det er noe viktig? Tenk om det har skjedd noe? Hun spurter opp mens hun for n’te gang banner over at hun bor i sjette etasje. Hun forbanner Balu, heisføreren som hele tiden lover å ringe til reparatøren for å reparere den ødelagte (til evig tid, ser det ut som) heisen, og som så setter seg ned for å røyke og skravle med portvakten. Han setter opp en passe bedrøvet mine og trekker på skuldrene når Kavya snerrer til ham, mens han klør seg i hodet og snakker langsomt: «Reparatøren kommer, så du får gi ham litt tid. På denne tida av året har han veldig mye å gjøre.» Da Kavya tar en pause for å trekke pusten – hun legger merke til at telefonen har sluttet å ringe, og føler seg tåpelig nok lettet – tenker hun på alle de gangene hun har tatt ordet på leietakermøtene. Gang på gang har hun prøvd å få beboerne 9

til å ta igjen med herr Nandkishore, lederen av leietakerforeningen, som har rottet seg sammen med eieren og bare lar ting skure og gå. Snakk om å kaste bort krefter jeg kunne ha brukt på noe som hadde vært mye bedre! Hun har prøvd å snakke med de andre beboerne når hun støter på dem i trappa, og forsøkt å få dem til å bli så irriterte på herr Nandkishore at de vil sparke ham. En gang prøvde hun til og med å bestikke dem med de himmelske krembollene fra Hazmat Bakeri – sist gang brukte hun en bra slump med penger på dem. De er enige med henne, men når det virkelig gjelder, holder de med herr Nandkishore – som, det har hun senere funnet ut, sørger for å gi dem visse rabatter, inkludert litt romsligere frist for betaling av husleien. Det er derfor de er litt lunkne til hennes rettferdige raseri. De reagerer ikke, til tross for at heisen er i ustand hele tiden og de er nødt til å gå opp og ned de endeløse trappene. Men nå er grensen virkelig nådd, tenker hun mens hun tar handleposen i den andre hånden. Hun kan ikke huske sist heisen virket. «Fortell eieren at jeg har hengt ham ut på bloggen som gir poeng til utleieobjekter,» hadde hun frest til herr Nandkishore sist gang hun så ham. «Pøh, hvem er det som bryr seg om din ene kommentar når alle andre er fornøyde?» hadde herr Nandkishore svart og hånflirt. «De er ikke fornøyde. De holder munn fordi du bestikker dem,» hadde hun glefset tilbake. «Flytt hvis du ikke er fornøyd,» hadde herr Nandkishore svart og glist; han hadde vært smart nok til ikke å kommentere påstanden om bestikkelser. Men Kavya liker leiligheten. Bortsett fra at den ligger i sjette etasje, dekker den fullt og helt hennes behov. Hun liker at den ligger så sentralt, at det tar to minutter å gå til togstasjonen. Dessuten, hvorfor skulle hun flytte? Det ville være det samme som å akseptere nederlaget, underkaste seg og gi opp. Hun har alltid sagt til seg selv og til alle andre som gidder å høre, inkludert moren, som ikke vil høre, at hun akter å leve 10

livet ene og alene på sine egne premisser – ikke på premissene til moren eller herr Nandkishore eller utleieren. Men nå, etter det som har skjedd de siste ukene, er hun ikke like sikker … Hun tar en pause i trappa og lukker øynene, mens hun forsøker å jage bort bekymringene som tynger henne. Det er over. Du har overlevd. Ta deg sammen nå og se framover. «Du er en kriger.» Hun hører den kjære stemmen til bestemoren i øret, ser for seg øynene som skinner av stolthet når hun sier det, og kjenner et plutselig stikk av lengsel etter å se henne, etter å snakke med henne, etter å forklare henne situasjonen. Bestemoren ville ha forstått og hatt medfølelse. I motsetning til moren … «Du har skreket siden du ble født. Alltid beredt til å ta en fight. En guttejente. Heh! Hva skal jeg gjøre med deg?» De høylytte lydene fra moren presser bort bildet av bestemorens myke, beroligende tilstedeværelse inni hodet hennes. Moren, med sitt flammende blikk, slår seg for pannen med håndflaten. «Du bør bli advokat sånn som du argumenterer med meg.» Hvilket er grunnen til at Kavya ikke har blitt advokat. Eller lege. Eller ingeniør. Eller at hun driver med «noe ordentlig» – hun hører disse to ordene i morens stemme, som er breddfull av skuffelse. Det har begynt å ringe igjen. Hun stormer opp trappa – så fort hun kan, noe som ikke er fort i det hele tatt. Alt, inkludert treningen, har stått på vent siden hun – Å gud, hun kan ikke tenke på det nå, ikke nå som det sikkert er moren som ringer. Det kommer til å kreve alt hun har av energi bare å bremse morens ustoppelige nysgjerrighet når Kavya forteller henne hva hun har bestemt seg for. Hun fomler med nøkkelen, har nesten ikke pust igjen, og skyver opp døra til leiligheten. «Hallo,» gisper hun. Det brenner i hendene etter handleposene som har gravd seg ned i huden hennes. Hun ser på posene. De ligger like ved døra, der hun bryskt hadde sluppet dem rett ned idet hun gikk inn. Hun sukker da hun ser pytten som er i ferd med å bre seg under dem. Eggene? Eller tomatene, som 11

hun hadde brukt en evighet på å plukke ut for å sikre seg dem som var mest saftige, mens hun hadde innbilt seg at en salat kanskje ville hjelpe for å bli kvitt hodepinen som banket i tinningene? Hun blir ikke i bedre humør da hun hører moren skrike: «Er det deg, Kavya?» Hun er fristet til å skrike tilbake: «Hvem ellers skulle det ha vært?» «Kavya?» skingrer morens stemme gjennom røret. Hvorfor skriker moren alltid når hun snakker i telefonen? «Ja, mamma. Jeg hører deg godt.» «Hva er i veien med deg? Hvorfor puster og peser du? Det høres ut som om du har en flokk med elefanter i hælene?» Moren klukker. «Når vi først snakker om elefanter – du vil ikke tro hva …» Nå som Kavya har skjønt, gjennom morens kjente hilsen og gjennom tonefallet hennes, at det ikke har skjedd noe forferdelig, vokser irritasjonen. Den gjør henne rasende, og det flommer over, til tross for alle gode forsetter hver gang hun har kranglet med moren, om at neste gang skal hun være grei. «Hvis det høres ut som om jeg har mistet pusten, så er det fordi det er det jeg har ! Jeg løp opp hele trappa fordi jeg trodde det var en krise på gang. Hvor mange ganger har jeg sagt at du ikke skal holde på å ringe uten at det er noe viktig, mamma?» Hun legger merke til den grinete tonen i stemmen sin og biter seg i leppen. Hvorfor får moren henne til å høres ut som en sur trettenåring hver eneste gang? Hvorfor lar Kavya henne få lov til det? «Hva mener du med ‘ikke skal holde på å ringe’? Hvis jeg slutter med det, kan det være at jeg aldri får snakket med deg, du som lever et så ‘travelt’ liv.» Hvordan klarer moren å få et så vanlig ord som «travelt» til å høres så uanstendig ut, så nedlatende ut? «Jeg ønsker å snakke med min eneste datter én gang i uken, og takk for det. Det er ‘viktig’ etter mine begreper …» Kavya sukker. Moren er ikke en person som gir seg lett. Hvis hun har bestemt seg for at hun skal snakke med Kavya, gjør hun det, selv om det betyr at hun må ringe om igjen og om 12

igjen hele dagen og helt til det blir kveld, helt til Kavya gir seg og tar telefonen. Kavya lukker øynene og lener seg mot veggen for å få igjen pusten. Hun har lyst til å vrenge av seg alle klærne og legge seg under vifta i bare undertøyet. Hun har lyst til å åpne kjøleskapet og trekke ut alle flaskene som er igjen etter festen i går, og helle dem i seg for å drukne sorgene. Hun har lyst til å gjemme seg i foldene på bestemorens omfangsrike sariskjørter slik hun gjorde da hun var barn, når moren lette etter henne fordi hun hadde funnet på en eller annen strek, og trekke inn duften av gammel talkum, fordums festligheter og møllkuler, trøst og svette. Uheldigvis var det slik at hvis hun hadde lyst til å være sammen med bestemoren, måtte hun også tåle kritikken fra moren og alle skuffelsene som strømmet ut av henne. Det oste misnøye og sorg av moren når Kavya var der. Hva hadde du gjort hvis du hadde fått vite sannheten, mamma? Hun har lyst til å stikke fra den skingrende stemmen til moren som gjaller i ørene, løpe ned trappa, pile ut i den hektiske og pulserende folkemengden og fortsette til hun kommer fram til havet, og så la de varme bølgene omfavne føttene og anklene hennes, lårene og midjen. «Jeg har fått elefanter på hjernen,» sier moren. Utenfor går livet sin vante gang, mens inni leiligheten, den såkalte fredelige havnen, slynges Kavya tilbake til barndom og tidlig voksenliv. Uansett hvor langt vekk hun reiser, vil hun aldri klare å løpe fra morens bekymringer og den misnøyen hun viser henne. Og det kommer bare til å bli verre når Kavya forteller moren at hun har bestemt seg for at denne karrieren ikke lenger er noe for henne – den harmløse forklaringen skjuler en sannhet som moren aldri må få vite, fordi hun aldri vil kunne klare å takle den. Kavya grøsser og er fristet til å legge på, men moren hadde bare kommet til å ringe opp igjen. Og fortsatt å ringe. Hun tar ikke et nei for et nei. En gang, midt i en hissig krangel, hadde Kavya dratt ut kontakten, men da hadde moren ringt til gamle herr Singh ved 13

siden av henne. Til tross for sin sviktende hørsel hadde han fått med seg morens formaning om å kontakte henne, så pågående og sta hadde hun vært på å få tak i datteren sin. Hvordan hun hadde fått tak i nummeret til herr Singh, ante Kavya ikke. Men hvis det er én ting Kavya har lært, så er det at hun ikke skal undervurdere moren når hun først har satt seg noe fore. Derfor er Kavya ekstra fornøyd over at hun så langt har klart å stå imot morens forsøk på å få henne til å leve et A4-liv og forme henne etter de ambisjonene og ønskene hun har for datteren sin. Så langt, ja, men … Hun sukker tungt og forsøker å samle seg. Selv om jeg har gått ned for telling, gir jeg ikke opp. Ja vel, så har jeg ikke noe annet valg enn å reise hjem, men det er bare en midlertidig løsning til jeg finner ut hva jeg skal gjøre … Fem etasjer under henne, på den lille stripen av jord som sjenerøst nok kalles «hagen», steller gartneren halvhjertet med plantene. Hibiskusblomstene minner om røde hender som strør om seg med velsignelser, ringblomstene minner om solgule smil. Portvakten vinker inn en bil og dirigerer en annen som vil ut, inn i et hjørne, samtidig som han hele tiden skravler med Balu, heisføreren, som puffer perfekte røykringer opp mot himmelen mens han ser på dramaet som utfolder seg. Mannen i den ventende bilen stikker hodet ut av vinduet og fyrer av mot portvakten (Kavya kan ikke høre noe av det som blir sagt, selv med vinduene på vidt gap, men hun kan gjette seg til hva som blir sagt). Portvakten bryr seg ikke en døyt om den hissige sjåføren, tar bare en pause i dirigeringen og skratter så de beinete skuldrene rister, antakelig av noe Balu har sagt. Utenfor porten, i veikanten, hopper en gutt i pyttene som ligger igjen etter regnet som falt på morgenkvisten. Rickshawer berter, biler tuter, alle som en forsøker å trenge seg forbi den andre, men ingen viker en tomme. Høner fra slumområdene like ved rørledningene spretter ut i veien, noe som gjør at snegletrafikken blir enda tregere og sjåførene enda hissigere. En kakofoni av tuting og banning, som utgjør lydsporet til gatene i Mumbai, spjærer den svake dunsten av eksos og bensin som siver inn gjennom vinduene i leiligheten til Kavya. 14

Kuene presser seg fram i trafikken, dette kaoset av svette, ropende sjåfører og overopphetede passasjerer. Barna fra slumområdene sitter over skrevs på rørledningene; noen av dem sover inni dem om natten. De sitter og drar i de fillete klærne, i det tjafsete håret, og synger sanger som passer til tutingen fra bilene – Kavya vet det, for hun har hørt dem på vei til og fra jobben. Hun ser på munnene som beveger seg, de møkkete ansiktene preget av sult som lyser opp i et smil når de ser på sjåførene som sitter fast i trafikken og blir stadig mer frustrerte. Boden som selger paan1 og chaat-småretter ved porten til leilighetskomplekset der hun bor, gjør gode penger. En kvinne stapper en hel pani puri-snacks i munnen mens hun presser telefonen mot øret. Mennene står utenfor den vesle butikken som selger tandoori-kylling og egg-bhurji. De spiser og skravler og holder tak i papptallerkenene mens de hopper til side for biler som spruter opp små stråler av skittent vann idet trafikken endelig begynner å bevege seg igjen. Fotgjengerne ser på klokka, snakker i telefonen, er på vei til jobben, er på vei fra jobben. Jobben. Hun vil ikke tenke på den (katastrofale) skuespillerkarrieren, selv om tankene svirrer rundt i hodet og trekker fram ydmykelsen. Det eneste hun hadde ønsket, var å komme seg bort, gjøre noe for egen regning, noe som ingen andre hadde staket ut for henne. Hun hadde ønsket å bryte et mønster og ikke føre samme kjedelige og konvensjonelle liv som foreldrene. Ja, det har du i hvert fall klart! ringer en stemme i hodet hennes. Hun tenker på formiddagen i dag; hun har servert te og kaffe til turistene – moren vet ikke at hun jobber på en kafé i påvente av at karrieren skal ta av. Svette turister, som tørker seg i ansiktet og kommenterer varmen og snakker om den plutselige regnskuren og ber om en kopp te, og så – nei, gi meg mangojuice isteden, og som gir henne fem usle rupier i tips. «Kavya?» roper moren inn i øret hennes. 1

Skrå, snus.

«Jeg hører deg, mamma.» «Du kommer aldri til å tro hvem jeg møtte på postkontoret …» Kavya sukker. Nå starter det, første punkt på morens dagsorden. Hun ser for seg en liste med morens store, befalende håndskrift: 1) Få Kavya til å innse hva hun går glipp av fordi hun er sta som et esel; prøv å pense henne inn på et spor ved å gi henne noen utfordringer. Moren venter og puster utålmodig inn i røret, og så sier Kavya: «Hvem da?» Hun vet at moren kommer til å fortelle det uansett, uavhengig av om hun er interessert i å høre den sladderhistorien hun er i ferd med å få servert, eller ikke. «Husker du Vidya, klassekameraten din på videregående? Gjør du det? Lav. Med briller. Bustete hår. Ikke på langt nær så pen eller flink som deg …» «Mamma –» «Men nå tilhører hun jetsettet og er programvareingeniør, hun jobber i et multinasjonalt selskap i Bangalore. Med jevne mellomrom reiser hun over hele verden.» «Fint for henne.» «Og i tillegg er hun gift med en lege og er gravid! Hun stråler. Hun ser fantastisk ut.» Kavya lukker øynene for å holde tårene tilbake, saltsmaken sitter i munnen. Hun har felt nok tårer. Kom deg videre. Se framover. Det er mottoet hennes, mantraet. «Hun er på besøk hos foreldrene, det er derfor jeg støtte på henne …» forteller moren. «Mamma, jeg vil ikke gifte meg, ikke ennå …» svarer Kavya med trett stemme. De har hatt så mange varianter av denne samtalen at hun har mistet tellingen. «Hvem er det som har sagt noe om ekteskap? Jeg holdt bare på å fortelle om skolevenninnen din … Men siden du nevner det, er det et par brukbare kandidater jeg har i kikkerten som kunne være midt i blinken for deg …» «Mamma –» «Du blir ikke akkurat yngre med årene. Snart kommer alle de bra mennene til å være tatt, og du kommer til å bli sittende igjen uten noen. Og etter at du har fylt tretti, er det mye van16

skeligere å bli gravid, vet du. Fruktbarheten avtar, og det er større sjanser for å få barn som ikke er friske.» En tåre slipper taket og triller nedover kinnet hennes. Kavya tørker den bryskt bort, og det sinnet hun føler mot seg selv, rettes mot moren. «Mamma, jeg sier det for siste gang: Jeg vil ikke gifte meg eller ha barn ennå …» Med mindre det er med den rette, og jeg trodde … Å … «Men når da? Er det for mye å forvente at min eneste datter skal skjenke meg barnebarn før jeg visner hen og dør?» Du skulle bare ha visst … «Mamma, jeg kan ikke tenke på å gifte meg eller å få barn akkurat nå. Jeg lurer fortsatt på hva jeg skal gjøre med livet mitt!» Pause. Og så: «Jeg trodde at det var grunnen til at du var i Mumbai, langt vekk fra oss. At det du ønsket med livet ditt, var å bli skuespiller.» Kavya trekker pusten dypt. Hun kan like godt si det og bli ferdig med det. Selv om hun hadde planlagt å fortelle moren at skuespillerkarrieren er over, og at hun kommer hjem, føler hun seg likevel helt uforberedt. Men på den annen side, hvordan forbereder man seg på å si noe slikt, særlig til en mor som hennes? «Mamma, det var godt du ringte … jeg hadde tenkt å ringe til deg uansett.» «Hah, jeg synes jeg ser det! Si meg, hvor mange ganger siden du flyttet til Mumbai, har du ringt hjem av egen fri vilje?» Og så, med litt lavere stemme og i en litt mer bekymret tone: «Hvorfor det? Hva har skjedd? Er det bra med deg?» «Det er bra med meg.» Det er det ikke. Og som om moren kunne lese tankene hennes, spør hun: «Har du vært syk?» Å mamma, det har jeg. Forferdelig syk … men ikke slik du tror. «Nei, men …» «Har du nok penger?» Kavya blir overrumplet av irritasjonen som blusser opp så fort moren viser at hun er bekymret. Nå har hun begynt å snakke, hun vil bare bli ferdig med det. «Mamma, kan du la meg få snakke ferdig –» 17

«Å, der har vi det, hun klandrer meg igjen! Bare tanken på alt vi har gjort for deg …» «Å gud, ikke sett i gang med den følelsesmessige utpressingen –» «Hvilken følelsesmessig utpressing? Jeg bare sier det som er sant …» Moren høres passe såret ut. Kavya ser henne for seg med den altfor kjente sammensnurpete munnen og sukker igjen. Det ser ut til at hun hele tiden svinger mellom skyld og frustrasjon når hun snakker med moren. Etter å ha trukket pusten dypt sier hun med en forsonende stemme: «Hør her, du trenger ikke å overtale meg –» «Som om jeg kan overtale deg til noe som helst! Hvorfor tror du at jeg vil ha deg til å gjøre noe når jeg ringer? Har jeg ikke lov til bare å ringe for å slå av en prat med datteren min?» Moren får fistelstemme. Hah! Moren har bare ett for øye når hun ringer, og det er å overbevise Kavya om at hun må se til å «slutte med galskapen og komme seg hjem». Det er ordene hun bruker, og som avleveres med kompromissløs stemme, som om hun fastslår et faktum det ikke kan rokkes ved, og det skjer på et tidspunkt hver gang de snakker sammen, noe som bare gjør Kavya enda mer bestemt på å holde seg der hun er. «OK, hva er det jeg ikke trenger å overtale deg til?» Stemmen er skarp nå, og alle forsøk på å late som om hun er såret, er som forduftet. «Jeg … jeg lurte på …» Å gud, dette er helt uutholdelig. «Jeg har bestemt meg for at skuespilleryrket ikke er det rette for meg.» Hun høres trassig ut, stemmen er for høy. Stillhet. Kavya har klart det umulige, hun har gjort moren stum i over ett minutt. «Mamma?» Hun lener seg mot veggen og lukker øynene mens hun venter på morens overhøvling. «Du …» Først høres moren usikker ut, men så sier hun fort: «Det er det vi har sagt hele tiden! Du hadde forstått det tidligere om du ikke hadde vært så sta, hvis du hadde hørt på oss.» «Det er riktig, mamma, gni det inn, gjør det.» Hun skjel18

ver i stemmen og forakter seg selv for at hun viser hvor svak hun er. «Kavya.» Morens stemme er myk, og den empatien hun viser, gjør mer vondt enn gnålingen hennes. Tårene som Kavya har forsøkt å holde igjen, triller fritt nedover kinnene hennes. «Det er en tøff bransje å få foten innenfor –» «Tror du ikke at jeg vet det?» Kavya er spiss i stemmen for å skjule hvor opprørt hun er. «Hvorfor tror du at jeg gir opp?» Hun hater å si det. Hater det. Hun som er så sta og aldri gir opp, selv når det ikke er noen annen utvei (som moren liker å minne henne på om og om igjen, og det er ikke ment som en kompliment). Hun har lyst til å skrike ut sannheten, fortelle moren at hun hadde klart å få foten innenfor den tilsynelatende ugjennomtrengelige Bollywood-verdenen, at hun hadde vært godt på vei til å lykkes med den karrieren hun hadde staket ut, inntil hun hadde gjort ett dårlig valg og alt hadde raknet for henne … «Du kunne ha spart deg for mye tid og sorg hvis –» begynner moren, men stopper, som om hun forstår at hun har sagt for mye. Det må ha kostet henne alt hun har av viljestyrke for ikke å avslutte den setningen, og plutselig føler Kavya et snev av hengivenhet for henne. «Uansett, gjort er gjort.» Stemmen hennes er kort. «Så nå skal du pakke og komme hjem?» Kavya ser seg rundt i leiligheten – hjemmet hennes de siste årene, dette stedet som har sett henne sveve høyt oppi skyene, sett henne ligge rett ut, helt knust, og den siste tiden sett smerten, frykten og hjertesorgen. Hun ser ut av vinduet på den vesle fliken av den vidstrakte, travle og levende byen som hun har blitt så glad i. Hun tenker på den avgjørelsen hun har tatt til slutt, en avgjørelse som har ligget og verket i henne, som har plaget henne, og som hun har utsatt – å gi opp, reise hjem, selv om alle instinkter skriker i henne og ber henne om å bli værende og kjempe videre. Men … Det finnes ingen mulighet for at hun skal vinne den kampen. Nagesh har for stor makt, han kjenner for mange mennesker. Auditionen for to dager siden hadde fått begeret til å renne over. Regissøren, en venn av Nagesh – de hadde spist middag 19

med ham mange ganger – hadde kastet ett blikk på henne og sagt med et hånlig flir som sa alt: «Neste!» Hun hadde måttet ta seg kraftig sammen for ikke å skrike til ham og lage en scene – det ville bare ha fått henne til å se helt gal ut. Isteden hadde hun holdt hodet høyt hevet da hun gikk ut, mens den lange rekken av håpefulle skuespillere hadde stirret på henne og hvisket sammen. Hun visste at innen hun satt på banen hjem, kom alle i rekken til å kjenne til historien hennes. Det var en advarsel til dem alle. Men hun hadde da også fått mange advarsler selv da hun startet, og de hadde ikke stoppet henne … Filmindustrien, det velsmurte maskineriet som Bollywood er, hadde lukket seg rundt Nagesh og stengt henne ute, og det var det. Hun lukker øynene og trekker pusten dypt. «Ja. Jeg kommer hjem.» «Fint.» Moren virker fornøyd, som om det er hun selv som har iscenesatt det hele. «Endelig har du tatt til fornuft, og det kunne ikke ha skjedd på et bedre tidspunkt. Bestemoren din trenger deg.» «Ajji, hvorfor det? Har det skjedd noe med henne?» Et snev av panikk kryper oppover ryggen hennes. Ajji. Kavyas forbundsfelle, hun som alltid har heiet på henne, den mest trofaste støttespilleren hennes. «Alt er bra med henne. Men du kjenner til alt det bråket som har vært i Doddanahalli?» «Doddanahalli? Hvor ligg …» Og så plutselig husker hun radene med kaffeplanter som forsvinner inn i horisonten. «Den landsbyen vi pleide å stoppe i på vei til pappas …» «Ja, den.» «Hva for noe bråk?» «Elefantramponeringen.» «Hva for noe? Var det elefant du sa –?» «Du hører aldri etter hva jeg sier. Har du ikke sett på nyhetene?» «Har Doddanahalli vært på riksnyhetene?» En bitte liten landsby, ikke noe mer enn en klynge med butikker langs en vei. 20

«Ja! Hva er det du har drevet med?» Drikke, forsøkt å drukne sorgene mine. Tanken på å si det høyt og høre hvor sjokkert moren kommer til å bli, får henne til å dra på smilebåndet. «Er det tungt å dra derfra, Kukki?» spør moren, og stemmen er mild. Å høre kjælenavnet hun brukte på Kavya da hun var barn, og høre den ømme stemmen hennes, gir Kavya klump i halsen. «Det går fint med meg, mamma,» mumler hun, selv om det er langt fra sant, for hun får en sterk trang etter å strekke seg mot henne gjennom telefonen og begrave ansiktet og sorgene i favnen hennes, slik hun gjorde i familieselskaper da hun var liten og fant trøst i å leke med morens hår og trekke inn duften av kokosolje og trygghet. Moren pleide å holde henne tett inntil seg, for hun visste at Kavya var sliten av å hilse på den lange rekken av tanter og onkler, og at det brant i kinnene hennes etter all klypingen deres, disse feite, svette tantene med fjollete oransje munner som siklet som vampyrer (til slutt hadde hun skjønt at det bare var paan – helt ufarlig – men det var først mye senere), og onkler som luktet surt og aldri dro på smilebåndet. Når var det det forandret seg? Når sluttet Kavya å være den vesle jenta som kunne sende moren ett blikk, et blikk som moren med en gang ville forstå, og skjønne hva hun ønsket, et blikk som gjorde at hun kunne lese tankene hennes og gi henne den trøsten hun trengte? Da Kavya ble eldre og klarte seg selv («Jeg heter ikke Kukki, jeg heter Kavya. K. A. V. Y. A!»), nektet hun først å bruke klærne sine, de salvar-buksene og gagra-kjolene som moren hadde valgt ut til henne, og så nektet hun å bli med i familieselskaper. Da startet de endeløse diskusjonene, mens faren dukket ned bak avisen og bestemoren opptrådte som den snille megleren, kanskje det var da … «Er du sikker?» Morens stemme er fortsatt øm og uvanlig mild. Ironisk nok, for selv om stemmen er mildere og dermed vanskeligere å høre, føler Kavya at moren er nærmere, nesten som om hun er rett ved siden av henne. «Ja, mamma,» sier hun og blir litt overrasket da hun forstår 21

at hennes egen stemme er nesten like øm som morens. «Men nå må du fortelle hva som har skjedd –» Hun trenger ikke å be moren to ganger. «Du husker hotellet på kaffeplantasjen i utkanten av Doddanahalli, der vi pleier å overnatte?» Kavya ser for seg det mektige hotellet som hadde tilhørt plantasjeeieren i kolonitiden, med sine store rom og utsikt ut over striglete plener og kaffeplantasjen bakenfor. De har alltid stoppet der på vei til og fra farens barndomshjem i Coorg. Hun elsker å rusle rundt blant de høye kaffebuskene med de runde, saftige kaffebønnene, som først er grønne, så røde, noen gule innimellom, smaken av noe som spirer og gror, den bitre undertonen av kaffe som modnes. «Ja.» «Du husker at den ligger inni en jungel?» «Selvfølgelig gjør jeg det. Du advarer meg jo alltid mot å gå inn i jungelen når jeg skal rusle meg en tur.» «Og det med god grunn ser det ut for. En morgen i forrige uke kom en vill elefant bort fra flokken sin, og den fikk gjort mye ugagn rett ved plantasjen. Til slutt ble den fanget og ført tilbake til flokken – riktignok ikke før den hadde ødelagt veldig mye. Og det var da de mennene som skulle få en oversikt over skadene, fikk øye på noe som glimtet bak løvverket på den andre siden av veien til plantasjen. Du vet der jungelen ligger kant i kant med jordene. Vi kjører forbi der.» Kavya ser det for seg. Når man kjører ut gjennom porten til plantasjen og ut på veien, ligger jungelen på den ene siden og jordene på den andre. «Ja. Og hva var det som glimtet?» «Du vil ikke tro det!» Moren klarer ikke å skjule hvor spennende hun synes det er. «Si det, da.» Spenningen hennes, som siver ut av røret, smitter over på Kavya. Moren nyter å fortelle historier. Hun utbroderer alltid når hun forteller. Ikke så rart, kanskje, at Kavya ønsket å bli skuespiller framfor en sindig ingeniør eller lege som moren hadde ment hun skulle satse på – hun ligner på henne. Kavya hadde brukt det argumentet da hun forkynte at hun ville flytte til Mumbai og prøve seg som skuespiller, men det hadde selvfølgelig ikke hjulpet. 22

Moren ble helt knust. Hun ble også helt sjokkert. «Skuespiller! Det er for jenter som er lette på tråden! Hvordan skal vi få deg gift da?» Hun hadde ropt og skreket og truet med at hun ikke ville kjennes ved Kavya, og når det ikke hadde virket, tryglet og bedt. Når heller ikke det hadde virket, hadde moren brukt den skarpeste ammunisjonen hun hadde i samlingen sin, den som så langt alltid hadde virket, nemlig følelsesmessig utpressing. Hun hadde begynt å sultestreike. For en kvinne som elsket å spise og lage mat til andre, var det det verste hun kunne gi avkall på. Hun hadde sittet på gulvet i dagligstua og nektet å spise, slått seg til hodet og jamret seg overfor alle som hadde stukket innom – og alle hadde selvfølgelig kommet for å se på spøkelset Laxmi som måtte faste på grunn av den trassige datteren. Men Kavya hadde vært like utholdende, og hun hadde ikke gitt seg, ikke denne gangen. Fasten hadde vart i fire dager. Faren til Kavya hadde begynt å stikke innom vennen Chandra etter jobben for å slippe stillingskrigen mellom kona og datteren. «Pluss, for første gang siden jeg giftet meg med moren din, var det ikke noe mat i huset,» betrodde han Kavya senere. «Og – men dette må du være så snill ikke å fortelle henne – kona til Chandra er den beste kokken i byen. Hun syntes synd på meg og disket opp med hjemmelagde småretter. Da var i hvert fall magen full før jeg kom hjem til den krigssonen som hjemmet vårt var den gangen.» Den femte dagen sa ajji stopp. «Laxmi, spis. Det er ingen grunn til å sulte seg når Kavya har bestemt seg for hva hun vil.» Og siden forsvarsverket til Kavyas mor forsvant med sulten, hadde Kavya fått det som hun ville. «Ajji skjemmer deg bort!» hadde moren skreket med munnen stappfull av laddu-søtsaker. «Sett i gang, bare ødelegg framtiden din. Men kom ikke og klag til oss når det er for sent.» Haken hennes hadde dirret veldig, selv da hun stappet munnen full med cashew-konfekt. Ajji hadde klappet datteren sin på ryggen. «Alle må finne sin egen vei, Laxmi. Det vet du.» 23

Moren til Kavya hadde ikke sagt ett ord (hun som alltid måtte ha det siste ordet, og som munnen aldri stoppet på). Isteden hadde hun stille plukket opp noen seige remser med jalebis2 og snudd seg bort fra både moren og datteren. Ajji. Hadde hun vært her nå, ville hun ha bredt ut armene og lagt dem rundt Kavya: «Ikke vær bekymret, ungen min. Alt kommer til å bli bra, tiden leger alle sår. Du kommer til å klare deg.» Hun ville ha liret av seg banaliteter, men likevel, når de kom fra henne, var de ikke lenger det, de føltes helt sanne. «Den skinnende gjenstanden,» fortsetter moren, «var et gullarmbånd som glimtet i solen, og hang fast i noen barneknokler som lå spredt utover en haug med mursteiner – som førte fram til et tempel, av alle ting.» «Nei!» Kavya ser for seg de små barneknoklene, glatte og skinnende hvite, lyse opp i alt det grønne, som tennene i munnen på et romvesen. Gullarmbåndet var et unntak. Mursteiner glatte av mose førte opp til et hemmelig tempel som lå skjult for omverdenen. Hun grøsser. «Jo.» «Men … dette skjedde i Doddanahalli. Hvordan havnet det på riksnyhetene?» Allerede mens Kavya stiller spørsmålet, vet hun svaret. Hun ser for seg ivrige kropper som presser seg fram mot tempelet, som trenger seg inn på dette området som har fått ligge der i fred i … mange tiår? Århundrer? Den varme og søte lukten av svette og fersk sladder. Undrende hvisking oppstår, blir stadig mer høylytt, brer seg utover. Og midt oppi det hele knoklene, som ligger der helt utildekket. Små og forlatte. Et lite armbånd rundt en kremhvit knokkel av et håndledd. En lenke som roper ut en historie som ingen kjenner, men som alle vil ha, som alle vil fortelle. «Nå skal du høre … Etter det var ikke lenger tempelet skjult for resten av verden. Ryktene gikk, og det gjør de fremdeles. Det går historier om at også dette tempelet skjuler en skatt innenfor murene, akkurat som Sri Padmanabhaswamytempelet i Trivandrum. En tiggermunk ønsker å slå seg ned i tempelet under fikentrærne, som han sier må få stå, siden de 2

Frityrstekt søtsak av hvetemel, safran, smørolje og sukker.

har passet på tempelet og er hellige. En prest har kommet. Han er klar til å gjennomføre pudsja-seremonien så snart tempelplassen og selve tempelet er rensket for alle planter og vekster som har vokst over det. Det er en lang rekke med mennesker som ivrer etter å komme og be …» Kavya ser det for seg: jungelens stillhet, fylt med fuglesang og skravlingen til apene, invadert av mennesker, horder av dem, som jager bort fuglene og skremmer opp apene. Et tempel som oversvømmes av mennesker som er ivrige etter å ta det tilbake fra villmarken. Rykter om gull trekker til seg religiøse fanatikere raskere enn den tiden det tar for en skandale å skitne til et plettfritt rykte. «Og nå har en mann stått fram, og han hevder at tempelet tilhører stamfaren hans, som var godsherren av Doddanahalli …» «Hele landsbyen?» «Ja, det var slik det var før; én person eide jorda og leide den ut etter eget forgodtbefinnende. Uansett hevder denne mannen at han er godsherrens oldebarn eller noe i den duren. Han sier at det er familien hans som eier tempelet og grunnen rundt det, og at det er formuen til familien som ligger skjult i tempelhvelvet. De som protesterer, har samlet seg utenfor tempelet. De hevder at grunnen tilhører alle, siden det ligger et tempel på den; hvordan kan det da være privat? Noen ønsker å grave opp hvelvet, hvis et slikt finnes, andre vil at det skal få være i fred siden det tilhører en guddom. Praten går om mirakler og hemmeligheter. Muslimer hevder at grunnen som tempelet står på, er hvilestedet til en av deres eldre, hellige ledere. Hinduer protesterer heftig mot dette, både de som ønsker å grave opp hvelvet, og de som ikke gjør det. De står sammen mot muslimene. Det dukker opp folk fra alle kanter som gjør krav på tempelet og skatten.» Moren stopper opp for å trekke pusten, og Kavya ser sitt snitt. «Mamma, hva har det med …?» Utenfor vinduet ser hun et barn løpe over veien; han holder nesten på å skli under en buss. Moren hiver seg etter ham og greier å få tak i ham i siste liten. Hun slipper pusten som hun har holdt. «Da de endelig klarte å renske bort så mye av plantene og 25

vekstene at de kom seg inn i tempelet, fant de ut at hovedguden var gudinnen Yellamma.» Moren stopper opp igjen, og det er hennes tur, gjetter hun, til å stille et spørsmål. «Gudinnen Yellamma?» «Du vet, sjefen over devadasiene, de tempelprostituerte.» «Devadasiene?» spør hun, som et ekko av moren. I veikanten står slumbarna med sine brune ansikter, flekkete av leire, noen radmagre kropper. De jager bort kråkene som har våget å sette seg på deres rørledning, og fuglene flakser høylytt og skremte opp, med svarte vinger som strekker seg mot den skifergrå himmelen. «Jenter som har blitt skjenket til gudinnen, og som prostituerer seg i hennes navn.» «Jeg vet hva en devadasi er, mamma.» «Det har dukket opp historier om devadasier som har blitt skjenket til Yellamma i dette tempelet. Det er selvfølgelig ikke lov å drive med slikt nå, men det skjer fortsatt, og noen av disse devadasiene har begynt å flokke seg rundt tempelet for å be til Yellamma. Kvinnerettighetsforkjemperne har også engasjert seg, og de informerer devadasiene om rettighetene deres. Det er litt av et sirkus der oppe.» Kavya kommer til å tenke på rollen som prostituert, den som var tiltenkt henne, i en Bollywood-versjon av Pretty Woman. Filmingen skulle akkurat til å starte da hun bestemte seg for å fortelle Nagesh, og så … Hun blunker bort den vonde følelsen. «Guddommen er nå pusset. Klokka er gjort ren for spindelvev, maurtuene er pyntet med girlandere, og maurene er fôret med melk, i tilfelle tuene huser slangegudene som passer på skattene. Mennene jobber fortsatt med å fjerne planter og vekster rundt tempelet og hytta – de oppdaget en hytte, forresten, ved siden av tempelet – og de styrer unna de hellige fikentrærne,» forteller moren. «Hvordan vet du så mye når tempelet ligger i Doddanahalli? Det er jo ikke akkurat i nærheten av oss.» Men igjen vet hun svaret idet hun stiller spørsmålet. Hvis moren fatter interesse for noe – og av en eller annen grunn er det nå tempelet – får hun ikke fred før hun har funnet ut alt om det. Ta for eksem26

pel jakten på passende menn til Kavya, selv om Kavya har sagt tusenvis av ganger at hun ikke er klar til å gifte seg. «Jeg kommer til det,» svarer moren. «Tempelet i seg selv er lite, men på grunn av alle miraklene og gullet er det en del diskusjoner og krangler om det. Noen hevder at grunnen rundt det, inkludert hytta, tilhørte en devadasi.» Én ting skal moren ha, og det er at når hun skravler i vei, forventer hun nesten ikke ett ord til svar. Det er en liten velsignelse. «Avisene har hatt en god dag, de har rapportert om at tempelet er på private hender og tilhører en devadasi som ennå ikke har stått fram.» Stemmen til moren er full av oppstemthet – og noe annet som Kavya ikke helt klarer å plassere. «Gjør det det?» «Aha …» sier moren, og Kavya venter på den store avsløringen. Det er tydelig at moren har sirklet seg inn mot den hele tiden. Det var dette som var det viktigste punktet på morens dagsorden, tenker Kavya, men så ble hun distrahert av Kavya som forkynte at hun kom hjem. Hun ser for seg hjemstedet, den honninggule solen som skinner på de gylne, grønne jordene, rekkene med svarte kråker på telefonledningene, palmene som strekker seg mot elva, der båtfolk sakte beveger årer laget av palmeblader, eller sikter sand fra sandbanken midt i elva, mens de synger sanger om tapt kjærlighet og hjertesorg, noe uforglemmelig og ubestemmelig kjent, og de ibenholtfargede kroppene deres er blanke av svette, mens de senete armene spenner seg. Hjem … Morens gryter, den søte duften som siver mot henne fra bananbladene utenfor vinduet hennes, faren som smiler til henne over brillekanten, ajjis rynkete, smilende munn og armer som strekker seg mot henne og ønsker velkommen hjem … Selv om tanken på det skaper varme følelser, smaker utsiktene til å reise hjem av nederlag. Hun kommer til å rykke tilbake i tid, til da hun var tenåring og ikke kunne komme seg fort nok vekk fra morens naging og egenrådige utsagn: «Jeg vet hva som er best for deg.» 27

Kavya har alltid ønsket å få vise at hun klarer seg selv. Og selv om hun prøver aldri så hardt å la være å bli påvirket av morens kommentarer om hvor vellykkede klassekameratene er, kjenner hun, fordi hun er lei seg, at det stikker i henne. Hun hadde sett for seg at hun skulle surfe hjem på en bølge av suksess, og at hun skulle bli hyllet, tilbedt og beundret. Hun hadde sett for seg at moren skulle si: «Du hadde rett, jeg tok feil, jeg er så stolt av deg.» Og det ville ha skjedd også hvis det ikke hadde vært for – Hun blir blank i øynene, og varme tårer flommer over. Hun forsøker å stryke dem bort og konsentrere seg om det moren forteller. «Nå har regjeringen engasjert seg, og de forsøker å finne ut hvorvidt tempelet er offentlig eller privat. Alle vil ha grunnen, og ingen blir enige med noen.» Kavya undrer seg over hvordan teften av gull kan sette griller i hodet på en hel befolkning med sine glitrende løfter, slik at hele befolkningen blir til en forsamling av grådige og griske individer som er beredt til å tro på hva som helst. «Og tempelet ligger der stille og fredelig, slik det har gjort i mange år, og overværer oppstandelsen i ro og mak.» Til tross for at Kavya er opprørt, må hun flire. «Og når var det du ble så poetisk da, mamma?» «Jeg siterer en av journalistene – den siste setningen i en kommentar i avisen Hindu.» Kavya hører at moren smiler, og plutselig kjenner hun på lysten til å være der og se hvordan ansiktet hennes plutselig stråler opp og forandrer seg. «Så vi er nødt til å reise til Doddanahalli,» fortsetter moren og skifter brått spor. «Hvorfor det?» «Å, sa jeg ikke det?» «Det vet du utmerket godt at du ikke gjorde, sa hva da?» «Skjøtene på området rundt tempelet og til hytta som ble oppdaget ved siden av tempelet, og også til selve tempelet …» «Ja?» «Ajji har dem.»

1924, india

Kapittel 2 Gowri Hvorfor?

Gudinne Yellamma, Hvorfor? Hvorfor meg?

mai 1927, england

Kapittel 3 Lucy Sommer og uskyld

«Hva er det du sier, har du forlovet deg? Vi har jo nettopp debutert i selskapslivet og knapt hatt tid til å more oss.» Lucy klemmer hånden til Ann, bestevenninnen, som om hun ved å gjøre det klarer å fortrenge det hun har hørt, hun er helt sjokkert. De sitter ved siden av hverandre i den lille sofaen i lysthuset i Fairoak, der Lucy bor. Det er her de har sittet opp gjennom årene og delt hemmeligheter, betrodd seg til hverandre og avlagt løfter. Det er her de har lagt store planer for framtiden, vært glade og lykkelige og nytt vennskap og sommer og uskyld. Og nå har Ann forkynt at hun skal gifte seg med den første mannen som har gjort kur til henne, og Lucy kan bare ikke fatte det. «Men Ann, du vet jo knapt hvem Edward er,» utbryter hun. «Han er den rette for meg, Luce.» Anns ganske så alminnelige ansikt lyser overbevisende. Og når hun sitter der med de blodrøde rosene som en krans rundt seg, og med et ansikt som stråler mer enn blomstene, er barndomsvenninnen til Lucy vakker. Kanskje Edward er den rette for henne, tenker Lucy, mens hun vrir hjernen og forsøker å huske ansiktet til den mannen 30

som Ann danset med i går kveld. Men hun klarer det ikke, opptatt som hun hadde vært med å svinge seg med den ene beundreren etter den andre. Hun hadde badet i oppmerksomhet og komplimenter fra menn som hadde kaptes om å varte henne opp. «Men Ann, hva med alle planene vi har lagt, om å reise rundt i verden, om å oppleve noe spennende, noe mer enn dette?» Lucy slår ut med hånden i retning av de solspettede grønne plenene som strekker seg ut rundt dem, mot appelsindrivhuset bak dem, mot de velstelte blomsterbedene og mot det store, høye og elegante huset som ruver i det fjerne. «Det er du som har lagt planene, Luce, ikke jeg,» svarer Ann vennlig. Ja, det er sant, tenker Lucy og trekker inn duften av roser og solvarme enger, mens blomstene nikker og biene summer sammen i den søtladne, svake vinden en strålende, gyllenbrun engelsk sommerdag. «Jeg skal dra ut i verden og jakte på eventyr,» har Lucy gjentatt gang på gang mens hun har sittet her ute. «Jeg vil bli til noe, gjøre noe.» Og selv om hun alltid tok det for gitt at Ann var enig med henne, visste hun – hun hadde alltid visst det – at det Ann egentlig ønsket seg, det eneste Ann noen gang hadde ønsket seg siden de var bitte små, var en snill mann hun kunne elske, en mann som ville ta vare på henne, og som hun kunne få mange barn sammen med. Men nå, selv om hun ser hvor lykkelig Ann er, klarer hun ikke å svelge skuffelsen hun føler, den gir henne en bitter smak i munnen. Hun har alltid sett for seg at Ann, den trofaste venninnen hennes, skal være en del av alle planene hun har lagt for framtiden. Uten Ann til å bedømme hver eneste beslutning er hun fortapt. «Vi har nesten ikke vært i noen selskaper. Hvordan kan du være så sikker? Har du ikke lyst til å vente litt og gå på noen flere ball, og så kan du se om det dukker opp noen andre, noen som er enda bedre?» «Lucy,» sier Ann mildt irettesettende, «det er Edward jeg ønsker å gifte meg med.» 31

«Er du forelsket?» spør Lucy undrende. «Ja, det er det jeg har forsøkt å fortelle deg hele tiden.» Hun smiler. Lucy ser på Ann, de har vært bestevenninner siden de var barn. Hun kjenner henne ut og inn, hun kjenner de dypeste hemmelighetene og vet hva hun er redd for. Ansiktet hennes stråler, hun ser fornøyd ut, og for første gang i livet er Lucy misunnelig på henne. Hvordan kan Ann være så sikker på at Edward er den rette? Kommer hun noen gang til å føle noe slikt? «Hvordan føles det? Hvordan skjønte du det?» spør hun venninnen. «Han smilte til meg og tok hånden min, og da visste jeg det. Og da jeg møtte blikket hans, forsto jeg at han følte det samme.» Hvor er alle fyrverkeriene, regnbuene, de glødende kjærlighetserklæringene, de store ouverturene? Lucy har tenkt at kjærlighet er som lynnedslag og stjerneskudd, og at hjertet – hele kroppen – vil bli invadert og fanget av lidenskap, og at verdenen hennes kommer til å forandre seg på en fantastisk måte og bli til noe helt annet, noe helt nytt. Kjærligheten kommer til å gjøre rent bord, forandre alt. Det kommer til å bli som en eneste stor fest, som et orkester, en symfoni, tidenes feiring … «Men Ann, kjente du en sitrende følelse da han tok på deg? Hvordan føltes det?» «Jeg kjente igjen noe i ham. Det var som om jeg hadde ventet på ham i hele mitt liv, og der var han.» Lucy slår armene rundt venninnen. «Jeg har aldri tenkt på deg som poetisk, Ann, men nå høres du nesten ut som en poet.» Ann smiler. Hun har aldri sett vakrere ut, tenker Lucy. Lucy lukker øynene og vender ansiktet opp mot solen, og mens hun sitter der i yndlingssofaen sammen med bestevenninnen, vet hun at ingenting lenger kommer til å bli som før. Ann kommer til å gifte seg og flytte. Og hun, Lucy, kommer til å gå på ball og karneval, på jakt og i selskaper, og hun kommer til å savne at Ann ikke lenger er 32

der sammen med henne. Hun kommer til å danse, og hun kommer til å sjarmere kvinnene og flørte med mennene. Men vil hun noen gang finne det hun søker? Hennes versjon av kjærlighet, så storslagen og altoppslukende, i motsetning til Anns sindige og beskjedne versjon? Hun åpner øynene, og blikket hennes fanger noe i det fjerne, noen som kommer gående mot dem. En bredskuldret mann, en muskuløs skikkelse, som bærer på noe som kan minne om et epletre. Den nye gartneren, tenker hun, han som har tatt over etter gamle George. Huden hans glinser i solen, og ansiktet er dekket av svetteperler. Blikket hans fanger Lucys. Han løfter på hatten og smiler, og svetteperlene slipper taket idet ansiktet legger seg i vennlige folder. En sitrende følelse brer seg fra korsryggen og opp til Lucys bryst, og hjertet hennes gjør et lite hopp idet hun gjengjelder smilet.