En lykkelig gift mann

Tidligere utgitt: Nattbilde, roman 1978 Ingen fugl Fønix, noveller 1979 Otto, Otto, roman 1983 Det sønderknuste hjerte, roman 1985 Dagers ende, roman 1987 Triptykon, roman 1989 Et virkelig liv, roman 1991 Utsatt hjemkomst, roman 1996 Bruckner. En lengsel, roman 1997 Body & Soul, noveller 1998 Forventning og innfrielse, noveller 2000 Camille, roman 2001 Et spørsmål om trøst, noveller 2003 Prins Carlo, roman 2005 Nord og andre noveller, 2006 Bengt Sivesind. Den sensuelle livsfølelsen, kunstbok 2007 (Labyrint Press) Tingenes tilstand, roman 2008 Sikadene, noveller 2009 Ljublju, roman 2011 Et personlig anliggende, roman 2013 Ada, roman 2014 En enda større ensomhet, noveller 2016 Et elskelig menneske, roman 2018

Odd Klippenvåg

En lykkelig gift mann og andre noveller

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2020 ISBN 978-82-02-67554-7 1. utgave, 1. opplag 2020 Omslag: Elisabeth Vold Bjone Sats: Type-it AS, Trondheim 2020 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2020 Satt med 10/14,4 pkt. Sabon og trykt på 70 g Enso Creamy 1,8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Wasn’t every man in love a fool and every woman a slave? alice hoffman, the ice queen

Innhold

Tykkere enn vann. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

9

Handling og samvittighet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

39

Skalldyr . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

61

Omløpstid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

75

En lykkelig gift mann . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

100

Johanna forsvinner. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

130

Tykkere enn vann

Da pappa døde den fjerde januar, ringte jeg straks Birgit så fort jeg selv hadde fått den uventede beskjeden. Jeg fikk ikke svar, og fordi det var så tidlig om morgenen, trodde jeg at hun pleide å slå av telefonen når hun sov. Siden omstendighetene var som de var, ringte jeg på nytt en halv time senere, men med det samme resultatet. Jeg gikk i fjøset, og da jeg kom inn igjen, prøvde jeg nok en gang. Ingen svarte.

Klokken nærmet seg åtte; jeg dusjet, spiste en brødskive og gjorde meg klar til å ta bussen til sykehjemmet for å se pappa slik jeg hadde lovet da beskjeden kom. Før jeg dro, sendte jeg en SMS fordi Birgit fortsatt ikke tok telefonen.

Pappa plutselig død, hilsen Magne, skrev jeg.

På bussen lurte jeg på om jeg skulle ringe igjen, men jeg kviet meg enda det ikke var så mange passasjerer. Det er jo grenser for hvor lavt man kan snakke, selv når man skal gi en slik høytidelig melding. Dessuten kunne jeg ikke minnes hvor lenge siden det var at jeg hadde snakket med Birgit. Elleve år, kom jeg til senere. For Birgit reiste sørover få år etter konfirmasjonen, og i tiden etterpå har hun bare vært hjemme en eneste gang, nemlig i mammas begravelse.

Jeg tenkte på dette mens jeg satt på bussen. På familien vår.

9

Jeg tenkte: Birgit er min eneste søster, hun bor i utlandet, i Odense i Danmark, og jeg bor her. – Blod er tykkere enn vann, husket jeg pappa pleide å si. Sykehjemmet ligger et godt stykke fra hovedveien, og mens jeg gikk, knitret det i snøen under føttene mine, så kaldt var det. Men det var blitt lysere, og i øst hadde himmelen fått et gulrødt skjær som vitnet om at mørketiden snart var over.

Pappa var stelt da jeg kom. Han lå på det vanlige rommet sitt, med gjenlukkede øyne og det milde draget i ansiktet. Jeg satte meg ved sengen og så på ham. På nattbordet brant et hvitt stearinlys, og med ett følte jeg at jeg burde strekke fram en neve og ta på hendene som lå foldet over brystet. Det fantes ingen varme i dem, enda så svulne de var, med tydelige blodårer på håndbaken. Jeg tenkte på alt disse hendene hadde utrettet gjennom et langt liv. Jeg tenkte på slitet med garnfiske om vinteren i all slags vær, på jordene pappa og bestefar hadde ryddet, de lange steingjerdene de hadde reist helt fra sjøen og opp til fjellet. Nå er det jeg som holder det gående, tenkte jeg og pakket klærne i kofferten hans, mer hadde han ikke når jeg også fikk lagt to par sko, tøflene, noen skjorter og tre familiebilder i ryggsekken min som jeg hadde tatt med. De øvrige tingene hans, gyngestolen og en liten kommode, måtte jeg hente siden. Før jeg fikk gå, ville Olaug, som jobber der, at jeg skulle drikke en kopp kaffe; aller helst ønsket hun at jeg skulle vente på nystekte vafler som de pleier å spise til formiddagskaffen.

Men det kunne jeg ikke, for da hadde jeg måttet vente i fire timer for å ta bussen tilbake. Det er så rart: Olaug glemmer visst aldri at vi hadde en slags ungdomsforelskelse for lenge siden.

10

Tre dager senere kom det endelig et svar fra Birgit. Jeg hadde ringt henne utallige ganger, og fordi hun ikke tok telefonen, var det så mange slags tanker som begynte å kverne rundt i skallen min. Muligens hadde hun skiftet telefonnummer. Fordi jeg hørte det ringe uten at noen svarte, antok jeg at det gamle telefonnummeret likevel måtte være i bruk. Noen ganger var det en kvinnestemme som opplyste at jeg kunne legge igjen en beskjed, men siden jeg ikke var sikker på om det var Birgits telefon, sa jeg aldri noe. Du skal se at hun ikke lenger bor i Odense, sa jeg høyt til meg selv. For da mamma døde, bodde ikke Birgit i Danmark; hun kom fra Heerlen helt sør i Nederland. Sannheten er at Birgit alltid har flakket rundt. Men så kom altså svaret fra henne: Jeg er desværre syg og kan ikke komme til begravelsen. Beklager meget! Birgit.

Jeg ble både lettet og engstelig over dette svaret. Lettet fordi jeg endelig hadde fått kontakt, engstelig fordi jeg tok til å spekulere på hva slags sykdom hun led av. Dessuten uroet det meg at jeg slett ikke visste hva slags familieforhold hun hadde i Danmark. Hva skulle jeg skrive i dødsannonsen til pappa? Hadde Birgit giftet seg og fått en ektemann som burde stå ved siden av navnet hennes i annonsen, og kanskje unger også, slik at man kunne se at pappa hadde barnebarn? Med meg selv var det greit. Bare Magne. Egentlig skulle dødsannonsen allerede vært skrevet, men på grunn av vanskene med Birgit hadde jeg ikke laget annet enn en ufullstendig kladd. Med presten var det heldigvis allerede gjort avtale om når begravelsen skulle være.

For å få visshet måtte jeg ringe Birgit igjen. Jeg gjorde det om ettermiddagen den samme dagen som hun hadde sendt meg den forvirrende SMS-en. Naturligvis var jeg 11

spent. Jeg sto framfor det sørvendte stuevinduet og stirret ut fjorden enda det nesten var mørkt. Denne gangen tok hun telefonen, og jeg gjøv rett på: – Hei, Birgit, det var trist å høre at du er blitt syk. – Ja, svarte hun. Så kom det ikke mer og jeg lurte på hvordan jeg skulle fortsette. For å summe meg gjorde jeg en sving rundt på stuegulvet før jeg på nytt stilte meg foran vinduet. Jeg tenkte på kreft og spurte om det var noe alvorlig. – Alvorlig og alvorlig, svarte hun unnvikende før hun tidde. – Jeg kan i alle fall ikke komme, Magne, la hun til. Da forsto jeg at det var fåfengt å spørre mer om dette, og mens jeg vurderte hvordan jeg skulle gå videre, tenkte jeg en stund på at hun hadde fått en dansk klang i stemmen. – Er du gift? spurte jeg. – Hvorfor spør du om dette? svarte hun. Jeg sa jeg behøvde å vite det for å skrive ferdig dødsannonsen til pappa. Nå var det hun som tydeligvis måtte tenke seg grundig om. – Skriv Ib, sa hun. Fordi jeg stusset over navnet, bokstaverte hun det, og da jeg skjønte hvor enkelt det var, visste jeg at det både ville se fint og ganske eksotisk ut i annonsen. – Har du unger? fortsatte jeg. Det hadde hun ikke, og dermed hadde jeg ikke flere spørsmål.

Da jeg trodde jeg måtte avslutte, overrasket hun meg med å spørre: – Hvordan står det så til med deg? – Helt fint, sa jeg. For at det ikke skulle høres altfor skrytende ut, sa jeg at dødsfallet til pappa var kommet fullstendig overraskende på meg. – Det var antakelig hjertet, sa jeg, han døde mens han sov. – Men ellers, Magne? spurte hun. Da ble jeg usikker på hva hun mente, og så tilføyde jeg: – Femten sauer på båsen og tjue hvite italienere! Hun lo litt, husker jeg.

Jeg tenkte på at det kunne bli en dyr telefonsamtale, og for å få en naturlig avslutning opplyste jeg om når begravel12

sen skulle foregå. – Det blir torsdag den tolvte januar, sa jeg.

Den samme kvelden satte jeg meg ved kjøkkenbordet og skrev ferdig dødsannonsen til pappa. Fordi jeg syntes den ble temmelig kort, siterte jeg et vers fra et dikt av Anders Hovden som jeg lærte på skolen: Handa hans far min, eg gløymer ’kje ho / med fingrane krøkt av mein, / ho ligg og skin i mitt minne no / so fin som ein perlestein. Og neste dag tok jeg bussen til byen og leverte annonsen i resepsjonen til Lofotposten.

Det møtte mange i begravelsen. Da jeg snudde meg og kikket bakover fra den forreste kirkebenken like før seremonien skulle starte, så jeg at det bare var de bakerste radene som ikke var besatt. I grunnen hadde jeg ventet det siden pappa var godt likt av alle. Men Birgit manglet, og for ikke å bli alene på benken for de pårørende, hadde jeg bedt min beste kamerat Ove om å sitte ved siden av meg; dessuten skjønte Olaug hvordan det lå an, dermed slo hun seg også ned der sammen med Helge, ektemannen. Alt forløp som det skulle. Prestens korte tale inneholdt det vi var blitt enige om i samtalen vi hadde hatt da han stakk innom den samme dagen som dødsannonsen sto på trykk. Han la vekt på arbeidsgleden pappa hadde hatt. På strevet for seg og sine som småbruker og fisker. Konklusjonen var at pappa hadde levd et velsignet godt liv, og det likte jeg å høre. Mindre fornøyd var jeg med salmesangen. Den lød spedt. Det er kun de eldste kvinnene som kan de gamle salmene. Jeg syntes i alle fall jeg hadde gjort mitt for at syngingen skulle gå bra, for jeg hadde funnet fram programfolderen etter mamma og valgt akkurat de samme salmene som hun fikk. Mest 13

overrasket ble jeg av at Olaug har så fin sangstemme. Det hadde jeg glemt.

Jeg og Ove, Olaug og Helge og de nærmeste naboene mine, Borgny og Hans, bar kisten. Alle hadde båret kister før, så det gikk uten problemer. Jeg var mest spent på hvordan det ville bli å fire kisten ned i graven da vi kom dit, for å la det iskalde tauet gli jevnt mellom hendene er ikke så enkelt; særlig tenkte jeg at kvinnfolkene kunne få trøbbel. Men Olaug og Borgny var dyktige. Verre var det at det satte i med et forrykende snøvær under jordpåkastelsen. Før presten hadde talt ferdig, hørte jeg noen si at det var meldt sterk nordvestkuling. Og det slo til. Sannsynligvis var det derfor at bare de som bor aller nærmest, møtte opp hos meg til en minnestund slik skikken er. De andre fant det tryggest å haste hjem i tilfelle det skulle bli stengte veier på grunn av vinden og det kraftige snøværet.

Borgny hadde laget lapskaus, og Olaug hadde vært innom med lefser til kaffen flere dager i forveien. Midt under spisingen reiste Hans seg og sa noen ord om pappa og viktigheten av et godt naboskap. Det hadde jeg slett ikke ventet. Etterpå ble det ganske stille en stund. Men Ove hadde hatt en lommelerke i innerlommen på dressjakken sin, og da jeg fant fram de små drammeglassene pappa hadde gjemt på den øverste hyllen i kråskapet av flammebjørk, bak mokkakoppene mamma var så stolt av, kom praten i gang igjen. Noen ville forresten ikke ha dram, og da det heller ikke var nok drammeglass til alle, måtte jeg og tre andre ta til takke med vannglassene som allerede sto på bordet. Plutselig var det en som nevnte Birgit. Da jeg ble spurt direkte om hvorfor hun ikke var kommet til begravelsen, kunne jeg fortelle at hun var syk. At jeg ikke visste hva 14