En kort evighet

Page 1



Eystein Hanssen

En kort evighet


© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2019 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2020 ISBN 978-82-02-66194-6 1. utgave, 1. opplag 2020 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: Stephen Mulcahey/Arcangel Images og Shutterstock Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2020 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Sarajevo, Sniper Alley, 1994

Snikskytteren lot blikket følge de lange, rette linjene i Zmaja od Bosne gate. Det var en klar ettermiddag, lav sol. De rustne og utbombede trikkevrakene kastet forvrengte skygger, strømledningene hang formålsløst ned og viklet seg utover som svart spagetti. Skrått til høyre, vel to hundre meter unna, markerte en mørk flekk på bakken stedet der det siste offeret hadde falt. Det hadde vært dagen før, en mann i trettiårene. I timene snikskytteren hadde ligget i posisjon, hadde flekken endret farge fra rød til svart. Det var støvet som gjorde det. I en krigssone er det støv overalt som legger seg over blodet fra i går og skjuler tragediene for alle som ikke har sett. Men snikskytteren hadde sett. Mot venstre, ved vraket av en gammel Renault, en eldre mann, prosjektilet traff ham i ryggsøylen, han levde i flere timer som lam før han blødde ut; lenger bort, midt i trikkeskinnene, en ung kvinne, Semsa het hun, desperat etter å treffe sin serbiske kjæreste i blokkene på sørsiden av avenyen ble hun truffet i beinet først, hver gang vennene forsøkte å redde henne, skjøt snikskytteren fra blokkene på motsatt side henne på nytt, først etter fem skudd døde hun; til høyre, foran en av kafeene som fortsatt var i drift, ble en mann i trettiårene, Ismet, skutt idet han skulle runde hjørnet foran sandsekkene som beskyttet kafeen. Skuddet traff ham i hjertet. Fra snikskytterens posisjon så man tjue–tretti steder der 5


folk hadde falt. Støvet lå tykt over flekkene av blod, men navnene på ofrene kunne alle. Tre hvite, pansrede kjøretøyer passerte i høy hastighet. FN-flaggene blafret fra antennene, uten at det påkalte noen større respekt i Sarajevo. Det ene kjøretøyet stoppet ved noen barrikader, de to andre fortsatte til poster lenger unna, der avenyen endret navn til Meša Selimović bulevard. Til sammen dannet de to gatene en flere kilometer lang korridor langs elva Miljacka. Strekningen hadde for lengst fått sitt eget navn: Sniper Alley. Rekker jeg over gata? Er det verdt risikoen, eller bør jeg vente? Når en snikskytter var «på», angrep innbyggerne i Sarajevo situasjonen forskjellig: Det var de unge kvinnene som fortsatt pyntet seg med høye hæler, leppestift og gikk resolutt på jobb som om ingenting hadde skjedd, en stille demonstrasjon med budskapet «dra til helvete, ingen skal knekke oss»; de forsiktige enkene med munner å mette; de unge mennene, skjelvne til beinmargen, som anstrengte seg til bristepunktet for å skjule sin redsel; de fornuftige, de som alltid ventet på et pansret kjøretøy fra FN å skjule seg bak. Og barna. De sjanseløse barna. Ingen ble spart. Det var derfor snikskytteren lå her i den utbombede boligblokka, med utsikt til Sniper Alley. På motsatt side lå de bosnisk-serbiske snikskytterne, klare til å plukke sine ofre. Selv den minste bevegelse kunne avsløre en snikskytters posisjon. Munningsflammen var én ting, men alt støvet var en større utfordring. Derfor var posisjonen to rom inn i bygningen. Zastava-rifla hvilte på en tripod, løpet pekte ut gjennom hullene sniperteamet hadde laget i veggene. Støvet som virvlet opp idet skuddet ble avfyrt, ble dermed værende inne i blokka. Posisjonen var i tiende etasje. Det lå en serbisk snikskytter mindre enn 800 meter unna, denne januardagen i 1994. Det beste våpenet mot en snikskytter? En annen snikskytter. 6


En som forsto hvordan motstanderen tenkte, som var trent i å lete etter de små tegnene: Små reflekser i kikkertsiktet, en liten bevegelse bak et vindu, munningsflammen etter et skudd. Men like viktig var forståelsen for hvor en snikskytter ville plassere seg. Og med erfaring kom resultatene. Bare på tålmodighet hadde denne snikskytteren tatt ut to av sine serbiske motstandere. Den ene etter nesten femten timer på samme sted. Den andre serbiske snikskytteren hadde ligget i en leilighet en halv kilometer unna. For å komme ut måtte serberen passere gjennom en korridor. Med siktet pekende mot denne korridoren hadde det dreid seg om å vente. Atten timer tok det. Prosjektilet traff serberen midt mellom skulderbladene. Denne dagen tegnet også til å bli lang. Allerede hadde det gått fem timer, det var en bitende kald januardag, men alle dagene og nettene i skjul med Zastavaen pekende ut gjennom sprekker, gliper og knuste vinduer hadde gitt god trening i å holde varmen. Første bud var faktisk å akseptere kulden, venne kroppen til å holde ut. Dernest måtte man ha flere lag med ull. Om en times tid ville det komme folk med mat. Suppe på termos ville gi varme nok i kroppen til et par–tre timer til før fingrene ble så skjelvne at de ikke lenger hadde kontroll på avtrekkeren. Sytten liv hadde det blitt. Så langt. Fortsatt kvaler ved hvert skudd, men behovet for hevn var sterkere enn samvittigheten. Et tørt smell gjallet mellom blokkene. Noen skrek, fra retning klokka to. Snikskytteren så over på spotteren, kollegaen med kikkert som hjalp til med å lokalisere målene. Spotteren pekte ut et annet, mindre hull i veggen. FNkjøretøyet som hadde passert tidligere, sto stille. På høyre side av kjøretøyet hadde folk samlet seg i en mølje. De brukte pansringen som dekning. Men bak lå en ubevegelig bylt. Det var en eldre dame med mørk kåpe og hatt. I hånda hadde hun en veske, under hodet vokste en mørk flekk. 7


De franske FN-soldatene skjøt tilbake, mot blokkene på motsatt side. Feil retning. Skuddet måtte ha kommet fra motsatt side. Klokka ni eller ti. Rett etter avfyring kunne man høre et skarpt «bang», et supersonisk smell fra prosjektilet. Tiden mellom det første og andre smellet fortalte at denne skytteren lå mellom fem og seks hundre meter unna. I teorien stoppet muligheten til å gjøre slike estimater i urban krigføring på 450 meter, men snikskytteren hadde et spesielt talent og visste at franskmennene skjøt i feil retning med sine Famas-rifler. Skytteren lå lenger unna. 600–700 meter. Tilbake i posisjon beveget spotteren rekognoseringskikkerten langs blokkene på motsatt side, bygning for bygning, inntil okularet stoppet. «737 meter, fjortende etasje, hull nede ved gulvet på balkongen.» Snikskytteren søkte opp punktet med okularet. Ingen bevegelse å se. «Vi venter.» Det tok seks timer. Temperaturen i rommet hadde sunket ned mot minus ti grader, beina skalv og mørket utenfor fikk konturene i landskapet til å viskes ut. Kun noen minutter til, så ville ikke den døde bosniske kvinnen der nede i Sniper Alley kunne hevnes. I dag. For hundrede gang, minst, strakte snikskytteren fingrene, fikk blodomløpet tilbake i avtrekksfingeren, blunket et par ganger for å få vekk tårene som dannet seg i øyet. Så kom den første bevegelsen inne bak hullet i balkongrekkverket. Frosten forsvant. Skjelvingen opphørte. Spill våken av adrenalin presset snikskytteren fingeren mot avtrekkeren, kjente at kontrollen var der. Skudd. Ingenting skjedde, 737 meter unna. 8


Bom. Man visste når man hadde truffet. «Tiende etasje,» sa spotteren. «Åttende. To personer.» Det serbiske sniperteamet var på vei ned. Snikskytteren vippet løpet ned på bakkenivå. Vinduer og dører der nede var allerede blåst ut, det var også et stort, gapende hull etter granatnedslag midt i murveggen på bakkenivå. Det gikk et minutt. Ett til. Enda ett. Resignasjonen over ikke å få hevn var i ferd med å sette seg i kroppen da teamet beveget seg gjennom første etasje. Nytt skudd. Tiden før innslaget var som en evighet. Snaue sekundet etter gjorde personens hode et kast bakover. Kroppen falt innover og endte livløst på gulvet. En kvinne. Kvinner var gode snikskyttere. Men noe beveget seg ved siden av den døde. En liten gutt, neppe mer enn fire år gammel. Han hadde nettopp sett sin mor dø foran seg. Få hodet halvveis skutt av, et bilde som ville forfølge ham og ødelegge livet hans. Det verste var at personen som nå lå død ved steinrøysa, likevel ikke kunne være en snikskytter. Du tok ikke med deg barna på en slik jobb. Kvinnen måtte være en vanlig sivilist. De beveget seg fra blokk til blokk, for å unngå å bli skutt ute på gata. Snikskytteren gjorde det som måtte gjøres. Slik var kodeksen. Om foreldrene ble skutt foran barna, tok man barna også. I barmhjertighet. Stillheten etterpå var tung av skyld. Ingen sirener, ingen granatnedslag i Sarajevo denne ettermiddagen. Bare stillhet.



1

«Elli, vi har fått en melding om et ran i tellesentralen på Ulven.» Beskjeden kom fra lederen for Voldsavsnittet, Kurt Fjeld. «Mottatt,» bekreftet hun og møtte Fjelds blikk. «Pågående?» Fjeld nikket kontant og forsvant ut i korridoren. Elli lette i omgivelsene etter makkeren Sverre Brenner. Blikket fant det uregjerlige håret hans foran kaffemaskinen. «Muja!» ropte hun. Brenner snudde seg, to ivrige øyne inne blant hår og vekstvillig skjegg av rødbrunt og grått signaliserte at han var klar som en jakthund. Oppnavnet Muja hadde hengt ved ham siden Afghanistan. «Ransalarm og bevæpning,» informerte hun. Mens de fikk på seg vester og våpen, dukket flere av kollegene fra Voldsavsnittet opp, hvor Elisabeth Sunee Rathke, Elli, hadde jobbet i sytten år. Etter så lang tid var dette likevel bare hennes femte ransalarm. Til lyden av borrelåser, nylon, trykknapper og våpenmekanikk tenkte hun at tross all treningen, var de aldri virkelig forberedt på et ran. Elli og Brenner kom ut i garasjen akkurat idet en av Deltas pansrede Land Cruisere passerte. Hun så Jan Nereng bak rattet, hennes tidligere makker på Voldsavsnittet. Mange hadde antydet at Elli også hadde det som skulle til for å bli medlem av Delta, at hun kunne blitt den første kvinnen i 11


politiets elitegruppe. Mulig, men uansett for sent. Hun var førtito og alenemor. Fem minutter etter at ransalarmen gikk, kjørte Elli den sivile Passaten ut gjennom porten på politihuset, den slitne betongmastodonten som alltid hadde vært Ellis arbeidsplass. Brenner meldte dem på sambandet og satte på blålys. Elli sikksakket mellom bilene over Carl Berner og svingte opp Grenseveien. Brenner stilte sirenen på sitt mest intense hyl. Bak dem fulgte to sivile og flere uniformerte biler, folk langs fortauene strakte hals mens kolonnen raste forbi. På sambandet informerte innsatslederen om det viktigste: «Alle enheter: Dette er et pågående ran. Delta har dekket hovedinngangen, Bravo er i posisjon på østsiden.» Brenner la håndsettet mot munnen, men Elli brøt ham av. «Nei, vent. Øst kan ta det. Vi gjør bedre nytte for oss sammen med innsatslederen.» «Ok.» Øst refererte til den nye organiseringen av Oslo politidistrikt, hvor Oslo-politiet nå var organisert i tre geografiske områder: Sentrum, Øst og Vest. Voldsavsnittet hadde også fått nytt navn i prosessen, men alle brukte fortsatt det gamle navnet, en slags stilltiende protest mot omorganiseringsiveren. Elli gjorde en krapp venstresving, Brenner ble presset mot døra med et lite stønn. Et intenst minutt senere nådde de sperringene foran bygningen. En uniformert kollega fra Øst vinket dem forbi. Ulven var deres distrikt, men et væpnet ran tilhørte Voldsavsnittet, Delta og gisselforhandlerne. Elli lot bilen rulle fram til innsatslederens bil, stoppet og gikk ut. Avstanden bort til bygningen som huset tellesentralen, var cirka hundre meter. Fra utsiden så alt tilforlatelig ut, og en tung dis denne septembermorgenen pakket omgivelsene i et dust slør. Brenner kom opp på siden av henne. «Klar?» Elli minte seg selv på at ranere var harde kriminelle som 12


planla godt, tok høy risiko og hadde lite å tape. Kom det til en konfrontasjon, ville det bli farlig. Da måtte hun ikke glemme ansvaret hun hadde som mor. «Ja, jeg er klar,» svarte hun. Sammen gikk de bort til innsatsleder Markussen, en kvinnelig kollega omtrent på Ellis alder som hun ikke kjente så godt. «Rathke, Voldsavsnittet,» presenterte Elli seg. «Hva vet vi?» Markussen la den venstre pekefingeren mot øresneglen, et tegn på at noen snakket til henne. Hun sto slik et øyeblikk, uten å ta blikket fra Elli, før hun plutselig sa: «Fire ranere, de har fire gisler der inne. To er sjåfører, de kjørte en pengetransport fra Gardermoen i dag tidlig, og to fra selve pengesentralen. Øvrig personell er evakuert.» Elli nikket bekreftende og flyttet blikket opp over Markussens skulder. I enden av kvartalet, et par hundre meter bort, så hun en kassevogn. En av bombegruppens hunder undersøkte kjøretøyet. «Vi tror det er ranernes kjøretøy,» sa Markussen uten å sjekke hva Elli så på. «Kanskje dere kan ta en kikk? Registreringsnummeret kommer opp på en 2002-modell Golf i Autosys.» Bombegruppens hund snuste seg ferdig uten å markere for sprengstofflukt. Elli åpnet døra på førersiden av varebilen, en eldre Volkswagen Transporter. En gang mørk blå, før sol og vind hadde satt sitt preg på karosseriet og gjort lakken både lysere og mattere. Utseendet tatt i betraktning var førerkabinen merkelig ren, bortsett fra den harske lukten av intens røyking. Brenner åpnet døra på motsatt side, sniffet i luften. «Marlboro Reds.» Elli kastet et forbauset blikk gjennom kupeen. «Du kan lukte typen sigaretter?» Brenner trakk på skuldrene. «Afghanistan. Mujahedin solgte dem på svartebørs. Kommandantene forsynte seg av 13


lasset. Iherdige røykere, det skal de ha.» Han dro ut askebegeret i dashbordet. Det var tomt. «Vi får slippe til krimteknikerne,» sa Elli. «Kanskje finner de noe.» Hun trodde egentlig ikke på det selv. Folk som ikke la igjen sigarettsneiper, visste hva de drev med. Elli og Brenner gikk ut og rundt bilen, kjente på bakdøra, konstaterte at den var låst. Brenner jogget tilbake til deres egen bil, returnerte med et brekkjern og tvang bakdøra opp. Elli forventet at hengslene skulle pipe av rust, men de to dørene svingte lydløst til hver sin side. «Hmm,» sa Elli og konstaterte at lasterommet var tomt. Alt de så der inne, var fotspor på gulvet. Da Elli og Brenner kom tilbake til Markussen, sto hun sammen med Kurt Fjeld, Jan Nereng fra Delta og en tykkfallen person i vekteruniform fra selskapet som eide tellesentralen, ValSec. Alle stirret på en iPad han holdt i hånda mens han forklarte. Elli stakk hodet inn blant kollegene, fikk et lite nikk fra ValSecs mann. «Rugersen, sikkerhetssjef i ValSec.» Elli nikket tilbake. Rugersen rettet en lang, tynn pekefinger mot iPaden. «Det jeg forklarte dine kolleger er at for cirka tjue minutter siden ble vi utsatt for et ran. De har slått til idet en pengetransport fra Gardermoen ankom. Det er snakk om euro, kontanter som skal til flere norske banker.» Elli så opp på Fjeld. «Har vi folk i sving der oppe?» Fjeld sendte henne et kort, stålblått blikk under den korte, sølvfargede manken. «Sigurdssønn har reist opp med et team.» «Ok,» sa Elli. Rugersens finger klikket i gang en video på skjermen. «Her ser dere hva som skjedde.» Alle stirret konsentrert på overvåkingsvideoen. Den besto av fire like store videoruter som viste den samme situasjonen fra flere vinkler. En port åpnet seg, en mann i ValSecuniform ventet ved en liten lasterampe mens en hvit vare14


bil med ValSecs logo på siden kjørte inn porten. Porten lukket seg, bilen gjorde en U-sving og endte med bakenden mot rampa. To nye menn, også de i ValSec-uniformer, hoppet ut av bilen, gikk rundt og åpnet dørene bak på varebilen. «Nå skjer det,» sa Rugersen, fingeren hans dirret over bildet. «Kan du flytte fingeren?» spurte Elli. «Sorry.» To maskerte menn, begge med hevede pistoler og tohåndsvåpen hengende på magen, kom ut av en dør bak vekteren på rampa. Elli hørte Nereng rapportere til sin teamleder: «Maskerte ranere, både ett- og tohåndsvåpen … siste er Hekler & Koch UMP maskinpistol.» Umiddelbart la to av vekterne seg ned, men den tredje nølte. Den ene av de maskerte mennene gikk bort til mannen og skrek «Down!». Lyden var overraskende god. Av klokka oppe i hjørnet på videoen kunne Elli se at dette hadde skjedd sytten minutter tidligere. Vekteren så fortsatt ikke ut til å adlyde, og raneren slo til ham med pistolløpet samtidig som han tvang ham i gulvet med et judolignende grep. Vekteren hylte, men ble liggende sammen med kollegene. Mens den ene av ranerne holdt de tre vekterne i sjakk, løp den andre målrettet inn i varebilen. Han kom ut igjen med to kofferter som han plasserte på rampa, gikk tilbake inn i varebilen, hvor han var ute av syne i vel ti sekunder før han nok en gang kom til syne, nå skyvende på en større kasse på hjul. «Se nå,» sa Rugersen. Ranerne tvang vekterne på beina, instruerte dem til å bære koffertene og skyve den store kassa inn døra bak på rampa. Bildet skiftet til fire nye motiver av et rom med benker langs veggene. «Omlastingsrommet,» sa Rugersen. «Pengene skal telles og flyttes over i kassene vi bruker i hvelvet. I samme øyeblikk kom en fjerde vekter inn en annen dør, i motsatt ende av omlastingsrommet. Han stivnet i beve15


gelsen et sekund før han slo hånda mot et punkt på veggen. «Alarmknappen,» sa Rugersen. Den ene raneren skrek «COME HERE!». Igjen ble Elli overrasket over hvor god lyden var. Raneren tok to raske skritt mot den fjerde vekteren, grep ham etter håret og plasserte ham ved siden av de andre vekterne. «De skulle vært to vektere hele tiden,» sa Rugersen. «Fjerdemann kom for sent, men det var også det som reddet oss, for han rakk å utløse alarmen.» Etter dette tidspunktet skjedde ting raskt. Ranerne tvang vekterne til å åpne koffertene og kassa, og lastet kontantene over i store, svarte bager. Samtidig lød alarmen. «Se nå,» gjentok Rugersen ivrig. Den ene raneren dro med seg en av vekterne tilbake ut på rampa, fikk ham til å åpne innkjøringsporten, og inn stormet ytterligere to ranere. Nereng bøyde seg mot håndsettet på venstre skulder og rapporterte: «Delta tre-fem alfa til innsatsleder Delta, over.» «Innsatsleder svarer.» «Jeg teller minst fire ranere. Gjentar: fire, over.» «Mottatt.» Ranerne beveget seg tilbake inn i omlastingsrommet, stripset vekterne på hender og føtter og gikk ut bakdøra. «Det er alt vi har,» sa Rugersen. «Er det ikke andre kameraer som dekker andre deler av bygningen?» spurte Elli. «Jo, men ranerne har satt kameraene ut av spill.» Elli så på Rugersen. «La meg få dette klart: Dere vet ikke om ranerne fortsatt er i bygningen eller om de har kommet seg ut?» Rugersen så skyldbetynget på henne, et slør av væske lå over de lysebrune øynene. «Nei, det vet vi ikke.» Nereng snudde og småjogget tilbake mot Deltas kjøretøyer, som sto posisjonert nærmest innkjøringsporten. Elli så på Markussen, så Fjeld. «Vi tror varebilen der 16


borte var ment som fluktbil. Det vil si at vi har minst fire tungt bevæpnede ranere inne i bygningen, som er så sikre på seg selv at to av dem gikk inn i bygningen da alarmen gikk.» «De må ha minst én backup-plan,» sa Brenner. Elli nikket. Henvendt til Rugersen sa hun: «Har du tegninger av bygget?» «Ja, men de ligger inne i bygningen …» «Plan og bygningsetaten har tegninger,» sa Elli. Til Brenner sa hun: «Hjelp Rugersen hvis PBE er vanskelige.»


Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.