Issuu on Google+


Kapittel 1

Emma Waal nølte. Hun kjente at en svettedråpe rant fra halsen og ned mellom brystene. Et øyeblikk lurte hun på om den plutselige hetetokten skyldtes nervøsitet eller været. August hadde vært preget av usedvanlig hete, og den siste helgen i måneden så ut til å tviholde på ferietemperaturen, selv om det i arbeidslivet allerede var blitt høst. Hun merket at hun i tillegg til å svette, så vidt skalv på hånden. Emma forstod at hun gruet seg mer enn hun hadde trodd, for å ta det første skrittet inn i dette som snart skulle bli hennes verden – en verden hun kjente fra før gjennom venninnen Julie, og ikke minst gjennom media. Hun stod ved inngangspartiet til Oslo Plaza, på vei inn til TV 1s årlige sommerfest. Julie hadde senest dagen før påpekt hvor gøy det var at Emma debuterte med å være festdeltaker tre dager før hun skulle begynne å jobbe i tv-kanalen, men som hun sa, kanskje var det en snarvei til å forstå kanalens sjel. Emma ble stående ved døren og betrakte festen. Hotellfoajéen innenfor var fylt av kjente og halvkjente tv-personligheter som stod i klynger, satt i sofaer eller lente seg mot bord fulle av glass, alle snakket ivrig. De kledde hverandre der de minglet rundt, vakre og smilende. Det var bare 7


midt på ettermiddagen, men festen var godt i gang allerede. Emma lyttet til stemmer hun hadde hørt i ulike tvprogrammer, som kyndige programledere og forførende underholdere. Hun fanget opp smil hun hadde sett på trykk i aviser og ukeblader: leende og lykkelige, med nytt programkonsept eller ny kjæreste, gjerne på sydentur og sammen med venner i koselige hjemme hos-reportasjer. Som leser irriterte Emma seg ofte over hvor lykkelige kjendisene virket, og hun kjente aldri så lite skadefryd når det var oppslag med maltrakterte røde hjerter plassert i høyre hjørne og overskriften «brudd». Men hun fikk også litt vondt av dem når hun forstod at en utspekulert deskjournalist hadde gjort grundig arbeid og tydeligvis spadd opp et bilde som blottet dårlig hud og et uheldig ansiktsuttrykk. Emma stakk forsiktig en hånd innenfor utringningen og kjente hvor klam hun var. Hun håpet at det ikke ble armhuleflekker på den nyinnkjøpte kjolen, trakk pusten, og med ett var hun inne og en del av begivenheten som de fem hundre TV 1-ansatte så frem til hele året. Emma beveget seg mot baren. Hun trengte et vinglass å støtte seg til. I baren dro hun kjensel på TV 1s mest kjente kommentator-duo, to menn i slutten av femtiårene, som stod oppslukt i en intens samtale. Ingen av dem kunne akkurat beskrives som klassiske kjekkinger, men de hadde glimt i øyet og nok pondus til å ha et hoff rundt seg som så ut til å bli underholdt av deres rutinerte dueller. Menneskemengden var i konstant bevegelse. Det var en oppglødd og urolig stemning som om alle ventet på noe. Festdeltakerne byttet på å hente drikke, presentere 8


seg for hverandre og slenge seg på forskjellige fang. Det klirret i glass, noen brølte høyt og stadig hørtes bølger av latter. I et hjørne av det store festlokalet hadde ukebladet Se og Hør rigget opp et provisorisk fotostudio med lys bakgrunn, slik at festens deltakere kunne la seg fotografere sammen med sine velkledde kolleger, for så i neste utgave én etter én motta dommen over antrekket. Det var riktignok ikke alle som fikk lov – eller var forpliktet til – å skåle foran kamera. Den plassen var forbeholdt dem som var kjent nok for norske seere. Da Emma skottet bort, stod en av kanalens sportsankere med en champagneflaske i den ene hånden, og en fotball med Se og Hør-logo i den andre. Hun lurte på om han stod der av egen fri vilje. Etter mange år som frilansjournalist og ansatt på tidsbegrensede prosjekter, det siste i VG Helg, var Emma headhuntet til stillingen som livsstilredaktør i TV 1. En fantastisk mulighet, og et kjærkomment karrierehopp som hun aldri kunne drømt om. Emma hadde i en årrekke vært bosatt i Spania, med spansk ektemann og sønn, og derfor jobbet hun desto hardere for ikke å miste karrieregrunnlaget i hjemlandet. Det var hun nå sjeleglad for. Hun forutså på ingen måte skilsmissen, men da samlivet med den kjente kunstneren Javier tok slutt, hadde hun heldigvis muligheten til å vende hjem og få en interessant jobb. Emma var stolt over å ha holdt så god kontakt med norske redaksjoner og for å ha skapt gode saker, med hennes utgangspunkt. Hun leverte stoff om nordmenn på Solkysten og den kriserammede spanske økonomien. Artikkelserien om illegal innvandring til Europa gav henne til slutt et navn i medie-Norge. For to år siden kastet hun seg ut i et altoppslukende arbeid. Heldigvis var sønnen Lucas på 15 så selvstendig at 9


hun klarte å kombinere det å være nyetablert alenemor i Norge, med utallige timer research i Algerie og Tunisia. Tilfreds kunne hun en dag konstatere at arbeidet hennes nådde førstesiden i VG. Først da innrømmet Emma for seg selv hvor viktig dette var for henne. Hun og Lucas kunne virkelig klare seg på egen hånd i Norge. Som antatt, skapte oppslaget debatt. Hun bidro også til den prisbelønte serien om medaljens bakside i «Lykkelandet» Norge. Det var denne serien som førte til at rikskanalen TV 1s nyhetsredaktør Gunnar Røed kontaktet henne på forsommeren og tilbød drømmejobben i Bergen, som en av redaktørene i nyhetsledelsen. Fra sidelinjen hadde Emma fulgt Julies karriere og hennes fascinasjon for de levende bilders magi. – Tv er noe helt annet enn å være en skrivende journalist, en ny verden, pleide Julie å si. Nå skulle hun, Emma, kaste seg ut i det. Sommeren var gått med til å lese seg opp på fortellerteknikk på tv. Hun så allerede på nyhetsinnslagene med andre øyne, det var skremmende, men samtidig forlokkende, hvilken gjennomslagskraft lyd og bilde kunne ha. – Hei, der er du jo! Emma kjente en hånd på skulderen, men hun behøvde ikke snu seg for å vite at den tilhørte barndomsvenninnen Julie. – Endelig, utbrøt Emma med et lite lettelsens sukk. Hun hadde lurt på hvor lenge hun kunne sirkulere uten å snakke med noen. – Vi har jo alltid drømt om at vi en dag skulle jobbe sammen, og nå har det mot alle odds skjedd, sa Emma og smilte takknemlig mot venninnen. Kanskje var det Julies fortjeneste at hun til slutt ble tilbudt en drømmestilling? 10


– Du har så mange å treffe! Julie snakket med lav og effektiv stemme. – Alle er her, nå har du sjansen til å møte de mest betydningsfulle i kanalen. Julie nikket mot baren for å understreke hva hun mente, og lot en finger peke i utvalgte retninger. Emma var lettet for venninnens hjelp. Hun hadde unektelig kviet seg for å gå bort til noen og starte en samtale. Emma var ikke sjenert, men hun manglet erfaring fra dette miljøet, og hun merket at glamouren gjorde henne usikker. Julie derimot hadde lang fartstid og virket helt hjemme i ukebladblitz og smalltalk over smale champagneglass. Hun begynte i TV 1 da kanalen så dagens lys, og var nå programleder for den populære nyhetssendingen Rapport. Emma forholdt seg til venninnen også gjennom aviser og ukeblader, i tillegg til de faste sendingene. Men for henne var den kjente programlederen først og fremst Julie – klassevenninnen fra lavblokkene på Landås i Bergen. Emma fikk et glimt av seg selv i det store speilet på veggen bak dem. Varmen har heldigvis ikke slått meg ut, tenkte hun. Blank panne, men det kunne nok pudderet i sminkepungen dekke over. Hun kastet et blikk rundt seg for å finne ut hvor toalettene befant seg. Med ett ble hun bevisst sitt eget utseende. Skulle hun gjort noe mer avansert med frisyren? Håret var satt opp, men ikke for stramt. Ville ikke gi inntrykk av å forsøke for hardt. Men ettermiddagsheten var umulig å forutse, og fikk det som skulle se naturlig ut, til å bli – ikke mykt, men bustete. Emma lot blikket vandre og lurte på om noen av de andre kvinnene slet med det samme. Men i hennes øyne så de striglede ut. Øynene hennes stanset ved fire damer på vei inn døren, alle kledd i fotside, hvite kjoler, med tykt hår flommende nedover de bare ryggene. De minnet 11


om greske gudinner, og ble geleidet bort til Se og Hørs hjørne straks de kom inn i rommet. – Hvem er de? hvisket Emma til Julie, venninnen hadde også blikket festet på samme sted. – De er kanalens cup cakes – hallodamene, snøftet hun. Ifølge Julie pleide TV 1s kvinner å søke profesjonell hjelp med sminke og makeup, og brukte vanligvis mesteparten av dagen på å forberede seg. Å få terningkast én eller to av avisene og ukebladene, var alles frykt. Programlederen Stina Møller ble sist år omtalt av Se og Hørs moteekspert Jan Thomas som «En flamingo med fordøyelsesbesvær» etter at hun troppet opp i en litt for trang og hudfarget kreasjon. Hun ble sykemeldt i en uke etter festen, hadde Julie fortalt. Stina Møller skyldte på influensa, men alle visste at det var kjolekommentaren som var årsaken. Denne gangen gikk Møller for den trygge, lille sorte, og hadde tydeligvis brukt mer tid på å skaffe riktig hold-in strømpebukse. Emma dro diskret frem lipglossen og gav leppene et strøk bringebærrødt – en farge hun var usikker på, men dette var definitivt ikke stedet for grå mus. Men heller ikke valkete flamingoer, lo hun for seg selv. – Der ser du kanalens cougar i aksjon, sa Julie med dårlig skjult irritasjon, og blunket i retning peisen. Emma gjenkjente straks kvinnen som et manneblad nylig kåret til Norges mest sexy nyhetsanker. Det var umulig å gjette at den veldreide Rebekka Kvist var førtiseks år. Hun var høyreist, hadde Michelle Obamaarmer og bryster som en hvilken som helst plastisk kirurg ville vært stolt av. Nå stod hun lett foroverbøyd og snakket med en ung, kjekk mann. – Festens dypeste utringning, eller hva? fortsatte Julie. 12


– Rart om ikke moteekspertene kommenterer at hun strengt tatt er for gammel for en så dristig bekledning. Det der ser ut som noe Tone Damlie kunne gått i. – Ja, hun er modig, svarte Emma. Men la til at hun syntes Rebekka så bedre ut i virkeligheten enn på tv. – Mykere på en måte. Julie sukket til svar. – Hun er en vits, går kun etter menn som er mange år yngre enn henne selv. De blir yngre og yngre, faktisk, nesten som en matematisk ligning. Jo eldre hun blir, jo yngre blir de. Emma så på Rebekka igjen. Hun tok seg unektelig bra ut. – Hvor gammel er han som hun flørter med nå, da? spurte Emma konspiratorisk. Julie så ut til å tenke seg om et øyeblikk. – Torstein Kvale? Vel, er nokså sikker på at hun kunne vært moren hans. Hvis vi antar tenåringsgraviditet, riktignok. Julie fniste. – Men han er en flink fyr altså. Frilansfotograf. Begynte for et halvt år siden, og har allerede gjort seg bemerket. Julie tok en pause før hun la til: – Hovedsakelig hos Rebekka. – Spiller det noen rolle for arbeidet hans? spurte Emma overrasket. Julie sendte henne et overbærende blikk. – Vel, vi får se. Men jeg gjetter at dersom vi ser ham snike seg av gårde med henne i kveld, så er han fast ansatt i løpet av høsten. Emma måtte se på dem igjen, nesten for å sjekke at de ikke hørte hva kollegene deres snakket om. Men de to virket oppslukt av hverandre. Rebekka lot stadig en hånd stryke over armen hans når hun snakket. Et billig triks. Emma antok at Julie visste hva hun uttalte seg om. Tre timer senere var Emma rødkinnet av litt for mange 13


glass med cava, yndlingsdrikken hennes etter fjorten år i Spania. Javier, hennes spanske eks-mann, hadde introdusert henne for de sprudlende dråpene. Hun ble et øyeblikk vemodig ved tanken, det hendte at hun savnet livet i Madrid. Til å være i utlendighet, hadde hun fått med seg utrolig mye av TV 1s indre liv. Takket være lange telefonsamtaler med venninnen, visste hun mye om kanalen som i løpet av femten år hadde vokst til å bli landets viktigste. Spesielt moret det henne når Julie slo på tråden for å referere fra augustfestene. De ansatte fikk hvert år en helaften med alt inkludert. TV 1 holdt til i Bergen, men festen ble alltid arrangert andre steder. Fly ble innleid, slik at de ansatte kunne dra til byer i og utenfor Norge. De spiste, drakk, flørtet og skålte på hoteller reservert for kanalen, og bedrev definitivt «teambuilding». Ikke få sovnet andre steder enn på sine tildelte rom, eller holdt festen i gang helt til flybussene plukket dem opp søndag formiddag. Den mer offisiøse delen, hvor pressen deltok, var raskt overstått. Men det som ble til minner man kunne leve lenge på, foregikk i festens sene timer. TV 1s sommerparty var legendarisk. Disse festene brakte det beste frem i Julies fortellertalent. Hun kunne beskrive så detaljert og engasjert at Emma følte det som om hun også hadde vært der. Sjefer og vikarer på samme rom, nakenbading i svømmehallen eller bading med hele den rådyre finstasen på. Ikke sjelden ble noen fersket i å ha sex i badstuen, nære kolleger sloss på dansegulvet om de lekreste reporterne. Selv de grå musene kunne ta av, som da den ellers svært pertentlige og forsiktige regnskapsmedarbeideren buet høylytt nedsettende under toppsjefens tale. Det var heller aldri en fest uten at noen brøt sammen i gråt eller fortalte sin overordnede hva de egentlig mente om den siste 14


redaksjonelle beslutningen. Festen var som en zoologisk hage hvor alle dyrene ble sluppet ut av burene samtidig og lagde fullt kaos, dyre dresser og stive frisyrer til tross. Sommerfesten var en glimrende anledning for ryktespredning, men merkelig nok ble innholdet fra festene raskt omdannet til interne historier – som forble nettopp det. TV 1 hadde en fantastisk evne til å vri seg unna skandaler. Det hadde vært nære på året før, da en profilert barneprogramleder slo ned bartenderen som forsøkte å nekte ham servering. Den rabiate programlederen ble til slutt hentet av politiet, og i stedet for å overnatte i en suite med balkong måtte han sove ut rusen på en glattcelle. Alle som var til stede undret seg over at selv ikke dette havnet i pressen eller ble forfulgt i rettssystemet. Samtidig ble de fylt av en slags stolthet over arbeidsplassen sin, for dette var beviset på hvor gode kontakter og advokater bedriften faktisk hadde. Var du viktig nok, stilte kanalen opp for deg. Hva bartenderen fikk for å tie, ble det selvsagt spekulert i, ifølge det sikreste ryktet var beløpet sekssifret. Emma håpet at hun kunne stole på Julie i kveld, at hun ikke bare hang med de andre kollegene og lot henne i stikken. Det ville ikke vært første gang. Et av Emmas såreste minner var fra da de to backpacket i Europa etter videregående. Julie forsvant fra en nattklubb i Hamburg med en gutt, og lot Emma, som valgte fransk og ikke tysk på videregående, språkløs og alene ta seg frem til pensjonatet deres. Emma hadde vært livredd for ikke å finne frem, for å bli kidnappet av menneskehandlere og ikke minst for at Julie skulle bli voldtatt av sin nye elsker. Men neste dag dukket Julie opp totalt uberørt og uten dårlig samvittighet. 15


– Ikke vær så jævlig bekymret og urolig da, livet er her og nå. Julie hadde bestandig vært den mest utadvendte av dem, og rollefordelingen var klar fra første stund. De fant hverandre allerede første skoledag, da Julie utfordret to jenter i andre klasse i å hoppe strikk. Julie oppdaget at Emma var en av få som klarte å hoppe når strikken var i halshøyde, og fikk henne derfor med på laget sitt. Ingen andre førsteklassinger våget å utfordre noen fra andre. Men Julie og Emma torde – og hoppet høyest. Siden den dagen hang de sammen som erteris. Julie var lederen, den som alltid foreslo hva de skulle foreta seg, den som ble invitert på fest og forlangte å få ta med seg bestevenninnen. Det var Julie som foreslo å stjele vin fra restauranten der de hadde sommerjobb, og som presset Emma til å ta kontakt med den mørkhårede kunstneren som solgte bildene sine i et velrenommert galleri i Andalucia. Emma gav Julie råd i valg av kjærester og støttet henne når hun følte seg urettferdig behandlet i livet. Hun sørget for at Julie gjorde ferdig sine påbegynte prosjekter og trøstet henne når savnet etter den avdøde moren overmannet henne. De utfylte hverandre som venninner. Emma følte at Julie gjorde henne sterk. Hadde det ikke vært for henne, ville hun aldri tort å haike til Oslo, eller sende inn sin første artikkel til vurdering hos Bergens Tidende. Etter samtalen om Rebekka Kvist gikk Julie for å hente mer drikke til dem begge, men det så ikke ut til at hun kom til å returnere med det første. Det var som om alle de kjente tv-trynene var som magneter på folk her, og Julie var en av dem, så hun var uten tvil omsvermet. Emma beveget seg i retning av der hun så Julie forsvant, og ute på terrassen kunne hun høre en velkjent dyp lat16


ter. Julie stod sammen med en gjeng høyrøstede menn. Programledervenninnen var ofte den som førte samtalen, men nå stod hun og lyttet til de to sportskommentatorene som Emma tidligere hadde observert i baren. De holdt vitsingen sin gående. – Sa brura, kunne hun høre at en av dem ropte. Latter spredte seg. Emma unnlot å avbryte og lot Julie få snakke med kollegene sine i fred. Hun gikk alene mot restaurantavdelingen, for hun visste at snart var det tid for servering. Bordplasseringen ble avgjort ved et sinnrikt system med lappetrekning. En oppspilt kvinne midt i tjueårene holdt frem en vinkjøler, der Emma skulle trekke en lapp. Hun var kledd i en åletrang kjole, så kort at den nesten blottet lårvikene hennes. Hun presenterte seg som Lillian, personalmedarbeider og festkomité-ansvarlig. – Vær så god, kveldens gratisnummer. Emma gjettet at Lillian hadde planlagt dette ordspillet lenge, og kom til å bruke det på alle kveldens gjester. «Her er kveldens andre gratisnummer, hø hø hø». – Forresten, hvem er du? Emma ble brått revet ut av sin egen fremtidsvisjon. Kvinnen i den minimale bekledningen stirret forventningsfullt på henne. – Emma Waal, ny livsstilredaktør. Du har ikke sett meg før, for jeg begynner først på mandag, la Emma forklarende til. Lillian smilte tilbake. – Så deilig å starte med å treffe alle når de er på sitt beste, når alle er perlevenner. Det så ut som om hun tenkte seg om et øyeblikk, før hun la til – Eller beste og beste, det spørs hvor lenge du holder ut i kveld. Hun fniste. – Hvilket nummer fikk du? spurte hun, og dro lappen ut av hendene på Emma. – Du skal på bord nr. 15, 17


lengst borte til venstre. Lillian sa høyt og tydelig. – Vet du, jeg tror dessverre ingen som «er noe» sitter der, de fleste kjente er på bord 3, 8 og 9. Lillian rakk heldigvis ikke å si mer før rekken som begynte å danne seg bak Emma murret om å få sine numre. Lillian skyflet Emma av gårde med en håndbevegelse og sa, som Emma hadde gjettet: – Vær så god, enda et gratisnummer. Emma forstod på Lillians stotring at personen som fikk kveldens andre gratisnummer ikke svarte med samme høflige latter som henne. Hun snudde seg og oppdaget at kvinnen som hadde stått bak henne var Rebekka Kvist. Utrolig nok virket utringningen hennes enda dypere enn i sted. – Rebekka! Du ser fantastisk ut, sa Lillian. – Hot mama! Rebekka så overrasket på henne, før hun snerret: – Hvilket bord har jeg? – Skal vi se … Lillian begynte å få røde flekker på halsen, mens hun rakk frem vinkjøleren med alle lappene. Rebekka gjorde ikke mine til å trekke. – Glem det. Jeg har bord nr. 3, konstaterte tv-stjernen, og beveget seg i vei mot bordet der sjefene for nyheter og økonomi satt sammen med flere av de profilerte programlederne og værmelderne. Emma lurte på hvorfor hun stilte seg opp i køen, hvis hun uansett visste hvor hun skulle sitte. Var det bare for å demonstrere at hun kunne slå seg ned hvor hun ville? Emma skjønte at i TV 1 gjaldt reglene ikke for dem høyest oppe i hierarkiet. Emma lette seg frem til bordet hun var plassert på. Bord 15. Selvsagt ingen Julie. De andre presenterte seg. Jørgen fra markedsavdelingen, Rune fra IT og to repor18


tere: Susanne, en blond nordlending i 40-årene, og en smilende mann i begynnelsen av femtiårene, som presenterte seg som Odd. – Hei folkens! Er dette bord nr. 15? For et komplisert lappesystem. Emma så opp og gjenkjente den unge frilansfotografen som Rebekka Kvist flørtet med tidligere på dagen. Rebekkas utvalgte. En kjekk mann, med noe udefinert gutteaktig over seg. Han håndhilste på alle sammen, og det virket som om han kjente samtlige ved bordet. Ikke verst i en bedrift på over fem hundre, konstaterte Emma. Men meg kjenner han ikke, tenkte hun og reiste seg for å ta hånden hans. – Du er ny? sa han og så på henne med et nysgjerrig blikk. – Torstein her. Han tok et fast grep om hånden hennes. – Emma Waal, sa Emma og kjente at hun rødmet svakt. Middagen gikk raskt unna, med eiernes visjonære taler, skåling for oppnådde resultater og selvsagt en underholdning som bare en tv-kanal kan gjennomføre – spesiallagde videoer med de største tv-tabbene gjennom året. Emma lo med de ansatte og kjente at hun gledet seg til å jobbe med disse menneskene. Torstein tok rollen som sosial guide, og supplerte henne gjennom middagen med kommentarer om hvem som var hvem når noen talte, slik at hun bedre forstod hva som egentlig ble sagt. Praten gikk rundt bordet, men hun vendte stadig oppmerksomheten mot Torstein, som hele tiden lente seg nærmere henne for å si noe om det som foregikk. Etter hvert gled praten over i andre temaer, og Emma hørte seg selv legge ut om årene som konen til en pasjonert spansk billedkunstner. Hun frem19


kalte bilder av dovne ettermiddager på takterrassen i leiligheten i Madrid, beskrev følelsen av å være en del av en kultur, og samtidig ikke. Hun fortalte om sønnen Lucas, og om den utfordrende norskspanske frilanstilværelsen. Torstein lyttet og stilte spørsmål som gjorde det lett for Emma å utdype. Men hun unnlot å nevne hvorfor det skar seg med Javier. Og at hun hadde funnet kjærligheten på nytt, med nordmannen Lavrans. – Mer vin? Emma flyttet blikket fra Torstein og så at Odd, reporteren, holdt vinflasken klar foran henne. Hun nølte et øyeblikk, men takket så ja. Hun merket plutselig at samtalen med Torstein ekskluderte de andre, og forsøkte isteden å snakke med kollegene på andre siden av bordet. Emma prøvde å få nordlendingen til å fortelle litt om sine siste saker. Men Susanne fortalte at hun hadde vært sykemeldt i tre måneder, men var på vei tilbake. – Høyt blodtrykk, sa hun litt for raskt. Blikket hennes vek fra Emmas når hun sa det, og Emma ante at det slettes ikke var noe i veien med blodtrykket hennes. Emma så på Odd, og registrerte at Odd også så i bordplaten. – Det er usikkert om jeg skal tilbake til nyhetsredaksjonen, sa Susanne og tok en stor slurk vin. – Ta i alle fall kroppens signaler på alvor, ingen jobb er verdt at du risikerer liv og helse for den, sa Emma. Eller psykiske velvære? tenkte hun, og lurte på hva som egentlig stakk under Susannes sykemelding. Samtalen stanset plutselig, og alle rundt bordet vendte oppmerksomheten mot den ene enden, hvor Julie, som gikk ustø på kveldens høyeste hæler, var på vei mot Emma. Julie lot blikket gli over bordet. – Ikke stopp opp for min skyld altså, sa hun i en nær20


mest kommanderende tone. – Jeg skal bare snakke litt med BFF-en min, jeg. Best Fucking Friend. Torstein spurte Odd om noe og sørget for at samtalen fortsatte uten Emma. – Har du det fint? Julie blunket og Emma smilte. – Jeg må bare fortelle det, sa Julie med lav stemme. – Gjett om det er én person som har lagt merke til Torsteins borddame? Julie nikket diskré mot bordet der Rebekka Kvist satt. Akkurat idet Emma og Julie festet blikket på Rebekka, snudde hun seg og stirret tilbake. Norges mest sexy nyhetsanker målte Emma fra topp til tå, skar en liten grimase, og snudde seg mot sidemannen med et kniks med hodet. Julie stønnet. – Bitch, mumlet hun. – Som om hun kan bestemme hvem hennes toyboy får snakke med. – Julie da, sa Emma og forsøkte å hysje på henne. – Jeg har overhodet ikke lyst til å legge meg ut med henne, sa Emma. – Lager litt liv da, lo Julie. – Ellers må jeg si at du virkelig har kommet på et gørrkjedelig bord. – Det er døden å komme på bord med folk fra IT og personal, sa Julie halvhøyt. Emma skottet skyldbetynget bort på Susanne. Stakkars henne, tenkte Emma, hvis dette var hennes første skritt tilbake i arbeidslivet etter tre måneder i sykemelding, kunne hun umulig være høy i hatten om hun hørte Julies kommentar om det gørrkjedelige bordet. Var det virkelig nødvendig å si sånt, tenkte Emma. Var det noe vits i å smøre inn at dette var vinnernes aften? De som danset med flest, fikk best respons på vitsene sine, satt ved de mest prestisjetunge bordene eller i de viktigste samtalene. Vi andre er her bare som et publikum for dem 21


som stråler, tenkte hun, gir dem noen å skinne på. Emma lurte på hvordan neste augustfest ville bli for hennes del. Ville hun være blant dem som pratet høylytt og hadde et hoff rundt seg? – Jeg har vært kjempeheldig i år; Mathias Ek, den evigsingle reporteren på utenriks og Anne Karine Brinck, du husker henne sikkert fra de utrolig nærgående reportasjene under Afghanistankrigen. Vanvittig modig dame. Og sportsredaktøren Halvdan Larsen – eller Beinet, som han kalles. Jeg ler meg i hjel av ham. – Beinet? spurte Emma. – Vi kaller ham bare for det. Tidligere fotballproff, han har fått navnet på grunn av den treffsikre høyrefoten. – Du aner ikke hva han har rotet seg oppi nå. Sesongens første sex-skandale i er boks! Julie kastet hodet bakover og lo. – Allerede, klokken er bare 22:00? – Oh yes! denne flausen skjedde i formiddag, og jeg har det fra sikre kilder, sa Julie skråsikkert. – Kom til saken, sa Emma og måtte le med, enda hun ikke ante hva som kom. – Beinet er en notorisk rundbrenner, med verdens skjønneste kone og fire nydelige gutter, som han dresser opp i nyeste David Beckham-stil. Det siste sa hun liksom i en bisetning. – Beinet har vært på hugget etter en kul dame, en utenrikskoordinator, i lang tid. Men hun har holdt ham på avstand, og gitt tydelig uttrykk for at hun skal gifte seg til våren. Forloveden hennes er en eiendomsmegler, som Beinet attpåtil kjenner. Men i formiddag gjorde han et nytt fremstøt, og ba om å få låne Lissis rom en times tid, så han fikk ta seg et karbad før kveldens middag. Han 22


elsker badekar og hadde bare dusj på sitt eget rom, sa han i fleres påhør. Lissi sa ja, og lånte ham motvillig nøkkelkortet sitt. Etter en times tid gikk hun tilbake til rommet, døren stod på gløtt, hun hørte romstering fra badet, ropte hallo, og kikket inn, der var han fortsatt. Han stod naken i badekaret med et pyntebånd snurret rundt stellet. Vi er her for deg – lyste mot henne, det er påskriften på båndene som henger rundt vinflaskene som vi ansatte har fått i gave. Lissi løp hylende ut i gangen og rett i armene til Anne Karine. Hun forklarte at hun hadde ropt til Beinet: Få det der av deg, få pynten vekk og kom deg ut! – Herregud, jeg ler så jeg griner, Julie tørket lattertårene med en serviett. Emma ristet på hodet av Beinets frekkhet. Ingen skrupler der i gården. Trodde han virkelig at han var så uimotståelig, at Lissi til slutt ville skifte mening? – Så pinlig, sa Emma lavt. Er det mange som vet om det? – Jeg tror ikke Anne Karine er den som lar anledninen til å fortelle en god historie gå fra seg, sa Julie og nikket mot baren, der Anne Karine var midtpunkt i en stor gruppe. – Og for å være ærlig, tviler jeg på at Beinet bryr seg så veldig om det kommer ut. Hans stolthet er knapt såret, det venter villigere damer på ham rundt neste sving, og det vet han. Julie nølte litt og dempet stemmen. – Ja, så er det Nasdaq-Ole. Ole Henriksen, sykelig opptatt av børssvingninger og å formidle økonomistoff til folket. Han avgjør kvelden min, la hun til med et selvtilfreds smil. – Dere er glad i kallenavn her i kanalen? sa Emma og lo. 23


– Ja, det er ikke tilfeldig hva folk blir hetende. Du kjenner vel til Nasdaq-børsen i New York? Emma observerte hvordan spillet mellom de fremtidige kollegene fungerte straks de forlot middagsbordene. Fra første ledige stund hengte Julie seg i armen på ham hun omtalte som Nasdaq-Ole. Nå hadde de satt seg til rette i en krok. Emma registrerte at han la en hånd på Julies lår. Hun lurte på hva annet som kunne finne sted i den mørke kroken, og ristet på hodet. Hun kjente Julie godt og forstod ikke helt hva hun så i denne typen. Han var en del eldre enn henne, høy, skallet, og med kraftig nakke, en tydelig topptrent mann. Han manglet utstrålingen som for eksempel mannen Julie kalte Beinet hadde. Riktignok bar han en elegant dress med slik patos som menn i posisjon ofte får, og som har en magisk effekt på kvinner, men Julie var da langt mer komplisert enn dette. Kanskje skyldtes noe av tiltrekningen at NasdaqOle visstnok skulle være nyhetsredaktør Gunnar Røeds nære venn og golfpartner? Og ifølge Julie var det golfspillerne i ledelsen som formet kanalen. Emma registrerte i øyekroken at Rebekka trakk med seg Torstein ut på dansegulvet, og la hendene sine rundt midjen hans som for å markere revir. Julie løsrev seg et øyeblikk fra Nasdaq-Ole og ville at Emma også skulle hilse på Afghanistan-stjernen Anne Karine. De gikk mot bordet hvor hun satt, men hun gjorde ikke mine til å løsrive seg fra samtalen med nyhetsredaktør Gunnar Røed. Han var mannen som ansatte Emma, men hun følte ikke for å bryte inn i praten. Julie hvisket at det alltid er noen som på død og liv skal snakke med sjefen på fest. Med ett kjente Emma seg utladet, at hun strevde for å holde hodet over vannet i et hav av nye mennesker og inntrykk. Hun anstrengte seg for å tolke de nye kollege24


nes samspill, og var blitt stiv i ansiktet av å smile og svare på spørsmål om hvem hun var. Hun bestemte seg for endelig å gjøre noe med den glinsende pannen sin, og tuslet mot toalettet. Anne Karine hadde tydeligvis revet seg løs fra Gunnar Røed. Selv kongelige og krigsreportere må på do, tenkte Emma. Hun stilte seg opp i køen som dannet seg foran damedoen og merket at Anne Karine stod rett bak henne. Hun var så nær at hun kunne kjenne pusten hennes mot øret. – Tenkte jeg skulle si deg noe, sa Anne Karine. – Jeg vet at du er den nye livsstilredaktøren. Skulle gjerne gratulert deg, men du skal vite at det ikke er noen kremjobb du har fått. Null budsjett, ingen egen redaksjon, og vel, det er et slags liksom-prosjekt hele greia. Emma stivnet, mens Anne Karine fortsatte. – Ryktene sier at du kun er ansatt fordi det var et pålegg fra styret om å få inn en kvinne i redaktørgruppen. Det ser ikke bra ut når hele «firerbanden», altså redaktørene for nyheter, økonomi, utenriks og sport, er menn. Da trenger man en kvinne – eller som Nasdaq-Ole skal ha sagt: «Vi må ha en sexy liten sak. Det vil kle oss og ikke minst redaktørbildet i årsrapporten.» – Hva? hvisket Emma sjokkert. – Tenkte jeg skulle forberede deg på hva du går inn i. Vi er mange som tenker vårt om den stillingen, men vi er også mange som tror på deg. Emma snudde seg og så på Anne Karine. Hvorfor sa hun dette? – Ikke ta det personlig, og ikke mist motet. Er du god, kan du nå langt, men du må jobbe i motbakke og jobbe jævlig hardt. Ryktene sier at det allerede er et veddemål på når du skal på hodet ut igjen. Anne Karine la en hånd 25


på skulderen hennes, som en slags støtte, før hun gikk forbi køen og inn på toalettet. Hun kjente en støkk i magen. Hvilket motiv hadde hun for å si dette? I samtalen med Gunnar Røed fikk hun inntrykk av at TV 1 ønsket å styrke sendingene med et bredere stofftilfang. Var det bare snakk om kvotering? Kanskje var dette kattejammer, var Anne Karine sjalu på hennes posisjon? Det kunne jo ikke stemme at de ansatte henne for å bli kvitt henne igjen. Viljeløst lot Emma seg føre inn på toalettet av de tissetrengte kvinnene bak seg i køen. Foran vaskene presset TV 1-jentene seg sammen, for å beundre seg selv i det store speilet. Med selvsikre bevegelser gredde de håret, la på et ekstra lag med lipgloss og sotet øynene til de var mystiske som mørke hull. Hun kunne ikke unngå å legge merke til at alle diskutere hverandres kjolevalg. Selv om hun var blitt helt satt ut av Anne Karines kommentar, klarte hun ikke å la være å smile litt av betraktningene. Jentene skrøt ivrig av hverandres påkledning, og det var kanskje ikke så rart når kjolene deres nesten var identiske. Kun små forskjeller i snitt og lengde. Alle variasjoner over den lille sorte. Terningkasttrygt. Emma tenkte på historien om kvinnen som Jan Thomas slaktet. – Du ser fabelaktig ut! Hvor fikk du tak i kjolen, Rebekka? spurte en liten, lys kvinne. Etter tonen å dømme var det opplagt at hun ønsket å gjøre Rebekka fornøyd. For opplagt, tenkte Emma, men Rebekka så ikke ut til å la seg merke ved det. – Jeg fant den sist jeg var i London. Den hang i et vindu i en Bond Street-boutique, Stella McCartney. – Ah, der forsvant den månedslønna, lo den lyshårede kvinnen. – Jeg lar ikke priser bety noe, smalt det fra Rebekka. 26


Med en rask bevegelse lot hun en velmanikyrert hånd berøre stoffet til kvinnens sorte kjole. – Og denne da? Kvinnen lo fåret, og svarte at hun vurderte ikke prisen hun heller. Men alle inne på toalettet tenkte at nettopp det måtte hun ha gjort, ettersom kjolen var et H&M-tilbud til 499 kroner, tungt annonsert for i alle landets aviser. Den lyshårede kvinnen pilte ut fra toalettet. Emma lot seg nesten hypnotisere av spillet mellom damene, til hun plutselig oppdaget at hun stod alene igjen med Rebekka Kvist. – Unnskyld, hvem er du? Rebekka stirret fiendtlig på henne. – Emma Waal. Emma rakk frem hånden, og skulle til å fortsette med å si at hun var den nye livsstilredaktøren, men Rebekka avbrøt henne. – Har hørt om deg ja, du er hun derre spanske frilanseren som skal gi nyhetene våre mer kosestoff i helgene. – Kosestoff? Emma skvatt. – Ja, KOSESTOFF, gjentok Rebekka hånlig. – Jeg håper jeg kan bidra med noe av det jeg kan, svarte Emma forvirret. – Jeg hadde håpet på en dame med litt mer baller enn deg. Du ser ut som en easy match for dem. Sant å si tenkte jeg at en med livserfaring kanskje kunne utrettet noe. Emma kjente raseriet begynte å boble, men hun fikk ikke frem et ord. – Jaja, forhåpentligvis har du mer enn kosestoff i deg. Du ser i alle fall mindre innbilsk ut enn resten av redaktørgjengen. Så kanskje kan du beholde jobben en stund, hvis du holder deg inne med dem. 27


– Ja vel, svarte Emma tonløst. Rebekka snudde seg, og stemmen forandret seg plutselig. Hun tok tak under brystene og løftet dem, slik at det var like før brystvortene poppet ut av utringningen. – Men nå er det fest. Har du sett noen kjekke menn her i kveld? Rebekka var plutselig nesten venninnefortrolig. Emma så forvirret på Rebekka, som ikke lot seg stanse. – De florerer ikke akkurat, de unge og attraktive? Jo, forresten, visst finnes det én. Men han tar jeg meg av. Skjønner? Rebekka la en hånd på hoften, som en lærerinne som irettesetter en obsternasig elev. – Du kan slappe helt av! Emma fnøs og marsjerte sint ut fra toalettet. Hvem var disse menneskene i TV 1 egentlig? Kinnene hennes brant etter sammenstøtene med Anne Karine og Rebekka. – Jeg trenger en drink og det fort, sa hun lavt til seg selv og satte kursen mot baren. Mye tydet på at folk hadde begynt å trekke mot bassengkanter og hotellrom, for plutselig var ikke festen like tett befolket. En del hadde forsvunnet i lokalenes mørkere kroker, og det ante Emma at Julie brukte mørket for hva det var verdt. I baren fant hun mannen som ansatte henne, men som hun ikke hadde snakket med siden, nyhetssjef Gunnar Røed. Den lett overvektige 60-åringen satt med en halvfull rødvinsflaske foran seg, og stirret ut i luften. Emma plasserte seg ved siden ham, det var omtrent som å få audiens. – Å, er det deg? Nykommeren. Har du hatt en fin kveld? spurte Gunnar. Han prøvde å fokusere blikket, og en liten rap unnslapp leppene hans. 28


– Ja, masse interessante folk. Livlig gjeng. Emma forsynte seg fra en skål med peanøtter. Dette kom til å bli en samtale hun måtte drive fremover. – Jeg gleder meg til å begynne, kan nesten ikke vente til mandag. Jeg er så glad for at dere vil satse på meg og mitt stoffområde. Gunnar mumlet noe til svar uten å virke interessert, og smilte til en ung jente som leende satte seg på fanget hans. Emma reiste seg og tenkte at dette var et tegn på at kvelden var over for hennes del. Det var langt på natt allerede. Hun kjente etter i vesken og fisket frem kortet til hotellrommet hun delte med Julie.


Emmas Avec