Emma Healey Elizabeth er borte

Page 1


Elizabeth er borte



Emma Healey

Elizabeth er borte Oversatt av Einar Blomgren


Emma Healey Originalens tittel: Elizabeth is missing Oversatt av Einar Blomgren Copyright © Emma Healey 2014 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2015 ISBN 978-82-02-42936-2 1. utgave, 1. opplag 2015 Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2015 Satt i Sabon 10/12 og trykt på 70 g Enso Lux Cream 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Til mine bestemødre, Vera Healey og Nancy Rowand, som inspirerte til denne boken



Prolog

«Maud? Kjedet jeg deg sånn at du heller vil stå ute i mørket?» En kvinne roper til meg inne fra det varme lyset i en rotete spisestue. Våt og spøkelsesaktig snor pusten min seg mot henne, men ingen ord følger den. Det ligger snø på bakken, et tynt lag, men den er så hvit at lyset reflekteres tilbake i ansiktet hennes, som strammer seg da hun gjør et forsøk på å se. Men jeg vet at hun ikke kan se særlig godt, ikke engang i dagslys. «Kom inn,» sier hun. «Det er iskaldt ute. Jeg lover at jeg ikke skal si et ord mer om frosker og snegler og majolikakeramikk.» «Jeg kjedet meg ikke,» sier jeg. For sent går det opp for meg at hun spøker. «Jeg kommer snart. Jeg bare leter etter noe.» I hånden holder jeg gjenstanden jeg allerede har funnet, fremdeles med jord og skitt på. En liten ting, lett å overse. Det ødelagte lokket til en gammel pudderdåse. Sølvet er anløpent, den marineblå emaljen er ikke lenger glassblank, men oppskrapet og matt. Det jordslåtte speilet er som et vindu mot en svunnen verden, som et koøye under havet. Det får meg til å grøsse av minner. «Hva er det du har mistet?» Varsomt og skjelvende tar kvinnen noen skritt ut på plattingen. «Kan jeg hjelpe til? Jeg kan kanskje ikke se det, men jeg klarer antagelig å snuble over det hvis det ikke er altfor godt gjemt.» Jeg smiler, men går ikke bort fra gresset. Det har lagt seg snø langs kanten av et skoavtrykk, og det ser ut som 7


et ørlite fossil av en dinosaur som nettopp er avdekket. Jeg holder lokket til pudderdåsen i et hardt grep i hånden, der litt jord tørker på huden min og gjør den stram. Jeg har savnet denne lille gjenstanden i nesten sytti år. Og jorden, gjørmete som velling på grunn av den smeltende snøen, har nå spyttet opp en relikvie. Spyttet den opp i hånden min. Men fra hvor? Det er det jeg ikke kan forstå. Hvor lå den før den ble til brusk i jordens måltid? En eldgammel lyd, som et revebjeff, forsøker seg i utkanten av hjernen. «Elizabeth,» sier jeg. «Har du dyrket squash noen gang?»


1

«Vet du at en gammel dame ble overfalt og ranet her?» sier Carla og slenger den lange, svarte hestehalen bak over en skulder. «Ja, det var egentlig i Weymouth, da, men det kunne ha vært her. Så du skjønner at man ikke kan være forsiktig nok. De fant henne med halve ansiktet slått inn.» Dette siste sies med dempet stemme, men hørselen min er det ingenting i veien med. Jeg skulle ønske Carla ikke fortalte meg slike ting, for de gjør meg urolig, og følelsen sitter i lenge etter at jeg har glemt selve historien. Jeg grøsser og ser ut gjennom vinduet. Jeg aner ikke i hvilken retning Weymouth ligger. En fugl flyr forbi. «Har jeg nok egg?» «Rikelig, så du behøver ikke å gå ut i dag.» Hun tar opp ringpermen til hjemmehjelperne, nikker til meg og beholder øyekontakten til jeg nikker tilbake. Jeg føler meg som en skolejente. For et øyeblikk siden hadde jeg noe i tankene, en historie, men jeg har mistet tråden nå. Det var en gang, var det slik den begynte? Det var en gang en dyp, mørk skog der det bodde en gammel, gammel dame som het Maud. Jeg vet ikke hvordan fortsettelsen skulle være. Noe med å vente på at datteren skulle komme på besøk, kanskje. Det er synd jeg ikke bor i et pent, lite hus i en mørk skog. Jeg kunne hatt god lyst til det. Og datterdatteren min kunne komme med mat i en kurv til meg. Et smell et sted i huset, det får blikket mitt til å fare over stuen; over armlenet på sofaen ligger et dyr, et dyr man har på seg utendørs. Det er Carlas. Hun henger det aldri opp, 9


hun er vel redd for å glemme det igjen, antar jeg. Jeg er liksom nødt til å stirre på det, jeg er sikker på at det vil bevege seg, pile av sted til et hjørne, eller spise meg opp og ta plassen min. Og da blir Katy nødt til å si hvor store øyne det har, hvor store tenner. «Alle disse boksene med hermetisk fersken!» roper Carla fra kjøkkenet. Carla, hjemmehjelperen. Hjemmehjelper kalles de. «Du må slutte å kjøpe mat,» roper hun igjen. Jeg hører at boksene skraper mot benkeplaten. «Du har nok til en hel hær.» Nok mat. Man får aldri nok. Mesteparten later uansett til å forsvinne, og selv ikke etter at jeg har kjøpt den, lar den seg finne. Jeg vet ikke hvem som spiser alt sammen. Datteren min sier det samme. «Ikke mer hermetikk, mor,» sier hun når hun går igjennom skapene mine straks anledningen byr seg. Jeg tror hun tar den med og gir den bort til noen. Halvparten forsvinner hjem til henne, og så lurer hun på hvorfor jeg er nødt til å handle inn mer. Livet mitt byr jo ikke akkurat på så mange godsaker lenger nå. «Jeg har jo ikke akkurat så mange godsaker igjen, da,» sier jeg og skyver meg høyere opp i stolen slik at stemmen min høres ut på kjøkkenet. Langs sidene på stolen er det stukket ned en del sammenkrøllet sjokoladepapir som gnisser mot putene, og jeg knipser papiret vekk. Mannen min, Patrick, pleide å kjefte på meg fordi jeg spiste søtsaker. Hjemme spiste jeg mye slikt. Det var fint å kunne ta seg en sitronsorbé eller litt karamellpudding når jeg hadde lyst på, for på telefonsentralen fikk vi ikke lov til å spise – ingen vil snakke med en telefondame som har munnen full. Men han sa at det ødela tennene mine. Jeg hadde bestandig en mistanke om at det var figuren min han var mest opptatt av. Vi hadde Polo-mint som kompromiss, og fremdeles liker jeg dem, men nå for tiden er det ingen som kan hindre meg i å spise en hel eske konfekt om jeg har lyst på. Det kan til og med være det første jeg gjør om morgenen. Det er morgen nå. Jeg vet det, for solen skinner på fuglebrettet. Den skinner på fuglebrettet om morgenen og på 10


furutreet om kvelden. Jeg har en hel dag å komme igjennom før lyset treffer det treet. Carla kommer gående inn i stuen, krumbøyd, og plukker opp sjokoladepapiret som ligger rundt føttene mine. «Jeg visste ikke at du var her, kjære deg,» sier jeg. «Jeg har gjort klar lunsjen til deg.» Hun vrenger av seg plasthansker. «Den står i kjøleskapet, og jeg har satt en lapp på den. Klokka er ti over halv ti nå, så prøv å ikke spise før tolv, hva?» Hun snakker som om jeg bestandig propper i meg alt sammen straks hun går. «Har jeg nok egg?» spør jeg, for plutselig ble jeg sulten. «Rikelig,» sier Carla og legger hjemmehjelpernes perm på bordet. «Jeg går nå. Helen kommer senere i dag, greit? Ha det.» Utgangsdøren smekkes igjen med et klikk, og jeg hører at Carla låser etter seg. Låser meg inne. Jeg ser henne gjennom vinduet mens hun går med knasende skritt nedover stien. Utenpå uniformen har hun på seg kåpe med en hette som har skinn på. Hjemmehjelper i ulvedrakt. Da jeg var jente, ville jeg ha vært glad for å ha huset for meg selv, kunne spise ting fra spiskammeret, gå i finklærne mine, spille grammofon og ligge på gulvet. Nå vil jeg heller ha selskap. Lyset er fortsatt på, og kjøkkenet ligner på teaterkulisser idet jeg går inn dit for å flytte rundt på tingene i skapene og undersøke hva Carla har laget til lunsj for meg. Jeg venter meg halvveis at noen skal komme, moren min med handleposene eller faren min med favnen full av fish-and-chips, og si noe dramatisk, som i et av de teaterstykkene på Pier Theatre. Pappa kunne si: «Søsteren din er forsvunnet», og så kunne det lyde en trommevirvel eller en trompet eller noe, og mamma kunne si: «Og hun kommer aldri mer tilbake», og så kunne vi alle tre stirre på hverandre for å skape effekt for publikum. Jeg tar en tallerken fra kjøleskapet og lurer på hvordan min replikk skulle lyde. På tallerkenen ligger en lapp: Lunsj til Maud, spises etter kl. 12. 11


Jeg tar av plastfolien. Det er en sandwich med ost og tomat. Da jeg er ferdig med å spise, vandrer jeg tilbake til stuen. Det er så stille her. Selv ikke klokken lager noen lyd. Men den viser tiden, og jeg ser viserne bevege seg langsomt rundt, der den står på hyllen over gasskaminen. Jeg har flere timer å fylle, og på et eller annet tidspunkt må jeg slå på TV-en. Det er et av disse sofaprogrammene som vises. To personer i en sofa bøyer seg frem mot en annen person på sofaen midt imot. De smiler og rister på hodet, og til slutt begynner hun som sitter for seg selv, å gråte. Jeg klarer ikke å forstå hva det dreier seg om. Etterpå kommer det et program der folk farer gjennom diverse hus og leter etter ting de kan selge. Sånne stygge ting som er forbausende verdifulle. For noen år siden ville jeg ha vært forferdet over meg selv – se på TV midt på dagen! Men hva annet kan jeg gjøre? Av og til leser jeg, men handlingen i romanene gir ingen mening lenger, og jeg husker aldri hvor i boken jeg var. Men jeg kan koke meg et egg. Jeg kan spise et egg. Og jeg kan se på TV. Etter det bare venter jeg: på Carla, på Helen, på Elizabeth. Elizabeth er den eneste venninnen jeg har igjen. De andre er på et hjem eller i en grav. Hun liker så godt disse løpe-rundt-og-selge-ting-programmene, og hun har et håp om en dag å finne noe veldig verdifullt som noen har oversett. Hun kjøper alskens stygge tallerkener og vaser i veldedighetsbutikker, og så krysser hun fingrene og håper å ha gjort et varp. Noen ganger kjøper jeg ting til henne også, for det meste noe glorete porselen, det er en slags lek – hvem som klarer å finne den styggeste porselensgjenstanden hos Oxfam. Ganske barnslig, men jeg har begynt å oppdage at de eneste gangene jeg føler at jeg er meg selv, er når jeg er sammen med Elizabeth, når jeg ler med henne. Jeg har en følelse av at det var noe jeg måtte huske angående Elizabeth. Kanskje hun ville ha meg til å skaffe henne noe. Et kokt egg, eller noe sjokolade. Den sønnen 12


hennes gir henne bare sulterasjoner. Han vil ikke engang bruke penger på nye barberblader til seg selv. Elizabeth sier at huden hans er ru og sår etter barberingen, og hun er redd han skal skjære halsen over på seg. Av og til skulle jeg ønske han gjorde det. Den gnieren. Hvis ikke jeg stakk innom med litt ekstra til henne, ville hun bli helt utmagret. Jeg har en lapp her hvor det står at jeg ikke skal gå ut, men jeg skjønner ikke hvorfor. Det kan ikke skade med en rask tur til butikken. Jeg skriver en liste før jeg tar på meg kåpen, finner hatten og nøklene, kontrollerer at jeg har nøklene i den riktige lommen, og gjør det igjen ved ytterdøren. Bortover fortauet er det hvite flekker der snegler er blitt flatklemt i løpet av natten. Det er bestandig hundrevis av slike dødsofre på denne gaten etter en kveld med regn. Men hva er det som lager de merkene, lurer jeg på, hvilken del av sneglen er det som får flekken til å bli sånn hvit? «Bli ikke blek, du kjære snegl», sier jeg og bøyer meg så langt ned jeg tør, for å se bedre. Jeg aner ikke hvor det uttrykket kommer fra, men det er mulig at det dreier seg om nettopp dette her. Jeg må prøve å huske å slå det opp når jeg kommer hjem. Det er ikke langt til butikken, men jeg er sliten da jeg kommer dit, og av en eller annen grunn går jeg stadig inn i feil sidegate, noe som betyr at jeg må gå tilbake og rundt kvartalet igjen. Jeg føler meg slik jeg gjorde på slutten av krigen. Jeg gikk meg ofte vill på vei inn til byen, for noen hus var jo bombet sønder og sammen, og det var plutselig åpne områder, og veier sperret av teglstein og murbrokker og ødelagte møbler. Den er liten, butikken til Carrow, og stapp full av ting jeg ikke vil ha. Jeg skulle ønske de ville flytte alle rekkene med ølbokser og gjøre plass til noe nyttig. Men den har alltid vært her, helt fra jeg var barn. De byttet bare ut skiltet for noen år siden. Nå står det Coca-Cola på det, og Carrows er klemt inn under, som om de kom på det etterpå. Jeg leser det høyt for meg selv idet jeg går inn, og så leser 13


jeg handlelisten høyt, der jeg står ved en hylle med bokser med noe som heter Ricicles og Shreddies, hva nå det måtte være. «Egg. Melk, spørsmålstegn. Sjokolade.» Jeg snur og vender på handlelappen for å få best mulig lys. Det er en koselig pappaktig lukt i butikken, og det er som å være i spiskammeret hjemme. «Egg, melk, sjokolade. Egg, melk, sjokolade.» Jeg sier ordene, men jeg klarer ikke helt å se for meg disse tingene. Kan de befinne seg i en av boksene foran meg? Jeg fortsetter å mumle svakt mens jeg subber rundt i butikken, men ordene begynner å miste sin betydning og blir som et rytmisk vers. Jeg har skrevet «squash» på lappen også, men jeg tror ikke de selger slikt her. «Kan jeg hjelpe med noe, Mrs. Horsham?» Reg lener seg over disken, og den grå strikkejakken hans buler ut, legger seg over plasteskene med smågodt og setter igjen litt lo på det. Han holder øye med meg mens jeg går omkring. Nysgjerrigper. Jeg vet ikke hva han er så redd for. En gang gikk jeg ut uten å ha betalt. Hva så? Det var bare litt dvask bladsalat. Eller var det et glass bringebærsyltetøy? Jeg har glemt det. Men han fikk det jo tilbake, ikke sant? Helen gikk og leverte det tilbake, og saken var ute av verden. Og han er jo ikke feilfri selv – jeg har ofte fått for lite vekslepenger i årenes løp. Han har drevet denne butikken i flere tiår, og det er på tide at han pensjonerer seg. Men moren hans sto her til hun var nitti, så han holder vel ut en stund til. Jeg var glad da gamla endelig ga seg. Hun pleide å erte meg når jeg kom, for en gang da jeg var liten, hadde jeg bedt henne ta imot et brev for meg. Jeg hadde skrevet til en morder, og jeg ville ikke at svaret skulle komme hjem til oss, og jeg hadde brukt navnet til en filmstjerne i stedet for mitt eget. Svaret kom aldri, men moren til Reg trodde jeg hadde ventet på et kjærlighetsbrev og pleide å le av det lenge etter at jeg var blitt gift. Hva var det jeg skulle ha? De fulle hyllene skuler ned på meg mens jeg går rundt dem, og den blå og hvite linoleumen stirrer opp, skitten og sprukken. Kurven min er 14


tom, men jeg tror jeg har vært her en stund. Reg holder øye med meg. Jeg strekker meg etter noe: Det er tyngre enn jeg trodde, og armen min faller brått ned. Det er en boks hermetiske ferskenskiver. Det får duge. Jeg legger noen flere bokser i kurven og stikker armen godt inn under håndtaket. De tynne metallspilene gnisser mot hoften min på vei til disken. «Er du sikker på at det er dette du skal ha?» spør Reg. «Du kjøpte jo en masse hermetisk fersken her i går.» Jeg ser ned i kurven. Er det sant? Kjøpte jeg virkelig det samme i går? Han hoster, og i blikket hans ser jeg et glimt som viser at han synes dette er morsomt. «Helt sikker, takk,» sier jeg med stødig stemme. «Hvis jeg har lyst til å kjøpe hermetisk fersken, så kan jeg det.» Han hever øyebrynene og begynner å slå inn varene på kassaapparatet. Jeg holder hodet høyt og ser på at boksene blir lagt i den bæretingen av plast, til å bære i, men jeg er varm i kinnene. Hva var det jeg skulle ha? Jeg kjenner etter i lommen og finner en liten blå lapp med min håndskrift på: Egg. Melk? Sjokolade. Jeg tar en Dairy Milk-sjokolade og legger den i kurven, så har jeg i hvert fall noe fra listen. Men jeg kan ikke sette tilbake ferskenboksene nå. Reg ville le av meg. Jeg betaler boksene, som ligger i posen og skumper mot hverandre på veien hjemover. Det går sakte, for posen er tung, og jeg har vondt i skulderen og på baksiden av et kne. Jeg husker den gangen husene føk forbi meg når jeg gikk – nesten løp – til og fra huset vårt. Mamma spurte meg etterpå hva jeg hadde sett, om den-og-den naboen var ute, hva jeg syntes om den nye hagemuren til noen. Jeg hadde aldri lagt merke til dette, det hele hadde fart forbi som et lyn. Nå har jeg rikelig med tid til å kikke på alt, og ingen å fortelle hva jeg har sett. Noen ganger, når jeg får det for meg å rydde eller kaste ting hjemme, finner jeg fotografier fra ungdomsårene, og det er et sjokk å se allting i svart-hvitt. Jeg tror datterdatteren min faktisk innbiller seg at vi hadde grå hud den gangen, og matt hår, og at vi alltid poserte i et skyggelagt 15


landskap. Men jeg husker byen som nesten altfor lys å se på da jeg var liten. Jeg husker furutrærnes mørkegrønne farge som skar seg opp i himmelens dypblå, jeg husker hvor knallrøde mursteinshusene rundt omkring var, og det oransje teppet av barnåler under føttene våre. Nå for tiden – skjønt jeg er sikker på at himmelen fremdeles av og til er blå og de fleste husene fortsatt står der, og at trærne mister barnåler – nå for tiden virker fargene falmet, som om jeg lever i et gammelt fotografi. Da jeg kommer hjem, står en vekkerklokke og ringer. Noen ganger setter jeg den på for at jeg skal huske avtaler. Jeg plasserer handleposen innenfor ytterdøren og slår av vekkerklokken. Jeg kan ikke huske hva den gjelder denne gangen. Kanskje noen skal komme. «Har eiendomsmegleren vært her?» roper Helen. Stemmen hennes blander seg med skrapingen fra nøkkelen idet hun låser opp ytterdøren. «Han skulle komme klokka tolv. Gjorde han det?» «Jeg vet ikke,» sier jeg. «Hvor mye er klokka nå?» Hun svarer ikke. Jeg kan høre henne trampe rundt i entreen. «Mor!» sier hun. «Hvor kommer all denne hermetikken fra? Hvor mye fersken trenger du, for pokker?» Jeg sier at jeg ikke vet hvor mye. Jeg sier at Carla må ha hatt dem med. Jeg sier at jeg har vært hjemme i hele dag, og så ser jeg på klokken og lurer på hvordan jeg har klart å komme meg gjennom dagen. Helen kommer inn i stuen og puster ut frisk, kald luft, og jeg er barn igjen, i den varme sengen min, og det iskalde ansiktet til søsteren min presser seg mot kinnet mitt et øyeblikk, og den kjølige pusten hennes hvisker over meg mens hun forteller meg om dansen på The Pavilion og soldatene der. Sukey var alltid kald når hun kom hjem fra dans, til og med om sommeren. Helen er også ofte kald, fordi hun bruker så mye tid på å grave i andre folks hager. Hun holder en plastpose opp. «Hvorfor skulle Carla 16


sette bokser med hermetisk fersken i entreen?» Hun senker ikke stemmen selv om vi er i samme rom, og hun holder posen høyt opp fra gulvet. «Du er nødt til å slutte å handle. Jeg har sagt til deg at jeg kan skaffe alt du trenger. Jeg kommer hver dag.» Jeg er sikker på at jeg ikke ser henne så ofte, men jeg har ikke tenkt å krangle. Hun senker armen, og jeg ser posen svinge og stanse mot benet hennes. «Du lover, da? At du ikke handler mer mat?» «Jeg skjønner ikke hvorfor jeg skulle love det. Jeg sa jo at Carla må ha hatt dem med. Og dessuten, hvis jeg har lyst til å kjøpe hermetisk fersken, så kan jeg det.» Setningen lyder litt kjent, men jeg skjønner ikke hvorfor. «Hvis jeg skulle dyrke squash,» sier jeg og vender en handleliste mot lyset, «hvor ville det være best å plante dem?» Helen sukker på vei ut av rommet, og jeg synes jeg må reise meg og følge etter henne. I entreen stanser jeg: Fra et eller annet sted kommer det en brølende lyd. Jeg skjønner ikke hva det er, jeg klarer ikke å høre hvor den kommer fra. Men inne på kjøkkenet hører jeg den nesten ikke. Alt er veldig rent her: Tallerkenene mine står i stativet, men jeg tror ikke jeg satte dem der, og kniven og gaffelen jeg liker å bruke, er vasket opp. Da jeg åpner en skapdør, flagrer to papirlapper ned på gulvet. Den ene er en oppskrift på hvit saus, og på den andre står Helens navn, med et nummer under. Jeg henter en rull klistrebånd, langt limbånd, fra en skuff for å feste dem igjen. Kanskje jeg skal lage hvit saus i dag. Etter at jeg har fått meg en kopp te. Jeg setter på kjelen. Jeg vet hvilken kontakt jeg skal bruke, for noen har merket den med vannkoker. Jeg finner frem kopper og melk, og en tepose fra et glass merket med te. Det står en lapp ved vasken: Kaffe er bra for hukommelsen. Den har min håndskrift. Jeg tar koppen med for å gå til stuen, men stopper opp i døråpningen. Jeg har en rumling i hodet. Eller kanskje det kommer fra andre etasje. Jeg begynner å gå opp trappen, men jeg klarer det ikke uten å holde meg i rekkverket på begge sider, så jeg 17


går tilbake og setter teen på entréhyllen. Jeg skal ikke være lenge borte. Rommet mitt har ganske mye sol, og det er fredelig her, bortsett fra en slags knurring et sted i huset. Jeg skyver døren igjen og setter meg ved toalettbordet ved vinduet. Billigsmykker ligger strødd ut over tøybrikkene og porselensskålene. Jeg bruker ikke ekte smykker nå, bortsett fra gifteringen, selvsagt. Jeg har aldri måttet få den utvidet, ikke på alle de godt og vel femti årene. Patricks ring åt seg visst inn i huden hans slik at knoken sto som en kul over den. Han nektet å få klippet den av, og den var ikke til å rikke uansett hvor mye smør jeg hadde på den. Han pleide å si at fordi ringen var knyttet til ham på den måten, beviste det at det var et sterkt ekteskap. Jeg pleide å si at det beviste at han ikke tok skikkelig vare på seg selv. Patrick sa jeg skulle være mer opptatt av min egen ring, som satt altfor løst på den slanke fingeren, men egentlig passet den helt perfekt, og jeg mistet den aldri. Men Helen sier at jeg mister smykker nå, og hun og Katy har tatt de fleste av de fineste selv, for å «oppbevare dem trygt». Det er greit for meg. I det minste befinner de seg fortsatt i familien, og ingenting av det var særlig verdifullt. Det dyreste jeg hadde, var et snålt halssmykke av gull, formet som dronning Nefertitis hode, som Patrick hadde med hjem fra Egypt. Jeg stikker hånden inn gjennom en ganske stygg armring av plast og ser meg i speilet. Speilbildet mitt gir meg alltid et sjokk. Jeg hadde aldri egentlig trodd jeg skulle eldes, og i hvert fall ikke sånn som dette. Huden rundt øynene og ved neseroten har fått noen rynker, på en helt uventet måte. Det får meg til å ligne en del på en firfisle. Jeg kan knapt huske det gamle ansiktet mitt, bortsett fra i korte glimt. En jente med lubne kinn foran speilet, der hun tar ut krøllspennene for første gang, en blek ung kvinne i byparken som ser ned i den grønne elven, en sliten mor med uryddig hår, halvveis bortvendt fra det mørke vinduet i et tog mens hun prøver å skille de slåssende barna sine. I dette minnet 18


har jeg alltid en rynke i pannen, så det er ikke til å undres over at den rynken er der permanent. Moren min hadde glatt fersken-og-fløte-hud helt til hun døde, selv om hun hadde god grunn til å være mer rynkete enn de fleste. Kanskje det hadde noe å gjøre med at hun ikke brukte sminke. De sier det om nonner, ikke sant? Nå for tiden bruker jeg heller ikke sminke, og jeg har aldri brukt leppestift, har aldri likt det. Jentene på telefonsentralen ertet meg for det, og av og til da jeg var ung, kunne jeg prøve å ha på litt, låne av en venninne eller bruke en jeg hadde fått til jul, men jeg holdt ikke ut å ha den på i mer enn noen minutter. Jeg har en stift i skuffen, fra Helen eller Katy, og jeg tar den opp nå, skrur på den og tar den på veldig forsiktig mens jeg lener meg inn mot speilet og passer på så jeg ikke får noe på tennene. Man ser gamle kvinner med leppestiftflekker på gebisset og sotete øyelokk og rouge klint utover i ansiktet, og øyebrynene er tegnet altfor høyt opp. Jeg ville heller dø enn å være en av dem. Jeg presser leppene sammen. Fine og fargesterke nå, men litt sprukne, og jeg er ganske tørst. På tide at jeg lager meg en kopp te. Jeg legger leppestiften tilbake i skuffen, og før jeg reiser meg, slipper jeg et langt perlehalsbånd ned over hodet. Ikke ekte perler, selvsagt. Da jeg åpner døren, kan jeg høre en brølende lyd. Jeg forstår ikke hva det er. Den blir høyere jo lenger ned i trappen jeg går. Jeg stanser på nederste trinn, men ser ingenting. Jeg kikker inn i stuen. Brølingen blir enda høyere. Jeg lurer på om den er inne i hodet mitt, om noe er i ferd med å løsne. Lyden stiger og synker og vibrerer. Og så stopper den. «Sånn. Nå er i hvert fall støvsugingen unnagjort.» Helen står ved døren til spisestuen og kveiler sammen ledningen til støvsugeren. Munnen hennes prøver seg på et smil. «Skal du ut noe sted?» spør hun. «Nei,» sier jeg. «Jeg tror ikke det.» «Hva er perlene til, da? Du er jo helt utmaiet.» «Er jeg?» Jeg legger en hånd mot kravebenet. Jeg har 19


et perlehalsbånd på meg, og noe rundt håndleddet, og jeg kjenner smaken av leppestift. Leppestift, med den stinkende voksaktige lukten og så fet at man blir kvalm. Jeg stryker håndbaken over munnen, men da bare klines den utover og blir verre, så jeg begynner å gni meg i ansiktet, trekker ned ermet på strikkejakken slik at det blir en vaskeklut, spytter på det og gnukker som om jeg var både mor og skittent barn. Det tar litt tid før jeg føler meg ren igjen, og jeg oppdager at Helen har sett på meg. «Gi meg jakken din,» sier hun. «Jeg får visst legge den til vask.» Hun spør om jeg vil ha noe å drikke. «Å ja,» sier jeg, vrikker meg ut av strikkejakken og setter meg i stolen. «Jeg er forferdelig tørst.» «Ikke så rart,» sier Helen og snur seg for å gå ut av rommet. «Det sto en hel rad kopper med kald te på hyllen i entreen.» Jeg sier at jeg ikke skjønner hvordan de kom dit, men jeg tror ikke hun hører meg, for hun har allerede forsvunnet ut på kjøkkenet, og uansett sitter jeg med hodet bøyd ettersom jeg romsterer i vesken min. Jeg hadde noen kjeks her en gang. Var det i går? Spiste jeg dem? Jeg tar ut en kam og pungen min og noen sammenkrøllede papirlommetørklær. Jeg finner ingen kjeks, men det ligger en lapp i en av innerlommene: Ingen flere ferskenbokser. Jeg sier det ikke til Helen. I stedet legger jeg den under lappen med dagens dato. Hjemmehjelperen gir meg en slik hver dag. Det er derfor jeg vet det er torsdag. Vanligvis besøker jeg min venninne Elizabeth på torsdag, men vi har visst ikke avtalt noe denne uken. Hun har ikke ringt. Jeg ville ha skrevet det ned hvis hun hadde gjort det. Jeg ville ha notert hva hun sa, eller noe av det. Jeg ville ha skrevet ned når jeg skulle gå og besøke henne. Jeg skriver ned alt. Det ligger papirbiter over hele huset, i bunker eller festet på diverse flater. Skriblede handlelister og oppskrifter, telefonnumre og avtaler, notater om ting som allerede har skjedd. Papirhukommelsen min. Det er meningen den skal hindre at jeg glemmer ting. Men datteren min sier at jeg 20


mister lappene. Det har jeg også skrevet ned. Likevel, hvis Elizabeth hadde ringt, ville jeg ha hatt en lapp. Jeg kan ikke ha mistet alle sammen. Jeg skriver ned ting, igjen og igjen. Ikke alle kan ha falt ned fra bordet og kjøkkenbenken og speilet. Og så har jeg en lapp som er stukket opp i ermet: Ikke hørt fra Elizabeth. Det står en gammel dato på den ene siden. Jeg har en forferdelig følelse av at det har skjedd henne noe. Hva som helst kan ha hendt. Det var noe i nyhetene i går, tror jeg. Om en gammel dame. Noe ubehagelig. Og nå er Elizabeth forsvunnet. Tenk om hun er overfalt og ligger død? Eller har falt og ikke kommer seg til en telefon? Jeg tenker på henne, at hun ligger på stuegulvet sitt, ute av stand til å reise seg, men likevel håper på å finne noe verdifullt der på teppet. «Kanskje du har snakket med henne og glemt det, mor. Tror du det kan være mulig?» Helen rekker meg en kopp te. Jeg hadde glemt at hun var her. Hun bøyer seg og kysser meg på hodet. Jeg kjenner leppene hennes gjennom det tynne håret som ligger i luftige bølger på issen. Det lukter en slags urt av henne. Rosmarin, kanskje. Jeg antar at hun har plantet noe. Til minne om noe. «For, ja, du glemte jo at vi hadde vært ute på lørdag, ikke sant?» Jeg plasserer koppen varsomt på stolens armlene og holder en hånd rundt den. Jeg ser ikke opp da datteren min beveger seg litt bort. Jeg antar at hun har rett. Jeg minnes ingenting fra lørdag, men jeg minnes ikke at jeg ikke minnes heller. Tanken får meg til å trekke pusten brått. Disse tomrommene er urovekkende. Mer enn urovekkende. Hvordan er det mulig at jeg ikke husker lørdag? Jeg får den velkjente følelsen av at hjertet hopper over et slag, en bølge av forlegenhet, frykt. Lørdag. Husker jeg i det hele tatt gårsdagen? «Så kanskje du har snakket med Elizabeth.» Jeg nikker og drikker litt av teen, og allerede nå har jeg mistet tråden i samtalen. «Du har nok rett.» Jeg er ikke 21


helt sikker på hva jeg sier meg enig i her, men jeg liker følelsen av å gå inn i tomhet, å avslutte disse engstelige forsøkene på å huske. Helen smiler. Ligger det en antydning til triumf der? «Ja vel. Jeg får komme meg av gårde.» Helen skal alltid av gårde. Jeg betrakter henne gjennom vinduet mot gaten mens hun setter seg i bilen og kjører. Jeg kan aldri huske at hun kom hit. Kanskje jeg skulle skrive det ned. Men disse papirbitene på bordet ved stolen min, dette systemet for å huske, det er ikke perfekt. Så mange av notatene er gamle, ikke lenger aktuelle, og jeg går surr i dem. Og ikke engang de nye later til å inneholde riktig informasjon. Det er en lapp her der skriften fortsatt er fersk: Ikke hørt fra Elizabeth. Jeg fører fingrene over ordene, slik at de gnis litt utover. Er dette sant? Jeg må ha skrevet det helt nylig. Jeg kan i hvert fall ikke huske å ha hørt fra henne i det siste. Jeg strekker meg etter telefonen. 4-tasten er kortnummeret til Elizabeth. Det ringer og ringer. Jeg skriver noe.