JENTENE
Emma Cline
JENTENE Oversatt av Trude Marstein
Emma Cline Originalens tittel: The Girls Oversatt av Trude Marstein Copyright © 2016 by Emma Cline Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2017 ISBN 978-82-02-48048-6 1. utgave, 1. opplag 2017 Omslagsdesign og illustrasjon: Peter Mendelsund Sats: Type-it AS, Trondheim 2017 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2017 Satt i 10/12 pkt. Sabon og trykt på 70 g Enso Lux Cream 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Jeg så opp på grunn av latteren, og fortsatte å se på grunn av jentene. Håret deres var det første jeg la merke til, langt og bustete. Deretter smykkene som glitret i sollyset. De tre var så langt unna at jeg bare så omrisset av dem, men det spilte ingen rolle – jeg visste at de var annerledes enn alle andre i parken. Familier som virret omkring i en slags kø mens de ventet på pølser og burgere fra grillen. Kvinner i rutete bluser klenget på kjærestene sine, unger kastet eukalyptusknotter på halvville fjærkre som det krydde av i parken. Det var som om disse langhårede jentene svevde over alt som foregikk, tragiske og isolerte. Som kongelige i eksil. Jeg gransket jentene skamløst måpende: Det virket umulig at de skulle se denne veien og legge merke til meg. Hamburgeren lå glemt i fanget mitt, brisen brakte fiskestank fra elven. Jeg var i den alderen da jeg umiddelbart vurderte og rangerte andre jenter, hadde full oversikt over hvordan jeg selv kom til kort, og jeg så med en gang at hun med det svarte håret var den peneste. Det var det jeg hadde ventet, allerede før jeg fikk sett ansiktene ordentlig. Hun var innhyllet i en aura av noe overjordisk, rumpa var så vidt dekket av en vid, skitten kjole. Hun gikk med en mager rødhåret jente på den ene siden, og en eldre jente på den andre, også de kledd på den samme skjødesløse måten. Som om de var trukket opp fra en innsjø. De hadde en masse billige ringer, som et ekstra sett knoker. De boltret seg i en umulig kombinasjon av penhet og stygghet, og et sus av oppmerksomhet fulgte dem gjennom parken. Mødre så seg rundt etter barna sine, grepet av en udefinerbar følelse. Kvinner tok 5
kjærestenes hånd. Sola skar gjennom trærne, som alltid – de søvnige piletrærne, den varme vinden i kast over piknikteppene – men det hverdagslige var forstyrret av banen jentene fulgte gjennom den vanlige verden. Glatte og tanketomme, som haier som glir gjennom vannet.
del en
Det begynner med Forden som triller i fri i den smale oppkjørselen, augustluften tykk av søt kaprifoliumduft. Jentene i baksetet som holder hverandre i hånden, vinduene er sveivet ned så natta kan sive inn i bilen. Radioen er på, helt til sjåføren, plutselig irritabel, skrur den av. De klatrer over porten, som fremdeles er pyntet med julelys. Det første de møter, er stillheten fra altmuligmannens anneks; altmuligmannen tar seg en ettermiddagslur på sofaen, de nakne føttene side om side som to brød. Kjæresten hans er på badet og fjerner utflytende halvmåner av øyesminke. Så hovedhuset, der de skremmer opp kvinnen som ligger og leser på gjesterommet. Vannglasset dirrer på nattbordet, bomullstrusa er klam. Sønnen på fem ligger ved siden av henne, han mumler meningsløst babbel for ikke å sovne. De skysser alle ut i stua. Øyeblikket da de skremte menneskene forstår at tilværelsens milde hverdagslighet – en slurk appelsinjus om morgenen, en krapp sving på sykkel – allerede er borte. Ansiktene forandrer seg som om skodder blir åpnet og avdekker det bakenfor øynene. Jeg hadde forestilt meg den natta så mange ganger. Den mørke fjellveien, den solløse sjøen. En kvinne utstrakt på den mørke plenen. Og selv om årene hadde svekket detaljene, lagt både ett og to glemselens slør over, var dette min første tanke da jeg hørte porten åpnes med et knirk ved midnatt. En fremmed på døra. Jeg prøvde å finne en forklaring på lydene. En nabounge som dyttet en søppelbøtte ut på fortauet. En hjort som 9
trampet gjennom krattet. Kanskje det bare var det, sa jeg til meg selv, denne fjerne skramlingen i andre enden av huset, og jeg prøvde å se for meg hvor lite skremmende stedet ville virke i dagslys igjen, hvor trygt og blottet for fare. Men bråket fortsatte, og ble en skingrende del av virkeligheten. Nå lød det latter i rommet ved siden av. Stemmer. Et vakuum-svusj fra kjøleskapet. Jeg lette febrilsk etter forklaringer, men falt stadig ned på det verst tenkelige. Etter alt sammen skulle det altså ende slik. Fanget i en annens hus, omringet av detaljer og rutiner fra en annens liv. De nakne beina mine, nedskriblet av åreknuter – så svak jeg ville virke når de kom for å ta meg, en middelaldrende kvinne trengt opp i et hjørne. Jeg lå i senga, pusten gikk raskt, og jeg stirret på den lukkede døra. Mens jeg ventet på inntrengerne, tok skrekkscenariet jeg forestilte meg, menneskelig form og fylte rommet – det var ikke snev av heltemot i meg. Bare den matte skrekken, den fysiske smerten jeg måtte lide meg gjennom. Jeg kom ikke til å prøve å flykte. Jeg gikk ikke ut av senga før jeg hørte jenta. Stemmen hennes var lys og harmløs. Ikke at det burde være noen trøst i det – Suzanne og de andre hadde vært jenter, og det hadde ikke hjulpet noen. Jeg bodde i et lånt hus. Kystsypressen vokste tett utenfor vinduet, det var et sting av salt i luften. Jeg pleide å spise på den samme primitive måten som da jeg var barn – en haug med spagetti dekket av ost. Brusens tomme hopp i strupen. Jeg vannet Dans planter en gang i uka, bar en etter en til badekaret, holdt potten under kranen til jorden var helt gjennomtrukket. Jeg hadde flere ganger dusjet med et lag visne blader i badekaret. Arven, restene etter min bestemors filmer – timer der hun smilte sitt haukesmil foran kamera med en velstelt hjelm av krøller – hadde jeg brukt opp for ti år siden. Jeg tok meg av tomrommene i andre menneskers liv i jobben som hjem10
mehjelp boende på stedet. Dyrket en dannet anonymitet i kjønnsløse klær, mens ansiktet mitt inntok det vennlige, uutgrunnelige uttrykket til en hagenisse. Vennligheten var vesentlig, det var bare mulig å trylle seg usynlig når det så ut til å leve opp til tingenes naturlige orden. Som om det var noe også jeg ønsket. Oppdragene varierte. Et barn med spesielle behov, redd for stikkontakter og trafikklys. En eldre kvinne som så på talkshow mens jeg telte opp en skål full av piller, blekrosa kapsler som lignet pikante søtsaker. Da den siste jobben min tok slutt og det ikke dukket opp noen ny, tilbød Dan meg feriehuset sitt – en omsorgsfull gest fra en gammel venn – som om det var jeg som gjorde ham en tjeneste. Takvinduer fylte rommene med et akvariums vage halvmørke, mens treverket svellet og este i fukten. Som om huset pustet. Stranden var ikke populær. For kald, ingen østers. Langs hovedveien gjennom byen sto det fullt av husvogner, bygd ut på kaotiske småtomter – papirvindmøller kneppet i vinden, verandaer fulle av falmede bøyer og redningsvester, enkle menneskers prydgjenstander. Av og til røykte jeg litt av den hårete og luktsterke marihuanaen fra den gamle husverten min, før jeg gikk til butikken i byen. Det var en oppgave jeg klarte å gjennomføre, like klart definert som å ta oppvasken. Den var enten skitten eller ren, og jeg var glad hver gang det bare var to valgmuligheter, det gjorde dagen enkel og oversiktlig. Jeg så nesten aldri noen ute. Det virket som de få tenåringene i byen tok livet av seg på grusomme, typisk bondske måter – jeg hørte om pickuper som krasjet klokka to på natta, en overnatting i bobil som endte med kullosforgiftning, en død quarterback. Jeg visste ikke om dette var problemer som fulgte med livet på landet, overfloden av tid og kjedsomhet og bobiler, eller om det var en Californiagreie, noe i luften som fikk folk til å ta sjanser og gjøre idiotiske filmstunts. Jeg hadde ikke vært i sjøen i det hele tatt. En av servitrisene på kafeen sa at det var en yngleplass for hvithai. 11
De så opp i det skarpe skinnet fra kjøkkenlampene, som vaskebjørner som ble overrasket i søppelbøtta. Jenta skrek. Gutten sto der i full, hengslete høyde. Det var bare to av dem. Hjertet mitt dundret, men de var så unge – lokal ungdom, antok jeg, som brøt seg inn i feriehus. Jeg kom ikke til å dø. «Hva faen?» Gutten senket ølflasken, jenta klamret seg til ham. Gutten så ut som han var omtrent tjue, i shorts med lommer på sidene. Høye, hvite sokker, rødflammete kviser under et glissent skjegg. Men jenta var bare barnet. Femten, seksten, bleke bein med blåskjær. Jeg forsøkte å mønstre all den autoritet jeg kunne, mens jeg trakk T-skjorten nedover lårene. Da jeg sa jeg skulle ringe politiet, fnøs gutten. «Sett i gang.» Han trakk jenta tettere inntil seg. «Ring politiet. Vet du hva?» Han tok fram mobilen sin. «Faen heller, jeg ringer dem jeg.» Klossen av redsel i brystet mitt løste seg plutselig opp. «Julian?» Jeg holdt på å begynne å le – sist jeg så ham, var han tretten, skranglete og uferdig. Dan og Allisons eneste sønn. Degget for, kjørt til cellokonkurranser over hele det vestlige USA. En privatlærer i mandarin på torsdager, grovt brød og vitaminbjørner, foreldrenes sikkerhetsnett mot å mislykkes. Alt var forgjeves, og han endte opp på et statlig universitet i Long Beach eller Irvine. Jeg husker at det hadde vært noen problemer der. Utvisning eller kanskje en mildere variant, en oppfordring til et år på juniorcollege. Julian hadde vært en sjenert, irritabel unge som ble engstelig av bilradioer og uvant mat. Nå hadde han fått skarpere kanter, det krøp tatoveringer fram fra skjorten. Han husket meg ikke, og var det så rart? Jeg var en kvinne godt utenfor grensene for hans erotiske interesser. «Jeg bor her noen uker,» sa jeg, bevisst på de blottlagte beina mine, og flau over dramatikken, at jeg nevnte politiet. «Jeg er en venn av faren din.» Jeg så at han strevde med å legge to og to sammen. 12
«Evie,» sa jeg. Ingen reaksjon. «Jeg bodde i den leiligheten i Berkeley? Rett ved huset til cellolæreren din?» Dan og Julian kom av og til bort etter timen. Julian drakk melk med stor appetitt mens han skrapte i stykker bordbeina med robotaktige spark. «Å, faen,» sa Julian. «Nettopp.» Det var ikke godt å si om han faktisk husket meg, eller om detaljene jeg ga ham, var overbevisende nok. Jenta snudde seg mot Julian, ansiktet hennes var blankt som en skje. «Det går bra, babe,» sa han og kysset henne på pannen – med overraskende ømhet. Julian smilte til meg, og jeg skjønte at han var full, eller kanskje bare stein. Ansiktstrekkene fløt sammen, han hadde usunn og fet hud, men overklassebakgrunnen satt som et morsmål. «Dette er Sasha,» sa han og dultet borti jenta. «Hei,» pep hun, utilpass. Jeg hadde glemt hvor fjollete tenåringsjenter var: lengselen etter kjærlighet lyste så tydelig i ansiktet hennes at jeg ble flau. «Og Sasha,» sa Julian, «dette er –» Julians øyne strevde med å fokusere på meg. «Evie,» sa jeg hjelpsomt. «Nettopp,» sa han, «Evie. Tenk det.» Han drakk av ølen, den ravfargede flasken fanget glimt av lys. Han så forbi meg. Kikket rundt på møblene, innholdet i bokhyllene, som om det var mitt hus og det var han som var uvedkommende. «Herregud, du må ha trodd vi liksom brøyt oss inn eller noe sånt.» «Jeg trodde dere var herfra.» «Det var innbrudd her en gang,» sa Julian. «Da jeg var liten. Vi var ikke her. De stjal bare våtdraktene våre og masse snegler fra fryseren.» Han tok en slurk til. Sasha holdt blikket på Julian. Hun hadde olashorts på, helt feil i det kalde kystværet, og en diger bomullsgenser 13
som måtte være hans. Det nederste på ermene så istykkergnagd og vått ut. Sminken hennes var grusom, men den var mest et symbol, antar jeg. Jeg kunne se at hun ble nervøs når jeg så på henne. Jeg forsto uroen. Da jeg var på hennes alder, var jeg usikker på hvordan jeg skulle bevege meg, om jeg gikk for fort, om andre kunne se hvor utilpass og stiv jeg var. Som om noen hele tiden vurderte prestasjonene mine og fant dem mangelfulle. Jeg fikk følelsen av at Sasha var veldig ung. For ung til å være her med Julian. Det så ut som hun visste hva jeg tenkte, for hun møtte blikket mitt med overraskende trass. «Jeg er lei for at faren din ikke fortalte at jeg er her,» sa jeg. «Jeg kan sove på det andre rommet, hvis dere vil ha en større seng. Eller hvis dere vil være alene her, kan jeg prøve å finne –» «Nei da,» sa Julian. «Sasha og jeg kan sove hvor som helst, ikke sant, babe? Og vi er bare en kort tur innom. På vei nordover. En tur etter pot,» sa han. «Jeg kjører ruta fra L.A. til Humboldt minst en gang i måneden.» Det demret for meg at Julian trodde jeg skulle bli imponert. «Jeg selger ikke eller noe sånt,» fortsatte Julian, rodde seg inn. «Det er bare transport. Det eneste du egentlig trenger, er et par vanntette bager og en politiradio.» Sasha så bekymret ut. Ville jeg skape problemer for dem? «Hvordan var det du kjente faren min igjen?» sa Julian. Han tømte ølen og åpnet en ny. De hadde med flere sixpacks. Det andre jeg så av forsyninger: en nøtteblanding av typen turmiks. En uåpnet pose med sure ormer, en fettete sammenkrøllet fastfoodpose. «Vi møttes i L.A.,» sa jeg. «Vi bodde sammen en stund.» Dan og jeg hadde delt leilighet i Venice Beach på slutten av syttitallet, Venice med ulands-smugene, palmene som slo mot vinduene i den varme nattevinden. Jeg levde på bestemors filmpenger mens jeg studerte for å bli sykepleier. Dan prøvde å bli skuespiller. Det var helt dødfødt. I stedet hadde 14
han giftet seg med en kvinne med litt familiepenger og startet et vegetariansk frossenmat-firma. Nå eide han et hus i Pacific Heights fra før det store jordskjelvet. «Å vent, vennen hans fra Venice?» Julian virket plutselig mer engasjert. «Hva het du igjen?» «Evie Boyd,» sa jeg, og uttrykket som dukket opp i ansiktet hans, overrasket meg: bare delvis gjenkjennelse, men ordentlig interesse. «Vent,» sa han. Han tok armen bort fra jenta, og hun så fortapt ut uten nærheten hans. «Er du den damen?» Kanskje Dan hadde fortalt ham hvor dårlig det hadde gått for meg. Tanken gjorde meg flau, og jeg tok meg til ansiktet i refleks. En gammel, skamfull vane fra ungdomstiden, da jeg skjulte kviser. En hånd tilfeldig på haken, fikle med munnen. Som om ikke det tiltrakk seg oppmerksomhet, gjorde det verre. Julian var opprømt nå. «Hun var med i en sånn kult,» fortalte han jenta. Han snudde seg mot meg og sa: «Ikke sant?» En hule av skrekk åpnet seg i magen min. Julian så fremdeles på meg, lysende av forventning. Han pustet hektisk og støtvis. Jeg var fjorten den sommeren. Suzanne var nitten. Det var en røkelse gruppen av og til brente som gjorde oss døsige og motstandsløse. Suzanne leste høyt fra en gammel utgave av Playboy. De obskøne polaroidbildene vi gjemte bort og byttet mellom oss som baseballkort. Jeg visste hvor lett det kunne skje, hvordan fortiden plutselig kunne blusse opp, som den kognitive glippen i en optisk illusjon. Sinnstilstanden min var knyttet til bestemte gjenstander: min mors chiffonskjerf, den våte innmaten i et oppskåret gresskar. Bestemte skyggemønstre. Selv et glimt av sollys på taket av en hvit bil kunne forårsake en lynkjapp bølge i meg, som ga en liten åpning til fortiden. Jeg hadde sett gamle Yardley-leppestifter – der sminken bare var en voksaktig, oppsmuldret masse – solgt for nesten hundre dollar på internett. Slik at voksne kvinner 15
kunne kjenne igjen lukten, den kjemiske blomsterstanken. Så inderlig var dette ønsket hos folk – å vite at livet deres hadde hendt, at personen de en gang hadde vært, fremdeles eksisterte inni dem. Det var så mye som kom tilbake til meg. Den skarpe smaken av soya, noens hår med røyk i, de gresskledde åsene som ble gule i juni. Kombinasjonen av eiketrær og rullesteiner kunne, sett i sidesynet, få noe i brystet mitt til å sprekke opp og håndflatene til plutselig å bli glatte av adrenalin. Jeg forventet avsky fra Julian, kanskje til og med redsel. Det var den logiske responsen. Men jeg ble forvirret av måten han så på meg på. Med noe som lignet ærefrykt. Faren måtte ha fortalt ham det. Sommeren med de forfalne husene, de solbrente smårollingene. Da jeg prøvde å fortelle det til Dan første gang, en kveld med strømrasjonering i Venice som mante frem en stearindryppende, apokalyptisk fortrolighet, hadde han brutt ut i latter. Misforstått hviskestemmen min og trodd jeg hadde prøvd å være morsom. Selv etter at jeg hadde overbevist Dan om at det jeg fortalte, var sant, snakket han om ranchen med den samme fleipete tonen. Som en skrekkfilm med dårlige spesialeffekter, mikrofonstangen som vippet inn i bildet og trakk massakren mot komedie. Og det var en lettelse å overdrive distansen, skyve min rolle i det hele pent på plass i periferien. Det hjalp at jeg ikke var nevnt i de fleste av bøkene. Ikke i kioskbøkene med bloddryppende titler og åstedsfotografier på glanset papir. Ikke i de mindre populære, men mer presise verkene skrevet av sjefsanklageren, grenseløse i detaljene, helt ned til den ufordøyde spagettien de fant i magen på den lille gutten. De få linjene der jeg var nevnt, var godt skjult inni en bok som ikke lenger var i salg, av en tidligere poet, han hadde skrevet navnet mitt feil, og det var ingen forbindelser til bestemoren min. Den samme poeten hevdet også at CIA produserte pornofilmer med en dopet Marilyn 16
Monroe i hovedrollen, filmer solgt til politikere og utenlandske statsoverhoder. «Det er lenge siden,» sa jeg til Sasha, men ansiktsuttrykket hennes var tomt. «Likevel,» sa Julian, opprømt. «Jeg har alltid syntes det var vakkert. Sykt, men likevel vakkert,» sa han. «Et uttrykk fra helvete, men like fullt et uttrykk, skjønner du? En kunstnerisk impuls. Du må ødelegge for å kunne skape, alt det hindu-svadaet.» Jeg kunne se at han oppfattet min blanding av forvirring og sjokk som anerkjennelse. «Herregud, jeg kan ikke engang forestille meg det,» sa Julian. «Å faktisk være midt oppi noe sånt.» Han ventet på en respons fra meg. Jeg var omtåket etter å ha blitt angrepet av kjøkkenlyset: Merket de ikke at det var for lyst? Jeg lurte på om jenta egentlig var pen. Tennene hennes hadde et skjær av gult. Julian dultet borti henne med albuen. «Sasha vet ikke engang hva vi snakker om.» Nesten alle kjente til minst én av de grusomme detaljene. Av og til kledde collegeunger seg ut som Russell til Halloween, med hendene klint inn med ketsjup de tigget til seg fra spisesalen. Et black metal-band hadde brukt hjertet på et albumcover, det samme taggete hjertet Suzanne hadde etterlatt på veggen til Mitch. Med kvinnens blod. Men Sasha virket så ung – hvordan skulle hun i det hele tatt ha hørt om det? Hvorfor skulle hun bry seg? Hun var fjern på den grunnleggende og absolutte måten; det fantes ikke noe utenfor hennes egen erfaring. Som om det bare var én måte ting kunne skje på; at årene ledet deg bortover en korridor til et rom der ditt eget uomgjengelige selv ventet – uutviklet, klart til å bli avdekket. Så trist det var å innse at man kanskje aldri kom dit. At man kunne leve et helt liv der man bare beveget seg i overflaten, mens årene gikk, uten lykke. Julian strøk Sasha over håret. «Det var som en jævla svær sak. Hippier som drepte mange mennesker i Marin.» Oppgløddheten hans var velkjent. Den samme feber17
aktige iveren som hos de menneskene som befolket nettsidene som aldri ga tegn til å roe seg ned eller dø. De kjempet om eierskap til dramaet, alle la seg til den megetsigende tonen, en hinne av saklighet som et dekke over det grunnleggende makabre i bestrebelsene. Hva lette de etter blant alle banalitetene? Som om været den dagen spilte noen rolle. Alle bitene virket viktige bare man grunnet lenge nok på dem: hvilken kanal radioen sto på i Mitchs kjøkken, antall stikksår og dybden av dem. Hvordan skyggene kan ha spilt på den bestemte bilen som kjørte opp den bestemte veien. «Jeg bare hang sammen med dem noen måneder,» sa jeg. «Det var ikke noen stor sak.» Julian virket skuffet. Jeg forestilte meg kvinnen han så når han betraktet meg: det ustelte håret, foldene av uro rundt øynene hennes. «Men jo,» sa jeg, «Jeg var der masse.» Det svaret gjorde meg straks interessant igjen. Og så lot jeg øyeblikket passere. Jeg fortalte ham ikke at jeg skulle ønske jeg aldri hadde møtt Suzanne. At jeg skulle ønske jeg hadde blitt på det trygge soverommet mitt i de tørre dalene ved Petaluma, med bokhyller tettpakket av barndomsfavoritter med gullrygg. Og jeg skulle ønske det. Men noen netter, når jeg ikke fikk sove, skrelte jeg langsomt et eple ved vasken, lot skrellet bli lengre og lengre under den skinnende kniven. Huset i mørke rundt meg. Noen ganger føltes det ikke som anger. Det føltes som et savn. Som en fredsommelig ung gjeter skysset Julian Sasha inn på det andre soverommet. Spurte om jeg trengte noe før han sa god natt. Jeg ble ført tilbake i tid – han minnet meg om guttene på skolen som ble mer høflige og velfungerende på dop. Tok pliktoppfyllende oppvasken etter familiemiddagen mens de trippet, hypnotisert av såpens psykedeliske magi. «Sov godt,» sa Julian med et lite geisha-bukk før han lukket døra. 18
Sengetøyet var i uorden, følelsen av redsel hang igjen i rommet. Så latterlig jeg hadde vært. Å bli så redd. Men selv det å bli overrasket av helt ufarlige mennesker i huset, gjorde meg urolig. Jeg ville ikke ha råttenskapen i meg på utstilling, ikke engang ved et uhell. Sånn sett var det skremmende å bo alene. Det var ingen til å kontrollere hva en viste fram, hvordan ens primitive drifter ble avslørt. Som en kokong spunnet rundt en, laget av egne blottlagte tilbøyeligheter og aldri underlagt mønstrene av levd menneskeliv. Jeg var fremdeles lys våken og måtte anstrenge meg for å slappe av, få kontroll over pusten. Huset var trygt, sa jeg til meg selv, alt var bra. Plutselig virket det latterlig, det klønete møtet. Gjennom den tynne veggen hørte jeg lyden av Sasha og Julian som gjorde seg i stand på det andre rommet. Gulvet som knirket, skapdøra som ble åpnet. De la sannsynligvis sengetøy på den nakne madrassen. Ristet ut år med oppsamlet støv. Jeg forestilte meg at Sasha så på familiebildene på hylla, Julian som smårolling med en gigantisk rød telefon i hånden. Julian som elleve- eller tolvåring i en hvalsafari-båt, ansiktet euforisk og saltstripet. Hun projiserte sannsynligvis all den uskylden og godheten inn i den nesten-voksne mannen som dro av seg shortsen og klappet på senga for at hun skulle legge seg sammen med ham. De falmete amatørtatoveringene kveilet seg over armene hans. Jeg hørte madrassen stønne. Jeg var ikke overrasket over at de knullet. Men det var noe med stemmen til Sasha, jamrende som i en pornofilm. Høy og skingrende. Visste de ikke at jeg var i rommet ved siden av? Jeg vendte ryggen mot veggen, lukket øynene. Julian snerret. «Er du en fitte?» sa han. Hodegjerdet dunket mot veggen. «Er du?» Senere tenkte jeg at Julian måtte ha visst at jeg kunne høre alt.