Elskede barn

Romy Hausmann

Elskede barn Oversatt av Rune R. Moen

Romy Hausmann Originalens tittel: Liebes kind Oversatt av Rune R. Moen Copyright © 2019 dtv Verlagsgesellschaft mbH & Co. KG, München Published by arrangement with Schøne Agentur GbR Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2021 ISBN 978-82-02-65311-8 1. utgave, 1. opplag 2021 Omslagsdesign: Stephanie Weischer/ Wildes Blut Omslagsfoto: Wendy Stevenson/Arcangel Images Sats: Type-it AS, Trondheim 2021 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, LITAUEN 2021 Satt i 11,5/15 pkt. Adobe Garamond og trykt på 70 g Enso Creamy 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Caterina, så klart.

«Ikke noe er tristere enn en illusjon som dør.»

Arthur Koestler

Student (23) savnet i München München (LR). Politiet i Mün-

vært skrudd av. Et søk ble gjen-

chen leter etter spor etter hvor nomført i München på fredag, det er blitt av Lena Beck (23) fra men ga ikke resultater. Lena München-Haidhausen. Natt til

Beck er 1,65 m høy, spinkelt

torsdag var studenten ifølge vitneutsagn på en fest i byde-

bygd og har blondt hår ned til skuldrene. Sist hun ble sett,

len Maxvorstadt til ca. klokka

var hun iført en sølvfarget over-

05.00. På hjemveien snakket hun i telefon med en venninne.

del, svarte dongeribukser, svarte støvletter og en mørkeblå kåpe.

Etter det har mobilen hennes

Den første dagen mister jeg følelsen av tiden, verdigheten min og en jeksel. Til gjengjeld har jeg nå to barn og en katt.

Jeg har glemt hva de heter, bortsett fra katten, frøken Tinky.

Jeg har en mann også. Han er høy, har kort, mørkt hår og grå øyne. Jeg følger med på ham fra øyekroken mens jeg sitter tett inntil ham i den slitte sofaen. Når han holder rundt meg, pulserer skadene som brer seg fra øverst på ryggen og nedover, som om de har sine egne hjerteslag alle sammen.

Et kutt svir i pannen. Nå og da svartner det for meg, eller jeg ser hvite glimt. Da prøver jeg bare å puste.

Det er vanskelig å si om det faktisk er kveld, eller om han bare har bestemt at det skal være det. Det er festet isolasjonsplater foran vinduene. Han skaper dagen og natten. Som Gud. Jeg prøver å overbevise meg selv om at jeg er gjennom det verste, men jeg aner likevel at vi snart skal legge oss i senga sammen. Barna har tatt på seg pysj allerede.

Guttens pysj er litt for liten, mens ermene til jenta fortsatt rekker langt over håndleddene. Barna sitter på kne på gulvet et par skritt fra sofaen og holder håndflatene opp mot restvarmen fra ovnen. Ilden har brent ned til en svart haug med bare noen glødende streker i. I hele den usedvanlige 11

situasjonen blander de lyse barnestemmene seg med munter plapring. Akkurat hva de sier, forstår jeg ikke. Det er som om jeg hører dem gjennom bomull mens jeg tenker på hvordan jeg skal ta livet av faren deres.

Ulykkesnatten Hannah I begynnelsen er det lett. Jeg retter ryggen og trekker pusten dypt. Jeg kravler inn i sykebilen og blir med. Jeg sier navnet til mamma til mennene i oransje jakker, og at hun har blodtype AB negativ. AB negativ er den sjeldneste blodtypen, og utmerker seg ved at den ikke har antistoffer mot blodtypene A og B. Det betyr at mamma kan få blod fra alle de andre blodtypene. Jeg vet dette fordi vi allerede har snakket om blodtyper i undervisningen. Og fordi det står i den tykke boka. Jeg tror jeg har gjort alt riktig. Først da jeg tilfeldigvis tenker på broren min, begynner kneet mitt å skjelve, det høyre. Jonathan kommer helt sikkert til å være redd uten meg.

Konsentrer deg, Hannah. Du er jo stor jente nå.

Nei, i dag er jeg liten og dum. Det er kaldt, det er altfor lyst, det piper. Jeg spør hvor pipingen kommer fra, og en av mennene i oransje jakke sier: «Det er hjertet til moren din.»

Det har aldri pepet før, hjertet til moren min.

Konsentrer deg, Hannah.

Bilen vingler, jeg lukker øynene. Hjertet til moren min piper.

Hun skrek, og det smalt. Hvis hjertet til moren min slut13

tet å pipe nå, blir det det siste jeg hørte fra henne, et skrik og et smell. Og i så fall hadde hun ikke sagt god natt engang.

Sykebilen humper litt, og så stopper den opp.

«Vi er fremme», sier mannen. På sykehuset, mener han.

Et sykehus er en bygning der man får legehjelp ved sykdom eller skade.

Mannen sier: «Bli med nå, lille venn.»

Beina mine går av seg selv og så fort at jeg ikke rekker å telle skrittene i det hele tatt. Jeg følger etter mennene, som triller den skramlende båren inn gjennom en stor glassdør under et grelt opplyst skilt der det står «Akuttmottak», og så videre gjennom en lang korridor. Som på kommando svermer det hjelpere til fra høyre og venstre, og mange stemmer snakker opphisset i munnen på hverandre.

«Du kan ikke bli med inn hit», sier en tykk mann i grønn frakk, og skyver meg litt til side idet vi kommer til en ny stor dør i enden av den lange korridoren. «Vi sender noen for å ta seg av deg.» Pekefingeren hans peker mot en rad med stoler langs veggen. «Sett deg der så lenge.»

Jeg har lyst til å si noe, men ordene kommer ikke ut, og mannen har uansett snudd seg for lengst og forsvinner inn gjennom døra sammen med de andre hjelperne. Jeg teller stolene langs veggen – sju. Han sa ikke hvilken stol jeg skulle sette meg på, den tykke mannen i grønn frakk. Uten å merke det har jeg begynt å tygge på neglen på tommelen min. Konsentrer deg, Hannah. Du er jo stor jente nå.

Jeg sitter med knærne trukket inntil kroppen på stolen i midten og plukker barnåler og små brune barkebiter fra 14

kjolen min. Jeg er blitt ganske skitten nå i kveld. Jeg tenker på Jonathan igjen. Stakkars lille Jonathan, som er blitt igjen hjemme og må gjøre rent. Jeg ser for meg at han gråter fordi han ikke vet hvordan han skal få bort flekkene på teppet i stua. Jeg er sikker på at vi har riktig rengjøringsmiddel på lagerrommet. Det er bare det at pappa har to låser på den døra. Det er et sikkerhetstiltak, som vi må ha mange av.

Man må alltid være forsiktig.

«Hallo?» sier en damestemme.

Jeg spretter opp fra stolen.

«Jeg heter Ruth og er sykepleier», smiler damen og tar etter hånda mi for å hilse. Jeg sier at jeg heter Hannah, og at Hannah er et palindrom. Et palindrom er et ord som er likt uansett om man leser det forlengs eller baklengs. Jeg staver navnet for å bevise det, først forfra og så bakfra. Ruth smiler fortsatt og sier: «Jeg skjønner.»

Hun er eldre enn mamma, har allerede grått hår og er litt rund. Over den lysegule uniformen har hun en fargerik strikkejakke, som ser god og varm ut, og som det er festet et merke med en liten pandabjørn på. «Be happy» står det.

Det er engelsk og betyr «Vær glad». Det rykker i munnvikene mine.

«Du har jo ikke sko på deg, lille venn», sier Ruth, og jeg vinker med den venstre stortåa gjennom hullet i strømpebuksa. Mamma stoppet igjen det hullet på en av de gode dagene sine. Hun ville helt sikkert ha kjeftet på meg hvis hun visste at jeg har ødelagt strømpebuksa igjen allerede.

Ruth trekker frem et lommetørkle fra lomma på uniformen fordi hun tror jeg gråter. På grunn av hullet i strømpe15

buksa eller på grunn av mamma. Jeg sier ikke at det egentlig er fordi jeg blir blendet av det altfor skarpe lyset i lysstoffrørene i taket. I stedet sier jeg: «Tusen takk, det var veldig oppmerksomt av deg.» Man må alltid være høflig. Man må alltid si vær så snill og takk. Broren min og jeg sier alltid takk når mamma gir oss en energibar, selv om vi egentlig ikke liker dem. Vi synes ikke de er noe gode. Men de er viktige på grunn av vitaminene. Kalsium og kalium og magnesium og B-vitamin til stoffskifte og bloddannelse. Vi spiser tre stykker hver dag, hvis lageret ikke er tomt, da. Da håper vi at pappa snart kommer hjem og har handlet på veien.

Jeg tar lommetørkleet, trykker det forsiktig mot øynene og pusser nesen så det tuter. Så gir jeg det tilbake til Ruth.

Man skal ikke beholde ting man ikke eier. Det er tyveri.

Ruth ler og putter lommetørkleet i uniformslomma igjen.

Jeg spør selvfølgelig etter mamma også, men Ruth sier bare: «Hun er i de beste hender.» Jeg vet at det egentlig ikke er noe svar, jeg er jo ikke dum.

«Når kan jeg gå inn til henne?» spør jeg, men jeg får ikke noe svar.

I stedet sier sykepleieren at hun vil ta meg med til pauserommet for å sjekke om det er et par kjippkjapper der jeg kan ta på meg. Kjippkjapper er omtrent det samme som tøfler. Jonathan og jeg skal også bruke tøfler hjemme, siden det er så kaldt på gulvet, men som regel glemmer vi det og blir skitne på sokkene. Da kjefter mamma fordi det ikke er vaskedag ennå, og pappa kjefter fordi mamma ikke har vasket gulvet ordentlig. Det er viktig å holde det rent.

16

Pauserommet er stort, minst femti måleskritt fra døra til veggen på den andre siden. I midten står det tre bord med fire stoler rundt hvert av dem. Tre ganger fire er tolv. En av stolene står på skrå. En eller annen har vel sittet der uten å rydde opp ordentlig da han gikk. Forhåpentlig fikk han kjeft på grunn av det. Orden er nemlig også viktig. Veggen til venstre i rommet fylles av et metallskap med mange atskilte låsbare rom, men de aller fleste har en liten nøkkel i døra, og en køyeseng, også av metall. Rett frem er det to store vinduer, og utenfor kan man se natten. Svart og uten stjerner. Til høyre er det en kjøkkenbenk. Det står til og med en vannkoker helt usikret på benken. Varmt vann kan være veldig farlig. Fra og med en temperatur på 45 grader skåldes huden. Fra og med 60 grader stivner proteinene i hudcellene, og da dør de. I en vannkoker varmes vannet opp til hundre grader. Vi har også en vannkoker hjemme, men vi låser den bort.

«Sett deg, du», sier Ruth.

Tre ganger fire er tolv. Tolv stoler, jeg må tenke meg grundig om. Det stjerneløse mørket utenfor vindusrutene distraherer meg.

Konsentrer deg, Hannah.

Ruth går bort til skapet og åpner og lukker skapdørene, den ene etter den andre. Et par ganger sier hun «hmmm», og mellom hver gang skramler det i metalldørene. Ruth ser på meg over skulderen og sier en gang til: «Ja, bare sett deg, du, lille venn.»

Først tenker jeg at jeg kanskje burde ta den stolen som uansett står på skrå. Men det ville ikke være rettferdig. Alle 17

må rydde opp etter seg selv. Ta ansvar. Du er stor jente, Hannah. Jeg nikker ut i luften og begynner å elle i smug, elle melle deg fortelle. Jeg lander på en stol som gjør at jeg vil ha god utsikt mot døra, og som jeg senere så klart skal sette ordentlig inntil bordet igjen, når Ruth sier at jeg er ferdig med å sitte.

«Jo, altså», sier hun og smiler idet hun snur seg mot meg med et par rosa gummisko i hånda. «De er litt store, da, men det er bedre enn ikke noe.» Hun setter skoene foran føttene mine og venter til jeg har smettet dem på meg.

«Vet du hva, Hannah?» sier hun så, samtidig som hun tar av seg strikkejakka. «Moren din hadde ikke med seg noen veske da ulykken skjedde. Og derfor har vi ikke legitimasjonen hennes, og ingen andre papirer heller.»

Hun griper etter armen min, holder den strak og drar ermet på strikkejakka si over hånda mi.

«Nå har vi ikke noe navn og ingen adresse. Og dessverre ingen kontaktperson heller.»

«Hun heter Lena», sier jeg igjen, slik jeg allerede gjorde i sykebilen. Man må alltid være hjelpsom. Broren min og jeg hjelper alltid mamma når fingrene hennes skjelver. Eller når hun glemmer ting igjen, hva vi heter, for eksempel, eller når man skal gå på do. Da følger vi henne inn på badet, slik at hun ikke faller ned fra toalettsetet eller gjør noe annet dumt.

I mellomtiden har Ruth kommet til det andre ermet.

Restvarmen som fortsatt sitter i strikkejakka, brer seg behagelig over ryggen min.

«Ja», sier hun. «Lena, kjempefint. En Lena uten etter18

navn. Det var det de skrev i ambulansen også.» Jeg kan lukte pusten hennes da hun sukker. Den lukter tannkrem.

Hun drar i stolen min, slik at den skraper over gulvet til jeg sitter slik at hun kan sette seg på huk foran meg, uten å skalle hodet i bordkanten. En bordkant kan være veldig farlig. Mamma har slått hodet i bordkanten mange ganger når hun har fått anfall.

Ruth begynner å kneppe igjen knappene i strikkejakka.

Med pekefingeren tegner jeg sikksakkmønsteret fra skillen hennes på låret mitt. Skrått til høyre, rett frem, skrått til venstre, rett frem, en gang til på skrå til venstre, som et bøyd lyn. Plutselig ser hun opp, som om hun kjente blikket mitt i hodebunnen.

«Er det noen vi kan ringe til, Hannah? Faren din kanskje?

Kan du telefonnummeret deres utenat?»

Jeg rister på hodet.

«For du har vel en pappa?»

Jeg nikker.

«Og han bor sammen med dere? Med deg og moren din?»

Jeg nikker en gang til.

«Skal vi ikke ringe til ham? Han må jo få vite at moren din har vært i en ulykke, og at dere er her på sykehuset. Han er helt sikkert engstelig siden dere ikke kommer hjem.»

På skrå til høyre, rett frem, på skrå til venstre, rett frem, en gang til på skrå til venstre, som et bøyd lyn.

«Du Hannah, har du egentlig vært på et sykehus før?

Eller har moren din vært på sykehus før, kanskje her til 19