Ellers er jeg ikke noe menneske av Agnar Lirhus

Ellers er jeg ikke noe menneske

Agnar Lirhus

Ellers er jeg ikke noe menneske

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2018 ISBN 978-82-02-56933-4 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslagsillustrasjon: Børge Bredenbekk Omslagsdesign: Børge Bredenbekk Sats: Type-it As, Trondheim 2018 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Satt i 12/16,8 pkt. Sabon og trykt på Ensolux cream 80 g/1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Tusen takk til Henny, Erle og Eira, som har lest boka underveis.

Xiu

Jeg har bare én venn her i verden, og jeg vet ikke hvem det er.

Xiu. Jeg vet ikke om Xiu er gutt eller jente, eldre eller yngre enn meg, og jeg vet ikke hvor i Norge han eller hun bor. Men jeg vet at Xiu er norsk, for vi chatter.

Det var veldig merkelig i begynnelsen. Jeg kunne våkne midt på natta med følelsen av at det bare var en drøm, svett på ryggen og med sengetøyet i en klam klump under meg.

Selv om jeg ikke vet hvem Xiu er, tror jeg det er en gutt. Og jeg tror han er litt eldre enn meg.

Det hender jeg ser ham for meg. Da tenker jeg på bollekinn og havregult hår. Lyse, blå øyne. Xiu er ikke tjukk, men ikke tynn heller. Han hadde passet perfekt i en eldgammel middelalderrustning, på hesteryggen med lanse og sverd, i full galopp.

I tvekamp, der hadde han gjort det bra. Jeg er sikker på at Xiu ville ha beskyttet meg i virkelig7

heten også, hvis han hadde bodd her i Lia kommune.

Nicket til Xiu er Xiuhcoatl. Xiuhcoatl er navnet på en indiansk slangegud, men prøv å stave dét ordet riktig!

Det er umulig, derfor kaller jeg ham Xiu, selv om det høres mer kinesisk enn indiansk ut.

Nicket mitt er Molly, men egentlig heter jeg Mathilde.

Da Xiu hørte hva jeg kaller ham, begynte han å kalle meg Mol. Det passer bra, for moll er den tristeste tonearten som finnes, og molle betyr visst også myk på fransk.

Molly04 har én eneste venn i hele verden. Én venn er bedre enn ingen venner i det hele tatt.

Første gang jeg spilte Minecraft, var jeg syv år.

Det var magisk. Jeg glemte tid og sted, og alt annet også. De var så rare, de firkantede byggeklossene. Man ble nesten et legomenneske. Elise og jeg var fortsatt venninner den gangen. Vi spilte hver dag etter skolen. Lagde alt mulig rart. Hus og hager og biler. Skoger. Og en bondegård med en stor, rød låve, og stall og fjøs. Grisene, hestene og hønene var også firkantede.

8

FoM prøvde jeg første gang på tolvårsdagen min. Jeg hadde fått data av mormor. Egentlig var det ikke en gave, snarere arv. Hun lå på sykehus i Bodø, med bare noen uker igjen å leve.

Vi dro opp og holdt festen hos henne, for hun kunne ikke reise noe sted. Det var rart å feire bursdagen der. Hun pleide jo å komme til oss, ofte flere uker før bursdagen. Hun vasket huset, bakte masse kaker, ordnet alt som mamma ikke orket.

Selv om det er over to år siden mormor døde, knyter det seg i magen bare jeg tenker på henne.

Begravelsen orker jeg ikke å snakke om. Ikke mamma heller, tror jeg.

Uansett, det var slutt på å låne mammas data!

FoM begynte med en heftig film: Kousan Galstyan seilte mot Iugros med en armé av flygende skip. En kjempe fikk tak i skipet hans og brakk av vingen. Kong Kousan styrtet i havet, men klarte å kjempe seg til overflaten i et brus av bobler.

Musikken var så mektig! En kamp på liv og død.

Jeg følte det virkelig. Ting betydde noe her. Jeg var hektet, og har vært hektet siden.

Og alle de fantastiske stedene! Iugros er grønt, og fullt av fjell og daler. Her er det sommerfugler 9

store som fly, livsfarlige apegjenger og snakkende vulkaner. Kalimdor ligner på en middelalderby, skitten og uoversiktlig, med smug og bakgater, og overalt lusker det skumle skikkelser med hette over hodet. Og sånn fortsetter det. Smoid Gron, med solene sine. Kanalene i Goreton. Uklondodiks, som har skyer av melkehvit marmor. Og så er det de hemmelige verdenene, de som ingen snakker om. Stedene bare de aller, aller beste kommer til.

Xiu og jeg ble kjent i Ushion-klanen. Vi sto på muren ved hovedporten i landsbyen og holdt utkikk. Vi skulle ikke gjøre noe annet, det hadde vi fått streng beskjed om: bare speide mot fjellene og utover de brune slettene, og slå alarm hvis det skjedde noe.

Vi sto der ved siden av hverandre, Xiu og jeg.

Holdt rundt lansene, han med grønne hender, jeg med blå. Vi var ikke så gode på den tiden. Hadde ikke full kontroll, for å si det mildt. Avatarene våre var klumsete. Xiu virket nesten hjelpeløs, med underarmer som store vedkubber. Hodet var fullt av lilla hår. Han hadde gule øyne med røde striper i.

Men det var noe spesielt med ham. Xiu smilte.

10

Det er jo ikke mulig å smile i FoM. Men han gjorde det! Jeg forsto ikke hvordan, men det bruste i magen.

Jeg husker ikke helt hva som fikk i gang samtalen. Sånn er det vel bare noen ganger: En person sier noe, en annen svarer, og før man vet ordet av det, har man blitt venner.

Det er i hvert fall sånn jeg har hørt at det er.

Sånn det skal være.

Som sagt, jeg husker ikke hvordan det begynte, men én ting husker jeg fra dagene vi voktet landsbyen: Xiu lyttet. Han skulle ikke noe annet sted, var aldri tverr eller sur. Interessen hans. Samme hva jeg sa, spurte han videre. Han ville bli kjent med meg.

Så ble vi angrepet. Det var Stormrytterne. Jeg så dem tidlig, langt oppe i fjellene, horder av slåsskjemper som rant nedover de grønne stiene.

Xiu satte hornet mot leppene og blåste alarmsignalet. Bak oss begynte det å myldre av krigere. De strømmet ut av husene som maur, og de trakk frem katapulter, kvesset sverd og slipte piler.

M’Ushion, lederen vår, kom opp på muren. Jeg krympet ved siden av ham. M’Ushion er en ken11

taur: en hest med overkropp som et menneske.

En brun flette dinglet nedover ryggen hans. Lyset glinset i musklene. Han stampet med hovene.

Satte en kikkert mot øynene. Skuet mot fienden som kom mot oss. Troppene myldret ved foten av fjellet. Spredde seg over sletten. Skyer av støv virvlet rundt dem. Stormrytterne hadde med alle de skumle krigerne sine: Tohodede ottomaker seilte over himmelen. Her og der kunne jeg se levende døde. Bakerst kom enorme tromper stampende.

Med ett kom den første pilen flygende mot oss.

Den seilte opp fra troppene som en ensom svale.

Like etter haglet det med piler og spyd rundt oss.

Xiu og jeg dukket ned bak skyteskårene. En brennende halmball traff en ottomak like over oss.

Den stygge øgla tok fyr, styrtet, og traff bakken i et rødt gnistregn. Hele tiden kom Stormrytterne nærmere. Kroa i landsbyen begynte å brenne.

Grua til smeden også. Skulle alt forsvinne? Skulle vi tape kampen? Plutselig hadde jeg en pil tvers gjennom halsen.

Jeg våknet på en kirkegård flere mil unna med en merkelig følelse i magen.

Jeg var ikke redd eller lei meg.

12

Følelsen var lett og god.

Jeg savnet Xiu! Jeg kunne ikke huske sist jeg hadde våget å savne noen.

De levende døde

Jeg måtte finne igjen Xiu! Jeg kavet meg opp av graven, full av sand og jord. Rundt meg var det skjeve gravstøtter, visne blomster og en trekirke som lignet mest på et spøkelseshus. Gravstøttene hadde merkelige navn, alle sammen. Hele tiden spratt det folk opp av gravene: trollmenn, dverger og alver som hadde blitt drept i kamp et sted i FoM. Jeg børstet jord av den blå huden. De spisse ørene var fulle av sandkorn. Hanekammen sto rett opp. Jeg reiste meg. Ble stående og duve, som om jeg hadde sovnet oppreist. Med musepekeren klikket jeg frem det interaktive spillkartet. Landsbyen vi hadde voktet, var en rykende ruin. Jeg fant koordinatene til Ushion-klanen. De flyktet østover, mot passene som grenset til Smoid Gron.

De neste dagene løp jeg. Og da mener jeg løp. Jeg var nesten ikke borte fra skjermen. Bare når jeg absolutt måtte på do, eller var svimmel av sult.

14

Da fortet jeg meg ut på kjøkkenet og smurte to skiver i en fei. Gomlet dem i meg stående og skylte dem ned med vann. Så var det inn på rommet igjen, hvor jeg fortsatte kappløpet for å ta igjen Xiu og de andre.

For hver time kappet jeg inn noen hundre meter. Det ble kilometer, mil, og en kveld fikk jeg øye på dem. En horde av rufsete skikkelser på vei inn i det smale fjellpasset. De vasset i snø under en mørk himmel. Faklene flakket gult i natta. Og aller bakerst kjempet en ensom nattalv seg frem.

Jeg kjente igjen den grønne, uformelige skikkelsen. De lange flettene som snodde seg nedover den krumbøyde ryggen. Det var Xiu. Han stoppet hele tiden. Kikket bakover. Virret med hodet.

Så han etter meg?

Da jeg endelig tok ham igjen, spredde et bredt tegneseriesmil seg over det vortete ansiktet. Xiu la de hårete armene sine rundt avataren min, og jeg kunne liksom kjenne hvordan han klemte meg, hvor mykt det føltes. Jeg kjente det!

Nettvett

Det tok ikke lang tid å oppdage at Xiu alltid var innlogget, han òg.

I Smoid Gron ble vi stoppet av Neshornhæren, som bevoktet byen. De bestemte hvem som fikk komme inn, og hvem som ikke fikk det. Vi måtte vente utenfor bymuren i dagevis. Til og med M’Ushion logget seg ut – han hadde bedre ting å gjøre enn å vente på en gullforgylt adgangsnøkkel.

Men ikke Xiu. Han kjøpte et spill av en omreisende selger, ganske likt backgammon. Hver gang vi hadde spilt en runde, ventet jeg på at han skulle si takk for i dag, ses i morgen, men det skjedde aldri. I stedet satte han opp brikkene på ny.

«Din tur til å begynne!»

Jeg ble like glad hver gang. Det siste jeg ville, var å skru av dataen. Når skjermen sluknet, ble alt stille. Det kjentes ikke bra. Sånn var det alltid. Stort og tomt, det presset på fra alle kanter.

Mørke og stillhet er noe av det skumleste jeg vet om.

16

Innimellom gikk vi en tur langs de høye murene. For et merkelig sted vi var på! Her var det selgere, tiggere, kvakksalvere med boblende gryter, og innimellom skumle menn som gjemte seg under mørke hetter. Overalt sto neshornsoldatene og sjekket papirene til folk. Selve byen lå på en høyde, midt i et uttørket dalføre. En gang hadde det vel rent en elv her, men på himmelen var det tre brennende soler som aldri gikk ned.

Gult, brunt og tørt. På svartebørsen kostet en flaske vann sin egen vekt i rent gull.

Xiu kjøpte mat og drikke til oss. Drikken var en seig, brun gjørme man så vidt fikk ut av flaska: Rent vann var det bare fyrster og prinser som hadde råd til. Maten var grillede froskedyr. Da vi hadde fått opp energinivåene, satte vi oss til å spille på ny.

«Denne gangen tar jeg deg,» skrev Xiu. Man skulle tro han ble trøtt, eller at han i det minste logget ut for å sove en gang iblant. Men hver gang jeg logget inn, var han der. Jeg begynte å lure. Var Xiu egentlig voksen?

«Jeg er fjorten, akkurat som deg,» svarte Xiu da jeg endelig tok mot til meg og spurte.

Jeg skvatt. Jeg hadde aldri fortalt ham alderen min. Men så kom jeg på nicket mitt, Molly04. Jeg 17

kan ikke ha tenkt meg særlig godt om da jeg lagde det. Jeg har jo hørt regla tusen ganger før: Ikke røp alderen din på nettet. Dessuten er jeg jente.

Jeg burde passe meg.

«Hvorfor er du alltid her, da?» spurte jeg. «Går du ikke på skolen?»

«Du er heller aldri på skolen,» skrev Xiu. «Men jeg blander meg ikke i det. Du har vel dine grunner, du også?»

Det gnistret i magen min da Xiu skrev det.

Mine grunner. Ja, jeg hadde mine grunner. Og det hadde han òg, tydeligvis. Det freste i kroppen bare jeg tenkte tanken. Muligheten for at vi hadde det på samme måte. Men aldri i verden om jeg turte spørre rett ut.

Bare ordet.

M-ordet.

Jeg har aldri sagt det høyt før, det er for sårt.

Dessuten er jeg overtroisk: Hvis jeg ikke sier det høyt, er det ikke virkelig.

Og hva om Xiu vendte meg ryggen, han også?

Jeg fikk dårlig samvittighet bare jeg tenkte tanken. Xiu var jo vennen min! Den eneste vennen min! Men jeg har sett hvordan folk kan være: snille den ene dagen, og slemme den neste. Igjen hørte jeg den ekle stemmen i hodet mitt: Men du 18

vet ikke hvem han er. For alt du vet, kan han være én av dem. Eller en voksen ekling.

En brunspraglet øgle krøp forbi oss i det tørre støvet. Den var like lang som et troll, og hadde øyne på stilker. Det var umulig å si om den var et dyr eller en slags eventyrskapning. Vi satt helt i ro mens den ålte seg bortover. Pustet knapt. Rørte i hvert fall ikke spillbrikkene. Da øgla endelig var borte, ristet Xiu på hodet og begynte å le.

Jeg så på klokka. Det var storefri akkurat nå.

I hodet hørte jeg lyden av stolene som skramlet over gulvet da guttene løp ut av klasserommet, hviskingen og tiskingen til jentene.

«Er du lei av skolen, er det derfor du aldri er der?» spurte jeg.

«Nei, jeg liker skolen,» svarte han. «Spesielt matte.»

«Men hvorfor er du alltid innlogget?»

Det ble stille. Chatten blinket.

«Jeg skal fortelle det en gang,» skrev han.

«Men ikke nå.»

Mamma

Ute på kjøkkenet skrangler det i kjeler og bestikk.

Innimellom fyker mamma gjennom gangen, smeller med dørene, løper ned trappa til kjelleren og opp igjen. Det er ikke godt å si hva hun holder på med. Jo, hun lager mat, men den lager seg jo for det meste selv. Når jeg hører henne sånn, krummer jeg ryggen. Jeg vil bare lukke meg vekk, bort, unna.

Jeg burde kanskje ha fortalt henne om Xiu. Hun klager alltid over at jeg ikke forteller henne noe.

Som vanlig er hun helt på jordet, spør om jeg sliter med leksene, eller om jeg vil begynne med noen fritidsaktiviteter. Vet hun virkelig ingenting om jentene? Jeg har vanskelig for å tro det. Alle her i Lia vet om dem. Men Xiu vet hun i hvert fall ikke om. Det er som om mamma og jeg lever på hver vår planet. «Hvordan kan jeg hjelpe når du aldri forteller meg noe?» spør hun. Jeg forstår hva hun mener, men jeg har holdt alt inni meg så lenge at jeg ikke aner hvordan jeg skal si det første ordet.

20

Det føles som om en foss skal styrte ut av meg hvis jeg sier det første ordet. Begynner jeg å snakke, er det ingen vei tilbake, da stopper det aldri. Jeg må holde det inni meg.

I magen min har jeg en stein, som blir hardere og blankere hver gang de gjør meg noe. Når de skjeller meg ut for hvordan jeg ser ut, hvor jeg er fra, når de knuffer til meg i gangen, når jeg merker blikkene, lukker jeg kroppen. Bom. Stengt.

Jeg slutter å se, uten å lukke øynene. Slutter å høre, uten å holde for ørene. Sperrer meg helt inne. Kjenner ingenting. Jeg strekker hendene inn i magen, inn i det blodrøde mørket, og forsvinner inn i meg selv, til den skinnende steinen. Jeg polerer den blankere. Den svarte steinen er det eneste jeg har. Steinen er bare min. Ingen skal få ta den fra meg.

Dessuten vet jeg ikke hvor mye mamma tåler å høre. Hun er så opp og ned.

Opp når hun har kjæreste, ned når kjæresten stikker av.

I de siste årene har det vært mye ned.

Nå gidder jeg knapt å hilse på dem. Jo, jeg smiler og sier navnet mitt, gjør akkurat nok til at mamma ikke skal klikke, men ikke mer heller. Typene hennes bryr seg ikke om meg. Hvis de 21

snakker med meg, er det for at mamma skal høre det og bli glad.

I stua henger det et bilde av pappa. Mamma har prøvd å få meg til å henge bildet på rommet mitt i stedet. Det er ubehagelig å ha det i stua, påstår hun. Du må jo vite hvem faren din er, legger hun til. Men han der, som stakk før jeg var fire, er ikke pappaen min. Helt ærlig, jeg klarer ikke å skille ham fra alle de andre mennene mamma har hatt boende her. Lyseblondt hår. Rødlig bart. Pappa og jeg har null og niks til felles.

Ingenting.

Når jeg sier det, svarer mamma at bildet henger på stueveggen for min skyld. «Jeg har bedt deg om å ta det ned tusen ganger,» svarer jeg. «Hiv det for min skyld, jeg bryr meg ikke.» Seriøst, hvilken interesse skulle jeg ha av et bilde bare fordi mennesket som er på bildet, en gang kalte seg pappaen min? Den mannen har gjort meg mer vondt enn godt. Det beste er å glemme ham.

Hvorfor skjønner ikke mamma det?

Her er et ordtak jeg liker: Å bli kalt venn er ikke noe du har krav på. Det er noe du gjør deg fortjent til.

Det samme burde gjelde pappaer og mammaer.

22

Han er jo ikke den biologiske faren min engang.

Ok, mamma har det ikke lett, hun heller. Alt hun gjør, er å sløve foran TV-en. Ikke bare om kvelden. Ofte glaner hun på TV fra hun står opp, til hun går og legger seg igjen. Det hender jeg lurer på om hun har begynt å drikke, selv om jeg aldri har funnet noen flasker. Men på badet er det masse pillebokser, og man kan bli hekta på piller òg.

Hun var ikke sånn før. Vi hadde en fast kveld i uka da vi drakk te. Noen ganger spiste vi potetgull. Hver onsdag. Den kvelden var hellig.

Mamma hadde aldri andre planer. Ikke jeg heller.

Nypete, det var min favoritt. Nypete som var tjukk av honning. Vi satt med beina oppunder oss i sofaen. Tullet inn i tepper. Hele tiden rørte vi i koppene. Jeg husker lyden så godt: Hvis jeg hører det klirre i en kopp, får jeg den samme følelsen ennå.

Når jeg tenker på tekveldene våre nå, føles det som vi har blitt redde for hverandre. Redde for å avsløre oss. Redde for å bli sett for den vi er. Det er ganske sykt.

Jeg husker spesielt én gang. Det var etter at 23

Elise og jeg hadde blitt uvenner. Mamma så tvers gjennom meg, og jeg var så glad for det, husker jeg. For at jeg ikke behøvde å forklare alt. For at hun forsto, selv om jeg ikke klarte å forklare. Hun la hånda si på meg, og den var kjempevarm, og så sa hun: «Du trenger ikke å være tøff for meg, Mathilde. Jeg vet hvor vanskelig livet kan være.»

Jeg begynte å gråte da, men ble ikke flau.

Sånn er det lenge siden mamma og jeg har hatt det. Jeg vil heller være på rommet mitt og spille enn å sitte i stua og sture sammen med henne.

Det hender hun kommer inn med en kopp søt, søt te. Kanskje en kake. Det er så langt hun klarer å strekke seg. Én ting er sikkert: Det er ikke sunt for mamma og meg å tråkke oppå hverandre dagen lang.

Svinekjøtt

Mamma jobbet før. Hun var glad i jobben sin også. Den gikk ut på å besøke gamle mennesker, snakke med dem, rydde og vaske litt og hjelpe dem med å ta medisiner. Hjemmesykepleien heter det. Mamma hjalp mennesker som ikke klarte å ta seg av seg selv.

Iblant tenker jeg: Kanskje mamma kunne ha trengt litt hjelp hjemme selv?

Mamma er utdannet sykepleier, men hun likte seg aldri på sykehus. En gang prøvde hun å forklare hvorfor. På sykehuset skal det være orden og system overalt, sa hun. Og så lukter det alltid så rent der. Men det rene er dødt. Livet er kaos, fortalte mamma meg, og sykehusene er en stor løgn. Det var derfor hun likte seg så godt i hjemmesykepleien. De gamle menneskene hun besøkte, visste hvor hardt livet kunne være.

Det var særlig én dame hun ble så glad i. Hun inviterte henne til og med hjem til oss, jeg tror det var på julaften da jeg gikk i førsteklasse. Den 25

gamle dama kom i taxi. Mamma støttet henne inn og hjalp henne av med kåpen. Håret hennes var nesten rosa.

Ikke glo, sa jeg til meg selv. Jeg ventet pent til det var min tur til å hilse, men dama stivnet da hun så meg. Da hun så hudfargen min.

Først stirret hun på meg, så på mamma, deretter tilbake på meg. Det virket som om hun ikke trodde sine egne øyne.

«Men Torunn, da,» sa mamma. «Jeg har jo fortalt hvordan jeg fikk Mathilde.»

Dama lagde en merkelig lyd, snøftet liksom, før hun gikk inn og satte seg ved bordet. Og så var den saken glemt, til mamma satte frem ribba.

«Spiser hun svinekjøtt?» spurte Torunn uten å se på meg.

Det gikk noen år før jeg forsto hva hun hadde tenkt på. Torunn må ha trodd at jeg er muslim.

Men selv om jeg ikke forsto hva hun mente akkurat da, merket jeg den ekle stemningen.

Hvordan hun så på meg. Uttrykket i øynene. Hva skulle jeg gjøre? Det var julaften, så jeg oppførte meg pent. Tenkte på gavene – hun hadde sikkert med en gave til meg.

Nei, Torunn hadde bare med én gave, og den var til mamma. En eske konfekt.

26

«Den deler vi,» skyndte mamma seg å si.

Selv hadde jeg lagd en tegning til Torunn. Jeg hadde lyst til å rive den i stykker, men smilte da jeg ga den til henne.