økende behov for soldater. I 107 f.Kr. kom en hærreform som ga proletarene adgang til hæren som yrkessoldater. Det oppsto derfor et patronklient-forhold mellom hærfører og soldat slik det tidligere var mellom proletar og rikmann. Det resulterte i at hæren ble hærførerens personlige redskap. De sosiale forskjellene var store i det romerske samfunnet. På bunnen av samfunnet sto slavene. Roma var helt avhengig av tilgang på slaver. De sto for det meste av det praktiske arbeidet. I borgerkrigsperioden gjorde slavene opprør mot de urettferdige forholdene. Det mest kjente av disse opprørene fant sted i årene 73–71 f.Kr. og ble ledet av slaven Spartacus. Opprøret ble brutalt slått ned, og det sies at det hang døde slaver i hvert eneste tre langs hovedveien Via Appia fra Roma og sørover. Julius Cæsar og overgangen til keiserdømme
Cæsar tar makten Borgerkrigene dreide seg om kamp om makten i den romerske republikken. Utover i det siste hundreåret f.Kr. mistet senatet stadig mer autoritet. På grunn av det nære forholdet mellom hærfører og soldater lå soldatenes lojalitet som oftest hos hærføreren og ikke hos senatet i Roma. Soldatene delte krigsbyttet med hærføreren. En dyktig hærfører kunne dermed skaffe soldatene gode inntekter. I 60 f.Kr. sluttet tre hærførere, Pompeius, Crassus og Cæsar, seg sammen i det som kalles det første triumviratet, tremannsstyre. Målet var å ta makten i Roma. Crassus falt i et slag ved Eufrat, Pompeius gikk i allianse med senatet i Roma og advarte mot Cæsars planer om å ta makten. Cæsar var en svært suksessrik hærfører som blant annet hadde lagt Gallia (nåværende Frankrike og Belgia) inn under Romerriket. I 49 f.Kr. gikk Cæsar mot Roma med hæren sin. Det var uhørt at en hærfører brakte med seg hæren inn til byen, så da Cæsar førte hæren sin over elva Rubicon utenfor Roma, var det å anse som et statskupp. Etter å ha vunnet over Pompeius og hans tilhengere gjorde Cæsar seg til enehersker i Roma.
38
Fra Cæsar til Augustus Cæsar startet en sentraliseringsprosess av styret i det romerske riket i den tiden han satt med makten. Blant annet innførte han strengere kontroll med provinsguvernørene og ga flere provinser romerske borgerrettigheter for å kjøpe seg lojalitet. Men Cæsar var upopulær blant senatorene. I 44 f.Kr. ble han myrdet av en gruppe senatorer som hadde sammensverget seg mot ham. Det ble Oktavian, Cæsars politiske «arving», som gikk seirende ut av maktkampen etter Cæsars død. Han ble valgt til konsul flere år på rad og innehadde folketribunembetet på livstid. Senatet var svekket av langvarig indre strid og gjorde derfor ikke opprør. Oktavian tok tittelen princeps,
Å lykkes med eldre historie
Eldre historie.indb 38
12-04-10 14:18:24