Stender (ent. stand): samfunnsgruppe. Patrisier (av lat. pater = far). Plebeier (av lat. plebs = folk).
Folketribun: romersk embetsmann. Veto (av latin): jeg forbyr.
Stenderkampene 500–300-tallet f.Kr.
Befolkningen i Roma var delt i to stender, patrisiere og plebeiere. Patri sierne var Romas adel, mens plebeierne var de menige borgerne. Patrisierne hadde særrettigheter. Det var bare patrisiere som kunne sitte i senatet og inneha høye embeter i staten. På 500-tallet f.Kr. gikk plebeierne til opprør for å oppnå de samme rettighetene som patrisierne. Den romerske staten var inne i en ekspansjonsperiode og hadde stort behov for soldater. Plebeierne brukte derfor militærnekting som pressmiddel for å få innfridd kravene sine. Resultatet ble at patrisierne på 450-tallet f.Kr. gikk med på at lovene skulle skrives ned. Det sikret plebeierne større grad av rettssikkerhet. På 300-tallet f.Kr. fikk plebeierne sin egen talsmann, folketribunen. Folketribunen skulle tale plebeiernes sak overfor senatet, og han hadde vetorett overfor lovforslag som kunne skade plebeiernes sak. Folketribunen kunne ikke straffes for sine politiske handlinger. Den romerske ekspansjonen
Ekspansjonen i Italia I motsetning til de greske bystatene la den romerske staten stadig under seg nytt land. En årsak var behov for mer jord for å kunne brødfø en voksende befolkning. En annen årsak var å sikre handelsinteresser. Romerne kan også ha følt seg truet av nabofolk og ment at angrep var det beste forsvar. Å være soldat og slåss for staten var en borgerplikt, men soldatyrket var også en karrierevei for unge menn fra rike familier. De romerske soldatene var kjent for lojalitet og høy soldatmoral. Omkring 266 f.Kr. hadde romerne lagt under seg hele Italia fra Po-sletta og sørover. De erobrede områdene ble kalt forbundsfeller. Romerne førte en splitt-og-hersk-politikk overfor de erobrede statene slik at de ikke skulle kunne slutte seg sammen mot Roma. Forbundsfellene måtte betale skatt til den romerske staten og stille soldater slik at romerne kunne fortsette sin ekspansjon.
36
Punerkrigene 264–146 f.Kr. Handelen i Middelhavet ble dominert av et folk som romerne kalte punere. Punerne var et fønikisk folk som hadde bosatt seg langs hele det vestlige Middelhavet og hadde byen Kartago i dagens Tunisia som hovedsete. Punerne hadde også en koloni på Sicilia og dermed kontrollen over inn seilingen til den østre delen av Middelhavet. Romernes ekspansjon førte til konflikt mellom Roma og Kartago. Gjennom flere kriger mot punerne la romerne under seg hele den vestlige delen av Middelhavet. Krigen mellom 218 og 201 f.Kr. fikk størst betydning for
Å lykkes med eldre historie
Eldre historie.indb 36
12-04-10 14:18:23