Eirik Husby Sæther Det blå barnet

Det blå barnet

Eirik Husby Sæther

Det blå barnet

© CAPPELEN DAMM AS 2017 ISBN 978-82-02-52484-5 1. utgave, 1. opplag 2017 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Sats: Type-it AS, Trondheim 2017 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2017 Satt i 10 pkt. Sabon og trykt på 70 g Enso Lux Cream 1,8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Dag 1

«Da er vi fremme, mamma.» Mikael kikket på kvinnen som satt i passasjersetet. Den falske, brunrøde hårfargen hadde grå ettervekst i skillen. Hun satt bøyd fremover, halsen forsvant ned i den tykke, brune kåpen.

«Hvor er vi, Kai?» spurte hun.

Heldigvis tok hun ham for å være broren. Hun stolte alltid på Kai. «Vi skal til legen, mamma. Du har litt problemer med å gå. Han skal se på beina dine.» «Å, ja.»

Mikael gikk ut av bilen og dro igjen glidelåsen på skinnjakken. Det var rundt fem pluss, den første snøen falt i morges, men hadde smeltet til slaps på asfalten. Sola skinte i det våte.

Døra til baksetet ble åpnet og slått igjen. Mikael så på William over taket til den lille, lysegrønne Peugeoten, morens bil som nå var hans.

William var åtte år yngre, men det tykke, mørkebrune skjegget gjorde at han virket eldre enn tjuefem. Issen var glattbarbert, den muskuløse nakken var tydelig markert over den grå hettejakken. På håndleddet bar han et svart gummibånd, adgangskortet til helsestudioet som var blitt hans nye hjem.

«Hun bare sitter der,» sa William. «Hva faen gjør vi?»

«Vi må bruke makt. Gjør hun motstand, får vi holde henne fast til hun blir utmattet.»

«Fy faen, dette blir jævlig, Mikke.»

«Hun hadde det verre da hun visste at Kai var død,» sa Mikael. «Og at du skjøt heroin.»

Mikael gikk rundt og åpnet døra for henne. «Da skal legen se på beina dine, mamma.»

5

«Beina mine er fine,» svarte hun og krøket seg sammen, stampet føttene mot den fuktige gummimatten og knyttet hendene, det så ut som de blå årene lå utenpå håndbaken.

Han kikket på William. «Vi tar hver vår arm.»

«Er jo sånn pol’ti pågriper folk. Hun e’kke kriminell.»

«Vi har ikke noe valg.» Han grep om det tynne håndleddet, kjente kulen ytterst på leddet, men da han rykket til, var det overraskende mye kraft i henne.

William lente seg inn i bilen og tok tak i den andre armen, og sammen lempet de henne ut.

«Hva gjør dere, gutter?»

«Du har litt problemer med beina, mamma. Vi må holde deg oppe så du ikke faller.» De bar moren mellom seg bort til inngangen til den røde teglsteinsblokka. Slapset surklet under føttene.

De kom inn i et slags mottak. Langs veggen sto rullatorer.

En eldre dame med hvitt, langt hår satt i en enkel pinnestol og stirret hatsk på dem. Mikael var ikke sikker på om det var verden på utsiden hun hatet, eller dette stedet.

Videre innover lå en kantine. Runde, gulbrune bord var spredd utover, i hjørnet sto en disk. Gamle mennesker satt ved bordene, visne kropper som hadde sunket inn i seg selv, og rundt dem gikk middelaldrende kvinner i blågrå eller grønne uniformer og snakket høyt, nesten sint.

«Piker,» hvisket moren. «Det er bare piker.» Hun pustet raskere, det pep i brystet. «Jeg vil ikke på pikehjemmet.»

Moren kjempet imot.

De dro henne rundt resepsjonen, nedover en smal korridor med kontorer. Det var lavt under taket, skinnet fra lysstoffrørene sto rett i øynene.

«Ikke pikehjemmet,» ropte moren og vridde seg mellom dem, skulderleddene knaket, et øyeblikk fryktet Mikael at noe skulle brekke.

«Det er ikke et pikehjem,» svarte Mikael og merket hvor andpusten han var. «Du er på et sykehus. Legen skal se på beina dine.»

Mikael åpnet døra i enden av korridoren. De kom ut i 6

en trappeoppgang med en ny dør, og her måtte han slippe hånden hennes for å vri opp smekklåsen samtidig som han trakk dørhåndtaket til seg. William la armene rundt moren og klemte til. Hun sparket Mikael på leggen.

«Få opp døra, for faen.» William strevde med å holde henne fast, det var rart å se en så muskuløs, ung mann ha problemer med en spinkel, eldre kvinne.

På den andre siden lå den lukkede avdelingen. Lokalet var identisk med korridoren de akkurat beveget seg gjennom.

Kontoret til avdelingslederen hadde ruglete glassrute midt på døra. Mikael fikk et glimt av henne der inne, Ruth bak en datamaskin, briller på nesetippen, gråbrunt, skulderlangt hår, kledd i en høyhalset, svart bomullsgenser.

De kom til en dør på høyre side med morens navn på.

«De har skrevet navnet mitt!» hylte moren. Hun slet armen løs, neglene pilte av etiketten og lagde en skrapende lyd.

«For hælvete,» sa William og løftet henne over dørterskelen. Moren ble presset inn på det rommet som skulle være hennes verden fra og med i dag.

Rommet var på rundt tjue kvadratmeter. Et skap sto på høyre side, de hadde fylt det med klærne hennes i går kveld.

Til venstre var et bad der den stikkende lukten av desinfiserende vaskemiddel trakk ut gjennom luftespalten. Ved siden av badet sto en sykehusseng.

Det var en glassdør ut mot en bakhage med asfalterte gangstier og benker, men nøkkelen var fjernet fra låsen.

Et par møbler var igjen etter den forrige beboeren, som døde for et døgn siden, to stoler i blått tøystoff med svungne bein og armstøtter i mørkebrunt treverk, og et rundt bord av samme tresort. William og Mikael hadde også kjøpt en svart skinnsofa på IKEA og plassert den her da de var innom med klærne.

«Her er det bare én seng, mamma,» sa Mikael. «På pikehjemmet må det ha vært mange. Det er ikke samme sted. Og du skal bare være her i dag, så de ser hvor god du er til å gå.»

Moren stavret et par skritt innover, blikket hennes sveipet over rommet.

7

Hun var blitt så skrøpelig, og sykdommen gjorde at hun virket langt eldre enn sin faktiske alder. For første gang i livet følte Mikael seg gammel.

«Hva gjør vi nå, da?» spurte William.

«De forventer bare at vi får henne hit. Nå er hun sykepleiernes ansvar.»

«Skal vi bare stikke?»

«Er ikke mer å gjøre.» Mikael snudde seg, grep tak i armen til William og dro ham etter seg.

«Tenk på denne korridoren som midtgangen i en kirke,» sa Mikael. Han åpnet skinnjakken, anstrengelsen hadde gjort ham varm. «At vi akkurat bar kisten hennes til en grav.

Da er det lettere å dra.» Det sterke lyset fra det lave taket ble reflektert i gulvet, som var så blankt at det må ha blitt bonet nylig. Han blunket igjen og igjen, det var ikke mulig å slippe unna skinnet.

De kom til enden av korridoren. Mikael slo inn den firesifrede koden og åpnet døra, plutselig hørte han morens stemme bak seg.

«Kai! Hold døren!» Hun vugget fra side til side, dyttet føttene foran seg, og til tross for de stive, parkinsonaktige bevegelsene, nærmet hun seg raskt.

«Faen.» Stemmen til William sprakk.

«Ut!» Mikael halte William med seg til trappeoppgangen, døra smekket igjen av seg selv. De sto skulder mot skulder og stirret på dørhåndtaket som gikk opp og ned, døra slamret.

«Kai! Kai! Jeg vil ikke være her!»

«En grav, du lissom,» sa William. Stemmen var støere, ordene ble spyttet ut.

«En slags grav,» sa Mikael.

«Jeg visste at dere ikke er til å stole på,» ropte moren fra den andre siden. «Dere kommer fra Det blå barnet, fra drankere.»

«At vi havna her, Mikke,» sa William. «Det har gått så jævla raskt etter at hun fikk diagnosen i sommer.»

«Det er vel det progredierende betyr. Og vi aner jo ikke 8

når det begynte. Jeg var nesten ikke på besøk før etter at pappa døde.»

De hadde tatt MR og SPECT av hjernen hennes på Ullevål, og på bildene oppdaget de en hvit flekk. Mikael hadde håpet at det var defekten som forårsaket den kognitive svikten, et ufarlig mén etter et lite hjernedrypp. Moren hadde beroliget ham med at det ikke ville bli verre. Det er bare den hvite flekken, sa hun.

Men så hadde overlegen bedt henne telle baklengs fra hundre. Hun kom til nittiseks.

De beveget seg hurtig gjennom korridoren med alle kontorene.

«Hun tro’kke lenger at jeg er deg,» sa William.

«Kroppen din har jo forandret seg ganske mye det siste halvåret.» Mikael var tynn, hadde tredagersskjegg og brunt hår trimmet ned til et par millimeter på sidene, men såpass langt over issen at det lå bakover av seg selv. De hadde faktisk lignet mer da William bodde på gata. Nå var det ingen som ville trodd at de var i familie.

«Jeg vil bare bli sterkere,» sa William. «Vil ikke lenger være en stusselig junkie.»

Den gamle kvinnen satt fremdeles i stolen ved utgangen, det svarte blikket festet seg ved Mikael. Hun glattet hånden manisk over det tynne håret. Han forsto at det ikke var verden hun hatet, heller ikke stedet, men menneskene som plasserte henne her. Mikael minnet henne antagelig om en av dem.

Han gikk bort til den lysegrønne, lille bilen. Mikael satte seg inn bak rattet, William dumpet ned i passasjersetet.

«For meg har hun vært mer mamma enn tante,» sa han.

«Det føles ikke riktig å gjøre dette. Vi kvitter oss lissom bare med problemet.»

«Det gikk ikke lenger. Hun ble for krevende for hjemmesykepleien. Jeg har bodd hos henne i flere måneder. Hun hadde det ikke bra. Var hele tiden redd for å komme på pikehjemmet. Hun visste ikke hvor hun var.»

«Jeg burde ha bodd der sammen med dere,» sa William.

«Ikke latt deg få alt ansvaret.»

9

«Du har nok med å holde deg rusfri. Og mamma husker bare at du er rusmisbruker. Hun ville aldri ha sluppet deg inn.»

«Du har vel også ditt? Hvor mange måneder er det til du blir pappa?»

«To. Terminen er sjuende februar.»

«Hva skjedde egentlig? Tror du Katrine blei gravid med vilje for å holde på deg?»

Mikael smilte. «Jeg er vel ikke noe å holde på. Det er egentlig ganske morsomt. På en måte. Vi spiste kebab etter å ha vært på byen. Begge ble dårlige i magen. P-pillen havnet i do før virkestoffet ble tatt opp i tarmen. Hun gikk på sånne minipiller, og de må tas til rett tid hvis de skal funke.»

«Veit dere hva det blir?»

«Vi vil at det skal være en overraskelse.»

«Det er fint at du skal få barn.» William så bort på Mikael og smilte. «Jeg blir onkel. Familien vår begynner lissom på nytt. Det kommer til å bli så mye bedre enn det vi hadde.»

«Men det er det jeg er redd for. At jeg ikke skal bli noe bedre. Vi har dårlige gener. Moren din skjøt faren din før hun begikk selvmord. Faren min drakk. På slutten valgte han å gjennomgå en risikabel operasjon. Egentlig også et selvmord, for han kunne levd i mange år med svulsten i hodet. Og det er bare våre fedre. Fedrene deres var sikkert enda verre.»

«Jeg skjønner hva tante mente med at vi kommer fra drankere. Men hva mente hun med Det blå barnet?»

«Jeg er ikke sikker,» sa Mikael. «Mamma og pappa sa nesten ingenting om slekta da jeg var barn. Jeg trodde mormor og farmor døde før jeg ble født. Og at de gikk fra ektemennene sine. Oldemor og oldefar ble aldri nevnt. Men mamma begynte å prate om fortiden da hun ble syk. Hun har snakket om Det blå barnet flere ganger. Et barn som kommer fra elva. Jeg tror hun mener oldemor.»

«Har du funnet ut noe mer om oss?»

«Jeg gikk igjennom kirkebøkene fra Sagene. Leonora Wulf, oldemoren vår, dukket opp første gang i 1910. Hun 10

ble døpt og var fire år. Sjeldent at et barn blir døpt så sent. Presten skrev i anmerkningsfeltet at en representant fra Fattigvesenet var til stede. Feltet for foreldrenes navn var blankt. Neste gang hun dukker opp, er under konfirmasjonen i 1921. I anmerkningsfeltet skriver presten at hun har fått karakteren 1.»

«Er det bra eller dårlig?»

«Best. Hun må ha vært skoleflink. I 1925 giftet hun seg med Henrik Wulf. Heller ikke han står oppført med foreldre. Første gang han dukker opp i noen bok, er ved vigselen. Under yrke sto det portvakt. Mamma har sagt han var engelskmann. Het egentlig Henry Wolf. Hun kaller han fargeren på Graah. Det var navnet på bomullsspinneriet hvor oldemor jobbet. Senere jobbet også farfar der. Og farmor.

Og min mormor. På en måte kommer vi alle derfra.»

«Kan ikke ha vært mange engelskmenn som dro til fattige Sagene for å søke jobb på den tida?»

«Noen fulgte kanskje med de engelske maskinene og hjalp til med å bygge opp fabrikkene. To år etter at oldefar giftet seg med Leonora, døde han. Presten skrev inn dødsårsaken i anmerkningsfeltet. Drukkenskab. Sikkert for å føre regnskap over hvor mange av mennene på Sagene som drakk seg i hjel.»

«Og et snaut år seinere ble farfar født?»

«Ja. Sebastian. Jeg fant noe urovekkende om han og farmor også. De skilte seg i 1962. Det var jo uvanlig. I anmerkningsfeltet oppgav presten ond vilje som grunn. Kanskje mamma sier mer etter hvert. Men det er et problem at hun er her. Hun snakker bare om fortiden når hun blir redd. Sykehuset kommer til å dope henne på Sobril. Det er angstdempende, og da holder hun på hemmelighetene. Akkurat som da vi var barn. Vi har ikke så god tid hvis vi vil vite hvor vi kommer fra.»

«Jeg vil vite alt,» sa William. «Uansett hvor stygt det er.

Kanskje kan vi forandre oss hvis vi veit hvem de var.»

«Eller finne ut hva som venter.»

1906

Under Beyer bru ved Sagene fosset Akerselva, grå og skitten. I overflaten drev glinsende såpeflak, nedi dypet snodde grums og slim seg i spiraler. Av og til skjøt glatte steiner opp av bruset og fanget drivende kvistverk. Langs bredden pilte rottene, og den pjuskete, grå pelsen tok av og til farge etter elva; blått, gult eller rødt.

Den forpestede elva strakte seg fra Maridalen, der vannet var rent og klart, til den falt i tjueto fosser og tømte fabrikkenes avfall ved Bjørvika utenfor Christiania havn.

Nedenfor Beyer bru og fossefallet lå Nedre Vøien Bomuldsspinneri, som arbeiderne kalte Graah etter eieren, Knud Graah.

Det var en fire etasjes teglsteinsbygning, så tett innpå elvebredden at granittveggen ble våt av sprøyten. Fabrikken var lang og smal, vinduene i første var store og buede, og i de øvre etasjene rektangulære. Smijernsankre var slått inn i teglet for å holde bjelkelaget fast. Saltaket var av brunsvarte skiferplater. Fra skorsteinspipa ved nordfløyen sivet en grå røykspiral ut over himmelen og blandet seg med de andre strimene, og til sist med skyene.

I fabrikkens kjeller holdt engelskmannen til, fanget bak den gråsvarte fjellveggen og på gulv av granitt. Han lyttet til vannet som slo mot skovlene på det gedigne steinhjulet, og den dype klangen fra hovedakslingen som kvernet rundt og rundt, pulsåren som løp gjennom alle etasjene og ga liv til rekkene av spinnemaskiner.

Av yrke var engelskmannen farger. I Manchester gjorde han fargeløst garn og lerreter røde, grønne og blå. Men den norske fabrikken produserte bare ubleket garn i prima eller 12

sekunda vare. Var han heldig, fikk han bleke garn på bestilling.

Siden han ikke fikk lov til å forlate området, jobbet han som nattevakt ved siden av blekingen. Men engelskmannen behøvde ikke å gå runder på fabrikken. Snakket gikk blant kvinnene i etasjene over ham, ingen ville våge seg inn hit etter stengetid.

Det eneste selskapet han hadde, var et lite destilleringsapparat i kobber der han brygget gin på sukker og einebær, varer bestyreren forærte ham i håp om at drukkenskapen skulle holde ham i ro, at spriten ville døyve lystene.

Tre oppmurte kar sto like ved det hvelvede vanninntaket.

Engelskmannen fylte et spann fra rennen, slo det oppi et kar og blandet i kjemikalet, trakk garnet frem og tilbake i miksturen. Det skulle ligge og trekke, skylles i et annet kar med rent vann og bæres i en balje til trappehuset. Bestyreren hentet selv bøtten utenfor jerndøra og tok den med til tørkehuset, for han ville ikke risikere at engelskmannen kom over noen av kvinnene i bakgården.

Som betaling for å ha fraktet engelskmannen på dampskipet til Norge sammen med de engelske maskinene fikk bestyreren en Mule-spinnemaskin fra fabrikkeieren i Manchester. Bestyreren kan ikke ha båret mange baljer med vått, bleket garn før han skjønte hvilket ansvar han hadde påtatt seg. Om det skulle bli et nytt tilfelle.

Engelskmannen løftet garnet som lå og drev i overflaten, slang det over i det andre karet, og blekemiddelet trakk ut og snodde seg i vannet. Han lot det ligge en stund, løftet det på nytt og slapp det i baljen med jernbånd. Bøtten bar han gjennom kjelleren, opp jerntrappen og frem til jerndøra.

Trappehuset hadde glatte steinvegger og gulvbord av bjørk. For ham som ikke var vant til lys, var de gulglødende lampene ubehagelige for øynene.

Han hørte skravling fra tredje etasje. To kvinner snek seg ut for å få en hvil, fra tannhjulenes gnissing og den varme, fuktige luften som bomullstrådene var avhengige av for ikke å ryke. De snakket ivrig, forklærne og de store kjo13

lene svingte frem og tilbake, skyggene strøk over steinveggen.

Bøtten dunket mot gulvet og det ble stille, skyggene stivnet mot det grå. Så ble døra inn til spinnerisalen åpnet, og de skingrende ulydene veltet mot ham.

Han gikk ut av trappehuset og ned til elva. De runde steinene var vonde å trå på siden skosålene var slitt. En trapp ledet ned til bassenget foran slusene og fossefallet. Engelskmannen fulgte denne ned til prammen, som lå og fløt der vannet ble ført inn i det svarte hullet i gråsteinen.

I den grumsete vannskorpen drev en blå hinne, og insekter svermet som om de lette etter noe å lande på. Veveriet som lå ovenfor Beyer bru, tørket visst nye blåkjoler i dag.

Han hadde spurt bestyreren om han kunne sende ham til fargeriet på Hjula, men bestyreren ville ikke ha ansvaret hvis noe hendte på en annens fabrikk. Og bestyreren truet med å varsle politiet hvis han stakk av. Kjelleren skulle være et fengsel. Det var avtalen.

Engelskmannen speilet seg i kloakken. En gang var han en pen mann, men nå grodde skjegget forbi halsen, og det var skåret her og der med foldekniven. Det brune, tykke håret var også kuttet tilfeldig med kniv, og det var fettet av smøreolje. Men det spilte ingen rolle. Ingen så ham, og han så ingen, som om han ikke fantes.

Det blå skjæret oppløste seg, noe blekt gled sakte forbi, og selv om det fløt en halvmeter under den grumsete overflaten, ga solen gjenskinn i buken. Det var på størrelse med en fisk, men elva var for ødelagt til at fisk kunne leve her.

Han kastet seg uti, kjente vannet tynge støvlene, men lissene var røket, og etter et par spark var han fri. Hodet dukket under, han svømte mot slusene, busserullen ble løftet opp, skinnbroken klistret til beina. Han tvang seg til å holde øynene åpne, det svidde, men han fokuserte på det blekhvite glimtet foran seg, strakte ut hånden og fikk tak i et bein, sparket ifra og brøt vannskorpen rett før slusene.

Han presset den glatte skapningen mot brystet og fulgte 14

demningen tilbake til bredden. På prammen la han fra seg den nakne skrotten, noe slimete krøllet seg rundt underarmen, en navlestreng, men han hørte ikke barneskrik. Var det dødt? En av de fattige kvinnene fra Lyngsgården må ha stått på broa og kvittet seg med ulykken.

Det blunket til ham! Ingen skrik, men det blunket. Hun blunket!

Engelskmannen grep henne i favnen. Vannet som dryppet, var blått, og huden hennes nesten fiolett av kulde.

Han kom inn i trappehuset, sprang opp til tredje etasje, rev til seg døra og tumlet inn i den varme, fuktige spinnerisalen.

Det var en stor sal. To lange rekker med jernsøyler bar taket, og hver søyle holdt rundt bjelkelaget med et likearmet kors, som en klo. Midt i rommet kom en sjakt opp, den innkledde akslingen, og det var jernbeslag i åpningene hvor nye akslinger skjøt ut til begge sider.

Remmene fra akslingene trakk og trakk i drivhjulene, og spolene på maskinene gikk rundt og rundt, så raskt at øyet så vidt fornemmet dansen. Hvite, stramme tråder fulgte hverandre på perfekt geledd, og kvinnene sto i like symmetriske rekker og fulgte med på trådene.

Så halte én etter én i stengene som lempet remmen av drivhjulet. Spolene mistet fart og stanset, støyen ebbet ut, oppmerksomheten ble vendt mot ham.

Og da begynte jentungen å skrike. * «Hva gjør vi nå?» spurte William.

«Jeg tok fri fra jobben,» sa Mikael. «Men jeg tror jeg drar til Politihuset for å tenke på noe annet. Skal jeg kjøre deg noe sted?»

«Tenkte kanskje å trene. Få ut frustrasjonen.»

«Skulle ikke vi trene sammen klokka fem?» spurte Mikael.

«Jeg kjører uansett to økter om dagen.»

Det banket i vinduet på førerdøra. Ruth sto på utsiden 15

og bøyde seg frem, det gråbrune håret falt foran ansiktet.

Mikael sveivet ned vinduet.

«Moren din spør etter Kai,» sa Ruth.

«Hun tror jeg er Kai,» sa Mikael. «Det er broren min.

Men han døde for lenge siden.»

«Vi får ikke kontroll på henne.»

«E’kke det jobben deres?» spurte William. «Vi skulle bare ta henne med hit.»

«Det er ikke så enkelt. Pleierne kan ikke slåss med pasientene. Er de utagerende, må politiet flytte dem til en psykiatrisk institusjon som har egnet personale.»

«Ikke faen.» William åpnet døra og kom seg ut. «Hun skal faen ikke på psykiatrisk fordi du er for lat til å gjøre jobben din!» Han rundet bakdelen på bilen, den knyttede hånden hamret i bagasjelokket.

Ruth løp rundt panseret, håret hennes flagret omkring skuldrene.

Mikael åpnet førerdøra og gikk mellom William og henne. «Ta det med ro!»

William var helt svart i øynene. «Dette e’kke greit, Mikke.»

«Skal du gi henne juling? Sett deg i bilen, for helvete.»

«Jeg mente bare at vi trenger litt hjelp,» pep det fra Ruth.

«Hun vil ikke ta medisiner, og vi gir ikke tvangssprøyter.

Men om du kunne få henne til å ta en tablett? Så hun blir roligere.»

«Sett deg i bilen, William,» sa Mikael.

William holdt blikket hans. Under det tykke skjegget så Mikael at kjeven dirret mot den stramme huden. Han så aldri Mikael inn i øynene før, kanskje skyldtes det en rusmisbrukers konstante skyldfølelse, eller det dårlige selvbildet. Med ytre styrke fulgte kanskje en ny selvsikkerhet.

«Hun er mora di,» sa William til slutt. «Du må slåss for henne.» Han gikk rundt bilen igjen, satte seg inn og smelte igjen døra.

Ruth tok seg til brystet og forsøkte å roe pusten.

16

«Beklager,» sa Mikael. «Det har vært mye for oss. Jeg skal prøve å få henne til å ta pillen.»

Han fulgte etter Ruth inn på sykehjemmet, hendene hennes skalv og hun svarte ikke da en sykepleier ropte navnet hennes.

«De er vanskeligere når de er forholdsvis unge,» sa Ruth.

«Det er jo ikke like mye motstand i ei dame på åtti. Men det går seg nok til etter noen uker. Var dumt av meg å nevne psykiatrisk avdeling.»

«Det er greit.»

Ruth åpnet døra inn til trappeoppgangen og den neste som ledet til avdelingen.

«Mamma har bursdag på fredag. Er det noe poeng i å feire?»

«Hun kommer ikke til å huske at hun har bursdag. Eller om dere har vært her. Men jeg mener dere bør gjøre det for deres egen skyld. De fleste får dårlig samvittighet når de bringer et familiemedlem hit. Etter det er det en kamp mot den dårlige samvittigheten.»

«Er det trygt å ta henne med ut, da?»

«De første ukene er det best at hun er inne, for å tilpasse seg institusjonen. Men dere kan selvfølgelig komme hit og spise kake på rommet hennes.»

«Det høres jo hyggelig ut,» sa Mikael.

Hun gikk inn på kontoret og kom tilbake med en liten pappkopp i hånden. Mikael syntes den lignet på de små ketchupbegrene fra McDonalds. I bunnen lå en hvit pille.

«Gå inn alene, du. Jo færre, jo bedre.»

På døra hennes var det bare limet igjen etter navnelappen.

Han åpnet forsiktig. «Mamma, det er Kai.» Stolene og bordet var veltet. Moren sto midt på gulvet og kikket på ham, usikker i blikket, kåpen lå på gulvet ved føttene.

Han lette i ansiktet hennes etter trekk fra sitt eget, men fant kun forskjeller. Han hadde spiss hake, hennes var rund.

Han hadde innsunkne kinn, hennes kinnbein var høye og markerte. Øynene hennes var blågrønne, hans var blågrå.

17

Hvorfor sammenlignet han seg med henne? Var han redd for at han en dag skulle arve sykdommen? Hvis han ikke lignet henne, da lignet han på faren. Da hadde han kanskje den samme sykdommen som ham. Og faren hadde vært mer ensom og isolert enn det moren var i dette øyeblikk.

Hun hadde vært så flink til å passe på alle sammen, på faren, på Kai og ham. På William når han hadde det vanskelig hjemme, på moren til William når hun trengte å komme vekk fra det voldelige hjemmet. Hun hadde jobbet på et familievernkontor til Kai døde og hun ble sykmeldt. Mikael hadde vært sikker på at moren skulle bære dem alle gjennom den vanskelige tiden, slik hun alltid hadde gjort, men så hadde hun blitt værende i sorgen, og det ble opp til ham å gå videre.

«Hvor er mamma, Kai?» spurte hun. «Hvis hun kommer tilbake, behøver jeg ikke å være her.»

Det var dette han ikke forsto ved sykdommen. Når moren snakket om pikehjemmet og at moren hennes forsvant, innbilte hun seg at hun var et barn. Og dette kunne hun snakke om til ham, eller Kai, som hun visste var hennes sønn, uten at det irrasjonelle i det ble klart for henne. Det var som om hun sto med en fot i to forskjellige verdener.

«Hun kommer og henter deg hvis du er snill,» sa han. «Så du må høre på de som jobber her.» Mikael tenkte at han fikk si det samme hver dag til hun hadde tilpasset seg.

«Tror du hun kommer til å trekke tilbake brevet, Kai?» «Hvilket brev?»

«Til barnevernet?» «Å ja. Hvis du er snill, så.» Han rettet opp stolene og bordet, grep henne i den spente underarmen, ledet henne bort til en stol, dyttet henne ned i den og slo seg ned i den andre.

Moren prøvde å knytte hendene som lå på lårene, men fingrene var for stive. «Det blå barnet ble drept fordi mamma var favoritten. Jeg kan bevise det, Kai.» Mikael kikket oppi det lille begeret med den hvite pillen.

Frykten holdt liv i hukommelsen. Tok hun pillen, ville his18

torien forsvinne. Hverdagen hennes ville sannsynligvis bli bedre, men Mikael og William hadde et behov for å vite.

Han hadde en følelse av at de var blitt som sine ukjente forfedre.

Han krøllet sammen begeret i hånden og stakk det ned i bukselommen. «Ble oldemor drept?»

«Ja. Det vet du vel? Fikk du ikke skrinet av faren din?»

«Hvilket skrin?»

«Skrinet med alle hemmelighetene. Han skulle gi deg det.

Faren hans ga det til ham. Han skulle gi det videre til deg. Så du skulle vite alt som hadde skjedd. Fra Det blå barnet til i dag.»

«Pappa døde i påsken, mamma. Han hadde en svulst i hodet som de prøvde å skjære vekk.»

«Kai …» Hun hvisket, pupillene gikk ut til kantene, som om hun sjekket at ingen andre lyttet. «… Han døde ikke av brennevinet.»

«Snakker du om pappa?»

«Alle på fabrikken visste det. De svarte klærne ble bleke av oppkastet.»

«Hvem snakker du om?»

«Fargeren på Graah. Noen har blitt drept her også.» Hun vridde hodet og nikket mot sengen, før hun stirret ned i gulvet.

«Ingen har blitt drept, mamma. Hun som bodde her før deg, var gammel.»

«Det er blod på puten.»

Han reiste seg, gikk bort dit for å hente puten og overbevise henne om at hun tok feil.

«Det er ingenting her, mamma.» Han løftet den opp.

«De har prøvd å dekke over med putevaret,» svarte hun.

Mikael studerte puten nøyere, putetrekket var av hvit, gjennomsiktig bomull. Nede i venstre hjørne var en flekk synlig, like stor som et tommelavtrykk, mørkerød i fargen.

Han dro ut selve puten, stoffet var gult av svette. Blodet må ha smittet gjennom det forrige putevaret, den klare fargen tydet på at det ikke var gammelt.

19

«Jeg skal snakke med dem om dette, mamma,» sa Mikael og gikk ut i korridoren.

I enden av gangen oppdaget han en skygge mot det ruglete glasset i døra, Ruth måtte være på kontoret. Men så gikk døra opp og William kom ut. Han stivnet til i kroppen da han oppdaget Mikael.

«Du skulle vente i bilen,» sa Mikael.

«Ville bare beklage oppførselen min.»

«Tror ikke hun vil se deg. Gå før de hater oss enda mer.»

William forsvant ut i trappeoppgangen.

«Gikk det bra?» Ruth kom ut fra oppholdsrommet.

«Hun er roligere,» sa Mikael. «Men jeg tror kanskje jeg bør komme innom de nærmeste dagene og gi henne medisinen?»

«Hvis du har tid, er det selvfølgelig den beste løsningen.

Et kjent ansikt i disse nye omgivelsene.»

«Det er noe jeg lurer på,» sa Mikael. «Hvordan døde hun som bodde på rommet til mamma?»

«Hun sovnet inn,» sa Ruth.

«Har hun blødd neseblod eller hostet blod de siste dagene?»

«Nei, hun var i fin form. Dødsfallet kom overraskende på oss. De fleste dør fordi de slutter å spise. Og vi kan ikke sette intravenøst når de ikke har kraft i hjertet til å pumpe væsken rundt i kroppen. Av og til krever pårørende at vi gjør det, og da har de faktisk dødd av drukning. Væsken samler seg i lungene. Men hun var jo en gammel dame.»

«Du så henne?»

«Ja. Det er min oppgave å ordne med det praktiske.»

«Hadde hun noen sår? I ansiktet eller på hendene?»

«Nei, det kan jeg ikke tenke meg. En del demente utvikler Parkinson. Margrete hadde det. Hendene skalv, så hun gjorde ikke så mye med dem. Og hun satt for det meste på en stol i gangen og kikket ut av det store vinduet. De som skader seg, er de som beveger seg.»

«Det er blod på puten hennes. Og det er rart hvis hun bare sovnet inn.»

20

«Kan det være noe gammelt?»

«Nei,» sa Mikael. «Fargen er for klar. Har nesten ikke rukket å reagere med luft. Var det lege her?»

«Jo da. Det kom en fra legevakten og var her til begravelsesbyrået kom.»

«Dere fikk vel en kopi av dødsattesten?»

«Jo da. Vi oppbevarer dem i en perm i tilfelle familiene vil se.»

«Jeg vil se den.»

«Det … kan du jo ikke. Du er ikke familie.»

«Jeg er politi,» sa Mikael. Han dro frem politibrikken fra innerlommen på skinnjakken. «Jobben min er å rykke ut på mistenkelige dødsfall.»

«Det får være i orden da.» Ruth gikk inn på kontoret og bort til en hylleseksjon bak pulten, dro ut en svart ringperm, åpnet den, klikket opp stålbøylene i midten og løftet ut et tynt, hvitt ark som hun rakte Mikael.

Han leste gjennom informasjonen. Kvinnen het Margrete Røed og hun var født i 1923. Hun ble funnet død i sjutiden på morgenen. I feltet dødsårsak skrev legen Mors subita, latin for Plutselig død. I tillegg beskrev legen at hun lå på ryggen i sengen, hodet hvilte på puten og dynen var trukket opp til brystet.

«Når så dere henne sist i live?»

Ruth dro ut en rød perm fra hyllen. «Hun fikk medisiner i nitiden kvelden før.»

«Det er noe som ikke stemmer,» sa Mikael. «Jeg trodde kanskje det var likvæske, men da burde hun ha vært død lenger, og fargen burde vært mørkere. Dessuten lå hodet på puten, og da skal det ikke renne væske fra nese eller munn.»

«Hva mener du?»

«Jeg tror det er hjerneblødning,» sa Mikael. «Etter et traume. Hun kan ha fått et slag i hodet uten at det ga synlige skader. Og så har blodet rent ut av det ene øret.»

«Tror du hun er drept?»

«Nei, nei. Hun har sikkert falt uten at det ble oppdaget. Og så har hun gått rundt hele dagen med en pågående 21

hjerneblødning. Det skjer av og til. Jeg har vært borti folk som har levd i en uke før de dør i sofaen foran TV-en.»

«Ja vel? Hva skjer nå?»

«Hun ligger sikkert på kapellet på Ullevål sammen med de andre likene. Jeg drar bort. Sjekker om skallen er hel.»