Camilla Bogetun Johansen
Egen maske først Roman
© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2021 ISBN 978-82-02-68788-5 1. utgave, 1. opplag 2021 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Forfatterfoto: Anna-Julia Granberg Blunderbuss Sats: Type-it As, Trondheim 2021 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2021 Satt med 10/14,4 pkt. Sabon og trykt på 70 g Enso Creamy 2,0 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Syden eller Spania, sa jeg, men tante Hege mente det var langt å reise for bare en helg. Jeg sa jeg ville ha varmegrader og Hege sa det var spådd fine temperaturer i Töcksfors. Og at man dessuten ikke kunne handle så mye man ville i Syden. Jeg sa det var hyggeligere å dra et sted der det gikk an å snakke norsk og få svar på norsk, og da spilte hun ut esset. At det var hun og Anne-Britt som hadde planlagt turen, at det var hyggelig om jeg ville bli med, men at jeg ikke fikk bestemme hvor de skulle. Hvor vi skal, retta jeg. Hvor vi skal, sa Hege og reiste seg fra kjøkkenbordet. Hvor skal du, sa jeg til ryggen hennes. Jeg skal ringe Anne-Britt, sa hun. Jeg sukka. Hege ringte henne hele tida. Hvis jeg kom inn i rommet når hun snakka med henne, senka hun stemmen. Det var hensynsfullt, og irriterende. Hvor ofte har man noe å si hverandre? Anne-Britt Carlsen er hun vi skal reise med. Ja, det sa jeg. Hun har måneansikt og er like enkel som initialene sine. Hege har ikke kjent henne mer enn to–tre år. Det er ikke det at jeg er skeptisk til nye folk, men det er ofte en grunn til at man ikke har truffet dem før. Anne-Britt Carlsen jobber som psykolog eller advokat. Hun har visstnok egen praksis, men deler kontor. Hege traff 5
henne etter at onkel døde. Det var i en gruppe som gjorde noe sammen. Kanskje var det den gruppa som så film og snakka om dem, eller den som gikk i skogen og prøvde å skille sopp fra hverandre. Jeg husker ikke. En av dem hadde som motto at de var alene sammen. Første gangen Hege fortalte meg det, gråt hun. Jeg syntes også det var ulogisk, men jeg tok det ikke like tungt. Etter at onkel døde, har hun truffet flere typer folk og ikke bare helsepersonell, som hun pleide. Jeg har blitt fortalt at dette er en bra ting. Hege sa at Anne-Britt skulle kjøre. Hun sa det med den langsomme stemmen, den som la trykk på alle ordene, også de trykksvake. På den måten flata setninga ut og mista mening, men jeg sa det var greit. Det skulle ikke stå på meg om dette blei hyggelig eller ikke. Jeg vet at Anne-Britt Carlsen har hatt uhell i trafikken før. Sist da mannen hennes døde. Ja, det var traileren som kom over i deres kjørefelt, men det går an å være litt oppmerksom. Ikke henne jeg ville satt til å føre bilen med meg og mine nærmeste i. Hege sa at alle hadde sagt at Anne-Britt måtte komme seg opp på hesten, inn i bilen og ut på veien igjen. Jeg vet ikke hvorfor. Jeg vet heller ikke hvem «alle» var, jeg blei ikke spurt. Men det var greit, det var ikke meg det skulle stå på. Dagen vi skulle dra, satt jeg på yttertrappa og venta. Jeg satt på betongen, ikke dørmatta. Jeg satt der for å signalisere at jeg var klar. Hege hadde ikke kaffen ferdig engang. Du skjønner at jeg ikke kan koke den kvelden før, sa hun. Ja, sa jeg. Betongen var kald. Det var faktisk hun som hadde lært meg at man får urinveisinfeksjon hvis man sitter lenge på kalde ting. Vel var det sommer, men alle ting var ikke varme av den grunn. Så kom Anne-Britt syklende. Hun dro av seg hjelmen og 6
låste den sammen med bakhjulet. Hei Ulla, sa hun. Hun var rød i ansiktet, og remmene på hjelmen hadde laga mønster i de store kinnene hennes. Hei, sa jeg. Er du klar for roadtrip, spurte hun. Ja, sa jeg og holdt opp Bibelen. Da sa hun ingenting. Så kom Hege med termosen og den lille sekken og sa at nå var hun klar, nå kunne eventyret begynne. Hun og Anne-Britt klemte. Så holdt de rundt hverandre mens de så hverandre inn i øynene. Jeg kunne tålt alt dette, stirringa, klemminga, at de snakka på telefonen hele døgnet utenom når tante var på do, kunne tålt at onkel var blitt et minne, at Anne-Britt fikk tante til å fnise av ingenting, alt dette kunne jeg tålt, om bare Anne-Britt Carlsen var et godt menneske. Men hun kasta plast og mat i restavfallet, og hun kjørte dieselbil enda hun som psykolog burde innsett, og økonomisk kunne virkeliggjort, at bruk av el-bil var det eneste riktige. Om man nå skulle ha bil. Så vidt jeg hadde forstått av de få samtalene deres som handla om noe annet enn dem selv, var det lite som tyda på at hun stemte på et parti som ville blitt glad for ei krukke hjemmelaga syltetøy. Før Anne-Britt brøt seg inn i hverdagen min, hadde jeg ikke sett behovet for å organisere engasjementet mitt. Nå var jeg blitt medlem av Naturvernforbundet og en høylytt forkjemper for kildesortering. De gikk inn. Hege skulle finne telefonen, og Anne-Britt måtte tisse. Jeg trilla sykkelen hennes under mønet og gjorde det jeg vil kalle noen små forbedringer. Så satte jeg meg på trappa igjen. Kikka bort på den lille, røde bilen til Hege som alltid sto utafor den hvite garasjen. I hagen skinte det grønt av gress og trær. Man så det ikke like godt da, at huset var sprukkent hvitt, at det var lenge siden det lukta nymalt. 7
Jeg skulle sitte bak og satte meg der. Jeg var forberedt og ville uansett lengst mulig unna Anne-Britt Carlsen. Hege tok passasjersetet. At hun valgte å leke med skjebnen på denne måten, kunne jeg ikke gjøre noe med. Sånn er det, livet er et flykræsj og det gjelder å ta på sin egen maske først. Så kjørte vi. Veien spjæra landskapet. Jordene på begge sider blei hastig kjemma av vinden. Vi hadde ikke engang forlatt fylket før Anne-Britt Carlsen sa at jommen hadde det ikke smakt med en kaffetår. Hege lo som om hun innså at hun delte kupé med en standupkomiker. Så strøyk hun det strie håret sitt nærmest kokett bak øret og skjenka i en gammel Statoil-kopp, slo på lokket og ga den til Anne-Britt. Vil du ha litt kaffe, Ulla? Nei, sa jeg. Dette ville jeg ikke være en del av. Jeg bakte noen kanelboller, sa Anne-Britt. Det hadde du ikke trengt, sa Hege, og jeg var enig. De ligger i sekken bak, sa hun. Hege ba meg sende den frem. Jeg rakte henne sekken og dulta borti skuldra til Anne-Britt. Forsiktig, sa Hege til meg, og så til Anne-Britt: Går det bra? Hun nikka. Hege så strengt på meg i sladrespeilet. Det er sjåførens ansvar å forutse det uforutsette, tenkte jeg, men jeg sa det ikke. De er nydelige, sa Hege med munnen full av bakverk. Med bolle i munnen fikk hun slafs på lyder som ikke skulle ha det. Jeg kjente lukta, bollene var bortimot nybakte, og sukker og kanel smøyg seg inn nesa og kilte nesehårene. Jeg hadde gener for glutenallergi, det hadde legen sagt, og det burde bakende folk tenke på i disse dager. Det skulle jeg fortelle henne på en ordentlig måte. I et samfunn så stort som vårt, er det viktig at man tar hensyn til hverandre. Men ingen spurte om jeg ville ha. Hege gjorde alltid det, men 8
ikke nå. Hun prata så det smatra i førerhuset. Som om jeg ikke fantes. Kan jeg få en kopp kaffe, sa jeg. Hun skvatt litt da. Det er klart du skal få kaffe, jenta mi! Vil du ha en bolle også? Helst ikke, sa jeg. Og mer sa jeg ikke om den saken. Jeg fikk en Statoil-kopp og tok en stor slurk. Det brant i munnen. Det var faktisk så vondt at det tok lang tid før jeg kjente smaken. Smerten gjorde at jeg ikke tenkte på bollene, ikke tenkte på å spise de nybakte kanelbollene. De ville uansett smakt bedre med kakao. Kaffe og bolle er liksom andrealternativet. Kaffe og kanelbolle. Kanelbolle og kaffe. Man hører at det ikke klinger bra. Hold på godsakene, sa Anne-Britt da vi kom til grenseovergangen. Hege lo og la handa i nakken hennes. Jeg pusta damp på vinduet og skreiv «hjelp» med pekefingeren. Hege merka det ikke før vi blei vinka inn og da bare fordi tollerne spurte om alle i bilen var der av fri vilje. Spørsmålet var interessant, det fikk meg til å tenke at det hadde like mye med arv som miljø å gjøre. Hege skjønte først ingenting, og så blei hun sint. Sa jeg måtte slutte, at det var jeg som hadde mast meg til å bli med, at det ikke var noen som hadde tvunget meg. Jeg sa at hvis det var sånn at jeg hadde tvunget meg med, så var det faen ikke for å dra til det kjedeligste utlandet som fantes og dessuten kunne vel ikke jeg vite at de snakka norsk i Sverige. Hege begynte å rope, Anne-Britt ropte at hun ikke trengte å rope, jeg ropte at det hadde ikke hun noe med å gjøre, det var min tante og hun ropte som hun ville. Til sist sa tollerne at de forsto Hege hadde litt av hvert å henge fingrene i, og at de ikke skulle gå videre med saken. Så ønska de oss god tur og lykke til. Anne-Britt Carlsen la seg på gassen, blinka ut på hovedveien og kjørte videre. Hun tenkte sikkert på alt det billige 9
kjøttet hun skulle kjøpe. Hege så ut som om hun var tørst. I bilen var det stille frem til Töcksfors. Hotellet var verken så nytt eller så gammelt som jeg hadde sett for meg. Ingen hekker og klatreroser, ei heller fargesterke flater ispedd meningsbærende detaljer. Jeg valgte å skjule skuffelsen. Sa bare til Hege at jeg ville gå på rommet mitt. Hun hadde vært stille til da. Nå trakk hun pusten dypt før hun snakka. Ulla. Vi skal sove på samme rom, sa hun. Jeg burde vært glad for at hun ikke brukte pusten på å le hysterisk av ingenting lenger, men jeg greide ikke. Jeg var sliten og ville være aleine. Tenke på regn og støy og gud. Jeg orka ikke være nær Anne-Britt Carlsen, stemmen hennes eller noe som ligna. Jeg snudde meg mot deigfjeset. Hun begynte på et smil. Jeg skulle ønske det var du som døde, sa jeg. Smilet forsvant, og det gikk en skjelving gjennom de runde kinnene. Øynene hennes vida seg ut, blei våte og hun kneip dem igjen. Dette pressa frem tårene. Der fikk hun. Så fikk jeg. Hege slo meg i ansiktet. Jeg hadde lest et sted at man slår med flat hånd når man egentlig ikke vil gjøre skade. Det hadde jeg lest, i farta huska jeg ikke hvor. Men det gjorde vondt, det var som syre på kinnet. Ulla! sa hun med sint og hvesende stemme. Jeg skvatt. Hege hadde ikke slått meg før, men jeg visste at hender kunne slå og Hege hadde hender. Det var vondere enn jeg trodde. Det jeg ikke visste, var at hun kunne hvese. Hege hadde valgt side. Jeg sprang. Jeg brydde meg ikke om bagen eller Hege eller hotellet eller noen, jeg bare sprang. Bak meg ropte Hege med stor og klar stemme, hun prøvde vel å skjule hvesinga. Men hun kunne ikke lure meg lenger, hun hadde næret en slange ved sitt bryst og var blitt en selv. Bilen var låst. Alle dørene. Hege tok meg igjen. Hun 10
pusta tungt. Ulla, du kan ikke bare springe av gårde. Nå blir du med meg og ber Anne-Britt om unnskyldning. Nei, sa jeg. Jo, sa hun. Jeg forsøkte å rive meg løs, men hun holdt meg fast. Du er en slange, sa jeg og spytta. Hege så ned på den gule allværsjakka der det hang en tørr, liten klyse. Nå er det nok, sa hun. Det har det vært lenge, sa jeg. Hun så ut som hun ville slå igjen, men gjorde det ikke. Kom her, sa hun og begynte å dra meg mot hotellet. Hun holdt armen min hardt, og det gjorde meg sint, det var min arm. Slipp! sa jeg. Blir du med til hotellet hvis jeg slipper? sa hun. Ja, sa jeg etter å ha tenkt meg om. Men jeg vil ikke sove med dere. Da må du betale selv, sa hun. Greit, sa jeg. Anne-Britt var i hvert fall ikke i resepsjonen. Jeg merka at Hege så etter henne, jeg overså. Jeg kunne ikke se rødt. Alt jeg kunne se var de dype stolene og den utente peisen. Mennesker har tretappet fargesyn, hamstere to. Det betyr at de bare kan se gult og grønt, ikke rødt. Praktisk, siden maten deres oftest er i de fargene og de aldri vil irritere seg over at rognebærene henger for høyt. Dyrebutikker og oppdrettere bruker rødt lys i hamsterburene, for å se at de har det bra, at ingen spiser hverandre. Sånne ting. Hamsterne merker det ikke. Jeg var en hamster og Anne-Britt Carlsen var rød. Hege snakka med en dame i resepsjonen. Jeg hørte at dama sa at det var ikke noe problem, overhodet ikke noe bryderi, til og med bare hyggelig å ordne et ekstra rom. Hun sa det med et så stort smil og med en slik varme i stemmen at jeg lurte på hvorfor vi ikke hadde gjort dette for lenge siden, men jeg sa ingenting. Hege skulle bare visst hvor mye jeg holdt tilbake. Her, sa Hege og ga meg et plastkort. Hva er det? spurte 11
jeg. Det er nøkkelen til rommet ditt. Jeg veide det lille rektangelet i handa. Det var jo åpenbart ikke en nøkkel. Det var først og fremst et kort, dernest var det laga av plast. Alle ord tømmes for innhold, tenkte jeg. Telefon var ikke lenger telefon, men datamaskin. Biler var ikke mekanikk, men elektronikk. Folk var ikke gamle når de var femti, og hytter var blitt hus. Jeg kjente det myke, røde teppet under skoene og lurte på om det endra seg under meg. Rulletepper kunne ikke være langt unna, om det ikke allerede fantes. Fikk du med deg romnummeret, spurte Hege. Hun så oppgitt på meg. 404, sa jeg. Bra, sa hun. Skal vi si at vi møtes her klokka seks, så går vi og spiser? sa hun. Greit, sa jeg. Rommet mitt var i fjerde etasje og lå på høyre side. Venstre er hjertesida. Jeg trakk pusten dypt før jeg førte det vesle kortet mot døra. Det peip iltert, lyste rødt, så grønt. Jeg kom på at hjertet lå mer mot midten, det bare lente seg mot venstre. Midten var bra, i gangen mellom rommene. Høyre lunge var, som følge av hjertets preferanse for venstre, noe større enn sin nabo. Her blir det godt å puste, tenkte jeg. Rommet var forma som en L. Vanskelig å avgjøre om det var en god ting. L var femti, femti var tinn og tinn beskytta jern. Jo, det var noe her. Jeg slapp bagen på en bred bagasjestol og gikk bort til vinduet. Ute var det asfalt og flere firkanta bygninger med lysende skilt. Den ene bygningen var en bensinstasjon og lot til å være døgnåpen. Jeg kunne se en reklame for pølse og en annen for hamburger. Begge var sikkert krydra med dill. Svensker elsker sånt. Ikke alle liker god mat, noen liker andre ting. Det var i hvert fall bra den stasjonen lå der. Jeg spiste bare tre måltider om dagen, men likte tanken på flere. Jeg tok den lille notatboka mi fra sek12