Drømmenes gud

Page 1



Gard Sveen

Drømmenes gud


© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2019 ISBN 978-82-02-55081-3 1. utgave, 1. opplag 2019 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: Incamerastock/Alamy Stock Photo og Shutterstock Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2019 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


30. juni 2017 Oslo

Da Hanna Svarstad rundet hjørnet til Thomles gate, ble hun rammet av en ubestemmelig følelse av uro. Årsaken var like enkel som den var uforklarlig: I trappa på den andre siden av gata satt en mørkhåret kvinne. Hanna stusset over plasseringen. Ingen hadde sittet der på alle de årene hun hadde bodd her. Kvinnen satt på skrå, med blikket vendt ut mot Drammensveien, som om hun utmerket godt visste at Hanna ville komme gående fra den retningen. Hanna gikk alltid denne veien, til og fra Utenriksdepartementet, sommer som vinter. En eldre kvinne. Vel, på hennes egen alder. Kvinnen reiste seg opp og tok av seg solbrillene. Klærne var dyre, håndveska og reiseveska likeså. En eleganse hun egentlig ikke hadde råd til, tenkte Hanna. Hun flyttet blikket, lot som om hun ikke hadde sett kvinnen og fortsatte rett fram på fortauet, de få meterne fram til inngangspartiet. Faen også. I samme sekund som hun hadde sett nøyere på kvinnen, visste hun at det var for godt til å være sant. Sommeren, været. Livet hennes. Hun vurderte å fortsette rett fram og late som om hun ikke bodde der, men stanset foran inngangsdøra og åpnet håndveska. Selv om hun virkelig forsøkte, klarte hun ikke å hindre at hånda skalv. 5


«Assalamu alaikum», sa en stemme bak henne. «Hanna? Hanna Svarstad?» Hanna snudde seg ikke, tok ikke av seg solbrillene selv om hun ikke klarte å se den helvetes nøkkelen. Etter å ha fomlet rundt i veska i en liten evighet fant hun den endelig. Kvinnen sto rett bak henne, den tunge parfymen fylte et øyeblikk hele Hannas bevissthet. Hun førte nøkkelen inn i låssylinderen og vred om. «Kjenner De meg ikke igjen?» sa kvinnen. Hanna holdt på nøkkelen, men fikk den ikke ut av låsen. «Det er mange år siden», sa kvinnen. «Trettifem.» Hanna forsøkte å plassere den arabiske dialekten hennes. Hun fikk endelig nøkkelen ut av låsen og snudde seg rundt. Kvinnen foran henne var omtrent like høy, eller lav om man ville, som henne. Hanna stirret intenst på henne bak solbrillene. Den mørke kvinnen blunket, tårene rant nedover kinnene. «Jeg ville bare si beklager.» Hanna slapp kvinnen med blikket. Minnet var helt klart. Det var tidlig morgen, før soloppgang. Helt stille i byen. Ikke ett skudd å høre, ingen sirener, ingen flyalarm, ingen barnegråt. Hun kunne tydelig høre lyden av smijernsporten ut mot gata slå igjen. «Jeg husker deg», sa Hanna, på arabisk. Hun stilte ikke det åpenbare spørsmålet: Hva gjør du her? Kvinnen vred hodet fra side til side, som om hun var redd for at noen så dem. «Tilgi meg», sa kvinnen. Hanna tok solbrillene opp i håret. «Tilgi deg?» «Kan jeg komme inn? Bare et øyeblikk. Jeg vil ikke forstyrre. Deg eller Leif.» «Bare et øyeblikk», sa Hanna. «Fem minutter, så må du dra.» 6


«Takk.» «Ikke gråt», sa Hanna og la hånda på kinnet til kvinnen. Det kjentes som om en hånd romsterte inne i henne selv også, som om fortida slet i innvollene hennes. De gikk i taushet opp trappene til andre etasje. En ulyd hun ikke visste hvor kom fra, fylte hodet til Hanna, som om hvert skritt de tok, utløste et granatnedslag langt borte. «Jeg har gjort noe dumt», sa kvinnen med en gang Hanna hadde lukket entrédøra bak dem. «Men jeg hadde ikke noe valg. Jeg forstår det slik at Leif er svært glad i deg, og så angret jeg.» «Sett deg her og fortell», sa Hanna, førte kvinnen gjennom den store leiligheten og pekte til sist mot bordet inne på kjøkkenet. Hun ga kvinnen et glass vann, stilte seg opp ved kjøkkenvinduet, tente en sigarett. Mens kvinnen fortalte, holdt Hanna blikket stivt festet på trappa der kvinnen hadde sittet i stad. Hun kjente at huden nuppet seg, på armene, i hårfestet, men pustet rolig og behersket. Ingen grunn til å vise at en avgrunn hadde åpnet seg i henne, var det vel? Da kvinnen hadde snakket en stund, så Hanna på armbåndsuret, fast bestemt på å kaste henne ut etter nøyaktig fem minutter. «Jeg vil ikke at Leif skal miste deg. Det er alt. Jeg var veldig glad i Leif, det vet du.» Miste meg, tenkte Hanna. Vi skal alle miste noen. Jeg er ikke redd for å dø. Vi skal alle dø. Kvinnen tok en konvolutt opp av håndveska og la den på bordet. Den var full av dollarsedler. «Dette er bare litt», sa hun. «Jeg hadde ikke noe valg. Tilgi meg, Hanna. Si at du tilgir meg.» Den mørkhårete kvinnen gjemte hodet i hendene. «Jeg tilgir deg», sa Hanna. «Alt går bra.» «Tror du?» 7


«Ingen fulgte etter deg hit?» Kvinnen ristet på hodet. «Du er helt sikker?» «Jeg tok en trikk og to drosjer. Hva tror du om en gammel dame fra Beirut? Jeg er ikke dum.» «Dette må du aldri si til noen», sa Hanna. «Aldri. Da kan jeg ikke garantere for deg.» Kvinnen satt ubevegelig. «Du stoler på meg, og jeg stoler på deg, ikke sant?» Kvinnen nikket forsiktig. «Når går flyet ditt?» sa Hanna. Hun fant fram mobilen og tastet seg fram til drosjene. Hanna fulgte henne ned til inngangspartiet. Kvinnen ville nesten ikke slippe hånda hennes da drosjen parkerte utenfor. «Gå nå», sa Hanna. «Ellers rekker du ikke flyet ditt.» Hanna tok reiseveska opp fra gulvet og hengte den over skulderen hennes. «Lev vel», sa hun. «Jeg håper operasjonen går bra.» Kvinnen åpnet munnen for å si noe. Hanna la pekefingeren over leppene hennes. «Det som er gjort, er gjort. Det er Guds vilje», hvisket Hanna. Hun fulgte drosjesjåføren med blikket, han gikk ut av bilen og åpnet bakdøra. Bilen kjørte til enden av gata, før den snudde og kom tilbake. Hanna kunne se ansiktet i baksetet. Kvinnen holdt håndflata opp mot vindusglasset. Ordet ringte i hodet på Hanna. Inshallah.


6. juli 2017 Oslo

Hanna Svarstad visste ikke hvor lenge hun hadde vært på badet da han banket på døra. «Vi må dra nå», hørte hun gjennom dørbladet. Hun svarte ikke. Leif hørte så dårlig uansett, og det var ingen hast. Hun betraktet nok en gang kroppen sin i det store speilet. Den var fortsatt flott, i hvert fall for en kvinne i hennes alder. Ansiktet, derimot – hun var rynkete som en gammel heks, var hun ikke? En barnløs og bitter, gammel heks, tenkte hun, før hun korrigerte seg selv: Det var bare sigarettene. Hun var en slave av den fordømte røyken, og det hadde kostet henne flere rynker enn hun ville innrømme. Hva var det Leif pleide å si? Du betaler i dyre dommer for å dø før alle andre. Ja vel, så er det kanskje det jeg vil, da, repliserte hun alltid. Men han hadde selvsagt rett. Det het seg at hver sigarett kostet fem minutter av et liv, og rynkene ble flere og dypere enn på de fornuftige menneskene som aldri hadde kjent nytelsen av en sigarett. Spilte det noen rolle lenger? Rynkene, alderen? Det var bare så forbannet vanskelig å bli gammel, var det ikke? Å fylle femti hadde vært ille nok. Men seksti? Da var det virkelig ingen vei tilbake. Man sto og holdt balansen på kanten av sin egen grav. Hadde det vært bedre om hun hadde hatt egne barn? Noen som ville føre genene hennes videre, holde liv i minnene om henne? En gang hadde hun overhørt en samtale hvor noen hadde sagt at 9


det var noe uforløst over en kvinne som aldri hadde fått barn. Hun hadde nesten slått til vedkommende, men nå … forsto hun? Det fantes bare én mann hun ville hatt barn med. Og han var død for lengst. Nei, jeg angrer ingenting, tenkte hun. «Jeg tror vi må dra nå», hørte hun et sted bak seg. Det banket forsiktig på baderomsdøra igjen. «Vi må dra», gjentok han. Stemmen til Leif var nesten barnlig, som om han ville si: Jeg går nå, ikke vær bekymret for meg. Som om han skulle krysse den grønne linjen, fra Øst- til Vest-Beirut, gjennom nedrevne gjerder, utbombete bygninger, høyhus fulle av snikskyttere, guttunger med RPG-er og kefije, barrikader av piggtråd og sandsekker, rekke på rekke med bilder av martyrene, graffitien på veggene: Død over alle sionister. «Jeg er ikke døvhørt ennå, Leif», sa hun. «Du har ikke dårlig tid, du skal ingen steder før i morgen. Jeg skal bare fly til København, ikke …» Hun stanset seg selv. Ikke kjøre gjennom Vest-Beirut, tenkte hun og ble et øyeblikk bekymret for at hun virkelig hadde fått posttraumatisk stressyndrom. Alt dette tankespinnet om Beirut … Hun visste det så altfor godt, traumatiske minner kunne komme tilbake tjue, tretti, til og med førti år senere og lamme et menneske fullstendig. Hun hadde begynt å få mareritt for et par års tid siden. Jevnlig våknet hun av at hun krysset den grønne linjen, Damaskusgata, om natta, og ble truffet i ryggen av snikskytterne, av den ekspanderende ammunisjonen som blåste ut brystkassen hennes. De siste månedene hadde det blitt bedre, helt til den kvinnen fra fortida hadde sittet på den forbannete trappa. Den siste uka hadde hun våknet hver bidige natt, hivd etter pusten i det mørke soverommet. Drømmer er underbevisstheten som forsøker å fortelle deg noe, hadde psykiateren hennes sagt. Det finnes gode medisiner for å få sove, det vet du. Medisiner? Hva faen skulle hun med medisiner? 10


«Vent litt, Leif, så kommer jeg ut», sa hun. Hun tok på seg slåbroken og åpnet baderomsdøra. Leif sto rett utenfor og ventet. De sørgmodige gammelmannsøynene, og det knapt synlige høreapparatet han hadde i begge ørene, avslørte at han var åtti og ikke drøye seksti som henne selv, slik man lett kunne tro om ham. Hun studerte ham et øyeblikk, de ungdommelige fritidsklærne, en illrød poloskjorte og kakibukser i tidsriktig snitt, ryggen rak, som om han fortsatt var en ung gutt. Hun dro hånda varsomt gjennom den grå, kraftige luggen hans. «Jeg elsker deg fortsatt, du vet det, Leif?» Hun holdt hardt i hendene hans, bare for å forsikre seg om at han var virkelig. «Jeg vil bare at du skal vite det.» Han så nesten overrasket ut, men nikket og trakk henne inntil seg. Da inngangsdøra ut mot gata smalt igjen bak henne, ble hun stående som fastfrosset. Leif fortsatte bortover den lille gatestumpen mot bilen. Hanna holdt blikket på den tomme trappa på den andre siden av gata. I et øyeblikk satt den mørkhårete kvinnen der. I det neste var hun borte. Ingen av dem sa et ord før de kom ut av byen. På toppen av bakken før Skjetten, der det gikk slakt utfor mot Olavsgaard, og de grønne jordene og skogkledte åskammene åpenbarte seg, satte Leif på cd-spilleren. Ma Lach Yalda? tenkte hun og betraktet Leif mens han mimet de hebraiske ordene som best han kunne. Hun åpnet hanskerommet, og tok ut cd-coveret. De heroinbefengte øynene til Zohar Argov stirret rett på henne, som om han ville si nettopp det han sang: Hva drømmer du om, jente? Etter et minutts tid skrudde hun av stereoanlegget. Det var flere tiår siden de hadde bodd i Midtøsten, hvorfor skulle de fortsette å høre på dette? Leif snudde seg mot henne. «Se på veien», sa hun. 11


Hun grep hånda han hvilte på girspaken, og klemte den. Etter noen minutter tikket det inn en tekstmelding på mobilen hennes. Annema var på plass i København allerede. Vi ses, skrev Hanna og skrudde av mobilen. En begynnende hodepine kjentes helt framme mot pannebeinet, hun orket ikke flere forstyrrelser akkurat nå. Da de kom fram til Gardermoen, klappet hun Leif på kinnet, strøk ham igjen og igjen. «Vi ses i morgen», sa hun. «Jeg skulle ikke sagt det der», sa han. Hun nikket. «Jeg vet det, Leif. Du skulle ikke det.» Hun tente en sigarett og betraktet bilen mens han kjørte bort fra flyplassen. En tåre rant nedover kinnet idet bilen forsvant ut av syne. Sentimentale kjerring, tenkte hun. Det var bare musikken, ingenting annet. Hun gikk inn i avgangshallen og gjennom sikkerhetskontrollen med automatiske bevegelser. Da hun kom ut på den andre siden, forsøkte hun å finne flyvningen til København på de store skjermene, men hun klarte ikke å finne den. Hun hadde gjort det hundrevis, tusenvis av ganger. Hvor vanskelig kunne det være? Nå ble hun stående som forsteinet foran de mange skjermene, de gule bokstavene gled over i hverandre. Hun slapp grepet om trillekofferten og følte et sekund at hun var i ferd med å falle bakover. Hodet fyltes av flyplassens lyder, før alt ble stille. Hva med deg, jente ? Hva drømmer du om? Da hun lukket øynene, var det eneste hun så, det golde ørkenlandskapet, en klynge oliventrær, varmedisen over asfalten, hun selv som stanset bilen, bøyde seg mot rattet og tok hendene opp til ansiktet og hvisket at det ikke kunne være sant. Han kunne ikke være død.


Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.