Drømmeselgeren av Augusto Cury by Cappelen Damm AS

Drømmeselgeren

Augusto Cury

Drømmeselgeren Kallet Oversatt av Kristin Lie Garrubo

Augusto Cury Originalens tittel: O vendedor de sonhos Oversatt av Kristin Lie Garrubo Copyright © Augusto Cury, 2008 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 ISBN 978-82-02-56000-3 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: Sybille Sterk/Arcangel images Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Satt i Sabon og trykt på 70 g Ensolux Cream 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Tilegnelse Jeg gir honnør til alle som har tenkt å se filmen O Vendedor de Sonhos (Drømmeselgeren), basert på denne boka. Vær forberedt på en uforglemmelig opplevelse, en opplevelse som vil overraske dere, få dere til å gråte og til å se deres egen historie i et nytt lys. Filmen og boka tilegner jeg dem som på en eller annen måte er drømmeselgere, rundt om i hjemmene, på skolene, i bedriftene – og i livets teater generelt. Dere drømmeselgere selger det som ikke kan kjøpes for penger. Fortsett med å selge krefter til de slitne, mot til de nedslåtte, kritisk refleksjon til tenkerne, og til dem som er i ferd med å gi opp livet, selg et komma så de får sjansen til å skrive sine viktigste kapitler nettopp på de dagene som føles aller verst. Resultatet vil bli uforglemmelig.

Innholdsfortegnelse

kapittel 1 Møtet: . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 11 kapittel 2 Nærmere bekjentskap:

.................................

kapittel 3 Følelsesmessig jordskjelv: . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 24 kapittel 4 Arrene: . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 28 kapittel 5 Kallet: . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 34 kapittel 6 Første skritt:

...........................................

kapittel 7 Å slå seg løs:

...........................................

kapittel 8 Invitasjon til de håpløse:

...............................

kapittel 9 Bartolomeus særegne drøm: kapittel 10 Verden er mitt hjem:

............................

...................................

kapittel 11 En gjeng med utskudd:

.................................

kapittel 12 De små, modige svalene:

...............................

kapittel 13 De mest opplyste rommene i samfunnets galehus: kapittel 14 En høytidsstemt hyllest:

.......

................................

kapittel 15 En troende med stort ego:

.............................

100

kapittel 16 En ekstra vanskelig disippel:

..........................

104

kapittel 17 En tvangsnevrotiker i redet:

...........................

111

kapittel 18 Å sette et aldershjem på hodet: kapittel 19 Teknologiens tempel:

........................

119

.................................

130

kapittel 20 Stressfabrikken avsløres:

..............................

Kapittel 21 Kjendisstatusens forførende gift: kapittel 22 Kvinners overlegenhet:

139

......................

148

................................

158

kapittel 23 Motetempelet, et smil i kaoset:

........................

164

kapittel 24 En modell og en revolusjonær blir kalt: kapittel 25 Sommerfuglene og kokongen:

................

172

.........................

184

kapittel 26 Forberedelsesmøtet: . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 190 kapittel 27 Disiplene sendes ut:

...................................

kapittel 28 Drømmeselgeren i finanstempelet:

.....................

197

210

kapittel 29 Søylene i marxistisk teori rokkes: . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 222 kapittel 30 Skrekkens hus:

.......................................

kapittel 31 Sinnsforvirret eller vismann?:

.........................

233

246

kapittel 32 Hvis jeg kunne skru tiden tilbake:

.....................

260

kapittel 33 Å selge drømmer til en jeg sviktet:

.....................

265

..............................................

269

Etterord

Kapittel 1

Møtet På den mest inspirerende dagen i uka, nemlig fredag, klokka fem om ettermiddagen, stanset plutselig folk som vanligvis hadde det travelt. De stimlet sammen i et sentralt veikryss i storbyen São Paulo. På hjørnet mellom Rua América og Avenida Europa så de engstelig opp. Den øredøvende lyden fra en brannbil trengte seg inn i hodene deres og varslet fare. En sykebil forsøkte å bane seg vei gjennom trafikkorken for å komme frem. Brannfolkene var raskt på pletten og sperret av området slik at de skuelystne ikke kunne komme bort til det ærverdige San Pablo-bygget som tilhørte Megasoft-gruppen, et av de største konsernene i verden. Godtfolk så på hverandre, og forbipasserende som kom til litt etter hvert, hadde et spørrende uttrykk i ansiktet. Hva var det som skjedde? Hva slags oppstyr var dette? Folk pekte opp: I tjuende etasje i den flotte speilglassbygningen lente en mann seg ut over rekkverket. Nok et menneske ville forkorte en allerede kortvarig eksistens. Enda en hadde planer om å gi opp livet. Det var en tid fylt av tristhet. Flere mennesker døde for egen hånd enn på grunn av krig og drap. Tallene var rystende om man reflekterte over dem. Opplevelsen av tilfredshet var blitt vid som et hav, men grunn som et vannspeil. Mange økonomisk og intellektuelt privilegerte levde tomme, kjedelige liv, isolert i sin egen verden. Samfunnssystemet gjorde ikke bare de fattige fortvilte, men også de velstående. 11

Mannen på toppen av San Pablo-bygget var i førtiårene, hadde et velproporsjonert ansikt, kraftige øyenbryn, hud med få rynker og halvlangt, gråsprengt og velstelt hår. Kunnskapen hans, som var blitt slipt gjennom mange års utdannelse, var nå ikke annet enn støv. Av de fem språkene han snakket, var det ingen han hadde kunnet bruke til å snakke med seg selv, ingen av dem hadde gjort ham i stand til å forstå språket til sine indre demoner. En depressiv krise hadde kvalt ham. Han levde et liv uten mening og frydet seg ikke over noe. Der og da var det bare livets siste øyeblikk som virket forlokkende på ham. Dette uhyrlige fenomenet som vanligvis kalles døden og synes så skremmende, kunne også fortone seg som en magisk løsning for å lindre menneskelig ubehag. Ikke noe så ut til å kunne få denne mannen fra tanken på å ta sitt eget liv. Han så opp mot himmelen, som om han ønsket forløsning for sin siste handling. Deretter så han ned og tok to raske skritt. Han ga blaffen i om han styrtet ned. Mengden gispet fordi de trodde han kom til å hoppe. Den nervøse stemningen gjorde at noen av tilskuerne bet negler. Andre blunket ikke engang, for de ville ikke gå glipp av en eneste detalj – mennesker hater smerte, men har likevel en sterk fascinasjon for den. De vil ikke vite av ulykker, lidelse og elendighet, men netthinnen lar seg forføre av nettopp slike ting. Enden på forestillingen som var i ferd med å utspille seg, ville gi publikum angst og søvnløshet, likevel vegret de seg for å forlate skrekkscenen. I motsetning til de spente tilskuerne var bilførerne som sto fast i trafikken, utålmodige og tutet i ett sett. Noen stakk hodet ut av vinduet og brølte: «Kom igjen, hopp og få det overstått!» Brannfolkene og politisjefen gikk opp på toppen av bygningen for å prøve å overtale mannen til ikke å hoppe. De lyktes ikke, og bestemte seg derfor i all hast for å tilkalle en anerkjent psykiater for å ta seg av saken. Legen forsøkte å vinne mannens tillit. Han oppfordret ham til å tenke på konsekvensene av handlingen, men det hjalp ikke. Selvmordskandidaten var lei av teknikker, han hadde allerede gått 12

gjennom fire mislykkede psykiatribehandlinger. Med høye rop truet han: «Ett skritt til, så hopper jeg!» Én ting var han sikker på – døden ville bringe ham til taushet – eller i hvert fall trodde han det var slik. Beslutningen var tatt, med eller uten publikum. Han var fiksert på frustrasjonene sine, tunge tanker kvernet i hodet hans og nørte opp under fortvilelsen som allerede var på kokepunktet. Mens disse hendelsene utspilte seg på toppen av bygningen, dukket en mann ubemerket opp i folkemengden og ba om å få slippe frem. Han så ut som en hvilken som helst annen forbipasserende, bortsett fra at han var sjuskete kledd. Han hadde på seg en falmet blå skjorte med lange ermer og enkelte svarte flekker. Og en krøllete svart dressjakke. Han hadde ikke slips. De svarte buksene var også krøllete og ga inntrykk av ikke å ha sett vann på en uke. Håret var gråsprengt rundt ørene, litt langt og uflidd. Skjegget var ganske langt og hadde ikke vært i nærheten av en høvel på en god stund. Tørr hud med markerte rynker rundt øynene og i ansiktsfoldene vitnet om at han noen ganger sov under åpen himmel. Han var et sted mellom tretti og førti, men så eldre ut. Han ga ikke inntrykk av å være noen politisk eller åndelig autoritet, langt mindre noen intellektuell. Han så mer ut som en av samfunnets svakerestilte enn som et av systemets ikoner. Hans lite tiltrekkende ytre sto i kontrast til den høflige måten han førte seg på. Han rørte forsiktig ved folks skuldre og ga dem et smil idet han passerte. Folk visste ikke hvordan de skulle beskrive følelsen de hadde når han rørte ved dem, men den fikk dem til å gi ham plass. Han nærmet seg brannfolkenes sperrebånd, og de hindret ham i å passere. Men uten å ta hensyn til sperringen så han dem som hindret ham, rett inn i øynene, og uttrykte bastant: «Jeg må få komme inn. Han venter på meg.» Brannfolkene mønstret ham fra topp til tå og ristet på hodet. Han så snarere ut som en som trengte hjelp enn som en nyttig person i en så anspent situasjon. «Hva heter du?» spurte de uten å blunke. 13

«Det er uviktig her og nå», svarte den mystiske mannen bestemt. «Hvem har tilkalt deg?» spurte brannfolkene. «Det vil dere snart finne ut, og hvis dere drar ut tiden med å forhøre meg, blir dere nødt til å forberede enda en begravelse», sa han og løftet blikket. Brannfolkene begynte å svette. En av dem hadde panikkangst, den andre slet med søvnløshet. Den siste setningen til den mystiske mannen satte dem ut av balanse. Han gikk frimodig forbi dem. Kanskje er det bare en eksentrisk psykiater eller en slektning, tross alt? tenkte de. Da han nådde toppen av bygningen, ble han stoppet igjen. Politisjefen la ikke noe imellom. «Stopp! Du kan ikke være her.» Han forlangte at mannen kom seg ned igjen med en eneste gang, men den gåtefulle fremmede så ham rett inn i øynene og svarte: «Hva mener du med at jeg ikke kan være her, hvis jeg er blitt tilkalt?» Politisjefen så på psykiateren, som så på brannsjefen. De gjorde tegn til hverandre for å vite hvem som hadde tilkalt denne mannen. Noen få øyeblikk med forvirring var alt den mystiske lasaronen trengte for å gå ut av sikkerhetssonen og komme faretruende nær mannen som var på nippet til å hoppe i døden. Da de oppdaget det, var det for sent å stanse ham. Hvis de prøvde å komme med advarsler, kunne det utløse ulykken og få selvmordskandidaten til å gjennomføre det han hadde satt seg fore. Med nervene i spenn valgte de å avvente begivenhetens gang. Mannen kom bort uten å be om lov og uten å la seg affisere av muligheten for at selvmordskandidaten kunne kaste seg ned fra bygningen. Han overrumplet ham og ble stående på et par meters avstand. Da den andre ble oppmerksom på inntrengeren, skrek han med en gang: «Kom deg bort, ellers tar jeg livet av meg!» Den fremmede forholdt seg likegyldig til denne trusselen. Med verdens største selvfølgelighet satte han seg på rekkverket, tok en brødskive ut av jakkelomma 14

og begynte å spise den med stor fornøyelse. Mellom bitene nynnet han en sang og virket i det hele tatt svært fornøyd. Selvmordskandidaten ble fullstendig paff. Han følte seg undervurdert, krenket, at følelsene hans ikke ble tatt på alvor. «Slutt med den syngingen! Nå kaster jeg meg utfor», ropte han høyt. Den fremmede mannen var uanfektet. «Kan du vennligst la være å forstyrre måltidet mitt?!» sa han heftig. Og tok noen flere store tygg mens han dinglet fornøyd med beina. Så kikket han bort på selvmordskandidaten og nikket og tilbød ham en bit. Da politisjefen så det, begynte han å skjelve i leppene, og psykiateren sperret øynene opp, mens brannsjefen rynket panna i bestyrtelse. Selvmordskandidaten visste ikke hvordan han skulle reagere. Det er ikke mulig! Jeg har møtt en som er galere enn meg, tenkte han med seg selv.

Kapittel 2

Nærmere bekjentskap Å se noen spise en brødskive med tydelig fornøyelse rett foran en som var i ferd med å hoppe i døden, var uvirkelig. Som en scene tatt rett ut av en film. Selvmordskandidaten lukket øynene litt, kjente at han pustet fortere, og strammet ansiktsmusklene enda mer. Han visste ikke om han skulle kaste seg utfor, rope eller kjefte på den fremmede. Han var andpusten. «Kom deg vekk! Nå hopper jeg», ropte han. Og han var ikke mer enn en hårsbredd fra å falle. Denne gangen så det ut til at han virkelig skulle smelle i bakken. Mengden gispet av skrekk, og politisjefen holdt seg for øynene så han skulle slippe å se elendigheten. Alle forventet at den merkelige mannen ville fjerne seg med det samme for å unngå ulykken. Han kunne si, slik psykiateren og politimannen hadde gjort: «Ikke gjør det! Jeg går nå.» Eller han kunne gi et annet råd av typen: «Livet er herlig. Du kan overvinne problemene dine. Du har mange år foran deg.» I stedet reiste han seg plutselig, og til alles overraskelse, særlig selvmordskandidatens, begynte han å fremsi et filosofisk dikt med høy stemme. Mens han pekte på ham som ville stanse sin egen livspust, deklamerte han mot himmelen: «La dagen denne mannen ble født, strykes bort i tidens parentes! Måtte duggen som fuktet gresset om morgenen den dagen, fordufte! 16

Måtte lyset som gledet de veifarende den ettermiddagen, holdes tilbake! Måtte natten denne mannen ble unnfanget, bli røvet av angsten! Tilbakekall all glansen fra stjernene som lyste på himmelen den natten! Ta tilbake alle hans smil og all hans frykt fra barndommen! Visk ut alle hans vågestykker og eventyr fra guttedagene! Slå en strek over hans drømmer og mareritt, hans klokskap og tåpeligheter i voksenlivet!»

Etter å ha deklamert diktet av sine lungers fulle kraft ble den fremmede trist, og med lav stemme sa han tallet én, uten å gi noen forklaring på hvorfor han telte. Et lamslått publikum lurte på om det hele var et utendørs teaterstykke. Politimannen visste heller ikke hvordan han skulle reagere: Ville det være best å gripe inn eller fortsette å se hvordan situasjonen utviklet seg? Brannsjefen så på psykiateren for å be om en forklaring. «Jeg kjenner ikke til noe fra faglitteraturen om å viske ut livet, ta tilbake smil», sa han forvirret. «Jeg har ikke greie på poesi … Det er vel bare enda en tulling!» Selvmordskandidaten ble paff, nærmest lamslått. Ordene til den fremmede gjenlød inne i hodet hans uten at han ville det. Han ble oppbrakt og reagerte voldsomt. «Hvem er du som tror du kan drepe fortiden min?! Hvilken rett har du til å ødelegge barndommen min? Hva slags freidighet er dette her?» Etter å ha angrepet inntrengeren med disse ordene besinnet han seg. Kanskje er det jeg som står bak dette drapet? tenkte han. Likevel kjempet han for å feie bort enhver form for ettertanke. Da han så at selvmordskandidaten hadde falt i tanker, var den mystiske mannen dristig nok til å provosere ham enda mer. «Vær forsiktig! Å tenke er farlig, særlig for den som ønsker å dø. Vil du ta livet ditt, så ikke tenk.» Selvmordskandidaten ble brydd, inntrengeren hadde fått ham på kroken. Driver denne fyren og oppfordrer meg til å dø, eller hva? funderte han for seg selv. Står jeg overfor en 17

sadist? Vil han se blod? Han ristet på hodet, som om han på den måten kunne riste av seg sin egen grubling, men tanker stagger alltid impulsive ønsker. Da den fremmede merket selvmordskandidatens indre forvirring, snakket han mildt, men ikke mindre direkte. «Ikke tenk! For hvis du tenker, vil du forstå at den som tar sitt eget liv, begår flere mord: Først dreper han seg selv, og så, litt etter litt, dem som blir igjen. Hvis du tenker, vil du innse at skyldfølelse, feil, skuffelser og motgang er privilegier ved det å leve bevisst. Døden har ingen av disse privilegiene!» Like etter forandret den fremmede seg fra å være trygg til å vise fortvilelse. Han sa tallet fire og ristet indignert på hodet. Selvmordskandidaten ble lammet. Han ville avvise idéene til den fremmede, men de var som et virus som trengte seg inn i tankebanene hans. Hva slags ord var dette? Forvirret prøvde han å motstå fristelsen til å reflektere og gikk til angrep på den fremmede. «Hvem tror du at du er, som i stedet for å skåne meg konfronterer meg? Hvorfor behandler du meg ikke som en stakkars sinnslidende, en som fortjener medynk?» Og med hevet stemme forlangte han: «Kom deg vekk! Jeg er en mann som ikke har mer å leve for.» Den fremmede lot seg ikke skremme, men mistet i stedet tålmodigheten og kritiserte sin forstyrrede samtalepartner. «Hvem har sagt at du er en svak person eller en deprimert stakkar som har mistet livslysten? Eller en underprivilegert … en som er kommet til kort? Eller en som er på dødens rand, som ikke klarer å bære tyngden av sine nederlag? I mine øyne er du langt fra noe av dette. I mine øyne er du rett og slett en stolt mann, låst inne i et bur skapt av dine egne følelser, avskåret fra en elendighet som er større enn din egen.» Selvmordskandidaten skjermet seg med hendene og trakk seg skremt tilbake fra den skuddlinjen han befant seg i. «Hvilken rett har du til å kalle meg stolt, en fange i et bur skapt av mine egne følelser?» spurte han i sinne og med en 18

stemme som allerede holdt på å briste. «Hvilken rett har du til å si at jeg er avskåret fra lidelser som er større enn mine egne?!» Han følte seg truffet i brystet, ute av stand til å puste. Inntrengeren hadde truffet spikeren på hodet. Som et lyn hadde tankene trengt ned i dypet av hans sinn. I det øyeblikket tenkte den triste mannen på faren sin, som hadde knust barndommen hans og gitt ham mye smerte. Faren hans hadde vært følelsesmessig fjern, utilnærmelig, innelukket i seg selv. Men selvmordskandidaten snakket ikke om dette med noen. Det var ekstremt vanskelig for ham å forholde seg til arrene fra fortiden. Nå ble han rammet av disse pinefulle minnene og fikk tårer i øynene. «Vær stille. Ikke si mer. La meg dø i fred», sa han i en mildere tone. Da han skjønte at han hadde rørt ved et dypt sår, senket også mannen som spurte ham ut, stemmen. «Jeg respekterer din smerte, og jeg kan ikke komme med noen utlegning om den. Smerten din er unik, og den er den eneste smerten du virkelig kan kjenne. Den er din og bare din.» Disse ordene kastet lys over tankene til mannen, som var på gråten. Han forsto at ingen kan dømme en annens smerte. Han innså at farens smerte var unik og derfor ikke kunne føles eller bedømmes av noen andre enn faren selv. Han hadde alltid fordømt faren kraftig, men nå begynte han for første gang å se ham med andre øyne. Til mannens forbauselse ytret inntrengeren i samme øyeblikk noen ord som det var vanskelig å vurdere om var ros eller kritikk. «I mine øyne er du også et modig menneske, siden du har tenkt å knuse kroppen din i bytte mot en lang natts søvn innesperret i en grav! Det er utvilsomt litt av en illusjon.» Og så stoppet han slik at selvmordskandidaten kunne få øynene opp for de uoverskuelige konsekvensene av handlingen sin. Nok en gang funderte den deprimerte mannen over denne merkelige figuren som hadde dukket opp for å ødelegge planene hans. Hva slags mann var han? For noen ord! En evig natts søvn innestengt i en grav … tanken vekket avsky i ham. 19

Men han var fast bestemt på å gjennomføre planen sin, og slo tilbake. «Jeg ser ingen grunn til å fortsette dette møkkalivet!» fnøs han med ettertrykk og rynket panna, plaget av tanker som kom ubedt. Den fremmede justerte den kraftige stemmen sin og utfordret den andre grundig. «Møkkaliv? Maken til utakknemlighet! Akkurat nå vil sikkert hjertet ditt rive opp brystkassen og protestere med tårer av blod mot at livet blir tilintetgjort.» Og med sjelden uttrykksfullhet skiftet han toneleie og forsøkte å gi stemme til selvmordskandidatens hjerte: «Nei! Nei! Ha medlidenhet med meg! Jeg har pumpet blodet ditt utrettelig millioner av ganger. Jeg har sørget for dine behov, jeg har vært din tjener uten å klage. Og nå vil du bringe meg til taushet uten engang å gi meg rett til å forsvare meg? Jeg, som har vært den mest trofaste slave du kan tenke deg. Og hva er min premie? Hva får jeg igjen for strevet? En tåpelig død! Du vil stoppe mine slag bare for å stanse din egen lidelse. Å, så enormt selvopptatt du er! Om jeg bare kunne pumpe mot inn i deg! Se livet i øynene, din egoist!» Og dermed oppfordret han selvmordskandidaten til å lytte til sitt eget bryst for å kjenne hjertets fortvilelse. Mannen følte skjorta dirre. Han hadde ikke lagt merke til at hjertet hans var i ferd med å eksplodere. Det virket faktisk som om det skrek der inne i brystet. Selvmordskandidaten falt litt til ro. Det gjorde inntrykk på ham hvordan denne fremmede mannens ord påvirket tankene hans. Men da det lot til at selvmordskandidaten hadde gitt seg, samlet han det lille han fremdeles hadde igjen av vilje. «Jeg har allerede dømt meg selv til døden. Det er ikke noe håp.» Lasaronen svarte med å sette inn det siste støtet. «Så du har dømt deg selv til døden? Er du klar over at selvmord er den mest urettferdige dommen som finnes? For den som tar sitt eget liv, dømmer seg selv til døden uten retten til forsvar. Hvorfor dømmer du deg selv uten å forsvare deg? Hvorfor ikke gi deg selv rett til å argumentere med dine demoner, stå ansikt til ansikt med dine nederlag og kjempe mot 20

de pessimistiske tankene dine? Det er enklere å si at livet ikke er verdt å leve … Du er virkelig urettferdig mot deg selv!» På mesterlig vis demonstrerte den fremmede at han visste at de som tar sitt eget liv, ikke har begrep om dimensjonene i tilværelsens ende, selv om de planlegger sin egen død. Han visste at hvis de så fortvilelsen hos de nærmeste og de uforståelige konsekvensene av selvmordet, ville de gå tilbake og forsvare seg. Han visste at ikke noe brev eller noen beskjed kunne tjene som forsvarsskrift. Mannen på toppen av San Pablo-bygget hadde lagt igjen et brev til sin eneste sønn, der han prøvde å forklare det uforklarlige. Han hadde også nevnt selvmordstankene sine for psykiatere og psykologer. Han var blitt analysert, tolket, diagnostisert og hadde hørt mange teorier om stoffskiftefeil i hjernen. I tillegg var han blitt oppmuntret til å overvinne problemene sine og se dem fra ulike vinkler. Men ikke noe hadde nådd inn til denne stivbeinte akademikeren. Ingen av disse tiltakene eller forklaringene kunne trekke ham opp av den følelsesmessige hengemyra han befant seg i. Mannen var utilnærmelig. Men i møte med denne merkelige personen som utfordret ham på toppen av høybygget, var han for første gang blitt svar skyldig. Etter klærne og den fattigslige fremtoningen å dømme dreide det seg om en stakkar som gikk rundt og tigget. Idéene hans og måten han snakket på, lot det likevel skinne gjennom at han var ekspert på å sette uimottakelige sinn ut av balanse. Ordene hans skapte mer uro enn ro, for han visste at uten uro blir det ingen problematisering, og uten problematisering finner man ingen alternativer, det åpner seg ikke noe spekter av muligheter. Selvmordskandidatens indre uro tiltok såpass at han bestemte seg for å stille den fremmede et spørsmål. Han hadde vegret seg i det lengste for å gjøre det, for på bakgrunn av de første sammenstøtene antok han at han ville gå rett inn i et minefelt. Og det gjorde han også. «Hvem er du?» Selvmordskandidaten hadde håpet på et kort og konsist 21

svar, men det var ikke det som kom. I stedet fyrte mannen av en ny salve med spørsmål. «Hvem jeg er? Hvordan våger du å spørre hvem jeg er, når du ikke vet hvem du selv er? Hvem er du som i døden søker å bringe din egen eksistens til taushet for øynene på et forskremt publikum?» I et forsøk på å nedverdige mannen som utfordret ham, innvendte han i en lett sarkastisk tone: «Jeg? Hvem jeg er? Jeg er en mann som om få øyeblikk ikke vil eksistere lenger. Og da kommer jeg hverken til å vite hvem jeg er eller hva jeg har vært.» «Jeg er nok annerledes enn deg. For du har sluttet å lete etter deg selv. Du er blitt en gud. Mens jeg spør meg selv hver eneste dag: ‘Hvem er jeg?’» Og på snedig vis stilte han enda et spørsmål: «Og vil du vite hvilket svar jeg har funnet?» Selvmordskandidaten nikket litt utilpass. Den fremmede fortsatte. «Jeg skal svare deg hvis du svarer meg først. Hvilken filosofisk, religiøs eller vitenskapelig kilde har du drukket av for å kunne forsvare idéen om at døden er slutten på tilværelsen? Er vi levende atomer som går i oppløsning for aldri mer å gjenfinne sin struktur? Er vi ikke mer enn en effektiv hjerne, eller har vi en sjel som eksisterer side om side med hjernen og sprenger dens grenser? Hvilken dødelig vet dette? Vet du det? Hvilken troende kan forsvare sin tankegang uten å bruke troselementet? Hvilken hjerneforsker kan forsvare sine argumenter uten å gjøre bruk av spekulasjonsteknikker? Hvilken ateist eller agnostiker kan forsvare sine idéer uten rom for usikkerhet og uten vrengebilder?» Det virket som den fremmede kjente til, og hadde utvidet, den sokratiske metode. Han kom med en endeløs rekke spørsmål. Selvmordskandidaten ble helt ør av alle disse spørsmålene som kom som en eksplosjon. Han var ateist, men oppdaget at hans ateisme kunne gi opphav til spekulasjon. Som mange andre «normale» doserte han om disse fenomenene med uholdbar selvsikkerhet, men han diskuterte dem aldri uten sterke følelser og tendensiøse tilbøyeligheter. 22

Mannen med de fillete klærne og det avmålte ansiktsuttrykket vendte sin spørremaskin også mot seg selv. Og før han hadde fått noe endelig eller foreløpig svar fra tilhøreren sin, trakk han sin konklusjon: «Vi er begge uvitende. Forskjellen mellom oss er at jeg innser at jeg er det.»

Kapittel 3

Følelsesmessig jordskjelv Mens høytflyvende tanker ble diskutert på toppen av bygget, trakk noen få i folkemengden seg unna uten å vite hva som foregikk. De orket ikke vente på sluttakten i en annen manns tragedie. Men de fleste holdt stand, de ville ikke gå glipp av det som skjedde. Midt i folkemengden dukket det plutselig opp en mann som var marinert i whisky og vodka. Han het Bartolomeu. Han var enda et menneske med skjulte arr, selv om han stort sett var i veldig godt humør og til tider uforskammet. Han hadde svart, bustete og nokså kort hår, som sannsynligvis ikke hadde sett hverken kam eller vann på flere uker. Han hadde passert tretti. Lys i huden, markerte øyenbryn, et litt oppsvulmet ansikt som skjulte sporene etter en rufsete tilværelse. Han sjanglet bortover, så full var han. Han lespet med slørete stemme og skumpet borti en og annen, men i stedet for å takke dem for at de hjalp ham å holde seg på beina, klaget han. «Du der, du meia meg ne’. Ser’u’kke atte jeg er i venstre felt, eller?» var kommentaren hans til noen. «Gi plass, kompis, jeg har’e travelt», sa han til andre. Bartolomeu tok noen skritt til og snublet i rennesteinen. For ikke å gå i bakken prøvde han å støtte seg der han kunne, helt til han kom borti en gammel dame og falt oppå henne. Den stakkars damen brakk nesten ryggen. Hun prøvde å fri seg fra ham og ga ham et slag i hodet med stokken mens hun skremt ropte: «Kom deg vekk, din frekkas!» 24

Han hadde ikke krefter til å flytte seg. Den gamle damen fortsatte å rope av full hals, så for å vri seg ut av situasjonen ropte han enda høyere enn henne. «Hjælp! Folkens, hjælp meg! Gamla her har kasta seg over meg.» De som sto rundt, flyttet blikket fra lufta til bakken. De konsentrerte seg om fyllikens reaksjon, og da de skjønte hva slags knep han drev med, tok de ham vekk fra den gamle damen og ga ham noen puff. «Kom deg vekk, din slask», var beskjeden han fikk. Men han ville ikke bli stilt i et dårlig lys og stotret frem: «Takk ska’ dere ha, folkens, for den lille dy … dy …» Han var så full at han trengte tre forsøk for å si ordet «dytten». Etterpå prøvde han å børste støvet av buksene, og da var det bare så vidt han ikke falt over ende igjen. «Dere redda meg fra denna …» Den gamle damen sto klar da han holdt på å snakke stygt om henne. Uten å blunke løftet hun stokken og forberedte seg på å slå den i hodet på ham en gang til, men luringen tok seg inn i tide. «… denna flotte dama.» Og så forlot han kampplassen og begynte å gå. Mens han gikk gjennom folkemengden, lurte han forundret på hvorfor alle var så intenst opptatt av å se opp i lufta. Han trodde folk stirret på et romvesen, og anstrengte seg for å skimte toppen av bygningen. Så begynte han å rope og skape uro rundt seg nok en gang. «Jeg ser’e! Jeg ser romvesenet, asså. Vær forsiktig, folkens! Det er gult og har horn. Og det har våpen i henda!» Sannheten er at Bartolomeu hadde hallusinasjoner. Forstanden hans var så forstyrret at han så syner. Han var ikke noen vanlig alkoholiker, han var en oppvigler. I tillegg til å drikke alt han kom over, var han ekspert på å tiltrekke seg oppmerksomhet. Av den grunn hadde han fått kallenavnet Honningmunn. Om det var noe han elsket enda mer enn å drikke, så var det å høre sin egen stemme. De nærmeste vennene hans sa at han hadde KTS, kompulsivt talesyndrom. Han grep tak i dem som sto nærmest og ville få dem til å 25

se det bare han så. De prøvde å vri seg unna hendene hans med puff og skjellsord. Fylliken snøvlet. «For en gjeng med uforskamma folk! De er grønne av missunnelse bare fordi jeg så romvesenet først.» På toppen av San Pablo-bygget begynte samtidig mannen som hadde hatt til hensikt å gi opp livet, å tenke at det han egentlig burde avlive, var sine egne fordommer, for han var full av tomme idéer og overfladiske begreper om livet og døden. Han som pleide å forherlige sin egen kunnskap, hadde nå behov for å forherlige sin egen uvitenhet – en usannsynlig (og sågar smertefull) holdning for en som alltid hadde sett på seg selv som en glimrende intellektuell. I den akademiske verden fremsto han som en som hadde enorm kunnskap, noe han stolt viste frem, men nå hadde noen få minutter vært nok til å få ham til å se sin egen dårskap. Han følte at en bølge av klarhet skylte over ham. Og denne bølgen fortsatte å strømme ut fra den gåtefulle mannen uten snev av glamour. Som om det ikke var nok med den utspørringen han allerede hadde foretatt, satte den fremmede inn mer skyts. Han tok en tur gjennom historien til en stor tenker. «Hvorfor ropte Darwin ‘min Gud’ i de siste øyeblikk av sitt liv, mens han led av uutholdelig kvalme og oppkastrier? Var han svak fordi han ropte til Gud da kreftene hans var i ferd med å ta slutt? Var han en feiging fordi han ble urolig i møte med smerten, og fordi han så på døden som noe unaturlig da han sto overfor den, selv om hans teori baserte seg på artenes naturlige utvalg? Hvorfor var det en dyp konflikt mellom hans liv og lære? Er døden slutten eller begynnelsen? Mister vi oss selv eller finner vi oss selv i den? Er det slik at når vi dør, kastes vi ut av historien som skuespillere som aldri mer får stå på en scene sammen?» Selvmordskandidaten reagerte med forbauselse og svelget. Han hadde aldri tenkt slike tanker. Aldri reflektert over idéen om at han, ved å ønske å dø, ville kaste sin egen historie ut fra historien. Selv om han var tilhenger av utviklingslæren, visste han ikke noe om mannen Darwin og hans indre konflikter. Men var det mulig at Darwin hadde vært inkon26

sekvent og svak? Nei … det kunne ikke stemme. Darwin ga ikke opp å leve. Han var helt sikkert mye mer glad i livet enn meg, tenkte han. Han hadde en følelse av at mannen med de utallige spørsmålene hadde kledd av ham hovmodet uten å be om lov. Mens hjertet roet seg ned, prøvde han å få igjen pusten, som om han hengte seg på lufta han pustet inn for å utforske områder av sitt eget sinn han aldri hadde utforsket før. Han svarte ærlig: «Nei, jeg vet ikke. Jeg har aldri tenkt over disse spørsmålene.» «Vi jobber, vi kjøper, vi selger, vi bygger sosiale relasjoner, vi diskuterer politikk, økonomi og vitenskap, men innerst inne er vi småbarn som leker på livets scene, ute av stand til å fatte tilværelsens kompleksitet», la den fremmede til. «Vi skriver millioner av bøker og oppbevarer dem i enorme biblioteker, men vi er bare barn. Vi vet nesten ingenting om hva vi er. Vi er milliarder av småbarn som leker i flere tiår på denne fascinerende planeten.» Selvmordskandidaten pustet saktere. Han begynte å finne tilbake til sin historie og sin identitet. Júlio César Lambert – det var navnet hans – var utstyrt med en skarp, rask og fremragende tenkeevne. I sin lovende akademiske karriere hadde han fått toppkarakter og rosende omtale både da han forsvarte hovedfagsoppgaven og doktoravhandlingen sin. Han hadde også sittet i mange eksamenskommisjoner og vært sensor og opponent for mange andres arbeider. Han plaget hovedfagskandidater og doktorander med sin syrlige kritikk. Han hadde alltid vært selvopptatt, og han forventet at de andre skulle kretse rundt hans intellektuelle evner. Men nå sto han overfor en kommisjon der sensor var en fillefrans. Han følte seg som et forsvarsløst barn i møte med sin egen frykt og mangel på visdom. Likevel var det første gang han var blitt kalt et barn uten å vri seg i sinne, første gang han hadde funnet tilfredsstillelse i å erkjenne sin egen litenhet. Han følte seg ikke lenger som en mann stilt overfor sin egen undergang, men så seg selv som en som var i ferd med å bygge seg opp igjen.