__MAIN_TEXT__

Page 1


Patrick Modiano

Dora Bruder Oversatt av Tom Lotherington


Patrick Modiano Originalens tittel: Dora Bruder Oversatt av Tom Lotherington © Editions Gallimard, Paris, 1997 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2019 ISBN 978-82-02-59481-7 1. utgave, 1. opplag 2019 Omslag: Elisabeth Vold Bjone Omslagsfoto: Shutterstock/Velimir Isaevich, Shutterstock/Paradise studio, Shutterstock/Sergey Kohl Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen, 2019 Satt i 11,2/14,8 Sabon og trykt på 80 g Ensolux cream 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


En dag for åtte år siden bladde jeg gjennom et gammelt nummer av avisen Paris-Soir datert 31. desember 1941 da blikket mitt falt på rubrikken «Fra dag til dag» på side 3. Nederst på siden leste jeg: «paris Vi etterlyser den 15 år gamle Dora Bruder. Den savnede er 1 m 55 cm høy, har ovalt ansikt, gråbrune øyne, er iført grå fritidsjakke, mørkerød genser, marineblått skjørt og hatt, brune fritidssko. Alle henvendelser til herr og fru Bruder, 41 Boulevard Ornano, Paris.» Denne delen av Boulevard Ornano var jeg kjent på. Da jeg var liten, pleide jeg å være med moren min på loppemarkedet i Saint-Ouen. Vi gikk av bussen på Porte de Clignancourt eller noen ganger 5


foran rådhuset i 18. arrondissement. Det var alltid om ettermiddagen lørdag eller søndag. Om vinteren sto bestandig den store, tjukke fotografen med den knudrete nesen og de runde brillene på fortauet langs Clignancourt-kasernen med apparatet sitt på stativ midt i strømmen av fotgjengere, og tilbød seg å ta et «suvenirbilde». Om sommeren stilte han seg på promenaden i Deauville, utenfor Bar du Soleil. Der fikk han noen kunder. Men der ved Porte de Clignancourt så det ikke ut til at folk ville la seg fotografere. Han gikk i en gammel støvfrakk, og en av skoene hans var det hull i. Jeg kan huske at Boulevard Barbès og Boulevard Ornano lå folketomme en solfylt søndag ettermiddag i 1958. I hvert gatekryss sto ordenspolitiet i små grupper på grunn av det som foregikk i Algerie. Jeg var mye i dette strøket vinteren 1965. Jeg hadde en kjæreste som bodde i Rue Championnet. Telefon Ornano 49-20. Allerede på den tiden må strømmen av fotgjengere langs kasernen på søndagene ha revet med seg den tjukke fotografen, men jeg gikk aldri og så etter. Hva hadde denne kasernen vært brukt til? Noen fortalte meg at det var kolonitroppene som hadde holdt til der. Januar 1965. Mørket falt på ved sekstiden i krysset mellom Boulevard Ornano og Rue Championnet. Jeg var ingenting, jeg gikk i ett med denne skumringen, disse gatene. 6


Den siste kafeen i enden av Boulevard Ornano på partallsiden het «Verse Toujours», «Skjenk i vei». Til venstre, på hjørnet av Boulevard Ney, lå det en annen, som hadde jukebox. I krysset Ornano-Championnet var det et apotek, to kafeer, den ene eldre enn den andre, på hjørnet av Rue Duhesme. Jeg har sittet mye og ventet i disse kafeene … Tidlig på morgenen mens det ennå var mørkt. På slutten av dagen og til det mørknet. Senere på natten, ved stengetid … Søndag kveld sto det parkert en gammel svart sportsbil – en Jaguar, mener jeg det var – i Rue Championnet, utenfor førskolen. Den hadde krigsinvalid-merke på en plakett i hekken: G.I.G. – Grand Invalide de Guerre. En sånn bil her i dette strøket slo meg som merkelig. Jeg lurte på hvordan den bileieren kunne tenkes å se ut. Fra ni om kvelden var det tomt for folk på boulevarden. Jeg kan ennå se for meg lyset på nedgangen til metrostasjonen Simplon, og nesten rett overfor på den andre siden, lyset fra inngangen til kinoen Ornano 43. Den tilstøtende gården i nummer 41, like før kinoen, hadde jeg aldri lagt merke til enda jeg gikk forbi den i måneder og år. Fra 1965 til 1968. Alle henvendelser til herr og fru Bruder, 41 Boulevard Ornano, Paris.


Fra dag til dag. Med flere års avstand går perspektivene litt i surr, vintrene går i ett med hverandre. Den i 1965 med den i 1942. I 1965 visste jeg ingenting om Dora Bruder. Men i dag, tretti år etter, forekommer det meg at all ventingen i kafeene ved Ornano-krysset og ruten jeg valgte å gå, som bestandig var den samme – jeg tok Rue du Mont-Cenis og gikk langs hotellene på Butte Montmartre: Hotell Roma, Alsina eller Terrass i Rue Caulincourt – og de flyktige sanseinntrykkene jeg har bevart: En vårnatt da det hørtes gny av høye stemmer under trærne i Square Clignancourt, og så på nytt om vinteren nedover mot Simplon og Boulevard Ornano – at ikke alt dette var rent tilfeldig. Uten at jeg ennå har det helt klart for meg, var jeg kanskje alt da på sporet av Dora Bruder og foreldrene hennes. De var til stede, allerede, umerkelig. 8


Jeg forsøker å finne noen antydninger, så langt tilbake i tiden som mulig. I tolvårsalderen, når jeg var med moren min på loppemarkedet på Clignancourt, var det en polsk jøde som solgte kofferter, til høyre i begynnelsen av en av alleene med boder på begge sider, Malik-markedet, Vernaison-markedet … Både kostbare kofferter i lær eller krokodilleskinn og pappkofferter, reisevesker, amerikakofferter med etiketter fra atlanterhavsdamperne, alt stablet hulter til bulter. Det var ikke tak over standen hans. Han hadde bestandig en sigarett i munnviken, og en dag bød han meg på en. Jeg gikk noen ganger på kino på Boulevard Ornano. Enten på Clignancourt Palace øverst på boulevarden, ved siden av «Verse Toujours». Eller på Ornano 43. Etterpå har jeg skjønt at Ornano 43 var en meget gammel kinosal. Den ble gjenbygd i trettiårene, formet som en passasjerbåt. Jeg var tilbake på disse kanter i mai 1996. En forretning har overtatt etter kinoen. Man krysser Rue Hermel og står foran leiegården i nummer 41 på Boulevard Ornano, adressen som oppgis i etterlysningen etter Dora Bruder. En seks etasjers bygård fra slutten av 1800-tallet. Sammen med nummer 39 utgjør den et kvartal omgitt av boulevarden, enden av Rue Hermel og Rue Simplon på baksiden av de to gårdene. De 9


to er ganske like. På nummer 39 står det et skilt med navnet på arkitekten, en viss Richefeu, og året 1881. Det samme gjelder sikkert for nummer 41. Før krigen og helt opp til femtiårene var nummer 41 på Boulevard Ornano et hotell, i likhet med nummer 39, som het Hôtel du Lion d’Or. I nummer 39 var det før krigen dessuten en restaurant som ble drevet av en viss Gazal. Jeg har ikke funnet ut hva hotellet i nummer 41 het. I begynnelsen av femtiårene finnes det på denne adressen et firma ved navn Société Hôtel et Studios Ornano, telefon Montmartre 12-54. Og dessuten, som før krigen, en kafé drevet av en mann som het Marchal. Denne kafeen finnes ikke lenger. Lå den til høyre eller til venstre for portrommet? Fra porten går det en ganske lang gang innover. Aller innerst går trappen opp på høyre side.


Det tar lang tid før det som har vært utvisket, kan komme for en dag. Noen spor er i behold i registrene, og man vet ikke hvor de er gjemt bort, eller hvilke voktere som passer på dem, eller om disse vokterne vil gå med på å vise deg dem. Eller kanskje de rett og slett har glemt at disse registrene har eksistert. Det eneste som trengs, er litt tålmodighet. Jeg fant ut etter hvert at Dora Bruder og foreldrene hennes bodde i hotellet på Boulevard Ornano allerede i 1937 og 38. De hadde ett rom og kjøkken i sjette etasje, der hvor det går en smijernsbalkong rundt begge de to gårdene. Det er omtrent ti vinduer i den etasjen. To–tre av dem vender ut mot boulevarden, og de andre mot den øverste biten av Rue Hermel og, på baksiden, mot Rue du Simplon. 11

Profile for Cappelen Damm AS

Dora Bruder  

En dag ser Patrick Modiano en annonse i en avis fra 1941 der 15-åringen Dora Bruder etterlyses. Han blir ikke kvitt sitt mentale bilde av de...

Dora Bruder  

En dag ser Patrick Modiano en annonse i en avis fra 1941 der 15-åringen Dora Bruder etterlyses. Han blir ikke kvitt sitt mentale bilde av de...