Dommedag kan vente av Levi Henriksen

Levi Henriksen

Dommedag kan vente

© CAPPELEN DAMM AS 2014 ISBN 978-82-02-43532-5 1. utgave, 1. opplag 2014 Omslagsdesign: Erlend Askhov Sats: Type-it AS, Trondheim 2014 Satt i 10,5/13,5 pkt. Sabon og trykt på Munken print cream 80g/1,5 Trykk og innbinding: UAB-PRINT-IT, Litauen 2014 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Leah, lille store aller best i test.

1

Et menneske består av over 60 prosent vann, og i sjøen inne i magen til mamma svømmer han som skal bli broren min rundt. Jeg vet ikke hva som er verst. De tingene mamma og pappa måtte gjøre for i det hele tatt å kunne sjøsette ham, eller at når jeg endelig skal få et søsken, vil jeg være 13 år før han blir født. Når han kan ta førerkortet, stemme og kjøpe alkohol, vil jeg være over 30.

Når broren min pensjonerer seg, vil jeg være nesten 80.

Veldig stas å dra rundt på den gamle søstra si da. Det er ikke sikkert han vil gidde å besøke meg på gamlehjemmet engang. Det er forresten ikke sikkert de vil ha gamlehjem når jeg blir gammel. Mormor sier at hvis vi ikke snart begynner å ta bedre hånd om de eldre, kan vi like gjerne sette dem om bord i en båt og slippe dem ned over Glomma den dagen de fyller 70.

Mamma og pappa går rundt og leier hverandre hele tiden. Det kan jeg aldri huske at de gjorde da jeg var liten, ikke etter at de giftet seg på nytt etter skilsmissen heller. I hvert fall ikke på den klengete måten de gjør nå, og i hvert fall ikke så lenge om gangen. Innerst inne prøver jeg å være glad, men det blir litt slik som på julaften, når jeg forsøker å late som jeg er fornøyd med de mjuke gavene under treet også. Luene og vottene. Skjerfene og 7

genserne. T-skjortene med barnslige motiver jeg likte i fjor. Jeg hadde ønsket at mamma, pappa og jeg kunne ha det slik som før de ble skilt, da vi spilte brettspill og så på tv-programmer jeg ikke var gammel nok til å se. Etter at jeg lærte meg bokstavene, var det jeg som leste for dem om kvelden. Mormor sier det er derfor jeg er blitt så flink på skolen. Nå har mamma halvveis fylt opp bokhylla til broren min med pekebøker. De har titler som Min første naturbok, Bondegården og Dyrelyder. Den siste holder allerede på å gjøre meg sprø. Jeg vet ikke om det er fordi pappa er født i Tsjekkoslovakia, og ikke hadde sånne bøker da han var bitte liten, men flere kvelder i det siste har han vært inne på rommet og hentet den boka. Så går han rundt i huset og trykker på knappen ved hvert bilde.

«Møø, en ku i stua. Voff, en hund på kjøkkenet. Bææ, en sau på badet.» Mamma himler med øynene, men ler hver gang som om han skulle ha fortalt en ny vits. Jeg klarte bare å le første gangen han kom med den boka. Hva er poenget med å lære seg å lese, hvis jobben min de neste årene blir å lage dyrelyder for en liten unge eller peke på traktorer i en bok nesten uten tekst?

Mamma og pappa sier at jeg kan få lov til å være med på å bestemme hva broren min skal hete, og de har gitt meg en egen bok jeg kan notere forslag i. Så langt har jeg bare brukt den til å tegne biler som kjører utfor stup. I går sa jeg at Lille Bøtteknott må være et bra guttenavn, men da ble de bare sure.

Jeg har tenkt mye på dodofuglen i det siste. Den ble utryddet bare 80 år etter at den ble oppdaget. Eller 80 år er vel ikke bare, det er ti år mer enn mormor har levd, men det jeg mener, er at fra fuglen ble oppdaget til den ble utryddet, gikk det forholdsvis kort tid. Hadde den ikke 8

blitt oppdaget, kunne den kanskje ha levd ennå? Det er litt slik jeg føler meg. Mamma og pappa rakk knapt å være gift i et år (igjen), før alt som hadde vært, ble om ikke utryddet, så i hvert fall veldig forandret. Dodofuglen kunne ikke fly, og var det de kaller aerodynamisk uforandret. Jeg vet bare sånn halvveis hva det betyr, men liker å si ordet. Det låter nesten som et trylleformular.

Iblant skulle jeg ønske det gikk an å trylle. At det var mulig å få de tingene jeg ikke bryr meg så mye om, til å forsvinne. Men jeg får alltid dårlig samvittighet etter å ha tenkt slik. Det finnes ingenting i hele verden som er mer velkomment enn et lite barn, sier mormor. Men jeg vet ikke om kineserne er enige i det. Mia i klassen min ble satt igjen på trappa til et barnehjem i Beijing. De ekte foreldrene hennes hadde ønsket seg en gutt. Siden det er så mange kinesere i verden, har hver familie bare lov til å få ett barn, og utrolig nok blir gutter sett på som mye mer verdifulle. Men kinesere spiser også hunder, katter og fuglereder. Jeg lurer på om mamma og pappa hadde gitt meg bort hvis vi hadde bodd i Kina. Jeg vet ikke hvorfor jeg tenker på det nå, men når jeg fyller hodet med ting som ikke er så viktige, blir det mindre plass til de alvorlige tingene. De tingene som gjør at man må bli stor, få seg fast jobb og gå rundt med langt, trist ansikt og smile til folk man ikke liker.

Det er bare to dager igjen til skolen er ferdig, og for første gang er ikke det noe jeg gleder meg til. De andre sommerferiene, i hvert fall de tre siste, har jeg skrevet lister over alt jeg skal gjøre. Når jeg prøver det nå, kommer jeg ikke lenger enn til juni og så årstallet. Så har jeg skrevet en diger B på den dagen mamma sier Lille Bøtteknott skal bli født. Jeg har sju dager igjen til å være Astrid Baros før hele livet mitt blir snudd på hodet. Sju 9

dager, en uke, 168 timer. Hva skal jeg med lister til da, når jeg ikke har noe annet å se fram til enn å bli Astrid Baros, storesøstera til Lille Bøtteknott? Da pappa banker på døra mi og spør om jeg skal være med inn til Kongsvinger, krøller jeg sammen lista og kaster den i søppelbøtta.

2

– Hvordan har dagen din vært? sier han da vi setter oss inn i bilen.

– Lang, sier jeg.

– Da skal du få noen morsommere ting å tenke på nå.

Det er salg på fiskestenger i den nye villmarksbutikken, sier han, og jeg tror jeg hører feil.

– Fiskestenger? sier jeg.

– Ja, sier han og nikker. – Du har vel ikke glemt fisketuren vår?

Jeg ser på ham for å se om han spøker, men ansiktet er helt alvorlig. Hver sommer har pappa og jeg dratt på overnatting for å fiske på en plass som heter Fjørsjøen. Hvis det virkelig finnes fisk der, har i hvert fall aldri vi sett noen, og det er i grunnen greit. Jeg hater å drepe fisk, jeg liker ikke engang å sette mark på kroken. Likevel lærte jeg meg til å gjøre det fordi jeg liker å være alene med pappa. I sommer har jeg tenkt at det ikke blir noe av en slik fisketur, nå da Lille Bøtteknott plasker rundt inni magen til mamma.

– Kanskje ikke akkurat glemt, sier jeg.

– Utmerket, sier han, og da han smiler, virker tennene enda hvitere enn vanlig fordi sola alt har rukket å 11

gjøre ansiktet hans sommerbrunt, og jeg tenker at pappa kunne spilt indianer i en film.

– Derfor må vi utvide utstyrsparken vår, fortsetter han. – Utstyret er for dårlig, det er derfor vi får så lite fisk.

Jeg vet ikke hva jeg skal si, så jeg bare stirrer rett fram.

Jeg er 13 år, hvem ønsker å dra på fisketur med faren sin da? Men straks jeg tenker det, får jeg knip i magen.

Snart er det Lille Bøtteknott og pappa som kommer til å dra til Fjørsjøen sammen. Første gang pappa og jeg dro dit, var jeg fire år. Når Lille Bøtteknott er så gammel, vil jeg være 17. Det er ikke engang sikkert de vil spørre meg om å være med da.

Når vi er på de turene, pleier vi å overnatte i en gammel koie alle kan låne, og da forteller ofte pappa meg ting han ikke forteller til vanlig. Han nevner nesten aldri noe til andre om hvordan det var å være født i Tsjekkoslovakia, men under fisketurene liker han å snakke om det han husker. Selv om jeg har hørt ham fortelle alle historiene mange ganger, later jeg alltid som om det er første gang. Jeg liker måten stemmen hans lyder på når han snakker om Tsjekkoslovakia.

– Og når har du tenkt vi skal ta den fisketuren? sier jeg. – Før eller etter fødselen?

– Det må vi se an, men du gleder deg vel? sier han.

– Til hva da? sier jeg og kan ikke hjelpe for at stemmen min høres sint ut. Jeg har ikke lyst til å tenke mer på Lille Bøtteknott i dag.

– Til hva da? Til å fiske selvfølgelig. Til å dra inn sværingene, sier han og viser med høyrehånda hvor stor han mener fisken vil bli. Så ler han høyt, og jeg blir glad. Det skyldes ikke bare at jeg alltid har likt lyden av latteren hans, men også fordi jeg plutselig forstår hvor 12

viktig det er for ham å ta denne turen sammen med meg.

– Ja, sier jeg og smiler. – Jeg gleder meg.

Over oss har himmelen nesten samme farge som sist mamma og jeg laget cupkakes og blandet konditorfarge i smørdeigen. Det er helt skyfritt, men midt i alt det blå har et fly lagt igjen ei diger kondensstripe. Jeg skal akkurat kommentere det til pappa da en svart pickup med digre hjul kjører forbi oss enda det kommer en bil imot.

Pappa må trampe så hardt på bremsen at både dekkene og jeg skriker, for å slippe pickupen inn foran oss.

– Banditter! roper han og flekker tenner slik han gjør hver gang han blir ordentlig sint. Hjertet mitt banker så hardt at jeg får dotter i ørene.

– Hvem var det? sier jeg.

– De cowboyene i jaktlaget. Etter at de fikk fellingstillatelsen på den ulven, oppfører de seg mer som okkupasjonssoldater enn jegere. Det er nesten så det ikke er trygt å gå ut i skogen så lenge jakta pågår, sier han, og stemmen er fortsatt høyere enn vanlig.

Jeg nikker og tenker på artikkelen i lokalavisa i dag om at det er mer ulv i distriktet enn noen gang, og at den aldri har tatt mer sau enn nå. På bildet holdt en gårdbruker opp en død sau, og sa at hvis de ikke fikk tillatelse til å felle ulven, kunne de like gjerne slutte med dyrehold. Det var et fælt bilde. Sauen hadde blod i pelsen, og man kunne se tunga henge ut mellom tennene som om den hadde forsøkt å spise noe den ikke tålte. Jeg skjønner den bonden. Det må være fryktelig å miste dyra sine slik. Samtidig må også ulven ha rett til å finnes. Jeg har aldri forstått folk som mener at en dyreart bør utryddes.

Det er dessuten rart at de som er mest imot ulv, nesten 13

alltid er de folkene som har størst hunder. Jeg lurer på om de ikke vet at ulven er hundens stamfar.

– Tror du at de klarer å skyte ulven? spør jeg.

– Åtte skytegale menn med gevær vil garantert klare å treffe noe. I fjor under elgjakta skjøt de bilen til den ene, sier han.

– Tuller du? sier jeg.

Han rister på hodet.

– Kors på hjertet og ti kniver i halsen, sier han og får meg til å le. – Faren til Robin Snare i klassen din klarte å fyre av et skudd gjennom motorblokka på bilen sin.

Skjøt den stein dau på stedet. Det var etter det han kjøpte den svarte pickupen.

Jeg ler igjen, men pappa blir alvorlig.

– Slike forvokste guttunger har jeg aldri likt, sier han.

– Dessuten burde saueeierne gjort som i gamle dager.

Den gang gjette folk dyra sine mot rovdyr. Det er ingen som gidder det lenger.