Sayaka Murata
Døgnåpent Oversatt av Magne Tørring, MNO
FONT
En døgnkiosk er alltid full av lyder. Melodien fra dørklokka hver gang en kunde kommer inn, kioskradioen med kjendisstemmer som reklamerer for nye produkter. Medarbeiderne som hilser kundene velkommen, pipingen fra strekkodeleserne. Klaskingen av varer som legges oppi handlekurvene, kraslingen av bolleposer som blir plukket opp, klikkingen av høyhælte sko mot gulvet. Alt smelter sammen til én kontinuerlig og harmonisk dur som kjærtegner trommehinnene. Det svake skrallet av en plastflaske som ruller på plass i kjøleskapet, forteller meg at en kunde nettopp har plukket med seg noe kaldt å drikke, og jeg ser opp. Det er en fysisk refleks, kroppen min vet at kalde drikker ofte er det siste folk plukker med seg før de går til kassa. Jeg 3
konstaterer imidlertid at den unge kvinnen med mineralvannflaska fortsatt står og sjekker dessertutvalget, og slår blikket ned igjen. Hver eneste lyd i kiosken er et signal som fanges opp av kroppen min der jeg står og stiller opp den siste leveransen med onigiri-risballer. Onigirier, sandwicher og salater er de varene det går mest av om morgenen. På den andre siden av reolen står Sugawara, en av de andre timeansatte, og sjekker varebeholdningen med håndskanneren. Jeg stiller de hygienisk maskinlagde matvarene sirlig opp på hylla. Den nye typen med chilirogn og ost får to rekker på midten, ved siden av de to rekkene med tunfisk og majones – en klassisk bestselger her i kiosken – mens den etter hvert litt utdaterte varianten med soyamarinerte bonittflak får stå ute på kanten. Det gjelder å jobbe raskt, og kroppen handler automatisk etter internaliserte regler, uten å behøve å sjekke med hjernen. En nesten uhørlig klirring av småmynt får meg til å se opp mot kassa. Jeg er spesielt var for akkurat denne lyden, for kunder som klirrer med mynter i hånden eller lomma, er nesten uten unntak bare innom for en pakke røyk eller en avis. Og ganske riktig, en mann er på vei mot kassa med én hånd i bukselomma og en boks 4
iskaffe i den andre. Lynraskt krysser jeg lokalet og smetter inn bak kassa for å stå klar. «Irasshaimase, og god morgen!» sier jeg med et lett bukk og tar imot bokskaffen han rekker meg. «Og så røyk, nummer fem.» «Skal bli.» Lynraskt plukker jeg ned en Marlboro Light Menthol fra hylleplass fem og skanner strekkoden i kassa. «Vennligst bekreft med skjermberøring at du er over tjue år.» Mens mannen trykker på skjermen, trekkes blikket hans mot fastfood-skapet på disken, og jeg tar en pause i inntastingen. Jeg kunne ha spurt ham om det var noe mer han ønsket, men når jeg ser kunder stå slik og nøle, har jeg gjort det til en regel å gi dem litt pusterom. «Og en corn dog.» «Skal bli. Hjertelig takk skal du ha.» Jeg desinfiserer hendene med håndsprit, åpner varmeskapet og legger pølsa i en papirpose. «Skal jeg legge varmmaten og drikken hver for seg?» «Nei da, jeg tar det sammen.» På et blunk legger jeg bokskaffen, sigarettpakken og pølsa i en liten plastpose. I mellomtiden har mannen sluttet å klirre med mynter og stuk5
ket hånden ned i brystlomma, som på en innskytelse. Jeg oppfatter umiddelbart at han har tenkt å betale med smartkort. «Jeg tar det på Suica.» «Skal bli. Vennligst berør terminalen med kortet.» Kroppen min er en maskin, finstilt til å oppfatte kundens minste bevegelser og blikk, og automatisk konvertere dem til handling. Ørene og øynene er uvurderlige sensorer som registrerer hver bevegelse og intensjon i rommet. Hver eneste kunde må analyseres raskt og presist for å spare dem for inngående iakttakelser, mens hendene umiddelbart omsetter informasjonen i handling. «Her er kvitteringen. Takk for besøket, og velkommen tilbake!» Jeg rekker ham kvitteringen, han mumler «takk» og forsvinner ut. «Beklager ventetiden og god morgen!» sier jeg med et bukk til den ventende kvinnen mens jeg føler hvordan nok en morgen forløper som normalt her i vår lille beholder av lys. Utenfor vinduet, som er omhyggelig polert for å fjerne alle fingeravtrykk, ser jeg mennesker haste til og fra. En ny dag tar til. Folk står opp, verdens urverk settes i bevegelse. Og jeg er en del 6
av denne verdenen, et velsmurt tannhjul i morgenens maskineri. Jeg skynder meg tilbake til hyllene for å sette ut resten av onigiriene, da skiftlederen, Izumi, stopper meg: «Furukura, husker du hvor mange 5000-yensedler du hadde igjen i kassa di, eller?» «Bare to.» «Seriøst? Vi har fått inn masse 10 000-yensedler i dag, og det er tynt med veksel i safen. Jeg får stikke i banken når vi har fylt på hyllene etter morgenrushet.» «Det hadde vært supert!» Izumi er på min alder og også timeansatt, men siden vi er så underbemannet at sjefen må ta nattskiftene selv, har det i praksis vært Izumi og jeg som har drevet kiosken på dagtid den siste tiden. «Jeg stikker og veksler i titiden, da. Det kommer forresten en kunde som har bestilt inarisushi, du får ta deg av ham når han kommer.» «Ok!» Jeg kikker på klokka og konstaterer at den allerede har passert halv ti. Morgenrushet er snart over, og jeg må skynde meg å få varene på plass før forberedelsene til lunsjrushet begynner. Jeg retter meg i ryggen og skynder meg tilbake for å få satt ut resten av onigiriene. 7
* Alle minner om livet før jeg ble gjenfødt som døgnkioskmedarbeider, er liksom uklare og vanskelige å gjenkalle i detalj. Jeg vokste opp i et normalt boligfelt i en normal forstad, omgitt av en normal familie som ga meg normale mengder omsorg. Likevel ble jeg alltid sett på som et litt unormalt barn. En gang mens jeg gikk i barnehagen, fant jeg og noen andre barn en død fugl i parken. En blå og vakker liten fugl, antakelig rømt fra et hjem. Den lå der med vridd nakke og lukkede øyne, og alle de andre barna sto rundt og gråt. «Hva skal vi gjøre med den …?» spurte en av jentene, så jeg tok fuglen forsiktig opp og bar den bort til mamma, som satt på en benk og småpratet med en av de andre mødrene. «Hva er det du har der, Keiko? Å, en liten fugl … Lurer på hvordan den kom seg hit … Stakkars liten. Vil du vi skal lage en grav til den?» sa hun mildt mens hun strøk meg over hodet. «Vi spiser den,» svarte jeg. «Hva?» Først trodde jeg hun ikke hadde hørt meg, så jeg gjentok langsomt og tydelig: «Vi griller den 8
og spiser den til middag. Pappa elsker jo grillet kylling.» Mamma så forskrekket på meg, mens kvinnen hun småpratet med, reagerte med å sperre opp både øynene, neseborene og munnen på en gang. Ansiktsuttrykket hennes var så komisk at jeg holdt på å le, men så merket jeg hvordan hun stirret på fuglen, og skjønte at det så klart ikke var nok med én. «Skal jeg hente noen flere, kanskje?» spurte jeg og så bort på noen spurver som trippet rundt like ved. Da kom mamma til seg selv igjen. «Keiko!» skjente hun, nesten panisk i stemmen. «Vi må jo lage en grav til den stakkars fuglen. Ser du ikke hvor lei seg de andre barna er? De gråter fordi vennen deres er død. Se, så synd det er på den stakkars fuglen.» «Hvorfor kan vi ikke spise den? Den er jo død uansett?» Mamma ble så forfjamset at hun ikke fikk fram et ord. Selv så jeg bare for meg hvor glade hun og pappa og lillesøsteren min ville bli når vi satt rundt spisebordet og mumset på den lille fuglen. Grillet kylling var noe av det beste pappa visste, både lillesøsteren min og jeg elsket fritert kylling, og kylling var jo en fugl, var det ikke? Så hvorfor i all verden skulle vi grave den ned? 9
Parken var jo full av fugler, så burde vi ikke heller skaffe flere, så hele familien kunne spise seg mette? «Men se så liten og søt den er. Nå går dere bort og lager en grav til den, så legger vi på noen fine blomster etterpå,» sa hun oppkavet, og selv om svaret hennes ikke gjorde meg stort klokere, ble det til at vi gjorde det sånn. Da jeg så hvordan de andre barna gikk rundt og røsket opp uskyldige blomster mens de snufset: «Se, så fine blomster. Nå blir fuglen sikkert glad», var jeg overbevist om at det var de som hadde gått fra vettet. Noen grov et hull bak et gjerde der det sto «ingen adgang», og da vi hadde stukket nedi en ispinne som noen hadde funnet i en søppelbøtte, dekorerte vi graven med levningene etter blomstermassakren, mens mamma hvisket formanende: «Stakkars lille fuglen. Er det ikke trist, Keiko, er det ikke trist?» Selv skjønte jeg ingenting. Jeg hadde flere episoder som dette. En gymtime, ikke lenge etter at jeg begynte på skolen, startet to gutter å slåss. Hele klassen begynte å skrike og bære seg, noen ropte: «Hent læreren!» og andre «Noen må stoppe dem!» Siden det tydeligvis var et poeng å stoppe dem, 10
hentet jeg en spade i redskapsboden og dæljet til den ene av guttene. Han segnet om og ble liggende med hendene rundt hodet, mens barna rundt begynte å hyle. Da jeg var sikker på at han ikke hadde tenkt å røre seg mer, snudde jeg meg for å stanse den andre gutten også, men rakk ikke engang å løfte spaden før de andre jentene begynte å gråte og skrike: «Stopp, Keiko! Ikke gjør det!» Da lærerne kom løpende og så hva som hadde skjedd, ble de forskrekket og krevde en forklaring. «Noen måtte stoppe dem, og dette var den raskeste måten å gjøre det på.» Svaret mitt tok dem tydelig på senga, og en av dem mumlet noe om at vold var galt uansett. «Men det var de andre som maste om at vi måtte stoppe Yamazaki og Aoki. Jeg prøvde bare å finne en måte å gjøre det på.» Jeg kunne ikke begripe hvorfor lærerne ble så sinte, og prøvde så godt jeg kunne å forklare meg, men det endte likevel med at mamma og jeg ble innkalt til et møte. Da jeg så hvor alvorlig hun sto der og bukket for lærerne mens hun gang på gang gjentok hvor skrekkelig lei seg hun var, skjønte jeg at jeg tydeligvis hadde gjort noe 11
galt, uten at jeg hadde noen anelse om hva det kunne være. Slik var det også den gangen en ung lærer fikk hysterisk anfall midt i timen. Hun hamret løs på kateteret med protokollen og hylte og skrek så hele klassen brøt ut i gråt. «Unnskyld, frøken!» «Ro deg ned, vær så snill!» Men siden ingen av våre forsøk på å roe henne hadde noen effekt, bestemte jeg meg for å ta saken i egne hender, løp fram og trakk ned skjørtet og trusa på henne. Først ble hun forskrekket, så begynte hun å gråte, og snart var hun stille. Da læreren for naboklassen kom løpende og ba meg forklare meg, sa jeg som sant var, at jeg hadde sett på TV-filmer at damer alltid ble veldig stille når noen tok av dem klærne. Likevel ble vi innkalt til et nytt møte. På veien hjem etterpå slo mamma armene rundt meg og hvisket fortvilet: «Hvorfor skjønner du det ikke, Keiko …?» Jeg skjønte at jeg hadde gjort noe galt igjen, men heller ikke denne gangen ante jeg hva det kunne være. Selv om disse episodene sikkert opprørte mamma og pappa, sluttet de aldri å være glad i meg. Og siden jeg verken hadde noe ønske om å såre dem eller å se dem løpe rundt og be 12