Anne Elvedal
Dødens spill
© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2020 ISBN 978-82-02-66150-2 1. utgave, 1. opplag 2020
Omslagsdesign: Marius Renberg Omslagsillustratør: Mona Stenseth Erlandsen Sats: Type-it As, Trondheim 2020 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2020 Satt med 10/14,4 pkt. Sabon og trykt på 70 g Enso creamy 1,8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
til pappa
rebekka
kapittel en
Ei feit, død flue ligger på ryggen i vinduskarmen og venter på sin siste reise. Tida da den fløy i frihet og fråtsa i seg dritt og døde dyr er borte. Nå skal den selv bli et måltid. Jeg løfter den opp. Den er så tørr og sprø at biter av vingene faller av, så jeg skynder meg bort til buret som står på gulvet. Slipper den ned mellom sprinklene, og idet den treffer bunnen, oppløses vingene til noe som ligner aske. Bolla kommer pilende til og lukter på den. Jeg venter på at hun skal sluke den, men isteden begynner hun å dytte lekent i den. Kanskje den feite flua har blitt så godt stekt at den er brent og lukter vondt, og med det samme angrer jeg meg for å ha gitt den en så uverdig slutt på livet, kasta inn i et bur hvor den nå har blitt et leketøy for ei grå mus. Kanskje den ikke var helt død. Kanskje den lå og venta på at sjelen skulle forlate kroppen så den kunne fly til fluehimmelen, eller bli gjenfødt som ei ny, feit flue, for jeg tviler på at ei flue kan bli gjenfødt som en elefant. Eller? Den kvelende varmen brenner ikke bare fluer til døde, men får hodet mitt til å produsere veldig mange rare tanker også. Jeg gnir meg over øynene. Klarer snart ikke å vente til sommerferien starter og jeg skal bort herifra. Bort fra de 9
merkelige tropenettene som tar fra meg søvnen og gjør lakenet vått. Jeg snur meg mot senga og gjør ei opptelling. Seks topper. Fire skjørt. Tre shorts. Tre gensere. Fire kosebukser. En bikini. Nei, to bikinier. Og en, to, tre jakker. Klærne ligger pent bretta sammen oppå dyna, og jeg lurer på om dette er nok til alt vi skal gjøre utenom å sitte på motorsykkelen. Strandturer, byturer, restaurantbesøk, en fjelltur, kanskje, måltider utafor teltet, og en konsert. Pappa har sagt han vil på konsert, at vi må på en god, gammeldags, irsk pub. Jeg legger ved to hvite bukser også før jeg plukker opp den nye, gule toppen, biter av prislappen og tar den på meg. Bolla piper, og jeg smiler ned mot henne. «Passer den, eller?» Hun svarer ikke, har allerede mista interessen for den døde flua, så jeg åpner buret og løfter henne ut. Stryker den myke pelsen mot kinnet mitt, gnir nesa mi mot hennes. Hun lukter stramt, tiss, kanskje. Mamma sa at det var bortkastede penger da jeg kjøpte henne for konfirmasjonspengene mine i fjor, at ei mus lever så kort tid. Og nå har hun begynt å mase om at den aldri kommer til å overleve sommeren. Jeg titter ut av vinduet. Ikke ei sky på himmelen i dag heller. To lette bank på døra river meg ut av tankene, og pappa stikker hodet inn. «Hei, Rebekka, oppe så tidlig, da?» «Jeg starter åtte i dag.» «Er det eksamen igjen?» Han klør seg i det halvlange, lyse håret som alltid er festa i en hestehale i nakken mens han tråkker inn på parketten med de slitte treskoene sine. «Nei, det er siste dag med ‘Innsats for andre’, så vi skal lage vafler på helsetunet.» Jeg følger blikket hans mot kleshaugen på senga. «Og, nei, jeg skal ikke ha med meg alt det der, jeg skal pakke smart.» 10
«Hva er det du pakker til, da?» «Nei, hva tror du?» Han hever de usynlige øyenbrynene til et spørrende uttrykk, og jeg skjønner at han prøver å terge meg. «Er det noen her som skal tre uker til Irland i sommer, da, hm?» sier jeg for å være med på leken. «Men det er jo egentlig ikke før om …» «Ti dager. Jeg vet. Men mamma sa jeg måtte planlegge, så jeg ikke tar med meg hele klesskapet, som du mener jeg gjorde i fjor.» Jeg geiper til ham, og han smiler, men ikke slik han pleier. Ikke bredt og varmt med glimt i de blå øynene. Og jeg begynner å lure på om han faktisk ikke tuller likevel. «Er det noe, eller?» spør jeg. Han stikker de kraftige nevene i lommene på de grå jeansene, og da kommer jeg på at han brukte ordet egentlig. «Du, det er en ting jeg må snakke med deg om …» begynner han, men jeg lar ham ikke fortsette. «Har du funnet noen konserter vi skal dra på, eller?» Jeg drar frem mobilen. «Jeg leste om et band som gjør cover av ‘The Irish Rovers’. Jeg har det her et sted …» «Rebekka,» bryter han inn, og navnet mitt legger seg tungt i magen. «Vi må dessverre utsette turen i år.» «Utsette? Til når da?» Neven opp fra lomma nå, han klør seg i det grånede kinnskjegget med en raspende lyd, mens han leter etter de rette ordene, og jeg tenker at det gjør ingenting om vi drar litt senere i sommer, jeg har ingen andre planer enn å juble over at jeg endelig er ferdig med ungdomsskolen. «Det er det samme for meg når vi drar,» sier jeg. «Bare vi er tilbake til midten av august, når skolen starter. Det er andre fraværsregler på videregående.» 11
Han sukker. «Jeg kan ikke dra fra Låven i sommer.» Jeg ser på ham. Venter på at han skal sprekke opp i et smil og si der lurte jeg deg ! før han bykser mot meg, løfter meg opp og kiler meg på magen, og jeg kan hyle og be ham slutte og si at jeg ikke er tre år lenger. Men han blir bare stående. «Hva mener du, blir det ikke tur?» sier jeg. «Jeg beklager.» «Men, vi to drar jo alltid på tur om sommeren? Og i år lovte du at vi skulle dra utenlands …» «Jeg kan ikke dra fra Låven nå, jeg er veldig lei for det. Men kanskje du og mamma kan finne på noe gøy isteden?» Bolla biter meg i fingeren, og jeg skvetter slik at jeg mister henne på gulvet. «Oi sann, vær forsiktig,» ler pappa og fanger henne med de store nevene sine, før han legger henne varsomt tilbake i buret. Og det slår meg da, hvor forskjellige pappa og jeg er. Mens det eneste jeg kom på å kjøpe for konfirmasjonspengene mine var ei lita mus, kjøpte han en gammel låve for sine. Som han bygde om til et bilverksted hvor han hjelper ungdommer som snubler og faller, utafor skole, jobb, familie, alt. Bråkmakere. Utskudd. Tapere. Eller mennesker med skjulte ressurser, som han selv pleier å si. Mennesker som stjeler tida hans. For det er alltid noe med Låven. I de siste månedene har jeg nesten ikke sett ham. Han lukker døra på buret, kjekkere i tonen nå. «Du … Vi drar til Irland neste år, okay? Det er bare litt spesielt i sommer.» «Hva er spesielt?» Han drar på det og jeg ser det nå, en fremmed uro ligger i øynene hans. 12
«Ikke alle greier seg så godt som deg, vet du,» smiler han. Jeg vender ryggen til ham, ser på den brune settehylla som henger over senga. Den er fylt av forskjellige skjell fra turene våre, som vi har vært på siden jeg begynte på skolen. De to første årene med bil. De neste på motorsykkelen hans. Den sorte BMW-en fra 1956. Den som han sier han er mest stolt av å ha mekka sammen. Utenom meg, selvfølgelig. Og Låven. Men jeg ligger åpenbart ikke på førsteplass. Én tur i året. Det er det jeg får med pappa. «Kan vi sette oss ned og prate litt om det?» sier han. Jeg går forbi ham, løper ned trappa og smeller igjen ytterdøra til svar.