Dødelig nedtelling by Cappelen Damm AS

Clive Cussler og Graham Brown

Dødelig nedtelling Oversatt av Roar Sørensen

Clive Cussler and Graham Brown Originalens tittel: Nighthawk Oversatt av Roar Sørensen Copyright © 2017 by Sandecker, RLLLP Published by arrangement with Peter Lampack Agency, Inc. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2020 ISBN 978-82-02-66128-1 1. utgave, 1. opplag 2020 Omslagsdesign: Marius Renberg Omslagsfoto: Shutterstock Sats: Type-it AS, Trondheim 2020 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2020 Satt i Sabon og trykt på 60 g Enso creamy 2,0. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

prolog

Brennpunktet

Sør-Amerika Januar 1525 Spydet traff Diego Alvarado i brystet. Det voldsomme støtet sendte ham i bakken, men greide ikke å trenge gjennom den kastiljanske rustningen som han hadde tatt med seg helt fra Spania. Han rullet seg rundt, reiste seg opp på det ene kneet og hevet armbrøsten. Da han fikk øye på noe som beveget seg mellom trærne, trykte han på avtrekkeren. Pilen skar gjennom bladverket. Et skrik lød. «Mellom trærne til høyre!» skrek han til soldatene. En sky av blå røyk eksploderte over den smale stien idet grovkalibrete musketter, kjent som arkebuser, ble avfyrt samtidig. Skuddene blåste inn i skogen, knekte greiner og rev seg gjennom frodige, grønne blader. Motilden kom i form av en skur av piler. To av Alvarados menn falt, og han kjente et stikk av smerte i leggen. En pil med spiss av obsidian hadde truffet ham. «De har omringet oss!» ropte en av soldatene. «Hold stillingen!» kommanderte Alvarado. Han bet tennene sammen mot smerten, ladet om og hinket framover i stedet for bakover. Etter den lange marsjen opp i fjellet hadde de havnet i bakhold. De hadde blitt lurt inn på stien og så blitt angrepet fra både høyre og venstre flanke. Andre ville kanskje 5

ha brutt formasjonen under angrepet, men Alvarados menn var erfarne soldater. De ble stående som en mur og kastet ikke bort dyrebar ammunisjon. Noen av dem trakk sverdet, andre holdt de tunge muskettene klare. De innfødte samlet seg og gikk til angrep igjen. Med skingrende skrik stormet de ut av skogen. Men straks de kom ut på rydningen, ble de møtt av nye skuddsalver. De spanske muskettene brakte. Svart kruttrøyk steg opp i luften. Halvparten av de innfødte falt, andre snudde seg og flyktet, bare to av dem fullførte angrepet. De løp mot Alvarado gjennom røyken; krigsmalingen framhevet de mørke, rødlige ansiktene og skinnende hvite øynene. Alvarado skjøt den ene med armbrøsten, og mannen falt død om på stedet. Den andre kastet spydet, men det primitive våpenet prellet bare av brystplaten på Alvarados kraftige rustning. Han følte seg uangripelig og gikk fryktløst mot mannen. Han grep tak i ham og slengte ham i bakken. Så kastet Alvarado seg over ham og drepte ham med en dolk. Da han gløttet opp, var det ingen flere innfødte å se. «Lad om!» ropte han. «De kommer snart tilbake.» Mens de andre helte nytt krutt ned i løpet på musketten og staket kulen på plass, prøvde Alvarado å dra pilen ut av leggen. Han gravde i huden med dolken og lirket spissen forsiktig ut. Han kikket på den og slengte den fra seg. Det var ikke første gang han hadde blitt truffet av en pil. Etter det han hadde hørt, skulle dette «skyfolket» være vanskeligere å få has på enn inkaene og de andre stammene i området. De var modige i strid, ingen tvil om det, men de hadde ikke bedre våpen enn de andre innfødte. De var mange, men det var den eneste taktiske fordelen de hadde. Alvarado helte vin fra en liten flaske på såret. Det sved, men det hjalp mot smerten – og, håpet han, virkningen av giften som pilspissen muligens var innsmurt med. Så knyttet han et tørkle rundt leggen og så hvordan blodet spredde seg fra såret og trakk inn i stoffet helt til tøystykket ble rødt. 6

«Vi må trekke oss tilbake,» sa han og karet seg opp. «Hvor langt?» ropte en av soldatene. «Helt tilbake,» svarte Alvarado. «Til landsbyen.» Ingen av dem protesterte. Ja, de virket lettet over ordren. De samlet seg og begynte marsjen. Alvarado greide å gå den første kilometeren, men den tunge rustningen og smertene i beinet ble snart for mye. En av mennene kom for å hjelpe ham. Han støttet ham og fikk ham bort til den kraftige kløvhesten de brukte for å frakte forsyningene. Selene ble løsnet og utstyret slengt ned på bakken. Alvarado ble løftet opp på hesten. Han holdt seg fast, og troppen fortsatte. Noen timer senere var Alvarado og soldatene nede i landsbyen som de hadde forlatt den morgenen. Mørket hadde falt på, men de ble ønsket velkommen av varme bål som var blitt tent av mennene som ikke hadde vært med opp i fjellet. En adelsmann ved navn Costa hjalp Alvarado ned fra hesten. «Hva skjedde?» spurte han og bleknet ved synet av såret. Costa var en aristokrat. Han hadde gått med på å finansiere ekspedisjonen i bytte mot en tredjedel av skattene de fant. Hvorfor han hadde blitt med selv, var umulig å si. Kanskje det var for spenningens skyld, men sannsynligheten var større for at han bare ville forsikre seg om at han ikke ble snytt. Så langt hadde han ikke gjort stort annet enn å klage. «Vi er blitt lurt,» sa Alvarado. «Dette skyfolket liker ikke at vi er her. De vil heller drepe oss enn å slå seg sammen med oss, selv om det betyr at de fortsatt vil være slaver av andre.» «Men hva med Pizarro?» spurte Costa. «Det var merkene hans vi så. Han kom denne veien. Han sa at vi ville finne allierte her.» Alvarado visste alt om merkene til Pizarro. Den aspirerende conquistadoren hadde skåret symboler inn i trærne 7

langs stien for å gjøre det enklere for Alvarado å finne fortroppen hans. Han kjente også til Pizarros planer, som gikk ut på å få de innfødte til å vende seg mot herskerne sine. Det hadde virket andre steder, men ikke her. «Noe må ha skjedd med ham,» sa Alvarado. «Enten har Francisco blitt drept, eller så …» Han trengte ikke å si mer. Ingen av dem stolte på Pizarro. Han hadde snakket om gull, som ingen av dem hadde funnet, og lovet dem store rikdommer, som de heller ikke hadde sett noe til. Han var en liten mann med store drømmer. Han hadde bedt guvernøren om støtte til ekspedisjonene sine to ganger, og fått avslag begge ganger. I desperasjon hadde han til slutt henvendt seg til Costa og rivalen: Alvarado. Selv om Alvarado verken likte eller stolte på Pizarro, forsto han mannen. De var to alen av samme stykke. Begge kom fra enkle kår, og begge hadde dratt fra Spania for å skape seg et navn. Men bare for noen måneder siden hadde de vært fiender, og det var slett ikke umulig at Pizarro hadde gått med på å samarbeide med dem bare for å lure dem i en felle. «Vi må dra tilbake til kysten med en gang,» sa Alvarado. Det virket som om bare tanken gjorde Costa uvel. «Er det noe galt med den ordren, min venn?» «Nei,» sa Costa. «Det er bare det at –» «Spytt ut.» Costa nølte. «Noen av mennene er blitt syke. Feber. Det kan være kopper.» Alvarado kunne ikke ha forestilt seg verre nyheter. «Vis meg dem.» Costa tok ham med til den største hytta, som var laget av mudder og gress. Antakeligvis hadde den vært et samlingssted for innbyggerne i landsbyen. Flammene knitret og sprakte i ildstedet midt i hytta. Røyken steg opp gjennom et hull i taket. Noen av soldatene lå på jordgulvet rundt ildstedet. Alvarado lot blikket gli over dem i det flakkende lyset. 8

Alle virket syke. Noen så ut til å være i dårligere form enn andre. «Når begynte dette?» «Rett etter at dere dro for å finne Pizarro.» Alvarado satte seg på huk ved siden av den nærmeste soldaten. Han var egentlig bare guttungen; han lå på ryggen med øynene lukket og ansiktet vendt mot stråtaket. Skjorten var gjennomvåt av svette. Små, røde sår hadde kommet til syne i ansiktet og på halsen og brystet. Alvarado bøyde seg over ham. Gutten var så varm at det føltes som å stå ved siden av en ovn. Alvarado bekreftet diagnosen. «Kopper,» sa han. «Hvor mange?» «Åtte med fullt utbrudd. Tre andre er ikke så syke, men det er bare så vidt de kan stå på beina. De kan i hvert fall ikke gå femten kilometer til kysten.» Ettersom elleve av mennene var syke, noen såret og to døde, hadde Alvarado bare tjue stridsdyktige soldater igjen. «Vi kan ikke ta dem med.» «Men Diego …» «De er for syke til å gå og for tunge å bære,» fastholdt Alvarado. «Og vi er tallmessig underlegne. Jeg har telt tretti hytter rundt oss. Alle med plass til en storfamilie. Over to hundre mennesker må ha bodd her før Pizarro kom. Selv om halvparten er kvinner og barn, har vi ingen sjanser mot en sånn overmakt. Og hvem kan si om ikke andre landsbyer har slått seg sammen med denne?» Costa fikk et bistert uttrykk i ansiktet. «Kanskje Francisco kommer tilbake med hjelp.» «Det er for sent å håpe på en redning,» sa Alvarado. «Du og de andre må dra mens det ennå er tid.» «Jeg og de andre,» gjentok Costa mistenksomt. «Du har da vel ikke tenkt å bli her?» Alvarado tok seg til pannen og tørket av svetten. Det kunne være varmen eller såret i beinet, men han mistenkte at det var starten på sykdommen som herjet blant soldatene. «Jeg kommer bare til å sinke dere. Dra tilbake til ski9

pet. Seil med strømmen ut i åpen sjø. Så setter dere kursen nordover mot Panama.» Costa stirret på ham. Så snudde han seg brått for å gå ut av hytta. Alvarado grep ham i armen med så stor kraft at Costa trodde den skulle brekke. «Betal familien min det du skylder meg, eller så skal jeg jage deg til verdens ende.» Costa nikket. Det var kanskje det eneste løftet han noensinne hadde gitt som han var oppriktig redd for å bryte. Da mennene hadde forlatt landsbyen, fikk Alvarado feber. Han bevæpnet seg med to ladde musketter og armbrøsten. De andre mennene som fremdeles kunne holde i et våpen, fikk en ladd pistol og en flaske med rom. Mens veden i ildstedet sprakte og røyken drev tykk over dem, lå de bare og ventet på det uunngåelige. Det føltes som en evighet, men til slutt dukket de innfødte opp. Alvarado kikket ut gjennom en sprekk i veggen og så dem komme. Da de var nær nok, sendte han et skudd mot dem. Braket skremte de innfødte, men flere kom fra andre retninger. De omringet hyttene og stormet mot dem. Pistoler ble avfyrt, og noen av de innfødte falt. Men horden hoppet bare over de døde og brøt gjennom de tynne hytteveggene. Alvarado avfyrte den andre arkebusen og drepte to menn til. Han klubbet ned en tredje med det rykende løpet, men ble slått i bakken rett etterpå. Han løftet armbrøsten og sendte en pil inn i den nærmeste klyngen. Så trakk han dolken, men før han rakk å bruke den, kuttet en steinøks av ham hånden. Han skrek av smerte og grep instinktivt etter den blodige stumpen. Men et spyd trengte inn i ryggen og lammet ham. Han ble liggende på bakken, uten å være i stand til å bevege seg. Han greide ikke engang å rope til soldatene sine. Alvarado så hvordan de innfødte myrdet de syke og døende mennene. De kuttet dem opp med macheter og stakk dem med kniver om og om igjen. Massakren varte i flere minutter. Blod, svette og spytt fløy i alle retninger. 10

Da det var over, trodde de innfødte at han var død, og lot ham bare ligge. Før lyset forsvant fra øynene, så han at et par av mennene hans ble dratt inn i jungelen. Han ville aldri få vite hva som skjedde med dem. Men for hvert åndedrag og for hver bloddråpe ble de usynlige koppebakteriene spredd. De innfødte i den nye verden hadde aldri blitt eksponert for dem før. De hadde ingen motstandskraft mot den usynlige fienden. Innen en uke ble flesteparten av krigerne som hadde deltatt i angrepet, syke. Innen en måned var hele landsbyen rammet. Innen året var omme, ble folk i andre bosetninger også smittet. Og i løpet av de neste ti årene hadde epidemien spredd seg til hele området. Koppeepidemien la inkaenes imperium i ruiner. Den tok livet av nitti prosent av den innfødte befolkningen i SørAmerika og banet vei for conquistadorene. Et helt kontinent ble lagt øde av et våpen som ingen kunne se.

Vandenberg Air Force Base, California I dag

Steve Gowdy satt i en behagelig stol på øverste rad i et mørkt kontrollrom i hjertet av Vandenberg Air Force Base. Rommet liknet på NASAs kommandosentraler i Houston og Cape Canaveral, men det var mindre og bemannet av militært personell i stedet for sivilister. Gowdy var i slutten av førtiårene. Han var iført en grå poloskjorte og svarte slacks. Det sandbrune håret var perfekt kjemmet, men for tynt til at det greide å skjule issen. Han så ut som en golfspiller som gjorde seg klar for atten hull på den lokale golfbanen, en gjest som deltok på en dagsomvisning, eller en uinteressert mellomsjef som satt fast i enda et kjedelig møte. Bare de tette rynkene rundt øynene og den ubevisste trommingen med fingeren mot armen på stolen viste at han fulgte nøye med på alt som foregikk. Gowdy hadde ikke kommet til Vandenberg for å delta på en omvisning eller for å la seg imponere av et nytt teknologisk våpen som var blitt utviklet, men for å inspisere den siste fasen av en operasjon som var så hemmelig at bare førti personer i hele verden visste om den. Prosjektet ble kalt Ruby Snow, som ikke betydde noen ting, selvfølgelig, men navnet hadde en poetisk klang som 12

Gowdy likte. Det involverte et luftfartøy som var finansiert av National Security Agency og driftet av Flyvåpenet og Forsvarsdepartementet. Men luftfartøy var ikke det riktige ordet, tenkte han. Nighthawk var en hybrid, halvt luftfartøy, halvt romfartøy. Den siste i en lang rekke av plattformer som var utviklet i forbindelse med romfergen. Det var den mest avanserte maskinen som noensinne hadde vært i luften. Nå var den endelig på vei tilbake etter tre lange år i bane rundt jorden. Stormen som bygget seg opp over Stillehavet, hadde fått NSA til å framskynde returen med en hel uke, men bortsett fra det gikk alt etter planen. Gowdy stirret på de store HD-skjermene forrest i rommet. En av dem viste søyler med tall og symboler som han ikke skjønte stort av. Han nøyde seg med å registrere at alle fremdeles var grønne. En annen skjerm viste et diagram med en strek som gikk brått ned fra det øverste venstre hjørnet før den flatet ut i midten og begynte å synke igjen på høyre side. Diagrammet var merket Nighthawks returprofil og ga dem informasjon om romskipets høyde, hastighet og avstand. Men han konsentrerte seg mest om skjermen i midten, der et satellittkart viste Stillehavet og kysten av Nord-, Sør- og Mellom-Amerika. Ikonene som representerte Nighthawk, og kurvene som viste flyruten, var tegnet med skarpe farger. Siden Nighthawk fløy i en uvanlig polarbane, hadde romskipet kommet ned over Antarktis og fløyet skrått over kloden. Det hadde passert New Zealand, fløyet noen hundre kilometer østover, og så fortsatt over Cookøyene og Tahiti mot Hawaii. Deretter hadde det satt kursen mot Californias ørkener og Vandenberg. Det hadde fremdeles et godt stykke igjen, men hastigheten var over åtte tusen kilometer i timen, så det var bare førti minutter til landing. En mekanisk melding lød over høyttaleranlegget, som var kjent som loopen. «Fartøyet har klarert Max Q,» sa 13

en anonym stemme. «Varmeskjoldet intakt. Temperaturene faller.» Max Q. Det var et uttrykk som Gowdy kjente. Et farlig punkt – der det aerodynamiske stresset på romskipet var maksimalt. Et punkt der enhver svakhet eller konstruksjonsfeil sannsynligvis ville føre til så store skader at romskipet gikk tapt. Meldingen fikk Gowdy til å slappe av litt. Mye kunne fremdeles gå galt, katastrofalt galt, men det største hinderet var overvunnet. Rommet var bygd som et amfiteater, og han senket blikket til raden nedenfor ham. Det var her skvadronsjefen satt. I dette tilfellet en oberst i luftforsvaret ved navn Frank Hansen. Han var en veteran med stål i blikket, en tidligere jagerflyger og testpilot som hadde skutt seg ut to ganger og overlevd et krasj. Nå, etter tretti års tjeneste, var han sjefen for Niende romskvadron. Hansen snudde seg, møtte blikket hans og nikket. Så langt, alt vel. Blant alle operatørene, systemspesialistene og ekspertene var Hansen den eneste mannen i rommet – bortsett fra Gowdy – som forsto hvilken enorm risiko de løp. Og hvis Gowdy tolket kroppsspråket hans riktig, var Hansen like nervøs som ham. Hansen trykte på bryteren på intercomen. «Gi meg en statusrapport,» sa han rolig. På den nederste raden i rommet satte systemoperatørene seg i sving. Alle hadde sine spesielle ansvarsområder: styring, telemetri, framdrift og så videre. Akkurat som på en kino gjorde hodene deres det vanskelig å se det som ble vist på hovedskjermen. Men siden de fikk opp all den informasjonen de trengte på sine egne monitorer, var det sjelden de så opp før de var ferdige med oppgavene. Gowdy lente seg tilbake mens strømmen av svar kom gjennom loopen. Han fortsatte å tromme med fingeren. «Telemetri: Alt ok.» «Elektrisk: Alt ok.» 14

«Flykontroll: Alt ok.» Slik fortsatte det. Alle operatørene bekreftet at situasjonen var under kontroll. Bortsett fra én. En ubehagelig stillhet oppsto. Hansen ventet, og så trykte han på knappen på intercomen: «Styring, hva er problemet?» Det kom ikke noe svar. «Styring?» Det ble stille igjen. Fingeren til Gowdy stoppet. Det hadde aldri vært noen forsinkelse, ikke engang på et par sekunder, under noen av simuleringene. Han reiste seg og stirret mot den nederste raden, der styringslederen satt. En ung flysoldat med militærklipp tastet som en gal og skiftet fra det ene skjermbildet til det andre. «Styring?» ropte Hansen. «Jeg trenger et svar.» «Styringen fungerer,» svarte flysoldaten til slutt, «men vi registrerer en forsinkelse i repetisjonen.» Siden Nighthawk var et førerløst luftfartøy og ble fjernstyrt fra Vandenberg, var systemet konstruert slik at det repeterte alle kommandoer tilbake til kontrollsenteret, omtrent på samme måte som en pilot repeterte flygeledernes instrukser for å forsikre seg om at de alle forsto det som foregikk. Gowdy trykte på en annen knapp på intercomen. Den satte ham i direkte forbindelse med Hansen. «Hva skjer? Hva betyr dette?» «En forsinkelse i repetisjonen kan bety alt mulig,» svarte Hansen. Han snakket med påtatt likegyldighet. «Det kan bety at fartøyet har problemer med å utføre en kommando, det kan være en feil i vårt eget system, ja, det kan til og med –» «Telemetrien er gul,» avbrøt telemetrisjefen. «Uregelmessig signal.» «Kursavvik registrert,» sa sjefen for banefølgingen. «To grader sør og dreier … Fem grader og dreier …» Gowdy kjente at det strammet seg i halsen. Han snakket til Hansen over intercomen igjen. «Hva skjer?» 15

Hansen hadde det for travelt til å svare. Gowdy rettet blikket mot skjermen. Kurven som viste Nighthawks kurs, begynte å dreie mot høyre, bort fra California, mot Mellom-Amerika. «Elleve grader sør og dreier fremdeles,» sa styringslederen. «Hastigheten synker, nedstigningen har stoppet. Høyde to tusen sju hundre meter.» Gowdy kunne knapt tro sine egne øyne. I stedet for å gå inn for landing som planlagt, hadde Nighthawk flatet ut i to tusen sju hundre meters høyde. Derfor hadde hastigheten blitt redusert. Ettersom romskipet på dette tidspunktet fungerte som et glidefly, var det veldig viktig at nedstigningen foregikk som normalt, ellers ville fartøyet miste så mye fart at det ikke lenger kunne nå fram til California. Gowdy merket at beina skalv. Han grep kanten av stolraden foran seg med den ene hånden. Med den andre famlet han i lommen etter en nøkkel. «Gi den nye retningskommandoer!» sa Hansen skarpt. «Ingen effekt,» sa styringslederen. «Start kommandoprogrammet på nytt.» «Starter om … Vent.» Gowdy gikk ned trappen til raden der Hansen satt. Han svettet nå. Hendene skalv. Fingrene lukket seg rundt nøkkelen han håpet at han aldri ville bli nødt til å bruke. Hvordan kunne noe gå galt nå? Ti års forskning og tre år i rommet. Hvordan kunne alt dette svikte nå helt på slutten? «Tjueen grader sør,» sa styringslederen. «Høyde fremdeles to tusen sju hundre meter. Hastigheten har sunket til seks tusen fire hundre.» «Hva skjer?» ropte Gowdy til Hansen. Han brydde seg ikke lenger om intercomen. Ikke om å bevare roen heller. «Vi har mistet kontrollen.» «Jeg skjønner det,» svarte Gowdy. «Men hvorfor?» «Umulig å si,» svarte Hansen. «Det virker som om den dreier mot høyre hele tiden. Det kan være en skade på vingen eller den vertikale stabilisatoren. Men det forklarer 16

ikke telemetriproblemene eller de forsinkede kommandorepetisjonene.» Gowdy fingret med nøkkelen, og snudde den rundt og rundt i hånden. Det var hans ansvar å avslutte operasjonen hvis den ble for farlig. Han måtte ta beslutningen. Kritikken ville bli knallhard om han grep inn før alt håp var ute. Men hvis han grep inn for sent … kunne det bli katastrofalt. Han tok et steg nærmere Hansen. «Få den jævla maskinen tilbake på riktig kurs.» Hansen trengte seg forbi ham og dyttet nesten Gowdy ned i et sete. De to mennene hadde aldri likt hverandre. Etter Hansens mening visste ikke Gowdy nok om fysikk og romfart til å være tilknyttet programmet, og Gowdy syntes obersten var arrogant og nedlatende. Sjefene deres hadde bedt dem samarbeide. Det hadde fungert – inntil nå. «Dataoverføringen hakker,» opplyste telemetrisjefen. «Vi mister signalet.» «Start transponderen på nytt!» ropte Hansen. «Hvis transponderen svikter, mister vi all kontakt med romskipet. Vi kan ikke engang se det på radaren.» Gowdy ble sittende som lammet. Kroppen var nummen. Som i transe lyttet han til den desperate ordvekslingen. Det hadde ikke spilt noen rolle om radaren deres hadde hatt bedre rekkevidde. Nighthawk var utstyrt med lavsignaturteknologi. Romskipet var kledd med det mest avanserte radarabsorberende materialet som noensinne hadde vært utviklet. Og i motsetning til andre romfartøyer var Nighthawk svart og dermed usynlig for teleskoper. Han kikket opp. Romskipet var på vei mot kysten av SørAmerika i fem tusen seks hundre kilometer i timen. Kursen justerte seg litt, og farten fortsatte å synke. Den maksimale glideruten, som var avmerket med en oransje sirkel på kartet, krympet for hvert sekund og beveget seg sørover. Den omfattet ikke lenger USA. Gowdy visste hva han måtte gjøre. Han kunne ikke vente lenger. Han tok opp den røde nøkkelen og stakk den i et hull 17

i panelet foran seg. Da han vred på nøkkelen, ble et skap åpnet, og en liten søyle steg opp og låste seg på plass. Søylen var merket med et gult og svart sikksakkmønster. Den røde knappen i midten var beskyttet av metallstenger for å hindre at noen trykte på den ved et ulykkestilfelle. Gowdy kikket opp på skjermen. De mottok nå feilaktige posisjonsangivelser som viste at Nighthawk var på flere forskjellige steder på samme tidspunkt. Varsellamper blinket, men romskipet bare fortsatte sørover med kurs for Galápagosøyene og kysten av Ecuador. «Omstart fullført,» sa styringslederen. «Og?!» spurte Hansen. «Ingen reaksjon.» «Da har vi ikke noe valg,» hvisket Gowdy. Han vred nøkkelen mot høyre. Den røde knappen lyste. «Selvdestruksjon aktivert,» sa en datagenerert stemme. Gowdy slapp nøkkelen og la fingeren på knappen. En sterk hånd grep ham i armen og røsket fingeren hans vekk. Hansen dukket opp på siden av ham. «Er du gal?» snerret obersten. «Det har kommet ut av kurs,» sa Gowdy. «Vi kan ikke risikere at det styrter i et tettbefolket område. Sjansen er for stor til at det verste vil skje.» Hansen slapp ikke taket i armen til Gowdy. «Det verste har allerede skjedd. Det skjedde i det øyeblikket vi fikk Nighthawk og lasten tilbake i atmosfæren. Sprenger vi romskipet i luften nå, vil det bare utløse katastrofen.» Gowdy blunket forvirret. Han kjente seg svimmel. Han forsto ikke dette. Men det var dette Hansen hadde klaget over hele tiden. Han visste ikke nok om det tekniske. Plutselig forsvant Nighthawk fra skjermen. Kurven som viste nedstigningsprofilen, ble også borte. Alle tallene helt til høyre stoppet og begynte å blinke rødt. «Telemetrien er nede,» rapporterte en annen operatør. «Vi har mistet all kontakt med Nighthawk.» Det gikk en mumling gjennom rommet. Det hørtes ut 18

som frykt. Gowdy stirret på skjermen, mens han ventet og håpet at kurslinjen skulle komme til syne igjen. Han ble sittende taus mens operatørene fortvilet forsøkte å gjenopprette forbindelsen mellom Vandenberg og Nighthawk. Etter en stund dukket et nytt tall opp på skjermen og begynte å telle ned mot null. «Hva er det?» spurte Gowdy. «Kontakttid,» svarte Hansen med bister ærlighet. «Den lengst mulige tiden som Nighthawk kan holde seg i luften.» Tallet tikket ubarmhjertig ned, fra minutter til sekunder, og stoppet til slutt på 0:00:00. «Hva nå?» spurte Gowdy. «Gi meg satellittbilder!» kommanderte Hansen. «Vidvinkel. Sør-Stillehavet og vestsiden av Sør-Amerika.» Operatørene gjorde som de hadde fått ordre om. Ingen spurte hvorfor. Ett etter ett dukket satellittbildene opp på skjermen. Gowdy stirret på den fredsommelige feeden. Skyer drev over Stillehavet. Vestkysten av Sør-Amerika støtte hardt mot det blå vannet i havet. Den tropiske stormen i Stillehavet dreide langsomt rundt som en lydløs karusell. Alt virket rolig. «Hva ser du etter?» spurte Gowdy. Den strenge obersten snudde seg mot NSA-byråkraten, som han hadde vært nødt til å holde ut med så lenge. Han slapp pusten tungt ut av lungene, men han virket mer lettet enn frustrert. «Når det ikke kommer en kommando fra bakken, vil Nighthawk slå over til autopilot og tenke selv. Når romskipet har registrert posisjonen sin og innser at det ikke lenger kan nå Vandenberg, vil det utføre en nødlanding på egen hånd. Saktne farten og så lande trygt … i fallskjerm.» «Hvordan kan du vite at det ikke har gått i oppløsning allerede?» spurte Gowdy i en myndig tone for å vise hvem som fremdeles var sjefen. «Hvordan vet du at autosystemet ikke har sviktet, som alt annet?» «Fordi vi fremdeles er her,» svarte Hansen. 19

Det tok et par sekunder før Gowdy forsto hva han mente. Han kikket opp på satellittfeeden. «Hvor lang tid har vi?» Hansen regnet raskt i hodet. «Sju dager,» sa han. «Mindre hvis brenselcellene, solpanelene eller batteriene er ødelagt.» Gowdy vendte blikket mot skjermen, som viste det enorme Stillehavet. Sju dager til å gjennomsøke hele havet og finne nålen i en våt høystakk. Sju dager til å stoppe en tikkende bombe som kunne ryste hele kloden i dens grunnvoller.