Det var en gang en kvinne som forsøkte å drepe naboens barn av Ljudmila Petrusjevskaja

Ljudmila Petrusjevskaja

Det var en gang en kvinne som forsøkte å drepe naboens barn Skremmende eventyr Oversatt av Hege Susanne Bergan, MNO

Ljudmila Petrusjevskaja Originalens tittel: There Once Lived a Woman Who Tried to Kill Her Neighbour's Baby Oversatt av Hege Susanne Bergan, MNO © Ludmilla Petrushevskaya, 1991 The short stories first appeared in Russian in magazines Novy Mir, Ogonyok, Literaturnaya Gazeta and other periodicals.

The selection was made by Keith and Anna Summers for the English language edition

by Penguin Books in 2009.

Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2012 The publication of the book was negotiated through Goumen & Smirnova Literary Agency (www.gs-agency.com) and OKNO Literary Agency (www.okno-agency.com).

ISBN 978-82-02-35062-8 1. utgave, 1. opplag 2012 Omslagsdesign: Øyvind Torseter Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook AB, Sverige 2012 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Innhold

Østslavernes sanger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Armen . . . . . . . . . . . . . . .

Hevn . . . . . . . . . . . . . . . .

Det som skjedde i Sokolniki Hilsen mamma . . . . . . . . .

................. ................. ................. .................

Allegorier . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Hygiene . . . . . . . . . . . . . .

En ny sjel . . . . . . . . . . . . .

De nye Robinson Crusoene Mirakelet . . . . . . . . . . . . .

................. ................. ................. .................

7 9 13 18 20 25 27 38 46 61

Rekviem . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Guden Poseidon . .

Jeg elsker deg . . . .

Et hus med fontene Skyggelivet . . . . . .

To riker . . . . . . . .

Det er noen i huset

79 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 81 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 85 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 94 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 104 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 110 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 118

Eventyr . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 131 Faren . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Mammakålen . . . . . . . . . . . . .

Marilenas hemmelighet . . . . . .

Den gamle munkens testamente Den svarte frakken . . . . . . . . .

.............. .............. .............. .............. ..............

133 140 147 165 179

Østslavernes sanger

Armen

Under krigen fikk en oberst et brev fra sin kone der hun skrev at hun lengtet sånn og ville at han skulle komme hjem, for hun var redd hun skulle dø før hun fikk sett ham igjen. Obersten søkte om permisjon, og siden han var blitt dekorert rett i forveien, fikk han tre dager fri.

Han tok fly, men kona døde en time før han landet.

Mannen gråt en skvett, ordnet med begravelsen, og satt på toget tilbake da han plutselig oppdaget at han hadde mistet partimedlemskortet sitt. Han rotet gjennom all bagasjen og fikk etter mye om og men dratt tilbake til stasjonen som han kom fra, men han fant ingenting og til slutt reiste han hjem igjen. Obersten la seg til å sove, og om natta viste kona seg for ham i en drøm og sa at medlemskortet lå på venstre side i kista, det hadde falt ut da han kysset henne. Videre sa hun at obersten ikke måtte løfte kledet fra ansiktet hennes.

Obersten gjorde som hun sa, han gravde opp kista og fant medlemskortet ved konas skulder, men han klarte ikke la være å kikke under sløret som skulle skjule ansiktet hennes. Kona så helt levende ut der hun lå, bortsett fra en mark som krøp over det venstre kinnet. Obersten børstet vekk marken og la duken på plass over ansiktet hennes før han gravde ned kista igjen.

9

Nå begynte han å få dårlig tid, så han dro til flyplassen. Flyet hans var ikke der, men en pilot i brunsvidd kjeledress tok ham til side og sa at de skulle samme vei, så han kunne sitte på. Obersten stusset over at piloten visste hvor han skulle, men så så han at det var den samme piloten som hadde fløyet ham hjem.

– Men hva har skjedd med deg? spurte obersten.

– Et lite uhell bare, svarte piloten. – Det skjedde på returen, faktisk. Men det går bra. Du kan sitte på, jeg vet hvor du skal, jeg skal den veien selv.

De fløy om natta. Obersten satt på en jernbenk som sto på langs i flyet. Han lurte på hvordan flyet i det hele tatt hadde kommet seg på vingene. Det var store skader innvendig, overalt hang det løse strimler, en svidd trestubbe trillet rundt på gulvet, og det luktet sterkt av brent kjøtt. De kom overraskende fort fram, og for sikkerhets skyld spurte obersten om det virkelig var hit de skulle, men piloten sa at det stemte på en prikk. «Hvorfor ser flyet ditt sånn ut?» spurte obersten, og piloten sa at det var navigatøren som pleide å rydde, men han hadde nettopp vært i brann. Så slepte han den forbrente stubben ut av flyet med ordene: «Her har du navigatøren min.»

Flyet sto på ei slette, og utenfor flakket sårede omkring. Det var skog på alle kanter, og i det fjerne brant et bål. Folk lå og satt mellom smadrede biler og kanoner, noen sto og andre vandret hit og dit mellom kroppene.

– Hvor har du tatt meg med, ditt svin? skrek obersten.

– Skal dette forestille flyplassen min?

– Dette er avdelingen din nå, svarte piloten. – Det var her jeg plukket deg opp, og nå har jeg flydd deg tilbake.

Da obersten forsto at regimentet hans var blitt omringet og slått sønder og sammen, forbannet han hele ver10

den, inkludert piloten som fremdeles maste med den forbrente treskallen av en navigatør, og tryglet ham om å reise seg og gå.

– Greit, da begynner vi å evakuere, sa obersten, – først stabsnotatene, regimentsfanen og de hardest skadde.

– Det flyet kommer ikke på vingene igjen, bemerket piloten.

Obersten trakk pistol og sa at han ville skyte piloten på stedet for ordrenekt. Men piloten bare plystret og fortsatte å prøve å sette trestubben ned på bakken med snart den ene og snart den andre siden opp. «Kom igjen, da, bli med meg,» sa han.

Obersten skjøt, men han traff visst ikke, for piloten bare fortsatte å mumle «kom da, så går vi», og i samme øyeblikk lød motordur, og en lastebilkolonne med tyske soldater kom kjørende inn på sletta.

Obersten gjemte seg i noe gress bak en tue mens bilene strømmet på, men verken skudd eller kommandorop fulgte, og ingen motorer ble skrudd av. Etter ti minutter hadde bilene passert, og obersten kikket opp. Piloten styrte fremdeles med den svidde trestubben mens de andre enten satt, lå eller vandret rundt bålet der borte.

Obersten reiste seg og gikk mot bålet. Han dro ikke kjensel på noen, dette var ikke hans regiment i det hele tatt, her var det både infanterister og artillerister og gud vet hva, og alle hadde fillete uniformer og åpne sår på armer, mage og bein. Bare ansiktet var rent på alle. Folk snakket lavmælt sammen. Nærmest bålet, med ryggen til obersten, satt en kvinne i mørke sivile klær og med tørkle på hodet.

– Den med høyest grad avlegger situasjonsrapport, sa obersten.

Ingen leet et øyelokk, og ingen brydde seg om at obers11

ten begynte å skyte, men da piloten trillet den forbrente trestubben bort til bålet, hjalp alle ham med å kaste «navigatøren» inn i flammene så bålet ble kvalt. Nå var det helt mørkt.

Obersten skalv av kulde og bannet over at der forsvant den varmen, vi får ikke fyr på bålet med en sånn treskalle.

Da sa kvinnen som satt med ryggen til: – Hvorfor måtte du se på meg, hvorfor løftet du på ansiktsduken, nå kommer du til å bli lam i den ene armen.

Det var hans kone.

Obersten besvimte, og da han våknet igjen, lå han på et sykehus. Han ble fortalt at han var blitt funnet ved sin kones grav på kirkegården, og at den armen han hadde ligget på var hardt skadd og muligens kom til å bli lam.

Hevn

En kvinne hatet naboen sin som var alenemor med ett barn. Etter hvert som barnet ble større og en stadig mer aktiv krabber, begynte kvinnen liksom i vanvare å sette fra seg bøtter med glohett vann eller glass med oppløst kaustisk soda på gulvet, eller miste esker med synåler midt i gangen. Den stakkars moren ante fred og ingen fare, for jentungen kunne ikke gå så bra ennå, og hun fikk ikke lov til å krabbe i gangen, for det var vinter og kaldt. Men snart ville den dagen komme da barnet klarte å gå på egne bein fra værelset og ut i den spennende gangen. Moren kunne bemerke overfor naboen at det sto et glass midt i tråkket eller si at «Rajetsjka, nå har du visst mistet nålene dine igjen», hvorpå nabokjerringa slo seg for panna og beklaget seg over sin elendige hukommelse.

En gang i tiden hadde de vært venninner – kan skjønne det, to enslige kvinner i en toromsleilighet hadde mye til felles, de fikk ofte besøk sammen til og med, og ga hverandre fødselsdagspresanger. Dessuten fortalte de hverandre alt, men da Zina begynte å få stor mage, la Raja henne intenst for hat. Hun ble rett og slett syk av hat og begynte å komme sent hjem og ligge våken om nettene.

Hun syntes hun hørte en mannsstemme innenfor veggen hos Zina, hun syntes hun hørte ord og dunking, selv om 13

Zina bodde helt alene. Zina følte seg på sin side enda nærmere knyttet til Raja, og en gang sa hun til og med at det var hennes store lykke å ha en slik nabo, som var som en storesøster for henne og ikke ville svikte i nødens stund. Og ganske riktig hjalp Raja Zina med å sy babytøy og fulgte henne til fødestua da tiden var inne, men hun hadde ikke mulighet til å komme og hente moren og den nyfødte, så Zina ble sittende en ekstra dag på fødestua uten babytøy og måtte til slutt dra hjem med barnet i et av fødeavdelingens fillete tepper mot løfte om at hun skulle levere det tilbake senere. Raja skyldte på at hun var syk, og fortsatte også i det videre å skylde på at hun var syk, og ikke en eneste gang gikk hun i butikken for Zina eller hjalp henne med å bade babyen, hun bare satt der med de varme omslagene rundt skuldrene. Babyen verdiget hun ikke et blikk, selv om Zina stadig vekk kom bærende med den inn på badet eller kjøkkenet eller når de skulle gå tur, og døra alltid sto åpen, som for å si: Kom inn og kikk.

Før fødselen hadde Zina ordnet så hun kunne jobbe hjemmefra og lært seg å bruke strikkemaskin, for hun hadde ingen slektninger, og det om den snille nabokona var bare fine ord, så når alt kom til alt kunne hun ikke regne med hjelp fra noen, hun hadde selv tatt på seg denne byrden og måtte bære den. Så lenge datteren var liten, kunne Zina levere strikkeklærne og hente betalingen selv mens ungen lå hjemme og sov. Men da jenta ble større og begynte å sove mindre, ble det verre, Zina ble nødt til å ta henne med seg, for Raja holdt stivnakket fast ved sine skulderledd og sykemeldte seg til og med på grunn av dem, og likevel fikk ikke Zina seg til å be henne om å sitte barnevakt. Samtidig begynte Raja å planlegge hvordan hun skulle drepe barnet, og når Zina leide den 14

stabbende jentungen i begge lanker gjennom korridoren, registrerte hun stadig oftere glass med noe som lignet på vann stående på gulvet, eller en glovarm tekanne med hanken stikkende ut plassert på en krakk, men hun fattet aldri noen mistanke. I alle fall fortsatte hun å pludre like muntert med den lille jentungen, «si mamma!» sa hun. Men hun hadde begynt å låse henne inne når hun gikk ut for å handle eller på jobb, og det gjorde Raja rasende. En gang Zina var ute, våknet jenta inne på værelset, hun måtte ha falt ut av senga og krabbet bort til døra og lagt seg til å gråte der. Raja visste at jenta ikke kunne gå så bra, og av skrikene forsto hun både at hun måtte ha slått seg fælt og at hun nå lå rett innenfor døra.

Til slutt orket ikke Raja mer av skrikinga, så hun tok på seg gummihansker og fant fram pakken med kaustisk soda som sto på badet og løste alt innholdet opp i en bøtte vann. Så ga hun seg til å vaske gulvet i korridoren mens hun passet på å søle vann inn under dørsprekken der jentungen lå. Skrikene gikk over i hyl. Raja tørket gulvet i gangen og vasket alt grundig – bøtta, kosten og hanskene – før hun skiftet og gikk av sted til poliklinikken.

Etter legetimen gikk hun på kino, så tok hun en butikkrunde, og det ble kveld før hun kom hjem. Inne hos Zina var det mørkt og stille. Raja så på tv til det ble på tide å legge seg, men hun fikk ikke sove. Zina var borte hele den natta og hele neste dag. Til slutt åpnet Raja døra med en øks og fikk se et støvete rom med en størknet blodflekk på gulvet ved siden av senga og et bredt blodspor bort til døra. Det var ingen spor etter den kaustiske sodaen. Raja vasket gulvet og ryddet inne hos naboen og levde videre i febrilsk spenning. Først etter en uke kom Zina hjem og sa at nå var datteren begravet, 15

og selv hadde hun fått seg jobb hvor hun kunne jobbe døgnskift, og så sa hun ikke noe mer. De innsunkne øynene og den gule, slappe huden sa alt. Raja prøvde ikke å trøste Zina, livet i leiligheten sto stille nå, Raja så på tv alene mens Zina enten jobbet døgnskift eller sov. Hun virket nærmest sinnssyk sånn hun gikk og hengte opp bilder av datteren overalt. Smertene til Raja ble sterkere, hun kunne verken løfte armene eller gå, og selv ikke injeksjoner i leddene hjalp. Legene konstaterte saltavleiringer. Snart kunne Raja verken lage mat til seg selv eller sette over tekjelen. Zina matet Raja når hun var hjemme, men hun kom stadig sjeldnere hjem, hun skyldte på at hun var deprimert. Skuldersmertene holdt Raja våken om nettene. Da hun fikk vite at Zina jobbet som vaskedame på noe som nærmest var et sykehus, ba hun henne om å skaffe sterke smertestillende, morfin eller noe. Zina sa at det kunne hun ikke: «Noe sånt blir jeg ikke med på.»

– Da får jeg ta flere av disse. Tell opp tretti til meg.

– Nei, det gjør jeg ikke, sa Zina. – Du får ingen hjelp til å dø fra mine hender.

– Men jeg kan ikke løfte mine, protesterte Raja.

– Så billig slipper du ikke unna, sa Zina.

Da strakte den syke kvinnen seg fram til pilleesken med munnen, tok av lokket med tennene og helte i seg alle tablettene. Zina ble sittende på sengekanten. Raja brukte lang tid på å dø. Da det ble morgen, sa Zina: – Hør her. Jeg har lurt deg. Lenotsjka er frisk som en fisk. Hun bor på det barnehjemmet der jeg vasker. Det var nemlig ikke kaustisk soda du helte under døra, men vann og bakepulver, jeg hadde skiftet ut pulveret. Og blodet på gulvet var der fordi Lenotsjka slo nesa da hun falt ut av senga. Så du er uskyldig, du er helt uskyldig, 16

ingen vil kunne bevise noe som helst. Men jeg er også uskyldig. Vi er skuls nå.

Da så hun et lykkelig smil langsomt komme til syne i det døde ansiktet.

Det som skjedde i Sokolniki

En kvinne bodde i Moskva i begynnelsen av krigen.

Mannen var pilot, og hun var ikke så glad i ham at det gjorde noe, men materielt hadde de det greit. Mannen fikk fortsette å tjenestegjøre utenfor Moskva også etter at krigen kom, og hver dag dro Lida, som hun het, og besøkte ham på flyplassen. En dag fikk hun beskjed om at flyet hans var blitt skutt ned i nærheten av flyplassen dagen før og at det skulle være begravelse dagen etter.

Lida gikk i begravelsen og fikk se tre lukkede kister, og etterpå dro hun hjem til værelset sitt i Moskva der hun ble møtt av en innkallingsordre til graving av stridsvogngrøfter. Da hun kom hjem tidlig på høsten, la hun merke til at en underlig utseende ung mann hadde begynt å følge etter henne – han var tynn, blek og hulkinnet. Hun kunne treffe på ham på gata, i butikken når hun handlet med rasjoneringskort eller på vei til jobben. En kveld ringte det på døra i leiligheten, og da Lida åpnet, sto den samme mannen utenfor og sa: «Lida, kjenner du meg ikke igjen? Jeg er jo mannen din.» Det viste seg at han ikke hadde ligget i den kista i det hele tatt, de hadde begravd jord i stedet, for selv var han blitt kastet opp i et tre av lufttrykket, og så hadde han bestemt seg for ikke å dra tilbake til fronten. Lida ville ikke spørre hvordan 18

han hadde klart seg i de drøyt to månedene, men han sa at han hadde latt alt bli igjen i skogen og funnet seg sivile klær i et forlatt hus.

Så bodde de altså sammen igjen. Lida var livredd for at naboene skulle merke noe, men alt gikk bra, for nesten alle i Moskva var blitt evakuert i løpet av de månedene. En dag sa Lidas mann at det lakket mot vinter, og at de måtte dra og grave ned uniformen som han hadde gjemt i noen busker for at ingen skulle finne den.

Lida lånte en kort spade av den kvinnelige vaktmesteren, og så dro de. De måtte ta trikk til Sokolniki og følge bekken et godt stykke gjennom skogen. Ingen hindret dem, og i kveldinga kom de omsider fram til en bred lysning med et stort krater. Mannen til Lida sa at han var helt utslitt, men at de var nødt til å fylle igjen krateret, for han husket at det var der han hadde kastet uniformen sin. Lida så etter og kunne faktisk skimte noe som lignet på en pilotkjeledress der nede. Hun tok fatt med spaden, og mannen sa at hun måtte skynde seg, for nå begynte det å bli mørkt. Det tok tre timer å grave igjen krateret.

Da hun var ferdig, oppdaget Lida at mannen var vekk.

Hun ble livredd og lette overalt, løp fram og tilbake og holdt til slutt på å falle ned i krateret. Men da så hun at kjeledressen rørte på seg på bunnen! Lida styrtet av sted gjennom den bekmørke skogen, men da det grydde av dag, fant hun likevel fram til trikken og kunne dra hjem og sove.

I drømmen kom mannen til henne og sa: «Takk for at du begravde meg.»

Hilsen mamma

En ung mann ved navn Oleg ble uten både mor og far da moren døde. Han hadde bare søsteren igjen, for selv om faren var i live, viste det seg snart at han ikke var Olegs far likevel. Den egentlige faren var bare en fyr som moren hadde vært sammen med mens hun allerede var gift. Det fikk Oleg vite da han gikk gjennom papirene etter sin avdøde mor i håp om å finne ut mer om henne.

Der fant han også et dokument, eller snarere et brev, der den ukjente mannen skrev at han hadde familie og ikke kunne svikte sine to barn til fordel for et barn som bare var på vei og som han ikke engang visste om var hans.

Brevet var datert. Datoen viste at moren kort tid før fødselen hadde villet forlate ektemannen og gifte seg med den andre, og da var det virkelig sant det Olegs storesøster en gang så hevngjerrig og ondskapsfullt hadde antydet … Da han hadde lest brevet, lette den unge mannen mekanisk gjennom resten av sakene til han fant en svart pose med fotografier som viste moren med stadig mindre klær og til slutt naken. Det lignet en teaterforestilling – selv når hun var helt naken, holdt hun et langt skjerf over hodet. Det hele var et tungt slag for den unge mannen. Av slektninger hadde han hørt at moren hadde vært kjent for sin skjønnhet i ungdommen, men 20

kvinnen på bildene var rundt trettifem allerede. Hun var slank, men ikke særlig vakker, hun hadde bare holdt seg godt.

I kjølvannet av denne påkjenningen sluttet den unge mannen (han var seksten) på skolen. Han sluttet med alt annet også, og i de to årene fram til han dro i militæret gjorde han ingenting. Han hørte ikke på noen, spiste det som var i kjøleskapet, gikk ut når faren og søsteren kom hjem og kom hjem etter at de hadde gått og lagt seg. Til slutt var han helt avmagret, og i kraft av sin stilling fikk faren ordnet det slik at gutten skulle undersøkes av en arbeidsmedisinsk ekspertkommisjon og bli uføretrygdet som schizofren, men i siste øyeblikk, like før undersøkelsen, døde faren i sin egen seng om natta, og alt rant ut i sanden. Søsteren byttet straks ut sin del av leiligheten, og Oleg ble alene igjen på rommet sitt. Kort tid etter dro han i militæret.

Der skjedde det noe dramatisk. Sammen med noen andre soldater ble han utplassert på en fjellsti, i et pass der en fange som var rømt fra en straffekoloni var ventet å passere. Fangen hadde vært på frifot i en måned og hadde rukket å drepe fem personer på sin vei, inkludert en ung jente, og nå nærmet han seg det eneste fjellpasset som førte tilbake til «fastland», det vil si den europeiske delen av Russland. Alt tydet på at fangen ikke ville dukke opp på en god stund ennå, men bakholdet ble plassert på stien i god tid, hele tre dager i forveien, for man kunne aldri vite hva slags transportmiddel rømlingen hadde tilgang til. Bakholdet besto av Oleg, en sersjant og tre soldater til, de satt bak en stor stein som de støttet maskingeværene mot. De byttet på å holde vakt, og da det var Olegs tur, kom mannen fra bildet. Oleg klarte ikke å styre seg, han bare skjøt, og så viste det seg 21

at det var feil mann, det var en friboer som hadde sont ferdig og bare ikke hadde lov til å dra hjem til Russland ennå. Den virkelige forbryteren ble tatt til fange i nabopasset. Oleg fikk god behandling, han ble erklært utilregnelig i gjerningsøyeblikket, innlagt på sykehus og siden utvist fra hæren som uegnet til militærtjeneste, og da slapp han enda billig unna, for det ble sagt at kona til friboeren fremdeles lette etter den gærne soldaten som hadde drept mannen hennes bare fordi han hadde tatt et par skritt vekk fra forvisningsområdet – den administrative distriktsgrensa gikk gjennom passet.

Oleg dro hjem. Han var allerede skallet og mistet den ene tanna etter den andre, han hadde ingenting å spise, og det var ingen annen utvei enn å få seg en jobb som ikke krevde noen utdannelse. Men da dukket plutselig storesøsteren opp i livet hans igjen og fikk orden på sakene. Hun sørget for at Oleg kom inn på yrkesskolen, ryddet hybelen hans og kom med mat og penger, selv om hun ikke var den ordentlige søsteren hans og aldri hadde vært glad i ham før nå. En kveld hun skulle til å gå, sa hun liksom i forbifarten: – Du må ikke tro på det jeg sa om mamma den gangen, det var bare noe pappa mistenkte henne for. Han var en vanskelig mann og kunne få hvem som helst til å gå fra vettet.

Så gikk hun.

Da søsteren hadde gått, åpnet Oleg kofferten og begynte å grave i papirene der brevet hadde ligget, men han fant bare en konvolutt med bilder fra morens begravelse.

Og i den svarte posen der Oleg trodde han skulle finne nakenbildene, lå det bare et veldig gammelt og tynnslitt ark som gikk i oppløsning så fort han tok i det.

Oleg kikket gjennom papirene og fant bare brev fra 22

moren til faren der det sto om kjærlighet og troskap og om Oleg og hvor mye han lignet på faren. Oleg gråt hele kvelden, tårene ville ikke slutte å renne, og morgenen etter bare ventet han på at søsteren skulle komme, så han kunne fortelle henne at han var blitt gal i en alder av seksten og hadde sett noe som ikke eksisterte, og at han derfor hadde kommet til å drepe en mann som overhodet ikke lignet på ham på bildet.

Men søsteren kom ikke, hun hadde vel glemt ham igjen, og snart glemte han henne også, opptatt som han var av sitt eget liv. Han fullførte yrkesskolen, og siden høyskolen, giftet seg og fikk barn.

Det pussige var at selv om han var mørkøyd og kona en mørkøyd brunette, fikk begge sønnene lyst hår og blå øyne, akkurat som hans avdøde mor, deres bestemor.

En dag foreslo kona at de skulle dra og besøke graven til moren hans. Det tok tid å finne den, for gravsteinene sto tett i tett på den gamle kirkegården, og dessuten hadde det dukket opp en ny gravstein, som var litt mindre, ved siden av morens grav.

– Det må være pappa, sa Oleg som ikke hadde vært i farens begravelse.

– Nei, les da, det er søsteren din, sa kona.

Tanken på at han hadde kunnet glemme søsteren, fikk det til å gå kaldt nedover ryggen hans. Men han bøyde seg ned og leste inskripsjonen, og det var faktisk søsteren hans.

– Men dødsdatoen må være feil, sa Oleg, – for hun besøkte meg lenge etter den dagen der. Det var rett etter at jeg kom hjem fra militæret. Jeg har jo fortalt deg hvordan hun fikk meg på beina igjen og nærmest reddet livet mitt, jeg som var ung og hadde blitt gal uten grunn.

– Sånt skjer bare ikke, de tar ikke feil av datoen, svarte 23

kona. – Det er du som rører. Hvilket år var det du kom hjem fra militæret?

Og så sto de der og kranglet foran den forsømte, overvokste graven, til knes i ugresset som hadde fått vokse vilt over sommeren, helt til de til slutt tok seg sammen og bøyde seg ned for å luke det vekk.